Kan ikke barn kjøpes som slaver?

Tiden for meg er kommet til å kalle en spade for en spade. Er det lov å være så naive som det norske folk synes å være når det kommer til den såkalte "internasjonal adopsjon"?

Menneskehandel, barnehandel, slavehandel.................Ord vi ikke liker skal forbindes med Norge, nordmenn og det norske flagg. Vi liker det så lite her i landet at vi heller lukker øynene for en nasjonal skamplett stiftet, støttet og forsvart av den norske statsmakt gjennom de siste 40 årene; en ide den norske stat synes å ha adoptert fra Hitlers nazistat 25 år tidligere.

Man kaller det heller "internasjonal adopsjon", men realiteten og sannheten om den norske barneimporten er en helt annen. En realitet og virkelighet man her på berget naturlig nok ikke vil se, ikke høre om og late som ingen nordmenn er involvert i. Det som så mange andre bedriver og som vi helst vil late som om vi gjøre noe for å bli slutt på. Hvem er disse "vi"i Norge?

Mange importadopterte i Sverige og ellers i Norden ser på det de har vært utsatt for, som et lite forsvarsløst barn, som en moderne og ufyselig slavehandel. De nordiske sosialiststatene har en del felles når det kommer til adopsjon, som ansees helt utenkelig i vestlige demokratiske land.

Hvit slavehandel som har som mål å kjøpe barneslaver til alle med et selvbestemt barneunderskudd. Barn kjøpes med hvites penger for å være en husslave for å oppfylle en klart ønsket funksjon, misjon og mål: Please de som har kjøpt barna, tilfredstille voksnes psykiske "barnebehov" eller dempe på hvite rike kvinners infertilsyndrom. Et eksplosivt voksende barne- og slavemarked har vokst frem i løpet av de siste 30 årene. En profitt som bare overgås av den internasjonale narkotikahandelen. En trafikk som Norge godt kunne holdt seg totalt borte fra i det minste en selverklært norsk angivelig "rettsstat".

Det hele gjøres og foregår som da slavehandelen med voksne var vanlig for et par hundre år siden: Barn rives opp og bort fra der de hører hjemme og de de hører til, for å dekke en hvit overklasses behov i et annet land.

De tas ikke fra sine forsvarsløse og fattige foreldre med vold, men med rå pengemakt, korrupsjon og godt betalt dokumentfalsk. Transporten skjer ikke lenger med treskuter under grusomme forhold, men med hurtige og behagelige fly. "Trygt" i barnekjøpernes favn som disse nyerhvervede elskede eiendom. Det hele er så "søtt" som overtagelse av en dyr hundvalp eierfamilien også "vil elske som sin egen".

Hvem står bak denne trafikken? Jo, den hvite vestlige verden som lever godt med sin rasisme og undertrykking av de ikkehvite og ikkekristne. I dag som for 200 år siden. Profittbegjæret er det samme. På 30 år har denne trafikken gitt helårslønninger fra null til nesten 100! Tallet er stigende selv om trafikken går ned.

Man kan si at den moderne slavehandelen med barn er blitt mer "human" siden 1880-tallet. Den oppsto etter den andre verdenskrigen. Med langdistanseflyet og koreakrigen. Den samme utviklingen ser vi transporten av dyrekjøpte eksotiske dyr. Er det slik at slavehandelen er mer akseptabelt fordi transporten og frarøvingen av tilhørigheten skjer med "humant"? Er den OK fordi den norske stat støtter dette med skattebetalernes penger? En stat som jaktet hensynsløst på sameunger, taterunger og "bastarder" fra 1945 til det ikke var mer å jakte på, med unntak av bastarder i Syd-Korea og andre land hvor mødrene var fattige og ikke kunne forsvare sine barn mot godt beskyttede kjeltringer.

De som står for denne trafikken i Norge må jo mene "ja". De som krever at denne slavehandelen med utenlandske barn skal økes og finansieres av norske skattebetalernes penger, må vel sies å mangle noe fundamentalt opp i sine hoder selv om de åpenbart føler sterkt for hva de driver med. Hvor er evnen og viljen til å tenke moralsk, etisk og litt prinsippielt? Litt på en utenlandsk ung og ugift mor som ikke ennå er i stand til å forsørge seg selv. Som ofte selv er et barn!

Barn som slaver? Er det mulig?

Selvsagt kan barn være slaver for å dekke noen bestemte voksnes behov som disses eiendom! De sier jo selv at "vi har tatt barnet til oss som vårt eget," og utbasunerer at de har eiendomsretten til barnet. Barnet blir formelt fri fra slaveriet når de har fylt 18 år, men må nok sees på som noen nordmenns slave frem til da. De fleste barneslave-eierne er eldre gifte. Unaturlig gamle for å være "foreldre" til noe barn. Mange har selv valgt bort barn ved abort eller på annen måte gjort seg "barnløse" eller infertile.

Det typiske med barneslaver og andre slaver, er at de har "tilknytningsproblemer", underkastelsesproblemer og sliter med et grusomt avhengighetsforhold som nesten er felles for alle importbarneslavene. Som slaver flest, kan de ikke rømme unna å komme seg ut av slaveriet, og barnets egentlige foreldre der borte i røverstaten, har ingen sjanser til å få sitt frarøvede barn tilbake. For dem er barna deres ofte blitt mystisk borte eller utgis for å ha gått bort som følge av sykdom.

Enkelte norske kommuner gir økonomisk til de som vil kjøpe seg en barneslave, med den begrunnelse at de trengs i omsorgssektoren. altså som kommunale slavearbeidere på sykehjem - frarøvet enhver mulighet til å ta seg av sine egne utenlandske syke og gamle foreldre. Når importslavene blir frie her i landet, får de som regel ikke opplyst fra den norske stat hvem de såkalte "biologiske foreldrene" er. De får bare oppgitt "giverlandet". Det finnes faktisk land som selger barn for slaveri eller tillater at slikt skjer. Eksempelvis Kina.



Barneslaver kan også brukes til underholdning og "sirkus". Importslavebarn har i stigende grad blitt brukt til akkurat det her i landt. Søte, pene og eksotiske slavebarn som alle vil skal ha en så god slavetilværelse som mulig. Takknemlig skal de også være fordi skjebnen var å arbeide som sexslave i fødelandet, slik norske barnehandlere og deres kjøper skal ha det til.

Navnet, kulturen og religionen skal tas fra dem. "De er norske!" roper slave-eierne og de som står ansvarlig for denne trafikken. "Vi har satt vårt stempel på dem!" Ja, ført inn i den norske stats folkeregister som deres egenfødte barn med fødselsattester som skal vise det samme. Løgn og bedrag fra ende til annen.

Lykkelige barneslaver eller frigjorte voksne slaver over 18 år, gis spalteplass for å vise hvor bra slavelivet har vært og angivelig skal være for dem. Selvagt må mange voksne frigjorte slaver tro på dette, ellers vil jo livet ikke være til å holde ut. En oppvekst i en totalt avhengighet og med massiv hjernevasking fra første stund de ble tatt på med norske hender, setter selvsagt sine spor på sjel og sinn.
Livet på den materielle gullside er selvsagt mye bedre enn i den håpløse fattigdommen når man vokser opp i det materialistiske Norge.

Da slaveriet ble opphevet i 1965 i USA, så var det mange av slavene som fikk det uendelig mye værre fordi slaveierne ikke lenger hadde noen plikt til å ta vare på sin eiendom som tidligere. Mange frigjorte slaver ble gjort til tiggere og så og så rettsløse for enhver tenkelig og utenkelig utnyttelse.

Det typiske med slavehandelen i gammel tid, var at den fangne personens identitet ble visket ut og erstattet av en ny; samt at alle spor til disses opprinnelse ble fjernet og forfalsket. Barneslaver kan ikke rømme ut av sin slavetilværelse og langt mindre til der de rettmessighører hjemme.

Den tyske slavestaten under Hitler røvet spebarn fra russiske og ukrainske mødre for å gi disse til barnetrengende tyske ektepar. Også det ble kalt "adopsjon". Hva som har vært den norske statslæremester etter 1945, er ikke vanskelig å se. Hitlerstaten gjorde virkelig disse barna foreldreløse ved ¨ta livet av deres foreldre, men den norske stat utgir alle barneslavene for å ha vært "foreldreløse" når de kom til Norge. Eller ennå værre: "Forlatte".

Norge har siden 1969 innført 17000 barneslaver. Alle skal være "frigjort" for dette slaveriet på en lovlig måte, og alle skal ha hatt utenlandske foreldre som har villet det. Er det virkelig idioter nok i Norge til at folk flest her i landet kan og vil tro på noe slikt?

Jeg synes virkelig synd på disse godt synlige utenlandske importerte barneslavene der de bestreber seg på å gjør sin slaveoppgave så levelig for seg selv som mulig. Noen er sterke nok til å klare det, holdet ut og virkelig blir fri når de blir voksne, men de aller fleste sliter med livet sitt et helt voksenliv. En skremmende stor andel ser selvmord som den eneste måte å frigjøre seg fra det norske slaveriet. Særlig blant de unge kvinnlige importslavene.

-Omgitt av blinde voksne som ikke vil se, høre og forstå annet enn sine egne norske voksenbehov. Et voksenliv hvor den norske rasismen ikke ses og forstås av andre enn de som får føling med den: De norske barneslavene av ikkenorsk og typisk nok av ikkevestlig opprinnelse!

Jeg er glad jeg kan slippe å kalle meg "norsk". Selv med norsk statsborgerskap og norsk navn. Jeg har slavet som ulovlig soldat for den norske stat og Konge som i norsk historie er den eneste dokumenterte kjente tilfellet! Tvangsinnrullet i en fremmed stats vernemakt! Ikke engang Hitlerstaten benyttet seg av slike metoder.

Hva er egentlig en slave og slavehandel?

Slavery is a form of forced labor in which people are considered to be, or treated as, the property of others. Slaves can be held against their will from the time of their capture, purchase or birth, and deprived of the right to leave, to refuse to work, or to receive compensation (such as wages). Evidence of slavery predates written records, and has existed to varying extents, forms and periods in almost all cultures and continents.[1] In some societies, slavery existed as a legal institution or socio-economic system, but today it is formally outlawed in nearly all countries. Nevertheless, the practice continues in various forms around the world.[2][3].
Freedom from slavery is an internationally recognized human right. Article 4 of the Universal Declaration of Human Rights states:

No one shall be held in slavery or servitude; slavery and the slave trade shall be prohibited in all their forms.[4]

Pussig nok: Den norske stat opprettet et elektronisk slaveregister omkring 2000 hvor eieskapet til alle barneslavene i Norge skal være registrert. Der står det hvem som er eierne, når det angivelig skal ha oppstått og når og hvor slaven ble født.

Minner om statens adopsjonsdefinisjon: "Å ta et barn til seg som sitt eget". Nøyaktig det som skjer når man anskaffer seg en barneslave som skal tjene noen voksnes ønsker og behov - gratis.

Importadopterte Geir Follevågs adopsjonsarbeid

Av og til har jeg litt tid til overs. -Tid til å lese "vitenskapelig" vissvass om adopsjon! - Tid til å få lest grundig hva slags grunnlag få profilerte importadopterte brygger sine adopsjonspåstander eller - tanker på.

Turen er kommet til lesning av Geir Follevågs doktoravhandling av april 2006. Det året hans motiverende medspiller Hanne Eide Andersen laget så mye bråk om "Tore på sporet". Den koreanskefødte importadopterte Andersen som i godt voksen alder nesten datt av stolen da hun fikk inn svensk TV og dermed se svenske importadoptertes adopsjonsengasjement.

Å lese slike kilder, er for meg alltid veldig spennende og interessant. At jeg finner absurditeter og merkelige norske eksempler på "det er typisk norsk å være god", tiltrekkende, skylles vel min evige forundring av å finne en forklaring på norsk selvgodhet, norsk uvitenhet og norsk ansvarsbefriende naivitet.

Når det kommer til adopsjon, må jeg innrømme at den norske akademiske innsatsen etter juss-giganten Carl Jakob Arnholm, har vært mest bare pinlig. Unntaket er adopsjonsarbeidene til Liv Thoring som ble kjent i 2009.

Håpet om å bli imponert av Geir Follevåg akademiske innsats forsvinner raskt ved lesningen av forord og innledningen. Værre er vel slike skrevet av "adopsjonsforsker" Monica Dalen og hennes akademiske adopsjonsinnsats.

Hvordan kan man få noen doktorgrad i "adopsjon" når det i Norge ikke finnes noen akademisk kompetanse på området? Ingen juridisk grunnforskning knyttet til "internasjonal adopsjon", ingen historisk forskning om norsk og internasjonal adopsjon, ingen sosialantropolgisk grunnforskning av norsk adopsjon, ingen norsk psykologisk grunnforskning om adopsjon finnes i Norge.

Unntaket er adopsjonsarbeidene til Liv Thoring som nylig ble publisert! - Et lysende stykke adopsjonsarbeid til opplysning og ettertanke. Også hennes arbeider er dessverre svekket på grunn av manglende grunnforskning om adopsjon.

Så begynte jeg lesningen av Follevågs avhandling som ligger ute på nettet. Mine studier ved UiO og UiB lærte meg litt akademisk dannelse, så kilden oppgis: https://bora.uib.no/handle/1956/2082 (Dette er noe helt annet enn Follevågs bok "Adoptert identitet" som jeg tidligere har omtalt. Ville Follevåg "bevise" det tøvete bokstuntet med et slags akademisk adopsjonsvitenskapelig vissvass?)

Så til mine refleksjoner, tolkninger og vurderinger av Follevågs avhandling.

Den koreanskfødte Geir Follevåg har utviklet en meget sterk interesse for adopsjon. Naturlig nok som importadoptert fra Syd-Korea. Vokst opp i Utkant-Norge. I voksen alder ville han gjøre sin interesse til en akademisk interesse og levere et stykke akademisk arbeid. Et stykke akademisk arbeid som skulle gi ham doktorgraden. Etter å ha fundert på grunnlaget for dette, kom han til: (I følge ham selv godt støttet og motivert av den koreansfødte importadopterte Hanne Eide Andersen.)

Follevåg skriver rett ut: "Eg har hatt som mål å skrive om adopsjon."- Det har han i sannhet gjort - i overflod. Noe svært mange også kan gjøre. Spørsmålet er mer hva han har skrevet og verdien av hans skriverier.

"Utfordringa har vore å finne ein balanse mellom å late litteraturen stå i sentrum og samstundes indikere korleis analysane og teoretiske funderingar kring adopsjonstematikken i litteraturen kan vere relevant i høve til andre faglege retningar og på eit allment samfunnsmessig nivå."
- Her gir han selv svaret på hva og verdien er ment å være. Hva er disse"faglege retningar" han sikter til? Er ikke det bare noe Follevåg litt overfladisk har påstått å være "faglege retninger", eller er det almengyldige anerkjente "faglege retninger" som faktisk eksisterer - dog i begrenset grad.
* Allerede her ser vi at Follevåg er på meget tynn is.

"Temaet adopsjon er tradisjonelt oppfatta som eit typisk samfunnsvitskapleg og psykologisk tema."
- Å postulere noe slikt, er bare dilettantisk, men kanskje en personlig motivasjonsfaktor for å rettferdiggjøre sin akademiske innsats. Temaet adopsjon har alltid vært et mer kulturelt, religiøst og politisk tema enn "eit typisk samfunnsitskapleg og psykologisk tema", slik Follevåg påstår. I alle fall svært tradisjonelt i Norge og i de fleste land Norge henter/tar/kjøper unger fra.
* Mange vil i dag si at temaet adopsjon er mer et økonomisk markedsspørsmål hvor det er kjøpekraften til villige og ivrige barnekjøpere som råder.



"Som ein generell kontekstuell bakgrunn skal eg gje ei kort historisk oversikt over korleis adopsjon har blitt forstått i teorien og utført i praksis frå antikken og fram til vår eiga tid."
- Follevåg gjør seg nok her skyldig i en akademisk "frekkis". Han og andre mangler totalt grunnlag for å gi noen akademisk forklaring eller presentasjon av "korleis adopsjon har blitt forstått i teorien og utført i praksis frå antikken og fram til vår eiga tid".
- Jeg har forsøkt i snart 30 år å få en oversikt over dette, men har forlengst funnet ut at jeg trenger minst 300 års studier kanskje lesning av like mange millioner sider for å få et tilnærmet fullstendig og mest mulig korrekt bilde av det Follevåg utgir seg for å være i stand til!

Geir Follevåg gir adopsjon et ullent akademisk og tvilsomt innhold. En slags akademisk definisjon velger han likevel å gjøre; hvilket reduserer verdien av avhandlingen betydelig.

Geir Follevåg har valgt å ta utgangspunkt i den ikkerettslige adopsjonen; barn som foreldrene har forlatt eller forkastet og hvem som helst har tatt til seg som sin eiendom eller bruksgjenstand!
* Dette er en adopsjonstype som ble forbudt i Norge i 1917! Dette ble gjort først ved staffeloven og dernes innføring av det rettslige adopsjonsinstituttet. I den vestlige demokratiske verden har denne adopsjonstypen vært forbudt i jevnt over 100 år. I Frankrike siden 1700-tallet!

Konklusjon:

Da jeg oppdaget hva Geir Follevågs "akademiske" avhandling egentlig bygget på - sånn rent adopsjonsmessig, tidsmessig, samfunnsmessig, historisk, kulturelt og faglig relevansmessig - fant jeg ikke lenger grunnlag for å være interessert Follevågs: "BIOLOGOSENTRISME" Hvem kan adoptere noe slikt?

Konklusjon:
Geir Follevåg har mislykket totalt med den utfordringen og de mål han selv har presentert i avhandlingens forord og innledning.

Avhandling har neppe noen verdi for den rettslige adopsjonen i Norge og i den vestlige verdenen, men kanskje i de land og kulturer hvor adopsjonen fremdeles befinner seg på et forhistorisk kulturelt, sosialt og rettslig nivå. Eller i en fantasilitteratur som skal gjelde noen merkelige adopterte skikkelser eller figurer.

Med andre ord: Geir Follevågs avhandling har omtrent ingen relevans for noen adoptert i Norge - i alle fall ingen av de som er lovlig adoptert. Ikke for den norske adopsjonen heller!
Det ser jo faktisk ut som Geir Follevåg selv har plassert seg utenfor den krets lovlige og tidsmessig riktig adopterte i Norge, hvilket han sansynligvis har rett i. Den lille krets voksne "importadopterte" som egentlig har fått påført en forhistorisk og forbudt adopsjonstype, vil nok ha interesse og utbytte av å lese skriveriene til Geir Follevåg. - Det forklarer også hvorfor så få adopterte i Norge har funnet å adoptere hans tankegods; det blir for fremmed og lite relevant.
* Kanskje Geir Follevåg en gang velger å studere den virkelige adopsjonen slik den er blitt utviklet i de vestlige demokratiene, på grunnlag av de vestlige verdiene og med betydelig respekt for de fleste menneskerettigheter?