Følgere

Populære innlegg

tirsdag 13. juli 2010

Adopsjonen går mot sin naturlige slutt

Min adoptivmor har passert sine 91 år. Kroppen er preget av et langt og aktivt liv. For første gang siden 1937 opplevde hun hvordan det var ikke å kunne kjøre bil. Hun klarte ikke å få nøkkelen vridd nok til å få startet motoren! Heldigvis gikk den tilstanden over ved en dyktig lege og god fysikalsk behandling. Likevel....påhengsmotoren viste seg i år for å bli en for stor utfordring.

Erkjennelsen av at adopsjonsforholdet med mine adoptivforeldre går mot sin naturlige slutt, har siget inn over meg i løpet av året. Betyr det at jeg ikke lenger er "adoptert"?  Jeg ble "adoptert" i 1955 er blitt 56 år eldre. Jeg huske rmye av livet før jeg ble "adoptert". Det føles som om den lange perioden og fasen av mitt liv tar snart slutt.

Tilbake er meg selv og min datter.  + Døde utenlanske førsteforeldre og norske adoptivforeldre. En far og hans datter. En liten familie med en stor og overveldende "forhistorie" og et broget "familietre". Eller der den egentlig så liten? Hvor mange naturlige søsken har jeg på morssiden og farssiden? Hvor mange er en "onkel" til? Hvor er alle disse? Hva heter de? Hva gjør de? Hvor ligger mine førsteforeldre begravet?

Tidligere refererte tanker og følelser er nå blitt en realitet for meg. Og min datter. En ung dame på snart 14 som snart er helt uten besteforeldre. Med en gammel far som kunne vært oldefar eller i det minste bestefar.

Har denne adopsjonen vært "til gagn for" meg og mitt barn?
Har adopsjonen vært bra for mine adoptivforeldre?
Har adopsjonen vært bra for andre sterkt berørte?

Når jeg tenker og føler på dette, blir det så utrolig mange betingede "ja'er" og "nei'er". Kanskje ennå flere "vet ikker". Det er så mange sterkt berørte jeg ikke vet om eller ikke har snakket med eller møtt. En slags gruppe "ikke-personer" som bare er et sted der ute. Eller i himmelen eller i helvete..........De navnløse sjeler.

Hva vil denne adopsjonen gjøre for min datter som i ung alder står uten noen far?

For noen år tilbake sa min adoptivmor da jeg slet med å komme meg ut av et ødeleggende og ruinerende hjerneslag: "Du skal ikke bry deg om pensjon og sånnt.......Du arver så mye at du ikke behøver å tenke på slikt." Sa en adoptivmor som begynte et ekteskap i 1949 med "to tomme hender".

Jeg var ikke enebarn frem til 1991, men dessverre siden. Min adopterte søster gikk så altfor tidlig bort. 3 år senere dukket søsteren jeg ble skilt fra totalt uventet opp. Hun skulle angivelig blitt offer for polio og tapt for den sykdommen like etter at jeg ble sendt til Norge for adopsjon i stedet for det min utenlandske mor hadde bestemt: Til USA.  Landet hun selv drømte om å flykte til etter år som flyktning i den amerikanske besettelsessonen.

Noe går mot sin slutt. Det er som en slags "ring" er i ferd med å sluttes. En ring hvor utsiden har vært adopsjonsforholdet og det naturlige og evige har vært ringens innside. En innside hvor så mye står skrevet, men jeg ikke er i stand til å lese, se og forstå så godt som jeg ønsker.

Jeg takker for det livet jeg har fått leve som "adoptert".  Lovlig eller ulovlig. Skjebnen ville det slik. En skjebne både mine adoptivforeldre og jeg har delt. Hver på vår måte. Som likeverdige partnere med roller, funksjon og misjoner det sømmer seg mellom en adoptert og adoptivforeldre. Gode nære og fortrolige venner som alltid har kunnet stole på hverandre. Ikke på grunn av noe "blodbånd", men på grunnlag av gjensidig ansvar, respekt og omsorg.

Joda, adopsjonen har vært til gagn for meg; menneskelig, sosialt og økonomisk. Mest av alt for den enorme friheten kombinert med en trygghet som ble bygget opp fra den dagen jeg landet på Fornebu en dag i september 1953 og til den dag i dag.  Både hos meg og mine adoptivforelde har alltid mine førsteforeldre hatt sin riktige og rettmessige plass. - Usynlig, uhørbar og likevel veldig til stede.

Jeg er stolt av å ha representert mine førsteforeldre på en måte mine adoptivforeldre alltid kunne underskrive på var på beste måte. Tankene går til min datter som snart skal fortelle andre familieinteresserte knyttet til henne, i et lønnlig håp om at hun vil bli like stolt av sine foreldre og besteforeldre som det jeg altlid har vært.

Kanskje er det hun som bli "kjernen" i en spennende storfamilie? Kanskje bør jeg bruke mine krefter på å få den fulle oversikt og kjennskap til den? Kanskje..............er det noe jeg burde har gjort jeg ikke blir i stand til å gjøre?

Staten sier at min fødefor døde da jeg var 25 år gammel, men kan ikke legge frem noen dokumentasjon på hvem hun var og bidra til å få konstatert at det er sannt. Kanskje lever hun eller kanskje har hun fått en gravplass som også er den mest naturlige for meg.  Kanskje..................

En ting ser jeg og vet er sikkert: Et langvarig adopsjonsforhold går mot sin slutt. Jeg ber og håper om at slutten blir like bra som begynnelsen. En begynnelse som var preget av Begeistring! Kanskje er det slik at jeg vil føle en lettelse ved at adopsjonsforholdet er over? Jeg har en gang tidligere tapt en mor og en far og en lillesøster. Kan et slik tap egentlig erstattes? Kanskje..........eller i det minste et stykke på vei.

Hva er jeg og hvem er jeg når adopsjonsforholdet tar slutt?

Vel, det vil tiden vise. Hva er egentlig mitt "egentlige jeg"? Hvem er jeg?

Godt jeg har en datter jeg kan spørre og som aldri nøler med å gi meg slike tilbakemeldinger.  Heldig er jeg fordi at mitt liv som "adoptert" aldri har vært kjedelig, "vanlig" og særlig forutsigbart. Ei heller på mine eldre og gamle dager.

Takk for innsatsen, deg og alt, kjære Mathilde Elisabeth! Jeg har kanskje vært som en sønn for deg, slik du har vært som en mor for meg!  Det har vi jo sagt til hverandre...................for lenge siden.

Det har virkelig vært litt av en "kjøretur" siden 1953!