Følgere

Populære innlegg

fredag 11. desember 2009

Monica Dalens merkelige adopsjonsverden

Monica Dalen skaffet seg et indisk barn hun ville ha som sin adopterte datter. Hennes forhold til "adopsjonsforeningen"; Foreldreforeningen for barn fra andre land, har hun alltid vært nøye med ikke å la andre få kjennskap til.  Kanskje ikke så rart med tanke på at den drev en virksomhet den neppe hadde lov til etter norsk lov. Daglig leder i 1992 var Ingelise Jakhelln. Hennes ektemann Henning har laget en artikkel i Jussens Venner om adopsjon som faktisk er av rettslig stor betydning. Foreningen var meget aktive i lovforarbeidet til adopsjonsloven av 1986 og anerkjent da som en lovlig formidlingsorganisasjon - av adopsjonsdepartementet.

Noen hundre barn ble tatt til Norge for adopsjon gjennom denne foreningen. Når fikk den statens godkjenning for å drive slik virksomhet? Drev den i det hele tatt noe lovlig virksomhet? Hva var Monica Dalen med på og/eller hvilke fordeler hadde hun av denne foreningen?

Man kan altså lure på hvordan Monica Dalen ble en norsk adoptivmor til et indisk pikebarn, og hvilken rolle hun spilte for at også andre norske kvinner ble det på samme måte. Sikkert er det at hun naturlig nok ble opptatt av hvordan det skulle gå med sin adoptivdatter og for egen del ønsket en slags dokumentasjon på at hun hadde gjort det rette.  Hennes habilitet som "adopsjonsforsker" var altså i utgangspunktet mildt sagt problematisk.

For meg fremstår Monica Dalen som en norsk kvinne som har tatt til seg, på en eller annen måte, et mer eller mindre ukjent indisk pikebarn til seg i Norge som sitt. Det synes også som om hennes "forskerinteresse" har hatt motiver som også avsløres ganske tydelig i "forskningen" hennes: Fremstille den norske barneimporten i best mulig lys for de ansvarlige, og dekke til det som kan skade det ønskede bildet.

Monica Dalen har vært og er en meget ambisiøs kvinne som søker anerkjennelse hos den norske elitiske overklasse. At det var store penger i den norske barneimporten, oppdaget hun tidlig. 1992 fikk hun i samarbeid med Barbro Sæterdal ferdig et akademisk arbeid om adopsjon som førte til at hun ble professor ved Spesialærerhøyskolen i Oslo. Senere en del av UiO.  Dernest fikk hun et sugerør i adopsjonsdepartementet til å hvitvaske resultatene av statens barneimport og dermed gjort til en statsoppnevnt "adopsjonsforsker".  Veien til å bli den ledende i statens såkalte "adopsjonsutvalg" var kort. Utvalget har vel laget en NOU som må sies å være ikke bare det aller værste på adopsjonsfeltet, men i NOU'ens historie.

Geir Follevåg gir Monica Dalen så hatten passer i sin bok "Adoptert identitet". Det synes jeg er bra selv om jeg mener Follevåg bommer helt i valg av grunnlag for å gå så hardt ut mot "SæterDalen".

Monica Dalen er blitt kjent for følgende utsagn: "Det går bra med de fleste adopterte."  Så bra at den statstyrte og dels skattebetaltfinansierte norske barneimporten skal tros oppfyller de gagnlighetkrav som adopsjonsloven fastsetter for alle de utenlandske barna, er det Monica Dalen vil ha frem. På vegne av "adopsjonsutvalget" fremhever hun det som viktig at de positive siden ved adopsjon hun mener slike adopsjoner har for de utenlandske og ofte utenlandske foreldres barn, skal fremheves mer!

Av og til lurer jeg på om Monica Dalen i bunn og grunn er drevet av en vilje til å forsvare seg selv og sine adopsjonsvalg og adopsjonshandlinger hun og så mange andre av hennes likesinnede har gjort som voksne mennesker mer eller mot de utenlandske barnas foreldres vilje, interesser og ønsker. Er det rart at hun er blitt en slags "gud" for de tusener som har skaffet seg et utenlandsk barn på omtrent samme måte? For ikke å nevne alle de som tjener store penger på denne barnetrafikken! Man kan vel si at det går best for de som vil tjene penger på norsk statstøttet barneimport som de utgir å være rettslig, moralsk og etisk forsvarlig.

Monica Dalen er ikke og vil aldri bli noen tilsvarende "gud" for adopterte i Norge, norske eller utenlandske fødeforeldre og heller ikke andre som velger seg et mer seriøst, saklig og upartisk forhold til adopsjon.  Med tanke på at hun skal være Norges fremste "adopsjonsforsker", er det påfallende hvor liten anerkjennelse hun har utenfor det norske statsbestemte barneimportregimet.

Noe merkelig er det at spesialpedagogikk skal være det mest relevante akademiske grunnlaget for adopsjonsinstituttet og alt det det omfatter og berører.  Fagkretsen jus, psykologi og sosialmedisin synes eksempevis å være langt mer nærliggende, men Monica Dalen har på sett og vis klart å gjøre dette feltet til sitt. Det viser nok hvilken makt det norske barneimportregime har og hvilke midler det vil bruke for å beskytte seg selv og sine egeninteresser.

På den annen side er det ikke ueffent å beherkske spesialpedagogikk når man vil oppnå noe hos folk som kan og vet lite om adopsjon.

Jeg oppsøkte en gang Monica Dalen og Barbro Sæterdal for snart 15 år siden. På deres kontorer på høyskolen i Oslo. Måten de to reagerte på at jeg påpekte en del mangler og svakheter med deres produkt av 1992, var faktisk skremmende.  Kanskje har jeg brevet jeg fikk fra dem noe senere i mitt arkiv ennå?

Ville det ikke være naturlig å sammenlikne hvor "bra det går" med de importadopterte med de norskfødte adopterte?  Ville det ikke være naturlig å skille mellom de forskjellige adopsjonstypene? Ville det ikke være naturlig å drive en adopsjonsforskning i samarbeid med andre fagmiljøer?  Eller initiere til noe slikt?

Den dag i dag har jeg ikke noe nevneverdig av det Monica Dalen har presentert som har vært verd å adoptere.  På den annen side så har jeg valgt ikke å leve av den norske barneimporten som nå utgis av Monica Dalen som "barnets beste".  Nå går hun så langt at hun stiller seg bak forslaget til statens "adopsjonsutvalg" om å fjerne adoptertes lovfestede rett til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre av den norske stat!

Så kommer det spørsmålet man kanskje bør stille seg: Er kvinner som Monica Dalen barnets beste for indiske pikebarn, eller er det andre kvinner som må antas å vil bli mer til gagn for et indisk pikebarn? På grunn av Monica Dalens diverse adopsjonsvalg, må man faktisk spørre om hun har vært og er til gagn for utenlandske barn flest når det kommer til adopsjon; spesielt de som er tatt til Norge etter 1992.

Hvordan har det egentlig gått med de barn Foreningen for barn fra andre land fikk tatt til Norge for å leve som noens adoptert her? Det er jo ikke vanskelig å finne ut av for en liten slant skattepenger.  Man kan jo lett sammenlikne de norskfødte som ble adoptert samtidig. Jeg fremla denne tanken for Monica Dalen for 15 år siden og tilbø til og med norskfødte adopterte hun kunne forske på, men det tok damen da ikke nådig opp.

Monica Dalens skriverier og arbeider blir lest og studert av meg vel vitende om at det ikke tilfører meg og andre noen kunnskap og viten av verdi. Eller noe nytt av betydning. Å lese den slags er en av de triste og ubehagelige pliktene jeg påla meg i 1994. Jeg har lest svært mye om adopsjon fra 1963 og frem til i dag. Også i som temaer i skjønnlitteraturen, hvor Geir Follevåg synes å ha søkt sannheten om å være adoptert. Monica Dalen konkluderer med at det går bra for adopterte og at adopsjon er barns beste lenge før de er blitt gamle nok til at det kan trekkes noen saklige konklusjoner.

Det mest interessante og verdifulle norskproduserte jeg har lest på adopsjonsfeltet er arbeidene til Liv Thoring. Rett og slett imponerende på alle måter! Slikt trengs det mye mer av!  Boka "Mødre uten barn" er har også kvaliteter som Monica Dalens forskning på ingen måte matcher.

Når alt kommer til alt, er kanskje ikke Monica Dalens adopsjonsverden så merkelig likevel?

De med "lissom-foreldre", "lissom-familie" og "lissom-adopsjon"

Noen tusen av utenlandsk opprinnelse er de siste 40 årene blitt tatt til Norge for å leve i en "lissom-adopsjon", med "lissom-foreldre" og norsk "lissom-familie".

Joda, "det går bra med de fleste", slik en Monica Dalen har funnet ut ved en ganske overfladisk forskning på disse "lissom-adopterte". Historien er full av eksempler på at det "går bra" med en stor andel av sjålne, bortførte og/eller kjøpte barn. Så hvorfor skulle det ikke gå bra med disse tusner av "lissom-adopterte" som har sine egentlige foreldre og familie i et land langt fra Norge? - Eller har de virkelig det?

  • Nei, i følge den norske stat og dens "adopsjonsforeninger" er alle barn som er tatt til Norge for adopsjon i bytte mot penger, "foreldreløse og forlatte".  Den usanne påstanden er laget for å skape inntrykk av at barna umulig kan være stjålet og/eller bortført!

Hva som denne "adoptivmor" Monica Dalen mener med "bra", er ikke godt å si.
Adopsjonsloven krever at adopsjon kun kan tillates om "det kan antas at adopsjon vil bli til gagn for barnet". - Det er noe annet enn hva en tilfeldig kvinnlig forsker/"adoptivmor måtte mene "går bra"!

Historien har også vist at "det går bra" med de fleste voldtatte og de som har hatt en vanskelig oppvekst. Når man definerer "adopsjon" så vidt og uten noen forankring i lovens adopsjonsinsitutt, kan man faktisk lure på om Monica Dalen i realiteten har forsket på falske barn som er påført en falsk adopsjon og familiestand.

Sikkert er det at disse små barn som tas til Norge for en "lissom-adopsjon" av den ikke tillate sorten, selvsagt kommer i et meget sterkt avhenghetsforhold til de norske "lissomforeldrene". Akkurat som enhver annen hundevalp og barn som gjøre avhengig av andre enn sine foreldre og familie. Det lille barnet kan ikke selv komme seg ut av denne avhengigheten før det er blitt i stand til å stå på egne ben.

Jeg har forlengst sluttet å bli overrasket over alle de voksenblitte "lissom-adopterte" som i ung voksen alder har brutt helt med en eller begge sine "lissomforeldre". En del velger likevel å spille rollen som "lissom-barnet" av økonomiske grunner og for ikke å få en kommende arv betydelig redusert.

Det er ikke lett å spille rollen som "lissombarnet" uten å bli preget av dette. Det gjør noe med personligheten. For mange av de unge fører dette til betydelige identitetsproblemer som ikke blir enklere med årene og når de blir eldre. Det utvikler seg for mange et adopsjonssyndrom som gir seg utslag på mange synlige måter for de som vil og kan se. "Stockholmsyndromet" er for mange en del av dette adopsjonssyndromet.

Om adopsjonssyndromet kommer av at man er adoptert, er det ikke noe som tyder på er den eneste utløsende faktor, fordi tusner av norskfødte adopterte har lykkes godt med å forhindre at det blir et livsvarig syndrom. Mye tyder på at det er de psykososiale forhold adopsjonsforholdet og adopsjonstypen representerer som i hovedsak forårsaker adopsjonssyndromet. Mest utsatt synes de "lissom-adopterte" å være og de som staten har sørget for ikke får opplysninger om sine opprinnelige foreldre, slik det etter loven har rett til - enten man er "lissom-adoptert" eller lovlig adoptert.

Jeg har også merket meg erfarne "lissom-adoptivforeldre" og legale sådanne som ser på seg selv som "lissom-foreldre" da de gjennom så mange år aldri har opplevd eller fått føle noe ekte foreldreskap. En del har til og med dårlig samvittighet for dette; hvilket de ikke skal ha.

Jeg har møtt på en del vanlige adopterte og "lissom-adopterte" som er utrolig dyktige til å spille rollen som "lissom-datteren" eller "lissom-sønnen". Noe ganger også likeså når det gjelder rollen som "lissom-broren" eller "lissom-søsteren". På den annen side sliter de ofte med "å være seg selv" og har til og med blitt så god i dette at de fortsetter spillet overfor samboer eller ektefelle. Først når de selv får barn - egenskapte og egenfødte - synes det som om mye av denne lissomheten forsvinner og erstattes av noe ekte og deres eget og det alene. De blir liksom starten på en ekte familie som skiller seg så sterkt fra den "lissom-familien" de har vært tvunget til å leve i og med.

Det er først da de fleste "lissom-adopterte" og en god del vanlig adopterte, opplever sider ved sitt liv om adoptert, som ofte får betydelig virkning for deres liv siden. En god del føler da på alvor at de har vært og kanskje er noen ukjente ekte barn og har en ekte familie et sted i Norge eller et annet land. Med sitt eget foreldreskap og barnets kommende interesse for sin slektslinje, nytter det ikke å videreservere den adopsjonsfortellingen man har vokst opp med og kanskje også "adoptert" bare for å tekkes de man har vært så veldig avhengig av.

I bunn og grunn er det så veldig mye "lissom-greier" knyttet til alle typer adopsjon. Det spesielle med disse "lissom-greiene" er at de kan synes å fungere til de plutselig ikke fungerer etter hensikten lenger og lett danner grunnlag for både personlige og psykiske kriser.

Det er blitt så populært å få det adopterte barnet til knytte seg til "lissomforeldrene" som om barnets tilknytning skal være lik et egenfødt barn. Hvor denne ideen har kommet fra, vites ikke, men det er i alle fall en ide av en gal og ofte farlig sort. Med unntak for de som har sett sitt snitt til tjene store penger og annet de søker ved dette. Dette skaper sannsynligvis større problemer for adoptivforeldre enn det løser, men det vil jo "selgerne" av "tilknytningsteoriene" innrømme.

I bunn og grunn er det ikke noe galt med "lissom-foreldre", "lissom-barn" og "lissom-familie", så lenge relasjonene bygger på erkjennelse av at det er realiteten og forholder seg til hverandre deretter.

"Lissom-foreldre" kan være vel så verdifulle for et barn som barnets egentlige foreldre, men det krever et slags tilstedeværelse av de opprinnelige foreldrene i adopsjonsforholdet som dessverre er blitt borte i det fleste adopsjoner etter 1970.

Jeg vet ikke om "adopsjonspsykologi" er noe tema i den norske psykologi-utdannelsen, men det burde vært det om man i Norge hadde tatt adopsjon på alvor. I noen tiår har jeg søkt slikt stoff i norske fagbøker, men har til nå ikke kommet over noe.

Hvert år dør et par hundre adopterte av alderdom. De fleste har et klart svar på om adopsjonen har vært dem til gagn eller ikke. Mange kan også gi en forklaring på hva som ikke gjorde den til gagn og hva som førte til det motsatte. Til slutt er det bare statlig tvangsadopterte og falske adopterte av utenlandsk opprinnelse igjen i Norge. - Da er alle nesten like meget "lissom-barn", lissom-foreldre" og i en "lissom-familie".

Jeg lurer ofte på hva slags reise disse vil få gjennom livet i forhold til med en adopsjon av den rette og lovlige sorten.

I dag heter det plutselig at "adopsjon er barns beste". Tja, kanskje er det slik at alle barn som fødes skal bortadopteres til noen staten og politikkerne mener er bedre "foreldre" enn de foreldrene barna er født med? Er det ikke nok slike "barns beste-foreldre" i Norge, kan jo barna bare sendes til USA og andre vestlige land for at deres "beste" skal sikres ved tvangsadopsjon.

Verden har til alle tider vært full av voksne som gjerne vil være "lissom-foreldre" for å få dekket et barnebehov som ofte er av den syklige sorten. Millioner av barn har vokst opp med "lissom-foreldre". Det er imponerende at forsker Monica Dalen har funnet ut at "det går bra med det fleste".

Jeg er alltid like imponert over alle disse "lissom-barna" og "lissom-foreldrene" som på en eller annen måte har klart å skape en samforståelse, gjensidig respekt og et godt og sundt samhold - vel vitende om at det hele er en "lissom-greie" som eksisterer i tillegg til den ekte greia. Det er bare så trist at så mange av de som er tatt inn fra et land langt fra Norge, er snytt for den ekte greia og dermed ikke kan oppnå den balansen som må til for ikke å risikere å bli rammet av adopsjonssyndromet. - Det er på ingen måte noen "lissom-greie"!

torsdag 29. oktober 2009

Barnehandleren Øystein Gudim lyver igjen.

Det er nesten utrolig at denne famøse barnehandleren og handleren med illegale importadopsjoner får fritt leide i NRK. Heldigvis holder TV2 den mannen på god armelengs avstand.

26.10.2009 var Gudim igjen ute med sine løgner, usannheter og feilpåstander om adopsjon. Hva annet kan man egentlig forvente?

Øystein Gudim begynte med en løgn som må sitte langt ned i ryggmargen til enhver norsk barnehandler og formilder av illegale adopsjoner. Han begynte friskt med en grov usannhet og løgn laget for å gi hans handlinger og virksomhet et slags moralsk akseptabelt grunnlag:

Nr. 1: "Adopsjon er til for å beskytte et barn."

Mot hva?

Hvor er beskyttelsen mot slike som Øystein Gudim og det han lever godt av? Har han ennå ikke forstått at Haagkonvensjonen om "internasjonale adopsjoner" som et forsøk på å hindre ulolvlig barnebortføring, kjøp av barn for adopsjon og handel med barn for adopsjon?

Nr. 2: "Biologiske foreldre har ikke rett til å se arkivene". (Bare den adopterte)

Helt siden 1967 har bortadopterende foreldre en lovfestet rett til å se alle den norske stats saksdokumenter om adopsjon - uansett om staten godkjenner adopsjonen eller ikke. Jfr. forvaltningsloven som Verdens Barn og Adopsjonsforum alltid har måttet kunne.

Det er Adopsjonsforum som aktivt hindrer de utenlandske bortadopterende å kunne bruke denne retten! Kan noen gjette hvordan Adopsjonsforum og Gudim gjør det?

Nr. 3: "Vi innretter oss etter de lover som gjelder."

Adopsjonsforum og Verdens Barn har i alle år visst at norsk lov gjelder når nordmenn i Norge vil adoptere et utenlandsk barn, men har likevel valgt å påstå at det er lovene i barnets og dets foreldres hjemland som gjelder. Det er å lyve.

  • Koreanske barn omfattes av en 100% norsk adopsjon da det er den norske stat som gir de norske adopsjonsbevilling direkte etter adopsjonsloven og norsk lov forøvrig. Så er også tilfellet for barn fra en del andre land.
  • Norsk lov gjelder om den utenlandsk adopsjon kan anerkjennes som lovlig og gyldig i Norge.

Hvilke lover om adopsjon det måtte være rundt om i verden, er altså egentlig uinteressant så lenge alle barn som søkes lovlig adoptert i Norge må være lovlig adoptert etter norsk lov.

Til i dag har jeg ikke funnet noen utenlandsk lov i den vestlige verden som har ufravikelige vilkår for en lovlig adopsjon enn den norske. Derimot kryr det av lover i den ikkevestlige verden som har en rettsstandard så er langt under og så og si av null verd målt i forhold til norsk lov.

Å late som en et barn er lovlig adoptert i Norge ved å vise til et lovverk i noen av de "giverland" Adopsjonsforum og Verdens Barn henter unger i, er dessverre bare en del av den adopsjonsvindelen de i altfor stor grad usjekket får anledning til å holde på med. Sant er det ikke, så da kan slike påstander beskrives som løgn.

- Jeg stoler ikke på løgnere og spesielt ikke på de som burde vite bedre og kanskje til og med uttaler seg på riksdekkende TV mot bedre vitende. Svindlere lykkes stort sett fordi de grupper som søkers lurt og ført bak lyset ikke har kunnskap, viten og informasjon nok til å oppdage dette, eller at de håper - av egeninteresse - at det de blir fortalt er sannt. Dette vet Adopsjonsforum og Verdens Barn alt om, og vet å utnytte til egen og sine medlemmers fordel.

Det skremmende er at "den fjerde statsmakt" og norske politikkere lar seg forlede, desinformer og unnlate å skaffe seg nødvendig kunnskap, innsikt og kompetanse.

- Tore Strømøy lot seg ikke lure, og fikk da føle løgneres ufortjente makt i Norge.

Ane Ramm desinformerer. Hvorfor?

Ane Ramm har skrevet en flåsete bok om adopsjon kalt "Adoptert". Boken er ikke adoptert av nevneverdig mange adopterte her i landet, erfarne og kloke adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre berørte av en adopsjon.

Den koreanskfødte Ane Ramm er derimot sterkt adoptert av de norske barnehandlerne og en del medlemmer i disses "adopsjonsforeninger". Ikke så rart med tanke på det budskapet om adopterte hun forsøker å selge. Denne bloggen har i løpet av noen måneder hatt flere lesere enn denne boka hennes.

Tore på sporet 25 om en ulovlig adopsjon av en koreansk mors 5 år gamle sønn, var bakteppe for Redaksjon EN 26.10.2009.

På beste sendetid i NRK, satt hun og serverte det samme sprøytet som barnehandlerene Øystein Gudim og bruker henne rått i Adopsjonsforums propaganda, markedsføring og lobbyvirksomhet. AP-politikkeren Gunn Karin Gjul satt bare å gjentok det hun hadde fått høre fra barnehandlerelobbyen og lest skrevet av Ane Ramm. Ikke en eneste selvstendig tanke om adopsjon fra det holdet, men hva vet den vanlige norske politikker om adopsjon som er verd å vite? Hun refererte til og med Ane Ramms tøvete påstand om at kun 40 adopterte oppsøker sitt opphav hver år! - Bare tøv og ren løgn for de som bruker dette i noen bestemt hensikt.

Ane Ramm viste nå sitt sanne "adopterte ansikt"; hvilket hun ikke gjorde i boka si. Det var godt at det kom frem, men det var dessverre ikke noe godt "adoptert ansikt" hun viste frem. Det gjorde uten tvil den norskfødte adopterte Add Arne Løyning som satt alene mot dette trekløver av en "børste-gjeng" forsvarere av den norske barnehandelen og illegale adopsjone som så hardt rammer utenlandske mødres barn.

Ane Ramm fikk spørsmål om sitt forhold til sitt koranske opphav. Hun erklærte at voksne adopterte "ikke kan ha to sett foreldre" når enhver adoptert faktisk har hatt to sett foreldre fra de er født og til de dør. Adopterte som ikke klarer å forholde seg til det, må ha utviklet en psyke som ikke kan være av den sunne sorten. Ane Ramm sa hun hadde "et teoretisk forhold til" sin førsteforeldre i Korea. Man kan lese alt om hennes teoretiske forhold til det å være adoptert og adopsjon i hennes tøvete bok.

Ane Ramm avsluttet med å si at hun hadde "ingen følelser knyttet til" sin fødeforeldre og førsteforeldre.

Er det rart at hun er blitt norske barnehandlernes yndling!
.
http://www.adoptedthecomic.com/comic/story/

søndag 25. oktober 2009

Hva om adopsjonen i Norge ikke var en "kvinnegreie"?

I Norge er den ekte og gode adopsjonen død. Den døde mer eller mindre som følge av den norske stats misbruk av adopsjonsinstituttet i 1945 og alle år deretter. Kombinert med bedre vilkår for ugifte mødre og kvinners rett til "sjølbestemt abort" på skattebetalerne regning, er det et par tiår siden foreldre i Norge fant å bruke sin adopsjonsrett i nevneverdig grad.

Grunnlaget for det norske adopsjonsinstituttet er i realiteten borte, har utspilt sin rolle for alle foreldre i Norge, vil ha utspilt sin rolle for oversiktlig fremtid og kan derfor avvikles.

Alt tyder på at de titusener av adopsjoner den norske stat har påført barn etter 1945 ikke har vært "til gagn for barnet" på langt nær i tilstekkelig grad til å erklære adopsjonen i Norge for å har vært og være til "barnets beste".

Omtrent ingen adopsjoner den norske stat påfører et barn er hjemlet i adopsjonsloven. Selv de unevnelige få oppfyller ikke engang lovens krav i forhold til barnets rettigheter.

Kan det norske samfunn klare seg uten statlige tvangsadopsjoner? Svaret er selvsagt "JA" når så er tilfellet i Sverige og Danmark.

Kan det norske samfunn klare seg uten stebarnsadopsjoner? Svaret er utbetinget "JA" da dette er blitt en totalt unødvendig og absurd som en gang kom fra intet.

Kan det norske samfunn klare seg statens "importadopsjoner"? Svaret er absolutt "JA". I følge norsk lov og utenlandske barn og deres foreldres rettigheter, skulle denne menneskehandelen aldri eksisistert. Barnas rett til rett matching tilsier at det beste for barna er å bli adoptert i andre vestlige land enn Norge.
.

Adopsjonsloven kan oppheves! Bør oppheves! Må oppheves!

Hvorfor blir den da ikke opphevet?
.
Det synes å være en eneste grunn til at adopsjonsloven ikke oppheves og har blitt opphevet for lengst:

Gifte kvinner i Norge har siden 1970-tallet arbeidet iherdig og i svært godt organiserte former for å få den norske stat til å skaffe dem noen svakstilte og nesten forsvarsløse unge ugifte mødres unger til seg for at barna skal bli "mitt barn".

Blant menn i Norge er det bare de som lever av den statsgodkjente barnehandelen som har meldt seg på dette kvinnekravet!


- Alt under dekke av "barnets beste".

Adopsjon i Norge er uten tvil forlengst blitt en norsk "kvinnegreie"som eksisterer ene og alene fordi folk flest, politikkere flest og den norske barnehandelen spekulerer kynisk i å utnytte denne "kvinnegreia" for å søke seg mest mulig profitt.

Ektemenn kjøper mye rart til sin ektefeller for at de skal være eller bli lykkelige som sine ektefeller. Mange, men heldigvis et liten gruppe ektemenn er villig til å kjøpe noen utenlandske barn til sine ektefeller. Dels i et forsøk på å holde ektefellen happy, dels som "medisin" mot ektefellens "infertilsyndrom" og dels fordi de lar seg mer eller mindre presse til å gå med på dette "kvinnegreiekravet".

"Alle andre adopterer jo, så da må jo også vi kunne gjøre det."

Da rassismen i Norge ble et tema etter den økonomisk krisa for 20 år siden, dukket nye underliggende motiver og beveggrunner frem fundert i menneskers trang til å vise sosial status og politisk korrekte holdninger. Anskaffelse av et utenlandsk barn ved egne og skattebetalerne penger, ble et sosialt statussymbol med enorm slagkraft i kjøpernes sosiale omgangskrets.

Det signaliserte at man var blant de mest kvalifiserte foreldre i Norge, man var ikke rasist og man tilhørte den sosiale overklassen og bedre enn foreldre flest.

Et typisk trekk var at disse organiserte "søkerne" og a-foreldrene til utenlandsfødte barn ikke tålte og tåler kritikk, er utrolige hårsåre, prestigeopptatte . For mange av de adopterte betyr dette at de må betale en enorm personlig pris som ikkeadopterte slipper. Kravet til å leve opp til og oppfylle a-foreldrenes krav, forventninger og ønsker, kan ta knekket på de fleste.

Monica Dalen har gjort det til sitt livs oppgave å stå på "søkerne", barnekjøpernes, barnehandlerenes og a-foreldrenes side med sin forkastelige og farlige statsbetalte "adopsjonsforskning" og medlem av statens "adopsjonsutvalg". At hun noen gang har vært reelt opptatt av "barns beste" ved adopsjon, er det vanskelig å finne spor av.

Den norske stat og denne norske "kvinnegreia" har vedtatt at enhver form for adopsjon - lovlig eller ulovlig eller straffbar - er "barnets beste". Ene og alene fordi det er denne interessegruppen som sier det og påstår det og vil ha det til at det skal være slik.

Mot slike krefter i Norge kan ingen alenestående resurssvak mor eller tilsvarende foreldre i Norge eller et usivilisert U-land forsvare seg. Ei heller de barna disse kreftene får tatt til seg. Barna må lære å hyle med ulvene og innordne seg slike krefter så godt til kan. Mange adoptere er psykisk utslitt før de er blitt voksne og mange får en alvorlig knekk når de blir eldre og får føling med hva det har kostet dem å spille rollen som "lissombarn" for denne norske "kvinnegreiea".

Adopsjon og den norske "kvinnegreia" er i realiteten to sider av samme sak:

Forsvinner "kvinnegreia"- så forsvinner adopsjonene og adopsjonen kan oppheves.
Tar man bort adopsjonen, blir det også slutt på denne "kvinnegreia" som har fått utvikle seg fritt og totalt uten moralske, etiske og rettslige grenser.

Å få bort en ulovlig og farlig trussel mot noen foreldres barn og foreldrene selv, bør være et politisk mål i et hvert sivilisert samfunn med respekt for seg selv og grunnleggende menneskerettigheter.

Det er ingen menneskerett at adopsjonen i Norge skal få være en "kvinnegreie"!

Det er en skam for enhver stat å la gifte kvinner med et selvdefinert "barnebehov" ta unger fra sine foreldre for å gi barnet til disse barnesøkerne som et statlig sosialt velferdgode for de som har alt - unntatt egenfødte barn.

De sosiale og økomiske forutsetninge for innføring av adopsjonsinstituttet er ikke i dag til stede i Norge som det var i 1917: Adopsjonsinstituttet har forlengst utspilt sin rolle, og det skal man objektivt være veldig glad for, men også være villig til å ta konsekvensen av.

- Hva kan du gjøre for at så skal skje?

mandag 19. oktober 2009

Regjeringens angrep på adoptertes grunnleggende rettigheter

Den rødgrønne regjerning viser sitt sanne og stygge ansikt!

Regjeringen har fått sitt "adopsjonsutvalg" til å gå inn for at voksne adoptertes rett til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre fra den norske stat skal inndras og oppheves!

Et enstemmig Storting gjorde dette til en lovfestet rett for adopterte i 1986 etter at det hadde vært en ulovfestet rett siden 1950-tallet. Nå vil den rødgrønne regjerningen frata denne retten som er så viktig for adopterte og deres mulighet til å få konstatert at de er lovlig adoptert eller ikke.

Dette har regjerningen fått utvalget til å gjøre i all hemmelighet og lenge etter at mandat og oppgaver var gitt. Motivet for dette er skremmende, skammelig og rasistisk fordi det rammer i all hovedsak barn og adopterte av ikkenorsk opprinnelse.

Når importadopterte som ble adoptert etter 1.1.1987 begynner å bli gamle nok til at de etter loven får slik rett og staten en slik lovpålagt oppfyllingsplikt, går altså regjeringen inn for at retten skal oppheves fordi regjerningen på den måten skal vri seg unna sitt ansvar og den skandalen den norske stat har valgt å påføre seg ved å gi fullstendig fanden i denne viktige og grunnleggende retten for ALLE adopterte!

Regjeringen, med sin Monica Dalen i spissen, sine norske barnehandlere/"adopsjonsforeninger" og en del unormale kjente importadopterte fra Syd-Korea som Geir Follevåg, Ane Ramm og Cathtrine Sandnes, må vel juble over at de har fått den norske stat til å adoptere sin galskap og "innsast" på adopsjonfeltet. De få og absurde kreftene som av personlige grunner ikke har likt eller hatt behov for denne retten, har i mange år gjort det de kan for å få staten til å la være å respektere den. NRK's Christian Strand har også være med på dette.

Det finnes krefter knyttet til statens adopsjonsregime, som ikke er bra for noe utenlandsk barn man fra norsk side kaster sine øyne på for å få tatt til seg som sitt. Det enormt store flertallet av adopterte og deres barn har aldri ansett de nevnte importadopterte som sine talsmenn eller "representanter". Ikke noen av disse statsgodkjente "adopsjonsforeningene" heller.

Den organiserte adopsjonsmiljøet i Norge er full av barnesvikere og svikere av adopterte som i mange år har fått herje fritt fordi de norske barnehandlerne og barnekjøperne har sett seg tjent med. De nevnte importadopterte har villig stilt opp for disse svikerne og disses interesser. Kanskje ikke bevisst, men i alle fall som "nyttige idioter".

For en del adopterte er det så vanskelig å være en hel og harmonisk adoptert, at de velger "å gå til sengs med fienden" for selv å klare seg. Det fungerer kanskje godt nok for dem, men ikke for det store tause flertallet som ikke har behov for å bli adoptert av noen norske kjendisskapere og forsøke å vise at de er så "norske" at det nesten virker sykt.

Staten og den rødgrønne regjerningen har vist sitt stygge umenneskelig ansikt ved dets adopsjonsutspill som dets "adopsjonsutvalg" kom med 8.10.2009 - 40 år etter at staten åpnet for barnehandel med utenlandske foreldres barn. ¨

  • For en jubileumsgave!

mandag 12. oktober 2009

Umenneskelig å splitte søsken ved adopsjon?

I dagens nyheter kan man bli kjent med en ufattelig merkelig og vond adopsjonsak som følge av den kinesiske stats brutale og ofte umenneskelige barne- og familie politikk.

Er det rett av noen stat eller "adopsjonsforening" eller adopsjonsøkere å skille et lite søskenpar ved adopsjon? Hvordan og hvorfor kan slikt skje nå det vel absolutt ikke skal og kan skje? Hvor er de høye tanker om "barnets beste" når det kommer til "internasjonal adopsjon?

Den norske stat bryr seg ikke. Har egentlig aldri brydd seg om norsk formidling som leder til at søskenpar skilles. Enten barna er halvssøken, helsøsken og sogar eneggede tvillinger!


Det såkalte "adopsjonsutvalget" bryr seg heller ikke, selv om det forsøker å innbille folk og politikere at utvalget har gjennomgått "de mange sidene ved adopsjon". Det statutvalget vil bare at nordmenn skal få formidlet "ukjent barn", med den følge at slikt ikke er til å unngå om "formidlerne" ikke er til å stole på og den norske stat ikke gjør jobben sin.

Vi vet at den norske stat stoler 100% på den kinesiske stat når det kommer til barns rettigheter, foreldres rettigheter og familiers rettigheter og da spesielt når det kommer til adopsjon!! - Utrolig, men sannt.

Hva gjorde de norske "adopsjonssøkerne" som hadde betalt mye penger for å kjøpe seg et barn fra den kinesiske stat, da de oppdaget at den halvannet år gamle jenta hadde en tvillingssøster som ville bli skilt fra henne om de sto fast på sitt barnekrav? Meldte de fra til den norske stats adopsjonsmyndighet? Kontaktet de sin norske "adopsjonsforening" og peke på at det hadde skjedd en feil som måtte rettes til? - Neppe.

Er norske myndigheter informert om det som skjedde? Eller har de blitt informert uten å gjøre noe?

Spørsmålene er mange, men norsk presse våger ikke tenke eller stille noen.

Alt tyder på at det beste ville vært om søstrene fikk leve opp som søstre i USA, og de norske adopsjonssøkerne fikk tildelt et annet kinesisk pikebarn en stund senere.

Alt tyder på at det bør straks iversettes utredning og tiltak for at de to barna skal få leve i det minste opp sammen med felles adoptivforeldre. Det skulle være enkelt å få dette til om man fra norsk side viser de rett holdninger og vilje til de beste løsninger for begge barna.

Spesielt for det barnet som havnet i Norge.

  • La for Guds skyld disse to barna blir gjenforent og få leve et liv de i høyeste grad skulle ha rett til!


søndag 4. oktober 2009

Miguel Seguras adopsjon og død

Presentert med tillatelse fra den mest nærstående i Norge.

I dag, søndag 4. okt. 2009 ble jeg tatt med til Vår Frelsers Gravlund i Oslo for å se på en grav hvor en importadoptert ligger begravd. Et bevis på hvor dødlig farlig en adopsjon og et adopsjonsforhold av den gale sorten kan være. Et uverdig liv som ikke engang ble gitt en verdig gravplass.

Blant de mange gravstedene blir jeg ført bort til en gravsten hvor man på baksiden finner navnet Miquel Segura. Født nov. 1963 og død april 2002. På baksiden? Død bare 37 år gammel?

I følge den norske stats fødselsattester og folkeregistering står jeg ved siden av en av ekteparet Robert Segura og Wenche Hows egenfødte barn. I følge den norske stat var de tre barna helsøsken; hvilket er så langt fra virkeligheten som tenkes kan.

Ekteskapet Segura førte aldri til noen barnefødsel. Er det derfor den unge mannen ble gitt plass på en familiegravstens bakside av sin mor, Wenche How?
Her må mye ligge begravet: Hans minne fortjener at andre blir kjent med hans tragiske og dramatiske adopsjonsskjebne. Hvem var denne Miquel Segura som døde så ung og fikk et slikt gravsted og en slik gravsten? Hva og hvem drev Miquel inn i døden? Tok han livet av seg? Var adopsjonen blitt ham til gagn?

Hans liv som importadoptert gir nok svar på det meste.

Miquel hadde en utenlandsk mor og en yngre halvbror da det norske ekteparet Segura julen 1965 via sitt religiøse og katolske nettverk fikk sin sjanse til å ta disse to guttene til Norge for et liv som deres adoptivbarn. Alt ordnet og fikset av den norske stats forskjellige myndigheter i utlandet som i Norge. Halvannet år senere fylte ekteparet på med et ytterligere utenlandsk barn. Den gifte Wenche How var knapt fylt 25 år gammel da Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga henne og den spanskfødte ektemannen bevilling til adopsjon.

Hva het Miquel før han av den norske stat ble gitt en ny familiestand, nytt navn og nye fødeforeldre med ditto fødselsattest? Miquel selv viste intet om dette før han en dag av noen utenfor den vitende krets ble fortalt at hans foreldre ikke var hans foreldre, men bare adoptivforeldre.

Gutten kom knust, fortvilet og gråtende hjem fra første klasse. Han ble møtt av en adoptivmor som ikke ville snakke om dette før alle var samlet rundt middagsbordet. Noen trøst og forsoning ble han ikke tilbudt. Miquel følte etter det, vanskelige å godta å bli banket opp av sin "far" når "moren" ville det. Oppveksten hos ekteparet Segura ble mer og mer en sant helvete.

Da Miquel ble 14 år gammel orket ikke den spanskfødte ektemannen å være Wenche Hows ektemann lenger. Ei heller å skulle være far til unger han egentlig ikke var far til. Ekteparet skilte seg. En av de importadopterte ungene ble overlatt til barnevernet i en alder av 13 år, den halvt år eldre, som var "morens" yndlingssten, fikk fortsette å bo hos moren, mens Miquel ble i en alder av snart 16 år overlatt til å klare seg selv i Oslo's jungel. Gata ble hans hjemlige arena og "arbeidsplass". Alkohol og rus ble fort et overlevelsesmiddel. Slikt var kostbart og jakten på penger var ingen spøk for dette barnet.

Ingen av hans adoptivforeldre brydde seg om gutten hadde tak over hodet, gikk på skole, hadde noe å spise og var sikret et sosialt og helsemessig trygt liv. Miguel opplevde å ha blitt kassert av voksne personer som i årevis hadde tvunget han med vold til å respektere dem. Voksne personer som var opptatt av en plettfri ytre fasade og som i bunn og grunn bare var opptatt av seg og sitt.
Miguel lot seg snart adoptere av en eldre norsk homofil mann som ble en slags far for ham, men også noe mer og annet. Å please voksne og egentlig fremmede menn, var noe Miquel var lært opp til av sin adoptivfar og adoptivmor.

Årene som faktisk foreldreløse og familieløs i et fremmed lands hovedstad, tok selvsagt på og hadde sin pris. I miljøet rundt Oslo S var det også andre unge rotløse importadopterte som søkte seg et liv så godt de kunne. Flere var gjort til barnevernsbarn etter at de norske adoptivforeldrene "ikke orket mer" eller var gått lei.

Et opphold innenfor murene hørte med. Miguel ville vekk fra dette livet og knyttet seg sterke til hans yngre adopterte søsken som også var blitt kassert. Han gikk til behandling og klarte å etablere seg med jobb i omsorgssektoren. Han begynte å trives da han fikk HIV som sakte men sikkert utviklet seg til dødelig AIDS.

Etter et langt og vondt sykehusopphold gikk Miquel bort. Han etterlot seg ingen barn og ble savnet av svært få. Egentlig som en foreldreløs og familieløs ung mann som ikke engang ble funnet verdig til en grav med en gravsten hvor navnet var ført på stenens forside. Det var hans såkalte adoptivmor som ville det slik.

Når alt kommer til alt kan han takke den norske gifte Wenche How og norske statsmyndigheter for at det gikk som det gjorde med ham den tid han fikk leve her på jorden. Wenche How var ikke i stand til å gi Miquel livet, men var i sannhet i stand til å ødelegge det livet en utenlandsk kvinne og mor hadde skapt og frembragt.

Det er noe symbolsk og skremmende ved denne unike graven og gravstenen. Den symboliserer så mye galt, men gir samtidig et godt bilde av det forskrudde og gale livet så altfor mange adoptivmødre og -fedre er i stand til å påføre sitt adopterte barn.

Jeg tenker på adopsjonsloven av 1917 hvor det fremdeles står at bevilling til adopsjon kun skal gis noen "når det kan antas at adopsjonen kan bli til gagn for barnet". Tankene går til mine egne adoptivforeldre og så mange andre adoptivforeldre jeg er blitt kjent med. Å se og føle hvor heldig man har har vært med sine adoptivforeldre bare ved å se på en gravsten, er en merkelig følelse.

Intet barn kan bli beskyttet mot å bli født av foreldre som ikke er bra for dem, men hvorfor gjøres det ikke nok eller i det minste litt mer for å sikre at barn havner i hendene på ektepar med plettfrie rulleblad og høy sosial status som bare kan føre til et adoptert barns enorme lidelser og død?

På Vår Frelsers Gravlunds nordvestlige hjørne står minnesmerket over en importadoptert som lød navnet Miquel Segura i Norge. Navnet står skrevet på baksiden av gravstenen, så den er lett å finne. Dødsårsaken var ikke elde og alderdom, og heller egentlig ikke AIDS. Døden kom til Miquel julen 1965 i form av en norsk gift kvinne som Vår Herre hadde bestemt ikke skulle være mor til noe barn.

- Den norske stat ville det annerledes.

lørdag 3. oktober 2009

Å miste et barn ved illegal adopsjon

Tusner av norske kvinner og fedre har takket være den norske stats adopsjonsregime opplevd å miste sitt barn for alltid ved en illegal adopsjon. Spesielt de som ble foreldre uten å være gift en gang etter 1945 og langt utpå 70-tallet.
Ennå flere utenlandske foreldre har opplevd det samme takket være den norske stats adopsjonsaktiviteter og -virksomhet. Spesielt etter 1969 og deretter.

Hvert år her i landet dør noen norske kvinner som takket være den norske stat, offentlige myndigheter og myndighetspersoner bare fikk oppleve sitt barn i magen, under fødselen og kanskje bare noen dager eller uker før barnet ble borte for dem for alltid.

Tusner av mødre i Norge og utlandet har opplevd dette. Mange har båret denne viten alene og uten noen å støtte seg til og dele belastningene og lidelsene med. Mødre som har lidd et langt liv uten det barnet de skulle delt livet med som mor og barn. En førstefødt ulovlig tatt bort fordi den norske stat sviktet da det gjalt som mest.

Kristne, jøder og muslimer deler den samme Gud, men ikke når det gjelder anerkjennelse av biblens Messias. Muslimer tillater ikke noen rettslig adopsjon, men krever av sine troende at ethvert barn skal ha rett til en god oppvekst og tilført verdier som må til for å leve som et god menneske. Barns foreldre har et ufravikelig ansvar for å ta vare på sine barn - også ved å sikre at barnet blir godt ivaretatt og sogar kan vokse opp hos andre.

Den kristne verden er ikke lenger så kristne som den en gang var. Ammon er blitt guden og selvnytelsen kombinert med den vestlige nihilismen sikrer den vestlige verdens undergang. En undergang den ikke kristne verden vil bli gjort til offer for. Å sikre mennesker rett til å være foreldre til de barn de får frem, er langt mer hellig og et tydeligere mål i de fleste ikkekristne land. Norge er kanskje det hvite, vestlige og kristne landet hvor dette målet er blitt mer eller mindre borte og hvor "det sosiale foreldreskapet" er gjort til grunnstenen for den norske familienormen. Å sikre enkjønnende ektepar noen heterofile foreldres barn, er gjort til et mål for den norske statsmakt.

I Norge dør årlig en god del mødre uten det barnet de skapte og ble mor til. Det dør også hvert å mange "foreldre" som aldri egentlig har vært foreldre til det barnet de har kalt sin datter eller sønn. Det dør også "sønner" og "døtre" hver år som ikke engang vet hvem som ga dem livet og var deres foreldre da de kom til verden. Mye fordi den norske stat har utstyrt dem med falske fødselsattester.

Hvert år - og i mange år fremover - ligger en kvinne og en mor på sitt siste med tanker på den gutten eller jenta de en gang holdt i sine armer men ikke fikk anledning til å gi bryst og en oppvekst og en plass i sin familie og slekt. De vet at de skal forlate denne verden uten at deres barn ikke vil være til stede ved begravelsen, ikke besøke graven og aldri bli minnet og husket for noe.

Hver år dør en norsk kvinne og mor i Norge uten engang å vite om datteren eller sønnen har levd opp, vært friskt og fått det bra i livet. Bare gudene må vite hvor mange utenlandske mødre som forlater verden på samme vis.


  • Tenk hvor mye som ville vært annerledes om staten hadde respektert adoptertes rett til opplysninger om sine fødeforeldre?
  • Tenk hvor meget som ville vært annerledes om staten hadde respektert også adoptertes rettigheter knyttet til fødselsattester?

Om 50 år har denne lidende grupper kvinner og mødre dødd ut i Norge og blitt erstattet av kvinner og mødre i land langt fra Norge.

Når landet Norge ikke engang vil bry seg om alle disse mødrene her i landet som er påtvunget et liv uten sitt barn, kan man vel neppe tenke seg at landet Norge vil bry seg mer om kinesiske, afrikanske og søramerikanske mødre som har mistet sitt barn ved en illegal adopsjon?

Når jeg av og til besøker en kirkegård her og der i Norge og ser en gravsten hvor en enslig kvinne er begrav, kan jeg ikke unngå å undres:

Var du en av de som levde og døde uten ditt barn?

Vet ditt "bortadopterte barn" at du ligger begavd her?

Ville din bortgang vært bedre for deg om du visste alt det du burde visst?

Ville du fått mer fred i din grav om din førstefødte av og til la noen blomster eller tente et julelys på din grav?

  • Hvorfor skal vi ha en statsmakt som hindrer at slik spørsmål kan besvares riktig?

torsdag 24. september 2009

Å gjøre barn foreldreløse og "forlatte".

Barnehandlerorganisasjonen Adopsjonsforum er dyktige på å gjøre barn "foreldreløse eller forlatte" i samarbeid med lokale krefter som ser store penger i de barn de kan få kloa i for adopsjon til de rike hvite i vesten.

Ved å utgi et barn for "foreldreløst" eller "forlatt", slipper man unna lovens krav til samtykker fra barnets foreldre. De som gjør dette her, gjør faktisk et barn foreldreløst ved aktiv barnetyveri og barnebortføring basert på dokumentfalsk. En forbrytelse som betales fra de som vil ha seg et barn for "adopsjon".

Metoden kan man faktisk finne ved å lese seg frem i materiale Adopsjonsforum selv har frembragt her og der. Metoden er mest brukt i Colombia knyttet til to private barnehjem der Adopsjonsforum "fant" barna. Barnehjem som Adopsjonsforum på slutten betalte over 40.000 NOK for hvert barn som ble "frigjort" for Adopsjonsforums virksomhet. - En betaling den norske stat ennå ikke har fått noen forklaring på. - En betaling Adopsjonsforums norske barnekjøpende kunder ikke ønsker å vite hva går til!

Metoden:
Unge fattige ugifte kvinner i området rundt barnehjemmene tilbys å føde sine barn på disse to private "barnehjemmene". Helt "gratis". Mange vet ikke at de må betale med sitt barn!

AF sier at de tilbyr de unge fødende å lære seg noe for å tjene penger. Mest av alt tilbys de unge nyblitte mødrene å la barna bli tatt vare på mens de finner en løsning på hvordan de skal oppfylle sin morsrolle. Noen forlater hjelpestedet uten barnet sitt bare noen uker etterfødselen.

Selv om mødrene oppgir hvor de bor, for telefon har de oftest ikke, så heter det når moren har reist til sitt og sine, at:
"Barnet er forlatt".
"Moren er ukjent"
"Moren er ikke å finne"


AF og dets lokale og godt betalte samarbeidspersoner er raskt enige om å utgi barnet for "foreldreløst eller forlatt" for på den måten få barnet "frigjort for adopsjon". Når det har lykkes, mottar barnhjemslederen eller eierne 42.000 NOK og barnet fraktes til Norge etter å ha lurt en lokal dommer til å tro på denne fabrikerte historien. Hvor disse pengene fordeles videre av fra barnehjemmets side, later Adopsjonsforum som de ikke vet noe om. Adopsjonsforum lærte for 20 år siden at det var dumt å betale korrupte advokater 2000 USD direkte for å produsere falske papirer. Adopsjonsformidling er nemlig også betalingsformidling!

Når barnet er vekk via Bogata og overtatt av noen adopsjonsvillige betalende nordmenn, kan det gå litt tid før moren dukker opp for å hente sitt barn hjem til seg og sine. Moren serveres en ny gripende historie om at barnet enten er blitt syk og døde eller at "barnets beste" var å la det få snille og gode adoptivforeldre i et vestlig land hvor det ikke vil mangle noe. Heldige barn - ikke sant, lille mor?

Moren og hennes familie vet at barnet er tatt ulovlig fra dem, men også at de ikke har noen sjanse til å få barnet tilbake til seg. Politiet har oftest ikke "kapasitet" til å ta seg av slike saker, og er i mange tilfeller blitt betalt for å lage en "funnet barn" rapport. Korrupsjon blant politiet i de land Adopsjonsforum tar barn i, er vel kjent.

Adopsjonsforum sørger for å utgi barnet overfor norske myndigheter som "foreldreløst" eller "forlatt". Opplysninger om barnets foreldre og deres identitet, sier Adopsjonsforum det ikke vært mulig å få tak i, så derfor vil dette barnet ikke få oppfyllt sin lovfestede rett til slike opplysninger når det er 18 år. Barnet får dermed ingen sjanse til å få dokumentasjon for å være lovlig adoptert, og det var jo hensikten fra begynnelsen. At det er enkelt for den norske stat å stanse slik adopsjonssvindel, sier seg selv.

Det er beskrivelse av en anerkjent Adopsjonsforums-metode på adopsjonsvindel og det som værre er.

Kanskje lykkes denne illegalt adopterte i voksen alder å spore opp sitt colombianske foreldre etter mange års slit, psykiske påkjenninger og enorme økonomiske kostnader. Kanskje kommer sannheten for en dag, men Adopsjonsforum har spekulert kynisk i at mulighetene for dette skal være små og ofte en ren umulighet. Dermed er adopsjonssvindelen sikret mot å bli avslørt, mens pengene aktørene siklet etter har kommet dit hensikten var.

Likevel....er det ikke utrolig at så mange importadopterte faktisk finner sine "foreldreløse" foreldre eller foreldre som "har forlatt" dem da de var små?

Selvsagt kjenner det norsk barneimportdepartementet til dette, men der i gården later man og forsøker å innbille Storting og almenheten at alt er i orden. Det vil jo de krefter så gjerne, så derfor er Norge et paradis for adopsjonssvindlere og kyniske barnehandlere så lenge ofrene ikke er nordmenn og deres barn.

Til en dag........på "Tore på Sporet"....en utenlandsk mor dukket opp og fant og møtte sin "foreldreløse eller forlatte" sønn i Norge! - Maria het hun. En utenlandsk mor så mange i Norge helst ikke ville se, ikke vite om og glemme. Glemt er både Maria og andre som ble dramatisk berørt av det avslørte.

Hvem hadde hun mot seg i Norge? Jo.....selvsagt Adopsjonsforums Øystein Gudim og de han klarte mobilisere. Aftenposten stilte opp på Adopsjonsforums side, for eksempel.

TV2 hadde en dokumentar for noen år tilbake om en kvinnlig importadoptert som skulle ville reise tilbake til fødelandet i Asia for å få vite mer om sine døde opprinnelige foreldre. Da hun kom ned og opphavet var identifisert, kom det frem at både moren og faren levde i beste velgående. Moren hadde ikke gitt noe samtykke til adopsjon, så derfor stoppet TV2 der da det jo var klart at en illegal adopsjon var avslørt og en adopsjonsvindel var avdekket. Hvordan det har gått med disse menneskene siden, er det selvsagt helt stille om.


Jeg synes det hører med til livet at noen forsøker å lure penger og andre verdier fra en, men å lure barn fra sine foreldre og familie; samt et lite barn fra sine foreldre og familie, blir for meg noe helt annet og langt mer alvorlig. At det skjer kan det neppe være tvil om. Hvem som er delaktig i dette kan det heller ikke være særlig tvil om.

At det norske samfunn og den norske stat skulle være en sikker garantist mot norsk delaktighet, medvirkning eller pådriving til slikt, burde være så selvsagt, at Norge burde kunne være en læremester for den øvrige verden på hvordan slik ikke lyktes fra noe vestlig land. Eller "mottakerland" som Adopsjonsforum ynder å kalle det.

Metoden er på ingen måte ny. Den har vært kjent i den vestlige verden i over hundre år. Også like lenge i Norge. Det nye er at den norske stat fra 1992 har gitt økonomisk støtte til denne adopsjonsvindelen. En økonomisk støtte som heller skulle vært brukt til å bekjempe denne type adopsjonsvindel. Nei, det vil ikke Adopsjonsforum ha noe av!

Ikke "Norsk Adopsjonsråd" heller!

mandag 31. august 2009

Kan ikke barn kjøpes som slaver?

Tiden for meg er kommet til å kalle en spade for en spade. Er det lov å være så naive som det norske folk synes å være når det kommer til den såkalte "internasjonal adopsjon"?

Menneskehandel, barnehandel, slavehandel.................Ord vi ikke liker skal forbindes med Norge, nordmenn og det norske flagg. Vi liker det så lite her i landet at vi heller lukker øynene for en nasjonal skamplett stiftet, støttet og forsvart av den norske statsmakt gjennom de siste 40 årene; en ide den norske stat synes å ha adoptert fra Hitlers nazistat 25 år tidligere.

Man kaller det heller "internasjonal adopsjon", men realiteten og sannheten om den norske barneimporten er en helt annen. En realitet og virkelighet man her på berget naturlig nok ikke vil se, ikke høre om og late som ingen nordmenn er involvert i. Det som så mange andre bedriver og som vi helst vil late som om vi gjøre noe for å bli slutt på. Hvem er disse "vi"i Norge?

Mange importadopterte i Sverige og ellers i Norden ser på det de har vært utsatt for, som et lite forsvarsløst barn, som en moderne og ufyselig slavehandel. De nordiske sosialiststatene har en del felles når det kommer til adopsjon, som ansees helt utenkelig i vestlige demokratiske land.

Hvit slavehandel som har som mål å kjøpe barneslaver til alle med et selvbestemt barneunderskudd. Barn kjøpes med hvites penger for å være en husslave for å oppfylle en klart ønsket funksjon, misjon og mål: Please de som har kjøpt barna, tilfredstille voksnes psykiske "barnebehov" eller dempe på hvite rike kvinners infertilsyndrom. Et eksplosivt voksende barne- og slavemarked har vokst frem i løpet av de siste 30 årene. En profitt som bare overgås av den internasjonale narkotikahandelen. En trafikk som Norge godt kunne holdt seg totalt borte fra i det minste en selverklært norsk angivelig "rettsstat".

Det hele gjøres og foregår som da slavehandelen med voksne var vanlig for et par hundre år siden: Barn rives opp og bort fra der de hører hjemme og de de hører til, for å dekke en hvit overklasses behov i et annet land.

De tas ikke fra sine forsvarsløse og fattige foreldre med vold, men med rå pengemakt, korrupsjon og godt betalt dokumentfalsk. Transporten skjer ikke lenger med treskuter under grusomme forhold, men med hurtige og behagelige fly. "Trygt" i barnekjøpernes favn som disse nyerhvervede elskede eiendom. Det hele er så "søtt" som overtagelse av en dyr hundvalp eierfamilien også "vil elske som sin egen".

Hvem står bak denne trafikken? Jo, den hvite vestlige verden som lever godt med sin rasisme og undertrykking av de ikkehvite og ikkekristne. I dag som for 200 år siden. Profittbegjæret er det samme. På 30 år har denne trafikken gitt helårslønninger fra null til nesten 100! Tallet er stigende selv om trafikken går ned.

Man kan si at den moderne slavehandelen med barn er blitt mer "human" siden 1880-tallet. Den oppsto etter den andre verdenskrigen. Med langdistanseflyet og koreakrigen. Den samme utviklingen ser vi transporten av dyrekjøpte eksotiske dyr. Er det slik at slavehandelen er mer akseptabelt fordi transporten og frarøvingen av tilhørigheten skjer med "humant"? Er den OK fordi den norske stat støtter dette med skattebetalernes penger? En stat som jaktet hensynsløst på sameunger, taterunger og "bastarder" fra 1945 til det ikke var mer å jakte på, med unntak av bastarder i Syd-Korea og andre land hvor mødrene var fattige og ikke kunne forsvare sine barn mot godt beskyttede kjeltringer.

De som står for denne trafikken i Norge må jo mene "ja". De som krever at denne slavehandelen med utenlandske barn skal økes og finansieres av norske skattebetalernes penger, må vel sies å mangle noe fundamentalt opp i sine hoder selv om de åpenbart føler sterkt for hva de driver med. Hvor er evnen og viljen til å tenke moralsk, etisk og litt prinsippielt? Litt på en utenlandsk ung og ugift mor som ikke ennå er i stand til å forsørge seg selv. Som ofte selv er et barn!

Barn som slaver? Er det mulig?

Selvsagt kan barn være slaver for å dekke noen bestemte voksnes behov som disses eiendom! De sier jo selv at "vi har tatt barnet til oss som vårt eget," og utbasunerer at de har eiendomsretten til barnet. Barnet blir formelt fri fra slaveriet når de har fylt 18 år, men må nok sees på som noen nordmenns slave frem til da. De fleste barneslave-eierne er eldre gifte. Unaturlig gamle for å være "foreldre" til noe barn. Mange har selv valgt bort barn ved abort eller på annen måte gjort seg "barnløse" eller infertile.

Det typiske med barneslaver og andre slaver, er at de har "tilknytningsproblemer", underkastelsesproblemer og sliter med et grusomt avhengighetsforhold som nesten er felles for alle importbarneslavene. Som slaver flest, kan de ikke rømme unna å komme seg ut av slaveriet, og barnets egentlige foreldre der borte i røverstaten, har ingen sjanser til å få sitt frarøvede barn tilbake. For dem er barna deres ofte blitt mystisk borte eller utgis for å ha gått bort som følge av sykdom.

Enkelte norske kommuner gir økonomisk til de som vil kjøpe seg en barneslave, med den begrunnelse at de trengs i omsorgssektoren. altså som kommunale slavearbeidere på sykehjem - frarøvet enhver mulighet til å ta seg av sine egne utenlandske syke og gamle foreldre. Når importslavene blir frie her i landet, får de som regel ikke opplyst fra den norske stat hvem de såkalte "biologiske foreldrene" er. De får bare oppgitt "giverlandet". Det finnes faktisk land som selger barn for slaveri eller tillater at slikt skjer. Eksempelvis Kina.



Barneslaver kan også brukes til underholdning og "sirkus". Importslavebarn har i stigende grad blitt brukt til akkurat det her i landt. Søte, pene og eksotiske slavebarn som alle vil skal ha en så god slavetilværelse som mulig. Takknemlig skal de også være fordi skjebnen var å arbeide som sexslave i fødelandet, slik norske barnehandlere og deres kjøper skal ha det til.

Navnet, kulturen og religionen skal tas fra dem. "De er norske!" roper slave-eierne og de som står ansvarlig for denne trafikken. "Vi har satt vårt stempel på dem!" Ja, ført inn i den norske stats folkeregister som deres egenfødte barn med fødselsattester som skal vise det samme. Løgn og bedrag fra ende til annen.

Lykkelige barneslaver eller frigjorte voksne slaver over 18 år, gis spalteplass for å vise hvor bra slavelivet har vært og angivelig skal være for dem. Selvagt må mange voksne frigjorte slaver tro på dette, ellers vil jo livet ikke være til å holde ut. En oppvekst i en totalt avhengighet og med massiv hjernevasking fra første stund de ble tatt på med norske hender, setter selvsagt sine spor på sjel og sinn.
Livet på den materielle gullside er selvsagt mye bedre enn i den håpløse fattigdommen når man vokser opp i det materialistiske Norge.

Da slaveriet ble opphevet i 1965 i USA, så var det mange av slavene som fikk det uendelig mye værre fordi slaveierne ikke lenger hadde noen plikt til å ta vare på sin eiendom som tidligere. Mange frigjorte slaver ble gjort til tiggere og så og så rettsløse for enhver tenkelig og utenkelig utnyttelse.

Det typiske med slavehandelen i gammel tid, var at den fangne personens identitet ble visket ut og erstattet av en ny; samt at alle spor til disses opprinnelse ble fjernet og forfalsket. Barneslaver kan ikke rømme ut av sin slavetilværelse og langt mindre til der de rettmessighører hjemme.

Den tyske slavestaten under Hitler røvet spebarn fra russiske og ukrainske mødre for å gi disse til barnetrengende tyske ektepar. Også det ble kalt "adopsjon". Hva som har vært den norske statslæremester etter 1945, er ikke vanskelig å se. Hitlerstaten gjorde virkelig disse barna foreldreløse ved ¨ta livet av deres foreldre, men den norske stat utgir alle barneslavene for å ha vært "foreldreløse" når de kom til Norge. Eller ennå værre: "Forlatte".

Norge har siden 1969 innført 17000 barneslaver. Alle skal være "frigjort" for dette slaveriet på en lovlig måte, og alle skal ha hatt utenlandske foreldre som har villet det. Er det virkelig idioter nok i Norge til at folk flest her i landet kan og vil tro på noe slikt?

Jeg synes virkelig synd på disse godt synlige utenlandske importerte barneslavene der de bestreber seg på å gjør sin slaveoppgave så levelig for seg selv som mulig. Noen er sterke nok til å klare det, holdet ut og virkelig blir fri når de blir voksne, men de aller fleste sliter med livet sitt et helt voksenliv. En skremmende stor andel ser selvmord som den eneste måte å frigjøre seg fra det norske slaveriet. Særlig blant de unge kvinnlige importslavene.

-Omgitt av blinde voksne som ikke vil se, høre og forstå annet enn sine egne norske voksenbehov. Et voksenliv hvor den norske rasismen ikke ses og forstås av andre enn de som får føling med den: De norske barneslavene av ikkenorsk og typisk nok av ikkevestlig opprinnelse!

Jeg er glad jeg kan slippe å kalle meg "norsk". Selv med norsk statsborgerskap og norsk navn. Jeg har slavet som ulovlig soldat for den norske stat og Konge som i norsk historie er den eneste dokumenterte kjente tilfellet! Tvangsinnrullet i en fremmed stats vernemakt! Ikke engang Hitlerstaten benyttet seg av slike metoder.

Hva er egentlig en slave og slavehandel?

Slavery is a form of forced labor in which people are considered to be, or treated as, the property of others. Slaves can be held against their will from the time of their capture, purchase or birth, and deprived of the right to leave, to refuse to work, or to receive compensation (such as wages). Evidence of slavery predates written records, and has existed to varying extents, forms and periods in almost all cultures and continents.[1] In some societies, slavery existed as a legal institution or socio-economic system, but today it is formally outlawed in nearly all countries. Nevertheless, the practice continues in various forms around the world.[2][3].
Freedom from slavery is an internationally recognized human right. Article 4 of the Universal Declaration of Human Rights states:

No one shall be held in slavery or servitude; slavery and the slave trade shall be prohibited in all their forms.[4]

Pussig nok: Den norske stat opprettet et elektronisk slaveregister omkring 2000 hvor eieskapet til alle barneslavene i Norge skal være registrert. Der står det hvem som er eierne, når det angivelig skal ha oppstått og når og hvor slaven ble født.

Minner om statens adopsjonsdefinisjon: "Å ta et barn til seg som sitt eget". Nøyaktig det som skjer når man anskaffer seg en barneslave som skal tjene noen voksnes ønsker og behov - gratis.

søndag 16. august 2009

Importadopterte Geir Follevågs adopsjonsarbeid

Av og til har jeg litt tid til overs. -Tid til å lese "vitenskapelig" vissvass om adopsjon! - Tid til å få lest grundig hva slags grunnlag få profilerte importadopterte brygger sine adopsjonspåstander eller - tanker på.

Turen er kommet til lesning av Geir Follevågs doktoravhandling av april 2006. Det året hans motiverende medspiller Hanne Eide Andersen laget så mye bråk om "Tore på sporet". Den koreanskefødte importadopterte Andersen som i godt voksen alder nesten datt av stolen da hun fikk inn svensk TV og dermed se svenske importadoptertes adopsjonsengasjement.

Å lese slike kilder, er for meg alltid veldig spennende og interessant. At jeg finner absurditeter og merkelige norske eksempler på "det er typisk norsk å være god", tiltrekkende, skylles vel min evige forundring av å finne en forklaring på norsk selvgodhet, norsk uvitenhet og norsk ansvarsbefriende naivitet.

Når det kommer til adopsjon, må jeg innrømme at den norske akademiske innsatsen etter juss-giganten Carl Jakob Arnholm, har vært mest bare pinlig. Unntaket er adopsjonsarbeidene til Liv Thoring som ble kjent i 2009.

Håpet om å bli imponert av Geir Follevåg akademiske innsats forsvinner raskt ved lesningen av forord og innledningen. Værre er vel slike skrevet av "adopsjonsforsker" Monica Dalen og hennes akademiske adopsjonsinnsats.

Hvordan kan man få noen doktorgrad i "adopsjon" når det i Norge ikke finnes noen akademisk kompetanse på området? Ingen juridisk grunnforskning knyttet til "internasjonal adopsjon", ingen historisk forskning om norsk og internasjonal adopsjon, ingen sosialantropolgisk grunnforskning av norsk adopsjon, ingen norsk psykologisk grunnforskning om adopsjon finnes i Norge.

Unntaket er adopsjonsarbeidene til Liv Thoring som nylig ble publisert! - Et lysende stykke adopsjonsarbeid til opplysning og ettertanke. Også hennes arbeider er dessverre svekket på grunn av manglende grunnforskning om adopsjon.

Så begynte jeg lesningen av Follevågs avhandling som ligger ute på nettet. Mine studier ved UiO og UiB lærte meg litt akademisk dannelse, så kilden oppgis: https://bora.uib.no/handle/1956/2082 (Dette er noe helt annet enn Follevågs bok "Adoptert identitet" som jeg tidligere har omtalt. Ville Follevåg "bevise" det tøvete bokstuntet med et slags akademisk adopsjonsvitenskapelig vissvass?)

Så til mine refleksjoner, tolkninger og vurderinger av Follevågs avhandling.

Den koreanskfødte Geir Follevåg har utviklet en meget sterk interesse for adopsjon. Naturlig nok som importadoptert fra Syd-Korea. Vokst opp i Utkant-Norge. I voksen alder ville han gjøre sin interesse til en akademisk interesse og levere et stykke akademisk arbeid. Et stykke akademisk arbeid som skulle gi ham doktorgraden. Etter å ha fundert på grunnlaget for dette, kom han til: (I følge ham selv godt støttet og motivert av den koreansfødte importadopterte Hanne Eide Andersen.)

Follevåg skriver rett ut: "Eg har hatt som mål å skrive om adopsjon."- Det har han i sannhet gjort - i overflod. Noe svært mange også kan gjøre. Spørsmålet er mer hva han har skrevet og verdien av hans skriverier.

"Utfordringa har vore å finne ein balanse mellom å late litteraturen stå i sentrum og samstundes indikere korleis analysane og teoretiske funderingar kring adopsjonstematikken i litteraturen kan vere relevant i høve til andre faglege retningar og på eit allment samfunnsmessig nivå."
- Her gir han selv svaret på hva og verdien er ment å være. Hva er disse"faglege retningar" han sikter til? Er ikke det bare noe Follevåg litt overfladisk har påstått å være "faglege retninger", eller er det almengyldige anerkjente "faglege retninger" som faktisk eksisterer - dog i begrenset grad.
* Allerede her ser vi at Follevåg er på meget tynn is.

"Temaet adopsjon er tradisjonelt oppfatta som eit typisk samfunnsvitskapleg og psykologisk tema."
- Å postulere noe slikt, er bare dilettantisk, men kanskje en personlig motivasjonsfaktor for å rettferdiggjøre sin akademiske innsats. Temaet adopsjon har alltid vært et mer kulturelt, religiøst og politisk tema enn "eit typisk samfunnsitskapleg og psykologisk tema", slik Follevåg påstår. I alle fall svært tradisjonelt i Norge og i de fleste land Norge henter/tar/kjøper unger fra.
* Mange vil i dag si at temaet adopsjon er mer et økonomisk markedsspørsmål hvor det er kjøpekraften til villige og ivrige barnekjøpere som råder.



"Som ein generell kontekstuell bakgrunn skal eg gje ei kort historisk oversikt over korleis adopsjon har blitt forstått i teorien og utført i praksis frå antikken og fram til vår eiga tid."
- Follevåg gjør seg nok her skyldig i en akademisk "frekkis". Han og andre mangler totalt grunnlag for å gi noen akademisk forklaring eller presentasjon av "korleis adopsjon har blitt forstått i teorien og utført i praksis frå antikken og fram til vår eiga tid".
- Jeg har forsøkt i snart 30 år å få en oversikt over dette, men har forlengst funnet ut at jeg trenger minst 300 års studier kanskje lesning av like mange millioner sider for å få et tilnærmet fullstendig og mest mulig korrekt bilde av det Follevåg utgir seg for å være i stand til!

Geir Follevåg gir adopsjon et ullent akademisk og tvilsomt innhold. En slags akademisk definisjon velger han likevel å gjøre; hvilket reduserer verdien av avhandlingen betydelig.

Geir Follevåg har valgt å ta utgangspunkt i den ikkerettslige adopsjonen; barn som foreldrene har forlatt eller forkastet og hvem som helst har tatt til seg som sin eiendom eller bruksgjenstand!
* Dette er en adopsjonstype som ble forbudt i Norge i 1917! Dette ble gjort først ved staffeloven og dernes innføring av det rettslige adopsjonsinstituttet. I den vestlige demokratiske verden har denne adopsjonstypen vært forbudt i jevnt over 100 år. I Frankrike siden 1700-tallet!

Konklusjon:

Da jeg oppdaget hva Geir Follevågs "akademiske" avhandling egentlig bygget på - sånn rent adopsjonsmessig, tidsmessig, samfunnsmessig, historisk, kulturelt og faglig relevansmessig - fant jeg ikke lenger grunnlag for å være interessert Follevågs: "BIOLOGOSENTRISME" Hvem kan adoptere noe slikt?

Konklusjon:
Geir Follevåg har mislykket totalt med den utfordringen og de mål han selv har presentert i avhandlingens forord og innledning.

Avhandling har neppe noen verdi for den rettslige adopsjonen i Norge og i den vestlige verdenen, men kanskje i de land og kulturer hvor adopsjonen fremdeles befinner seg på et forhistorisk kulturelt, sosialt og rettslig nivå. Eller i en fantasilitteratur som skal gjelde noen merkelige adopterte skikkelser eller figurer.

Med andre ord: Geir Follevågs avhandling har omtrent ingen relevans for noen adoptert i Norge - i alle fall ingen av de som er lovlig adoptert. Ikke for den norske adopsjonen heller!
Det ser jo faktisk ut som Geir Follevåg selv har plassert seg utenfor den krets lovlige og tidsmessig riktig adopterte i Norge, hvilket han sansynligvis har rett i. Den lille krets voksne "importadopterte" som egentlig har fått påført en forhistorisk og forbudt adopsjonstype, vil nok ha interesse og utbytte av å lese skriveriene til Geir Follevåg. - Det forklarer også hvorfor så få adopterte i Norge har funnet å adoptere hans tankegods; det blir for fremmed og lite relevant.
* Kanskje Geir Follevåg en gang velger å studere den virkelige adopsjonen slik den er blitt utviklet i de vestlige demokratiene, på grunnlag av de vestlige verdiene og med betydelig respekt for de fleste menneskerettigheter?

søndag 10. mai 2009

Adopsjonstilhengeren Cathrine Sandnes

Merk: Cathrine Sandnes ble gjort oppmerksom på at dette ble publisert på denne bloggen slik at hun skulle få anledning til kommentarer. Hun valgte å la det bli publisert og bli stående uimotsagt, så det skrevne har nå fått status om akseptert av Cathrine Sandnes. (Tilført 28.8.2009)


Adopsjonstilhenger i norsk kledning.

I Dagbladet 2006 kommer den kjente samfunnsaktøren og importadopte koreanskfødte Cathtrine Sandnes med en viktig erklæring:" Jeg er veldig tilhenger av adopsjon, jeg synes det er en fantastisk ting."


I realiteten sier hun intet om hva slags adopsjon hun er veldig tilhenger av og heller ikke hva som er så fantastisk med den. Man må vel gå utifra at det er den adopsjonstypen hun ble påført av norske barneimportører og den norske stat, hun er så veldig tilhenger av. At det er en fantastisk ting, er det neppe noen tvil om, selv om hun ikke gir utsagnet noe som helst innhold.

I Dagsavisen 25.7.2004 skriver Sandnes: "Derimot er det lett å svare på spørsmålet om jeg ville råde mennesker til å adoptere fra utenlandet. Selvsagt ville jeg det."

I følge Likestillingsombudet i 2004, skal Cathrine Sandnes også mene at homoadopsjon "er bra".  Likestillingsdirektøren hevder Cathtrine Sandnes har uttalt at "adoptivbarn er norske barn." !???

Cathrine Sandnes koste seg stort over å få henge ut Tore Strømøy på beste sendetid i NRK TV ved sine tøvete argumenter og sitt forsvar for statens barneimport at utenlandske fargede foreldres barn.

Hva står denne damen egentlig for?

Cathrine Sandnes evner til å servere meningsløse og verdiløse floskler om adopsjon, er det vel få importadopterte som kan måle seg med.


Er du, Cathrine Sandnes, tilhenger av norsk barnehandel? Illegale adopsjoner? Norsk barnebortføring av forsvarsløse ikkevestlige mødres barn? Norsk adopsjonskriminalitet? Et norsk statlig korrupt adopsjonsregime? Adopsjoner som kun varer til ungen er 14 år gamle? At adopterte ikke skal ha mulighet til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre. At du står oppført i den norske stats folkeregister som det norske ekteparet Sandnes egenfødte barn? - For å nevne noe.

La gå at du som de aller fleste adopterte i ung alder fant din overlevelsesstrategi etter at du var bragt i et avhengighetsforhold i et fremmed land, blant fremmede og med all sannsynlighet i strid med en rekke norske lover.

- Er det noe en norsk sentral samfunnsaktør skal være tilhenger av?
- Hva med alle de som ikke har det i seg å finne en slik overlevelsesstrategi og har evner og vilje til å gjennomføre den?
- Skal en importadoptert være avhengig fra de er 14 år gamle å finne noen som vil adoptere en slik at man kan klare seg til man er blitt voksen?
- Er det slik at barn av ikkevestlig opprinnelse er skapt til å klare seg uten foreldre når de er blitt 14 år gamle?

Hvis du, Catrhine Sandnes, er ditt samfunnansvar bevisst når det kommer til adopsjon og barn som påføres en adopsjon og et liv som adoptert her i landet, burde man da ikke forvente at du gir ditt fantastiske utsagn et innhold, en mening og en verdi?

- Jeg vil mene det beste for de virkelige berørte av norsk adopsjonspraksis og -virksomhet, er at Cathrine Sandnes holder kjeft om adopsjon. - For barna, de adopterte og deres egentlige utenlandske foreldres skyld!

tirsdag 5. mai 2009

DET SISTE ADJØ TIL MIN MOR.

Tatt fra http://www.adopsjonsinstituttet.no/

DET SISTE ADJØ TIL MIN MOR.
8.12.2008
En morgen dukket min mamma i en svart bil opp foran det lille huset jeg bodde i. Noen annen bil på den hullete og øde landeveien kan jeg ikke huske. Kanskje fordi jeg bare var 4 år gammel og noen måneder. Ut av bilen kom en mann med hatt og frakk. En dame i hvit og lyseblå kjole med en rar lue på hodet var også med. Jeg håndhilste på begge. Mamma bar på min lillesøster og fortalte at jeg skulle ut på en lang reise.
Jeg tok farvel til bestemor som også bodde i det lille huset ved den øde landeveien. Stolt satt jeg bak i den rare bilen med motoren bak. Å kjøre bil og reise med mamma og lillesøster var stort. Vi kjørte en stund. Hvor lenge husker jeg ikke. Foran oss dukket et digert hus opp med en kjempediger trapp foran. Bilen stoppet foran trappen. Mamma, lillesøster og jeg gikk ut av bilen og de med hatt ble igjen. Vi gikk opp den digre trappen. Jeg så ned på bilen og de små menneskene der nede.
En kjempestor dør åpnet seg til en digert rom med en lang og stor trapp nesten helt opp til himmelen. Vår lille hus og mange flere kunne få plass i kjemperommet. Mamma leide meg gjennom noen store dører og inn til et mye mindre rom hvor en mann lå i en seng. En dame i hvit kjole var der og forsvant da vi kom. Mamma ba meg sette meg på en stol inntil veggen. Derfra så jeg henne sette seg ned i en stol ved sengen med lillesøster på fanget. Hun snakket med mannen og gråt. Jeg tenkte at hun gråt fordi han var syk og ikke kunne være med på reisen. Mamma gråt ikke så høyt.
Da mamma hadde sluttet å gråte, reiste hun seg og ba meg si adjø til den ukjente syke mannen. Han så gammel ut. Mamma tok meg i hånden og vi gikk ut samme vei vi kom inn. På toppen av trappen så jeg igjen den svarte bilen med de to ukjente rare menneskene. Bilen sto på en stor plass med masse småstener på. Ikke et hull. Jeg så veien bort fra huset som også var fin med trær på begge sider. Alt var flatt og grønt så langt jeg kunne se. Her var skummelt og ingen barn å leke med, tenkte jeg. Jeg gledet meg til å kjøre bil igjen.
Da vi kom ned til bilen, ga mamma lillesøster til damen i hvitt og lyseblått. Mamma bøyde seg ned og tok mine hender i sine hender. Jeg likte alltid det.
"Du og lillesøster skal ut på en lang reise", sa hun. Til en pappa langt borte forsto jeg det som. Jeg som aldri hadde sett min pappa. Ble glad og spent. "Jeg kan ikke være med", sa mamma og begynte å gråte ennå mer stille. "Du må love å passe på lillesøster", sa hun og dro meg litt i armene før hun løsnet grepet og ga meg en god klem. "Ja, mamma", sa jeg. Så klatret jeg ivrig inn i bilen hvor lillesøster lå i setet.
Mannen med hatten startet bilen med damen ved siden av seg. Begge smilte og var snille med oss. "Du kan vinke til mamma gjennom vinduet bak," sa damen. Der sto mamma foran det digre huset med de store trappene. Jeg vinket. Mamma vinket tilbake. Så løftet jeg opp lillesøster til vinduet så vi begge kunne vinke til mamma som ble mindre og mindre mens motoren bråkte rett bak oss. Til slutt var mamma med sin svarte kjole, en lite enslig sort prikk foran det store hvite huset.
Stakkars mamma som ikke kan få være med på reisen til pappa, tenkte jeg.
Dette skjedde en grå vårdag i traktene utenfor Landsberg am Leech, Bayern, Tyskland 1953. En dag med hendelser lille jeg aldri glemte og aldri kunne glemme. Kanskje fordi alt det som siden skjedde, men det er en helt annen historie.8.12.2008
En morgen dukket min mamma i en svart bil opp foran det lille huset jeg bodde i. Noen annen bil på den hullete og øde landeveien kan jeg ikke huske. Kanskje fordi jeg bare var 4 år gammel og noen måneder. Ut av bilen kom en mann med hatt og frakk. En dame i hvit og lyseblå kjole med en rar lue på hodet var også med. Jeg håndhilste på begge. Mamma bar på min lillesøster og fortalte at jeg skulle ut på en lang reise.
Jeg tok farvel til bestemor som også bodde i det lille huset ved den øde landeveien. Stolt satt jeg bak i den rare bilen med motoren bak. Å kjøre bil og reise med mamma og lillesøster var stort. Vi kjørte en stund. Hvor lenge husker jeg ikke. Foran oss dukket et digert hus opp med en kjempediger trapp foran. Bilen stoppet foran trappen. Mamma, lillesøster og jeg gikk ut av bilen og de med hatt ble igjen. Vi gikk opp den digre trappen. Jeg så ned på bilen og de små menneskene der nede.
En kjempestor dør åpnet seg til en digert rom med en lang og stor trapp nesten helt opp til himmelen. Vår lille hus og mange flere kunne få plass i kjemperommet. Mamma leide meg gjennom noen store dører og inn til et mye mindre rom hvor en mann lå i en seng. En dame i hvit kjole var der og forsvant da vi kom. Mamma ba meg sette meg på en stol inntil veggen. Derfra så jeg henne sette seg ned i en stol ved sengen med lillesøster på fanget. Hun snakket med mannen og gråt. Jeg tenkte at hun gråt fordi han var syk og ikke kunne være med på reisen. Mamma gråt ikke så høyt.
Da mamma hadde sluttet å gråte, reiste hun seg og ba meg si adjø til den ukjente syke mannen. Han så gammel ut. Mamma tok meg i hånden og vi gikk ut samme vei vi kom inn. På toppen av trappen så jeg igjen den svarte bilen med de to ukjente rare menneskene. Bilen sto på en stor plass med masse småstener på. Ikke et hull. Jeg så veien bort fra huset som også var fin med trær på begge sider. Alt var flatt og grønt så langt jeg kunne se. Her var skummelt og ingen barn å leke med, tenkte jeg. Jeg gledet meg til å kjøre bil igjen.
Da vi kom ned til bilen, ga mamma lillesøster til damen i hvitt og lyseblått. Mamma bøyde seg ned og tok mine hender i sine hender. Jeg likte alltid det.
"Du og lillesøster skal ut på en lang reise", sa hun. Til en pappa langt borte forsto jeg det som. Jeg som aldri hadde sett min pappa. Ble glad og spent. "Jeg kan ikke være med", sa mamma og begynte å gråte ennå mer stille. "Du må love å passe på lillesøster", sa hun og dro meg litt i armene før hun løsnet grepet og ga meg en god klem. "Ja, mamma", sa jeg. Så klatret jeg ivrig inn i bilen hvor lillesøster lå i setet.
Mannen med hatten startet bilen med damen ved siden av seg. Begge smilte og var snille med oss. "Du kan vinke til mamma gjennom vinduet bak," sa damen. Der sto mamma foran det digre huset med de store trappene. Jeg vinket. Mamma vinket tilbake. Så løftet jeg opp lillesøster til vinduet så vi begge kunne vinke til mamma som ble mindre og mindre mens motoren bråkte rett bak oss. Til slutt var mamma med sin svarte kjole, en lite enslig sort prikk foran det store hvite huset.
Stakkars mamma som ikke kan få være med på reisen til pappa, tenkte jeg.
Dette skjedde en grå vårdag i traktene utenfor Landsberg am Leech, Bayern, Tyskland 1953. En dag med hendelser lille jeg aldri glemte og aldri kunne glemme. Kanskje fordi alt det som siden skjedde, men det er en helt annen historie.

mandag 4. mai 2009

Geir Follevågs bok ADOPTERT IDENTITET

Etter lesningen av Ane Ramms bok ADOPTERT, var det en lettelse å lese den korenskfødte importadopterte Geir Follevågs bok ADOPTERT IDENTITET. Selv om jeg syntes boken var skuffende første gang jeg leste den, ble den mindre skuffende fordi jeg hadde lest skriveriene til Ane Ramm først denne gangen.

Follevåg har valgt en tittel egnet til forvirring. Har Follevåg adoptert noens identitet? Har han adoptert en identitet han tidligere ikke hadde og evnt når gjorde han det? Nei, det er nok ikke det han mener med boktittelen.

Hans bok fremstår for meg som en søken etter en identitet - et slags psykologisk "jeg" så mange adopterte og ikkeadopterte og andre til alle tider har vært og er opptatt av. Han mener at han av andre er gitt en identitet fordi han er adoptert som han ikke vil adoptere. Dette mener jeg er den store svakheten med boka. Sammenblandingen av to forskjellige identitetsformer ved at han blander det andre opplever som kjennetegn på adoptertes familiekonstruksjons betydning for deres liv, med dette personlige og uniket "jeg'et" som gjelder for alle.

Han støtter seg til Nietzsche og Sartre som for meg er vel kjente forfattere. Han setter disse opp mot "adopsjonsforsker" Monica Dalen og den kjente adopterte Betty Jean Lifton som Follevåg ikke har noe til overs for og blir veldig provosert og opprørt av. Han finner sjelefred i oppdiktede adopterte som er gitt en identitet av fantasiforfattere. Det hele blir noget sært, kunstig og uvirkelig for mitt vedkommende.

Jeg begynte å lese denne boka på hytta. Lesningen ble vanskelig fordi Follevåg ga en tolkning av Nietzsches bok Ecce Homo som jeg ikke kjente igjen. Vel hjemme fant jeg frem boka fra min bokhylle. Ved en nærmere undersøkelse viser det seg at Follevåg har lagt til grunn en annen versjon av Ecce Homo enn den jeg har i bokhylla. Follevåg har lest en "frisert" ugave av boka, mens jeg hadde skaffet meg den mest korrekte versjonen av boka. At Follevåg i tillegg tolker Nietzche annerledes enn meg selv og de fleste Nietzschekjennere, må jeg også ta i betraktning. Å lese Ecce Homo uten også å ha lest de andre verkene Nietzsche omtaler i boka, blir litt meningsløst og kan lett føre til feiltolkninger av både boka og Nietzches filosofi.

Når så Follevåg mener at adopterte knytter sin identitet til sitt bioloiske opphav, har han gjort seg skyldig i en så stor misforståelse at hele boka hans fremstår som en stor misforståelse.

Bedre er det ikke at Geir Follevåg faktisk har tatt utgangspunkt i en gammel adopsjonsform som var forbudt i Norge og den vestlige verden frem til den familierettslige adopsjonsformen kom til i mange vestlige land på 1900-tallet. I Norge ble det først tillatt for foreldre å skille seg fra sine barn ved adopsjon i 1917. Det ble sogar gjort til en del av foreldreretten både i Norge og i Sverige det året. (Kilden er hans egen avhandling av 2006)

Adopterte har normalt mer å utvikle og bygge sitt "jeg" på enn ikkeadopterte; hvilket jeg mener egentlig er et gode og noe verdifullt. Sikkert også mer krevende og til tider vanskelig. Problemet er at Geir Follevåg tar utgangspunkt i en forgangen og ikke aktuell adopsjonsform. Sannsynligvis fordi han ikke har satt seg godt nok inn i temaet adopsjon og den historiske, kulturelle og rettslige historie.

Det forutsetter at man anerkjenner å være adoptert, har et kjenneskap til sitt opphav som ikke-adopterte normalt har og er blitt sikret en oppvekst og en utvikling som ikke hemmer utvilklingen av ens "jeg". Jeg mener selv å være blant de priviligerte adopterte som har fått det slik, mens jeg opplever Follevåg for ikke å ha fått det og derfor sliter med sin identitet mye mer enn det jeg og andre privilgerte adopterte har gjort og gjør.

Positivt med boka til Follevåg er at den godt kan leses av ikke-adoptert ungdom og voksne. Nietzsches opphøyelse av "overmennesket" er en slags hyllest til det frie mennesket som lar seg lede av sin frie skapende evne og vilje og stadig gjenfødende sjel. Denne viljen til makt over sitt eget liv og skjebne førte til at Nietzshe mente at "de sterke må beskyttes mot de svake". Forutsatt av man vet hva Nietzshe mente med de sterke og de svake, hvilket Follevåg ennå ikke viser å ha fått tak i, er det likevel mye Follevåg har sett man kan ta med seg og tenke igjennom.

Forøvrig mener jeg alle har mer utbytte av å leste Nietzshes "Also spracht Zarathustra" (Slik talte Zarathustra) enn andre bøker forfatteren har skrevet. Om Geir Follevåg hadde vist styrke nok til å skaffe seg innsikt i sitt liv før adopsjonen og gjort seg kjent med sitt opphav, ville han neppe ha skrevet en slik bok. Om han likevel da hadde skrevet en slik bok, ville den isåfall hatt langt større verdig og betydning.

Follevåg har i alle fall søk å finne styrke og trygghet i seg selv og sitt "jeg". I så måte skiller han seg sterkt fra valgene til Ane Ramm og han har dermed gjort seg til større verdi for adopterte flest. Det skal Geir Follevåg ha honnør for - om ikke annet.


Avslutter med et Nietzsche sitat:

"Mine brødre, jeg råder eder ikke til nestekjærlighet: Jeg råder eder til kjærlighet til de fjerne og fremtidige.

- Slik talte Zarathustra."

.
Lagt til 29.8.09: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20020705/ARKIV/207050304

søndag 3. mai 2009

Kommentar til Ane Ramms bok ADOPTERT

Fint vær til tross i helgen fikk jeg lest boka til Ane Ramm. Mye takket være at Viasat'en ikke virket før dagen etter på hytta. Boka var ingen god erstatning til et par TV-programmer jeg gikk glipp av.

Av alt det jeg har lest om adopsjon i diverse typer bøker, er vel Ane Ramms bok den som har gitt meg minst. Vel, bortsett fra sannheten i ordtaket. "Unntaket bekrefter regelen." Ane Ramm har satt seg fore "å normalisere synet på utenlandsadopterte" ved å vise til ingenting "nødvendigvis behøver" å være slik det normale for adopterte er. Hun angir seg selv om unntaket og eksempelet på at det "ikke nødvendigvis er" slik det for de aller fleste adopterte er ganske så normalt og vanlig.

På en måte prøver Ane Ramm å selge det uvanlige, unormale og det ekstreme som en sannhet, men oppnår bare å presentere et reklame- og propagandabilde skapt av de som lever av å handle med barn til adopsjon til kjøpere som gjerne vil tro det reklamen, propagandaen og det Ane Ramm forfekter. Boken er sikker langt mer populær hos barne- og adopsjonssøkere enn hos adopterte og opprinnelige foreldre til adoptere.

Boken må tolkes i lys av Ane Ramms eget forhold til sin adopsjon, sine adoptivforeldre og sine opprinnelige foreldre. Hennes ekstreme trang til å være sin adoptivmors egenfødte barn og datter, kan forståes med et slikt tolkningsgrunnlag. Når hun sier at hennes adoptivforeldre var svært hårsåre til adopsjonen av dette koreanske barnet, forklarer det godt hvorfor adopsjon var noe som det ikke ble snakket om i det adopsjonsforholdet.

Ane Ramm sier at hun kom til Norge som et foreldreløst barn i en alder av 3 måneder. Hun sier feilaktig at adopterte siden 1955 hadde lov og rett til å få innsyn i sin adopsjonsmappe, hvilket først skjedde i 1997. Samtidig sier hun at det ikke finnes noen mappe på henne! Er Ane Ramm en papirløs adoptert?

Nå må man lure på om Ane Ramm er en lovlig adoptert, eller et bortført barn fra sin koreanske mor og far. Det vil ikke eller kan ikke Ane Ramm forholde seg til. For henne kom hun til verden som et egenfødt barn av et norsk ektepar i Norge som hadde en eldre egenfødt datter fra før. Hun skriver i boken at en annen adoptert så på henne som en som hadde valgt fortregningen som mestringsstrategi. Om det er hun ikke alene, men å utgi dette for å være normen, blir for galt.

I media og i boken gjør hun et stort nummer av Bufdir årlig får "40 gjenforeningssaker i året" = "0,6 av alle myndige utenlandsadopterte" i et patetisk forsøk på å bevise at henne totalt manglende interesse for sitt koreanske opphav skal være det vanlige. Hennes eget store behov for å utgi seg for å være en vanlig importadoptert, ser ut til å være altovergripende.

Hvert år blir ca 500 importadopterte 18 år gamle. Hvis 40 hvert år henvender seg til Bufdir for å få satt i gang en "gjenforeningssak", utgjør dette ca. 8% - ikke 0,6,% slik Ane Ramms regneferdigheter skal vise. Få henvender seg til Bufdir når de allerede vet at Bufdir har krenket deres rett til opplysninger om opprinnelige foreldre. Det er derfor utrolig at så mange som 40 hver år gjør en slik henvendelse når de vet at det ikke fører til noe.

Jeg undersøkte dette for noen år tilbake ved å spørre noen fylkesmenn hvor mange adopterte som henvendte seg for å få oppfyllt sin opplysningsrett. Antallet årlige henvendelser tydet på at nærmere 50% av årskullene hadde gjort slike henvendelser. Spørsmål jeg i årevis hadde stilt adopterte om dette, tydet på at formålet med henvendelser ikke primært var å sette i gang noen "gjenforeningssak", men vite mer om seg selv, grunnlaget for adopsjonen og kanskje få vite nok til om et møte med opphavet var av det riktige, gode eller nødvendige for dem selv og/eller opphavet.

Ane Ramm i sin allvitenhet sier at "det relle antallet gjenforeninger trolig er vesentlig lavere enn 40". Hvordan skal man få til noen gjenforening når alle opplysninger nødvendige for en gjenforening ulovlig er unndratt den adopterte? Hvordan kan det ha seg at Ane Ramm mener at å motta opplysninger om opprinnelige foreldre, er det samme som "en gjenforening". Ane Ramms bok viser hvor lite gjennomtenkt og hvor lite hun vet om adoptertes forhold til sitt opphav eller opprinnelige foreldre. Ane Ramm ekstreme ønske og vilje til å være et norsk ektepars egenfødte datter, ser ut til å ha tatt fullstendig overhånd, og synes å være en forklaring på dette og boka hennes generelt.

Jeg trodde jeg skulle få meg en latter eller to, men ble bare trist av å lese denne tragiske boka som forfatteren har satt seg så store og viktige mål med. Ane Ramm fremstår for meg som medlem av en lite gruppe importadopterte som har fått påført seg en personlighetsutvikling mer basert på ønsketenkning, fortregning og fantasi. Kan hende det måtte til for å klare seg som importadoptert i Norge, men få importadopterte og andre adopterte vil kjenne seg igjen i denne Ane Ramm-figuren og boken.

Det kan ikke utelukkes at mange som har skaffet seg og vil skaffe seg et utenlandsk barn for adopsjon, ønsker seg en adoptert som Ane Ramm, og at Ane Ramm for disse fremstår som en slags "drømme-adoptert". De vil jeg anbefale heller å adoptere en hundevalp. Gjerne importert fra utlandet!

Etter å ha lest denne boka, så jeg virkelig frem til å lese boka til den importadopterte koreanskfødte Geir Follevåg på nytt. Det skal ikke mye til for å lese noe mer vettugt om å være adoptert når man først hadde lest boka til Ane Ramm. Jeg ser frem til å få boka hennes ut av huset og tilbake til biblioteket på Bekkestua i Bærum.

søndag 26. april 2009

HVEM ER JEG?

Bilder tatt 1953 for et hefte som ble laget samme år. 2007 var jeg så heldig å få et eksemplar av en nonne på over 90 år som fremdeles tjenestegjorde på stedet.

Sommeren 1953 befant jeg meg der for å klargjøres for sending til USA for adopsjon sammen med min lillesøster. Det var utrolig å se bilde av seg selv i dette unike heftet.

Barna skulle fetes opp, gjøres friske, få legebehandling og medisiner samtidig som de skulle amerikaniseres for å leve som amerikanske barn. Mest av alt skulle barna ved hard disiplin oppdras til å oppføre seg skikkelig, være lydige og ha pene manerer.







Hvem er egentlig denne gutten som i følge statens folkeregister er det norske ekteparet Johanssens egenfødte barn og født 8.2.49 i Landsberg av Leech, Bayern Tyskland?

Ble han født der da ekteparet var på en gjennomreise eller bodde der på den tiden?
De har aldri vært der.

Hvordan kan det ha seg at fru Johanssen aldri har vært gravid, men i følge statens folkeregister fødte en sønn to måneder før hun ble gift? Herr Johanssen har aldri gjort noen kvinne gravid.

I følge troverdige kilder, kom denne gutten med fly til Fornebu kvelden 3. sept. 1953. Hans navn skulle være Hartmut Ernst Kurt Reise, men det er jo ikke sikkert var hans rette navn. Han skulle angivelig være tysk statsborger.

Hvem var hans utenlandske mor og utenlandske far?
Hvem var hans lillesøster og hva het hun? Har hun en fødselsattest som viser at hun og gutten var søsken?

Hadde han en utenlandsk fødselsattest som viste hvem han og hans foreldre var da han ble født?
Ja det hadde han, men den vil ikke den norske stat skal eksistere som fødselsattest!

Kom han til Norge på en annen gutts pass?
Neppe, men kanskje med en annen gutts identitet?

Hvorfor kom han til Norge når han selv av sin mor og andre var blitt fortalt han skulle til USA?
Fordi den norske stat hadde gitt gutten oppholdtillatelse i Norge 2 måneder sommeren 1953.

Hvor var hans lillesøster som ennå ikke var fylt et år og som han skulle vokse opp sammen med? Kom hun etter? Eller var de skilt og hun sendt til USA? Eller var hun blitt syk og døde?

Var hans tyske mor informert om at gutten hennes var sendt eller tatt til Norge for adopsjon? Hadde hun godkjent noe slikt? Skulle han tilbake til Tyskland for så å sendes til USA senere?

Hvem er denne sunne og friske gutten?





















Hva er rett identitet til denne gutten?

Hvorfor vil ikke den norske stat at hans tyske fødselsattest skal gjelde som dokumentasjon og fødselsattest i Norge?

Hvorfor vil ikke staten levere tilbake den tyske fødselsattesten til innehaveren?
Hvorfor skal en fødselsattest i Norge ikke angi de som ble barnets foreldre ved fødselsen? Eller være det som ellers i verden er en Fødselsattest?
Hvorfor løy staten til Oslo tingrett i 2007 om at staten faktisk satt med den tyske fødselsattesten, men ga uttrykk for at staten ikke gjorde det?

Ble gutten av den norske stat påført en falsk familiestand som staten siden har gjort alt for å forhindre skal kunne avsløres?
Er jeg offer for statlig identitetstyveri?
Ikke ble jeg født som noen Johanssen, men jeg vil vite å få dokumentert hva jeg ble født som i kraft av en ekte og lovlig fødselsattest!


Er den norske stat truet av at adoptertes identitet og familietilhørighet før statens adopsjon er anerkjent som en familierettslig realitet og dokumentert for all fremtid? Eller er det noen statlige embetsmenn som føler seg truet på grunn av sin befatning med adopsjon?

Har den norske stat adoptert en utenlandsk praksis ved å forfalske fødsels- og dødsattester for å få betalt for barn folk i det rike vesten vil kjøpe for adopsjon?

Hvorfor vil ikke staten svare på noe av dette? Eller forklare sin fødselsattestpraksis for "lovlig adopterte"?

Hvorfor skal min adoptivmor, meg selv og min datter og hennes etterkommere tvinges av staten til å stå registrert født av noen som aldri har født noe barn?

Var ikke min utenlandske mor "fin" nok til å stå på en fødselsattest? Var hun uverdig? Var hun uskikket fordi hun hadde gitt samtykke til adopsjon?

Er det et så sterkt krav fra norske barne- og adopsjonssøkere at de har forlangt å stå oppført i det norske folkeregisteret som adoptivbarnets fødeforeldre? Er det de norske "adopsjonsforeningene" som har krevd en slik fødselsattestpraksis av den norske stat? Hvem i staten har bestemt dette her?

Er det fordi den norske stat ikke vil oppfylle adoptertes rett til opplysninger m/dokumentasjon for hvem som er opprinnelige foreldre og om de faktisk har gitt samtykke til adopsjon eller ikke?

Hva kan jeg misbruke min eneste korrekte fødselsattest til? Hva mener staten en lovlig og gyldig fødselsattest kan misbrukes til av adopterte i Norge?

Eller er det slik her i Norge at staten har bestemt at adopterte fødes på nytt når staten har påført barnet en adopsjon?

Blir man et annet menneske bare fordi man blir adoptert? Er man ikke det man blir født som for alltid? - Sine foreldres barn med deres arveanlegg, gener og spesielle evner? Deres hudfarge, hårfarge, utseende, karaktertrekk, blodtyper, medfødte sårbarhet for sykdommer, kroppbygning, biologisk arvemasse.

Hvorfor skal ikke adopterte ha statens tekniske støtte til å unngå incest, ekteskap mellom biologiske søsken og få barn med personer man skal unngå å få barn med?

  • Hvor mange adopterte i Norge har fått barn med sin biologiske hel- eller halvssøster barneminister!
  • Det er et spørsmål staten faktisk skal kunne besvare med en feilmargin på null - 0!!!