Men den kan ennå bli det før jeg går heden. Jeg vil den skal bli til gagn for meg og har mye å tak i for at så skal skje. Alene er det umulig, men det er jeg ikke. Gode hjelpere som min datter Julie og hennes familie på morssiden, er helt uvurdelig i så måte. TÆakk for dem. Min opprinnelige lillesøster Karin og hennes familie, likeså. Samt alle venner og likesinnede verden over.
Jeg vet det er en del som jeg må oppnå for at adopsjonen blir meg til gagn.
1. Bekjempe den norske adopsjonsindustrien som produserer perverterte adopsjoner til skade for utenlandske fargede barn og deres foreldre. Jeg er møkka lei av å snakke med folk om adopsjon som har tatt utgangspunkt i barnehandlernes reklame og propagande som om det skal være sannheten.Perverterte samtaler om adopsjon er jegtrøtt på; samt at folk er lurt til å ha etpervertert syn på adopsjon og adopterte av den norske famøse adopsjonindustrien og dets kunder.
2. grave dypt for å få rede på opprinnelig mors identitet, femilie- og livshistorie av hensyn til mine etterkommere.Hun er nok død.
3 Bruke arven til 1 og 2 og ellers ha et godt og hyggelig liv med folk som betyr noe for meg og omvendt.
4.Sørge for st hjernesvulsten ikke ødelegger det nevnte så lenge som mulig.
Det var i grunnen alt som må til for at jeg på livets siste dag som adoptert, kan si: "Adopsjonen ble meg til gagn. (selv om den var ulovlig)
ADOPTERTE ER DØMT TIL ¨LEVE ET HELT LØIV MED TANKER OG FØLELSER IKKE-ADOPTERTE ALDRI HAR OG ALDRI KAN FÅ GREP PÅ.
Jeg morer meg over at barnekjøper og barnehandlereren Øystein Gudim har gjort det til sin besettelse å forsøke å innbille folk at han vet mer om adopsjon og adopterte enn meg når han i forhol er totalt blank og uvitende.
Han kan sikkert mer om det å kjøpe barn til Norge for adopsjon ennmeg, og handle med korrupte miljøer for å skaffe seg og andre uberettigede personlige vinninger.
tirsdag 21. februar 2012
tirsdag 14. februar 2012
Hvem er jeg nå - 63 år gammel?
Ingen forteller meg lengre hvem jeg skal være og hvem jeg er. Staten vil ikke jeg skal finne det ut oG har brukt både Regjeringsadvokaten og misbrukt domstolen for at jeg IKKE skal få frem fakta om dette.
I følge statens fødselsattest fødte ekteparet Johanssen en sønn på et sykehus i Landsberg, Tyskland, mens de selv forberedte bryllup i Sarpsborg og ikke ante noe om denne fødselen. Leif Joanssen visste ikke at han var far etter barneloven mens han levde. Staten gadd ikke informere ham om at han ikke var ansett i Norge som adoptivfar. Elisabeth Johanssen ble informert av om hva staten hadde gjort i hemmelighet da hun var 51 år gammel, og ble dypt såret og skuffet over slik respektløs opptreden fra statens side da hun ble kjent med dette 86 år gammel.
At staten gir blaffen i adopterte og barn som den vil skal adopteres, er intet nytt etter 1945 for de som er litt innvidd eller vet litt om adopsjon. Jeg leste meg opp på dette før jeg konfirmerte meg. Kunnskap er makt, også når det kommer til adopsjon - med unntak av statsmakten som nøyer seg med makt og politisk bestemt maktbruk. En del politikkere opptrer dessverre også slik.
Nå må jeg bruke resten av livet, helsa og mine penger på få rede på hvem jeg er, var og fikk livet av. Kanskje også få vite hvorfor jeg ble født og hvilket liv mine foreldre egentlig ønsket og ville for meg. Tidligere forsøk i yngre alder, førte bare til løgner og bedrageri.
I lange tider må jeg tråle kilder i Tyskland og Polen. Eksisterte en Katarina Reise født 1932 i Schlesien et sted? Fødte hun en gutt og en jente som virkelig havnet i Norge mot hennes ønske, vilje og samtykke? Er jeg denne gutten?
Kan noen forklare meg hvordan jeg skal dokumentere et slikt morskap med den norske stats falske fødselsattest og derigjennom legitmasjoner som utelukker enhver tilknytning til noen Katarine Reise? Innsynretten og personvernet respekteres mer i Tyskland enn i Norge, fikk jeg erfare i Landsbaerg 2008, hvor jeg angivelig var født da jeg fulgte departementets krav om å be om en ny tysk fødselsattest der, siden den norske stat hadde beslaglagt den originsale i 1955 og ville ikke utlevere den til meg da jeg ikke fant den i adopsjonsmappa mi.
Jeg er så trøtt av drittsekkene og idiotene i statens adopsjonregime!Tar seg godt betalt for fucke opp livet til voksenblitte adopterte, eer det eneste de synes å kunne og ville.
Det er ikke bare hvem jeg er, som er målet, men også avdekke hvem disse statsbyråkratene er, men da må jeg først finne ut sannheten om meg sel, for å kunne presentere sannheten til de anonymiserte "drittsekkene og idiotene". Det gir motivasjon, styrke, livslyst og pågangsmot for denne gamle adopterte.
Mitt motto isiden jeg ble en ung voksen mann har alltid vært: "Den som kødder med meg eller mine, river jeg kødden av." Etter det jeg vet så er de anonymt omtalte statansatte i hovedsak ikke utstyrt med noe som kan rives i.
Den som kan litt tysk, vet hva "reise" betyr. Hartmut Ernst Kurt REISE har kanskje bevisekig eksistert - tross den norske stats utslettelse og vernichtung.
SCHEISSE.
N
I følge statens fødselsattest fødte ekteparet Johanssen en sønn på et sykehus i Landsberg, Tyskland, mens de selv forberedte bryllup i Sarpsborg og ikke ante noe om denne fødselen. Leif Joanssen visste ikke at han var far etter barneloven mens han levde. Staten gadd ikke informere ham om at han ikke var ansett i Norge som adoptivfar. Elisabeth Johanssen ble informert av om hva staten hadde gjort i hemmelighet da hun var 51 år gammel, og ble dypt såret og skuffet over slik respektløs opptreden fra statens side da hun ble kjent med dette 86 år gammel.
At staten gir blaffen i adopterte og barn som den vil skal adopteres, er intet nytt etter 1945 for de som er litt innvidd eller vet litt om adopsjon. Jeg leste meg opp på dette før jeg konfirmerte meg. Kunnskap er makt, også når det kommer til adopsjon - med unntak av statsmakten som nøyer seg med makt og politisk bestemt maktbruk. En del politikkere opptrer dessverre også slik.
Nå må jeg bruke resten av livet, helsa og mine penger på få rede på hvem jeg er, var og fikk livet av. Kanskje også få vite hvorfor jeg ble født og hvilket liv mine foreldre egentlig ønsket og ville for meg. Tidligere forsøk i yngre alder, førte bare til løgner og bedrageri.
I lange tider må jeg tråle kilder i Tyskland og Polen. Eksisterte en Katarina Reise født 1932 i Schlesien et sted? Fødte hun en gutt og en jente som virkelig havnet i Norge mot hennes ønske, vilje og samtykke? Er jeg denne gutten?
Kan noen forklare meg hvordan jeg skal dokumentere et slikt morskap med den norske stats falske fødselsattest og derigjennom legitmasjoner som utelukker enhver tilknytning til noen Katarine Reise? Innsynretten og personvernet respekteres mer i Tyskland enn i Norge, fikk jeg erfare i Landsbaerg 2008, hvor jeg angivelig var født da jeg fulgte departementets krav om å be om en ny tysk fødselsattest der, siden den norske stat hadde beslaglagt den originsale i 1955 og ville ikke utlevere den til meg da jeg ikke fant den i adopsjonsmappa mi.
Jeg er så trøtt av drittsekkene og idiotene i statens adopsjonregime!Tar seg godt betalt for fucke opp livet til voksenblitte adopterte, eer det eneste de synes å kunne og ville.
Det er ikke bare hvem jeg er, som er målet, men også avdekke hvem disse statsbyråkratene er, men da må jeg først finne ut sannheten om meg sel, for å kunne presentere sannheten til de anonymiserte "drittsekkene og idiotene". Det gir motivasjon, styrke, livslyst og pågangsmot for denne gamle adopterte.
Mitt motto isiden jeg ble en ung voksen mann har alltid vært: "Den som kødder med meg eller mine, river jeg kødden av." Etter det jeg vet så er de anonymt omtalte statansatte i hovedsak ikke utstyrt med noe som kan rives i.
Den som kan litt tysk, vet hva "reise" betyr. Hartmut Ernst Kurt REISE har kanskje bevisekig eksistert - tross den norske stats utslettelse og vernichtung.
SCHEISSE.
N
mandag 13. februar 2012
Arv på basis av en ulovlig adopsjon.
Life goes on.
Nå er jeg virkelig foreldreløs alle mine 4 foreldre lever ikke lenger da jeg nådde en alder av 63 år.
Siden staten påførte meg og ekteparert en ulovlig og ugyldig adopsjon, kan jeg ikke dokumentere arverett i kraft av adopsjon.
Jeg var selvsagt glad for at ekteparet Johannsen var så fornøyd med sin illegale adoptivsønn, at de testamenterte alt de etterlot seg til meg. Å bli betrodd ansvaret for forvalte Johanssen formue videre til beste for senere generasjoner ved en slik positiv tillitserklæring, ble jeg glad for. Det er noe annet enn å arve automatisketter lovens regler for livsarvinger. Ekteparet visste jeg ikke hadde noen slik arverett; uansett hva staten valgte å utgi "adopsjonen" for. Jeg visste dette siden jeg var 17 år gammel, men ante ikke hva som sto testamentet før en uke etter min adoptivmors bortgang og en åpning av en bankboks.
Lesningen gjorde meg svært rørt og takknemlig. Spesielt fordi en hjernesvulst skyver meg ned i en rullestultilværelse og ut av arbeidslivet. Arven gjør meg likevel ikke arbeidsløs. Aktiv eiendomsforvaltning av flere eiendedommer krever sitt. Å selge en sørlandsperle fra en rullestol i Bærum, er ikke morsomt. Når stedet ikke lenger kan brukes på grunn av en hjernesvulst, etter fantastisk bruksverdi siden 1965, er det både vedmodig og tungt.
Staten skal ha sin arveavgift tilsvarende det min datter kunne fått en bra leilighet for. Klager ikke, men staten skal også ha eiendomsskatt og formueskatt, så salget var nok uansett ikke til å unngå. Nå hadde ikke staten noen utgifter til ekteparet
Johanssen i deres levetid. Nettobidragere. Welv var jeg det samme til an hjernesvulst
ble kostbar for et halvt år siden.
Når alt kommer til alt er det godt å vite at min innsat førte til at ekteparet Johanssen ble svært formuende, så egentlig arver jeg en formue jeg i stor grad selv har skapt. Det viktigste er ikke alltid å stå som eier, men å ha en eiers bruks og disposisjonsrett om man for egen regning er villig til å ta høy økonomisk risiko og beskytte familieverdiene samtidig,
Mitt poeng er at god matching ved adopsjon, kan være svært økonomisk lønnsomt for både barnet og adoptantene hele deres liv og for de som kommer etter.
Selv på basis av en ulovlig adopsjon.
Nå er jeg virkelig foreldreløs alle mine 4 foreldre lever ikke lenger da jeg nådde en alder av 63 år.
Siden staten påførte meg og ekteparert en ulovlig og ugyldig adopsjon, kan jeg ikke dokumentere arverett i kraft av adopsjon.
Jeg var selvsagt glad for at ekteparet Johannsen var så fornøyd med sin illegale adoptivsønn, at de testamenterte alt de etterlot seg til meg. Å bli betrodd ansvaret for forvalte Johanssen formue videre til beste for senere generasjoner ved en slik positiv tillitserklæring, ble jeg glad for. Det er noe annet enn å arve automatisketter lovens regler for livsarvinger. Ekteparet visste jeg ikke hadde noen slik arverett; uansett hva staten valgte å utgi "adopsjonen" for. Jeg visste dette siden jeg var 17 år gammel, men ante ikke hva som sto testamentet før en uke etter min adoptivmors bortgang og en åpning av en bankboks.
Lesningen gjorde meg svært rørt og takknemlig. Spesielt fordi en hjernesvulst skyver meg ned i en rullestultilværelse og ut av arbeidslivet. Arven gjør meg likevel ikke arbeidsløs. Aktiv eiendomsforvaltning av flere eiendedommer krever sitt. Å selge en sørlandsperle fra en rullestol i Bærum, er ikke morsomt. Når stedet ikke lenger kan brukes på grunn av en hjernesvulst, etter fantastisk bruksverdi siden 1965, er det både vedmodig og tungt.
Staten skal ha sin arveavgift tilsvarende det min datter kunne fått en bra leilighet for. Klager ikke, men staten skal også ha eiendomsskatt og formueskatt, så salget var nok uansett ikke til å unngå. Nå hadde ikke staten noen utgifter til ekteparet
Johanssen i deres levetid. Nettobidragere. Welv var jeg det samme til an hjernesvulst
ble kostbar for et halvt år siden.
Når alt kommer til alt er det godt å vite at min innsat førte til at ekteparet Johanssen ble svært formuende, så egentlig arver jeg en formue jeg i stor grad selv har skapt. Det viktigste er ikke alltid å stå som eier, men å ha en eiers bruks og disposisjonsrett om man for egen regning er villig til å ta høy økonomisk risiko og beskytte familieverdiene samtidig,
Mitt poeng er at god matching ved adopsjon, kan være svært økonomisk lønnsomt for både barnet og adoptantene hele deres liv og for de som kommer etter.
Selv på basis av en ulovlig adopsjon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
