Miguel Seguras adopsjon og død

Presentert med tillatelse fra den mest nærstående i Norge.

I dag, søndag 4. okt. 2009 ble jeg tatt med til Vår Frelsers Gravlund i Oslo for å se på en grav hvor en importadoptert ligger begravd. Et bevis på hvor dødlig farlig en adopsjon og et adopsjonsforhold av den gale sorten kan være. Et uverdig liv som ikke engang ble gitt en verdig gravplass.

Blant de mange gravstedene blir jeg ført bort til en gravsten hvor man på baksiden finner navnet Miquel Segura. Født nov. 1963 og død april 2002. På baksiden? Død bare 37 år gammel?

I følge den norske stats fødselsattester og folkeregistering står jeg ved siden av en av ekteparet Robert Segura og Wenche Hows egenfødte barn. I følge den norske stat var de tre barna helsøsken; hvilket er så langt fra virkeligheten som tenkes kan.

Ekteskapet Segura førte aldri til noen barnefødsel. Er det derfor den unge mannen ble gitt plass på en familiegravstens bakside av sin mor, Wenche How?
Her må mye ligge begravet: Hans minne fortjener at andre blir kjent med hans tragiske og dramatiske adopsjonsskjebne. Hvem var denne Miquel Segura som døde så ung og fikk et slikt gravsted og en slik gravsten? Hva og hvem drev Miquel inn i døden? Tok han livet av seg? Var adopsjonen blitt ham til gagn?

Hans liv som importadoptert gir nok svar på det meste.

Miquel hadde en utenlandsk mor og en yngre halvbror da det norske ekteparet Segura julen 1965 via sitt religiøse og katolske nettverk fikk sin sjanse til å ta disse to guttene til Norge for et liv som deres adoptivbarn. Alt ordnet og fikset av den norske stats forskjellige myndigheter i utlandet som i Norge. Halvannet år senere fylte ekteparet på med et ytterligere utenlandsk barn. Den gifte Wenche How var knapt fylt 25 år gammel da Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga henne og den spanskfødte ektemannen bevilling til adopsjon.

Hva het Miquel før han av den norske stat ble gitt en ny familiestand, nytt navn og nye fødeforeldre med ditto fødselsattest? Miquel selv viste intet om dette før han en dag av noen utenfor den vitende krets ble fortalt at hans foreldre ikke var hans foreldre, men bare adoptivforeldre.

Gutten kom knust, fortvilet og gråtende hjem fra første klasse. Han ble møtt av en adoptivmor som ikke ville snakke om dette før alle var samlet rundt middagsbordet. Noen trøst og forsoning ble han ikke tilbudt. Miquel følte etter det, vanskelige å godta å bli banket opp av sin "far" når "moren" ville det. Oppveksten hos ekteparet Segura ble mer og mer en sant helvete.

Da Miquel ble 14 år gammel orket ikke den spanskfødte ektemannen å være Wenche Hows ektemann lenger. Ei heller å skulle være far til unger han egentlig ikke var far til. Ekteparet skilte seg. En av de importadopterte ungene ble overlatt til barnevernet i en alder av 13 år, den halvt år eldre, som var "morens" yndlingssten, fikk fortsette å bo hos moren, mens Miquel ble i en alder av snart 16 år overlatt til å klare seg selv i Oslo's jungel. Gata ble hans hjemlige arena og "arbeidsplass". Alkohol og rus ble fort et overlevelsesmiddel. Slikt var kostbart og jakten på penger var ingen spøk for dette barnet.

Ingen av hans adoptivforeldre brydde seg om gutten hadde tak over hodet, gikk på skole, hadde noe å spise og var sikret et sosialt og helsemessig trygt liv. Miguel opplevde å ha blitt kassert av voksne personer som i årevis hadde tvunget han med vold til å respektere dem. Voksne personer som var opptatt av en plettfri ytre fasade og som i bunn og grunn bare var opptatt av seg og sitt.
Miguel lot seg snart adoptere av en eldre norsk homofil mann som ble en slags far for ham, men også noe mer og annet. Å please voksne og egentlig fremmede menn, var noe Miquel var lært opp til av sin adoptivfar og adoptivmor.

Årene som faktisk foreldreløse og familieløs i et fremmed lands hovedstad, tok selvsagt på og hadde sin pris. I miljøet rundt Oslo S var det også andre unge rotløse importadopterte som søkte seg et liv så godt de kunne. Flere var gjort til barnevernsbarn etter at de norske adoptivforeldrene "ikke orket mer" eller var gått lei.

Et opphold innenfor murene hørte med. Miguel ville vekk fra dette livet og knyttet seg sterke til hans yngre adopterte søsken som også var blitt kassert. Han gikk til behandling og klarte å etablere seg med jobb i omsorgssektoren. Han begynte å trives da han fikk HIV som sakte men sikkert utviklet seg til dødelig AIDS.

Etter et langt og vondt sykehusopphold gikk Miquel bort. Han etterlot seg ingen barn og ble savnet av svært få. Egentlig som en foreldreløs og familieløs ung mann som ikke engang ble funnet verdig til en grav med en gravsten hvor navnet var ført på stenens forside. Det var hans såkalte adoptivmor som ville det slik.

Når alt kommer til alt kan han takke den norske gifte Wenche How og norske statsmyndigheter for at det gikk som det gjorde med ham den tid han fikk leve her på jorden. Wenche How var ikke i stand til å gi Miquel livet, men var i sannhet i stand til å ødelegge det livet en utenlandsk kvinne og mor hadde skapt og frembragt.

Det er noe symbolsk og skremmende ved denne unike graven og gravstenen. Den symboliserer så mye galt, men gir samtidig et godt bilde av det forskrudde og gale livet så altfor mange adoptivmødre og -fedre er i stand til å påføre sitt adopterte barn.

Jeg tenker på adopsjonsloven av 1917 hvor det fremdeles står at bevilling til adopsjon kun skal gis noen "når det kan antas at adopsjonen kan bli til gagn for barnet". Tankene går til mine egne adoptivforeldre og så mange andre adoptivforeldre jeg er blitt kjent med. Å se og føle hvor heldig man har har vært med sine adoptivforeldre bare ved å se på en gravsten, er en merkelig følelse.

Intet barn kan bli beskyttet mot å bli født av foreldre som ikke er bra for dem, men hvorfor gjøres det ikke nok eller i det minste litt mer for å sikre at barn havner i hendene på ektepar med plettfrie rulleblad og høy sosial status som bare kan føre til et adoptert barns enorme lidelser og død?

På Vår Frelsers Gravlunds nordvestlige hjørne står minnesmerket over en importadoptert som lød navnet Miquel Segura i Norge. Navnet står skrevet på baksiden av gravstenen, så den er lett å finne. Dødsårsaken var ikke elde og alderdom, og heller egentlig ikke AIDS. Døden kom til Miquel julen 1965 i form av en norsk gift kvinne som Vår Herre hadde bestemt ikke skulle være mor til noe barn.

- Den norske stat ville det annerledes.