Adopsjon - det moderne statsgodkjente barnetyveriet i Norge?

Jeg har vært for feig!

I mange år var jeg for opptatt av å være presis om detaljene på adopsjonfeltet og mistet oversikten over "terrenget". Jeg oppdaget i løpet av 2010 at jeg hadde latt meg innfluere for mye av tankegodset, de verdier og de prinsipper det internasjonale ukontrollerte rasistiske og illegale barne- og adopsjonsmarkedet hadde sneket inn i det norske samfunn siden 1970-tallet.

Man kan vel si at det var Adopsjonsforums Øystein Gudims personforfølgelse av meg på grunn av mine tekster og aktiviteter på adopsjonsfeltet i Norge, som fikk med til å se klart hva han drev med og levde så godt av. På statens side har også departementets Tove G. Smith og Bufdirs Morten Stephansen bidratt sterk i samme periode. I tillegg fikk jeg mye hjelp til å følge med på de organiserte homofiles  kamp for""å få rett til å adoptere".

Før 1970 fantes stort sett bare adopsjoner etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig her i landet. Mange forskjellige typer adopsjoner. Statlig tvangsadopsjon inkludert. Selv dette er svært krevende å få oversikt over og god kunnskap om.  Så skjedde noe i 1976...................
.

Statens inntreden på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet i 1976

I 1976 fantes intet barne- og adopsjonsmarked nordmenn i Norge kunne bruke for å skaffe seg et barn for adopsjon. Fremveksten av et slikt innenlandsk marked etter 1945 ble stanset ved et effektivt lovforbud Stortinget vedtok i 1953.

Norsk koreaforenings formidling av koreanske mødres barn, var basert på en USA-godkjent praksis som Harry Holt og frue hadde fått til. Foreningen var ikke aktiv på noe internasjonalt barne- og adopsjonsmarked med kun aktiv i eksport av koreanske mødres barn til Norge for adopsjon.  Selv om dette allerede i 1969 var en tvilsom virksomhet etter norsk lov, og var helt bassert på den norske stats bevillinger til adopsjon, var profitt og vinningsmotivene lite fremtredende. I alle fall ikke for Koreaforeningens del.

Alt forandret seg med Adopsjonsforum og dens leder Ketil Lehland. I et tett samarbeid med en liten lukket maktgruppe på adopsjonsfeltet, fikk han staten med på at nordmenn skulle ha tilgang til barn som det sterkt voksende internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet. Staten og Adopsjonsforum ble raskt enige om et norsk adopsjonsprinsipp som intet annet vestlig land har vært i nærheten av å engang vurdere. Prinsippet var skreddersydd for utnyttelse av et ukontrollert og illegalt barne- og adopsjonsmarked.

Stortingets nye ufravikelige rettsregel i adopsjonslovens § 20 av 1981, ble totalt neglisjert.
Stortingets nye ufravikelige opplysningsregel om opprinnelige foreldre av 1986, ble totalt neglisjert
Ufravikelige regler i Haagkonvensjon 33 artikkel 4 og 17 Stortinget ratifiserte i 1997, ble totalt neglisjert.

Den norske stat har siden 1976 valgt å underkaste seg det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonmarkedes "regler" fremfor Norsk lov og norske rettsregler.  - Konsekvent.
.

Den norske stats barne- og adopsjonshandelprinsipp

Den norske stat har i all hemmelighet bestemt at den norske stat skal anerkjenne som lovlig og utgi enhver "adopsjon" som lovlig når "adopsjonen" er tilkommet ved det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet om to følgende vilkår er oppfyllt:

Den norske barne- og adopsjonskjøperen har fått den norske stats kjøpstillatelse; som staten kaller "forhåndssamtykke".

Nordmenn med slik statlig kjøpstillatelse får den norske stats anerkjennelse av enhver "adopsjon" de har oppnådd ved bruk og betaling til en statsgodkjent norsk barne- og adopsjonshandler som den norske stat har gitt anledning til å operere i det internasjonale ukontrollerte rasistiske og ofte illegale barne- og adopsjonsmarkedet.

• Den norske stat har altså  overlatt til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet å avgjøre hva som etter norsk lov skal være en lovlig adopsjon, en lovlig adoptert og lovlige adoptivforeldre ved kun å legge vekt på to norksstyrte forhold: Statlig godkjente barne- og adopsjonskjøpere; samt bruk av statlig godkjente norske barne- og adopsjonshandlere.

Null norsk legalitetkontroll utover dette, slik den norske stat etter norsk lov er pålagt å gjøre i stedet for domstolskontroll.

Statens ledende barneimportør i en årrekke, Knut R. Steenberg på et møte mellom departementledelsen og Adoptertes Landsforening i 1996 som ville at staten skulle sikre de utenlandske barna lovlige, gyldige og gagnlige adopsjoner: Ved å utføre statens lovpålagte legalitetskontroller. Det var Steenbergs "adopsjonskontor" som hadde det utførende ansvar for dette, men som ikke gjorde noe slikt. Stenberg var enig med Adoptertes Landsforening og utbrøt til departementtoppenes sterke irritasjon:

"Jeg får ikke engang penger til å foreta stikk-kontroller!" 

.

Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet adopsjonsproduksjon

Dette markedets eneste mål er å få "frigjort" ikkevestlige barn til et barnemarkedet vesten har skapt ved sin kjøpe- og betalingsmakt. 

Land etter land utenfor Den europeiske Menneskerettskonvensjonsgruppen har siden 1970-tallet gått inn som barneeksportører som "hvitvaskes" og utgis som legale adopsjoner i kraft av den pengemankt vestens barne- og adopsjonshandelere så lett får tak i.

I motsetning til Verdens Barn, som fikk nytt navn da den norske stat valgte å føre Norge inn på dette barnemarkedet, har Adopsjonsforum vært den norske og nordiske værstingen til å utnytte dette markedet. Heldigvis har heller ikke InorAdopt valgt en slik strategi.

Da den kinesiske stat på slutten av 1980-tallet bestemte seg for å utnytte dette markedet for å kvitte seg med barn den kinesiske stat fant brysomme, fant den norske stat en slags "likesinnet" og en mulighet til så god barnetilgang til norske statsgodkjente barnekjøpere, at den norske stat begynte å gi direkte pengesubsidier til nordmenn som fikk tak i et utenlandsk barn på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. 30.000 norske kroner utgjorde ca 80% av den pris pr. barn norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere klarte å få tak i. 

I 1994 klaget Adopsjonsforum i en departemental hvitvasking - "Reland-rapporten" - over at Adopsjonforum vanskelig kunne konkurrere om de mest etterspurte barna fordi man i USA og Italia var villige til å betale mer enn det Adopsjonsforum kunne ta.  Overfor Stortinget 20.1.2011 klaget Øystein Gudim over at "kostnadene pr. person" hadde steget langt mer enn inflasjonen. (34.000 NOK i 1995 til 120.000 pr. person i 2010) Derfor måtte Stortinget øke subsidiene for statens godkjente barne- og adopsjonssøkere, var Gudims klare budskap. 

(Gudim selv fikk statens kjøpstillatelse til å bruke tilbudene Adopsjonsforum kunne fremskaffe i Etiopia i 1995 og nøt godt av statens susbsidie som typisk nok er kalt "adopsjonsstøtten")

Å overlate til et slik marked å bestemme ord, uttykk og begreper, er i realiteten en total underkaste av markedskrefter som er svært uvanlig for en sosialdemokratisk statsmakt som  den norske stat. Markedet har siden 1970-tallet selvagt utviklet sin egen propaganda og reklame for å beskytte sin egen eksistens og de som har valgt å leve - og leve godt - av den personlige vinningen et slikt marked gir.

Det tragiske er at statens adopsjonsregime i 1976 var noe helt annet og mer skikkelig  enn det ble etter at staten overlot til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet å bestemme statens adopsjonspraksis og valgte barneimport.  I dag er det store flertallet av de statsansatte i statens adopsjonsregime direkte og personlig avhengig av at Norge er en betydelig operatør og pådrivende aktør som kjøperland på dette barnemarkedet.  - At slik ender med norsk adopsjonskorrupsjon, bør vel ikke overraske noen.

.
To adopsjoner i Norge

Det tok ikke mange årene etter 1976 og etter inntreden av Ketil Lehland at det ble to sorter "adopsjoner" i Norge.

Den ene adopsjonstypen var bestemt av det norske familierettslige adopsjonsinstituttet, mens den andre "adopsjons"-typen var bestemt av det internasjonale ukontrollerte rasistiske og i all hovedsak illegale barne- og adopsjonsmarkedet.

De værste er at det illegale og korruptbaserte internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet siden 1976 har hatt en veldig ødeleggende virkning  adopsjoner i Norge basert på det norske familierettslige adopsjonsinstituttet og ikke minst statens adopsjonsregime som sådann.

Det har ført til at man i Norge ikke vet at man kan bli adoptivforeldre uten å være forhåndsgodkjent som barne- og adopsjonskjøper av staten, og uten å måtte bruke noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler.

• Det er noe jeg og mange andre med meg vil fortsette å gjøre noe med og forandre på!

.
Personlig erklæring

Jeg vil ikke samarbeide med noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler, og jeg vil heller ikke hjelpe noen til å skaffe seg statens kjøpstillatelse av noen utenlandske fargede mødres barn!

Jeg vil samarbeide, hjelpe og bistå enhver som søker seg en adopsjon basert på det privatrettslige familierettslige adopsjonsinstituttet; hvilket betyr null behov for noen form for "adopsjonsformidling" og null vilje til å påføre noen foreldre og deres barn en ulovlig og ugagnlig adopsjon.

Jeg samarbeider gjerne med etter beste evne enhver som vil gjøre en innsats for:

* Erstatte den norske stats adopsjonsregime med et domstolsregime

* Bekjempe norsk deltagelse på det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet. Jfr. adopsjonslovens § 20.
* Hjelpe og støtte enhver som er offer for dette internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet. 
*  Øke bruken av mulighetene det norske adopsjonsinstituttet gir barn og foreldre i Norge og andre steder i verden.


Tilbud
Send meg gjerne en mail, sms eller ring meg om dette er noe du også har lyst til å drive med.
Jeg holder ditt navn fortrolig for andre om du selv ikke skulle ønske og ville noe annet.
Ingen har til nå klaget over at jeg har utsatt noen medspiller, medaktører og samarbeidspersoner for noen ubehageligheter av den enkle grunn: Jeg gjør ikke slikt, og vil ikke bruke andre mennesker på en slik måte.

Takk for oppmerksomheten!

Utenlandske opprinnelige foreldre rett til et liv i Norge?

Det kyniske barne- og adopsjonsmarkedet.

Den korte tiden etter 1945 det var et eget norsk barne- og adopsjonsmarked, fikk i alle fall barnas opprinnelige foreldre ha barnet boende i Norge eller i eget land. En del måtte se at staten sendte ungene til en annen kant av landet eller til USA eller Tyskland.

Da den norske stat ledet Norge og nordmenn inn på det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet på 1970-tallet og i stigende grad deretter, ble resultatet for de utenlandske opprinnelige foreldre at de ikke engang ante hvor det ble av barnet og heller ikke hadde mulighet til å få vite om barnet hadde fått det bra. Det sørget den norske stat for.
.

For meg fremstår det som rett, rimelig og riktig at utenlandske mødre som ved en adopsjon få barnet sendt til Norge, automatisk skal få norsk oppholds- og arbeidstillatelse. De skal også få den norske stats hjelp til å flytte til Norge og etablere seg her om de vil. 

Importadoptertes opprinnelige foreldre vil da ha status på linje med de norske opprinnelige foreldrene og det blir enklere for de importadopterte å etablere en normal og naturlig kontakt med sitt opphav, slik de norskfødte adopterte alltid har hatt muligheten til.

Viktigst av alt:  Denne ordningen vil motvirke alle illegale adopsjoner og reelle barnebortføringer det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet så lett fører til.

.

Det er noe umoralsk å ta ungene fra de fattige mødrene og la moren og hennes påfølgende barn gå for lut og kaldt vann eller.......til grunne.  Norge har råd til en slik praksis som å høyeste grad vil vekke oppsikt på den internasjonale adopsjonsarenaen.

Når den norske stat og Storting vil bruke 80.000 NOK på å få skilt et utenlandsk barn fra sine foreldre i utlandet for å dekke et norsk barnebehov, så er vel staten også moralsk forpliktet til å gjøre noe for disse foreldrene annet en å utnytte dem og deres tragiske livsstituasjon?

Gir man foreldrenes barn en sjanse i Norge, bør vle mødrene bli gitt det samme?!!!!

Jeg forutsetter at ordningen gis tilbakevirkende kraft, slik at alle utenlandske opprinnelige mødre får rett til norsk oppholds- og arbeidstillatelse om de har et barn de har født i Norge.

Siden den norske stat utgir barne- og adopsjonsmarkedets "biologiske foreldre" for å være døde, forsvunnet eller ukjente, vil jo et slik forslag etter statens påstander ikke føre til at noen utenlandske foreldre vil kunne få norsk oppholds- og arbeidstillatelse. Av den grunn skulle vel ikke staten ha noen motforestillinger.
.

Til i dag har jeg ikke møtt på et eneste holdbart motargument mot en slik human og menneskevennlig tanke og forslag. 

Barne- og adopsjonsmarkedet i media

Norske barnehandere og barnekjøpere dominerer helt

Til tross for at det store flertallet adopterte, opprinnelige foreldre og adoptivforeldre siden 1917 har vært og fremdeles er norskfødte alle sammen, er de ikke fremme i media, i pressen og på internett i det hele tatt.

De siste 15 årene er det de statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne, deres statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere og de kjøpe utenlandske barna som så så si alene har vist seg og presentert seg i det norske mediabildet.

Folks og politikkeres bilde av adopsjon er også blitt veldig preget av dette. Det intenasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet (BAM) har dermed fått et solid fotfeste i Norge og det norske samfunn.  Et ukontrollert feste uten noen form for korrektiver og hindringer ellers. Norge har tapt for et barne- og adopsjonsmarked Norge og nordmenn aldri skulle vært aktører på. Pengemakta har vunnet.

.

Ett eneste unntak de siste 20 årene.

Den norske flerbarnsmoren Adele Johansen ble offer for den norske stats adopsjonsregime på 1990-tallet ved en norsk statlig tvangsadopsjon. Overgrepene ble støttet av domstolen og Høyesterett, med den følge at hun fikk adopsjonen behandlet av den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Norge tapte og ble dømt som en overgriper på adopsjonfeltet.

Saken fikk god dekning i media som det eneste unntaket fra den dominans det internasjonale illegale barne- og adopsjonsmarkedet har skaffet seg i Norge.

.

Noen ofre i dag.

Kari Ann Voldens adopsjon måtte bli en trussel mot BAM og de norske statsgodkjente barnehandlerne. De norske barnehandlerne vil ikke at deres lukrative marked skal ødelegges ved at staten lar noen bli lovlige adoptivforeldre uten bruk av en statsgodkjent barne- og adopsjonshandler.

Disse barnehandlerne vil ikke at deres statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere de siste tiårene skal oppdage at de er blitt lurt. Lurt både for penger og for en rask, sikker og lovlig måte å bli adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn på.

Den samme skjebne har også rammet ekteparet Sikander i Halden som har måttet leve adskilt fordi statens barne- og adopsjonshandlere har satt sine egne interesser foran norsk lov og ekteparet og deres lovlig utenlandske adoptertes beste.

Disse er to almenkjente offer for det mediaregimet det internasjonale ukontrollerte og stort sett illegale barne- og adopsjonsmarkedet har fått i Norge.

.

Internett

Internett åpnet i realiteten muligheten for at nordmenn i Norge skulle kunne bli lovlige adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn uten bruk av noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler. Det åpnet også muligheten for oppnå å bli slike foreldre uten å gå veien om statens eget barneimportsystem, ved at man direkte på basis av lovlig og gyldig samtykke fra barnets foreldre fikk rett til norsk bevilling til adopsjon.

BAM vil naturlig nok ikke at dette skal være kjent og bli kjent.

På alle nettsteder hvor adopsjon er et tema, så er norskfødte adopterte, opprinnelige foreldre og adoptivforeldre helt fraværende. Uansett adopsjonstype.  Alle nettsteder med unntak av http://www.adopsjonsinsituttet.no/  og http://www.adopsjonsbloggen.blogspot.com/  domineres av stort sett norske barnehandlere, norsk barnekjøpere og kjøpte adopterte som skal være så happy for det.

Det typiske med slike markedsstyrte adopsjonssider, er at den systematiske egeninteressen og egoismen som får råde. En egeninteresse og egoisme som så lett kan oppfylles med vestlig og norsk pengemakt!

.

BAM's rasistiske grunnlag

Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er et vestlig styrt og organisert marked basert på vestlig rasisme i forhold til de utenlandske mødrenes og familienes barn.  En form for rasisme som vesten viste ved sin import av afrikanere til vesten for vel 200 år siden.

Ingen norskfødte adopterte, opprinnelige foreldre og adoptivforeldre kjenner seg igjen eller se at de har noe til felles med BAM's "adopterte", "biologiske foreldre" og "adoptivforeldre".  Naturlig nok.  De få som har ytret seg om dette, får straks føle dette markedets enorme makt i dagens norske samfunn i form av ufyselig personangrep, mobbing og andre former for ubehageligheter.

Norske statsgodkjente barnehandlere i staten og de andre barnehandlere de statsansatte barnehandlerne selv har godkjent, viser så mye rasisme og rasistiske holdninger at det bør være en vekker for enhver med normalt utviklede sjelsevner. Det værste er at de lokker uvitende betalingsvillige barne- og adopsjonskjøpere til å delta i denne formen for statsvillet adopsjonsrasisme og adopsjonssvindel.

Å kalle statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere for rasister som driver en organisert rasistisk virksomhet, burde være enkelt å rettferdiggjøre for enhver som vet hva rasisme er.

.

Utenlandske fargede foreldres barn et statlig velferdsgode?

Når staten har tatt mål av seg at utenlandske fargede foreldres barn skal være et norsk statlig velferdsgode for nordmenn som vil ta et barn til seg som sitt, var det et mål som bare kunne oppnås ved at den norske stat aktivt tok i bruk de muligheter som det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet kunne tilby. 

Alternativet var at staten brukte statlige tvangsadopsjoner på enslige fattige mødres barn i Norge, men det ville jo staten ikke gjøre, selv om staten likevel gikk så langt at den fikk Norge dømt for adopsjonskrenkelse av den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

De utenlandske farged foreldrenes barn har ingen domstoler, ingen norsk statsmakt og ingen menneskerettsdomstol som kan forsvare dem.  De har siden dette famøse internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet kom til på 1970-tallet, vært dømt til å være rettsløse, forsvarsløse og livslange lidende ofre for noe den norske stat aktivt og bevisst har villet.

Jeg synes hver eneste norsk barne- og adopsjonshandler burde vært stoppet og stoppes. De fleste mener jeg også har gjort seg fortjent til en reell og grundig politietterforskning både fra norsk og utenlandsk politi. Det skulle være enkelt for norsk og utenlandsk politi å etterforske påstanden om at barna er foreldreløse, forlatte eller ukjente. Spesielt når både NRK, TV2 og andre så lett kan klare det.

Man kan kanskje ikke forvente så mye av adopsjonskåte politikkere, men det ville vært et bevis på politisk moral og etikk om Stortinget vedtok at handel med barn med adopsjon for øye skal være forbudt for noen nordmann å drive med.

I dagen verden så klarer alle i Norge å bli lovlig og gyldig adoptivforeldre til noen utenlandske hvite eller fargede foreldres barn uten bruk at noen norske barne- og adopsjonshandlere. Hvis de vil.

Jeg vil ikke kalle norsk barnehandlere for drittsekker, kjeltringer og forbrytere selv om det skulle være dekning for noe slikt.  I min verden finnes ikke noe værre enn en menneskehandler - bortsett fra barnehandlere.  For vel hundre år siden auksjonerte den norske stat bort fattige mødres barn til hvem som helst som ville ta barna til seg som sin eiendom. Er det den norske stat driver med overfor utenlandske fattige fargede mødres barn noe bedre?

Svaret man finner i det norske mediabildet om adopsjon, kan få noen til å tro at svaret skal være "Ja".
Om det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedets propaganda og markedsføring er mer troverdig enn andre sammenliknbare markeder, er vel mer enn tvilsomt. Et lukrativt marked med så mye uberettiget personlig vinning til de vestlige aktørene, vil i alle fall ikke ødelegge eller la dette bli ødelagt uten kamp. 

Så.......hvem i Norge kjemper mot den norske stats aktive deltagelse på dette famøse barne- og adopsjonsmarkedet på nettet, i media, i pressen og på andre arenaer?

Alt i alt så dreier det om den norske stats internasjonale anseelse og Norge anseelse. Alt skal man ikke adoptere bare fordi en statsmakt er utøveren?

.

Jeg kan, vil og orker

Jeg priser meg lykkelig at jeg kom til Norge for adopsjon uten at en eneste statlig eller privat norsk barnehandler ble brukt eller var inne i bildet.  Jeg priser meg lykkelig over å ha fått norske adoptivforeldre uten at de før de fikk meg til Norge med utenlandsk pass og samtykke, ikke av den norske stat var godkjent som barne- og adopsjonskjøper.

Det store flertallet av de adopterte, adoptivforeldre og opprinnelige foreldre i Norge priser seg sikkert over det samme. Uten å gi uttryk for dette å de media-arenaer BAM til de grader behersker i dagens Norge. De har ikke behov for å la seg forurense og bli besudlet ved å menge seg med slike krefter!

De tar avstand ved å holde seg vekk! Og - og fordi de ikke orker de belastninger det fører med seg med å få føling med en norsk barne- og adopsjonshandler og deres statsgodkjente kunder.
.

Små seier med mange deltakere bak

For meg er en mindre norsk barne- og adopsjonshandler og en mindre norsk statsgodkjent barnekjøper en seier.

For meg er en mer Direkte privat adopsjon basert på foreldrenes samtykke en seier

For meg er enhver adopsjon uten bruk av noen "adopsjonsformidler" en seier.

Enhver lovlig og gyldig adopsjon etter norsk lov er og skal være en personlig seier for både barnet, dets foreldre og barnets adoptanter.  - Jeg synes det er veldig godt å vite og handle etter.

.

Hvor lenge bestemmer statens barnehandelvirksomhet norsk mediadekning?

Så lenge det internasjonale ukontrollerte rasistiske illegale barne- og adopsjonsmarkedet får råde fritt i Norge, er det enkle og presise svaret.

.
Hvor lenge vil du det skal få råde?

Norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere

Antall statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere i Norge

I Norge var antallet slike i 1975 null. Både i staten og i det private. Etter 1945 var det en en oppblomstring av slike i Norge til Stortinget i 1953 satte en stopper for dette markedet i 1953.  På 1800 tallet var det vanlig at staten auksjonerte bort de fattiges barn til de som fritt ville utnytte disse. Innføringen av det norske adopsjonsinstituttet kom til for å få slutt på slikt. Det ble også slutt på slikt fra 1917 til 1940.

Antallet norske statsgodkjente barnehandlere er i dagens Norge ca 20 i Bufdir og Bufetat. Det er statsansatte som har jobber som kun eksisterer fordi den norske stat er an stor aktør på det ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet (BAM). Antallet har økt spesielt etter at staten opprettet barneimportkontor i 1987 som ble kalt "Statens Adopsjonskontor" (SAK). Siden ble det "SUAK", BUFA" og til slutt Bufdir med underetatene Bufetat.

Fra 1975 økte antall statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere i takt med antallet i staten til i nå sitt høyeste antall på ca 30 i 2005. Æren for denne utviklingen må tilkjennes Ketil Lehland. Han førte Norge og en rekke nordmenn inn i det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet ved sin kyniske måte å operere på i et miljø som ikke visste noe nevneverdig om adopsjon og om mulig langt mindre om "internasjonale adopsjoner".

I dag er det ca 50 statsgodjente barne- og adopsjonshandlere i Norge. Alle godkjent av staten selv, som etter loven er til for forhindre at noen foreldre og deres barn skal rammes av en illegal adopsjon. Staten skulle med andre ord forhindret fremveksten av norske barnehandlere og at dette markedet fikk spre seg til Norge og nordmenn. 

I stedet har statens selvoppnevnte godkjente barnehandlere arbeidet for å bruke det norske adopsjonsinsituttet til å "hvitvaske" illegale adopsjoner, organiserte barnebortføringer, dokumentfalsk og annen ordinære svindel det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ble dannet på og eksisterer i kraft av.

• Statens egengodkjentes hovedoppgave er å godkjenne hverandre og norske barne- og adopsjonskjøpere; samt bestemme hva som er en lovlig adopsjon eller ikke og bestemme hva som er "barnets beste" for utenlandske fargede foreldre.

Man kan selvagt ikke forvente at statsansatte og statsgodkjente skal gjøre noe som skal medføre at deres valgte inntektsgrunnlag forsvinner. Skulle den norske stat begynt å operer på det internasjonale narkotika- eller menneskemarkedet generelt ved å utgi dette for en lovlig aktivitet og virksomhet, ville vel neppe de statgodkjente gjøre noe som skulle true deres eksistens og virksomhet.
.

Forskjell på norske statsgodkjente barnehandlere

De norske barnehandlerne er avhengig av at staten godkjenner norske barnekjøpere. Godkjenningen av norske villige barne- og adopsjonskjøpere gjøres av statens egne barne- og adopsjonshandlere under ledelse av Morten Stephansen. Morten Stephansen og Øystein Gudim er de to ledende norske statsgodkjente barnehandlerne i Norge. Deres oppgave er å utgi de utenlandske bortførte, sjålne eller falske barna for å være barn som lovlig kan adopteres og skal ha status som lovlig adoptert i Norge.  Det klarer de enkelt ved å unnlate å legge norsk lov og adopsjonsrett til grunn for sin lukrative virksomhet. I et meget tett samarbeid som har eksistert mellom staten og Adopsjonsforum siden slutten av 1970-tallet da Ketil Lehland oppdaget det han ville skulle være hans lukrative fremtid.

Siden 1970-tallet er det det internasjonale ukontrollerte BAM som har styrt statens adopsjonspraksis, adopsjonspolitik og adopsjonsvirksomhet og barneimport.

BAM har bestemt ordbruken, begrepene og utviklingen av adopsjonens oppfatning i det norske folk.  "Adopsjon" er blitt synonymt med å skaffe seg et statlig vedtak om å bli godkjent som barne- og adopsjonskjøper.
.

Barne- og adopsjonshandlerne til Verdens Barn og InorAdopt har aldri stått i fremste linje for nosk utnyttelse av det ukontrollerte BAM. Det er det Adopsjonsforum og deres allierte i staten som har gjort. De statsgodkjente barnehandlerne i staten har kunnet gjemme seg bak Adopsjonsforum ved å overlate propagandaen, markedsføringen og desinformasjonen til slike som Ketil Lehland og BAM's pengemakt.
.

Ofrene for de statsgodkjente aktørene

Ofrene for de statsgodkjente norske barne- og adopsjonhandlere har selvsagt raskt oppdaget at de ikke har noen stemme i Norge. Barnet er taust og snakker ikke engang norsk, mens barnas utenlandske fargede foreldres barn er gjort tause ved at de utgis for ikke å eksistere eller være ukjente. Selv i tilfeller hvor de ikke er slik statens statsgodkjente barnehandlere

Ofrene er også ofre for de statsgodkjente barnehandlernes adopsjonsrasisme. At de utenlandske barneofrene må leve med et liv i Norge med omfattende rasisme og følgene av det, har disse norske barnehandlerne ment og mener er "barnas beste".

Penger, uberetttiget vinning, utnyttelse, overgrep, organisert statlig norsk adopsjonsvindel og adopsjonskorrupsjon var altså ukjent i Norge frem til 1975.

Over 30.000 nordmenn har søkt og fått statens kjøpstillatelse og trodd at den norske stat har sikret dem et utenlandsfødt lovlig og gyldig adoptivbarn. Barna selv vil ikke kunne oppdage realiteten før det er blitt godt voksne og selv kan undersøke og kontrollere sin egen adopsjon. En undersøkelse som normalt koster 200.000 kroner og mer - uten garanti for å lykkes med å fremskaffe dokumentasjon for at man er lovlig og gyldig adoptert i Norge.

Værst er det at så mange voksne importadopterte i Norge plutselig kan erfare at den arverett de trodde de hadde etter sine norske adoptivforeldre i kraft av en lovlig og gyldig adopsjon etter norsk lov, aldri har vært en rettslig realitet.

Når tusener av adoptivbarn i Norge er gitt en adopsjonsfremtid ingen norskfødte adopterte noen gang har måtte tenke på og forholde seg til, er det noe disse kan takke statens selvoppnevnte barne- og adopsjonshandlere for. De fleste er faktisk gjort foreldreløse og familieløse av den norske stats egengodkjente barne- og adopsjonshandlere da de var små og slike norske profittsøkere fikk kloa i dem.

Bare fremtiden vil vise hvor godt utenlandske foreldres barn - hvilket det de fleste importadopterte er - vil klare seg som det i Norge. Selv med alle de materiell godene et ulovlig liv i Norge måtte medføre.

Da kan jo trøsten være påstanden til  den statlig utnevnte "adopsjonsforskeren" Monica Dalen: "Det går bra med de fleste adopterte."  

Denne statlige adopsjonsforskeren har merkelig ikke påstått:  "Det har gått bra for alle norskfødte adopterte."

• De norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne har alltid sagt at deres "adopsjoner" er "barnas beste".  Alltid.

.

Sporsløst og tankeløst?

TV2 adopterer Tore Strømøy

Tore Strømøys banebrytende programmer om adopterte og opprinnelige utenlandske mødre, var et stort og tankevekkende konsept. Et konsept den statsgodkjente norske barne- og adopsjonshandleren Adopsjonsforum og en del statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere ikke likte. Det viste kvaliteten ved NRK's serie om adopsjon.

TV2 var faktisk tidligst ute med å legge lage et program om en kvinnlig importadoptert som ville vite mer om sine angivelige døde pakistanske opprinnelige foreldre. I stedet for døde foreldre fant man begge i live og en utenlandsk mor som ikke hadde gitt sitt samtykke til adopsjon. Denne skandaløse siden valgte TV2 og pressen å lukke øynene for. Derfor ingen reaksjoner fra slikt hold som Adopsjonsforum.

Den norske stats barneimport - illegale i all hovedsak - er blitt TV-underholdning med snørr og tårer med liten respekt for personvernet til de utenlandske mødrene spesielt. De utenlandske fedrene slipper unna. Det er blitt en slag TV-underholdning med unge og eldre kvinner i hovedrollen. En slags kvinnegreie.

Det positive er at de utenlandske døde opprinnelige mødre får vite hva som skjedde med deres barn etter at de kom i en vanskelig livssituasjon og får se at de har fått "det bra". Positivt er det at budskapet til Geir Follevåg og Ane Ramm så iherdig forfektet, og som de statsgodkjente norske barnehandlerne ville ha det til var det gjeldende, avsløres å ha særdeles liten forankring hos adopterte. At de nevnte har gjort seg til tjenere for den norske innsatsen på det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet, synes de ikke å bry seg om. De har fått sin del av dette lukrative markedet.

.

Hva avslører egentlig "Sporsløst" og "Tore på sporet"?

For de som har forutsetninger til å forstå hva den slags "adopsjoner" dreier seg om og kan vurdere slike adopsjoner som er bestemt i norsk lov, avslører disse underholdningsprogrammene enormt mye mer enn statens barneinmportregime må like. Fra et journastisk ståsted har jo omtrent hver vist inmportadopsjon gitt grunnlag for dramatiske journalistiske avsløringer som lett kunne satt en totalstopper for den norske stats barneimport og statens barnehandlere.

Speselt statens løgn om at utenlandske barn som tas til Norge via statens barneimportører, skal være foreldreløse, forlatte eller i det minste "ukjente" slik regjeringens "adopsjonsutvalg" postulerte i 2009, viser jo med all ønskelig tydelighet at den norske stat oppfordrer, medvirker, støtter og forsvarer regulær barnebortføring og adopsjonssvindel.

Den norske stat er egentlig heldig fordi de fleste importadopterte og berørte av slike adopsjon ikke vet at adopsjonene ikke er av den lovlige sorten - etter norsk lov.  At det i land langt fra Norge er over 15.000 kvinner som hver dag sliter med tanker og følelser om sitt forsvundne barn, er i alle fall den norske stat og dens barne- og adopsjonshandlere ikke ofrer en tanke. Den norske stat er ensidig opptatt av de statsgodkjente barne- og adopsjonskjøperne, slik at staten kan få gjort utenlandske mødres og fedres barn til et norsk statlig velferdsgode for nordmenn i Norge "som har alt - bortsett fra egenfødte barn".

Å bli bortført ulovlig fra et liv fattigere enn det som er vanlig for norske barn, er selvsagt mange av de importadopterte i ung alder synes er bra og takknemlig for. Flukten fra de fattige land til den rike vestlige verden kan gjerne gjøres ved en illegal adopsjon. De importadopterte oppdager fort nok at en adopsjonssvindel på bekostning av de egentlige foreldrene og disses familier, er en form for vinningsforbrytelse de selv har nytt godt av og ikke vil skal avsløres. Når de blir voksne har de skjønt hvilken "honningkrukke" de har havnet i med utsikter til økonomiske goder i voksenlivet selv som selv ikkeadopterte vanligvis kan drømme om. De fleste importadopterte arver i ung aldre - lovlig eller ulovlig - verdier som er langt over gjennomsnittet for ikkeadopterte nordmenn i Norge. Noen adopterte i Norge har til og med skaffet seg arv etter opprinnelig mor og far i tillegg.

Å gjøre et utenlandsk barn til medvirker til en vinningsforbrytelse, skaper selvsagt både "tilknytning" og "lojalitet" til de mer eller mindre ulovlige adoptivforeldrene. Ingen adopterte i Norge er så dumme at de vil "skjære av den grønne gren de sitter på."   Å uttale seg i media og pressen som kan sette arv etter "adoptivforeldrene" i fare, er noe ingen importadopterte til i dag har gjort. Uttalelsene bærer heller preg av å sikre mest mulig arv - utover pliktdelen.

Selv om enhver illegal adoptert kan skaffe seg legal arverett i form av testament; hvilket de fleste importadopterte bør forsøke, er det viktig for dem at andre ikke få vite at de ikke har noen arverett i kraft av en lovlig adopsjon. Selvsagt kan ikke TV2 eller NRK lage underholdningsprogrammer som medfører at underholdningsfigurene = de adopterte skal betale for innsatsen med å stå uten noen arv. Dessuten er det jo fint for importadopterte å få tilbud fra TV2 og NRK til noe importadopterte selv må betalt 200.000 kroner for. Skulle TV2 eller NRK bruke det slike underholdningsprogrammer avslører, vil de for fremtiden ikke kunne bruke adopterte og egentlig mødre, fedre og søsken til den slags underholdning.

Det er derfor trist at enkelte importadoptert så tankeløst lar seg lokke til å bli med på slike programmer. De kunne utnyttet sin markedsverdi til å skaffe seg en oppfølging i etterkant som ville vært dem til langt større verdi resten av livet og tilsvarnede for de "sporløse" egentlige utenlandske mødrene og deres barn og familier.

Dessverre er prostitusjon noe importadoptete i Norge tidlig må lære seg. Fra svært ung alder av. En sak er at de i tidlig alder er blitt utnyttet av det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet, men at de også skal utnyttet av den norske underholdningsindustrien så konskvent deretter, er rett og slett så pinlig at dette bare kan skylles en særnorsk form for tankeløshet.
.

Avsløring av et kynisk vestlig styrt barne- og adopsjonsmarked
Hvordan kan adoptertes opprinnelige mor og far være "sporløse" når enhver norsk statsregistrert adoptert skal få opplyst identiteten til disse foreldrene? Staten skal også ha dokumentasjon på at opprinnelige foreldres identitet er korrekt - enten de er levende eller døde.

Hvorfor har ikke den adopterte et skriftlig samtykkedokument fra moren? Vil ikke den norske stat utlevere det?  Eller har mødrene ikke gi noe lovlig og gyldig samtykke til adopsjon?

Hvilke garantier har eksempelvis TV2 på at de utenlandske kvinnene som dukker opp virkelig er fødemoren? Sørger TV2 for at det tas DNA-test for å sikre seg mot at den adopterte ikke står å klemmer og gråter for en kvinne som ofte håper å få en bit av rikdommene som finnes i Norge?

Hvordan kan i det hele tatt TV2 finne opprinnelige mødre som den norske stats myndigheter har utgitt for ikke å være i live, ikke mulig å oppspore eller "ukjent"? Hvis det er så enkelt å finne disse ikke-eksistende og ukjent utenlandske foreldre et par tiår senere, hvofor ble de ikke oppsporet da barnet var "frigjort" for adopson til Norge via statens godkjente barne- og adopsjonshandlere?.
.

Gang på gang ser man utenandske kvinner som sier de ikke ønsket noen adopsjon. En liten brøkdel av det den norske stat gir til sine norske statsgodkjente barne- og adopsjonskjøpere ville vært mer enn nok for disse kvinnene å slippe det de opplevde. 42.000 NOK er mer enn nok til å fostre opp både barnet og seg selv og kanskje flere barn til alle barna er blitt voksne og fått gode skoler.

Med alle de milliarder av kroner staten sender til U-hjelp, så vil ikke den norske stat bruke på unge mødre for at de skal slippe å miste sitt barn sporløst til det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet.

Norske mødre har aldri opplevd noe liknende fra den norske stats side.
.

Jeg vil derfor hevde at den slags adopsjonsunderholdning er basert på norsk rasisme og de grove overgrep det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet har forårsaket.

Er det tankeløst å hevde noe slikt?

Alt i alt er det på det personlige plan mye godt med slike programmer. At "blod er tykkere enn vann" er nok en realitet selv det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ikke klarer å ta livet av. Spesielt er vi det i de utlendingene som har opplevd at deres barn er blitt sporsløst borte.  

Det underlige er at Adopsjonsforum og Øystein Gudim ikke vil det skal være noen kontakt mellom opprinnelige foreldre og det adopterte barna, når det er så viktig og verdifull for opprinnelige mødre å vite at barnet har fått det bra, hva slags adoptivfamilie det har kommet inn i og ikke minst - hvilket vestlig land barnet ble fraktet til.


Radikale tanker?

Jeg mener også de skal få vite hvor mye norske penger som ble brukt for å skille mor og barn! Jeg mener også det er på sin plass at norske statsgodkjente barnekjøpere ved en slik gjenforening sikrer disse eldre kvinnene som ofte har klart å ta seg av barn og familie, en pen sum penger hvert år resten av mødrenes liv.

Jeg mener også at den norske stat skal behandle disse utenlandske kvinnene likt som norske kvinner som har brukt sin adopsjonsrett ved å:

Gi mødrene og deres mindreårige barn rett til å oppholds- og arbeidstillatelse i Norge og betal flyttingen til Norge.  En rett de skal få samtidig med at deres barn har fått tilsvarende rett til opphold i Norge.

Har titusener av norske mødre kunnet leve i Norge og til og med i samme gate som den bortadopterte, bør i sannhet også de utenladske opprinnelige mødrene få samme mulighet.

Da - og bare da - vil den norske stats versjon av sin barneimport kunne ha et moralsk og etisk forsvar!  Det har både den norske stat og det norske folk råd med i disse tider.

.

Adopsjonsforum hopper på TV2

Adopsjonsforum laget to dager etter dette et eget innlegg om TV2's  "Sporløst" med en vinkling enhver barne- og adopsjonshandler kan være stolt av.
http://www.adopsjonsforum.no/index.aspx?article=3489587&mid=3489587

Joda, det viser seg at dette barnemarkedet også har sine sosiopatiske trekk, men det er vel nepp noe nytt.

Godt betalt jakt på utenlandske fargede biologiske familiers barn, er nok moralsk mer høyverdig enn "Jakten på biologisk familie", må man tro Adopsjonsforum på.

Hvordan er det mulig?

70.000 "adopterte" i Norge

Hvordan er det mulig med alle de mange og kompliserte vilkår som en lovlig offentlig anerkjennebar adopsjon må oppfylle, at det i Norge med det statlige adopsjonsregime skal kunne være 70.000 lovlige adopterte i Norge?

Hvorfor gir ikke den norske stat ut opplysninger om hva som må være oppfyllt for at en adopsjon skal være lovlig og offentlig anerkjennes som det?

Hvorfor holder staten tilbake opplysninger og tier om forhold som er helt avgjørende for en lovlig og gyldig adopsjon?

Hvorfor vil ikke staten overlate foreldreovertagelse ved adopsjon til domstolene?

Hvor mange og hvem er egentlig lovlig adoptert i Norge etter norsk lov?
.

Skal ikke staten og den adopsjonsregime gi soldid og veiledende informasjon på adopsjonsfeltet?

I årtier ha staten unnlatt å gi begrunnelse på enkeltvedtak om bevilling til adopsjon; samt begrunnelse enkeltvedtak om norsk anerkjennelse av en utenlandske adopsjon. Begrunnelsesplikten har vært lovfestet og ufravikelig siden Norge fikk forvaltningsloven i 1967.

Ordet ulovlig adopsjon synes staten bevisst ikke å ville bruke fordi statens regime ønsker å få folk til å tro at noe slikt ikke er noen realitet eller at staten er en garantist for lovlige adopsjoner. 

I 2004 skrev adopsjonsdepartementet til foretaket Adopsjonsinstituttet og opplyste at staten ikke hadde komptense til å avgjøre om en adopsjon var lovlig eller ulovlig, med den følge at dette bare kunne fastslås ved en domstolsbehandling med partsforklaringer, vitner og prøving av dokumentbevis.

*   Dette gir jo svar på alle spørsmål og leder til et nytt: Hvordan er en slik statlig inkompetanse mulig?

.

Trygghet, rettssikkerhet, kunnskap og informajon

Forldre og deres barn trenger det overnevnte når barnet skal vurdere bortadoptert. De trenger dette når barnet blir koblet til noen ønskede og villige adoptanter. De trenger dette når staten behandler bevillingskravet eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon. De trenger det også etter at staten har gitt bevilling til adopsjon eller anerkjent en utenlandsk adopsjon.

Foreldre og barn trenger dette for å kunne leve et trygt og godt liv etter den formelle og reelle adopsjonen. Et helt liv for barnet og et helt voksentliv for foreldrene.

Når den norske stats adopsjonsregime svikter på å yde slik lovpålagt trygghet og rettssikkerhet, har jeg oppdaget at dette er en manko som bør rettes opp.  Det har vist seg å være en enorm oppgave og krevde et enormt krevende og langvarig arbeid. Å få andre også til å bidra, har vært den viktigste oppgaven og målet. At statens adopsjonregime og dens medspillere ikke liker dette, er gangske naturlig. Ingen liker å bli avslørt som "en keiser uten klær", men departementet selv har innrømmet å være uten grunnleggende kompetane overfor foretaket Adopsjonsinstituttet i juni 2004.  Foretaket driver ikke noe politisk virksomhet, men innehaveren står selvsagt fritt til å gjøre det som enkelborger i det norske samfunn.

Ved å avvsløre statens adopsjonsprasksis, som skal bygge på en adopsjonskompetanse den norske stat innrømmer ikke å ha, er håpet å få til endringer som må til for å sikre foreldre og deres barn trygghet, rettsssikkerhet, kunnskap og informasjon om adopsjon, til foreldrenes og deres barns beste. I sluttenden skal dette også være til de adopsjonsvillige til gode, selv om all historie har vist at de ikke er opptatt av stort annet enn å få tatt noen foreldres barn til seg "som sitt" - og få sitte med barnet som om barnet lovlig var blitt deres.

Det fine jeg har opplevd i det siste året, er alle de henvendelsene jeg har fått fra adopsjonsvillige som vil bli adoptivforeldre til en bestemt barn i Norge eller i et annet land!

Alle vet jo at informasjon man ikke kan bruke til noe, er verdiløs. Informasjon kan også være farlige for de som handler eller driver urettmessig eller rett ut ulovlig. Informasjon er også makt, grunnlag for valg og reelle alternativer.

Personvernet er viktig på adopsjonsfeltet. Særlig for foreldrene og deres barn.  Både før og etter adopsjonen. Det er jo ikke slik at Dagbladet slår stort opp om utenlandske foreldre som klager over at den norske stat ikke lar deres barn få norske adoptanter, slik de har gitt sitt samtykke til! Det er heller ikke vanlig at foreldre eller adoptanter ved direkte private adopsjoner løper til pressen når statens adopsjonsregime opptrer på sitt værste.

Når den norske stats adopsjonsregime har gjort seg til en ensidig tjener av de som vil ta til seg norske og utenlandske foreldres barn, blir jo tryggheten og rettssikkerheten til foreldrene og deres barn deretter. Når den norske stat ikke engang klarer å forholde seg til statlige tvangsadopsjoner - som jo i høyeste grad er domstolskontrollert og en gjenganger i Høyesterett - slik at Norge blir dømt av Den europesiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, kan man bare tenke seg hvordan tilstanden er på det titusener av adopsjoner i Norge bygger på foreldresamtykker etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig.

Det er ikke enkelt å gi informasjon på adopsjonsfeltet når Norge har et statlig adopsjonsregime. Staten opptrer som om adopsjonsfeltet ikke var lovbestemt og som om staten kan gjøre hva den vil. Alt hadde vært mye enklere om alle private adopsjoner (de som ikke er tvangsadopsjoner) var domstolsbehandlet og avgjort ved dom.

Jeg håper at jeg lever lenge nok til å oppleve slutten på den norske stats adopsjonsregime og statens famøse barneimport!

Statens godt betalet adopsjonsbyråkrater og statens godkjente barne- og adopsjonshandlere, har naturlig nok ikke et slikt ønske.
.

Ville du overlatt til markedet..........+

Markedsmoral og politikk

Norge har et ærlig og rederlig folk. Stort sett. De stoler på den norske stat som jo er lært opp i at den norske sosialistiske statsmakt skal være verdens beste. Også for barn i Norge og ellers i verden.  En norsk stat som i årtier har villet ha markedskontroll, markedsregulering og malt over både interne markeder og norsk import. Spesielt mat og kjøtt-import, plus vinimport har vært et norsk særmerke på dette.

Hvorfor har da den samme stat ført Norge og nordmenn ukritisk inn på det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet som  ble en realitet på 1970-tallet?

Ville du hatt tillit til et narkotika-marked som utga alle produkter for å være lovlig medikamenter?
Ville du hatt tillit til et sexmarkedet som utga enhver handel for å være moralsk og etisk forsvarlig?
Ville du hatt tillit til et surrogatmarked, donasjonsmarked eller et barnemarkedet hvor kjøperne hadde all makt?

Jeg er sikker på at de fleste i Norge ville svart benektende på disse spørsmål.

Siden det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet kun berører ca 700 personer i Norge hvert år, og det ikke finnes noe nasjonalt tilsvarned marked i Norge, er det ikke rart at noen har utnyttet dette på deg groveste for å skaffe seg uberettiget vinning i kraft av sin egen og statens pengemakt.

Var det ikke norsk forfatter som skrev noe om "Du skal ikke godta den urett som ..........."

Nei, det er nok viktigere å jakte på norske sexkjøper enn norske statsgodkjente barne- og adopsjonssøkere og deres norske mellommenn.
.

Jeg undres: Hva tenker nordmenn flest når de ser et lite importadoptert barn midt i blant oss........? 

Er ikke de første tanken: "Hvor mye kostet den ungen?"   - Men ikke si det høyt!

Er ikke den andre tanken:  "Stakkars unge."    - Men holde tankene for seg selv?

I de senere år har jeg opplevd at nordmenn føler seg brydd i selskap med andre nordmenn som har skaffet seg et utenlandsk barn via den norske stats barneimportsystem.  Brydd fordi de er usikre på å snakke om ting disse er så "hårsåre" på, kombinert med en frykt for å si noe som er "politisk ukorrekt".

Det samme gjelder for nordmenn som føler seg brydd og usikker i selskap med en importadoptert. Man vil jo så gjerne ikke såre noen eller komme inn på vanskelige eller vonde ting. "Å gå rundt grøten" er ofte bedre enn å smake på den. Spesielt når den norske stats barnemportgrøt både smaker og lukter vondt!

Hva skal man si til disse importadopterte?

Jo man kan i alle fall spørre om de vet hvem de utenlandske foreldrene er og om de har hatt noen kontakt med dem.  Man kan også spørre hvor de er født og hvor gamle de var når de kom til Norge. Helt legale spørsmål siden de aller fleste importadopterte i motsetning til norskfødte vet at de er "adoptert".

Dermed viser man i alle fall de opprinnnelig utenlandske foreldre litt respekt og den inmportadopterte selv respekt. I tillegg kan man få vite mye de fleste nordmenn gjerne vil vite mer om. Spesielt fra importadopterte som stammer fra et land man enten selv har vært i eller kunne tenke seg å reise til.

Så.......det er altså fullt mulig med en "normal" og forstandig samtale med både de importadopterte selv og deres norske "adoptivforeldre". - Selv om enkelte av disse vil synes et slikt samtaletema er uønsket og ubehagelig, men med den rette adopsjonen dannet på rett grunnlag, skal det ikke være tilfellet.

Joda, nordmenn er et godt og bra folkeferd. Staten er noe helt annet. Silk har det alltid vært.

Tenker jeg.........

Statens famøse "voksenadopsjoner"

Staten tar voksne barn fra sine fedre!

Det viser seg at den norske stat deler ut adopsjonsbevilling til de som vil stebarnsadoptere noen foreldres voksne barn. Altså barn som etter loven og adopsjonsloven ikke lenger er barn i rettslig forstand, men voksne: Såkalt "voksenadopsjon".

I Norge er begrepet barn i lovverket personer under 18 år. Prinsippet gjelder også FN's barnekonvensjon.
Til og med "barnets beste" gjelder for personer under 18 år. 
Det samme gjelder for barnevernsloven.
Det samme gjelder for FN's rekommandasjon for enslige flyktningebarn.

De senere år har ca. 40% av de norske innenlandsadopterte vært voksne eller over 18 år. Det typiske med de tilfellene jeg er blitt gjort kjent med, har adopsjonen så og så vært avgjort før foreldren bli kontaktet av staten for å komme med en uttalelse.  Vanligvis ser det ikke ut som staten bryr seg om fedre som ikke vil miste et voksent barn ved en statlig stebarnsadopsjon.

De fedre som nekter å miste et voksent barn på den måten, få ikke noen saklig begrunnelse fra staten på hvorfor dette kan være lovlig, men kun svake antagelser på at adopsjonsloven ikke har noe forbud mot voksenadopsjoner.  Det er å sette rettsprinsippene helt på hodet fra staten side.
.
Hvorfor gjør staten slikt og i all hemmelighet?
Staten opplyser intet på sine informasjonssider om dens "voksenadopsjoner". Nå har jo staten den informasjonspraksis at den ikke gir opplysninger på adopsjonsfeltet som kommer inn på praksis staten helst vil skal være hemmelig og ikke alment kjent.

Har personer over 18 år en selvbestemt rett til å bytte ut sin foreldre fra fødselen av med en annen?  Er det den norske stat som har gitt voksne i Norge en slik rett?

Er det slik av en far eller mor til et barn siden fødselen skal kunne miste sitt barn til en annen og vilt fremmed voksen når barnet er blitt 18 år og langt eldre enn det?

Er det slik at statens adopsjonsbyråkrater kan sitte bak et skrivebord å foreta foreldreutskiftning akkurat som de finner for godt og uten noen som helst lovhjemmel?
.

Hvordan ble dette mulig for den norske stat å bedrive?
Den norske pressen må ha sovet som vanlig på adopsjonfeltet. Staten kan umulig ha informert Stortinget om dette her, og det finnes ikke et ord om dette i noen lovforarbeider til adopsjonsloven siden 1917 og frem til i dag.

Staten er rett og slett farlig for foreldres rett til å være foreldre til sine egne barn når barna har blitt voksne.
Hvorfor ble barna ikke forsøkt adoptert mens de var under 18 år?

Hvis det er så viktig for noen å skaffe seg foreldrestatus til voksne andre er foreldre til, kan de gjøre det ved en uformell adopsjon og vise det ved å gjøre de voksne barna som sine testamentarvinger. Det skulle vel gi "tilknytning" nok?

 Noe oppfostringsansvar har slike statsgodkjente adoptanter overhodet ikke.
.

Norge trenger beskyttelse mot den norske stats barne- og adopsjonsregime!

Homoadopsjon - kan være den beste match!

Enslige homofile adoptivforeldre i Norge

Allerede på 1930-tallet begynte norske barn i Norge å få enslige adoptivforeldre som var homofile. Adoptantene var enslige og dermed barnløse nettopp fordi de var homofile, men de bodde alene, hadde intet aktivt sexliv og sto ikke frem som homofile. Den enslige adoptanten var som regel en kvinne.

Kanskje mer enn halvparten av adopterte i Norge og i Norden adoptert av en enslig, har fått en enslig adoptant som er homofil eller usikker på sin seksuelle legning.

Jeg lo godt av de organisertes homofiles  "kamp" for at enslige lesber og homser skulle få adoptere. Kampen viste bare hvor lite man i det norske samfunn og på politisk hold visste og kunne om adopsjon - 80 år etter at adopsjonsinstituttet hadde eksistert og før til titusener av adopsjoner siden 1917. Eller kanskje hvor tabu-belagt adopsjon var i Norge ved årtusenskiftet.

Under kampens gang så kom det etterhvert at det ikke var noen saklig grunn for hindre ensliges rett til å bli adoptanter uavhengig seksuell legning. Man kunne bare spurt Morten Johanssen eller noen av alle de enslige adopsjonsforhold som eksisterte.

Det internasjonale adopsjonsmarkedet har intet eller særdeles begrenset barnetilbud til enslige barne- og adopsjonssøkere, men det var jo ikke noe nytt for de innvidde. Det var heller ikke noe nytt at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ikke har noe barnetilbud til enkjønnede par - uansett disses seksuelle legning.  At organiserte norske lesber og homser skal tro at de skal kunne vinne over det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet når ikke engang FN og internasjonale Haagkrefter klarer det, blir vel naivt.

Jeg måtte derfor bare le og smile at de norske organiserte homofiles "kamp" for sin rett til å adoptere. Den norske stat hadde aldri nektet noen i partnerskap bevilling til adopsjon, rett og slett fordi ingen i et homofilt registrert partnerskap hadde begjært noen bevilling til adopsjon. Rett og slett fordi ingen hadde rett til bevilling til adopsjon fordi ingen foreldre hadde gitt sitt samtykke til en slik adopsjon!  Enslige homofile hatt fått slik bevilling siden 1930-tallet.

.

Jeg og den norske stat skal ikke være noen hindring

Siden alle foreldre etter norsk lov har selvbestemt adopsjonrett/samtykkerett, er det opp til barnets foreldre å bestemme om de vil ha en enslig homofil adoptant eller et homofilt ektepar som adoptant. Foreldre vil kun bruke sin adopsjonsrett når de mener det er deres barns beste.

I den ikkevestlige fattige verden er det sikkert nok av foreldre/mødre som vil gi sitt samtykke til adopsjon direkte til nordmenn de ønsker skal bli barnet deres adoptivforeldre med en oppvekst i Norge. På denne bakgrunn er det merkelig at ingen resurssterke enkjønnede gifte har blitt adoptivforeldre på basis av et lovlig og gyldig samtykke fra noen utenlandske foreldre, som etter norsk lov gir rett til statens bevilling til adopsjon!

På meg virker det som de organiserte homofile i Norge mener at et utenlandsk barn skal være et statlig velferdsgode, slik det i årtier har vært for norske ektepar for 2009. Sett i det perspektivet, må man gi de organiserte homofile i Norge rett: De er blitt diskriminert av staten til dette spesielle norske statlige velferdsgode for voksne i Norge. Når de så får slutt på denne formen for diskriminering, så klager de over at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er sterkere enn den norske stat.

Egentlig er det opp til de enkelte enkjønnede gifte selv om de vil bli adoptivforeldre til  et utenlandsk barn. Det kan de gjøre ved å holde seg borte fra det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet og satse på norske adopsjonsrett direkte og at det kryr av utenlandske foreldre og mødre som av gode grunner vil gi sitt samtykke både til enkjønnede gifte eller en enslig adoptant. Å skaffe seg en adopsjonsrett om man vil adoptere, er noe man i Norge har rett til uten bruk av "adopsjonsformidler", men det vet nok ikke de organiserte homofile i Norge.

Noen krefter i Norge er glad for at de ikke vet det, men jeg er ikke blant disse.

Skal man nekte en enslig ung fattig mor å bruke sin adopsjonsrett fordi det eneste adoptantalternativet for henne  er et norskt enkjønnet ektepar?  Eller fordi et enkjønnet norsk ektepar er den beste matchingen?

Skal det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet den norske stat er så ivrige på norske adopsjonsvillige kun skal benytte, være grunn nok til at enkjønnede ektepar i Norge ikke skal kunne bli adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn?

.

Ofre for statens adopsjonsregime og hjelp til disse

Digitale henvendelse fra forskjellige interesserte

Min tid på internett med nettboken "Adopsjonsinstituttet" og denne "adopsjonsbloggen" er ikke lang i forhold til de norske statsgodkjente barnehandlere og deres statsgodkjente kunder. I den senere tid har henvendelsene fra seriøse, bevisste og ansvarlige berørte av en adopsjon økt betraktelig. Den digitale kontaktmåten e-post, mobiltelefon og SMS skaper muligheter for mange sorts kontakter til alle "24 -7". Ikke bare fra personer i Norge, men så langt borte som i Thailand.

Det mest positive er bredden og variasjonene i henvendelsene. Adopterte, fosterforeldre, adoptivforledre, barn av adopterte, adoptanter med saker hos Bufdir, fedre som staten vil gjøre barnløse med en voksenadopsjon, ektepar som staten nekter å få tatt sitt adopterte barn til Norge, advokater som har fått krevende oppgaver på vegne av opprinnelige foreldre eller deres barn., enslige som vil adoptere og andre som har et problem eller en utfordring de trenger hjelp tll å få løst.  Henvendelsene er personer av norsk og ikkenorsk opprinnelse.

Alle seriøse henvendelser kan besvares med en mail, telefon eller en sms. Svar-mails leveres så raskt som mulig og i en del viktige og prikære tilfeller på basis av en bunke vedlegg med scannede offentlige dokumenter påført "unntatt offentlighet" av statens saksbehandler. Jeg blir presentert  mange forskjellige forhold og utfordringer det søkes opplysninger om for å oppnå en mest mulig riktig og god løsning. Heldigvis har jeg arbeidet med omtrent alt som tenkes kan på adopsjonsfeltet og det som er relevant for berørte flest. I en årrekke. Derfor kan jeg raskt levere tilbakemeldinger, opplysninger, forslag og anbefalinger ganske raskt.

Det siste året har fokus vært mye på statens ivrighet til å tillate voksenadopsjon i samband med ønsker om stebarnsadopsjon, statens nektelse av våre nye landsmann å få adoptere et barn i sitt tidligere hjemland direkte, statens nektelse av adoptertes rett til opplysninger om bevillingssakens grunnlag eller statens anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon,  statens nektelse av å la opprinnelig mor og far få innsyn i sin egen adopsjonssak og mye annet man ikke leser om i pressen eller finner noe om på nettsidene til statens godkjente norske barnehandlere. Ikke engang på statens egne nettsider om adopsjon!

Flere og flere opplever i praksis et statlig adopsjonsregime som usakelige, uvitende, inkomptente og uten vilje til å følge noen prinsipper for rett forvaltningspraksis. De fleste opplever en arrogant statlig adopsjonsbyråkrat de aldri tidligere har opplevd fra "den norske rettsstats side", og heller aldri trodde de skulle de skulle oppleve i et land som Norge. Det er som en sa: "Klikker det helt for disse folka bare fordi de jobber med adopsjonssaker?"

En sentral adopsjonsbyråkrat har valgt å lage store problemer med følgende begrunnelse: "Det er ikke noe forbud i adopsjonsloven mot ................." Adopsjonsloven bygger på rettsprinsippet om angivelse av ufravikelige vilkår som må oppfylles i adopsjonsloven og loven forøvrig. Man skulle tro at et statlig adopsjonsregime etter 94 år med adopsjonsinstituttet hadde forstått det, men det er atlså ikke slik......

Adopsjonsloven er ikke laget som noen forbudslov med unntak om forbud knyttet til noe helt annet: Forbudet mot privat formidling av barn med sikte på adopsjon, som ble tatt inn i adopsjonsloven i 1998.
Det står ikke i adopsjonsloven at der er forbudt for staten å anerkjenne adopsjoner bygget på dokumentfalsk, falsk identitet, falsk familiestand, ugyldige samtykker, ugyldige utenlandske rettsavgjørelser,kjøp av barn, barnehandler osv.

 Derfor har statens adopsjonsregimet etter at den åpnet for norsk inntreden på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, deretter valgt å forvalte sitt adopsjonsansvar på basis av det som ikke er angitt som forbudt i adopsjonsloven!

.

Stadig flere ofre for statens adopsjonsregime trer fram!

Jeg er selvsagt glad for at mine nettbok "Adopsjonsinstituttet" får stadig flere ofre for statens adopsjonsregime og den klart lovstridige praksisen basert på staten valg av rettsprinsipper på adopsjonfeltet, til å stå frem og synliggjøre hva dette har ført til og kan føre til. Å være offer for slikt, er under alle omstendingheter en alvorlig rettskrenkelse som normalt medfører et erstatningsansvar for staten om man ikke klarer å forhindre å bli offer for slikt. Siden 1945 og til i dag, er det nok noen titusener i Norge og utlandet som er blitt offer for den norske stats adopsjonsregime.

Det tar alltid tiår å få slutt på statlig borgerettskrenkende statsregimer.  Statlige regimer som har måtte gi tapt i Norge er flere, men de mest kjente er:  Statens sameregime. statens sigøynerregime og statens barnehjemsregime. Alltid er det barna og mødrene som har vært hardets rammet.

Statens adopsjonsregime er forhåpentlig det siste av den slags famøse norske statsregimer.

Jeg har ingen ambisjoner eller planer om å få avskaffet et slikt statsregime. Likevel kan jeg gjøre mitt til at noen enkeltmennesker skal slippe å bli et slikt regime-offer. Det er ikke enkelt når eksempelvis Dagbladet har vist seg å være en støtter og bevarer av statens adopsjonsregime; samt at NRK til nå ikke har vist interesse for å rette sitt kraftige søkelys på et statsregime som dette.

Ofrene .- barna - kan aldri forsvare seg mot et slikt statsregime. De trenger noen ansvarlige og innsatsvillige voksne til å gi dem beskyttelse mot et slikt statlig adopsjonsregime. Det har staten sørget for at barna ikke skal ha, ved å utøve en form for makt- og myndighetsmisbruk få enkeltemennesker kan beskytte seg mot.

På den annen side er det viktig at statdig flere velger å yte motstand mot regimet, ta opp kampen mot regimet og sette seg som mål å vinne over dette famøse statlige adopsjonsregime.  Slikt må jeg bare støtte og hjelpe til med, så langt jeg kan.

.

Fakkeltog mot statens adopsjonsregime?

Det sier seg selv at de utelandske fargede mødrene som er offer for statens adopsjonsregime ikke kan komme til Norge for å stå med fakler foran Stortinget. Det sier seg selv av de de utenlandske småbarna ikke kan løpe til pressen i en alder på 3 år og få gode nordmenn til å tale deres sak, slik denne Maria Amelie så enkelt kunne. Et etiopiske barn på 6 år, blir ikke engang spurt av den norske stats om sin vei til Norge, selv om staten har nok av tilgang til tolker som kan oversette det som blir fortalt.

Jeg kan ikke unngå å tenke på to afrikanske ungdommer som ble foreldreløse etter å ha bodd i Norge noen tid. Disse vil staten ha tilbakesendt til det afrikanske staten for noen år siden lot komme til sin foreldre som hadde lovlig opphold i Norge. Siden den foreldren med lovlig opphold er død, finner den norske stat det riktig at barna må utvises fra Norge til et liv som foreldreløse barn i et afrikansk land. Jeg er dypt beæret ved å bli kontaktet for å gjøre mitt til at barn i en slik situasjon skal få bli, vokse opp og ha en trygg og god fremtid i Norge.

Marie Amelie-tilfellet er bare en bagatell å regne sammenliknet med sjebnene som ofrene for statens adopsjonsregimet har måttet lide og slite med et helt liv. Forskjellene er at ofre for statens adopsjonsregime ikke selger aviser, slik heller ikke ofrene for statens sameregime, sigøyner-regime og barnehjemsregime fikk herje fritt.

Jeg er glad jeg alltid har kunne presentere meg som "amerikansk", "tyske" eller "tysk-amerikansk" selv om statens fødselsattest ugir meg for å være født av et norske ektepar og statens pass er påstemplet "Norge".

Jeg er glad jeg slipper å måtte være en flau nordmann som skal forsvare en norsk statsmakt som bare er en stor "sosialdemokratisk" pinlighet!

.

Pressen - unntatt Dagbaldet - kjøper ikke sprøytet til Adopsjonsforum lengre!

Endelig!

Mot alle odds til tross, har norsk presse og media begynt å bli merkbart reserverte til den årelange adopsjonspropagandaen og markedsføring dette miljøet er blitt foret med fra Adopsjonsforums side. Det er vel bare Dagbladet som står tilbake som kritikkløs tilhenger av den norske stats barne- og adopsjonshandelsopplegg. Til og med NRK har begynt å bli mer forsiktig og tenke lenger på adopsjonsfeltet enn Adopsjonsforum noen gang har vært villig til.

Ennå er det langt igjen før det norske folk i pressen og media kan få riktig og god informajon om adopsjon, adopterte og den norske stats barneimport av utenlandske fargede foreldres barn. Er det rart at NRK's Tore Strømøy ble gjort til mobbe- og kampanjeoffer av barne- og adopsjonshandleren Adopsjonsforum og dens leder Øystein Gudim?
.
Jeg har de siste 15 årene lest det meste som er gjort offentlig kjent på adopsjonfeltet i pressen og media. Også på en rekke nettsteder som brukes kynisk av nettverket til Adopsjonsforum til å drive sin desinformasjon i vinnings hensikt. Av debatt om adopsjon, har jeg til nå nøyd med å delta med fullt navn i avisers debattfora, selv om Gudim vil ha det til at alle anonyme kritikkere på internett skal være skrevet og innsendt av undertegnede. Gudim har det med å tro det som passer ham selv og sine godt betalende kunder.

Det er skjedd en merkbar endring av det pressen og media bringer frem om adopsjon og den trafikk slike som Gudim og statens Morten Stephansen så godt lever av.  Bra er det, selv om så skje så altfor sent. For mange av de importadopterte har det skjedd for sent. De er ikke lengre blant oss lenger..........

.

Amodning om hjelp fra mange

Anmodning om hjelp fra mange har jeg fått i stigende antall. Noen eksempler:

Adopterte med all verdens tenkelige problemer og utfordringer i alle aldre og av forskjellig opprinnelse. Noe jeg har holdt på med siden 1995, så det er ikke noe nytt.

Adoptanter som sliter med å få Bufdir til å gjøre den norske adopsjonsmyndigheten er lovpålagt å gjøre og ellers er til for.

Adopsjonsvillige som blir motarbeidet av statens barneimporegime helt ulovlig og usaklig.

Fosterforeldre som er klare for oppgradering til å bli adoptivforeldre.

Unge kvinner som vil vite mer om alternativet adopsjon i forhold til abort.

Fedre som har mistet eller står i fare for å miste farskapet til en voksen sønn eller datter ved  stabarnsadopsjon.

Opprinnelige foreldre som vil vite hvordan de skal få opplysninger om det bortadopterte barnet.

Advokater som vil vite mer for å tjene sin klient best og raskest mulig.

Journalister som spør i ekte opprørthet og gjerne vil ha hjelp til stoff eller programmer.

Barna av adopterte som vil ha råd og veiledning.

Adoptertes ektefelle som vil vite noe.

I motsetning til andre "aktivister" så respekterer jeg det sterke behovet for personvern, med den følge at jeg ikke lar noen blir brukt til presseoppslag og jakt på mediainteresse.  Det viktigste er å gi solid hjelp til selvhelp; samt at dette fører til aktiviteter som merkes av den norske stats adopsjonsregime og statens aktiviteter på det internasjonale adopsjons- og barnemarkedet.

Kanksje.....og bare det.....vil jeg oppleve en gjennoppretting og gjennopptagelse av den Direkte private adopsjonen som er den mest verdifulle og overlegne alle andre mer eller mindre lovlige adopsjonstyper den norske stats adopsjonsregime lar komme til så og si  fritt.
.

Er lettet og inspirert.

Hver dag skjer det noe som inspirer til mer innsats. Jeg er kanskje en av de som blir motivert av motparter og/eller motstandere som har som mål å stoppe det jeg har valgt å drive med. Kanskje fordi jeg alltid har valgt meg områder hvor de svake blir utnyttet av de pengesterke og samfunnets elite. På slike felt er de moralske og etiske spørsmålene ofte så korrumpert at det bli for svakt å si at nihilismen har overtatt fullstendig.

Jeg har aldri likt noen statsmakt som ikke er til for tre enkle og klare mål: Beskytte den enkelte borgers liv, eiendom og frihet - uansett hvilkens status i samfunnet den enkelte borger har.

Det er lett å la seg forlede og lure av det norske barnehandlerregimet propaganda og markedsføring, men dette har tross alt kommet til fordi en del - en liten, men godt organisert del - vil ta til seg noen utenlandske fargede foreldres barn for ved statens hjelp få dekket sitt egosentriske og egoistiske barnebehov.

Jeg synes ikke slike krefter skal ha fått bestemme og få fortsette å bestemme på adopsjonsfeltet i Norge!
Du verden hvor mange som de siste årene har sagt seg helt enig i det!.

Vel, jeg tar et år til. Kanskje også Dagbladet en gang vil få øya opp og vise litt journalistikk som kan gjøre ære på den standen. Andre journalister klarer slikt greit, så da bør vel også Dagbladet skaffe seg journalister som kan mer enn å få solgt stoff  - avisstoff eller hva man skal kalle det Dagbladet produserer og presenterer. Daglbladet er nok kynisk klar over at adopsjonsstoff avisen lager, ikke har  noe marked i barnas opprinnelsesland og de der som berøres av de statsgodkjente norske barne- og adopsjonshandlernes virksomhet der.

Pussig nok arbeider jeg til daglig i samme bygning Dagbladet holder og treffer på journalister og redaktører i heisen og kantinen. Utenpå virker de å være skrudd sammen som alle andre som jobber i det store Havnelageret, og kanskje er de også like like innvendig.......? Hva vet jeg. Det er jo mye kvinner det her er tale om, og de tenker og vurderer nok ikke som en mann som meg selv.

Det setter meg på tanken om ordtaket: "Kvinner er kvinner værst."

Er det slik at norske betalingsvillige karriærekvinner er de utenlandske fargede unge mødrenes værste? Eller gjelder det bare for.........?  Noen vet svaret............og det skulle vel være nok i en adopsjonssammenheng?

.
Er dette morsomt?

Hvorfor skal ikke adopsjon være morsomt, spennende, interessant, åpent og berikende?
Hvorfor skal ikke alle berørte av en adopsjon være begeistrert for at den har kommet til uten føle usikkerhet, frykt og krenkelser? Hva er det som fører til usikkerhet, frykt og krenkelser når det kommer til adopsjon?

En adopsjon av den rette sort og skapt på det rette grunnlag er fri for usikkerhet, frykt og krenkelser.

Det er noe norsk presse og media kan bidra til.  - Av hensyn til barnas beste!

Matching opptar meg - mye

Jeg - en matchet adoptert?

En altfor tidlig død da jeg var blitt 42 år gammel førte til at jeg oppdaget at min adopsjon var helt OK for meg, men neppe for den som døde i en alder av 39 år. Jeg var matchet og det grundig, mens den avdøde ikke var det. Det var helt uforståelig for mine adoptivforeldre å forstå hvorfor det skulle ende med en så tidlig død for den yngre piken de adopterte i 1955, mens det ikke var noen problemer knyttet til meg.

Min adoptivmor og jeg fikk i 1994 et nytt sjokk. På banen kom min biologiske lillesøster som angivelig skulle ha dødd i 1953, men som var matchet bort i all hemmelighet fra ekteparet Johanssen fordi noen mente at Johanssens aktive liv og livstil ikke passet for et lite pikebarn som var rammet av polio. Det var derfor bedre med et pikebarn som ikke var bevegelseshemmet, så derfor ble min poliorammede biologiske lillesøster i alle hemmelighet for ekteparet Johanssen byttet med et fysisk frisk jentebarn som befant seg i Norge. Ingen hadde spurt ekteparet Johanssen om de ville avvise den lillesøster de ventet på skulle lande på Fornebu en septemberdag i 1953.  Et vanlig ektepar i Oslo ble adoptantene for det poliorammede barnet. Det ekteparet var en vanlig arbeiderfamilie og hadde ikke råd til et slikt aktiv liv som overklasse-ekteparet Johanssen
.
Jeg kjente min atopterte søster svært godt. Vi hadde utviklet et tett forhold som de skjebnevenner vi var blitt. Utfordringene med våre adoptivforeldre var forskjellige fordi hun og jeg - unntatt det fysiske og helsemessige - var så forskjellige. At hun adopsjonen ble hennes død, var det ikke tvil om. En død som skulle vært unngått og klart forhindret av den norske stat. Tapet av enda en søster var for meg enormt. Så ville skjebnen at min opprinnelige søster skulle dukke opp fra sin grav bare 3 år etter. Hun var i live og i full vigør. Hun var matchet bort fra meg og ekteparet Johanssen.

.

Matching av et utenlandsk barn.

Norge hadde ingen erfaring med matchingsutfordringene og lovkravene til matching når et barn fra utlandet skulle ha norske adoptivforeldre. Ikke det at den norske stat hadde brydd seg om adopsjonslovens matchingskrav ved helnorske adopsjoner tidligere, men likevel man burde vel visst at mathcing av et norskt ektepar og for alle et ukjent utenlandsk barn, måtte by på spesielle problemer og utfordringer. Som vanlig ga den norske stats adopsjonsregime blaffen.  Det viste seg jo sterkt for de koreanske mødrenes barn som siden staten lot strømme inn til Norge.

Opprinnelsesstatene ville ved utarbeidelsen av Haagkonvensjonen om interstatlige adopsjoner at mottakerstaten skulle ha mathingsansvaret, men den norske stat og dens norske barnehandlere var i mot dette. Konvensjonen ga ikke den norske stat og dens barnehandlere medhold, så de valgte derfor å neglisjere konensjonens ufravikelige forpliktelse om dette. De opplyste til og med til Stortinget intet om dette viktige prinsippet for å få Stortinget til å ratifisere konvensjonen.

Vel, i 1953 var det bare nazi-Tyskland som hadde drevet med internasjonale adopsjon med okkuperte øst-europeiske land som "giverland".  Det okkuperte Norge var et av svært få frivillige giverland under nazi-tiden.
Denne enorme tragedien dette skapte resulterte i den europeiske adopsjonskonvensjonenfor å forhindre at barn og deres foreldre og familier skulle bli offer for noe slik igjen i Europa.

Allerede i 1969 fastlo Norges fremste adopsjonsekspert da og til dags dato, at det ikke fantes noen fullverdig offentlig måte å foreta noen skjematisk form for matching. En del giverland har åpenbart siden forstått dette bedre enn den norske stats barneimportregime. De vil ha prøvetid før en adopsjon blir offentlig endelig og irreversibel. At Norge har korrumpert og sabotert også denne løsningen, må statens barneimportører ta ansvaret for, men var selvsagt forutsigbart.

Alt dette har jeg etter 1994 fått rede på og avdekket. Fordi min adopterte lillesøster døde altfor tidlig, og fordi den angivelig døde og begravde opprinnelige lillesøster dukket opp lys levende og helt oppegående.
Jeg ville ikke at min adopterte lillesøster skulle dø forgjeves og jeg ville ikke at den norske stats ulovlig skulle skille søsken og/eller foreldrene for noe barn i en adopsjon den norske stat fikk til rettslig prøving og vurdering. Hittil har jeg brukt over 10 år med fakta og informsjonsinnhenting inkludert rapporter fra et utall voksne adopterte som har overlevd oppveksten.

.

Den første fullverdige matchede utenlandsfødte adopterte i Norge!

Jeg, født Kurt Hartmut Ernst Reise, ble på en forunderlig måte den første fullverdige matchede utenlandsfødte den norske stat ga et norsk ektepar bevilling til å adoptere!  Jeg var ikke klar over dette før omtrent 1996, da jeg en tid hadde fungert som leder av hjelpe- og støtteforeningene Adoptertes Landsforening.

Selv om lovligheten av min adopsjon er mer enn tvilsom, er det ingen mangel med matchingen! Takket være den så har jeg kunnet godta å leve med en illegal adopsjon og illegale foreldre. Min adopterte lillesøster fikk ikke nyte noe godt av en matching hun burde vært sikret. Selv om hun var født i Norge og snakket norsk. Jeg kom til Norge som tyskpråklig, et språk min norske adoptivfar behersket som en ekte berliner. Jeg kom til ekteparet som en ukjent gutt på 4 år, mens min adopterte lillesøster kom til samme ektepar for adopsjon som en norsktalende 3-åring.

Joda, jeg kom til Norge på prøve, slik en del opprinnelsesstater vil sikre sine barn en adopsjon av beste merke og slik de faktisk etter norsk lov av den norske stat skal være garantert. Ekteparet Johanssen hadde sikret meg et 3 måneders opphold i Norge med fastsatt dato for siste oppholdsdag i Norge. Min lillesøster fikk de bare beskjed om var blitt for syk til å komme, og aldri siden mer informasjon enn det. To dager før vi begge skulle lande på Fornebu.

Å sette et tysktalende barn inn i et land hvor tyskerunger, tyskere og alt tysk var værre en satan og fanden sjøl, var kanskje ikke så barnevennlig og noe barns beste, men på grunn av ekteparet Johanssens sosiale status i nabolaget i Fredrikstad, var det ingen som våget å ytre seg negativt. Ingen. Ekteparet Johanssen konstaterte at det tyske momentet ikke var noe problem for meg, dem og en tenkt adopsjon. Derfor lot de være å sende meg tilbake da min oppholdstillatelse opphørte. Det fantes ikke "muskler" og makt i Tyskland til å få hentet meg tilbake, så jeg ble boende hos ekteparet Johanssen. Mine utenlandske verger måtte bare godta at så skjedde. Min utenlandske mor fikk intet vite.

Vel, jeg lærte fort norsk, var sunn og frisk på alle måter, og en slik gutt ekteparet Johanssen selv mente de kunne ha skapt om ekteskapet ikke etter inngåelsen hadde vist seg å være dømt til å være barnløst. Frafallet av det tyske språket, mitt utseende og min tydelige tilknytning til ekteparet Johanssen; hvilket skyltes at jeg ikke ville tilbake til de sorte damene i Tyskland, og en del andre forhold, førte til at alle kunne konstatere at dette var den optimale match for meg og også for ekteparet Johanssen og deres respektive familier.

Bevilling til adopsjon fra den norske stat ble gitt ekteparet Johanssen 2 år etter at jeg landet på Fornebu. Norske barnekjøpere omtaler ofte en slik landing som at den adopterte "er født på Fornebu". Noe slikt dumt har jeg aldri hørt av ekteparet Johanssen.

Etter bevillingsbegjæringen ble kommunen tilkalt for å vurdere om det forelå forhold som skulle tilsi at en adopsjon ikke skulle bli til gagn for meg. De kunne med egne øyne konstatere at den to årlange prøvetiden hadde avdekket det de før noen landing på Fornebu aldri kunne ha avdekket. Fykesmannen i Østfold utstedte et bevillingsdokument og gjorde vedtak om navne-endring av denne lille tyske statsborgeren i samme slengen. Morten Johanssen ble dermed en ny beboer i Norge.

Ville ekteparet Johanssen sendt meg tilbake til hjemlandet om de så at matchingen ikke var som den burde? Dette har jeg selvsagt snakket med dem om, og svaret er som jeg håpet. Spørsmålet kom opp på nytt da min tyske lillesøster på 10 måneder med polio ville blitt sendt tilbake da det i 1994 ble avslørt at hun ikke var død og begravd i 1953.  Svaret er: Absolutt nei!

Jeg spurte også hvorfor de tok en slik sjanse med min yngre norskfødte adopterte lillesøster, og fikk til svar at de hadde stolt på at norske myndigheter hadde så mye erfaring med helnorske adopsjoner at de ikke ville latt dem blitt hennes adoptivforeldre om grunnlaget for et godt resultat var solid til  stede. På den annen side så slet det offentlige med å sikre jenta en forsvarlig omsorgssituasjon fordi det rett og slett var mangel på ektepar som ville ta seg av henne. De som ville adoptere i Norge på den tiden, kunne alle plukke og velge nyfødte og sunne barn.

Jeg snakket ofte med min adopterte lillesøster om det meste av den hun slet med. Jeg hadde konstant vondt av henne, led med henne og dårlig samvittighet fordi jeg hadde fått en "silkeadopsjon" og hun en adopsjon hun kjempet konstant for å mestre og overleve. Til slutt ga hun opp etter utallige opphold på sykeshus for livsbergende behandlinger. Anereksia og bulemi var begreper jeg fort måtte lære meg. En livsglad sjel. en sjel med et uendelig stort giverhjerte og en plaget sjel av forhold hun og andre ikke kunne kontrollere, møtte sin for tidlige død en lørdag morgen da hun skulle sto opp, spise sin dyre forkost som hun siden ville kaste opp og gjennomleve dagen i en stol eller sofa med nye inntak av mat og påfølgende oppkast. Omgitt av en ruinert samboer som ikke viste hva godt han kunne gjøre for å få henne ut av elendigheten.

Hun våknet, kom seg ut av sengen, falt om på vei til badet og døde straks. Jeg var igjen skilt fra en lillesøster og igjen alene blant "fremmede".  Mismatch og manglende matchingsprossess, slik jeg var forundt, var nok en del av årsaken til det hele. Gjertrud het du fra du ble født, og Gjertrud står det på gravstenen på Haslum kirkegård. Kanskje har du møtt noen av dine egne der oppe i den himmelen du fortjener?
.

Omvendt matching?

Min opprinnelige poliorammede lillesøster ble i Norge matchet bort fra meg og ekteparet Johanssen. Med den begrunnelsen som ble servert oss 14 år senere: Hun var rammet av polio så sterkt at hun døde. Dette bel fortalt oss direkte opp i ansiktet av de personene som i all hemmelighet hadde sendt denne 10 måneder gamle babyen til et vanlig arbeider-ektepar i Oslo. En hemmelighet som mot deres vilje på en forunderlig måte ble avslørt for oss først i 1994. Til og med på min fødselsdag!

Så fikk jeg altså dramatisk føling med omvendt matching: Hensynet til barnets innvirkning på adoptanters livsstil, livsutfolding og sosiale status skal telle mer enn barnets og til og med barnets søsken beste.

Nå må jeg understreke at de som skjedde min lillesøster, meg og ekteparet Johanssen i dette tilfellet skjedde mot vår vilje og ikke minst: Min utenlandske mors klare vilje og samtykke. Det skjedde fordi en enslig norsk adopsjonsformildler i Norge ville det slik, og en norsk stat som valgte å lukke øynene.

På den annen side ble min lillesøster matchet til et norsk annet barnløst ektepar som heldigvis viste seg å være en utmerket match for min lillesøster og for hennes norske adoptivforeldre. Slik sett gjorde den norske adopsjonsformidleren en god jobb.  Denne tidligere prestefruen og kvinnlige juristen, var nok en tpe som likte å leke Gud på basis av en sterk tro på sine evner, klokskap og livsinnsyn. Hun kunne jo ikke vite at min adopterte søster ikke ble matchet slik staten skulle sørget for. Hadde også den matchen vært et lykketreff, ville dette ikke vært skrevet. På den annen side ville utvilsom ekteparet Johanssen om mulig vært en bedre match.

Ja, i prinsippet er det OK at man ved en matching MÅ vurdere hvilke følger et bestemt barn får for adoptantene - på alle områder. Det skal ikke så mye til før et adoptert barn kan få så stor betydning for adoptantens liv, livstil og psykosisoale forhold, at det til syvende og sist vil gå utover det adopterte barnet selv. Et ufravikelig krav for et slikt prosjekt er at de aktuelle adoptantene selv er med på vurderingen og blir kjent med hva som må vurderes. Om de derpå finner at "prisen" vil bli for høy, så har de også en plikt til å avvise en slik kobling som aktuell. Barnet vil da bli vurdert opp mot noen andre. Det kan til og med de som har valgt bort tilbudet også bidra med!

.

Matching alle veier!

Jeg har presentert forskjellige former for "matching" som jeg direkte har fått føling og erfaring med. I tillegg kommer hundretalls andre matchinger jeg siden 1994 er blitt direkte kjent med. Senest i går ble jeg presentert en matchingsutfordring knyttet et et søskenpar av utenlandsk opprinnelse som var i Norge.

"Prøvetid" høre så markedsmessig ut. Det er bedre å bruke "matchingstid". All ansvarlig og seriøs matching tar til, koster penger og krever gode løsninger i tilfelle konstatert mismatch.

Jeg var heldig som kom til overklasse-ekteparet Johanssen som hadde penger nok til å ha et ukjent barn hos seg og bruke masse tid og penger på å finne ut hvordan barnet trivdes og utviklet seg i en mulig ny familie og det livet en slik tilhørighet ville medføre for alle berørte. I to år, etter å ha betalt en meget kostbar flytransport og klar over at returkostnadene kunne være like store, fikk jeg prøve og leve ut et liv som kanskje for meg kunne være av det bedre. Ekteparet Johanssen skaffet seg tid til å bli kjent med denne tysktalende guttungen, så da de da betstemte seg for å kreve bevilling til adopsjon, var det så og si selvsagt at adopsjonen ville bli meg til gagn.

Min opprinnelige lillesøster fikk en lottoadopsjon. Flytransporten ble ikke betalt av hennes adoptivforeldre og de hadde ingen reelle muligheter til å sende jenta tilbake til hjemlandet.

Min adopterte lillesøster ble bare plassert utifra en overfladisk vurdering som gikk rent på det fysiske, utseendemessige og det at hun var jente. Ekteparet ville adoptere en gutt og en jente hvor gutten var den eldste. Sånn sett var det greit å tilhøre den priviligerte overklasse i Norge.

.

Klassereise?

For mange av de importadopterte 17.000 som er tatt til Norge for et liv som noens adopterte her, har nok adopsjonen vært en "klassereise". I alle fall en "kultur-reise".  Matchingen har ene og alene vært bygget på det. Ikke noe annet.

Dette gamle tankegodset hos statens adopsjonsregime lever ennå meget sterkt: Så lenge staten mener at adoptantene sosialt står foreldrene betydelig over, vil adopsjonen etter statens mening måtte bli til gagn for barnet. Mange av adoptantene til barn de har skaffet seg via statens barnehandlere, viser også at de ha adoptert en slik holdning:  "Vi er godkjente foreldre". Fødeforeldrene skal bare hatt et liv på gatam, institusjon og/eller prostitusjon å tilby; hvilket vi har reddet dem fra, er en holdning ikke ukjent i de kretser.

Jeg har forsøkt i årevis å fremskaffe opplysninger om min opprinnelige mors og fars familie. Førstnevnte var tysk, mens far og farsfamilien var amerikansk.  Ingen syntes å ha hatt noen lavere sosial status enn ekteparet Johanssen. Om de var av høyere sosial status, er noe jeg forsøker å finne ut av. Begge familier var sterkt rammet av krigen. Hadde det ikke vært for Hitler og krigen, ville jeg aldri blitt født! Krig og kommunisme tok livet at de fleste mannlige medlemmene i min mors familie, og siden min amerikanske far ble offer for koreakrigen han deltok i, kan man si at hans amerikanske familie også ble offer for krig og kommunisme. Det samme ble forsåvidt jeg og min lillesøster. Merkelig nok var også min adopterte lillesøster også et slikt offer fordi hennes foreldre var flykntinger som hadde klart å komme seg til Norge.
.
At adopterte i Norge har noen høysosial status, kan man neppe si. På en eller annen måte merker man at man er annerledes og ikke like godtatt, anerkjent og respektert som ikke-adopterte. Langt på vei kan man si det samme om adoptivforeldre, selv om de organiserte barnekjøperne forsøker å skape seg en høyere anerkjennelse enn det mange jakter på.

Matching i forhold til sosial opprinnelse, etnisk opprinnelse, innfødt kultur og årsaken til at barnet er kommet i en adopsjonssituasjon, er nok matchingsmomenter som det med fordel kan tas høye for i vurderingene.

Ekteparet Johanssen var meget bevisste på dette. De forkastet flere barnetilbud før de falt ned på å gå videre med min lillesøster og meg, men som altså ikke ble noen realitet for andre enn meg. Av en eller annen grunn hadde jeg alle evner og egenskaper som passet inn i et overklassemiljø. Med andre ord egenskaper som et ektepar i overklassen kunne være stolt av. Jeg viste meg god i all slags sport, god på skolen, god til dans, dannelse (takket være de damene i sort?), god pianospiller, god i guttemisikken, god speiser, god soldat og en særdeles evnerik student. Det meste av deg jeg viste meg god på, var min adopterte lillesøster ikke god på, med unntak at sport og musikk. Min fraskilte poliorammede lillesøster hadde ikke de samme muligheter som meg til å vise hva hun var god på, men der hun fikk vise seg, var hun ypperlig.

Hvorfor tar jeg frem dette? Jo, fordi jeg får rett og slett vondt av alle de ofrene og alt det vonde statens forsømmelser på matchingsområdet den har begått overfor alle de tusener av utenlandske barn staten har fått bragt til Norge for et liv som adoptert hos helt tilfeldig koblede norske betalingsvillige adoptanter. Det er rett og slett skandaløst gjort fra den norske statens side. At til og med titalls mennesker i Norge skal berike seg øjkonomisk og sosialt på dette, er og blir moralsk og etisk forkastelig - uansett hvor straffbart slik trafikk måtte være for de skyldige i Norge og utlandet.

Det er full ut mulig å sikre ethvert barn - norsk eller utenlandsk - en fullverdig matching slik adopsjonsloven krever. Det finnes ingen unnskyldning for å unnlate en slik lovpålagt matching. Det finnes ingen grunn til å spare de ansvarlig og skyldige for manglende matching og mangelfull matching det personlig ansvaret for den slags adopsjonsforsømmelser og barneovergrep. Ingen. Enten disse måtte hete Øystein Gudim, Adopsjonsforum  eller Morten Stephansen, Bufdir. De burde nok matches til langt mer anerkjennbare og moralsk og etisk forsvarlige inntektgivende arbeid enn det de i dag ynder å tjene penger på, under dekke av "barnets beste".

Jeg fikk meg mine "aha-opplevelser" i 1991 og i 1994 og fra mange bekreftende hold siden. Det skal ikke mye til å skaffe seg innsyn i dette og se at adopsjonsparadiset i Norge bare er en reklameskapt fiksjon av statlig adopsjonsregime som aldri skulle eksistert og noe barn i denne verden hatt noen kontakt med.

Vel, det vil jeg mene og påstå til jeg dør!

.
Lottomatching

Direkte privat adopsjon er et resulat uten barne-formidler og dermed umulig være et resultat av organisert barnehandel. Barnets foreldre bestemmer selv hvem de ønsker skal være barnets adoptanter, på grunnlag av kunnskap og informasjon en statsbyråkrat aldri kan ha. Vet de ikke om noen de vil overlate sitt barn til, så lar foreldrene være å bruke adopsjonsretten sin fordi det da vil være barnets beste.

En slik matchng skal selvsagt etterkontrolleres av statens adopsjonsregime, for de kan ha tilganger til personopplysninger om adoptantene som vanlige borgere ikke har. Staten har ved adopsjon rett til å sjekke strafferegistre, helseregistre og andre registre kun staten har tilgang til.

Når det gjelder matching av utenlandske barn til norske borgere i Norge, har adopsjonsloven alltid hatt en matchingsbestemmelse. En interstatlig konvensjon om matching ble Norge først omfattet av i 1997, men det var en forpliktelse statens barneimportører ikke ville underkaste seg, med den følge at barna ble offer for "lottomatching". Eksempelvis har Bulgaria lagt opp til en matching i tråd med Haagkonvensjonen, men som InorAdopt har valgt å holde tett om.

Det er ikke for ingenting av opprinnlesesstatene ville at mottakerstatene skulle ha ansvaret og stå for matchingen. Norge og dens statsgodkjente barnehandlere var mot dette. Heldigvis ble Haakonvensjonen om interstatlige adopsjoner vedtatt med en forpliktende artikkel 17 C som eksempelvis USA straks tok på alvor.
Norge har forpliktet seg til å omfattende konkrete kontroller når et barn kobles til en statsgodkjent norsk barnekjøper i artikkel 17 c i kraft av et Stortingsvedtak. Staten og dens barneimportører har valgt å gi blaffen i snart 14 år nå. Også enhver kontroll opp mot adopsjonslovens § 12 om adoptertes barns rett til opplysninger om sine opprinnelige foreldre.

Samtidig skryter spesielt Adopsjonsforum at matching foregår og at Adopsjonsforum har sørget for at de utenlandske foreldrene og deres barn kun får adopsjoner som oppfyller Haagkonvensjonens regler og norsk lov. Det siste har Adopsjonsforum vær forpliktet til siden 1976, men gitt blaffen i.

.
Er glad jeg ikke ble adoptert gjennom et Adopsjonsforum

Etter at jeg i 1994 ble klar over hva Adopsjonsforum og Ketil Lehland drev med, var jeg sjeleglad jeg som tysk barn i 1953 ikke fikk mit liv rammet av virksomheten til de nevnte. På den annen side var jeg virkelig overrasket over at utviklingen siden 1953 om norsk adopsjon av utenlandske foreldres barn, var gått den totalt gale veien i stedet for fremover, slik man burde forvente av et vestlig land som Norge.  Senere oppdaget mye mer om denne statlige barneimporten som har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Å leve i et land hvor dens statsmakt bruker utenlandske mødres barn til å dekke sitt innelandske barnebehov som et statlig velferdgode for statsgodkjente nordmenn i Norge ved et statlig barneimportsystem, får meg til å minnes det nazistiske opplegget for adopsjoner som rammet foreldre og barn i det okkuperte Øst-Europa. Tankene går også til Kina, Franco-regimet, Argentina og andre land med regimer sombryter menneskerettigheter og barns rettigheter uten å blunke. Oftest i politisk og økonomisk vinnings hensikt.

Det merkelige er at en sentral SV-politikker på 1990-tallet uttalte til Vårt Land om denne trafikken: "Utenlandske kvinner skal ikke være fødemaskiner for nordmenn."  Det har nok SV's Øystein Gudim vært helt uenig i og handlet deretter. Det er nok alle andre norske maktmennesker i Norge som siden 1976 har benyttet seg av statens barneimportørere; hvilket det etterhvert er blitt mange av.

Gad vite hva slags moralske og etiske standarder de har disse som staten godkjenner som barnekjøpere og barnehandlere?
Eller......Hva slags moralsk og etisk standard har en statsmakt som gjør noe slikt?
.