Følgere

Populære innlegg

fredag 11. desember 2009

De med "lissom-foreldre", "lissom-familie" og "lissom-adopsjon"

Noen tusen av utenlandsk opprinnelse er de siste 40 årene blitt tatt til Norge for å leve i en "lissom-adopsjon", med "lissom-foreldre" og norsk "lissom-familie".

Joda, "det går bra med de fleste", slik en Monica Dalen har funnet ut ved en ganske overfladisk forskning på disse "lissom-adopterte". Historien er full av eksempler på at det "går bra" med en stor andel av sjålne, bortførte og/eller kjøpte barn. Så hvorfor skulle det ikke gå bra med disse tusner av "lissom-adopterte" som har sine egentlige foreldre og familie i et land langt fra Norge? - Eller har de virkelig det?

  • Nei, i følge den norske stat og dens "adopsjonsforeninger" er alle barn som er tatt til Norge for adopsjon i bytte mot penger, "foreldreløse og forlatte".  Den usanne påstanden er laget for å skape inntrykk av at barna umulig kan være stjålet og/eller bortført!

Hva som denne "adoptivmor" Monica Dalen mener med "bra", er ikke godt å si.
Adopsjonsloven krever at adopsjon kun kan tillates om "det kan antas at adopsjon vil bli til gagn for barnet". - Det er noe annet enn hva en tilfeldig kvinnlig forsker/"adoptivmor måtte mene "går bra"!

Historien har også vist at "det går bra" med de fleste voldtatte og de som har hatt en vanskelig oppvekst. Når man definerer "adopsjon" så vidt og uten noen forankring i lovens adopsjonsinsitutt, kan man faktisk lure på om Monica Dalen i realiteten har forsket på falske barn som er påført en falsk adopsjon og familiestand.

Sikkert er det at disse små barn som tas til Norge for en "lissom-adopsjon" av den ikke tillate sorten, selvsagt kommer i et meget sterkt avhenghetsforhold til de norske "lissomforeldrene". Akkurat som enhver annen hundevalp og barn som gjøre avhengig av andre enn sine foreldre og familie. Det lille barnet kan ikke selv komme seg ut av denne avhengigheten før det er blitt i stand til å stå på egne ben.

Jeg har forlengst sluttet å bli overrasket over alle de voksenblitte "lissom-adopterte" som i ung voksen alder har brutt helt med en eller begge sine "lissomforeldre". En del velger likevel å spille rollen som "lissom-barnet" av økonomiske grunner og for ikke å få en kommende arv betydelig redusert.

Det er ikke lett å spille rollen som "lissombarnet" uten å bli preget av dette. Det gjør noe med personligheten. For mange av de unge fører dette til betydelige identitetsproblemer som ikke blir enklere med årene og når de blir eldre. Det utvikler seg for mange et adopsjonssyndrom som gir seg utslag på mange synlige måter for de som vil og kan se. "Stockholmsyndromet" er for mange en del av dette adopsjonssyndromet.

Om adopsjonssyndromet kommer av at man er adoptert, er det ikke noe som tyder på er den eneste utløsende faktor, fordi tusner av norskfødte adopterte har lykkes godt med å forhindre at det blir et livsvarig syndrom. Mye tyder på at det er de psykososiale forhold adopsjonsforholdet og adopsjonstypen representerer som i hovedsak forårsaker adopsjonssyndromet. Mest utsatt synes de "lissom-adopterte" å være og de som staten har sørget for ikke får opplysninger om sine opprinnelige foreldre, slik det etter loven har rett til - enten man er "lissom-adoptert" eller lovlig adoptert.

Jeg har også merket meg erfarne "lissom-adoptivforeldre" og legale sådanne som ser på seg selv som "lissom-foreldre" da de gjennom så mange år aldri har opplevd eller fått føle noe ekte foreldreskap. En del har til og med dårlig samvittighet for dette; hvilket de ikke skal ha.

Jeg har møtt på en del vanlige adopterte og "lissom-adopterte" som er utrolig dyktige til å spille rollen som "lissom-datteren" eller "lissom-sønnen". Noe ganger også likeså når det gjelder rollen som "lissom-broren" eller "lissom-søsteren". På den annen side sliter de ofte med "å være seg selv" og har til og med blitt så god i dette at de fortsetter spillet overfor samboer eller ektefelle. Først når de selv får barn - egenskapte og egenfødte - synes det som om mye av denne lissomheten forsvinner og erstattes av noe ekte og deres eget og det alene. De blir liksom starten på en ekte familie som skiller seg så sterkt fra den "lissom-familien" de har vært tvunget til å leve i og med.

Det er først da de fleste "lissom-adopterte" og en god del vanlig adopterte, opplever sider ved sitt liv om adoptert, som ofte får betydelig virkning for deres liv siden. En god del føler da på alvor at de har vært og kanskje er noen ukjente ekte barn og har en ekte familie et sted i Norge eller et annet land. Med sitt eget foreldreskap og barnets kommende interesse for sin slektslinje, nytter det ikke å videreservere den adopsjonsfortellingen man har vokst opp med og kanskje også "adoptert" bare for å tekkes de man har vært så veldig avhengig av.

I bunn og grunn er det så veldig mye "lissom-greier" knyttet til alle typer adopsjon. Det spesielle med disse "lissom-greiene" er at de kan synes å fungere til de plutselig ikke fungerer etter hensikten lenger og lett danner grunnlag for både personlige og psykiske kriser.

Det er blitt så populært å få det adopterte barnet til knytte seg til "lissomforeldrene" som om barnets tilknytning skal være lik et egenfødt barn. Hvor denne ideen har kommet fra, vites ikke, men det er i alle fall en ide av en gal og ofte farlig sort. Med unntak for de som har sett sitt snitt til tjene store penger og annet de søker ved dette. Dette skaper sannsynligvis større problemer for adoptivforeldre enn det løser, men det vil jo "selgerne" av "tilknytningsteoriene" innrømme.

I bunn og grunn er det ikke noe galt med "lissom-foreldre", "lissom-barn" og "lissom-familie", så lenge relasjonene bygger på erkjennelse av at det er realiteten og forholder seg til hverandre deretter.

"Lissom-foreldre" kan være vel så verdifulle for et barn som barnets egentlige foreldre, men det krever et slags tilstedeværelse av de opprinnelige foreldrene i adopsjonsforholdet som dessverre er blitt borte i det fleste adopsjoner etter 1970.

Jeg vet ikke om "adopsjonspsykologi" er noe tema i den norske psykologi-utdannelsen, men det burde vært det om man i Norge hadde tatt adopsjon på alvor. I noen tiår har jeg søkt slikt stoff i norske fagbøker, men har til nå ikke kommet over noe.

Hvert år dør et par hundre adopterte av alderdom. De fleste har et klart svar på om adopsjonen har vært dem til gagn eller ikke. Mange kan også gi en forklaring på hva som ikke gjorde den til gagn og hva som førte til det motsatte. Til slutt er det bare statlig tvangsadopterte og falske adopterte av utenlandsk opprinnelse igjen i Norge. - Da er alle nesten like meget "lissom-barn", lissom-foreldre" og i en "lissom-familie".

Jeg lurer ofte på hva slags reise disse vil få gjennom livet i forhold til med en adopsjon av den rette og lovlige sorten.

I dag heter det plutselig at "adopsjon er barns beste". Tja, kanskje er det slik at alle barn som fødes skal bortadopteres til noen staten og politikkerne mener er bedre "foreldre" enn de foreldrene barna er født med? Er det ikke nok slike "barns beste-foreldre" i Norge, kan jo barna bare sendes til USA og andre vestlige land for at deres "beste" skal sikres ved tvangsadopsjon.

Verden har til alle tider vært full av voksne som gjerne vil være "lissom-foreldre" for å få dekket et barnebehov som ofte er av den syklige sorten. Millioner av barn har vokst opp med "lissom-foreldre". Det er imponerende at forsker Monica Dalen har funnet ut at "det går bra med det fleste".

Jeg er alltid like imponert over alle disse "lissom-barna" og "lissom-foreldrene" som på en eller annen måte har klart å skape en samforståelse, gjensidig respekt og et godt og sundt samhold - vel vitende om at det hele er en "lissom-greie" som eksisterer i tillegg til den ekte greia. Det er bare så trist at så mange av de som er tatt inn fra et land langt fra Norge, er snytt for den ekte greia og dermed ikke kan oppnå den balansen som må til for ikke å risikere å bli rammet av adopsjonssyndromet. - Det er på ingen måte noen "lissom-greie"!