Monica Dalens merkelige adopsjonsverden

Monica Dalen skaffet seg et indisk barn hun ville ha som sin adopterte datter. Hennes forhold til "adopsjonsforeningen"; Foreldreforeningen for barn fra andre land, har hun alltid vært nøye med ikke å la andre få kjennskap til.  Kanskje ikke så rart med tanke på at den drev en virksomhet den neppe hadde lov til etter norsk lov. Daglig leder i 1992 var Ingelise Jakhelln. Hennes ektemann Henning har laget en artikkel i Jussens Venner om adopsjon som faktisk er av rettslig stor betydning. Foreningen var meget aktive i lovforarbeidet til adopsjonsloven av 1986 og anerkjent da som en lovlig formidlingsorganisasjon - av adopsjonsdepartementet.

Noen hundre barn ble tatt til Norge for adopsjon gjennom denne foreningen. Når fikk den statens godkjenning for å drive slik virksomhet? Drev den i det hele tatt noe lovlig virksomhet? Hva var Monica Dalen med på og/eller hvilke fordeler hadde hun av denne foreningen?

Man kan altså lure på hvordan Monica Dalen ble en norsk adoptivmor til et indisk pikebarn, og hvilken rolle hun spilte for at også andre norske kvinner ble det på samme måte. Sikkert er det at hun naturlig nok ble opptatt av hvordan det skulle gå med sin adoptivdatter og for egen del ønsket en slags dokumentasjon på at hun hadde gjort det rette.  Hennes habilitet som "adopsjonsforsker" var altså i utgangspunktet mildt sagt problematisk.

For meg fremstår Monica Dalen som en norsk kvinne som har tatt til seg, på en eller annen måte, et mer eller mindre ukjent indisk pikebarn til seg i Norge som sitt. Det synes også som om hennes "forskerinteresse" har hatt motiver som også avsløres ganske tydelig i "forskningen" hennes: Fremstille den norske barneimporten i best mulig lys for de ansvarlige, og dekke til det som kan skade det ønskede bildet.

Monica Dalen har vært og er en meget ambisiøs kvinne som søker anerkjennelse hos den norske elitiske overklasse. At det var store penger i den norske barneimporten, oppdaget hun tidlig. 1992 fikk hun i samarbeid med Barbro Sæterdal ferdig et akademisk arbeid om adopsjon som førte til at hun ble professor ved Spesialærerhøyskolen i Oslo. Senere en del av UiO.  Dernest fikk hun et sugerør i adopsjonsdepartementet til å hvitvaske resultatene av statens barneimport og dermed gjort til en statsoppnevnt "adopsjonsforsker".  Veien til å bli den ledende i statens såkalte "adopsjonsutvalg" var kort. Utvalget har vel laget en NOU som må sies å være ikke bare det aller værste på adopsjonsfeltet, men i NOU'ens historie.

Geir Follevåg gir Monica Dalen så hatten passer i sin bok "Adoptert identitet". Det synes jeg er bra selv om jeg mener Follevåg bommer helt i valg av grunnlag for å gå så hardt ut mot "SæterDalen".

Monica Dalen er blitt kjent for følgende utsagn: "Det går bra med de fleste adopterte."  Så bra at den statstyrte og dels skattebetaltfinansierte norske barneimporten skal tros oppfyller de gagnlighetkrav som adopsjonsloven fastsetter for alle de utenlandske barna, er det Monica Dalen vil ha frem. På vegne av "adopsjonsutvalget" fremhever hun det som viktig at de positive siden ved adopsjon hun mener slike adopsjoner har for de utenlandske og ofte utenlandske foreldres barn, skal fremheves mer!

Av og til lurer jeg på om Monica Dalen i bunn og grunn er drevet av en vilje til å forsvare seg selv og sine adopsjonsvalg og adopsjonshandlinger hun og så mange andre av hennes likesinnede har gjort som voksne mennesker mer eller mot de utenlandske barnas foreldres vilje, interesser og ønsker. Er det rart at hun er blitt en slags "gud" for de tusener som har skaffet seg et utenlandsk barn på omtrent samme måte? For ikke å nevne alle de som tjener store penger på denne barnetrafikken! Man kan vel si at det går best for de som vil tjene penger på norsk statstøttet barneimport som de utgir å være rettslig, moralsk og etisk forsvarlig.

Monica Dalen er ikke og vil aldri bli noen tilsvarende "gud" for adopterte i Norge, norske eller utenlandske fødeforeldre og heller ikke andre som velger seg et mer seriøst, saklig og upartisk forhold til adopsjon.  Med tanke på at hun skal være Norges fremste "adopsjonsforsker", er det påfallende hvor liten anerkjennelse hun har utenfor det norske statsbestemte barneimportregimet.

Noe merkelig er det at spesialpedagogikk skal være det mest relevante akademiske grunnlaget for adopsjonsinstituttet og alt det det omfatter og berører.  Fagkretsen jus, psykologi og sosialmedisin synes eksempevis å være langt mer nærliggende, men Monica Dalen har på sett og vis klart å gjøre dette feltet til sitt. Det viser nok hvilken makt det norske barneimportregime har og hvilke midler det vil bruke for å beskytte seg selv og sine egeninteresser.

På den annen side er det ikke ueffent å beherkske spesialpedagogikk når man vil oppnå noe hos folk som kan og vet lite om adopsjon.

Jeg oppsøkte en gang Monica Dalen og Barbro Sæterdal for snart 15 år siden. På deres kontorer på høyskolen i Oslo. Måten de to reagerte på at jeg påpekte en del mangler og svakheter med deres produkt av 1992, var faktisk skremmende.  Kanskje har jeg brevet jeg fikk fra dem noe senere i mitt arkiv ennå?

Ville det ikke være naturlig å sammenlikne hvor "bra det går" med de importadopterte med de norskfødte adopterte?  Ville det ikke være naturlig å skille mellom de forskjellige adopsjonstypene? Ville det ikke være naturlig å drive en adopsjonsforskning i samarbeid med andre fagmiljøer?  Eller initiere til noe slikt?

Den dag i dag har jeg ikke noe nevneverdig av det Monica Dalen har presentert som har vært verd å adoptere.  På den annen side så har jeg valgt ikke å leve av den norske barneimporten som nå utgis av Monica Dalen som "barnets beste".  Nå går hun så langt at hun stiller seg bak forslaget til statens "adopsjonsutvalg" om å fjerne adoptertes lovfestede rett til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre av den norske stat!

Så kommer det spørsmålet man kanskje bør stille seg: Er kvinner som Monica Dalen barnets beste for indiske pikebarn, eller er det andre kvinner som må antas å vil bli mer til gagn for et indisk pikebarn? På grunn av Monica Dalens diverse adopsjonsvalg, må man faktisk spørre om hun har vært og er til gagn for utenlandske barn flest når det kommer til adopsjon; spesielt de som er tatt til Norge etter 1992.

Hvordan har det egentlig gått med de barn Foreningen for barn fra andre land fikk tatt til Norge for å leve som noens adoptert her? Det er jo ikke vanskelig å finne ut av for en liten slant skattepenger.  Man kan jo lett sammenlikne de norskfødte som ble adoptert samtidig. Jeg fremla denne tanken for Monica Dalen for 15 år siden og tilbø til og med norskfødte adopterte hun kunne forske på, men det tok damen da ikke nådig opp.

Monica Dalens skriverier og arbeider blir lest og studert av meg vel vitende om at det ikke tilfører meg og andre noen kunnskap og viten av verdi. Eller noe nytt av betydning. Å lese den slags er en av de triste og ubehagelige pliktene jeg påla meg i 1994. Jeg har lest svært mye om adopsjon fra 1963 og frem til i dag. Også i som temaer i skjønnlitteraturen, hvor Geir Follevåg synes å ha søkt sannheten om å være adoptert. Monica Dalen konkluderer med at det går bra for adopterte og at adopsjon er barns beste lenge før de er blitt gamle nok til at det kan trekkes noen saklige konklusjoner.

Det mest interessante og verdifulle norskproduserte jeg har lest på adopsjonsfeltet er arbeidene til Liv Thoring. Rett og slett imponerende på alle måter! Slikt trengs det mye mer av!  Boka "Mødre uten barn" er har også kvaliteter som Monica Dalens forskning på ingen måte matcher.

Når alt kommer til alt, er kanskje ikke Monica Dalens adopsjonsverden så merkelig likevel?