Monica Dalen skaffet seg et indisk barn hun ville ha som sin adopterte datter. Hennes forhold til "adopsjonsforeningen"; Foreldreforeningen for barn fra andre land, har hun alltid vært nøye med ikke å la andre få kjennskap til. Kanskje ikke så rart med tanke på at den drev en virksomhet den neppe hadde lov til etter norsk lov. Daglig leder i 1992 var Ingelise Jakhelln. Hennes ektemann Henning har laget en artikkel i Jussens Venner om adopsjon som faktisk er av rettslig stor betydning. Foreningen var meget aktive i lovforarbeidet til adopsjonsloven av 1986 og anerkjent da som en lovlig formidlingsorganisasjon - av adopsjonsdepartementet.
Noen hundre barn ble tatt til Norge for adopsjon gjennom denne foreningen. Når fikk den statens godkjenning for å drive slik virksomhet? Drev den i det hele tatt noe lovlig virksomhet? Hva var Monica Dalen med på og/eller hvilke fordeler hadde hun av denne foreningen?
Man kan altså lure på hvordan Monica Dalen ble en norsk adoptivmor til et indisk pikebarn, og hvilken rolle hun spilte for at også andre norske kvinner ble det på samme måte. Sikkert er det at hun naturlig nok ble opptatt av hvordan det skulle gå med sin adoptivdatter og for egen del ønsket en slags dokumentasjon på at hun hadde gjort det rette. Hennes habilitet som "adopsjonsforsker" var altså i utgangspunktet mildt sagt problematisk.
For meg fremstår Monica Dalen som en norsk kvinne som har tatt til seg, på en eller annen måte, et mer eller mindre ukjent indisk pikebarn til seg i Norge som sitt. Det synes også som om hennes "forskerinteresse" har hatt motiver som også avsløres ganske tydelig i "forskningen" hennes: Fremstille den norske barneimporten i best mulig lys for de ansvarlige, og dekke til det som kan skade det ønskede bildet.
Monica Dalen har vært og er en meget ambisiøs kvinne som søker anerkjennelse hos den norske elitiske overklasse. At det var store penger i den norske barneimporten, oppdaget hun tidlig. 1992 fikk hun i samarbeid med Barbro Sæterdal ferdig et akademisk arbeid om adopsjon som førte til at hun ble professor ved Spesialærerhøyskolen i Oslo. Senere en del av UiO. Dernest fikk hun et sugerør i adopsjonsdepartementet til å hvitvaske resultatene av statens barneimport og dermed gjort til en statsoppnevnt "adopsjonsforsker". Veien til å bli den ledende i statens såkalte "adopsjonsutvalg" var kort. Utvalget har vel laget en NOU som må sies å være ikke bare det aller værste på adopsjonsfeltet, men i NOU'ens historie.
Geir Follevåg gir Monica Dalen så hatten passer i sin bok "Adoptert identitet". Det synes jeg er bra selv om jeg mener Follevåg bommer helt i valg av grunnlag for å gå så hardt ut mot "SæterDalen".
Monica Dalen er blitt kjent for følgende utsagn: "Det går bra med de fleste adopterte." Så bra at den statstyrte og dels skattebetaltfinansierte norske barneimporten skal tros oppfyller de gagnlighetkrav som adopsjonsloven fastsetter for alle de utenlandske barna, er det Monica Dalen vil ha frem. På vegne av "adopsjonsutvalget" fremhever hun det som viktig at de positive siden ved adopsjon hun mener slike adopsjoner har for de utenlandske og ofte utenlandske foreldres barn, skal fremheves mer!
Av og til lurer jeg på om Monica Dalen i bunn og grunn er drevet av en vilje til å forsvare seg selv og sine adopsjonsvalg og adopsjonshandlinger hun og så mange andre av hennes likesinnede har gjort som voksne mennesker mer eller mot de utenlandske barnas foreldres vilje, interesser og ønsker. Er det rart at hun er blitt en slags "gud" for de tusener som har skaffet seg et utenlandsk barn på omtrent samme måte? For ikke å nevne alle de som tjener store penger på denne barnetrafikken! Man kan vel si at det går best for de som vil tjene penger på norsk statstøttet barneimport som de utgir å være rettslig, moralsk og etisk forsvarlig.
Monica Dalen er ikke og vil aldri bli noen tilsvarende "gud" for adopterte i Norge, norske eller utenlandske fødeforeldre og heller ikke andre som velger seg et mer seriøst, saklig og upartisk forhold til adopsjon. Med tanke på at hun skal være Norges fremste "adopsjonsforsker", er det påfallende hvor liten anerkjennelse hun har utenfor det norske statsbestemte barneimportregimet.
Noe merkelig er det at spesialpedagogikk skal være det mest relevante akademiske grunnlaget for adopsjonsinstituttet og alt det det omfatter og berører. Fagkretsen jus, psykologi og sosialmedisin synes eksempevis å være langt mer nærliggende, men Monica Dalen har på sett og vis klart å gjøre dette feltet til sitt. Det viser nok hvilken makt det norske barneimportregime har og hvilke midler det vil bruke for å beskytte seg selv og sine egeninteresser.
På den annen side er det ikke ueffent å beherkske spesialpedagogikk når man vil oppnå noe hos folk som kan og vet lite om adopsjon.
Jeg oppsøkte en gang Monica Dalen og Barbro Sæterdal for snart 15 år siden. På deres kontorer på høyskolen i Oslo. Måten de to reagerte på at jeg påpekte en del mangler og svakheter med deres produkt av 1992, var faktisk skremmende. Kanskje har jeg brevet jeg fikk fra dem noe senere i mitt arkiv ennå?
Ville det ikke være naturlig å sammenlikne hvor "bra det går" med de importadopterte med de norskfødte adopterte? Ville det ikke være naturlig å skille mellom de forskjellige adopsjonstypene? Ville det ikke være naturlig å drive en adopsjonsforskning i samarbeid med andre fagmiljøer? Eller initiere til noe slikt?
Den dag i dag har jeg ikke noe nevneverdig av det Monica Dalen har presentert som har vært verd å adoptere. På den annen side så har jeg valgt ikke å leve av den norske barneimporten som nå utgis av Monica Dalen som "barnets beste". Nå går hun så langt at hun stiller seg bak forslaget til statens "adopsjonsutvalg" om å fjerne adoptertes lovfestede rett til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre av den norske stat!
Så kommer det spørsmålet man kanskje bør stille seg: Er kvinner som Monica Dalen barnets beste for indiske pikebarn, eller er det andre kvinner som må antas å vil bli mer til gagn for et indisk pikebarn? På grunn av Monica Dalens diverse adopsjonsvalg, må man faktisk spørre om hun har vært og er til gagn for utenlandske barn flest når det kommer til adopsjon; spesielt de som er tatt til Norge etter 1992.
Hvordan har det egentlig gått med de barn Foreningen for barn fra andre land fikk tatt til Norge for å leve som noens adoptert her? Det er jo ikke vanskelig å finne ut av for en liten slant skattepenger. Man kan jo lett sammenlikne de norskfødte som ble adoptert samtidig. Jeg fremla denne tanken for Monica Dalen for 15 år siden og tilbø til og med norskfødte adopterte hun kunne forske på, men det tok damen da ikke nådig opp.
Monica Dalens skriverier og arbeider blir lest og studert av meg vel vitende om at det ikke tilfører meg og andre noen kunnskap og viten av verdi. Eller noe nytt av betydning. Å lese den slags er en av de triste og ubehagelige pliktene jeg påla meg i 1994. Jeg har lest svært mye om adopsjon fra 1963 og frem til i dag. Også i som temaer i skjønnlitteraturen, hvor Geir Follevåg synes å ha søkt sannheten om å være adoptert. Monica Dalen konkluderer med at det går bra for adopterte og at adopsjon er barns beste lenge før de er blitt gamle nok til at det kan trekkes noen saklige konklusjoner.
Det mest interessante og verdifulle norskproduserte jeg har lest på adopsjonsfeltet er arbeidene til Liv Thoring. Rett og slett imponerende på alle måter! Slikt trengs det mye mer av! Boka "Mødre uten barn" er har også kvaliteter som Monica Dalens forskning på ingen måte matcher.
Når alt kommer til alt, er kanskje ikke Monica Dalens adopsjonsverden så merkelig likevel?
fredag 11. desember 2009
De med "lissom-foreldre", "lissom-familie" og "lissom-adopsjon"
Noen tusen av utenlandsk opprinnelse er de siste 40 årene blitt tatt til Norge for å leve i en "lissom-adopsjon", med "lissom-foreldre" og norsk "lissom-familie".
Joda, "det går bra med de fleste", slik en Monica Dalen har funnet ut ved en ganske overfladisk forskning på disse "lissom-adopterte". Historien er full av eksempler på at det "går bra" med en stor andel av sjålne, bortførte og/eller kjøpte barn. Så hvorfor skulle det ikke gå bra med disse tusner av "lissom-adopterte" som har sine egentlige foreldre og familie i et land langt fra Norge? - Eller har de virkelig det?
Hva som denne "adoptivmor" Monica Dalen mener med "bra", er ikke godt å si.
Adopsjonsloven krever at adopsjon kun kan tillates om "det kan antas at adopsjon vil bli til gagn for barnet". - Det er noe annet enn hva en tilfeldig kvinnlig forsker/"adoptivmor måtte mene "går bra"!
Historien har også vist at "det går bra" med de fleste voldtatte og de som har hatt en vanskelig oppvekst. Når man definerer "adopsjon" så vidt og uten noen forankring i lovens adopsjonsinsitutt, kan man faktisk lure på om Monica Dalen i realiteten har forsket på falske barn som er påført en falsk adopsjon og familiestand.
Sikkert er det at disse små barn som tas til Norge for en "lissom-adopsjon" av den ikke tillate sorten, selvsagt kommer i et meget sterkt avhenghetsforhold til de norske "lissomforeldrene". Akkurat som enhver annen hundevalp og barn som gjøre avhengig av andre enn sine foreldre og familie. Det lille barnet kan ikke selv komme seg ut av denne avhengigheten før det er blitt i stand til å stå på egne ben.
Jeg har forlengst sluttet å bli overrasket over alle de voksenblitte "lissom-adopterte" som i ung voksen alder har brutt helt med en eller begge sine "lissomforeldre". En del velger likevel å spille rollen som "lissom-barnet" av økonomiske grunner og for ikke å få en kommende arv betydelig redusert.
Det er ikke lett å spille rollen som "lissombarnet" uten å bli preget av dette. Det gjør noe med personligheten. For mange av de unge fører dette til betydelige identitetsproblemer som ikke blir enklere med årene og når de blir eldre. Det utvikler seg for mange et adopsjonssyndrom som gir seg utslag på mange synlige måter for de som vil og kan se. "Stockholmsyndromet" er for mange en del av dette adopsjonssyndromet.
Om adopsjonssyndromet kommer av at man er adoptert, er det ikke noe som tyder på er den eneste utløsende faktor, fordi tusner av norskfødte adopterte har lykkes godt med å forhindre at det blir et livsvarig syndrom. Mye tyder på at det er de psykososiale forhold adopsjonsforholdet og adopsjonstypen representerer som i hovedsak forårsaker adopsjonssyndromet. Mest utsatt synes de "lissom-adopterte" å være og de som staten har sørget for ikke får opplysninger om sine opprinnelige foreldre, slik det etter loven har rett til - enten man er "lissom-adoptert" eller lovlig adoptert.
Jeg har også merket meg erfarne "lissom-adoptivforeldre" og legale sådanne som ser på seg selv som "lissom-foreldre" da de gjennom så mange år aldri har opplevd eller fått føle noe ekte foreldreskap. En del har til og med dårlig samvittighet for dette; hvilket de ikke skal ha.
Jeg har møtt på en del vanlige adopterte og "lissom-adopterte" som er utrolig dyktige til å spille rollen som "lissom-datteren" eller "lissom-sønnen". Noe ganger også likeså når det gjelder rollen som "lissom-broren" eller "lissom-søsteren". På den annen side sliter de ofte med "å være seg selv" og har til og med blitt så god i dette at de fortsetter spillet overfor samboer eller ektefelle. Først når de selv får barn - egenskapte og egenfødte - synes det som om mye av denne lissomheten forsvinner og erstattes av noe ekte og deres eget og det alene. De blir liksom starten på en ekte familie som skiller seg så sterkt fra den "lissom-familien" de har vært tvunget til å leve i og med.
Det er først da de fleste "lissom-adopterte" og en god del vanlig adopterte, opplever sider ved sitt liv om adoptert, som ofte får betydelig virkning for deres liv siden. En god del føler da på alvor at de har vært og kanskje er noen ukjente ekte barn og har en ekte familie et sted i Norge eller et annet land. Med sitt eget foreldreskap og barnets kommende interesse for sin slektslinje, nytter det ikke å videreservere den adopsjonsfortellingen man har vokst opp med og kanskje også "adoptert" bare for å tekkes de man har vært så veldig avhengig av.
I bunn og grunn er det så veldig mye "lissom-greier" knyttet til alle typer adopsjon. Det spesielle med disse "lissom-greiene" er at de kan synes å fungere til de plutselig ikke fungerer etter hensikten lenger og lett danner grunnlag for både personlige og psykiske kriser.
Det er blitt så populært å få det adopterte barnet til knytte seg til "lissomforeldrene" som om barnets tilknytning skal være lik et egenfødt barn. Hvor denne ideen har kommet fra, vites ikke, men det er i alle fall en ide av en gal og ofte farlig sort. Med unntak for de som har sett sitt snitt til tjene store penger og annet de søker ved dette. Dette skaper sannsynligvis større problemer for adoptivforeldre enn det løser, men det vil jo "selgerne" av "tilknytningsteoriene" innrømme.
I bunn og grunn er det ikke noe galt med "lissom-foreldre", "lissom-barn" og "lissom-familie", så lenge relasjonene bygger på erkjennelse av at det er realiteten og forholder seg til hverandre deretter.
"Lissom-foreldre" kan være vel så verdifulle for et barn som barnets egentlige foreldre, men det krever et slags tilstedeværelse av de opprinnelige foreldrene i adopsjonsforholdet som dessverre er blitt borte i det fleste adopsjoner etter 1970.
Jeg vet ikke om "adopsjonspsykologi" er noe tema i den norske psykologi-utdannelsen, men det burde vært det om man i Norge hadde tatt adopsjon på alvor. I noen tiår har jeg søkt slikt stoff i norske fagbøker, men har til nå ikke kommet over noe.
Hvert år dør et par hundre adopterte av alderdom. De fleste har et klart svar på om adopsjonen har vært dem til gagn eller ikke. Mange kan også gi en forklaring på hva som ikke gjorde den til gagn og hva som førte til det motsatte. Til slutt er det bare statlig tvangsadopterte og falske adopterte av utenlandsk opprinnelse igjen i Norge. - Da er alle nesten like meget "lissom-barn", lissom-foreldre" og i en "lissom-familie".
Jeg lurer ofte på hva slags reise disse vil få gjennom livet i forhold til med en adopsjon av den rette og lovlige sorten.
I dag heter det plutselig at "adopsjon er barns beste". Tja, kanskje er det slik at alle barn som fødes skal bortadopteres til noen staten og politikkerne mener er bedre "foreldre" enn de foreldrene barna er født med? Er det ikke nok slike "barns beste-foreldre" i Norge, kan jo barna bare sendes til USA og andre vestlige land for at deres "beste" skal sikres ved tvangsadopsjon.
Verden har til alle tider vært full av voksne som gjerne vil være "lissom-foreldre" for å få dekket et barnebehov som ofte er av den syklige sorten. Millioner av barn har vokst opp med "lissom-foreldre". Det er imponerende at forsker Monica Dalen har funnet ut at "det går bra med det fleste".
Jeg er alltid like imponert over alle disse "lissom-barna" og "lissom-foreldrene" som på en eller annen måte har klart å skape en samforståelse, gjensidig respekt og et godt og sundt samhold - vel vitende om at det hele er en "lissom-greie" som eksisterer i tillegg til den ekte greia. Det er bare så trist at så mange av de som er tatt inn fra et land langt fra Norge, er snytt for den ekte greia og dermed ikke kan oppnå den balansen som må til for ikke å risikere å bli rammet av adopsjonssyndromet. - Det er på ingen måte noen "lissom-greie"!
Joda, "det går bra med de fleste", slik en Monica Dalen har funnet ut ved en ganske overfladisk forskning på disse "lissom-adopterte". Historien er full av eksempler på at det "går bra" med en stor andel av sjålne, bortførte og/eller kjøpte barn. Så hvorfor skulle det ikke gå bra med disse tusner av "lissom-adopterte" som har sine egentlige foreldre og familie i et land langt fra Norge? - Eller har de virkelig det?
- Nei, i følge den norske stat og dens "adopsjonsforeninger" er alle barn som er tatt til Norge for adopsjon i bytte mot penger, "foreldreløse og forlatte". Den usanne påstanden er laget for å skape inntrykk av at barna umulig kan være stjålet og/eller bortført!
Hva som denne "adoptivmor" Monica Dalen mener med "bra", er ikke godt å si.
Adopsjonsloven krever at adopsjon kun kan tillates om "det kan antas at adopsjon vil bli til gagn for barnet". - Det er noe annet enn hva en tilfeldig kvinnlig forsker/"adoptivmor måtte mene "går bra"!
Historien har også vist at "det går bra" med de fleste voldtatte og de som har hatt en vanskelig oppvekst. Når man definerer "adopsjon" så vidt og uten noen forankring i lovens adopsjonsinsitutt, kan man faktisk lure på om Monica Dalen i realiteten har forsket på falske barn som er påført en falsk adopsjon og familiestand.
Sikkert er det at disse små barn som tas til Norge for en "lissom-adopsjon" av den ikke tillate sorten, selvsagt kommer i et meget sterkt avhenghetsforhold til de norske "lissomforeldrene". Akkurat som enhver annen hundevalp og barn som gjøre avhengig av andre enn sine foreldre og familie. Det lille barnet kan ikke selv komme seg ut av denne avhengigheten før det er blitt i stand til å stå på egne ben.
Jeg har forlengst sluttet å bli overrasket over alle de voksenblitte "lissom-adopterte" som i ung voksen alder har brutt helt med en eller begge sine "lissomforeldre". En del velger likevel å spille rollen som "lissom-barnet" av økonomiske grunner og for ikke å få en kommende arv betydelig redusert.
Det er ikke lett å spille rollen som "lissombarnet" uten å bli preget av dette. Det gjør noe med personligheten. For mange av de unge fører dette til betydelige identitetsproblemer som ikke blir enklere med årene og når de blir eldre. Det utvikler seg for mange et adopsjonssyndrom som gir seg utslag på mange synlige måter for de som vil og kan se. "Stockholmsyndromet" er for mange en del av dette adopsjonssyndromet.
Om adopsjonssyndromet kommer av at man er adoptert, er det ikke noe som tyder på er den eneste utløsende faktor, fordi tusner av norskfødte adopterte har lykkes godt med å forhindre at det blir et livsvarig syndrom. Mye tyder på at det er de psykososiale forhold adopsjonsforholdet og adopsjonstypen representerer som i hovedsak forårsaker adopsjonssyndromet. Mest utsatt synes de "lissom-adopterte" å være og de som staten har sørget for ikke får opplysninger om sine opprinnelige foreldre, slik det etter loven har rett til - enten man er "lissom-adoptert" eller lovlig adoptert.
Jeg har også merket meg erfarne "lissom-adoptivforeldre" og legale sådanne som ser på seg selv som "lissom-foreldre" da de gjennom så mange år aldri har opplevd eller fått føle noe ekte foreldreskap. En del har til og med dårlig samvittighet for dette; hvilket de ikke skal ha.
Jeg har møtt på en del vanlige adopterte og "lissom-adopterte" som er utrolig dyktige til å spille rollen som "lissom-datteren" eller "lissom-sønnen". Noe ganger også likeså når det gjelder rollen som "lissom-broren" eller "lissom-søsteren". På den annen side sliter de ofte med "å være seg selv" og har til og med blitt så god i dette at de fortsetter spillet overfor samboer eller ektefelle. Først når de selv får barn - egenskapte og egenfødte - synes det som om mye av denne lissomheten forsvinner og erstattes av noe ekte og deres eget og det alene. De blir liksom starten på en ekte familie som skiller seg så sterkt fra den "lissom-familien" de har vært tvunget til å leve i og med.
Det er først da de fleste "lissom-adopterte" og en god del vanlig adopterte, opplever sider ved sitt liv om adoptert, som ofte får betydelig virkning for deres liv siden. En god del føler da på alvor at de har vært og kanskje er noen ukjente ekte barn og har en ekte familie et sted i Norge eller et annet land. Med sitt eget foreldreskap og barnets kommende interesse for sin slektslinje, nytter det ikke å videreservere den adopsjonsfortellingen man har vokst opp med og kanskje også "adoptert" bare for å tekkes de man har vært så veldig avhengig av.
I bunn og grunn er det så veldig mye "lissom-greier" knyttet til alle typer adopsjon. Det spesielle med disse "lissom-greiene" er at de kan synes å fungere til de plutselig ikke fungerer etter hensikten lenger og lett danner grunnlag for både personlige og psykiske kriser.
Det er blitt så populært å få det adopterte barnet til knytte seg til "lissomforeldrene" som om barnets tilknytning skal være lik et egenfødt barn. Hvor denne ideen har kommet fra, vites ikke, men det er i alle fall en ide av en gal og ofte farlig sort. Med unntak for de som har sett sitt snitt til tjene store penger og annet de søker ved dette. Dette skaper sannsynligvis større problemer for adoptivforeldre enn det løser, men det vil jo "selgerne" av "tilknytningsteoriene" innrømme.
I bunn og grunn er det ikke noe galt med "lissom-foreldre", "lissom-barn" og "lissom-familie", så lenge relasjonene bygger på erkjennelse av at det er realiteten og forholder seg til hverandre deretter.
"Lissom-foreldre" kan være vel så verdifulle for et barn som barnets egentlige foreldre, men det krever et slags tilstedeværelse av de opprinnelige foreldrene i adopsjonsforholdet som dessverre er blitt borte i det fleste adopsjoner etter 1970.
Jeg vet ikke om "adopsjonspsykologi" er noe tema i den norske psykologi-utdannelsen, men det burde vært det om man i Norge hadde tatt adopsjon på alvor. I noen tiår har jeg søkt slikt stoff i norske fagbøker, men har til nå ikke kommet over noe.
Hvert år dør et par hundre adopterte av alderdom. De fleste har et klart svar på om adopsjonen har vært dem til gagn eller ikke. Mange kan også gi en forklaring på hva som ikke gjorde den til gagn og hva som førte til det motsatte. Til slutt er det bare statlig tvangsadopterte og falske adopterte av utenlandsk opprinnelse igjen i Norge. - Da er alle nesten like meget "lissom-barn", lissom-foreldre" og i en "lissom-familie".
Jeg lurer ofte på hva slags reise disse vil få gjennom livet i forhold til med en adopsjon av den rette og lovlige sorten.
I dag heter det plutselig at "adopsjon er barns beste". Tja, kanskje er det slik at alle barn som fødes skal bortadopteres til noen staten og politikkerne mener er bedre "foreldre" enn de foreldrene barna er født med? Er det ikke nok slike "barns beste-foreldre" i Norge, kan jo barna bare sendes til USA og andre vestlige land for at deres "beste" skal sikres ved tvangsadopsjon.
Verden har til alle tider vært full av voksne som gjerne vil være "lissom-foreldre" for å få dekket et barnebehov som ofte er av den syklige sorten. Millioner av barn har vokst opp med "lissom-foreldre". Det er imponerende at forsker Monica Dalen har funnet ut at "det går bra med det fleste".
Jeg er alltid like imponert over alle disse "lissom-barna" og "lissom-foreldrene" som på en eller annen måte har klart å skape en samforståelse, gjensidig respekt og et godt og sundt samhold - vel vitende om at det hele er en "lissom-greie" som eksisterer i tillegg til den ekte greia. Det er bare så trist at så mange av de som er tatt inn fra et land langt fra Norge, er snytt for den ekte greia og dermed ikke kan oppnå den balansen som må til for ikke å risikere å bli rammet av adopsjonssyndromet. - Det er på ingen måte noen "lissom-greie"!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
