Følgere

Populære innlegg

fredag 21. januar 2011

Erstatning til utenlandske foreldre til "utenlandsfødte" adopterte i Norge

Rett til erstatning
Tusener av utenlandske fargede foreldre som har mistet sitt barn til noen i Norge, har åpenbart rett til en betydelig erstatning både fra den norske stat og dens "adopsjonsforeninger" for ulovlig barnebortføring eller barnetyveri. Alt tyder på at mer enn 12.000 utenlandske mødre har rett til slik erstatning fra Norge.

Problemet for disse mødrene uten sine barn, er at den norske stat har sørget for at de ikke vet og skal få vite at barna befinner seg i Norge. Staten har sogar utstyrt barna med falske fødselsattester slik at de utenlandske mødrene/foreldrene ikke kan dokumentere at barnet er deres - om de er så heldige å oppdage at det bor i Norge og kan få kontakt med barnet.

Utenlandsfødte i Norge som er utgitt her i landet for å ha vært foreldreløst og lovlig adoptert og ikke engang får opplyst fra staten hvem deres opprinnelige foreldre er, kan om de finner disse enkelt sikre disse en god erstatning på for tap av barn den norske stat og dens barnehandlere er ansvarlig for.
.
En million kroner
Er de importadopterte i Norge blitt så egoistiske at de ikke unner sine fødeforeldre respekt og oppfyllelse av sine foreldrerettigheter? Jeg velger ikke å tro det.

Alt man som trenges er en DNA-test som fastsetter det medfødte foreldreskapet, en fullmakt til å fremme deres erstatningskrav i Norge og en advokat som har litt grunnleggende greie på adopsjonsrett og erstatningsrett. Slike saker vil normalt bli løst i minnelighet uten utbretting i domstolen.

Med tanke på at staten bruker nesten 800.000 av skattebetalernes penger til å få ført barna bort fra sin utenlandske mor for å bli noen statsgodkjente barnekjøperes "adopterte", skulle en millon i erstatning for ulovlig tap av barn, være rimelig å yte.
.
Noen utenlandsfødte adopterte som vil gjøre en slik innsats?
Tja, det kommer oftest på hva slags rettferdighetsoppdragelse de har fått fra de norske "adoptivforeldrene".

Adopsjonsforum har i alle år spekulert i å operer i ikkevestlige land for det ikke finnes noen grenser for illegale adopsjoner, adopsjonssvindel og adopsjonskriminalitet. Adopsjonsforum har alltid utgitt barna for å være foreldreløse og trengende av et hjem. - Mot bedre vitende.

Alle med et moralsk og etisk forhold til den norske stats kyniske barneimport, kan arbeide for å sikre det utenlandske ofrene i det minste erstatning for de barnetap den norske stat er skyldig i.

Foretaket Adopsjonsinstituttet har allerede bestemt seg for å gjøre sitt til at utenlandske foreldre skal sikres erstatning og bidra mest mulig slik at det skal bli en realitet for flest mulig. I det prosjektet kan alle sikkert delta med det de kan bidra med.

Norge er en så rik nasjon at landet har råd til betale for de overgrep og krenkelser den norske stat har begått overfor svakstilte utenlandske mødre i land langt fra vesten og Norge.

Ville ikke det være et ypperlig bidrag til å vise at Norge vil og kan være ledende blant mottakerstatene når det kommer til "internasjonale adopsjoner", eller "adopsjonsmarkedet", slik Verdens Barns Helge Solberg sa på en Stortingshøring 20.2.2011?
.
  • Selv om barna er tapt for foreldrene på så mange måter, er det i et tap som i det minste bør kompenseres med en respekt og erstatning, slik det sømmer seg for et land som hevder å være bærere av høy moral, etikk, menneskerettigheter, Nobels Fredspris og god kultur i det hele tatt.
.

mandag 17. januar 2011

Staten gjør voksne i Norge til barnekjøpere

Statlig barnehandel fra 1969
1969 ga den norske stat foreningen Norsk koreaforening tillatelse til å selge koranske mødres barn til adopsjonsvillige i Norge. Barna ble anskaffet av amerikaneren Harry Holt m/frue som hadde gjort det stort som den første banehandleren med fargede barn til det kjøpekåte vesten. Noen år senere kastet Adopsjonsforum seg inn i dette lukrative markedet. Så ga staten til slutt InorAdopt sin støtte og tillatelse for at det skulle være "konkurranse på feltet".

I snart 30 år har staten støttet og drevet en norsk statlig barneimportvirksomhet basert på tre statsgodkjente barnehandlere som velger å kalle seg "adopsjonsformildere".  Man trenger rett til å drive formidling for å drive med barnehandel og være aktør på det internasjonale adopsjonsmarkedet.  Staten har fraskrevet seg alt ansvar for denne godt organiserte barneimporten av utenlandske fargde foreldres barn.

Statens barneimport koster skattebetalerne mellom 2 - 300 millioner kroner pr. år. Pluss ca. 70 milloner kroner pr. årskull til barna er 18 år gamle. Totalkostnaden for denne statlige barneimporten er pr i dag pr. år ca. 1.500 millioner kroner pr. år for skattebetalerne. Kostnadene har eksplodert fra ca. 100 millioner i 1986 til 15 ganer så meget 25 år senere.

Prisen på pr. barn har økt fra ca. 35.000  til ca 120.000 på ca . 15.

.
Et statlig velferdsgode fra 1990
Etter mange års mas fra medlemmene i statens "adopsjonsforeninger" og de norske barnehandlerne, gikk staten på slutten av 1980-årene med å fremme forslag for Stortinget om statlige subsidier for kjøp av et barn. Kjøpssubsidien ble fastsatt til 30.000 pr. barn, er i dag ca 42.000 og de organiserte barnekjøperne maser om ca. 80.000.

Begrunnelsen for dette var at Gro-regjerninga ville at også mindre formuende ektepar skulle få statens hjelp til å anskaffe seg noen ukjente fargede foreldres barn, som skulle heretter være et sosialt velverdsgode for alle staten fant å godkjenne en kjøpstillatelse for. Kjøpstillatelsen ble av politiske grunner kalt "forhåndssamtykke", og kjøpet måtte skje gjennom statens egne barnehandlere.

Alle som på lovlig vis klarte å få lovlig samtykke til adopsjon fra utenlandske foreldre uten å kjøpe barn vie statens barnehandlere, ble deretter bekjempet og erklært uønsket av de kyniske norske barnehandlerne selv. De ville ikke at markedet deres skulle ødelegges ved "adopsjon utenom forening". Adopsjonsforum var tidlig ute i media med påstander om at de med lovlige provate adopsjoner hadde stjålet og bortført barna. Adopsjonsforum ropte også høyt om politianmeldelse.

Utenlandske fargede foreldres barn, skulle kun være et sosialt statlig velferdsgode for de voksne i Norge som staten fant "kvalifisert, skikket og egnet" til å få kjøpe seg et utenlandsk barn.
.

Rettsløse utenlandske fargede foreldre og barn!
En vestlig statsmakt som aktivt jakter på utenlandske fargede, fattige og forsvarsløse utenlandske foreldres barn for å dekke barneetterspørselen i eget land, er nesten ikke til å tro. Man skulle tro det tok slutt med Hitlerstatens adopsjonsvirksomhet som plyndret småbarn fra sine ikke-ariske foreldre i Øst-Europa og delte barna ut til de voksne staten fant kvalifisert, skikket og egnet. Gratis, slik de norske barnekreverne gjør i dag.

Å søke en statsmakt om å få den til å levere seg et barn av foreldre staten har gjort "ukjent", er heller nesten ikke til å tro. Franco-regimet gjorde det, og den kinesiske staten gjør det; samt en del korrupte regimer hvor Adopsjonsforum ynder å operere.

.

Statlig organisert illegal menneskehandel og barnesmugling
Den norske stat slår hardt ned på utenlandske foreldres forsøk på å få sendt sine barn til et bedre liv i Norge. Når det er nordmenn selv som vil ta til seg utenlandske ukjent-gjorte foreldres barn, er den norske stat mer enn hjelpsom og velvillig.  Barna påstås å være foreldreløse eller lovlig skilt og ført bort fra sine foreldre. Den norske stat hjelper til med å dekke over alle former for adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet og dokumentfalsk, ved rett å slett å unnlate å kontrollere slikt.

En del statstjenestemenn og -kvinner er så involvert i statens illegale barneimport at de har en sterk egeninteresse av at sannhetene og realitetene omkring denne skammelige virksomheten ikke skal komme frem. Dessuten er den lukrativ og spennende; samt enkelt kan utgis for å være "barnets beste". Mer kynisk utnyttelse av mennersker i fortvilelse i Norge og i en rekke land langt fra Norge, skal men lete lenge etter.

Dette tankegodset har levd godt, fritt og hemningsløst siden 1969 og frem til i dag. Helt til du her leser noe de aldri har lest før.

.

1.500.000.000 kroner pr. år!

Ga man trengende unge, fattige, ugifte mødre disse pengene til å sikre sitt barn mat, medisiner og det nødvendige, ville Norge i stedet å "redde" 340 "ukjente barn" kunne reddet barna og retten til en oppvekst med sine foreldre i et antall av godt over 100.000 utenlandske barn til de ble 18 år gamle.

Norge signaliserer i utlandet:

Norge er villig til å se små barn gå til grunne om dere ikke vil gi oss de barn vil har lyst på.  
Norge vet at 120.000 NOK er nok til å sikre oppveksten til 10 barn til de blir 18 år, men Norge vil ikke det, men ha det ene barnet noen i Norge "så sterkt lengter etter".
Norge vil ikke gi den utenlandske moren 10 kroner dagen til medisiner, men forlanger å få barnet sendt til Norge for å bli noen i Norge  staten vil skal bli dets adoptivforeldre.
Norge vil bare være til hjelp for utenlandske mødres barn, om de gir fra seg barnet sitt.

Så kynisk og egoistisk er statens bareneimportvirksomhet anno 2011. 

Så grusomme har den norske stat aldri vært overfor unge norske, fattige og ugifte mødre når det kommer til adopsjon.

.

lørdag 15. januar 2011

Sophie Lund Aaserud - en barnekjøpertilhenger?

Dagbladet og Adopsjonsforum vil ha norske barnekjøpere.

Alle skal ha lik rett til å få statens tillatelse til å kjøpe noen fargede utenlandske foreldres barn ved bruk av statens godkjente barneimportører. Ja, det synes Dagbladet og journalist Sophie Lund Aaserud stiller gjerne mer enn villig opp for en god slant penger. Med sine "hjerteskærende" skriverier over noen staten på generelt grunnlag, ikke har villet gi sin kjøps- og importtillatelse.  Det er penger i slikt stoff i et land som påstår å være verdensmestre i barneimport.

De norske barnehandlernes fremtid er truet. De trenger statsgodkjente barnekjøpere for å livnære seg av de muligheter det korrupte internasjonale adopsjonsmarkedet tilbyd de kyniske barnrapperne og barenbortførerne.  Dagbladet og Sophie Lund Aaserud vil ha sin del av den enorme vestlige "kaka". Det internasjonale markedet er blitt en del av den norske innenlandske markedet. Et marked som består ved innsprutning fra skattebetalernes side og de statsgodkjente barnekjøpernes side som har eksplodert de siste 25 årene.  Fra omtrent ingenting til over 1.000 millioner kroner pr. år. Mer er det å hente; hvilket Dagbladet, enkelte journalister og selvsagt noen advokater vet å utnytte.

Alle skal ha lik rett til å få statens kjøpsttillatelse, ropes det om. Likebehandling og adopsjon høres så fint ut, men ingen - absolutt ingen - bryr seg om hvert enkelt barns og hver enkelt foreldres rettigheter og rett til likebehandling etter norsk og internasjonale lover. - Ingen. At den norske stats støtter grove ulovligheter begått fra norsk side mot utenlandske fargede foreldre og deres barn, bryr Dagbladet og den norske stats barneimportregime seg overhodet ikke om.

Dagbladet og Sophie Lund Aaserud og barnehandleren Adopsjonsforum vil at norsk barneimport skal være til for enhver staten godkjenner som barnekjøper og medvirker til alvorlig adopsjonssvindel og - kriminalitet. Rettferd for barnekjøperne, er Dagbladets bidrag til tekst og melodi laget av journalist Sophie Lund Aaserud og et par kyniske advokater.
.
Så må man gråte......
Det er 25.000 barnekjøper i Norge som ved statens barnehandel sitter med "ukjente" barn av utenlandske fargede foreldre. Over 3000 køvillige barnekjøper står i kø og nye tusener betalingsvillige vil søke seg inn i denne statslagde kjøperkøen.  Noe vil ikke få statens kjøps- og importtillatelse, og de sutrer, gråter og løper til Dagbladet. Dagbladet sutrer og gråter på deres vegne med god hjelp av den godt betalte nevnte journalisten. En journalist som ikke bryr seg om saklighet, objektivitet, upartiskhet og andre grunnleggende prinsipper for journalistikken. Akkurat som i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, er det pengene som rår for enkelte journalister.

Journalisen har åpenbart ikke engang giddet å lese adopsjonsloven. Den er jo bare til bry for norske barnehandlere og statens barneimport. Spesielt for de som søker statens kjøpstillatelse staten selv kaller "forhåndssamtykke".

At adopsjonsloven helt presist fastslår at hvert enkelt barn har rett til omfattende og solid matching; samt at kravet omfattes av Haagkonvensjon artikkel 17 C, så lukker journalisten øynene for det. Sammen med advokater som heller ikke bryr seg om barns grunnleggende barne- adopsjons- og menneskerettigheter. Foreldrene til barna bryr man seg ikke om, fordi har de norske barnehandlere erklært for å være døde og ikke-eksisterende.  Uansett hvor mange som møter sitt opphav 25 etter at staten har gitt noen nordmenn sin kjøpstillatelse. Møtt foreldre som ikke skulle eksister eller angivelig har dumpet sitt barn på en eller annen trapp.  - Slikt velger den gode journalisten å tro på, og - tjene penger på.

Faktum er for hver statlig kjøpstillatelse den norske stat gir, mot at "søkere" som har betalt en norsk barnehandler opp til kr. 10.000 for å skaffe dem, er det en en ung farget utenlandsk mor som gråter jevnlig resten av livet. Takket være krefter som Dagbladet og norske statlige adopsjonsbyråkrater. Nå også som følge av valg og handlinger til enkelte journalister og advokater i Norge.

Ikke bare det, men hundrevis av kjøpte utenlandske fargede foreldres barn i Norge har grått i det stille for seg selv så mye at de ikke orker å leve lenger. De har tenkt mye på selvmord og mange har gjort selvmordsforsøk og tre ganger så mange tar sitt eget liv sammenliknet med ikkeadopterte i Norge.

Likhet mot selvmordsrisiko, er ikke noe Dagbladet ,Sophie Lund Aaserud og enkelte norske advokater ryr seg om.  Det er selvsagt mer livstruende å bli nektet en statlig barnekjøpstillatelse i en alder av 45 år, og kanskje med et par statsbetalte aborter bak seg?
.

Kanskje et mer rettferdig likt tåregrunnlag ved en adopsjon, kunne vært et mål på adopsjonsfeltet?
På den annen side: I Norge at tårene til utenlandske fargede og deres barn ingen verdi eller betydning. Det er bare norske tårer som teller; "krokodilletårer" inkludert.
Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er åpent for enhver barnekjøper. Det er jo for jævlig at den norske stat ikke vil slippe til alle betalingsvillige, og det er noe Dagbladet og Sophie Lund Aaserud må kjempe for. Med slike allierte, går nok norske statsgodkjente barnehandlere en sikker og trygg fremtid i møte.
  • Jeg gremmes........og glad jeg ikke behøver å presentere meg som "norsk".
PS Journalisten er registerert med et enkeltmannsforetak som skal drive:  90034 Selvstendig kunstnerisk virksomhet innen litteratur.  
.

onsdag 12. januar 2011

Andres barn et statlig velferdsgode?

Barn som et statlig velferdsgode

Den sosialistiske norske statsmakten er selv selv lik.  Straks det ble mangel på norske foreldre som ville bruke sin adopsjonsrett og staten støttet bekostningen av "selvbestemt" abort, fant staten ut at den skulle gjøre utenlandske fargede foreldres barn til et statlig velferdsgode for nordmenn i Norge med et selverlært "barneunderskudd".

Uten Stortingets viten og vilje, klarte staten og den "adopsjonsforeninger" og gjøre utenlandske unge fargede mødres barn til et statlig velferdsgode for medlemmene av staten "adopsjonsforeninger". Noe man kunne søke den norske stat om på linje med uføretrygd, dagpenger og studielån. Med det unntak at staten på forhånd frikjente søkerne for alt personlig og strafferettslig ansvar. Selv vil jo ikke den norske stat ta og ha ansvaret for noe som helst. Derfor bryr den norske stat seg ikke om de utenlandske barna er lovlig ført bort og skilt fra sine utenlandske foreldre. Staten har bestemt at de ikke eksisterer ved å utgi barna for å være foreldreløse overfor Stortinget og de norske villige barnekjøperne.

.
So fint!
Det må være herlig å være barnesøker og barnekjøper i Norge. Man melder seg inn i en helnorsk barnehandlerorganisasjon, slenger noen penger på bordet (egenandel) og venter på å bli servert seg et barn. Samtidig er man med på å "frigjøre utenlandske mødres barn for adopsjon".  - En heroisk innsats! Særlig barnefrigjørernes kamp for å slippe "egenandel" slik at utenlandske mødres barn skal kunne bli et statlig velferdsgode for alle enslige og alle homifile, fordi de ikke må diskrimineres i forhold til et statlig velferdsgode. Selvagt må personer over 50 år få rett til et slikt statlig velferdsgode, som eksempelvis Mia Gundersen.

De norske statsgodekjente barnehandlerne gnir seg i hendene og bejubles over å ha klart å rappe til seg utenlandske unge fargede mødres barn. De slår seg på brystet over at så mange er villige til å medvirke til adopsjonssvindel og adopsjonskriminalitet - og - til og med være villige til å betale for medvirkning til alvorlige kriminelle gjerninger og virksomhet.

Statens behandlere av "adopsjonssøknader" gnir seg i hendene over sine lukrative jobber uten noe som helst personlig ansvar. Å godkjenne barnekjøpere er selvagt risikofritt i et kjøperland som gjerne ser mellom fingrene på korrupsjon når det er til egen fordel.
.
Tause ofre
Ofrene er tause, så da er det jo OK. Det blir som med simpelt tyveri fra en barnevogn hvor foreldrene et øyeblikk er opptatt med noe annet.  Barnet er borte, uten deres viten og vilje, og ingen sjanser til å finne og få barnet igjen. 

Det har den norske stat villig sørget for, og gladelig gir sin støtte til.  Med skattebetalernes penger.

"Det er typisk norsk å være god", sa statsminister Gro Harlem Brundtland som viste seg god til å skaffe seg skattefordeler , norske helsetjenester og stortingspensjon hun ikke hadde rett til. Mest av alt var hun god til å skaffe seg statsmakt.

Jeg skammes over å bo i et land med en statsmakt som gjør slik den gjør overfor vergeløse og forsvarsløse utenlandske fargede mødres barn.  Heldigvis behøver jeg ikke utgi meg for å være "norsk", men liker ikke at mine skattepenger brukes til noe slikt som dette.

.

torsdag 6. januar 2011

Har du hatt adopsjonssex?

Sex med hvem?
Også denne adopterte ble interessert i sex i tenårene. Bøker med sex i ble lest som den forbudte "Uten en tråd" og andre med med "fucking" i. Etterhvert ble spørsmålet hvem jeg ville ha sex med. Oslo var på slutten av 60-tallet en god arena for en ung mann som ville søke sexens hemmligheter og mysterier. P-pillen kombinert med en ny seksuell "frigjøring" blant unge kvinner, ble en fin tid før herpesen og HIV engang hadde fått noe navn.

Siden jeg var så godt belest innen adopsjonen, slo det meg at jenter som var yngre enn meg kunne være en biologisk halvssøster av meg. Det var derfor viktig for meg - for å kunne slå meg helt løs - å få vite skjebnen til min lillesøster som ble borte fra meg høsten 1953. Jeg fikk beskjed fra en norsk jurist og en tysk Dr. Florack som begge var borti adopsjonen av oss, om at hun ble syk, rammet av polio og døde i 1953. Rett opp i ansiktet ble jeg fortalt dette av disse damene. Den tyske damen var sogar betalt reisen til Norge med fly av min adoptivfar som også ville vite hva som hadde skjedd den lille pike han skulle adoptert sammen med meg. Det var den gang mannen i huset tjente pengene alene, mens hustruen viet seg til andre vitkige ubetalte sysler.

Vel, ingen fare, tenkte jeg. Samtidig tenkte jeg på alle de norskfødte adopterte i alderen 18 til 30+ som var aktive på feltet. Godt jeg ikke var en av dem, tenkte jeg. Den slags adopsjonssex er en katastrofe, men slik var det staten ville ha det til, så da så.........

Min døde lillesøster ringte meg fra graven 8.2.1994. Hun sa hun hadde vokst opp i Oslo, og jeg kunne ikke tro at det kunne være henne. Et hurtig arrangert møte med henne avdekket at vi ikke hadde kunnet ha noen adopsjonsex. Bra var i alle fall det........Hun hadde også tenkt på det samme da hun mange år tidligere i utlandet oppdaget at hun hadde en eldre bror i Norge. Hun visste bare ikke hva han het og hvor han bodde.

I etterkant har jeg tenkt....... Med ca 3000 adopterte i Oslo-området i alderen mellom 18 og 30 i 1970, ville det være utenkelig at adopsjonssex ikke var ganske utbredt. Vel, uten at sexpartnerne visste om det, vel å merke. Takket være Justisdepartementets vilje, må jeg si. At det ble både barn og aborter av det, må man regne med. Spørsmålet er bare hvor mange?
.
Adopsjonssex i andre former
Jeg ble litt pass da jeg som 14-åring kunne lese tunge bøker om adopsjon hvor det sto at en adoptivfar kunne ha sex, gifte seg og få barn med sin adoptivdatter. Sånn hadde det vært siden 1917. Frem til 1957 var det ikke engang nødvendig å oppheve adopsjonen!

Fra 1956 til 1987 måtte adopsjonen oppheves først. Deretter ble dette ikke lenger mulig for staten ville at adopsoner - uansett hvor jævlig og gale de var - ikke skulle kunne oppheves.

Det var ført etter 1994 at jeg fikk konkrete informasjoner var adopterte om adopsjonssex. Værst var det å få vite at en adoptivfar selv og andre mannlige venner hver sommer hadde sex med den adopterte gutten. Fra han var ganske liten. Det var særlig adopterte kvinner som fortalte om adopsjonssex de mer eller mindre var blitt presset til fra sin adoptivfar. En orket ikke å bære mer av dette fordi det hadde ødelagt hele voksenlivet, og tok sogar livet av seg. Helt plutselig.

.
Sex mellom adopterte og adoptivforeldrenes egenfødte, var noe jeg også fikk kjennskap til. Denne typen adopsjonssex var ikke ukjent fra litteraturen, så det reagerte jeg lite på. Likevel fant jeg det utenkelig å ha noen sexuelle følelser for min yngre adopterte søster. Erstatningssøsteren for den som skulle ha dødd i 1953.

Det er så mye skam og vanskeligheter knyttet til dette for de adopterte som har havnet i en slik sex-situasjon. De velger å holde det hemmelig for alle andre og skape historier som skjuler det hele.  På den annen side, skulle det ikke være noe problem for staten å finne ut hvor mange barn adopsjonssex har ført til gjennom tidene, men det vil altså staten ikke skal finnes ut av.
.
Sex mellom adoptivforeldrenes adopterte må vel også fortjene betegnelsen: Adopsjonssex? Til nå har jeg bare hørt rykter om slikt,

.
Er adopsjonssex skammelig?
Hvordan skal en ung adoptert kvinne unngå å få følelser for en kjærlig eldre adoptivfar som sier at han elsker henne over alt i verden? Ikke er det blodskam, og det vet de jo begge. At en 16 år gammel adoptert pike også kan spille på sex for å få totalt kontroll over sin adoptivfar, er noe jeg også har blitt kjent med. Noe galt i det?

Jeg minnes mødrene til de bortadopterte jeg kom i kontakt med i utlandet omkring 1980 og utover. De fleste regnet med at deres bortadopterte barn kanskje ville ha sex med den adopterte jenten før eller senere.  Det viktigste for mødrene var at pikebarnet ble behandlet godt - og ikke ble noen sexslave.
.
Er det skammelig at noen adoptivforeldres adopterte har sex med hverandre når de åpenbart ikke har noe biologisk til felles?


Mer problemer har jeg med å svelge alle de staten godkjenner som "adopsjonssøkere"/barnekjøpere som faktisk er pedofile. Pedofile kan jo være hetrofile eller homofile eller bifile. Hvorfor dra til utlandet for pedo-sex når man kan få statens hjelp til å kjøpe seg en utenlandsk unge man kan ha i huset for den slags? Dette er for meg helt forkastelig, men staten adopsjonsregime bryr seg overhodet ikke om dette og disse som det angår.  Eier ikke staten skam og ansvarsfølelse?

De fleste er nok enige om at det går en grense om den adopterte er under den seksuelle lavalder. Spørsmålet er hvor går grensene når den adopterte er blitt 16 år gammel? Hvis det er noen grenser så må vel de være begrunnet med noe?
.
Den morsomme varianten
Sex mellom adopterte er det en god del av. Min datter har en adoptert mor og en adoptert far. Den slags adopsjonssex er det i alle fall sikkert det ikke hefter så store betenkeligheter med, forutsatt at barnet har tilgang til adopsjonsopplysninger som sikrer dette mot å ha sex med nærstående biologisk slekt! Vel, det har også den norske stat gitt blaffen i, så hvem vet hva man skal si om dette.

Adopsjonssex bør være et konkret begrep
Man kan aldri ta den norske stats adopsjonsregime på alvor om den ikke snart viser seg å ha et ansvarlig og opplyst forhold til adopsjonssex. I alle tenkelige og dessverre straffbare varianter.

Det var i alle fall ikke vanskelig å begripe dette for alle de adopterte jeg gjennom årene har snakket med. Spørsmålet er ikke om en adopsjon "er barnets beste", slik statens adopsjonsregime påstår, men om staten er adoptertes beste. Til det siste er mitt svar et klart og tydelig: Nei!

Enig med Nietzsche: "Staten er et udyr!"
.
Tidlig ute.........
Jeg ar så heldig å få spesiell innsyn i mange adopsjoner som leder av Adoptertes Landsforening (ALF) fra 1994. Et innsyn jeg aldri trodde kunne eksistere og helst hadde sluppet å få innsyn i. ALF var dannet i 1994 for å yte hjelp og støtte til adopterte og andre. Da må man være ærlige og rederlige og ha et moralsk og etisk grunnlag i tråd med det.

Allerede i 1998 delte ALF en del av dette innsynet til almenheten via VG i en artikkel som ble publisert 17.8.1998. Før Stortinget skulle behandle ratifiseringen av en Haagkonvensjon foreningen hadde levert en svært kritisk høringsuttalelse til. ALF. Angrpene på ALF ble så alvorlige og fikk så uholdbare følger, at ALF innstilte sin virksomhet som en direkte følge av den organisertes mobbingen og trakasseringen statens barneimportregime iverksatte. I dag leser vi om det norske barnevernet som i tilfelle etter tilfelle IKKE har villet reagere på at barn utsettes for seksuelle overgrep fra sine foreldre. Vi leser også om nordmenn som drar til Afrika for å skaffe seg sex med småbarn de på sett og vis har fått "adoptere" i enkelte afrikanske land.

Realitetene til "adopsjonssex", "adopsjonsrasisme" og utenlandske barn som et statlig "velferdsgode", ble presentert, med rasende reaksjoner fra statens barneimportregime og dens aktører.  Selvsagt var dette for mye å "svelge" på en gang for de asnvarlige for statens adopsjonsregime = Stortinget, men budskapet har sakte seget inn i blant de det direkte angår.

Tiden er nå moden for å ta tak i dette igjen. Spesielt fordi Stortinget har gitt etter for homofile organisertes krav om "rett til å adoptere", og rotet det til slik at Kari Ann Volden ikke befinner seg i Norge med to indiskfødte adoptivbarn.

"Sex selger!" Heter det i vårt samfunn. Det er  nok å se på Dagbladet.  Jeg minnes den gang jeg selv var involvert som barnehandler i Thailand for snart 30 år siden. Stadig oppleve jeg mødre som ga fra seg barna for adopsjon. Barn som kunne være langt over 10 år gamle. Mødrene håpet at barna ville bli tatt godt vare på av adoptantene/barnekjøperne, og noen sa rett ut at de regnet med at dere bortadopterte datter kunne bli en kjæreste av adoptivfaren. Det de fryktet var at datteren skulle bli adoptivfarens sex-slave eller bli brukt til å bli utnyttet seksuelt av andre.

Spørsmålet er om det norske samfunn i dag har moralsk evne og vilje til å ta tak i "adopsjonssex" og "adopsjonsrasisme", som den norske stat har valgt å lukke øyne totalt for. Av samvittighetgrunner har jeg valgt å gjøre mitt. Jeg er sikker på at stadig flere vil velge å gjøre det samme.

Eller......skal vi i Norge ikke bry oss fordi barna ikke er av norsk opprinnelse?
.
http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=25771
.