Følgere

Populære innlegg

onsdag 21. desember 2011

59 julaftener i Norge

Julen 1953 var min første jul i Norge som importadoptert, tysk statsborger og illegal innvandrer.

Ingen brydde seg om jeg var døpt eller ikke. Ingen brydde seg om jeg var katolikk eller protestant her i landet da jeg var snart 5 år gammel og snakket tysk.

Julen 1953 ble feiret i Sarpsborg. Jeg var den eldste i den yngste generasjonen som da talte 3 barn. Stort hus i enden av Jernbanegaten inntil parken og nær kirken. Huset var fullt av onkler og tanter. Masse mat , julenisse og presenter. Ski og utstyr var mine gaver den julen siden jeg ikke "var født med ski på beina". Kirkebesøk hørte med, og julegrøt etterpå med mandel og gevinst til finneren.

Senere oppdaget jeg at dette var en overklassejul; hvilket viste seg i bilparken rundt huset og en direktør av en bestefar. Et kvart hundre år senere var nærmere 30 personer samlet i et nytt digert hus overfor Greåker. De var før familiemedlemmer bwegynte å falle fra.

I år er det jul på Blommenholm i et hus med tre toaletter. Tankene går. Staten har tatt fra meg min tyske fødselsattest, og min dåpsattest er umulig å spore opp.

ER jeg døpt?
Har jeg feiret alle disse julene i Norge som hedning eller katolikk?
I år skal jeg ikke i kirken julaften da det er blitt for vanskelig å få til pga kreft i hjernen og en 93 år gammel a-mor som ikke kan bevege seg så mye lenge. Det blir en tur på kirkegården og sette ned lys og legge kranser på et par graver på Haslum. Synet av kirkegården i all sin lysprakt varmer uansett hvor kaldt det er og hva man måtte ha som sin religøse tilknytning.

Er heldig med julaften i år. Vi blir 8 stykker og 6 til overnatting. Første gang med en profesjonell kokk og hjelp til å holde fyr i to peiser. Selv gleder jeg meg til denne julen spesielt fordi det kan bli den siste i tråd med adoptivfamiliens lange tradisjoner. Eldste er 93 og yngste er 6 år gammel. Borg juleøl er anskaffet selvsagt. Lille julaften blir det middag med lutefisk og pinnekjøtt med tilhørende forsmak på julens drikkevarer med gode gjester og nære.

Joda, jeg har nok adoptert norsk juletradisjon og julebudskap. Ikke den kommersielle julen, men basert på fasmilieverdier som betyr så meget. Mang en gang da jeg var yngre tenkte jeg på min tyske nor og mormor om hva slags jul de fikk, men nevnte aldri dette til noen. Det var mine tanker- og bare mitt og en del av meg selv.

Staten her i sin absurde visdom sørget for at jeg aldri fikk sende dem en julehilsen og mulighet til å fortelle dem et det gikk bra med meg.

Når jeg står i lyparken på Haslum, tenker jeg uvergelig på hvordan det ser ut der disse to kvinnene er begravd, og at den norske stat har sørget for at jeg neppe noen gang får besøkt disses grav et sted i Tyskland. Det sier litt om hva slags statskirke Norge har, og hvorfor jeg aldri klarer å bli "norsk".

Jeg er glad jeg ikke føler meg "norsk" i stunder som dette.

Mine tanker går til et utall andre importadopterte og ønsker dem den best mulige julen.

mandag 19. desember 2011

Importadopterte i "tåkeheimen"?


Et bedagelig liv i "tåkeheimen"?


Hver gang jeg kommer over stoff voksne og yngre adopterte serverer i media som "politisk korekte" adopterte i Norge, må jeg lure på hvor lenge i "tåkeheimen" de har levd og bodd. Hva vil skje med dem den dagen "tåka" forsvinner og de blir nødt til å ta virkeligheten inn over seg? Mer eller mindre uforbredt og få rundt seg til å gi hjelp og støtte?

En del importadopterte søker seg selv ut av "tåkeheimen". Andre opplever at en forsndring i livssitasdjonen plutselg blåser "tåka" bort. En god del ønsker ingen forandring og har lært seg å trives i "tåkeheimen!

Hva trives i fuktige, klamme og tryggemiljøer? Går man inn i et gartneri så finner man vekstplanter som ikke klarer seg i verden utenfor. En adoptert er ikke fastgrodd fordi vedkommende er opptatt av sine røtter, sin tilblivelse og fødsel og medfødte arvelige egenskaper, for å bli kjent mer med sitt egentlige naturgitte "jeg".

De "politisk korrekte" adopterte fornekter dette. "Tåkeheimen" er å foretrekke;hvilket er psykologisk forståelig for en del som har valgt seg realiteter mer eller mindre av fri vilje.

Jeg synes synd på adopterte som lever i "tåkeheimen" etter puperteten. En "tåkeheim" laget av fremmede voksne nordmenn som dyrker frem små mennesker for å få oppfylt sine egne voksnebehov ved å produsere "Stochomsyndromer" på løpende bånd for så å kunne vise frem sin "politiske korrekte" adopterte som bevis for egen oppdragelses-suksess.

Jeg trives blant frie og ekte adopterte som har et forhold både til a-foreldre og opphavet og seg selv som er sundt og naturlig.

tirsdag 6. desember 2011

ALF igjen på banen!

10 år etter at Adoptertes Landsforening på grunn av resursmangel måtte innstille virksomheten er det en glede å kunne dra det hele i gang igjen med muligheter som ikke fantes for 10 år siden.Informasjonsverdenene er i dag en helt annen og bedre, Hvilket betyr enorm fopr resursbruken, kvaliteten og slagkraften til ALF.

Målet og formålet er det samme og varige slik det sømmer seg for en hjelpe- og støtte forening. med medlemmer som vil være til nytte og verdi for andre med felles skjebne, men som ikke har vært like heldige med sine adopsjoner og sitt liv som adopterte i Norge av grunner som faktisk ikke skulle eksistert i Norge og som det er noe ALF kan og bør være alene om å få rettet til.

Å få adopsjonwen i Norge inn i rett spor, er ingen enkel oppgave - generelt eller for den enkelte som sliter med en adopsjon av den gale sorten.

Alf bør være Norges beste organisasjonsfeltet fordi ALF har den beste og riktige erfaringsbasen å bygge på - de adopterte i Norge og deres enorne og viktige erfaringer.

Enhver adoptert i Norge skal kunne stole på ALF - selv om de ikke er medlemmer.
Politiske krefter skal stole på ALF.
Alle berørte av en adopsjon skal stole på ALF- uansett hvor i verden de er.

Oppgavee og utfordringene er store og tar lang tid å få løst. Motkreftene er sterke og har sterke egeninteresser av å hindre at ALF BLIR EN SUKSESS.

Adopterte er sterkere enn mange vil tro fordi et liv som adoptert i Norge ikke er noen "dans på roser", slik altfor mange velger å tro; spesielt de som vil tjene penger på enhver adopsjons tragiske og vavskelige grunnlag.

Å bry seg om sin neste og skjebnevenn på den rette måte, skaper glede og verdier for så mange.

Det er godt å ha den samme følelsen, inspirasjonen i dag som på Grand 4.4.1994.
Eldre- javel, men garantert mye klokere, mer erfaren og slagkraftig.

Å slå et slag for adopterte i kriser som bare adopterte ser og forstår betydningen av,er et privilegium og en ærefullt oppgave.

Å ioppleve gleden ved å være til hjelp og støtte for en annen adoptert som ofte trenger en god samtale, må nesten oppleves for å kunne forstås.

Jweg er tilbake og da er også
ALF TILBAKE MED NYE KREFTER OG MEDLEMMER SOM VIL VINNE NOEN SLAG FOR DE ADOPTERTE I NORGE

http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/

https://www.facebook.com/#!/adoptertes.landsforening