Volden og Sikanders direkte adopsjoner ofre for statens myndighetsmisbruk

To norske ofre for statens adopsjonsdiskriminering og myndighetsmisbruk. En offer for statens adopsjonsrasisme!


Den norske stat gjør klar forskjell ved offentlig anerkjennelse av direkte private adopsjon utifra normenns etniske opprinnelse ved sin famøse og hemmelige bevillingspraksis. Ingen adopsjonssak i norsk adopsjonhistorie kan vise til noe liknede siden den norske stat eksporterte "tyskerunger" til utlandet for adopsjon i tiden etter 1945.


Den enslige Kari Ann Volden boende på Røst overtok i India i januar2010 to nyfødte tvillinger i henhold til barnas foreldrens ønske, vilje og klare samtykke. 15 måneder senere er Volden med de to direkte adopterte tvillingene hjemme i sitt hus på Røst. Den norske stat nekter å realitetsbehandle adopsjonen etter adopsjonsloven. Tvillingene ble utstyrt av den norske stat med midlertidige norske pass, og Volden fremmer krav om bevilling til adopsjonen, slik hun og tvillingene etter adopsjonsloven synes å ha en klar rett til.

Ekteparet av pakistansk opprinnelse Ejaz Sikander og hustru bor i Halden. Han er norsk statsborger og hun har fått oppholdstillatelse til å bo med sin oppofrende ektemann i Norge. Han driver en vellykket næringsvirksomhet og har virkelig gjort suksess i Norge og som en av våre nye landsmenn. På et besøk i Pakistan høsten 2007 blir det barnløse ekteparet oppfordret til å overta foreldreansvaret til en liten nyfødt gutt etter guttens foreldres ønske, vilje og klare samtykke. Den norske stat nekter å få ektemannens hustru og adopterte sønn til Norge, med den følge at den norske ektemannen, nyblitte adoptivfaren og næringsdrivende i Norge, må finne seg i å leve med hustru og adoptivsønn i Pakistan uten å ville realitetsbehandle adopsjonen etter adopsjonsloven.

Mens den norske stat har sørget for å få Volden og de adopterte tvillingene til sitt hjem på Røst etter 15 måneders myndighetsmisbruk, sitter Sikander på tredje året alene i Halden uten hustru og barn som følge av et tilsvarende myndighetsmisbruk.  Utslagsgivende for denne forskjellen synes rett og slett at Volden er etnisk norsk og født i Norge, mens Sikander er av våre ikkevestlige nye landsmenn.

.

Felles forhold

Felles for begge er at de er blitt lovlige adoptanter direkte med rettslig grunnlag av barnets rett til å bortadoptere sitt barn, slik Norge har lovfestet for alle foreldre siden 1917. 

Felles for begge er at de aldri hadde noe behov for hjelp til å få fremskaffet noe barn for adopsjon til noen "adopsjonsformilder" eller en statsgodkjente norsk barne- og adopsjonshandler.

Felles for begge er at de har gjort private rettshandlinger i tråd med barnas samtykke til foreldreovertagelse ved adopsjon - uten å betale noe for adopsjonen.

Felles for begge er at de har utfordret det norske statsdrevne adopsjons- og barnemarkedet den norske stat i all hemmelighet opprettet i 1976.

Felles for begge at  de har en klar rett til norsk anerkjennelse av adopsjonene, slik tusener av nordmenn tidligere har blitt til utenlandske barn de har fått adoptere i utlandet siden 1920-tallet.

.
Ulike forhold

• Forskjellen er: Volden er enslig og etnisk norsk.  Sikander er gift og ikke etnisk norsk.
• Forskjellen er:  Volden er enslig adoptant til to barn.  Sikander og hustru er to adoptanter til kun ett barn.
• Forskjellen er: Volden hadde rettslig kontakt med tvillingene foreldre før unnfangelsen fant sted.  Sikander hadde ingen rettslig kontakt med guttens foreldre før gutten var født.
• Forskjellen er: Volden oppnådde adopsjon i et land hvor norske barne- og adopsjonshandlere skaffer indiske barn til norske statsgodkjente barnekjøpere. Sikander oppnådde adopsjon i et land hvor norske statsgodkente barnehandlere ikke opererer.
• Forskjellen er: Den norskfødte Volden fikk lett massiv støtte i den etnisk norske befolkning. Sikander hadde ingen slik mulighet til støtte i den etnisk norske befolkningen.
• Forskjellen er: Voldens adopsjon har parter med forskjellig etniske opprinnelser. Sikanders adopsjon består av parter med samme etniske opprinnelse!

.

Jeg møtte en fortvilet landsmann høsten 2010

Jeg er selv funnet direkte for adopsjon i et utland i 1953. Et par tusen andre utenlandsfødte adopterte i Norge er også det.

Jeg kom til Norge med utenlandsk pass og kun på avgitte opplysinger til norske myndigheter at mine utenlandske foreldre hadde ønsket og villet det. Det ga meg straks rett til et 3 måneders opphold i Norge, som det norske ekteparet Johanssen kunne bruke til å fremme begjæring om bevilling til adopsjon, eller sende meg tilbake for et annet adopsjonsalternativ.

Jeg har aldri møtt eller snakket med Volden, men jeg møtte en fortvilet ektemann og adoptivfar utenfor Halden en noe kjølig høstdag i 2010.  Et møte jeg aldri har kunne glemme. Å oppleve en mann, ektemann og adoptivfar av beste sort med værre overtramp fra statens adopsjonsregime, kommer jeg forhåpentlig aldri til å gjøre igjen. At han hadde klart denne formen for statlig tortur og diskriminering så lenge var nesten ikke til å forstå. Selv i Pakistan synes dette å være en umulighet.

En adoptert gutt av pakistansk opprinnelse er av den norske stat nektet et helt legalt liv i en adoptivfamilie i Norge. Totalt uten noen som helst saklig grunn eller aktverdige motiver!  En norsk statsmakt med rasisme som verdigrunnlag for sine lovpålagte adopsjonoppgaver anno 2011. 

Mot en slik umenneskelig, diskriminerende og maktmisbrukende statsmakt, har den enkelte borger og enkelte barn lite å stille opp mot uten å gå fullstendig til grunne eller betaler menneskelige, sosiale og økonomiske priser man må være en Røkke for å kunne bære på sine skuldre.

Jeg skammer meg over være norsk og ha norsk statsborgerskap!  Jeg er glad jeg aldri - aldri - har vært en del av eller latt meg lønne av den norske statsmakt!  - Det er jeg på mine gamle dager stolt av som importadoptert i Norge etter en direkte og privat adopsjon!

Merk dere navnet: Ejaz Sikander og legg hans tragiske skjebne på minnet!

Voldens videre vei til bevilling til adopsjon

Ingen ny adopsjonsmåte

Noen tusen nordmenn i Norge har funnet et barn i et utland de er blitt lovlige adoptivforeldre til ved direkte privat adopsjon; uten noen barnehandler/adopsjonsformidler hetl siden 1920-tallet. Det siste 10-året er det vel ca. 50 nordmenn i Norge som har blitt adoptivforeldre til et utenlandsk barn og fått den norske stats bevilling til adopsjon. - Lenge etter at staten har latt barna komme til Norge på et utenlandsk pass eller et midlertidig norsk pass.

 Det liker ikke statens barneimportører som fikk sine importillatelser i 1976. Slikt ødelegger deres ønske om total monopol og ønske om maksimale profitter.

Det "nye" ved Volden direkte privat adopsjon av tvillingene er at hun er enslig adoptant til to barn og at hun var uforberedt på å hevde sine adopsjonsrettigheter som etter norsk lov også omfatter de indiske foreldrene og tvillingene.  - Det er i grunnen alt.

.

Volden er "pleiemor"

Nordmenn som har hentet et barn til Norge for adopsjon etter adopsjonslovens adgang til dette uten behov for noen "forhåndssamtykke" og bruk av "formidler", fremmer vanligvis begjæring om bevilling til adopsjon straks eller venter opptil et par år med det. Statusen er da "pleieforeldre" som omfatter alle de som barnets foreldre har overlatt det daglige omsorgansvaret for; hvilket alle foreldre har lov og rett til i Norge uten innblanding av noe barnevern eller offentlig myndigheter.

Er målet at pleieforeldrene skal få rett til bevilling til adopsjon av et utenlandsfødt barn som er tatt til Norge, må barnet få en egen verge. Vergen kan entes oppnevnes av de utenlandske bortadopterende, eller pleieforeldrene kan be det offentlige om å skaffe barnet en verge. I bevllingssaken må alltid det utenlandske barnet ha en verge som IKKE er de som begjærer bevilling.

.

Bevillingssaken

Pleieforeldrene har barnet boende i sitt hjem som alle andre foreldre, men uten å ha det formelle foreldreansvaret. Siden samtykket til adopsjon er gitt av noen utenlandske foreldre i et annet land, så er pleieforeldrene pliktige til å sørge for at de selv eller andre får bevilling til adopsjon. Ikke straks, men innenfor rimelig tid. Ellers vil de utenlandske foreldrene forbli barnas rettslige foreldre.

Voldens direkteadopterte tvillinger er selvsagt ikke foreldreløse etter norsk lov. Voldens direkteadopsjon gir henne med all sannsylighet rett til bevilling til adopsjon, om hun fremmer et formelt krav om det. Noen sak for adopsjonsmyndigheten er ikke denne adopsjonen før den har mottatt Voldens formelle krav om bevilling.

Det er vergens oppgave å passe på at barna får adoptivforeldre med bevilling til adopsjon så fort det er hensiktsmessig og til gagn for barna.  Vergen må vurdere om barna passer godt sammen med pleieforeldrene og at en bevilling kan antas å bli til gagn for barna. Vergens uttalelse i bevillingssaken skal innhentes når den er tatt under behandling.

Bevillingsmyndigheten må så avgjøre om det er behov for noen lokal offentlig vurdering av barnas omsorg-situasjon og andr forhold som har betydning for å få fastlsått om adopsjonen kan antas å bli til gagn for barna. Loven krever ikke at matchingen skal være den beste, men kun "til gagn" for barnet. Vergene har normalt aldri uttalt seg mot noen bevilling til adopsjon.

I Voldens tilfelle hvor så mye rettslig og omsorgsmessig er avklart allerede lenge før tvillingene fikk komme til Norge, skulle en bevillingssak mer eller mindre være en formalitet. Spesielt fordi det allerede er avklart at Voldens formelle morsstatus allerede er anerkjent  i tvillingenes opprinnelsesstat.

.
Finner statens barneimportregime på mer tull?

Staten har i dette adopsjonstilfellet uten tvil valgt å spekulere i at almenheten vet lite annet om "adopsjon" enn det det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet har opplyst det norske folk som siden 1976 og frem til i dag. Volden ble av staten desinformert og direkte lurt til å søke om et statlig "forhåndssamtykke" det åpenbart ikke var noe rettslig og reelt grunnlag for.

Nå er det slik at den norske stat/regjerning siden 1917 har hatt PLÌKT til å behandle enhver formell begjæring om adopsjon som noen mener å ha rett til.  Få kjenner til denne saksbehandlings- og prøvelsesplikten i dag. Spørsmålet om rett til bevilling er også noe som kan enkelt behandles av domstolen hvis staten skulle nekte å behandle bevillingskravet eller ikke gi bevilling.

Til i dag har staten aldri våget å utfordre noens påstand om rett til bevilling til adopsjon så lenge det er klart at de foreldrene vil at adoptanter som Volden skal ha bevilling.

• En bevillingssak for Volden og tvillingene, skulle derfor i realteten være en ren formalitet.

.
Nederlag for den  norske barnehandel-lobbyen?

Den norske barne- og adopsjonshandel-lobbyen av 1976 som InorAdopt noen år også ble en del av, har sterke "allierte" innen Bufdir, tidl,  BUFA og "Statens adopsjonskontor" av 1987.  Det tragiske var at statens plikter og oppgaver etter adopsjonsloven var underlagt Justisdepartementet siden 1917 og frem til det plutselig ble overført til Sosialdepartementet på 1970-tallet og derfra til Barne- og familiedepartementet i 1987.  Utenriksdepartementet har ved norske adopsjoner av utenlandske barn i utlandet, alltid tatt imot ordre fra det adopsjonsansvarlige departement, og Fylkesmennene ga alltid bevilling til adopsjon av utenlandske barn som var ankommet til Norge i den tro at barna var lovlig bragt til Norge.

Dagens adopsjonsbyråkrater i Bufdir har ingen erfaring med bevillingssaker før 2005, da den kompetansen lå hos fylkesmennene. Dagens adopsjonsbyråkrater kan stort seg ikke mer enn det som må til for å gi nordmenn sin kjøpstillatelse av et utenlandsk barn for adopsjon, som de av politiske grunne kaller "forhåndssamtykke". Bufdirs inkompetanse om adopsjontyper og - måter som faller utenfor statens barneimportsystem som Bufdirs adopsjonsbyråkrater faktisk er avhengig av fortsetter og omsetter et visst antall barn for å beholde jobbene og makten de er så glad i, gjør at Bufdir lett begår alvorlig myndighetsmisbruk når noen adopterer et utenlandsk barn direkte med rett direkte fra de utenlandske foreldrenes adopsjonsrett.

I 1976 var det kostbart å komplisert å få direkte kontakt med utenlandske foreldre som ville bruke sin adopsjonsrett til fordel for sitt barn, slik at barnet var sikret en oppvekst i Norge.  Det var et slags grunnlag for "formidling" av den grunn.

I dag det så mange nye landsmenn i Norge med sterke sosiale nettverk i landet de flyttet fra, at de ikke har noe behov for noen "formidlingstjenester" med ditto "forhåndssamtykke". I tillegg er internasjonale transporter og nordmenns bevegmuligheter og kontantmuligheter blitt så mye bedre, raskere og billigere at de fleste som ønsker å adoptere et utenlandsk barn direkte fra barnets utenlanske foreldre, klarer dette fint uten bruk av noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler.  Vel, om man holder seg borte fra barneselgerstater som Kina etc.

Kvinner som blir mødre etter norsk lov som følge av en avtale om surrogati, har også adopsjonsrett som alle andre mødre i Norge har hatt siden 1917. Det vil si at surrogatmødre kan gi lovlig og gyldig samtykke til adopsjon når barnet er blitt 8 uker gammelt - til hvem de vil, eller velge å beholde barnet selv. Siden surrogatmødre etter norsk lov ikke er forpliktet eller kan forpliktes til å gi samtykke til adopsjon til de som har betalt for surrogatiet, skulle det ikke bety noen utnyttelse av noen surrogatmødre enten disse er norske eller utenlandske.  - De som vil adoptere et barn født av en surrogatmor, er på ingen måte pliktig til å opplyse om surrogatiet; hvilket det i Norge i alle år har vært holdt tett om.

Det var mye Volden ikke visste før den norske stat valgte å slå ned på det at noen nordmenn i Norge i utlandet klarte å skaffe seg foreldrestatus direkte i en surrogatavtale.  Hvorfor den norske stat i årevis var så slappe på det, vitner bare om en holdning i den norske stat om at staten vil hjelpe nordmenn i Norge med å blir foreldre til noen ukjente forldres barn, som et slags norsk statlig velferdsgode. 

Nå er det klart at den norske stat og regjerning vil at det skal skje på den måten den norske barneimport-lobbyen ønsker seg og lenge har jobbet for skal være den eneste måten. Basert på den norske stats kjøpstillatelser til å anskaffe seg utenlandske foreldres barn i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.  - Et marked som er langt mer moralsk og rettslig forkastelig en noe "surrogatmarked".

.

Har Volden fått øynene opp for den norske stats politisk bestemte dobbeltmoral?

Til en viss grad må svaret bli "Ja".

Når det kommer til barn - norske som utenlandske - er jeg enig med Nietzshce: "Staten er et udyr!"

Sier denne importadopterte anno 1953.

"Adopsjonsforsker" Monica Dalen i gang igjen med tullet sitt.......

Mer statlig sløsing om "adopsjonsforskning"

Statens barneimportører vil vite hvordan barneproduktene holder og klarer seg i Norge for å skaffe seg et slags bevis for at handelsvirksomheten er til importerte utenlandske fargede foreldres beste. Adopsjonsmessig sett skal et nytt verdiløst forskningsprosjekt gjennomføre, og man skal atter få vite at "det går bra med de fleste adopterte".

Forskernes politisk valgte  forhold til realitetene viser seg allerede ved presentasjonen: "Adopsjoner fra utlandet startet på 1970-tallet, og det er i dag cirka 19.000 adopterte barn og unge i Norge. Ved Institutt for spesialpedagogikk har forskningen om internasjonale adopsjoner pågått siden 1980-tallet,...."
http://www.uv.uio.no/isp/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/adopsjon.html

Monica Dalen fornekter seg igjen ikke: "Adopsjon gir mange barn nye utviklingsmuligheter, og forskning har vist at dette er et av de beste tilbudene for barn som ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre."

.

Kommentarer

Monica Dalen er selv importør av et utenlandsk pikebarn for adopsjon av ikkehvit opprinnelse. Monica Dalen har blitt enige med den norske stats barneimportregime av den norske stat skal være "fargeblind" og bruke skattebetalernes penger til å produsere "forskningsbevis" på at det er forsvarlig og riktig.

*  Utenlandske barn ble fraktet til Norge for et liv som adoptert har allerede på 1920-tallet. Allerede på 1950-tallet begynte organisert norsk barneimport til Norsk koreaforening fikk statens importtillatelse i 1969. Staten ga Verdens Barn og Adopsjonsforum fri importrett av barn for adopsjon i 1976.

*    Det eksisterte ikke Institutt for spesialpedagogikk før langt utpå 1990-tallet.

*  Det finnes forskning som viser at "adopsjon" kun er et bra alternativ om alle parter er av samme etniske opprinnelse, kultur og nasjonalitet.

*  Adopsjonsmessig er Dalen "adopsjonsforskning" forkastelig om referansegruppen IKKE er helnorske/-nordiske etniske adopsjon, formidlerefrie adopsjoner og helt lovlige adopsjoner.

Monica Dalen var en sentral aktør i regjerningens famøse "adopsjonsutvalg" i 2009 hvor hun betonet sterkt at man i Norge være selektive til internasjonalt anerkjent adopsjonsforskning for å skape et mest mulig positivt bilde av den norske stats famøse barneimport.

• Man må bare konstatere at "here so goes again....."

.

Man må lure....

Hvorfor forskes det ikke på basis av den adopsjonsstandarden norsk lov fastsetter for adopsjon?

Hvorfor skal norske spesialpedagogers egeninteresse for flere ikke etniske mer eller mindre ulovlige innvandrerbarn være et økonomisk fundament for denne yrkesgruppen?

Hvor integrert i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet har norske pesialpedagoger blitt og hvor sterkt vil de være?

Hvorfor har en liten gruppe norske spesialpedagoger gjort seg til et partisk og villig redskap for den norske barneimportindustrien?

Hvor langt skal den norske stats adopsjonsrasisme får utvikle seg?

Når får Sikander sin kone og adopterte barn til Norge?

Den norske stats rasistiske adopsjonspraksis.


Vår nye landsmann i Halden, Ejaz Sikander og hans ektefelle adopterte en pakistansk gutt for tre år siden i kraft av samtykke fra de pakistanske foreldrene. Helt i tråd med norsk adopsjonslov. Den norske stat nektet og hindret ekteparet å få ta gutten til Norge, med den følge at adoptivmoren så seg nødt til å bo i Pakistan med gutten for å sikre den lille omsorg og oppfylle sine forpliktelser de har påtatt seg overfor fødeforeldrene og overfor det pakistanske samfunn. Ektemannen har staten tvunget til å leve og arbeide i Norge uten sin kone og uten deres adopterte barn.

Staten har nå latt Kari Ann Volden få komme til Norge uten at hun hadde noen ektemann og medadoptant i Norge.

Nye landsmenn og deres etterkommere i Norge har overhodet intet behov for å bruke noen hvit norsk statsgodkjent barnehandler og heller ikke noen grunn til å være medlem av noen norsk hvit "adopsjonsforening". Våre nye landsmenn kan lett lovlig adoptere utenlandske barn uten å betale for noe som helst.

Alt tyder på at ekteparet Sikander og det utenlandsfødte adopterte barnet er offer for grov og alvorlig norsk statlig adopsjonsrasisme, slik hundretalls av våre fargede nye landsmenn har opplevd fra den norske stat tidligere.

Det hvite Norge tier når det kommer til denne ikkehvite adopsjonen. Foretaket Adopsjonsinstituttet kan ikke adoptere en slik form for norks hvit statsrasisme.

http://www.ha-halden.no/nyheter/article5352830.ece

.

Ekteparet Sikander trenger hjelp og støtte!

Kari Ann Volden med sin adopsjon av et tvillingpar, fikk komme til Norge med tvillingene etter 15 måneder i India. Helt i tråd med tvillingenes utenlandske foreldres ønske og vilje. Ekteparet Sikander har staten skilt far fra mor og sønn i over 3 år! Far i Norge og mor og adoptert sønn i Pakistan.

Det pakistanfødte ekteparet Sikander bosatt i Halden med ektemannen som norsk statsborger og driver av god næringsvirksomhet i Halden, har staten sørget for ha sin kone og tre år gamle adopterte sønn i Pakistan fordi staten ikke vil åpne noen adopsjonsak om bevilling til adopsjon. Det til tross for at de utenlandske foreldrene har gitt alle mulige former for samtykke til adopsjon som er offisielt stadfestet ikke kan trekkes tilbake og er endelige.

Ekteparet har slitt med norske adopsjonsbyråkrater i tre år, aldri løyet om noe og fremskaffet et vell av dokumenter som viser at det ikke er tale om noen barnebortføring, ikke noen form for kjøp av barn og at en norsk anerkjennelse av adopsjonen også vil bli anerkjent i Pakistan, slik Volden også oppnådde.

Ekteparet Sikander har for tredje gang sin sak til behandling i departementet med statens "adopsjonsdronning" Tove G Smith som saksansvarlig.


Litt om departementets Tove G. Smith og adopsjon.

Tone G. Smith har undertegnede mye erfaring med når det gjelder sentrale adopsjonsspørsmål. Eksempelvis har Tove G. Smith skriftlig i en sak hevdet at adopsjonsloven er til for at staten skal oppfylle barnelovens bestemmelser om å få fastslått rettslige foreldre til barn!  Tove G. Smith ville ikke høre på en klage fra Knut R. Steenberg over at han og hans etat ikke fikk anledning til å "ta stikkprøver" av de utenlandske adoptertes adopsjoner for å sjekke om disse var lovlige etter norsk lov.  Tove G. Smith bestemte også i 2009 hva regjeringens "adopsjonsustvalg" skulle fokusere på og hva utvalget ikke skulle ta opp. Tove G. Smiths departementet har overfor Stortinget opplyst av utenlandske barn som kommer til Norge for adopsjon via departementets godkjente norske barnehandlere og statsgodkjente barnekjøpere, er "foreldreløse og forlatte" eller det som nå er politisk gjeldende; "ukjente".

.
Det norske adopsjonsdepartement har ødelagt ekteparet Sikanders familieliv og ekteskap

Den norske pakistanfødte ektemannen som forlengst er blitt norsk statsborger og en av våre "nye landsmenn", fikk omsider den norske stats tillatelse til å få sin utenlanske kone til Norge for å leve et normalt liv som ektefolk i Norge.  Som alle som gifter seg, er dette et gjensidig ønske om å danne familie med barn.

I et opphold i Pakistan for over tre år siden, ble ekteparet oppfordret til å adoptere en nyfødt gutt som guttens foreldre ikke hadde sjanser til å oppfostre, da foreldrene av tragiske grunner hadde mer enn nok med en kamp for å holde seg selv i live. Ekteparet betalte intet for å ta på seg sine private familierettslige forpliktelser overfor guttens bortadopterende foreldre!

Den muslimske formen for adopsjon er en del annerledes enn dagens norske adopsjonsinsitutt, men likner mye på "svak adopsjon" det finnes en del tusen av i Norge, men som alle bygger på foreldrenes adopsjonsrett. Ekteparet fikk altså etter norsk lov et lovlig og gyldig foreldresamtykke til adopsjon, og siden ektemannen var norsk statsborger bosatt i Halden, skulle adopsjonen gis norsk anerkjennelse i kraft av bevillingsinstituttet direkte.  Helt på linje med noen tusen norske hvite adoptanter hadde nytt godt av ved direkte privat adopsjon av et utenlandsk barn som de hadde fått direkte kontakt med i et utland.  - Dette har statens adopsjonsregime valgt å nekte og hindre vår nye landsmann - uten saklig og rettsli grunnlag.

Den norske stat har sørget for at ekteparet har måttet bo hver for seg: Ektemannen i Norge for å tjene til livets opphold for sin nye adoptivfamilie, hustruen har staten tvunget til å bo i Pakistan i over tre år for å oppfylle sine framilierettslige forpliktelser overfor den adopterte gutten fordi den norske stat har nektet den lille adopterte gutten å få komme til Norge! 

Hvorfor den norske stat og dens adopsjonsregime har gjort dette, har staten ennå ikke bestemt seg for hva begrunnelsen og motivet skal være!

Det tragiske ved statens handlemåte er at den norske ektemannens hustrus oppholdstillatelse har gått ut som følge av statens trenering og totalt uforståelige og uakseptable "saksbehandling" av adopsjonen. Hans hustru har vært så lenge ute og borte fra Norge, at staten forlanger at hun igjen må gjennom en ny runde med familieforeningsopphold!

En norsk ektemann med meget høy moral og ansvarsfølese for kone og barn opplever sitt livs mareritt i Norge på grunn av et norsk statlig adopsjonsregime som på ingen måte er opptatt av barns beste ved adopsjoner.  Et klart tilfelle av norsk statlig myndighetsmisbruk motivert med "politiske" skjulte agendaer som kun statens godkjente norske barne- og adopsjonshandlere kan være tjent med.

.
Norsk statlige adopsjonsrasisme?

I det siste året har vi sett statens handlinger overfor den russiske og hvite "Ameli" med hvit norsk kjæreste. Vi har også sett den norske stats handlinger overfor den hvite norske Kari Ann Volden og hennes adopsjon av tvillingene.  Vi kjenner alle til statens opplegg for hvite nordmenns adgang til å skaffe seg utenlandske fargedes "ukjente" barn via statsgodkjente norsk barne- og adopsjonshandlere.

Ekteparet Sikander har gjort nøyaktig det samme som tusener av hvite nordmenn har gjort uten bruk av noen "adopsjonsformidler" eller statsgodkjent barnehandler siden 1920-tallet: Adoptert et utenlandsk barn i tråd med den norske adopsjonslovs bestemmelser som gir rett til norsk anekjennelse og bevilling til adopsjon etter at barna er kommet til Norge.

Hundrevis av nye ikkehvite nye landsmenn kan lett, lovlig og trygt adoptere et barn i det landet de flyttet fra uten å bruke statens barneimportsystem basert på statsgodkjente barnekjøpere og statsgodkjente norske barnehandlere.  Dette statlige barneimportsystemet er denne Tove G. Smith "dronningen" over. Et system totalt uten noen form for demokratisk kontroll, totalt unntatt pressens innsyn og så og si stengt av staten for vanlig domstolskontroll.

.
Oppfordring!

Hjelp og støtt ekteparet Sikander til å få et normalt og vanlig norsk familieliv i Norge!

Hjelp ektemannen Ejaz Sikander til å oppfylle sine forpliktelser som mann og ektemann til å ta vare på sin kone og sitt adopterte barn!

Hjelp ektemannen Ejaz Sikander å oppfylle sine forpliktelser overfor de bortadopterende utenlandske foreldrene med den ære og respekt han så gjerne vil!

Hjelp et lite barn i Pakistan til en fremtid barnet har solid rett til i Norge!

Hjelp ekteparet og adoptivfamilien selv om de ikke er etnisk norske og alle er av pakistansk opprinnelse!

La ikke den norske stats adopsjonsrasisme få vinne!

Morten Johanssen
Importadoptert anno 1953 fra Tyskland

Foreldres adopsjonsrett

Foreldre fikk adopsjonsrett i Norge i 1917

Ja, faktisk samtidig med Sverige etter at Danmark mange år før hadde innført dette rettslige familierettsinsituttet. 

Dermed fikk alle som ble foreldre rett til å avgjøre om de skulle overføre sitt foreldreskap til noen andre i form av adopsjon. Lovens vilkår var klinkende klar: Foreldres rett til å overføre sitt foreldreskap til andre, skjedde på basis av en privatrettslig handling. Adopsjon av et barn var og skulle være en privatsak, på linje med avtaler om å gifte seg.

Den privatrettslige avtalen måtte kontrolleres rettslig for at adopsjonen skulle kunne gi offentlig anerkjennelse i form av en statlig bevilling.  Sverige valgte å la domstolen stå for denne rettslige legalitetskontrollen; hvilket også de aller fleste vestlige land også har funnet naturlig.  Danmark valgt å beholde legalitetskontrollen hos staten, fordi det var kongen som var gitt myndighet til å godkjenne skifte av et foreldreskap. Tyskland lot domstolen stå for legalitetskontrollene.

En lovlig privat adopsjon kunne og skulle  nektes offentlig anerkjennelse om det ikke "kunne antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet".  Loven gir ikke staten en slik enerett til skjønnsutøvelse, men den må bygge på nøytrale, saklige og objektive vurderingskriterier. Høyesterett har ved statlige tvangsadopsjoner underkjent statens vurderinger gang på gang. Den norske stat er til og med dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket Adele Johansens rett til å være et barns rettslige mor.

Mange i Norge tror i dag at foreldrene må spørre staten før de bruker som adosjonsrett, men så er ikke tilfellet. Foreldre har rett til overlate det fødte barnet til de foreldrene vil skal være dets adoptivforeldre straks etter fødselen, men foreldrenes samtykke til adopsjon blir ikke rettslig forpliktende før samtykket er gjort gjeldende av foreldrene etter at barnet er blitt 8 uker gammelt.  De som det lovlige og gyldige samtykke gjelder for, har dermed en rett til offentlig anerkjennelse av adopsjonen; hvis det da ikke skulle vise seg at adopsjonen med rette ikke kan antas å bli til gagn for barnet.  Det har omtrent aldri skjedd. Heller det motsatte: Staten har gitt offentlig anerkjennelse i svært mange tilfeller der adopsjonen åpenbart IKKE kunne antas å bli til gagn for barnet. 

I løpet av de siste 30 årene, har staten proklamert at enhver adopsjon er barnets beste når staten har gitt noen nordmenn sin kjøpstillatelse av noen ukjente utenlandske fargede foreldres barn! Dette skylles ene og alene at den norske stat i 1976 åpnet for at nordmenn i Norge skulle få skaffe seg barn i det nye ukontrollerte og ukontrollerbare barne- og adopsjonsmarkedet, som tilbø adopsjonstyper som nesten aldri var lovlige etter norsk lov; adopsjonslov, straffelov m.m.

.
Hvorfor er adopsjonsretten brukt i Norge?

På 1950-tallet fant man i Norge å anerkjenne utenlandske foreldres adopsjonsrett på linje med norske foreldres adopsjonsrett. Den norske stat kom også til at staten kunne anerkjennne en adopsjon av noen utenlandske foreldres barn, om barnet var tatt til Norge for adopsjon i henhold til de utenlandske foreldrenes ønske og vilje; samt at de som tok barnet til Norge ville fremme begjæring om bevilling til adopsjon i Norge. UD hjalp da til med både innreisepapirer og sogar norsk pass.

Prinsippet om foreldrenes adopsjonsrett er siden blitt nedfelt i Den europeiske adopsjonskovnesjonen Norge ratifiserte i 1968 og en internasjonal Haagkonvensjon for å sikre barn mot illegale adopsjoner ved det internasjonale barne-og adopsjonsmarkedet FN omtalte som "Trade of shame".

Få vestlige stater har eller praktiserer TVANGSADOPSJONER, slik Norge har gjort siden 1953. Danmark gjør det ikke, Sverige er meget forsiktige og andre vestlige land avstår helt tanken. De ivrigste på dette har vært den tyske nazistaten,  den spanske Franco-staten, den argentiske stat. den guatemalske stat og ikke minst det kinesiske stat siden slutten av 1980-tallet. Det kan virke som den sosialistiske norske statsmakt liker at staten slike statsmakter som "gjennomfører adopsjoner" uten foreldrens viten og rettslige samtykke.

Den norske stat og venstresidens holdning til at den norske statsmakt skal være alle borgeres overforeldre, synes å ha festet seg i ryggraden til mange norske statsbyråkrater og sosialistske norske politikkere. Av en eller annen grunn liker de ikke foreldrenes privatrettslige adopsjonsrett og heller ikke at noen skal kunne få adoptere direkte på basis av en slik bruk.

De fleste norske opprinnelige mødrene i Norge som etter 1917 har brukt sin adopsjonrett, har ikke gjort det fordi de er dårlige eller uskikkede mødre, men fordi de ved barnets fødsel oftest ikke var i stand til å forsørge seg selv og sitt barn. Adopsjonsretten ble brukt som en slags "etterfødselabort", og det viste seg straks Norge ga kvinner rett til selvbestemt abort - etter samme prinsipp som for selvbestemt adopsjon!

En del opprinnelige mødre var nok "presset" til å kvitte seg med unge, men en del faktisk ikke ville være mor til det fødte barnet og mor i det hele tatt.  Staten har aldri hatt rett til å spørre hvorfor en mor har valgt å bruke sin adopsjonsrett og begrunnelsen for noe gitt samtykke.  Det er og skal være en privatsak.

.

Den norske stats holdning i dag.

Den norske stat har i lang tid vist å være motstander av det privatrettslige adopsjonsinstituttet i måten staten forholder seg til dette ved sin utøvelse av de lovpålagte administrative oppgavene staten skal være underlagt og respektere.

Behovet for et adopsjonsinstitutt i Norge har falt betydelig siden mødre/foreldre fikk adopsjonsrett i 1917. Spesielt etter at Norge ga kvinner rett til selvbestemt abort og alle gravide ble sikret en reell mulighet til å forsørge seg sellv og sitt barn på et tilfedstillende måte.

Alt i alt kan man trygt si at behovet for adopsjonsinstituttet og grunnlaget for dette, ikke lenger eksisterer i Norge.  Er det da ikke på tide å avskaffe det?

Stortinget vedtok eksempelvis å inndra retten til å få en adopsjon opphevet i 1986 fordi angivelig så få brukte denne rette. I dag er det omtrent like få foreldre i Norge som bruker sin adopsjonsrett, og da skulle det tilsi at Stortinget med samme begrunnelse også inndro denne.

Det må være en solskinnshistorie at et samfunn har utviklet slik at behovet for foreldres adopsjonsrett ikke lenger er til stede og kan avvikles!

Gjør man det i Norge, er det faktisk noe Norge som nasjon og folk kan være stolte av, vil jeg mene!

.

Ærlighet om adopsjon

Jeg mener både norske politikere og den norske stat ville opptrådt mye ærligere og rederligere på adopsjonsfeltet om de opphevet foreldres selvbestemte adopsjonsrett av 1917, og beholdt den offentlige tvangsadopsjonen etter barnevernsloven § 4 - 20.

Alle norske foreldre kan i dag fraskrive seg både det daglige omsorgsansvaret for barnet og foreldreansvaret ved å overdra dette til barnevernsmyndighetene.  Det betyr at de få foreldre/mødre som ikke vil være mor til et født barn, kan helt og holden overlate til det offentlige å skaffe barnet adoptivforeldre via en form for offentlig  uhildet adopsjonsformidling.

Norge er så rikt at Norge også burde kunne tilby visse andre land en offentlig adopsjonsformidling av de utenlandske barna i Norge, ved at Norge betaler for transporten til Norge og sørger for at barna blir godt tatt vare på her i landet til de beste adopsjonsvillige til hvert enkelt barn er funnet. Dermed kunne Norge lett og helt trukket seg ut av det famøse internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, og de adopsjonsvillige til utenlandske barn kunne bli adoptivforeldre uten å betale en krone! Et slikt system ville gitt både enslige adopsjonsvillige og enkjønnede ektepar en reel mulighet til å bli adoptivforeldre.

Det skulle ikke ta lang tid å få dette på plass, men da må det for en gangs skyld foretas en skikkelig debatt om adopsjon i Norge; hvilket det ikke har vært noen gang!

Å være modrene og kreativ på adopsjonsfeltet i Norge, krever at man har grunnleggende kunnskap, viten og erfaring med adopsjon som omfatter alle typer adopsjoner og alle berørte av en adopsjon. Jeg er så heldig å ha skaffet meg dette - og det er noe jeg ønsker å kunne bruke til barns beste. - Uansett barnet rase, hudfarge og nasjonalitet.

NRK tøver om Voldens adopsjon!

Er NRK plutselig blitt en talerør for statsmakten?

NRK melder og skriver:  "En spesiallaget instruks gjør det mulig for Kari Ann Volden å vende hjem med de to tvillingguttene. Men foreldreansvaret får hun ikke."   -  Hva er spesielt eller viktig med det?

NRK har siden 1950-tallet dekket "adopsjonene" til koreanskfødte barn som er bragt til Norge. 4.000 er det vel blitt av denne gruppen. NRK vet at de koreanske barna kom til Norge uten at noen i Norge hadde foreldreansvaret for barna. NRK vet at så er tilfellet den dag i dag. NRK vet at de korenanske foreldrene er barna rettslige foreldre i Norge til den norske stat har gitt noen i Norge statens bevilling til adopsjon, etter at barna har bodd noen uker hos de som ønsker seg en slik bevilling.

Også de koreanskfødte barna har blitt tatt til Norge etter en spesiallaget statsinstruks, men den og dette har den den norske stat holdt hemmelig helt siden 1950-tallet. Det samme har staten gjort for mange andre utenlanske barn som i Norge ikke har noen med foreldreansvaret, men som har skaffet seg barn via en norsk statsgodkjent barnehandler.

Den norske stat har til og med gått med på at utenlandske foreldres barn skal få komme til Norge på prøve om det er noen i Norge som kunne tenke seg å adoptere et utenlandsk barn! Prøvetid på et halvt år i Norge er ikke uvanlig. Heller ikke slikt vil den norske stat at almenheten og Stortinget skal få rede på.

Hvilke hemmelige påskudd den norske stat har brukt for å være de norske barnehandlernes virksomhet og deres norske statsgodkjente kunder til hjelp, er langt flere enn man kan ha fantasi til å tenke seg. At staten også har valgt å bruke et kanskje mer legalt grunnlag for Kari Ann Voldens adopterte tvillinger, kan nok være tilfelle, men det skylles ene og alene at staten ikke kunne holde dette hemmelig for almenheten.

På den annen side har den norske stat anledning til å gi hvem som helst innreise- og oppholdstillatelse i Norge, mens Stortinget i lovs form har bestemt hvem som har rett til slikt. Det kryr av statlige hemmelig gitt innreise- og oppholdstillatelser som den begusntige og staten har en felles interesse av skal være strengt fortrolig og ikke kjent for almenheten.

Det er trist at NRK lar sin journalistiske standard bli bestemt at den norske stats barneimportregime.

.

Noen som sto den norske statsmakt nær, skaffet meg innreise- og oppholdtillatelse i Norge fra juni til september 1953. Det ble også skaffet visum for tilbakereise med tok via Sverige og Danmark innen den norske stats oppholdstillatelse gitt ut.

Ble jeg fra norsk side sendt tilbake til hjemlandet og til de med foreldransvaret da oppholdstillatelsen løp ut? Neida.  Norske myndigheter lot meg være i Norge fordi noen norske statsborgere i Norge ville ha meg som sitt adoptivbarn godkjent av den norske stat.

Jeg fikk først dokumentasjon for dette da jeg var blitt nærmere 60 år gammel. Min utenlandske mor trodde jeg var reist til USA, slik hun hadde gitt samtykke til. Riktignok var jeg informert av justisdepartementet da jeg var 16 år at jeg ikke hadde rett til norsk pass og i tillegg oppholdt meg ulovlig i Norge, men noen forklaring eller dokumentasjon på det, fikk jeg aldri. Staten sa at hvis jeg motsatte meg norsk verneplikt, så måtte jeg regne med å bli utvist fra Norge.

Praksisen med 3 måneders innreise- og oppholdstillatelser for barn nordmenn i Norge ville adoptere, ble endret etter at staten valgte å gå inn på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. Dette markedet ønsket ikke å få noen solgte barn i retur om Norge fant at barnet var illegalt adoptert.  Den norske stat garanterte derfor at det utenlandske barna skulle forbli i Norge og bli norske statsborgere. Staten signaliserte også at den ikke tok så alvorlig på om barna var lovlig adoptert eller ikke......

En colombiansk importadoptert reagerer rettslig mot adopsjonen

En ung "adoptert" mann av colombiansk opprinnelse krever sin rett.

Et ektepar på Løten i Hedmark fikk for vel 20 år siden ved hjelp av Adopsjonsforum de hadde meldt seg inn i, statens tillatelse til å kjøpe seg en colombiansk gutt for adopsjon. Adopsjonsforum tildelte ekteparet en 6 år gammel gutt som trodde han var sikret en bedre oppvekst hos noen gode nordmenn i det ukjente landet Norge.

Det ble ikke slik......

http://tb.no/nyheter/adopsjonen-skulle-aldri-funnet-sted-1.6057325


Den lille ensomme gutten som ble bragt alene til Norge uten å kunne og forstå et ord norsk, fikk en oppvekst som dessverre ikke er uvanlig for statsgodkjente barne- og adopsjonsskjøpte utenlandske barn i Norge. Han er nå 26 år gammel og sterk nok til å hevde sine rettigheter han som barn naturlig nok ikke var i stand til. Rettigheter som ble grovt krenket og utnyttet i personlig vinnings hensikt, med den norske stats velsignelse og støtte.

Den unge mannen har klart å skaffe seg en advokat som har sett og forstått de rettslige sidene ved denne statsbestemte barneimporten. Tilfellet "Carlos" vil nå bli en sak for norske domstoler i lang tid fremover.

Dessverre er det sterke profittinteresser i Norge som vil gjøre sitt for at "Carlos" og advokaten ikke skal nå frem i domstolen. Staten vil bruke alle lovlig og ulovlig triks for å hindre en dom mot seg. Norske dommere har selv eller nærstående som enten har fått statens barnekjøpstillatelse eller har planer om å anskaffe seg en slik. Å få en uhildet saklig dommer eller dommere til denne type saker, er ikke enkelt i dagens Norge.

Likevel....."Carlos" fortjener respekt og all den støtte han kan få i sin kamp for respekt for sine lovfestede rettigheter og de krav den norske stat har dannet grunnlag for. "Carlos" gjør et banebrytende arbeid sammen med en advokat som våger å stå opp mot et norsk adopsjonsregime som i alle år etter krigen har ansett seg for å være hevet over norsk lov.

Jeg vil følge "Carlos" videre, slik jeg også har fulgt adopsjonen til Kari Ann Volden. Jeg håper flere velger å gjøre det samme.



På slutten av 1990-tallet.

Både Adoptertes Landsforening og Adoptivforeldreforeningen noe senere, forsøkte iherdig å få staten ved adopsjonsansvarlig departement til å ta ansvar for sin barneimportvirksomhet, men talte for totalt døve ører.
Staten og departementet hadde vedtatt at utenlanske barn som ble tatt til Norge, hadde det like bra som barn flest i Norge, og at barna hadde den samme tryggheten som norske barn i Norge. Departementet ville ikke vite om importadopterte som gikk til gunne i stor antall som følge av statens svikt ved denne type "adopsjoner". Departementets barneimport var perfekt og helt slik den skulle være for hvert enkelt importert barn - uansett rase og nasjonalitet.

Begge foreningene fant å måtte innstille sin virksomhet etter massiv motarbeidelse fra staten selv og dens godkjente norske barnehandlere.

Den norske stats barneimportører engsjerte så "adopsjonsforsker" Monica Dalen til å "hvitvaske" den norsk barneimporten og barnehandelen ved bruk av skattebetalerne penger.

.

Norske og utenlandske "fødemaskiner"

Norge bruker utenlandske unge kvinner som fødemaskiner

På 1970-tallet "tørket tilgangen" til norske mødres barn for adopsjon opp. Fra å være et overskuddstilbud for alle som ville skaffe seg et barn ved adopsjon, ble det "mangel" på mødre som ville bruke sin adopsjonsrett.  Tilsvarende skjedde rundt om i flere vestlige land. Adopsjonsvillige begynte å se seg om i andre land hvor det fremdeles skulle være "overskudd" på barn for adopsjon.  Tilgangen på stadig bedre og billigere flyreiser og flytranpsport åpnet for mulighetene til en skapelse av et internasjonalt barnemarked, basert på vestlig kjøpekraft, som skulle medføre at betalingsvillige barnekjøpere for adopsjon, enkelt kunne skaffe seg et utenlandsk barn til seg som sitt.

Om "adopsjonen" var lovlig eller ikke, var ikke så nøye så lenge markedet utga barna for å være "foreldreløse" eller  "forlatte"  Dette nye barnemarkedet ble også veldig tiltrekkende for de norske personene bak den norske foreningen "Adopsjonsopplysningen" som ble dannet i 1970.  Foreningens mål var å fremskaffe informasjon om adopsjon av utenlandske barn - noe som hadde skjedd fra norsk side helt siden 1953.  Ja, eksport av norske barn var sogar vanlig før det.

"Adopsjonsopplysningen" hjalp til med direkte adopsjoner av utenlandske barn som den norske stat fant å gi norsk anerkjennelse. Personer i denne opplysningsforeningen tjente ingen penger på slik opplysningsvirksomhet, men oppdaget omkring 1975 at de kunne tjene store penger ved å bli aktør i det nye internasjonale barnemarkedet som hadde begynt å utvikle seg i Latin-Amerika.  Et markedet som var åpnet av amerikanske adopsjonvillige - oftest selv med latinamerikansk bakgrunn og direkte kontakter i landene.

Amerikanske dollars og mye korrupsjon gjorde det enkelt å skaffe seg et latinamerikansk barn til seg for "en neve dollar". Det var ikke tilfeldig at "Adopsjonsopplysningen" valgte å drive barnehandel med colombianske mødres barn. Den norske stat v/sosialdepartementet ga personene bak "Adopsjonsopplysningen" klarsignal til å drive norsk barnehandel med colombianske barn i 1976, og foreningen endret navn og dermed sitt formål til "Adopsjonsforum".  Samtidig endret Norsk Koreaforening navn til Verdens Barn og fikk også sosialdepartementets barnehandelstillatelse for å drive barnehandel med koreanske mødres barn.

1976 var året da den norske stat og regjerning førte Norge og nordmenn inn i det nye ukontrollerte rasistiske barnemarkedet som angivelig fremskaffet lovlige barn til betalingsvillige nordmenn i Norge.

• Den norske stats adopsjonsskandale var blitt en realitet.
• Utenlandske unge ugifte fattige fargede kvinner var blitt "fødemaskiner" for nordmenn i Norge som ville ha seg et barn for adopsjon.
• Adopsjoner basert på norske statsgodkjente barnehandlere var for første gang blitt en realitet i Norge.
• Norge hadde intet lovverk som dekket barnehandelbasserte adopsjoner.
• Stortinget mente på 1970-tallet at det norske adopsjonsinstituttet måtte evalueres side det ikke var gjort av Stortinget siden 1917, men staten og dens barnehandlere fikk forhindret dette.
• Den norske stats inntreden på det internsjonale barnemarkedet i 1976 førte til Norges første og mektige barne- og adopsjonhandler: Ketil Lehland.

Viktig: 

Selv om staten i 1976 etablerte et barnehandler system for kjøpevillige nordmenn i Norge, så forandret dette ikke muligheten for adopsjon av utenlandske barn uten bruk av noen barnehandler eller "adopsjonsformidler".

Direkte privat adopsjon av noen utenlandske foreldes barn har vært og er like lovlig i dag som det alltid tidligere har vært.
.
.
Kari Ann Voldens uplanlagte direkte private adopsjon

I 35 år har den norske stat latt utenlandske unge fargede fattige kvinner fått være "fødemaskiner" for nordmenn i Norge som har villet ha den norske stats hjelp til å få dekket sitt egoistiske barnebehov. Staten har krevd at dette er OK forutsatt at man har fått staten kjøptillatelse som av politiske grunner staten har valgt å kalle "forhåndssamtykke". En slikt statlig norsk gir altså noen i Norge en statlig konsesjon og rett til å kjøpe seg et utenlandsk barn i et bestemt land, forutsatt at barnehandelen skjer ved bruk av en norsk statlig godkjent barnehandler.

Prisen på de kjøpte utenlandske barna er 120.000 kroner, kjøpernes ventetid er ca 4 år og staten subsidierer hvert etablert barnekjøp med ca 42.000 kroner. Hva pengene brukes eller går til i de respektive salgsland, har staten bestemt skal være en statshemmelighet, men er noe den norske stat siden 1976 ikke har villet vite noe om.

Om de utenlandske fargede foreldrenes mødre får en slant penger for å gi slipp på barnet, vites ikke, fordi pengene betales til de som har makt og kontroll over barna som bruker disse pengene til å få barnet "frigjort" for adopsjon til Norge.
* I praksis betyr det å kontruere papirer, dokumenter og opplysninger som den norske stat velger å adoptere uten noen form for kontroll. Falske opplysninger om barnet, foreldre og lovligheten har siden 1976 blitt adoptert som sannheter og ekthet av norske myndigheter, vel vitende om reelle forhold. Selv ikke "stikk-kontroller" har den norske stats adopsjonsdepartement ha gjennomført.

.
Kari Ann Voldens adopsjon av tvillingene, bygger på hennes påstand om at hun har rett til å være tvillingene norske rettslige mor. En rett hun faktisk har dokumentert ved indiske myndigheter og også har etter den norske adopsjonsloven fordi hun har surrogatmoren og farens samtykke til adopsjonen av det fødte tvillingene.

Også surrogatmødre har adopsjonsrett i kraft av sin foreldrerett etter norsk lov.

Kari Ann Volden var uforberedt på at hun kunne og måtte hevde rett til å bli tvillingene rettslige mor etter adopsjonsloven. Det har staten barneimportører i Bufdir og i statens "adopsjonsforeninger" forsøkt å utnytte til egen vinning, fordi disse kreftene ikke liker at nordmenn skal vite at de kan bli lovlige adoptivforeldre til et utenlandsk barn uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler.

Spesielt nye landsmenn med gode kontakter i landet de flyttet fra, har ingen behov for å bruke noen hvit norsk barnehandler for å kunne adoptere et barn i sitt opprinnelsesland.

Nordmenn har adoptert utenlandske barn i et antall av ca 2.000 siden 1953 uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler ved direkte privat adopsjon. De fleste barna lot staten bli fraktet til Norge på det grunnlag alene at barnet var omfattet av et utenlandsk samtykke til adopsjon. Barnas norske adoptanter hadde status som "pleieforeldre" til staten ga dem statens bevillingsdokument og dermed norsk anerkjennelse av adopsjonen. Akkurat slik staten hadde gjort for alle andre adopsjoner etter 1917.

Når den norske stat siden 1976 har latt utenlandske fargede ugifte unge mødre få være "fødemaskiner" for norske statsgodkjente barnekjøpere i Norge, er det utrolig at den samme stat skal reagere på at en utenlandsk surrogatmor gir sitt samtykke til adopsjon til den som har betalt for unnfangelsen. En surrogat-avtale forplikter ikke surrogatmoren å bortadoptere det/de fødte barna til de som har betalt for unnfangelsen og fødselen, fordi norsk lov sikrer surrogatmoren å beholde barnet selv eller bortadoptere barnet til andre ved sitt samtykke som først kan bli lovlig og forpliktende når barnet er blitt 8 uker gammelt.

Man skal vite at Adopsjonsforums barnehandelopplegg i hundrevis at tilfeller har resultert i at Adopsjonsforums norske kunder med den norske stats hjelp har fått barnet med seg til Norge lenge før barnet var blitt 8 uker gammelt!  Adopsjonsforum selv skryter av at de ikke anerkjenner samtykker til adopsjon som er gitt FØR barnet er født!

Kari Ann Volden sørget for en adopsjon hvor barnets utenlandske foreldres identitet var kjent og kontrollerbar, barnet identitet var kjent og de indiske foreldrenes samtykke til adopsjon kjent og kontrollerbart. Tvillingene vil av den norske stat få oppfyllt retten til å få opplysninger om de opprinnelige indiske foreldrene etter den norske adosjonsloven.
*  Sammenlikn dette med "adopsjonen" de norske statsgodkjente barnehandlerne selger!

.
Hva er mest moralsk, etisk og rettslig forsvarlig?

Kari Ann Voldens adopsjon av tvillingene eller de norske statsgodkjente barnehandlerne "adopsjoner"?

Jeg har en klar formening om dette og mener det burde også mange andre kunne ha.

Kari Ann Volden får tvillingene omsider til Norge!

Inntil hun blir anerkjent som barnet rettslige adoptivmor....

Etter å ha fostret opp tvillingene fra de ble født og vel et år etter at det burde være klart for den norske stat at barna helt lovlig kunne flytte til Norge, lar den norske almektige stat Kari Ann Volden få flytte tvillingene til Norge.  Som en statlig registrert "pleiemor" inntil Voldens foreldrestatus er rettslig avgjort.

En statlig bevilling til adopsjon haster det ikke så mye med, men at staten før eller siden må innrømme Volden rett til bevilling for adopsjon av disse to tvillingene, er det ingen tvil om.

Hvorfor i all verden har den norske stat så lenge nektet en slik naturlig og lovlig løsning som til og med er villet og anerkjent av tvillingenes indiske foreldre og indiske myndigheter?

Voldens oppfostring av barna vil staten skal overvåkes av staten; hvilket er uvanlig for denne type direkte privat adopsjon av utenlandske barn som har rett til bevilling etter adopsjonsloven. Eller norsk offisiell anerkjennelse av adopsjonen.

Det viktigste er at barnet får den oppvekst og omsorg som barnas indiske foreldre har villet og ønsket, og at det ikke er noe foreldreskap som følge av en surrogat-avtale direkte. 

Den norske stats barneimportregime har valgt å lage så mye vansker som tenkes kan, for å forsvare sitt famøse barneimportsystem basert på statlig godkjente norske barnekjøpere og statlige godkjente norske barnehandlere.

På adopsjonfeltet viser igjen den norske stat ikke å ha noen moral og etikk og null respekt for det norske privatrettslige adopsjonsinstituttet av 1917 og fremdeles gjeldende og nedfelt i norsk lov.

Kari Ann Volden må gratuleres for å ha holdt ut et norsk adopsjonsregime som igjen har vist at den ikke bryr seg om "barnets beste" =  de to tvillingenes beste når det kommer til adopsjon. En skammelig statskapt historie som ikke synes å få sin ende slik man burde forvente av en ansvarlig og lovlojal statsmakt med respekt for borgernes klare rettigheter.  Borgere i alle aldre og uanvhengig rase, hudfarge, nasjonalitet og religiøse tilhørighet.

Kari All Volden og de små barnas beste ønskes lykke til videre med den famøse kampen den norske stat har påført dem. En kamp som skulle vært totalt unødvendig om Norge hadde hatt et adopsjonsregime bygget på domstoler fremfor en maktkåt statsmakt.

.
Kampen videre mot den norske stat

Norsk praksis for direkte privat adopsjon av et utenlandsk barn i et utland, har vært siden koreanske mødres barn ble tatt til Norge for adopsjon ganske fast og forutsigbar.

Skulle det utenlandske barnet ha norske adoptanter bosatt i Norge, utstyrte den norske stat barnet med innreise- og oppholdtillatelse i Norge ved en utenriksstasjon og med aktiv hjelp fra UD. Barnet fikk bo hos de påtenkte offisielt anerkjente norske adoptantene som "pleiebarn".  Barnet ble utstyrt med en egen verge til staten hadde gjort seg ferdig med behandlingen av adopsjonsbevillingsbegjæringen. Frem til staten har anerkjent adopsjonen ved en bevilling, il "pleieforeldrene" ikke har rett til barnetrygd, men rett til å ha barnet registrert med bostedsadresse hos pleieforeldrene. Barnet vil ellers ha de samme rettighter som barn flest i Norge: Barnehageplass, helsetjenester osv.  Det skal den oppnevnte verge passe på.

Kari Ann Volden er uten tvil blitt undergitt en diskriminerende særbehandling fra den norske stats side på grunn av skjulte politiske motiver; samt for å holde skjult at det finnes et godt etablert direkte alternativ til statens barneimportsystem. Spørsmålet nå er om dette vil fortsette fra statens side til Voldens rettslige status som offentlig anerkjent adoptivmor er bragt i orden.

Volden selv hadde ikke forberedt seg på noen direkte privat adopsjon i India, har av den grunn blitt "et lett bytte" for den norske stats adopsjonsregime. Det er alltid dumt å forsøke å bli foreldre til et utenlandsk barn uten at man på forhånd har forberedt seg grundig på alle eventualiteter. Dette har nok de norske adopsjonsbyråkratene og deres norske barnehandelvenner visst å bruke til det ytterste. Likevel er Volden og tvillingene etter innreisen til Norge i samme adopsjonsstilling som et par tusen andre nordmenn som er blitt anerkjent i Norge som adoptivforeldre til et utenlandsk barn de har funnet frem til uten bruk av noen "adopsjonsformidler" eller statsgodkjent barnehandler.

Volden selv og mange andre er sikkert ukjent med det, og dermed risikerer Volden og tvillingen langt mer problemer med den norske stat enn det hun og tvillingene skulle tenkes opplevd.

Man får bare håpe at den norske stat velger å følge norsk adopsjonslov og godt etablert praksis, slik at statens bevilling til adopsjon er Volden i hende om ikke for lang tid.

.



.
Nederlag for de norske barneimportørerne

Gunn Karin Gjul (AP) liker ikke at nordmenn skal få adoptere barn født av en surrogatmor. Hun vil heller at hennes kjære sosialistiske norske statsmakt skal la nordmenn få statens tillatelse til å kjøpe seg fattige unge fargede ugifte mødres barn, og at statens godkjente norske barnehandlere skal bli rike på denne barnetrafikken.

Makan til politisk logikk og moral skal man lete lenge etter. Er det slik at AP vil nekte surrogatmødre å bruke sin lovfestede adopsjonsrett, for å forsvare den norske stats aktiviteter på det internasjonale barnemarkedet og dets famøse "adopsjoner"?

Mindre logisk blir det når denne Gunn Karin Gjul mener at Kari Ann Volden ikke skulle få adoptere tvillingene fordi hun ikke hadde noen "biologisk tilknytning til barna"! Hvor mange adoptivforeldre i Norge har hatt "biologisk tilknytning" til de adopterte barna?

Hvor mye "biologisk tilknytning" har de norske statsgodkjente barnekjøperne til de kinesiske barna, de afrikanske barna eller alle andre ikkehvite barn de kjøper i dyre dommer med den norske AP-statens velsignelse og norske skattebetaleres penger?

Gunn Karin Gjul er uten tvil en farlig politikker når det kommer til adopsjon, men som norske kyniske barnehandlere vet å verdsette.
Gunn Karin Gjul lukker gjerne øynene for grov adopsjonssvindel, adopsjonskorrupsjon, barnehandel, barnebortføringer og falske familiestander for å sanke velger hos nordmenn som gjerne vil kjøpe seg et utenlandsk barn for å ha en "adoptert" hos seg i Norge.  Med statens velsignelse.

Gunn Karin Gjul står for en norsk adopsjonspolitikk av den klart rasistiske sorten i tillegg til adopsjoner av den grove illegale sorten. 

Man bør merke seg navnet:  Gunn Karin Gjul og Arbeiderpartiet.

De kostnadsfrie og korrupsjonsfrie adopsjonene

Direkte privat adopsjon

Alle over 25 år kan bli adoptivforeldre uten å bruke det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet. En slik rett har nordmenn i Norge hatt siden 1917.  Hele 60 år før den norske stat lot det internasjonale famøse barne- og adopsjonsmarkedet få innpass i Norge i 1976.

Direkte privat adopsjon er den barnehandlerfrie og garantert korrupsjonsfrie måten å bli gode og solide adoptivforeldre på.  De bygger alle på en privatrettslig avtale mellom barnets foreldre og de som vil bli det konkrete barnets adoptivmor, adoptivfar eller to gifte adoptivforeldre. Uten bruk av noen formidler eller form for barnehandler.

Den direkte private adopsjonen er en personlig og privat sak mellom barnes foreldre og de som foreldrene ønsker som adoptivforeldre til sitt barn. 

Den direkte private adopsjonen er og skal være den norske arketypen av adopsjon siden den er grunnfjellet i det norske og internasjonale private adopsjonsinstituttet. Den norske stat må ha hjemmel i norsk lov for å nekte en offentlig anerkjennelse av en direkte privat adopsjon.

Man kan tilby seg for hvem som helst å bli adoptivforeldre til hvilken som helst gravid, fødende eller blitte mor/foreldre, avtale adopsjon og få barnet overført til sitt nye adoptivhjem. Ja - lenge før adopsjonen blir en sak for den norske stat.

Direkte privat adopsjon er en enkel, sikker, trygg og rask måte å bli adoptivforeldre på. En adopsjonstype som uten tvil er det beste for barnet i forhold til de "adopsjonene" norske barnehandlere "fikser" i det internasjonale ukontrollerte og ofte meget rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet. Et barnemarked hvor korrupsjonen og adopsjonssvindelen florerer uten at den norske stat siden 1976 har gjort noe for å gjøre disse fri for slikt.

Den direkte private adopsjoner er den eneste adopsjonstypen som gir full respekt for både foreldrenes og barnet rettigheter, med disse i "føreresetet" og med en mellommenneskelig forankring av høyeste etiske og moralske sort.

Vil man virkelig være gode og riktige adoptivforeldre til et barn, er ikke den norske stats barnekjøptilbud et seriøst og ansvarlig alternativ. Selv utenlandske foreldres barn fortjener noe annet enn det det internasjonale barnemarkedets norske statsgodkjente barnekjøpere adopsjonsmessig representerer!

Er Adopsjonsforum aktiv på korrupsjonsfeltet i sine "giverland"?

Er Adopsjonsforum "ren" i forhold til korrupsjon?

De fleste land Adopsjonsforum har valgt som "samarbeidsland" i Sør-Amerika og Afrika er meget kjent for sin korrupsjonkultur. Adopsjonsforum har selv valgt å operere i de mest korrupte land for å få tak i barn i bytte mot norske penger. Rekken av "samarbeidsland" av den korrupte sorten er lang. Antallet "samarbeidsland" Adopsjonsforum er kastet ut av er også lang og vitner om en barneimportvirksomhet som  det er grunn til å mistenke har vært og er i betydelig grad korrupsjonsbasert.

Teamet kom på banen på sol.no 10.4.2011.  Adopsjonsforum leder, Øystein Gudim, gjorde noen tøvete forsøk på å renvaske Adopsjonsforum for enhver mistanke, men på en måte som styrket mistankene om at Adopsjonsforum ikke var så korrupsjonsfrie de selv ville ha det til:
http://debatt.sol.no/content/nytt-samarbeidsland-adopsjon


Øystein Gudim ble meget useriøs og usakelig da jeg la inn følgende innlegg på sol.no:

"Adopsjonsforums årregnskaper viser intet om den konkrete og spesifikke pengebruken i utlandet og dermed ikke pengebruken i det enkelte "samarbeidsland".

Hvem betaler Adopsjonsforum penger til i de forskjellige "samarbeidsland", hvor mye betaler Adopsjonsforum og hva betaler Adopsjonsforum for? Er det eksempelvis "barnhjemmet" som betaler for korrupsjonen av penger Adopsjonsforum betaler til "barnehjemmet"? Er en del av "lønnen" til Adopsjonsforums lokale representant ment å gå til forskjellige former for "smøring"? Det er så mange måter å forsøke å skjule medvirkning til korrupsjon på eller in facto direkte korrupsjon på at man må være ganske naiv for å "frikjenne" Adopsjonsforum for alle mistanker."
.
Adopsjonskorrupsjon

Adopsjonsforum ynder å utgi de utenlandske barna Adopsjonsforum bruker penger på som "foreldreløse" eller "ukjente", mens realiteten er at mange (de fleste?) ikke er foreldreløse eller ukjente i "samarbeidslandet".

Dette er mer enn "ureglementert" og en status laget i bytte mot penger. Korrupsjonen har oftest det mål og produsere utenlandske papirer som skal vise at barnet kan eksporteres til et rikt vestlig land for adopsjon. Metoden har vært kjent i årtier før den norske stat ga Adopsjonsforum staten barneimporttillatelse.

.

På tide med et søkelys på de norske statsgodkjente barnehandlerne.
Adopsjonsforum fikk den norske stats tillatelse til å drive barneimport i 1976 med sikte på at barna skulle bli noen nordmenn i Norges "adoptivbarn". Mot betaling.  Betaling for hva?

En sak er det at Adopsjonsforum få tak i barn i bytte mot norske penger, men om dette skjer ved forskjellige former for korrupsjon, er det en langt mer alvorlig sak.

Det er den norske stat som siden 1976 har undersøkelses- og kontrollansvaret for den økonomiske siden ved Adopsjonsforums virksomhet. Det inkluderer Adopsjonsforums pengebruk i utlandet og i hvert enkelt "samarbeidsland". Til i dag har den norske stat aldri gjort noe som kan være i nærheten av å avsløre korrupsjon, men heller valgt å lukke øynene selv etter den enorme skandalen som Adopsjonsforum ble avslørt for i 1989/1990 knyttet til "formidling" av barn fra Ecuador. Departementet valgte å nedsette et enmannsutvalg i 1993 som skulle "hvitvaske" både barnehandel og korrupsjon. Rapporten ble laget av en av Adopsjonsforums egne medlemmer og som selv hadde fått seg et barn fra et beryktet korrupt "samarbeidsland".

Hvorfor har ikke det adopsjonsansvarlige norske departement ville se på korrupsjonsproblemene og alt det medfører av illegale adopsjoner og regelrett adopsjonssvindel?

Departementet/Regjerningene siden 1976 må ha blitt enige med sine godkjente norske barnehandlere at man skal la være å ha fokus på dette for at den norske etterspørselen etter utenlandske fargede mødres barn ikke skal bli hindret av noe slikt.

Adoptertes Landsforening avslørte raskt og enkelt at eksempelvis Verdens Barn unnlot å oppgi i sine årsregnskaper alt som ble brukt der - og samtidig unnlot å føre inn inntekter i årsregnskape som tilsvarte det Verdens Barn faktisk brukte i utlandet. Årsregnskapene var rett og slett forfalsket. Departementet engasjerte det mest anerkjente revisorselskapet i Norge som bekreftet det Adoptertes Landsforening avslørte og "Melhus-rapporten" avslørte også dermed mye mer enn bare det.

Departementets eneste tiltak var et krav om at alle inntekter skulle inn i årsregnskapene og summen av pengebruken skulle fremkomme. Hva de norske barnehandlerne brukte pengene til i de forskjellige "samarbeidsland", brydde departementet seg ikke om å få vite.

.
Kontroll av både adopsjonens legalitet og at den er korrupsjonfri.

En slik kontroll vil ta tid, bli svært kostbar og sannsynligvis bli en politisk belastning for det norske adopsjonsdepartementet. Departementet og statens barneimportregime selv, har en sterk egeninteresse av at noen undersøkelser og kontroller ikke gjøres. Siden de statsgodkjente barnekjøperne også er medlemmer av disse "adopsjonsforeningene" kan man ikke fovente at de har noen interesse av å ha fokus på korrumpsjon og om adopsjonene er av den lovlige sorten.

Vi kan uten tvil snakke om et adopsjonssystem hvor de som vil ta til seg noen utenlandske mødres barn, har den norske stats tillatelse til å gjøre omtrent hva som helst bare det ikke blir avslørt i Norge.

.
Øystein Gudims "renvasking".

Gudim har selv presentert sin "renvasking" på sol.no 10.4.2011.  Han spekulerer i at folk er så naive eller uvitende om korrupsjon, at han tøvete og dårlige argumenter skal ha den ønskede gjennomslagskraft.

De som basereren virksomhet basert på korrupsjon, innrømmer jo aldri at de driver med noen form for korrupsjon. De vil heller ikke bidra til opplysninger som kan avdekke korrupsjon. De kan derimot fremlegge den dokumentasjon som vitner om at korrupsjon er lite sannsynlig, men slik dokumentasjon klarer ikke Gudim å vise til at Adopsjonsforum er i besittelse av.

Når Adopsjonsforum krever ca 120.000 kroner for en "formidling" av malisisk barn, et etiopisk barn eller et barn i et "samarbeidsland" av den kjente korrupte sorten, sier det seg selv at noen i disse "samarbeidslandene" har funnet det meget økonomisk lønnsomt å samarbeide med Adopsjonsforum.

Øystein Gudim har selv valgt sitt korrupsjonsprinsipp som skal frikjenne Adopsjonsforum for mistanke:

"Mange land - inkludert Norge - har store eller små korrupsjonsproblemer.

Men det må to til for å danse tango - og det blir ingen korrupsjon med mindre det er to parter som krever/får eller aksepterer/betaler for noe irregulært."

"Våre representanter i utlandet sender inn regnskap og bilag til Norge hver annen måned - ingenting er skjult for revisor." (Som om det har noen betydning eller frikjenner Adopsjonsforum.)

Det norske adopsjonsdeprtementet bør ha innhentet dokumentasjon siden 1976 for hvert enkelt "samarbeidsland" som klart viser at Adopsjonsforum ikke har vært og på noen måte er involvert i noen form for korrupsjon.  Det er dokumentasjons om selvsagt ikke er unntatt noen offentlighet, men alt tyder på at det norske adopsjonsdepartementet aldri har villet forhindre noe slikt ved å gjøre fornødne kontroller, undersøkelser og andre tiltak.

Med tanke på at den norske barneimporten koster skattebetalerne over en 500 millioner kroner årlig og så mange statsansatte og statsgodkjente norske barnehandlere lever av denne virksomheten, bør vel andre enn dette adopsjonsregimet stå for en undersøkelse og kontroll? - Eller skal "statsbukkene" også få fritt passe på denne "barnesekken"?
.

Et tankekors!

Kari Ann Voldens adopsjon av de to tvillingene var i høyeste grad korrupsjonsfri.

Til sammenlikning bør leses tatt fra http://www.adopsjonsinstituttet.no/  

Avslørende om Adopsjonsforums virksomhet og metoder.


Adopsjonsforums virksomhet har pådratt seg oppmerksomhet i Sverige. I Norge er norsk presse taus, men kanskje ikke så rart med tanke på alle de norske pressefolk som har vært medlem av Adopsjonsforum og Adopsjonsforums kunder. Likevel klarte noen i Sverige å lage en repportasje om argentingske barn Adopsjonsforum fikk sendt til Norge for et liv som "utenlandsadoptert": Viktig og interessant lesning!

Oppslaget ble presentert slik og aldri motsagt av norske adopsjonsjonsmyndigheter:

"En av Skandinaviens största adoptionsbyråer har adopterat barn illegalt. Gringos Federico Rodriguez Moreno och Jeanette Thuresson har följt spåren efter tretton barn som adopterades via norska Adopsjonsforum, och funnit en mörklagd historia av mutor, diplomati, små barn och stora pengar."

http://www.elainebergqvist.se/pdf/elaine_bergqvist_afroprinsessan.pdf




.

Kontaktet av adopsjonsforskere i England

Utenlandsk spørsmål om norsk "adopsjonsforskning".

Mitt foretak "Adopsjonsinstituttet" har en nett-bok som leses i mange forskjellige land. USA og England er noen av disse. Det er inspirerende og morsomt.  Forspørsler fra journalister og fra akademiske kretser i Norge og utland er alltid morsomt og interessant å forholde seg til. Mest krevende er spørsmål fra advokater.

For kort tid siden fikk jeg en telefon fra England. Noen var i gang med å forske på adopsjoner hvor adoptantene var av en helt annen etnisk opprinnelse enn fødeforeldrene/det adotperte barnet. "Etnisk adopsjonsmix" er betegnelsen mitt fortak har valgt. Siden Norge var så sterk tilhenger av dette, så lurte de på om dette var gjort på faglig grunnlag for seriøs norsk adopsjonsforskning, men fikk opplyst at det ikke fantes noen slik forskning eller undersøkelser om dette i Norge. Betydelig mer var gjort i Sverige, men det ville man i Norge ikke vite noe om.

På spørsmål om man i Norge hadde vedtatt "å være fargeblind" ved internasjonale adopsjoner, var svaret mitt bekreftende. Det mest relevante på feltet var nok gjort i USA og Austraila, men også dette ville man ikke vite av i Norge.

Norge som noe "foregangsland" på adopsjonsfeltet, fikk et nytt bevis på kun var en politisk skapt myte eller noe de norske statsgodkjente barnehandlerne hadde funnet på i vinnings hensikt.

I England finnes ikke statsgodkjente barnehandlere som fritt får operere på det internasjonale ukontrollerte barne-. og adopsjonsmarkedet. I England bruke det familierettslige adopsjonsinstituttet korrekt og virkelig til barn beste - uansett barnets hudfarge, rase, nasjonalitet og religiøse tilknytning. Mye takket være tiden under Thatcher man skulle tro var for et internasjonal kapitalstyrt barne- og adopsjonsmarked!

Nei, i Norge burde man nok heller forske på statens rasistiske adopsjonspraksis- og virksomhet!

Men, slik forskning vil ikke den norske stat finansiere. Naturlig nok......

De synlige barnekjøperne blant oss

Statsgodkjente norske barnekjøpere

Tiden går mot vår og 17. mai. Tiden da tusener av statsgodkjente hvite norske barnekjøpere viser frem sin betalte lykke ofte i norsk bunad og et norsk flagg i hånden. Utenlandsfødte fargede "ukjente" barn som er anskaffet ved bruk av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. Barn med utenlandske fargede mødre og/eller fedre som ikke aner hvor det er blitt av barnet de aldri har gitt sitt samtykke til skulle bortadopteres og for alltid tas bort og fra dem. Utenlanske foreldre som mot sin vilje av den norske stat er blitt redusert til ukjente og ofte ikke-eksisterende fødemaskiner for norske statsgodkjente barnekjøpere.

Prisen på barna kjenner de aller fleste til i dagens Norge.  125.000 kroner; hvorav den norske stat betaler 42.000 og enkelte kommuner til og med gir skattefradrag for. Hva de betalte pengene er brukt til og hvilke utenlandske lommer de har havnet i, vil den norske stat ingen skal få vite.

Barn født i Kina, Afrika og i Sør-Amerika Norge og statsgodkente norske barnehandlere valgt og ansatt av de statsgodkjente barnekjøperne, blir spesielt synlige 17. mai og i sommerferien. De er "synlig adopterte" eller har "synlige" norske statsgodkjente barnekjøpere som "adoptivforeldre".  I følge den norske stat er barns beste ved adopsjon å ha adoptanter som er av en helt annen etnisk opprinnelse, kultur og nasjonalitet enn barnet og deres utenlandske foreldre. Dette er en form for en adopsjonsrasisme som har ført til hundrevis av "importadoptertes" for tidlige død i Norge sålangt. Tallet øker jevnt og trygt.

Utenpå ser alt så lykkelig og fint ut. De små kjøpte barna oppfører seg veldressert, underdannig og svært "tilknyttet" sin norke velmenene og overfladiske "adopanter".  Man passer som regel pent på det man har betalt så mye for og ønsket seg, og så vil man jo at andre skal tro at man er gode adoptivforeldre. Vise frem sin vellykkethet og at man fra den norske stat har fått bevis for at man er mer skikket til å være et barns foreldre enn de som er blitt foreldre bare ved naturmetoden.

.
Adopsjonslykken som går over.

Tusener av de importadopterte over 15 år; de man ikke ser sammen med sine norske statsgodkjente barnekjøpere 17. mai, sliter 17. mai, i sommerferien og hver dag resten av livet med å fungere som de norske "adoptivforeldrenes" lykkemiddel. Ønsket om å få seg et lite barn som er totalt avhengig av en i bytte mot en en sum penger man ikke engang får en god bruktbil for, er et ønske som går over ettersom barna blir større og ikke lenger fyller den ønskede rollen.  Anskaffelsene blir ofte mer krevende, "vanskelige" og noe helt annet enn det man hadde i hodet før man søkte statens kjøpstillatelse. En kjøpstillatelse staten har valgt å være gyldig i hele 4 år for at norske barnehandlere skal få tid til å frigjøre et barn for en barnehandel.

De importadopterte sliter ofte tungt, men er ikke dumme. De vil ikke sette på spill den økonomiske verdien deres statsgodkjente "adoptivforeldre" representerer for dem. Det er kjekt å ha sin personlige "honningkrukke" i landet man er borført til inntil man kan klare seg uten; hvilket er svært vanskelig side de må kjempe mot den norske rasismen i Norge fra ungdommen av og resten av livet.  Mange unge og voksne importadopterte er blitt eksperter på å utnytte sine norske "adoptivforeldre" for økonomiske goder. Ikke fordi dette er noe de ønsker, men rett og slett for å kunne overleve som et fremmedelement i Norge.

Man ser ikke de importadoptertes tunge og vanskelig problemer og utfordringer.  De er "synlig adoptert", men de adopsjonsansvarlige i Norge vil ikke se deres usynlige problermer,vansker og utfordringer. Staten har vedtatt at fargede importadopterte har et liv som ikke-adopterte norske barn i Norge. Dette fordi staten vil ikke det skal avsløres at statens barneimport har vært og er en tragedie og katastrofe for de aller fleste synlige importadopterte.

.
Selv importadoptert

Selvhar jeg vært kanskje Norges første moderne importadopterte siden 1953. En usynlig importadoptert og vet hvor vanskelig og utfordrende det alene kan være slik mange andre usynlig importadopterte har vist meg siden 1994. Når det så er vanskelig nok å være helnorsk og lovlig norskadoptert, så har jeg aldri hatt problemer med å se og forstå hvilke enorme problemenede fargede importadopterte sliter med. 

Et gjennomgående trekk ved de "synlige adopterte" i Norge er den lave tilliten de har til etniske norske og andre som ikke har samme familiestatus og etniske opprinnelse som dem selv. Stadig flere finner sine naturlige tilhørigheter blant andre med samme familieskjebne i og utenfor Norge. I håp om at det skal gjøre livet lettere for dem, slik at også de skal kunne leve et liv i tråd med sitt "naturlige jeg".

Så ser vil snart de søte små adopterte 17. mai. I begynnelsen eller på slutten av en lykkelig fantasibarndom skapt av den norske stat og ren norsk pengemakt. En fase i livet som for de fleste er dømt til å ta slutt og få resultater den norske stat og norske politikere ikke vil ha fokus eller søkelyset på. Norsk statlig barneimport har staten bestemt er det beste for utenlandske fargede "ukjente" mødres barn som det internasjonale barnemarkedet har klart "å frigjøre" for "internasjonal adopsjon".

• Best for de kjøpte barna eller for de statsgodkjente norske barnekjøperne eller de statsgodkjente norske barnehandlerne?

"Who cares?"
.

Barneprisene

Jeg kan ikke unngå å tenke på barneprisene når jeg ser disse nusselige importadopterte der ut i samfunnet. Selv kostet jeg ingenting for mine norske barneimportører som sto for en direkte privat adopsjon uten hjelp av noen norsk eller utenlandsk barnehandler. De fikk ingen penger fra staten, men måtte betale til staten. Ingen barnetrygd heller de to første årene jeg levde som adoptert i Norge.

Jeg ser 17 åringer og tenker at de kostet 35.000 kroner og staten betalte det meste.
Jeg ser 12 åringer og tenker at de kostet 60.000 kroner og staten ikke lenger betalte det meste.
Jeg ser 7 åringer som kostet 80.000 NOKog staten betalte det halve.
Jeg ser nyimporterte som kostet 110.000 NOK og staten betalte 42.000 kroner

Jeg tenker på at den norske statsgodkjente barnehandleren Adopsjonsforum har samlet opp en formue på over 20 millioner kroner, samt at det ikke er lite det Ketil Lehland har klart å samle til seg av verdier etter 25 år som den ledende i denne barnebransjen.

17. mai ser jeg importadopterte til en pris av 120.000 NOK stige ut av biler til godt over 1.000.000 kroner. Vel vitende at en liten brøkdel av dette ville gjort den utenlandske fargede unge og ofte ugifte moren i stand til å forsørge seg selv og sitt barn til langt opp i barnets voksenalder. - Tenker jeg.........

Lurer på hvor mange andre i Norge som tenker litt på dette slik jeg gjør? Tanker som den norske stat ikke liker og siden 1976 systematisk har undertrykket. Tanker det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet rett og slett forbyr, fordømmer og hater.

Vel, jeg kan ikke unngå å tenke mitt dager som 17 mai og feriedager hvor de synlige "adopsjonene" er så spesielt synlige i dagens Norge.  Synet av dette gjør meg ikke stolt av å være norsk og ha norsk statsborgerskap, men det er for meg egentlig ikke noe problem fordi jeg selv er importadoptert.

Brit Bildøens statlige barnekjøpstillatelse

Made i China

Den 49 år gamle forfatteren Brit Bildøen bruker Aftenposten 6.4.2011 til å klage over at den norske stat ikke vil la henne få ta hente et kinesisk ukjent barn for adopsjon hun allerede har betalt så mye penger for?

• Når det internasjonale barnemarkedet har barn å selge til hvem som helst, hvorfor skal da ikke nordmenn har rett til å få kjøpe og hente til seg barna som fremskaffes via de norske statsgodkjente barnehandlerene?

Den kinesiske stat trådte inn på det internasjonale illegale barne- og adopsjonsmarkedet for ca 20 år siden. De norske barnehandlerner kastet seg innpå fordi hvert barn ga en til da utrolig profitt og markedet i Norge for kinesiske barn var nesten umettelig. Brit Bildøen var 29 år gammel da den norske stat begynte å dele ut sine kjøptillatelser til nordmenn staten syntes skulle ha noe slikt.  Britt Bildøen valgte å vente med å skaffe seg en slik. Helt til hun var blitt 45 år. Til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet Norge er så aktive på, ikke kunne fremskaffe noe barn i løpet av flere år.

.
Bildøens adopsjonssyn

Hennes emosjonelle innlegg i Aftenposten vitner om en lang fartstid som forfatter. Hun har ikke noen gang hatt noe konkret og levende barn å forholde seg til. Barnet er et slags fantasiprodukt. Et betalt produkt fremskaffet av et kynisk barnemarkedet som spiller grovt på de betalingsvillige følelsene og lengslene.

Forfatteren presenterer en slags observasjon: "Det kviler eit stort ansvar på menneska som er sett til å skilje mellom dei som skal få lov og dei som ikkje skal få lov til å adoptere." Når den norske stat lar det internasjonale og ofte illegale barnemarkedet avgjøre tilgangen på barn til betalingsvillige i vesten, sier det seg selv at de i staten som deler ut statens kjøpstillatelser synes å ha en slik rolle.  Problemet er at dette er grunnleggende feil.

Barn som adopteres føres bort og skilles fra en mor og/eller en far. To unge mennesker som har unnfanget, båret frem og satt et barn til verden. Et totalt ukjent barn for norske statsgodkjente barnekjøpere og deres utenlandske mødre og fedre. Personer som Brit Bildøen ikke synes å ofre en tanke. Hennes tanker for seg, sine behov og sine ønsker er det ingen mangel på.

Kunne Bildøen ikke sagt: "Det hviler et stor ansvar på foreldrene som avgjør om noen skal bli adoptivforeldre til deres barn eller ikke." Det er grunnlaget for enhver legal adopsjon, og det er en enkel sak for statens adopsjonsbyråkrater å avgjøre  hvem som har rett til å bli dette ene barnets lovlige adoptivforeldre.  Det er faktisk kun det den norske stats adopsjonsregime er til for. Ikke dele ut statlige kjøpstillatelser og overlate til det internasjonale barnemarkedet hvem som får kjøpt seg et barn eller ikke. Uten noen form for legalitetskontroll utover at norske statsgodkjente barnekjøpere må bruke en statsgodkjent norsk barnehandler.
.
Hvordan tas barna fra sine utenlandske foreldre?

Hvor mange av de kinesiske mødrene til alle de kinesiske barna den norske stat har latt nordmenn kjøpe siden 1990 har villet skille seg fra sitt barn?  Hvor mange mødre og fedre har gitt sitt samtykke til adopsjon? Hvor mange kinesiske foreldre har villet at barna deres skulle adopteres av hvite fremfor adoptanter av kinesisk eller asiatisk opprinnelse? Hvor mange har villet at barnet deres skulle ha gamle hvite norske egosentriske adoptanter? Hvor mange kinesiske unge foreldre vil ha Brit Bildøen som adoptant til sitt barn fremfor alle andre alternativer?

Dette blir nok for vanskelig for selv Brit Bildøen å tenke på og langt mindre skrive om. Hva slags "likebehandling" er Bildøen opptatt av skal sikres barn som adopteres? Primært lovlig kan adopteres, vel å merke. Hvorfor skal enkelte barn ha en god match med henblikk på adopanter, mens andre skal ha en åpenbar mismatch og derav bli offer for en betydelig urettferdighet?

Om det norske statlige barneimportregime skriver Bildøen: "Systemet lovar alle individuell behandling, medan vi har opplevd å bli møtt med argument som viser til generelle forhold." Adopsjonsloven skal sikre ethvert barn som ønskes å falle inn under en norsk offentlig anerkjennbar adopsjon en individuell behandling for at adopsjonen i det hele tatt kan gi slik status. Det vil ikke Brit Bildøen forholde seg til. Dermed setter hun egne interesser klart foran barnets interesser. Ja mer enn det: Hun er villig til å la barne bli offer for ulovligheter og adopsjonskrenkelser for at hun selv skal få det slik hun vil og ønsker og langt på vei har betalt for.
.

Ikke Brit Bildøen

Det er ikke Brit Bildøen som har laget statens organiserte og langt på vei illegale barneimport av utenlandske fargede mødres barn. Hun er bare villig til å utnytte systemets svakheter til eget beste med den begrunnelse at hun anser seg selv til å være skikket og egnet til å ta et ukjent kinesisk barn til seg som sitt for en kjent sum penger; penger hun ikke engang bryr seg om å vite hva går til  og hvorfor.

I India sitter en norsk yngre kvinne med to tvillinger i tråd med de indiske foreldrenes ønske og vilje. Staten har ikke gitt Kari Ann Volden noen kjøpstillatelse og barna er heller ikke kjøpt på det indiske barne- og adopsjonsmarkedet. Barna og deres indiske foreldre er vel kjent for den norske stat; samt at både de indiske foreldrene og den indiske stat godtar at tvillingene adopteres etter norsk lov.

Sett i et slikt perspektiv må man håpe at staten gjør det eneste rette og det loven krever: Nekte Brit Bildøen å få anerkjent noen adopsjon av et ukjent kinesisk barn.  Uansett hvor villige den kinesiske stat er villig til å la Brit Bildøen få kjøpe seg et slikt barn.

Kanskje denne adopsjonsopplevelsen kan gi inspirasjon for en bok som mange i Norge lovlig kan adoptere i bytte mot penger?  Uten engang å ha noen kjøpstillatelse av den norske stat!

Jeg kan vanskelig se at noe kinesisk barn har behov for noen norsk statsgodkjent barnekjøper, siden alternativene for hvert enkelt kinesisk barn den kinesiske stat tillater solgt på det internasjonale barnemarkedet alltid for hvert enkelt barn åpenbart vil være en bedre løsning.  Da taler jeg om "barnets beste" når det kommer til adopsjon. Det gjør ikke Brit Bildøen. - Dessverre.

.
Reaksjoner (Tillegg)
Ikke uventet har jeg mottatt noen reaksjoner på "tilfellet Bildøen". Bra er det!

Når noen i all offentlighet gir til kjenne i pressen at de vil, har eller har fått staten kjøpstillatelse (av politiske grunner kalt "forhåndsamtykke") til å kjøpe seg et ukjent utenlandsk barn til noen ukjente utenlandske foreldre via en norsk statsgodkjent barnehandler, har de selv gitt opp alle de personvernregler som gjelder for vanlige bevillingskrevere.

Adopsjon er en del av privatretten - familieretten - og norske adoptanter til norske barn har til alle tider vernet om det. Både for egen del, barnets del og barnets bortadopterende foreldres del.  Barna har ikke blitt kjøpt på noe statstyrt norsk barne- og adopsjonsmarked og de norske adoptantene har heller aldri måtte søke den norske stat om noen statlig kjøptillatelse ("forhåndssamtykke"). Direkte privat adopsjon er alltid en meget personlig og privat affære. - Det er ikke noe statsgodkjent tillatelse til å få kjøpe seg noe utenlandsk barn.  Mange som vil ta til seg et utenlandsk barn på en slik måte, har et bakenforliggende motiv om å kjøpe seg en slags sosial status som en slik barneanskaffelse har medført i Norge siden jappe-tiden.

Brit Bildøen er altså ikke som adoptivforeldre flest i Norge.  Hun har mer til felles med statsgodkjente barnekjøpere flest i Norge. Den moralske og etiske forskjellen mellom disse to grupper adoptivforeldre i Norge er så stor at det er usaklig og useriøst å sette disse gruppen for adoptivforeldre etter loven.

Så er det dessverre slik at den norske stat siden 1976 har blitt stadig mindre ansvarfulle, plikoppfyllende i forhold til lovens krav og mindre komptente på adopsjonsfeltet i Norge. Taperne er de ukjente utenlandske barna og deres egentlige utenlandske og oftest fargede foreldre i et land langt fra den vestlige kjøpekåte verden.

Ja, det er grunn til å reagere på denne presentasjonen og det Brit Bildøen i Aftenposten presterer og presenterer. Jeg har valgt å reagere på min måte. Det finnes mange andre måter å reagere på. Også langt sterkere - til et ukjent kinesisk barns beste.

PS.  Anonyme kommentarer til dette innlegget mottas gjerne, men vil ikke bli publisert.

Jeg har adoptert Twitter!

Kvitre på Twitter!

Jeg er flau over å være borger i et vestlig land med en statsmakt som så aktivt støtter og bruker det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet til å dekke et norskt nasjonal etterspørsel etter barn de av staten skal få lov til "å ta til seg som sitt".   Uten noen form for legalitetskontroll og uten tanke på barnets og dets utenlandske fargede mødres menneskerettigheter.

Joda, jeg er en antibarnehandler. Norsk sådann og stolt av det. Har vært det i over 15 år, og merker at fokuset på dette er stigende i den bevisste og ansvarlige delen av det norske folk.  "Barn som handelsvare", slik Aftenposten hadde en stor artikkel om i "Innsikt", og Kari Ann Voldens direkte private adopsjon av to tvillinger i India, har ført til mer fokus på hva den norske stat egentlig bedriver på adopsjonsfeltet.

Å være aktivist mot norsk deltagelse på det famøse internasjonale barnemarkedet som utgir seg for å å drive med annet enn organisert barnebortføring og påføring av ikkevestlige foreldres barn en falsk familiestand, er en ny aktivitet i Norge.   Denne formen for adopsjonssvindel har blitt stadig mer rafinert. Hver gang det internasjonale samfunnet forsøker å få bukt med dette, finner de utenlandske korrupte barneselgerne nye måter å omgå de nye reglene på.

Jeg synes synd på alle de nordmenn som har blitt offer for internasjonal adopsjonssvindel. Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet kombinert med folks sterke behov og ønske om å bli kalt mamma eller pappa, er lett å utnytte for de som vil tjene raske og risikofrie penger på forsvarsløse barn og deres rettsløse foreldre. Få "adoptivforeldre" i Norge vil innrømme at de er offer for adopsjonssvindel, selv om norsk adopsjonslov har egne rettsregler for å gjøre en illegal adopsjon lovlig og gyldig. Regler også en voksen "importadoptert" kan ta i bruk.

Nå er jeg blitt Twitter uten å ha peiling på hvordan dette fungerer. Nå kan også jeg kvitre litt om adopsjon slik en del andre også gjør. Kvitre for å få Norge til å trekke seg ut av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet og heller satse på adopsjon av utenlandske foreldres barn etter norsk lov.

At noe ulovlig og forkastelig har fått utvikle seg i Norge fritt og ukontrollert siden slutten av 1970-tallet, betyr ikke at det er blitt mer aktverdig og lovlig av den grunn. Den norske stat har sviktet grovt på adopsjonsfeltet helt siden 1945, blitt dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen og fått flere tvangsadopsjoner dømt ulovlige av Høyesterett.

Hvem i Norge står på det utenlandske barna og deres unge fargede og resurssvake mødres side?

Jeg har valgt å gjøre det.......og stadig flere velger det samme. Har ansvarlige borgere i et land som Norge egentlig noe annet etisk og moralsk valg?

Frigjort for adopsjon av den norske stat?!

Den norske stat driver "frigjøring" av utenlandske foreldres barn

Det internasjonale barnemarkedets vestlige penger "frigjør" utenlandske fargede foreldres barn for "adopsjon" for en slikk og ingenting.  Gjerne med dokumentfalsk og korrupsjon, slik at barna kan hvitvaskes for det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet.

Den norske stat er aktiv med på dette, og staten støtter slikt ved å bruke norske skattebetaleres penger til slik "frigjøringsvirksomhet".  Det viktigste for den norske stat er jo  å få dekket det norske barne-etterspørselen, og lukke øynene for hvordan de utenlandske barna er blitt "frigjort for adopsjon". Barna og de utenlandske foreldrene og slektene har jo ingen stemmerett i Norge, men det har jo de kjøpevillige statsgodkjente norske barnekjøperne.

Anniken Huitfeldt mener nordmenn må ha lik rett til å stå i barnekjøperkø om man er medlem av en norsk barnekjøperforening staten har godkjent! Barnehandlerne må selvsagt kjempe for å få utenlandske mødres barn "frigjort" til fordel for de norske statsgodkjente barnekjøperne. Gjerne med 80.000 kroner i støtte fra skattebetalerne til slik "frigjøring".

.

Selv "frigjort for adopsjon" av den norske stat.

Jeg visste ikke at jeg i 1955 var blitt "frigjort" av noen for et liv som adoptert i Norge. Da het det at foreldrene bortadopterte barnet som siden ble adoptert av mine.

Selv i 1967 da jeg fikk vite at jeg ikke var lovlig adoptert fordi min utenlandske mor ikke hadde gitt samtykke til at hennes sønn skulle ha noe liv som adoptert annet enn i USA, slo det meg heller ikke inn at jeg skulle være "frigjort for adopsjon". 

Først omkring 1996 oppdaget jeg at norske barnehandlere snakket om utenlandske barn som angivelig var "frigjort for adopsjon".  Merkelig uttrykk, men det internasjonale barnemarkedet hadde jo sin egen språkdrakt.  Tiden gikk og begrepet "frigjort for adopsjon" ble tydeligere og fikk et reelt innhold som skremte.  Joda, jeg var også i 1955 "frigjort for adopsjon", oppdaget jeg som følge av denne nye virksomheten som statens barneimportører benyttet seg så mye av.

Det var den norske stat v/Fylkesmannen i Østfold som i 1955 hadde frigjort meg fra min utenlandske tyske mor, slik at jeg var blitt fritt og lovlig vilt for ekteparet Johanssen i Fredrikstad.  Jeg var riktignok ikke "frigjort" i hjemlandet, ble ble frigjort av den norske stat etter at jeg var kommet til Norge.  Slik som tusener av koranskefødte "frigjorte" adopterte i Norge siden ble.  Frigjort fra utenlandske mødre som ikke ante hvor barna deres var blitt av, at de var blitt salgsobjekter på det internasjonale barnemarkedet og "frigjort" av den norske stat etter at barna var tatt til Norge.

• Den norske stat vil ikke "frigjøre" tvillingene Kari Ann Volden ønsker bevilling til adopsjon for. Der vil staten "frigjøre" tvillingene fra Kari Ann Volden!

.
Hvem skal takke den norske stat?
-  Skal jeg takke den norske stat for denne statlige frigjøringen?  Skal min utenlandske mor takke den norske stat for å ha frigjort henne for hennes sønn? Skal min lillesøster takke staten for å ha blitt skilt fra sin storebror?
Vel, vi føler ingen særlig gunn til å takke den norske stat. Ekteparet Johanssen takket nok på sin måte.

Er det ikke de norske barnekjøperne som skal takke staten? Og de norske barnehandlerne som har fått barn å handle med og tjene penger på?

Nå vet jeg i alle fall dette: Den norske stat frigjorde meg for en internasjonal adopsjon i 1955 ved å ta meg ulovlig fra min utenlandske mor og lillesøster, og påføre meg en falsk norsk familiestand i kraft av en statlig papirlapp staten kaller "Bevilling til adopsjon". Deretter putte meg inn i det norske statlige folkeregisteret som et barn født av ekteparet Johanssen.  Frigjort fra min fødsel, opprinnelse, indentitet og opphav!

Staten har siden 1955 åpenbart frigjort 20.000 utenlandske barn fra sine utenlandske mødre, fedre, søsken og familier.   For en generøs og hyggelig statsmakt!  Alt under fanen:  "Barnets beste."

Den norske stat har selvsagt holdt denne statlige frigjøringsgjerningen hemmelig for min utenlandske mor, min utenlandske far, min lillesøster og ekteparet Johanssen.  Staten tok det for gitt at barnet aldri senere ville bry seg om slikt, i ren takknemlighet for Norge og den norske stat.

.

Statens frigjøringen av barnet til Adele Johansen

Norge v/den norske stat ble dømt at Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg for ulovlig å ha frigjort ett av barna til den norske Adele Johansen for adopsjon av barnets fosterforeldre.

Staten sluttet deretter med den slags "frigjøring" av norske mødres barn for adopsjon, men økte innsatsen for statens frigjøring av utenlandske fargede ugifte og fattige mødres barn til statsgodkjente norske barnekjøpere.

Som kjent så gjelder ikke Den europeiske menneskerettsdomstolen for ikkevestlige fargede unge mødre; og da er det vel fritt fra for den norske stats barnefrigjøringsvirksomhet.

Barn "frigjort" med norske private og statlige hvite penger!