Følgere

Populære innlegg

torsdag 29. oktober 2009

Barnehandleren Øystein Gudim lyver igjen.

Det er nesten utrolig at denne famøse barnehandleren og handleren med illegale importadopsjoner får fritt leide i NRK. Heldigvis holder TV2 den mannen på god armelengs avstand.

26.10.2009 var Gudim igjen ute med sine løgner, usannheter og feilpåstander om adopsjon. Hva annet kan man egentlig forvente?

Øystein Gudim begynte med en løgn som må sitte langt ned i ryggmargen til enhver norsk barnehandler og formilder av illegale adopsjoner. Han begynte friskt med en grov usannhet og løgn laget for å gi hans handlinger og virksomhet et slags moralsk akseptabelt grunnlag:

Nr. 1: "Adopsjon er til for å beskytte et barn."

Mot hva?

Hvor er beskyttelsen mot slike som Øystein Gudim og det han lever godt av? Har han ennå ikke forstått at Haagkonvensjonen om "internasjonale adopsjoner" som et forsøk på å hindre ulolvlig barnebortføring, kjøp av barn for adopsjon og handel med barn for adopsjon?

Nr. 2: "Biologiske foreldre har ikke rett til å se arkivene". (Bare den adopterte)

Helt siden 1967 har bortadopterende foreldre en lovfestet rett til å se alle den norske stats saksdokumenter om adopsjon - uansett om staten godkjenner adopsjonen eller ikke. Jfr. forvaltningsloven som Verdens Barn og Adopsjonsforum alltid har måttet kunne.

Det er Adopsjonsforum som aktivt hindrer de utenlandske bortadopterende å kunne bruke denne retten! Kan noen gjette hvordan Adopsjonsforum og Gudim gjør det?

Nr. 3: "Vi innretter oss etter de lover som gjelder."

Adopsjonsforum og Verdens Barn har i alle år visst at norsk lov gjelder når nordmenn i Norge vil adoptere et utenlandsk barn, men har likevel valgt å påstå at det er lovene i barnets og dets foreldres hjemland som gjelder. Det er å lyve.

  • Koreanske barn omfattes av en 100% norsk adopsjon da det er den norske stat som gir de norske adopsjonsbevilling direkte etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig. Så er også tilfellet for barn fra en del andre land.
  • Norsk lov gjelder om den utenlandsk adopsjon kan anerkjennes som lovlig og gyldig i Norge.

Hvilke lover om adopsjon det måtte være rundt om i verden, er altså egentlig uinteressant så lenge alle barn som søkes lovlig adoptert i Norge må være lovlig adoptert etter norsk lov.

Til i dag har jeg ikke funnet noen utenlandsk lov i den vestlige verden som har ufravikelige vilkår for en lovlig adopsjon enn den norske. Derimot kryr det av lover i den ikkevestlige verden som har en rettsstandard så er langt under og så og si av null verd målt i forhold til norsk lov.

Å late som en et barn er lovlig adoptert i Norge ved å vise til et lovverk i noen av de "giverland" Adopsjonsforum og Verdens Barn henter unger i, er dessverre bare en del av den adopsjonsvindelen de i altfor stor grad usjekket får anledning til å holde på med. Sant er det ikke, så da kan slike påstander beskrives som løgn.

- Jeg stoler ikke på løgnere og spesielt ikke på de som burde vite bedre og kanskje til og med uttaler seg på riksdekkende TV mot bedre vitende. Svindlere lykkes stort sett fordi de grupper som søkers lurt og ført bak lyset ikke har kunnskap, viten og informasjon nok til å oppdage dette, eller at de håper - av egeninteresse - at det de blir fortalt er sannt. Dette vet Adopsjonsforum og Verdens Barn alt om, og vet å utnytte til egen og sine medlemmers fordel.

Det skremmende er at "den fjerde statsmakt" og norske politikkere lar seg forlede, desinformer og unnlate å skaffe seg nødvendig kunnskap, innsikt og kompetanse.

- Tore Strømøy lot seg ikke lure, og fikk da føle løgneres ufortjente makt i Norge.

Ane Ramm desinformerer. Hvorfor?

Ane Ramm har skrevet en flåsete bok om adopsjon kalt "Adoptert". Boken er ikke adoptert av nevneverdig mange adopterte her i landet, erfarne og kloke adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre berørte av en adopsjon.

Den koreanskfødte Ane Ramm er derimot sterkt adoptert av de norske barnehandlerne og en del medlemmer i disses "adopsjonsforeninger". Ikke så rart med tanke på det budskapet om adopterte hun forsøker å selge. Denne bloggen har i løpet av noen måneder hatt flere lesere enn denne boka hennes.

Tore på sporet 25 om en ulovlig adopsjon av en koreansk mors 5 år gamle sønn, var bakteppe for Redaksjon EN 26.10.2009.

På beste sendetid i NRK, satt hun og serverte det samme sprøytet som barnehandlerene Øystein Gudim og bruker henne rått i Adopsjonsforums propaganda, markedsføring og lobbyvirksomhet. AP-politikkeren Gunn Karin Gjul satt bare å gjentok det hun hadde fått høre fra barnehandlerelobbyen og lest skrevet av Ane Ramm. Ikke en eneste selvstendig tanke om adopsjon fra det holdet, men hva vet den vanlige norske politikker om adopsjon som er verd å vite? Hun refererte til og med Ane Ramms tøvete påstand om at kun 40 adopterte oppsøker sitt opphav hver år! - Bare tøv og ren løgn for de som bruker dette i noen bestemt hensikt.

Ane Ramm viste nå sitt sanne "adopterte ansikt"; hvilket hun ikke gjorde i boka si. Det var godt at det kom frem, men det var dessverre ikke noe godt "adoptert ansikt" hun viste frem. Det gjorde uten tvil den norskfødte adopterte Add Arne Løyning som satt alene mot dette trekløver av en "børste-gjeng" forsvarere av den norske barnehandelen og illegale adopsjone som så hardt rammer utenlandske mødres barn.

Ane Ramm fikk spørsmål om sitt forhold til sitt koranske opphav. Hun erklærte at voksne adopterte "ikke kan ha to sett foreldre" når enhver adoptert faktisk har hatt to sett foreldre fra de er født og til de dør. Adopterte som ikke klarer å forholde seg til det, må ha utviklet en psyke som ikke kan være av den sunne sorten. Ane Ramm sa hun hadde "et teoretisk forhold til" sin førsteforeldre i Korea. Man kan lese alt om hennes teoretiske forhold til det å være adoptert og adopsjon i hennes tøvete bok.

Ane Ramm avsluttet med å si at hun hadde "ingen følelser knyttet til" sin fødeforeldre og førsteforeldre.

Er det rart at hun er blitt norske barnehandlernes yndling!
.
http://www.adoptedthecomic.com/comic/story/

søndag 25. oktober 2009

Hva om adopsjonen i Norge ikke var en "kvinnegreie"?

I Norge er den ekte og gode adopsjonen død. Den døde mer eller mindre som følge av den norske stats misbruk av adopsjonsinstituttet i 1945 og alle år deretter. Kombinert med bedre vilkår for ugifte mødre og kvinners rett til "sjølbestemt abort" på skattebetalerne regning, er det et par tiår siden foreldre i Norge fant å bruke sin adopsjonsrett i nevneverdig grad.

Grunnlaget for det norske adopsjonsinstituttet er i realiteten borte, har utspilt sin rolle for alle foreldre i Norge, vil ha utspilt sin rolle for oversiktlig fremtid og kan derfor avvikles.

Alt tyder på at de titusener av adopsjoner den norske stat har påført barn etter 1945 ikke har vært "til gagn for barnet" på langt nær i tilstekkelig grad til å erklære adopsjonen i Norge for å har vært og være til "barnets beste".

Omtrent ingen adopsjoner den norske stat påfører et barn er hjemlet i adopsjonsloven. Selv de unevnelige få oppfyller ikke engang lovens krav i forhold til barnets rettigheter.

Kan det norske samfunn klare seg uten statlige tvangsadopsjoner? Svaret er selvsagt "JA" når så er tilfellet i Sverige og Danmark.

Kan det norske samfunn klare seg uten stebarnsadopsjoner? Svaret er utbetinget "JA" da dette er blitt en totalt unødvendig og absurd som en gang kom fra intet.

Kan det norske samfunn klare seg statens "importadopsjoner"? Svaret er absolutt "JA". I følge norsk lov og utenlandske barn og deres foreldres rettigheter, skulle denne menneskehandelen aldri eksisistert. Barnas rett til rett matching tilsier at det beste for barna er å bli adoptert i andre vestlige land enn Norge.
.

Adopsjonsloven kan oppheves! Bør oppheves! Må oppheves!

Hvorfor blir den da ikke opphevet?
.
Det synes å være en eneste grunn til at adopsjonsloven ikke oppheves og har blitt opphevet for lengst:

Gifte kvinner i Norge har siden 1970-tallet arbeidet iherdig og i svært godt organiserte former for å få den norske stat til å skaffe dem noen svakstilte og nesten forsvarsløse unge ugifte mødres unger til seg for at barna skal bli "mitt barn".

Blant menn i Norge er det bare de som lever av den statsgodkjente barnehandelen som har meldt seg på dette kvinnekravet!


- Alt under dekke av "barnets beste".

Adopsjon i Norge er uten tvil forlengst blitt en norsk "kvinnegreie"som eksisterer ene og alene fordi folk flest, politikkere flest og den norske barnehandelen spekulerer kynisk i å utnytte denne "kvinnegreia" for å søke seg mest mulig profitt.

Ektemenn kjøper mye rart til sin ektefeller for at de skal være eller bli lykkelige som sine ektefeller. Mange, men heldigvis et liten gruppe ektemenn er villig til å kjøpe noen utenlandske barn til sine ektefeller. Dels i et forsøk på å holde ektefellen happy, dels som "medisin" mot ektefellens "infertilsyndrom" og dels fordi de lar seg mer eller mindre presse til å gå med på dette "kvinnegreiekravet".

"Alle andre adopterer jo, så da må jo også vi kunne gjøre det."

Da rassismen i Norge ble et tema etter den økonomisk krisa for 20 år siden, dukket nye underliggende motiver og beveggrunner frem fundert i menneskers trang til å vise sosial status og politisk korrekte holdninger. Anskaffelse av et utenlandsk barn ved egne og skattebetalerne penger, ble et sosialt statussymbol med enorm slagkraft i kjøpernes sosiale omgangskrets.

Det signaliserte at man var blant de mest kvalifiserte foreldre i Norge, man var ikke rasist og man tilhørte den sosiale overklassen og bedre enn foreldre flest.

Et typisk trekk var at disse organiserte "søkerne" og a-foreldrene til utenlandsfødte barn ikke tålte og tåler kritikk, er utrolige hårsåre, prestigeopptatte . For mange av de adopterte betyr dette at de må betale en enorm personlig pris som ikkeadopterte slipper. Kravet til å leve opp til og oppfylle a-foreldrenes krav, forventninger og ønsker, kan ta knekket på de fleste.

Monica Dalen har gjort det til sitt livs oppgave å stå på "søkerne", barnekjøpernes, barnehandlerenes og a-foreldrenes side med sin forkastelige og farlige statsbetalte "adopsjonsforskning" og medlem av statens "adopsjonsutvalg". At hun noen gang har vært reelt opptatt av "barns beste" ved adopsjon, er det vanskelig å finne spor av.

Den norske stat og denne norske "kvinnegreia" har vedtatt at enhver form for adopsjon - lovlig eller ulovlig eller straffbar - er "barnets beste". Ene og alene fordi det er denne interessegruppen som sier det og påstår det og vil ha det til at det skal være slik.

Mot slike krefter i Norge kan ingen alenestående resurssvak mor eller tilsvarende foreldre i Norge eller et usivilisert U-land forsvare seg. Ei heller de barna disse kreftene får tatt til seg. Barna må lære å hyle med ulvene og innordne seg slike krefter så godt til kan. Mange adoptere er psykisk utslitt før de er blitt voksne og mange får en alvorlig knekk når de blir eldre og får føling med hva det har kostet dem å spille rollen som "lissombarn" for denne norske "kvinnegreiea".

Adopsjon og den norske "kvinnegreia" er i realiteten to sider av samme sak:

Forsvinner "kvinnegreia"- så forsvinner adopsjonene og adopsjonen kan oppheves.
Tar man bort adopsjonen, blir det også slutt på denne "kvinnegreia" som har fått utvikle seg fritt og totalt uten moralske, etiske og rettslige grenser.

Å få bort en ulovlig og farlig trussel mot noen foreldres barn og foreldrene selv, bør være et politisk mål i et hvert sivilisert samfunn med respekt for seg selv og grunnleggende menneskerettigheter.

Det er ingen menneskerett at adopsjonen i Norge skal få være en "kvinnegreie"!

Det er en skam for enhver stat å la gifte kvinner med et selvdefinert "barnebehov" ta unger fra sine foreldre for å gi barnet til disse barnesøkerne som et statlig sosialt velferdgode for de som har alt - unntatt egenfødte barn.

De sosiale og økomiske forutsetninge for innføring av adopsjonsinstituttet er ikke i dag til stede i Norge som det var i 1917: Adopsjonsinstituttet har forlengst utspilt sin rolle, og det skal man objektivt være veldig glad for, men også være villig til å ta konsekvensen av.

- Hva kan du gjøre for at så skal skje?

mandag 19. oktober 2009

Regjeringens angrep på adoptertes grunnleggende rettigheter

Den rødgrønne regjerning viser sitt sanne og stygge ansikt!

Regjeringen har fått sitt "adopsjonsutvalg" til å gå inn for at voksne adoptertes rett til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre fra den norske stat skal inndras og oppheves!

Et enstemmig Storting gjorde dette til en lovfestet rett for adopterte i 1986 etter at det hadde vært en ulovfestet rett siden 1950-tallet. Nå vil den rødgrønne regjerningen frata denne retten som er så viktig for adopterte og deres mulighet til å få konstatert at de er lovlig adoptert eller ikke.

Dette har regjerningen fått utvalget til å gjøre i all hemmelighet og lenge etter at mandat og oppgaver var gitt. Motivet for dette er skremmende, skammelig og rasistisk fordi det rammer i all hovedsak barn og adopterte av ikkenorsk opprinnelse.

Når importadopterte som ble adoptert etter 1.1.1987 begynner å bli gamle nok til at de etter loven får slik rett og staten en slik lovpålagt oppfyllingsplikt, går altså regjeringen inn for at retten skal oppheves fordi regjerningen på den måten skal vri seg unna sitt ansvar og den skandalen den norske stat har valgt å påføre seg ved å gi fullstendig fanden i denne viktige og grunnleggende retten for ALLE adopterte!

Regjeringen, med sin Monica Dalen i spissen, sine norske barnehandlere/"adopsjonsforeninger" og en del unormale kjente importadopterte fra Syd-Korea som Geir Follevåg, Ane Ramm og Cathtrine Sandnes, må vel juble over at de har fått den norske stat til å adoptere sin galskap og "innsast" på adopsjonfeltet. De få og absurde kreftene som av personlige grunner ikke har likt eller hatt behov for denne retten, har i mange år gjort det de kan for å få staten til å la være å respektere den. NRK's Christian Strand har også være med på dette.

Det finnes krefter knyttet til statens adopsjonsregime, som ikke er bra for noe utenlandsk barn man fra norsk side kaster sine øyne på for å få tatt til seg som sitt. Det enormt store flertallet av adopterte og deres barn har aldri ansett de nevnte importadopterte som sine talsmenn eller "representanter". Ikke noen av disse statsgodkjente "adopsjonsforeningene" heller.

Den organiserte adopsjonsmiljøet i Norge er full av barnesvikere og svikere av adopterte som i mange år har fått herje fritt fordi de norske barnehandlerne og barnekjøperne har sett seg tjent med. De nevnte importadopterte har villig stilt opp for disse svikerne og disses interesser. Kanskje ikke bevisst, men i alle fall som "nyttige idioter".

For en del adopterte er det så vanskelig å være en hel og harmonisk adoptert, at de velger "å gå til sengs med fienden" for selv å klare seg. Det fungerer kanskje godt nok for dem, men ikke for det store tause flertallet som ikke har behov for å bli adoptert av noen norske kjendisskapere og forsøke å vise at de er så "norske" at det nesten virker sykt.

Staten og den rødgrønne regjerningen har vist sitt stygge umenneskelig ansikt ved dets adopsjonsutspill som dets "adopsjonsutvalg" kom med 8.10.2009 - 40 år etter at staten åpnet for barnehandel med utenlandske foreldres barn. ¨

  • For en jubileumsgave!

mandag 12. oktober 2009

Umenneskelig å splitte søsken ved adopsjon?

I dagens nyheter kan man bli kjent med en ufattelig merkelig og vond adopsjonsak som følge av den kinesiske stats brutale og ofte umenneskelige barne- og familie politikk.

Er det rett av noen stat eller "adopsjonsforening" eller adopsjonsøkere å skille et lite søskenpar ved adopsjon? Hvordan og hvorfor kan slikt skje nå det vel absolutt ikke skal og kan skje? Hvor er de høye tanker om "barnets beste" når det kommer til "internasjonal adopsjon?

Den norske stat bryr seg ikke. Har egentlig aldri brydd seg om norsk formidling som leder til at søskenpar skilles. Enten barna er halvssøken, helsøsken og sogar eneggede tvillinger!


Det såkalte "adopsjonsutvalget" bryr seg heller ikke, selv om det forsøker å innbille folk og politikere at utvalget har gjennomgått "de mange sidene ved adopsjon". Det statutvalget vil bare at nordmenn skal få formidlet "ukjent barn", med den følge at slikt ikke er til å unngå om "formidlerne" ikke er til å stole på og den norske stat ikke gjør jobben sin.

Vi vet at den norske stat stoler 100% på den kinesiske stat når det kommer til barns rettigheter, foreldres rettigheter og familiers rettigheter og da spesielt når det kommer til adopsjon!! - Utrolig, men sannt.

Hva gjorde de norske "adopsjonssøkerne" som hadde betalt mye penger for å kjøpe seg et barn fra den kinesiske stat, da de oppdaget at den halvannet år gamle jenta hadde en tvillingssøster som ville bli skilt fra henne om de sto fast på sitt barnekrav? Meldte de fra til den norske stats adopsjonsmyndighet? Kontaktet de sin norske "adopsjonsforening" og peke på at det hadde skjedd en feil som måtte rettes til? - Neppe.

Er norske myndigheter informert om det som skjedde? Eller har de blitt informert uten å gjøre noe?

Spørsmålene er mange, men norsk presse våger ikke tenke eller stille noen.

Alt tyder på at det beste ville vært om søstrene fikk leve opp som søstre i USA, og de norske adopsjonssøkerne fikk tildelt et annet kinesisk pikebarn en stund senere.

Alt tyder på at det bør straks iversettes utredning og tiltak for at de to barna skal få leve i det minste opp sammen med felles adoptivforeldre. Det skulle være enkelt å få dette til om man fra norsk side viser de rett holdninger og vilje til de beste løsninger for begge barna.

Spesielt for det barnet som havnet i Norge.

  • La for Guds skyld disse to barna blir gjenforent og få leve et liv de i høyeste grad skulle ha rett til!


søndag 4. oktober 2009

Miguel Seguras adopsjon og død

Presentert med tillatelse fra den mest nærstående i Norge.

I dag, søndag 4. okt. 2009 ble jeg tatt med til Vår Frelsers Gravlund i Oslo for å se på en grav hvor en importadoptert ligger begravd. Et bevis på hvor dødlig farlig en adopsjon og et adopsjonsforhold av den gale sorten kan være. Et uverdig liv som ikke engang ble gitt en verdig gravplass.

Blant de mange gravstedene blir jeg ført bort til en gravsten hvor man på baksiden finner navnet Miquel Segura. Født nov. 1963 og død april 2002. På baksiden? Død bare 37 år gammel?

I følge den norske stats fødselsattester og folkeregistering står jeg ved siden av en av ekteparet Robert Segura og Wenche Hows egenfødte barn. I følge den norske stat var de tre barna helsøsken; hvilket er så langt fra virkeligheten som tenkes kan.

Ekteskapet Segura førte aldri til noen barnefødsel. Er det derfor den unge mannen ble gitt plass på en familiegravstens bakside av sin mor, Wenche How?
Her må mye ligge begravet: Hans minne fortjener at andre blir kjent med hans tragiske og dramatiske adopsjonsskjebne. Hvem var denne Miquel Segura som døde så ung og fikk et slikt gravsted og en slik gravsten? Hva og hvem drev Miquel inn i døden? Tok han livet av seg? Var adopsjonen blitt ham til gagn?

Hans liv som importadoptert gir nok svar på det meste.

Miquel hadde en utenlandsk mor og en yngre halvbror da det norske ekteparet Segura julen 1965 via sitt religiøse og katolske nettverk fikk sin sjanse til å ta disse to guttene til Norge for et liv som deres adoptivbarn. Alt ordnet og fikset av den norske stats forskjellige myndigheter i utlandet som i Norge. Halvannet år senere fylte ekteparet på med et ytterligere utenlandsk barn. Den gifte Wenche How var knapt fylt 25 år gammel da Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga henne og den spanskfødte ektemannen bevilling til adopsjon.

Hva het Miquel før han av den norske stat ble gitt en ny familiestand, nytt navn og nye fødeforeldre med ditto fødselsattest? Miquel selv viste intet om dette før han en dag av noen utenfor den vitende krets ble fortalt at hans foreldre ikke var hans foreldre, men bare adoptivforeldre.

Gutten kom knust, fortvilet og gråtende hjem fra første klasse. Han ble møtt av en adoptivmor som ikke ville snakke om dette før alle var samlet rundt middagsbordet. Noen trøst og forsoning ble han ikke tilbudt. Miquel følte etter det, vanskelige å godta å bli banket opp av sin "far" når "moren" ville det. Oppveksten hos ekteparet Segura ble mer og mer en sant helvete.

Da Miquel ble 14 år gammel orket ikke den spanskfødte ektemannen å være Wenche Hows ektemann lenger. Ei heller å skulle være far til unger han egentlig ikke var far til. Ekteparet skilte seg. En av de importadopterte ungene ble overlatt til barnevernet i en alder av 13 år, den halvt år eldre, som var "morens" yndlingssten, fikk fortsette å bo hos moren, mens Miquel ble i en alder av snart 16 år overlatt til å klare seg selv i Oslo's jungel. Gata ble hans hjemlige arena og "arbeidsplass". Alkohol og rus ble fort et overlevelsesmiddel. Slikt var kostbart og jakten på penger var ingen spøk for dette barnet.

Ingen av hans adoptivforeldre brydde seg om gutten hadde tak over hodet, gikk på skole, hadde noe å spise og var sikret et sosialt og helsemessig trygt liv. Miguel opplevde å ha blitt kassert av voksne personer som i årevis hadde tvunget han med vold til å respektere dem. Voksne personer som var opptatt av en plettfri ytre fasade og som i bunn og grunn bare var opptatt av seg og sitt.
Miguel lot seg snart adoptere av en eldre norsk homofil mann som ble en slags far for ham, men også noe mer og annet. Å please voksne og egentlig fremmede menn, var noe Miquel var lært opp til av sin adoptivfar og adoptivmor.

Årene som faktisk foreldreløse og familieløs i et fremmed lands hovedstad, tok selvsagt på og hadde sin pris. I miljøet rundt Oslo S var det også andre unge rotløse importadopterte som søkte seg et liv så godt de kunne. Flere var gjort til barnevernsbarn etter at de norske adoptivforeldrene "ikke orket mer" eller var gått lei.

Et opphold innenfor murene hørte med. Miguel ville vekk fra dette livet og knyttet seg sterke til hans yngre adopterte søsken som også var blitt kassert. Han gikk til behandling og klarte å etablere seg med jobb i omsorgssektoren. Han begynte å trives da han fikk HIV som sakte men sikkert utviklet seg til dødelig AIDS.

Etter et langt og vondt sykehusopphold gikk Miquel bort. Han etterlot seg ingen barn og ble savnet av svært få. Egentlig som en foreldreløs og familieløs ung mann som ikke engang ble funnet verdig til en grav med en gravsten hvor navnet var ført på stenens forside. Det var hans såkalte adoptivmor som ville det slik.

Når alt kommer til alt kan han takke den norske gifte Wenche How og norske statsmyndigheter for at det gikk som det gjorde med ham den tid han fikk leve her på jorden. Wenche How var ikke i stand til å gi Miquel livet, men var i sannhet i stand til å ødelegge det livet en utenlandsk kvinne og mor hadde skapt og frembragt.

Det er noe symbolsk og skremmende ved denne unike graven og gravstenen. Den symboliserer så mye galt, men gir samtidig et godt bilde av det forskrudde og gale livet så altfor mange adoptivmødre og -fedre er i stand til å påføre sitt adopterte barn.

Jeg tenker på adopsjonsloven av 1917 hvor det fremdeles står at bevilling til adopsjon kun skal gis noen "når det kan antas at adopsjonen kan bli til gagn for barnet". Tankene går til mine egne adoptivforeldre og så mange andre adoptivforeldre jeg er blitt kjent med. Å se og føle hvor heldig man har har vært med sine adoptivforeldre bare ved å se på en gravsten, er en merkelig følelse.

Intet barn kan bli beskyttet mot å bli født av foreldre som ikke er bra for dem, men hvorfor gjøres det ikke nok eller i det minste litt mer for å sikre at barn havner i hendene på ektepar med plettfrie rulleblad og høy sosial status som bare kan føre til et adoptert barns enorme lidelser og død?

På Vår Frelsers Gravlunds nordvestlige hjørne står minnesmerket over en importadoptert som lød navnet Miquel Segura i Norge. Navnet står skrevet på baksiden av gravstenen, så den er lett å finne. Dødsårsaken var ikke elde og alderdom, og heller egentlig ikke AIDS. Døden kom til Miquel julen 1965 i form av en norsk gift kvinne som Vår Herre hadde bestemt ikke skulle være mor til noe barn.

- Den norske stat ville det annerledes.

lørdag 3. oktober 2009

Å miste et barn ved illegal adopsjon

Tusner av norske kvinner og fedre har takket være den norske stats adopsjonsregime opplevd å miste sitt barn for alltid ved en illegal adopsjon. Spesielt de som ble foreldre uten å være gift en gang etter 1945 og langt utpå 70-tallet.
Ennå flere utenlandske foreldre har opplevd det samme takket være den norske stats adopsjonsaktiviteter og -virksomhet. Spesielt etter 1969 og deretter.

Hvert år her i landet dør noen norske kvinner som takket være den norske stat, offentlige myndigheter og myndighetspersoner bare fikk oppleve sitt barn i magen, under fødselen og kanskje bare noen dager eller uker før barnet ble borte for dem for alltid.

Tusner av mødre i Norge og utlandet har opplevd dette. Mange har båret denne viten alene og uten noen å støtte seg til og dele belastningene og lidelsene med. Mødre som har lidd et langt liv uten det barnet de skulle delt livet med som mor og barn. En førstefødt ulovlig tatt bort fordi den norske stat sviktet da det gjalt som mest.

Kristne, jøder og muslimer deler den samme Gud, men ikke når det gjelder anerkjennelse av biblens Messias. Muslimer tillater ikke noen rettslig adopsjon, men krever av sine troende at ethvert barn skal ha rett til en god oppvekst og tilført verdier som må til for å leve som et god menneske. Barns foreldre har et ufravikelig ansvar for å ta vare på sine barn - også ved å sikre at barnet blir godt ivaretatt og sogar kan vokse opp hos andre.

Den kristne verden er ikke lenger så kristne som den en gang var. Ammon er blitt guden og selvnytelsen kombinert med den vestlige nihilismen sikrer den vestlige verdens undergang. En undergang den ikke kristne verden vil bli gjort til offer for. Å sikre mennesker rett til å være foreldre til de barn de får frem, er langt mer hellig og et tydeligere mål i de fleste ikkekristne land. Norge er kanskje det hvite, vestlige og kristne landet hvor dette målet er blitt mer eller mindre borte og hvor "det sosiale foreldreskapet" er gjort til grunnstenen for den norske familienormen. Å sikre enkjønnende ektepar noen heterofile foreldres barn, er gjort til et mål for den norske statsmakt.

I Norge dør årlig en god del mødre uten det barnet de skapte og ble mor til. Det dør også hvert å mange "foreldre" som aldri egentlig har vært foreldre til det barnet de har kalt sin datter eller sønn. Det dør også "sønner" og "døtre" hver år som ikke engang vet hvem som ga dem livet og var deres foreldre da de kom til verden. Mye fordi den norske stat har utstyrt dem med falske fødselsattester.

Hvert år - og i mange år fremover - ligger en kvinne og en mor på sitt siste med tanker på den gutten eller jenta de en gang holdt i sine armer men ikke fikk anledning til å gi bryst og en oppvekst og en plass i sin familie og slekt. De vet at de skal forlate denne verden uten at deres barn ikke vil være til stede ved begravelsen, ikke besøke graven og aldri bli minnet og husket for noe.

Hver år dør en norsk kvinne og mor i Norge uten engang å vite om datteren eller sønnen har levd opp, vært friskt og fått det bra i livet. Bare gudene må vite hvor mange utenlandske mødre som forlater verden på samme vis.


  • Tenk hvor mye som ville vært annerledes om staten hadde respektert adoptertes rett til opplysninger om sine fødeforeldre?
  • Tenk hvor meget som ville vært annerledes om staten hadde respektert også adoptertes rettigheter knyttet til fødselsattester?

Om 50 år har denne lidende grupper kvinner og mødre dødd ut i Norge og blitt erstattet av kvinner og mødre i land langt fra Norge.

Når landet Norge ikke engang vil bry seg om alle disse mødrene her i landet som er påtvunget et liv uten sitt barn, kan man vel neppe tenke seg at landet Norge vil bry seg mer om kinesiske, afrikanske og søramerikanske mødre som har mistet sitt barn ved en illegal adopsjon?

Når jeg av og til besøker en kirkegård her og der i Norge og ser en gravsten hvor en enslig kvinne er begrav, kan jeg ikke unngå å undres:

Var du en av de som levde og døde uten ditt barn?

Vet ditt "bortadopterte barn" at du ligger begavd her?

Ville din bortgang vært bedre for deg om du visste alt det du burde visst?

Ville du fått mer fred i din grav om din førstefødte av og til la noen blomster eller tente et julelys på din grav?

  • Hvorfor skal vi ha en statsmakt som hindrer at slik spørsmål kan besvares riktig?