Hva tenker og føler adopterte?

Spørsmålet ble for meg mer alment i 1994

Telefonen fra min lillesøster som "døde i 1953", men som faktisk ringte meg 8.2.1994 og på norsk sa hun var min lillesøster, fikk en veldig virkning på liv deretter.  Adopsjonen og adopsjonsforholdet jeg for mitt vedkommende hadde gjennomarbeidet på alle tenkelige måter til jeg var blitt, måtte i gang med en nye alvorlig og langvarig gjennomarbeiding 

Gamle etablerte "sannheter" ble testet på nytt sammen med min norskfødte adoptivmor. Hun fikk oppleve at den piken hun ventet skulle lande på Fornebu i 1953 sammen med meg, men som aldri kom fordi telegrammet et par dager før, sa at piken var blitt så syk at hun ikke kunne komme til Norge, viste seg å være en løgn. Tre år etter at erstatningspikebarnet som ble adoptert som kompensasjon for det uteblitte utenlandske lille pikebarnet, var gått bort, dukket altså opp en voksen dame skulle vært min adoptivmors egentlige adoptivdatter og mine både naturlige og adopterte lillesøster.

Hvordan og hvorfor kunne noe slikt skje? Hvorfor var ikke adopsjon av barn noe som ble som var bestemt i norsk lov? Hva slags personlige erfaringer hadde andre adopterte i Norge - uansett hvor i verden de var født? Hva tenkte og følte adopterte i Norge om seg selv og sine liv som "adoptert"?

Min voksne naturlige lillesøsters gjenninteden i mitt og mine nærmestes liv, fikk enorm innvirkning på mitt liv og hverdag etter 8.2.1994. To måneder senere var Adoptertes Landsforening stiftet på Grands restaurant i Oslo med store oppslag i VG kort til etter. Det strømmet på med interesserte voksne adopterte, adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre nærstående til adopterte. Adopterte med opprinnelige foreldre så langt borte som i Australia. Til og med de norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne var tidlig frempå for å tilby de nye foreningen betydelige tilganger til økonomiske goder ved å stille opp som disses positive og ukritiske referanse. Det første møte med de korrumperte norske adopsjonsregime, ble bare ett av mange i årene som kom.

.
Det beste resultatet ved en lillesøsters gjennoppstandelse fra de døde.
Resultatene var mange, vanskelige, krevende og stort sett positive. Ett resultat skiller seg ut. Jeg kan takke den levende lillesøsteren min for at min barnløshet tok slutt 2,5 år senere! Et pikebarn ble født i jomfruens tegne og av alle ting  i Rottens År. Det kunne jeg ikke tro da jeg lå der nesten livløs på Rikshospitalet i begynnelsen av mai året etter gjenforeningen med lillesøster som følge av et hjerneslag med prognosen å bli "grønnsak". Da var var jeg glad for at jeg ikke etter lot meg barn og kone, men samtig så takknemlig for å ha levd et liv få andre i min generasjon hadde muligheter til å kunne leve.

2002 var jeg blitt frist nok til igjen gå inn i en ordinær jobb. Teste min arbeidsevne, stresset og de belastninger man må tåle for å levere det man får betalt for. Fem år senere var jeg klar for større utfordringer og endte i en bransje og en jobb jeg tidligere aldri hadde tenkt på. Å bli adoptert som den eldste ansatte i selskapet noen sinne, var en herlig og god opplevelse. Min siste jobb var etablert med gode utsikter til en pensjonsalder hvor jeg kanskje kan oppleve datterens 18 årsdag og kanskje mer av hennes spennende og forhåpentlige gode voksenliv. En datter som har en mor og far som begge er "utenlandsadopterte" eller mer korrekt: Utenlandsfødte adopterte i Norge.

Å følge datterens tanker og følelser til dette, har vært ganske fantastisk og givende. Fremveksten av en ny naturlig familiegren i voksen alder, har vært til nå en opplevelse kun adopterte kan oppleve. Jeg er ikke lenger alene i Norge, men omgitt av nærstående og naturlige mine få utenlandsfødte adopterte i Norge har kunne erfare og oppleve.

Kanskje var det adopsjonen som førte til at jeg var barnløs frem til jeg var blitt 46 år gammel? Kanskje var det avsløringen av de famøse statsbestemte adopsjonene av meg og min lillesøster på 50-tallet som førte til at barnløsheten tok slutt, eller var det dannelsen av Adoptertes Landsforening og en ung utenlandsfødte kvinnes sterke interesse av å få vite mer om sin egen adopsjon, opprinnelige foreldre og hennes bortføring til Norge i 1967?

Jeg vet bare at avsløringen av statsskapte løgner og statlige tildekkinger i 1994 totalt forandret mitt liv som adoptert og dermed mange andres liv siden.

.
Adopsjon innebærer enorme og oftest uoverskuelige forandringer.

Enhver adopsjon innebærer forandringer for det adoptertes barnets liv som få i Norge har brydd seg om å ta på alvor og seriøst til i dag. Minst av at de som skal gjøre det:  Statens adopsjonsregime og dens medaktører.

Etter 1994 sluttet jeg å lese romaner, kriminalhistorier og mye annet jeg leste så uendelig mye av inntil da. Den indre og ytre verden jeg fikk innsyn i og ble invitert til av så mange adopterte i Norge siden 1994, betø at jeg ble kjent med menneskehistorier og settinger som langt på vei overgikk det som forfattere var i stand til å produsere. To adopsjoner var aldri like. Til det er de variable faktorene for mange, og settet av berørte og involverte for mange til å føre til to like og helt sammenliknbare adopsjonstilfeller.

Det eneste som egentlig kan sies å være sikkert, er:
En adopsjon gjør noe med det adopterte barnet, dets opprinnelige foreldre, adoptantene og andre berørte som intet annet "normalt" i livet gjør noe tilsvarende med.

Mitt spørsmål som ble skapt i 1994 var: 
Hva gjør en adopsjon med denne adopsjonspulasjonens medlemmer?
Hvorfor har en de forskjellige adopsjonetypene sine særmerkede virkninger?
Hva slags adopsjon kan være tilgagn for et barn og berørte av en adopsjon og hvorfor.

Først ca. 15 år senere og enorm innsats på svært bred front, begynte jeg å få svar på mange av disse spørsmålene.  Internett har de senere år gitt et klart bilde av at dette er adopsjonsuniverselle spørsmål som tenderer til å bekrefte de svarene jeg i og fra Norge har klart å finne svar på.

Internett er blitt kanskje det viktigste svarmediumet for adopterte rundt om i verden. Ikke bare et svarmedium, men også en mulighet for adopterte  å komme i kontakt med adopterte som har tanker og følelser de så lett finner å kunne adopterte til sitt eget beste. 

Fremt til den nye internettverden oppstå, var det de krefter som ville ta noen foreldres barn til seg som sitt, som hadde makten og bestemte "sannheten".  De siste 30 årene har det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet selvbestemte "sannheter" vært sterkt rådende i Norge og rundt om i den vestlige verden.

Tiden med den slags rådende krefter er i ferd med å ta slutt. Tiden hvor de adoptertes tanker og følelser vil avgjøre adopsjonen og adoptertes fremtid, er kommet. Tiden hvor enhver adoptert med tilgang til internett aldri mer  behøver å slite med sinte krevende og normale tanker og følselser alene og i ensomhet, er endelig over.  Det så Adoptertes Landsforening allerede for 10 år siden ville kommet, så da var egentlig behovet og grunnlaget for en slik forening i ferd med å bli oppfyllt av utviklingen av det moderne "informasjonssamfunnet".

Den som vil vite hvordan adopterte tenker og føler; Kjøpt eller ikke-kjøpt, legal adoptert eller illegalt adoptert, norskfødt eller utenlandskfødt, gjenforent eller ikke gjenforent, gammel eller ung osv., kan i dag lett gjøre sine egne adopsjonsundersøkelser på internett opg faktisk drive en adopsjonsforskning som langt overgår det noen norsk "adopsjonsforsker" har klart å prestere.

De adopterte som ikke har noen stemme på internett, er alle de adopterte som ikke klarer å mestre sitt liv som adoptert og/eller resultatene at forsømt matching.  Det som i altfor ung aldre går til grunne og taler til oss fra gravsteder rundt om i Norge. De adopterte som ikke lenger er blant oss lengre fordi den norske stats adopsjonsregime så kapitalt og fatalt har sviktet dens lovpålagte oppgaver og plikter i så mange tiår.

Jeg er enig med filosofen som så godt beskrev den vestlige nihilismen for mer enn 130 år siden: "Staten er et udyr".  I alle fall når det kommer til evnen og viljen til å beskytte de underprivilegerte mødrenes og deres barns liv.  - Det er en tanke som virkelig plager meg, og jeg skulle ønske jeg som adoptert i Norge aldri skulle ha oppdaget ved den norske statsmakten.

Adopterte har tanker og følelser i et omfang få tror er mulig, Problemet er å kunne sette ord på disse og formidle disse til de rette medmenneskene. Til og med 4 år gamle nyadopterte kinesiskfødte importadopterte har tanker og følselse de gir uttrykk for helt frem til mange blir så gamle at de har gitt opp å gi uttrykk for slike, for å beskytte seg selv mot det som værre er...........

Vi kan se og erfare tankene og følelsene til de Kari Ann Voldens adopterte tvillinger. Den som vil kan også se og erfare tankene til ekteparet Sikanders adopterte snart 4 år gamle sønn den norske stat hindrer skal få bo i guttens hjem i Halden. Vi kan alle se og forstå at dette er barne-tanker og følselser som vitner om adopsjoner av den rette sort og bygget på de riktige verdiene.

Vi har sett at Norge har adopsjonsbyråkrater som er totalt blinde for slike evner, vilje og kompetanse. Det er skremmende at barn - uansett opprinnelse og etniske tilhørighet skal kunne bli offer for et slikt statsregime.

Det trodde heller ikke jeg var mulig eller kunne være mulig i et land som Norge før 1994. Hva jeg tenker og føler om det, kan alle lese om på internett.......

Brynjulf Jung Tjønn, f. 1980 - i gang ved viktig innsats om adopsjon!

Ung søkende importadoptert mann

Jeg kom tilfeldig over adopsjonsinteressen til en ung adoptert mann av koreansk opprinnelse.  Han er i ferd med å legge siste hånd på et sikkert viktig og verdifull bokverk som mange adopterte av utenlandsk opprinnelse i Norge vil sette pris på.

At denne unge mannen også viser gode litterære evner, må føre til et spennende bokresultat.

Han har en blogg som anbefales:
 http://www.forlagsliv.no/kinamann/2011/05/16/hvor-viktig-er-det-biologiske/#comment-18

Jeg kommer tilbake med en bokanmeldelse etter at boken er gitt ut.

Familiebygging - bygget på pengemakt.

Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedets varer er taleføre!

Statens velsignelse og støtte til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet i 1976 og frislipp av nye norske barne- og adopsjonshandlere i Norge og andre land, måtte selvsagt føre til at de små barnevarene ble eldre og taleføre.  Tore Strømøy åpnet for at den store tause gruppen adopterte og deres utenlandske opprinnelige foreldre både fikk en stemme og ansikt. - Han ble selvsagt voldsomt angrepet for dette at statens godkjente barnehandlere og deres norske statsgodkjente barnekjøpere.

"Adopsjon" har av de norske barnehandlerne systematisk blitt fremstilt som kanskje den beste måten å skape en "familie" på. En måte som alltid er "barnets beste", slik statens "adopsjonsutvalg" i 2009 fikk i oppdrag fra den rødgrønne regjeringen å "bevise" i form av en skandaløs NOU.  NOU'en kan også brukes som et forsvar for foreldreskap direkte etter en avtale som surrogati. slik utvalgsmedlemmene har valgt å forholde seg til denne type menneske- og barnehandel.

Rett og mulighet til "familiebygging".

Norske politikkere har i løpet av et 10-år gitt etter for krefter i Norge som vil ha rett til å få tatt til seg utenlandske forelres barn for å bli en "vanlig familie". Spesielt organiserte homser og lesber har vært ivrige i så måte. Eldre barnløse ektepar i Norge har i 2011 vært veldig ivrige på å få rett og muligheter skapt av den norske stat på å få fylt om en barnløs bolig med utenlandske fargede foreldres barn.  Kari Ann Voldens adopsjon avdekket at krefter i Norge ville at den norske stat skulle være forpliktet til å bistå med familiebygging for de som ville det og ikke av naturlige årsaker kunne reprodusere seg selv og egne barn.

Barnemarkeder, adopsjonsmarkeder og surrogatmarkeder til "familiebygging" har dukket opp og spredd seg som en pest rundt om i verden og i manges hoder i Norge. Ropet om at også nordmenn må ha fri tilgang til disse barne- og menneskemarkedene med den norske stat som  sikrer at markedene tjener kjøpernes og de kjøpevilliges interesser, har i Norge vært stigende og blitt ganske massivt.  Den egosentriske livstilen til den oppvoksende generasjon hvor barn og familier velges bort når man er mest egnet til å produsere sine egne barn, har gitt grunnlag for en norsk kjøpegruppe og markeder få kunne forestille seg bare for 20 år siden.

En voksen adoptert av arabisk opprinnelse har fått med seg dette, som han uttaler seg om som voksenblitt og ikke kunne makte da han ble anskaffet for en "familiebygging":

And so comes a new term for human trafficking: "family building". In this depraved exercise, obnoxious in its feigned naiveté and ethical objectivity, we are witness to the true face of those who either seek profit in the kidnapping or procuring of children, as well as those who seek to justify their genetic experimentation, their redefinition of lineage, their narcissistic and self-centered need for a child that comes at the expense—literally—of dozens of others. How vile! How loathsome! Especially now that I find myself stuck in an ethical quandary, knowing that to reclaim my nationality, stolen from me by the likes of this woman writing, I am going to have to pay off a judge, in a disturbing quid pro quo of the money that exchanged hands at my original purchase in 1963. Do I really need to see it marketed and explained away as "just another fact of life"? This is a false debate, especially in light of the most important voices which go missing here; and these are false arguments, and the ones making them are criminals of an unheralded degree. Take your dollar sign and your "$ense" and go shove it. —Daniel Ibn Zayd


.
Den hvite vestlige verdens trussel mot de fattige ikke-vestlige familiene.
Den hvite vestlige spedningen av det internasjonale barnemarkedet, adopsjonsmarkedet og surrogatmarkedet blir stadig mer fokusert på av kritiske og gode krefter i de deler av verden vesten tar barna i - i bytte mot vestlig valuta.  En ny form for hvit organisert menneske- og slavehandel har oppstått: "Barneslaver" til vestlig "familiebygging".

Espen Ottosen må selvsagt være klar over dette når han kommer inn på temaet i Aftenposten 215.2011.
Han velger å lukke øynene for markedsmekanismene og dermed årsakene til at krefter i Norge ser seg tjent - ja, også økonomisk tjent - med å få redusert betydningen av biologiens betydning for et barn og dets sleksskap.  Kanskje ikke så rart med tanke på det organiserte kristenlivet forhold til adopsjon og dette miljøets rolle i å slippe det internasjonale barnemarkedet fritt til i Norge. Når alt kommer til at i det kristne miljøet, så vil jo en adopsjon av et farget barn som regel være en oppfyllelse av nytestamentets påbud om bringe barn til den kristne tro og oppvekst.  Å rappe ikkekristnes barn for å føre barna til de kristnes Gud, er jo intet historisk nytt som overgrep mot ikkekristne foreldre og familier.

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/ottosen/article4127098.ece

Å bygge opp en egen familie med andres unger, er det som er grunnlaget for alle barnemarkeder, adopsjonsmarkeder og surrogatmarkeder. Ottesen vil ikke holde seg helhetlig og prinsippielt til dette, fordi det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet på sett og vis er velsignet og bygget på vestlige kristne motiver om å redde hedninger til den kristne Gud, tro og ånd. Hvorfor skal ikke også barn født av ikkekristne surrogatmødre også "reddes" av det hvite vestlige kristne barne- og adopsjonsmarkedet?

Man kan neppe tro at det kristne organiserte miljøet i Norge skal ta selvkritikk for den form for "familiebygging" som startet i Norge i 1976 basert på ikkekristne fargede fattige utenlandske unge ugifte mødres barn. Barna var jo kommet til verden på en syndig måte og måtte selvsagt beskyttes mot en syndig oppvekst, må man vel tro har vært utslagsgivende for velsignelsen av Norges inntreden på dette pengsestyrte vestlige nihilistiske "familie-bygge-markedet".

Norske ugifte unge mødre fikk i sannhet oppleve denne formen for kristen religionsutøvelse i Norge etter 1945 til kvinner 40 år senere bli gitt rett til selvbestemt abort. Kvinner som ble presset og ofte ulovlig ble tatt fra sine nyfødte for at velstående og angivelig moralsk overlegne "familiebyggere" skulle få ta barna til seg som sine. Det lever mange tusen kvinner i dagens Norge som har opplevd og betalt prisen for dette et helt voksenliv. En pris som har vært større å bære og betale enn noen form for abort.

.
Det er mange gode og riktige måter å bygge en familie på.

Meldemmer av Adoptertes Landsforening koste seg over en sang hvor adopterte var så heldige å ha "mamma og pappa pluss en mor og en far".

Erkjennelsen av at en adopsjon for et barn var et barns beste om dette for barnets skyld inkluderte et dobbelt sett foreldreskap for det adopterte barnet/den adopterte gjennom hele livet, var en tanke som brøt med de organiserte adopsjonstilhengerne i Norge, men som var forankret i de adopterte selv. Adopsjonforum og dens medlemmer er sterkt mot en slik tanke, en slik følelse og et slik liv som mange voksne adopterte realiserer fordi de føler det riktig og til beste for seg selv. Reaksjonene mot Tore Strømøy og programmet "Sporløst" viser dette.

• De norske statsgodkjente barnehandlerne vil også nå ha opphevet adopterte rett til å få vite hvem deres fødeforeldre eller førstefamilie var/er.

I den muslimske verden så respekteres dette at en "adopsjon" i realiteten betyr en foreldreutvidelse for barnet del med en klar rolle- og ansvarsfordeling. Det samme fant man i den norske "svake adopsjonen" som dessverre ble avskaffet på sviktende grunnlag i 1956 etter å ha fungert utmerket siden 1917.

Kommersiell familiebygging med manglende respekt for førstefamilien og barnet selv, er ikke og kan aldri bli noe "barns beste", slik enkelte grupper i Norge påstår med den norske stat, Regjerning og "adopsjonsutvalg" i spissen.

Det er enkelt å gjøre barnemarkeder, adopsjonsmarkeder og surrogatmarkeder langt mer menneskevennlige og barnevennlige enn det som kjøperne og deres betalte handlere vil og er betalt for. Siden slike markeder ADLRI har barnas fødeforeldre som kunder og betalere, så kan slike markeder ALDRI bli til noen verdi for andre enn kjøperne, og da slik kjøperne vil bestemme.

I prinsippet er det intet unaturlig og unormalt at foreldre velger å la sine barn vokse opp og bli oppfostret av andre enn dem selv. slik har det i den menneskelige historie alltid vært. De kulturelle og moralske/etiske sidene ved dette vil alltid være et onde for barna og de som reelt sett er ofrene og betalerne i slike markeder: Barna og deres fødeforeldre - om man ikke er villig til å respektere og sikre disse rettigheter som likeverdige medmennesker, likeverdige barn og likeverdige familier.

En familiebygging basert på et villet samarbeid mellom barnets foreldre og de som er villige til å påta seg oppfostringsansvaret for barnet, bør bety at det dannes en ny sorts familie som for barnets og partenes del betyr at barnet har fått flere "foreldre" og at disse til sammen og i et samspill har ansvaret for at dette blir barnets beste.

• Hvem og hvilke grupper i Norge er mot dette?

Statsgodkjente barnekjøperes holdning til "adopsjon".

En spesiell egosentrisk organisert kjøpegruppe i Norge

Fra 1917 til 1976 fantes ble det ikke laget noen statsgodkjente barnekjøpere i Norge. Man ble adoptivforeldre i Norge i tråd med barnet foreldres ønske, vilje og samtykke til adopsjon - mer eller mindre. Foreldrebasert og foreldrebestemt adopsjon i tråd med det norske adopsjonsinstituttet.

Foreningen "Adopsjonsopplysningen" ville ha en endring på det, ved at den mente at også nordmenn måtte få anledning til å ta til seg et utenlandsk barn ved det sterkt nye og voksende internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som  vokste frem i stadig flere land. Foreningen hadde ingen etiske og moralske betenkeligheter med å starte en ren norsk barnehandlervirksomhet. En særdeles lønnsom virksomhet for denne foreningen og dens ansatte eller engasjerte barnehandlere. Norsk pengemakt skulle oppfylle medlemmenes ønske om å få anskaffet seg et utenlandsk barn i noe de skulle kalle og utgi for en lovlig og etisk/moralsk forsvarbar "adopsjon".

Slike adopsjonsvillige hadde Norge fra 1917 og frem til da aldri hatt i landet. Adopsjonsvillige var klar over at en adopsjon var en meget personlig og privat sak mellom barnets foreldre og adoptantene. Hvert barn var et kjent lite menneskebarn foreldrene og adoptantene følte det samme for og gikk sammen om å sikre barnet en best mulig oppvekst og liv.

• Adopsjonene var bygget på et privatrettslig ansvarsfellesskap mellom barnets foreldre og adopantene.

Foreldrene kunne føle og oppleve direkte hva adopantene de hadde hadde valgt for barnet, følte og ville gi og være for barnet de så seg nødt til å bortadoptere. De kunne med full personlig kontroll sikre barnet en adopsjon de mente ville være deres barns beste. Adoptantene følte seg vel så meget forpliktet over for barnets foreldre som de gjorde overfor barn.

• Vi kan trygt snakke om at det norske adopsjonsinstituttet i realiteten var et rettslig, sosialt og menneskelig skapt fellesskap mellom barnets foreldre og adoptantene.

Det nye voksende ukontrollerte internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet hadde ikke noe tilsvarende eller slike kvaliteter å tilby. Adopsjonene dette barnemarkedet kunne tilby var rent handelstekniske med det for  øye å levere kjøpevillige nordmenn et levende barn til seg, slik at de kjøpevillige skulle få oppfyllt sine egosentriske og egoistiske interesser, slik dette kom til syne i foreningen "Adopsjonsopplysningen".  Foreningen skiftet navn da den søkte seg statens og regjeringens tillatelse til å tre inn som aktør på det internasjonale ukontrollerte og uoversiktelige barnemarkedet i vinnings hensikt. Navnet ble endret til "Adopsjonsforum" som raskt gjorde seg til barnehandelens store forkjemper og forsvarer i Norge. Medlemmenes motiv for medlemskap var å få anledning til å få skaffet seg et utenlandsk barn dette barnemarkedet kunne fremprodusere for kjøp og salg.

• Dette skjedde uten Stortingets viten og vilje, som 1953 hadde gjort det forbudt og straffbart å utsette norske barn i Norge for slik barnehandelvirksomhet.

En ny type "adopanter" var skapt av den norske stat i 1976: Statlig godkjente norske barnekjøpere! 

Organiserte sådanne som bare var opptatt av å få oppfyllt sine egne mål: Få tatt til seg et utenlandsk barn som den norske stat skulle utgi for å være lovlig adoptert.

Medlemmene ble gitt statlige muligheter til å skaffe foreningen Adopsjonsforum så mye pengemakt foreningen selv ønsket, drive med alle typer markedsføring og propaganda og samtidig være totalt fritatt av den norske stat for noen form for rettslig og adopsjonsrettslig ansvar.  Staten ga også Adopsjonsforum sin tillatelse til former for myndighetsutøvelser som staten ikke hadde lov til å la andre enn statlige myndigheter eller domstoler ta seg av.

Adopsjonenes lovlighet og gagnlighet lot den norske stat dette internasjonale barnemarkedet få bestemme og avgjøre. Lovpålagte legalitetskontroller unnlot statens adopsjonsregime å foreta, med den følge at det var fritt frem for å utsette ukjente utenlandske foreldre og deres barn for grov vinningskriminaliet av forskjellig sort.

Den norske stat gjorde det enklere og lettere å adoptere et utenlandsk barn enn en utenlandsk bil eller hest. Staten fant det helt OK å anerkjenne adopsjonene som lovlige etter  norsk lov, om de barnemarkedet utga barnet for eierløst eller forlatt, men slo hardt ned på slikt ved adopsjon av utenlandske biler eller hester.

.

Den norske statsgodkjente "adopsjonssøkeren"/barnekjøperen oppstår i 1976

10 år etter statlig styrt og villet norsk barneimport, begynte disse organiserte statsgodkjente barnekjøperne i Adopsjonsforum å klage og mase.  Mye vil har mer, heter det.  Den norske organiserte grådigheten etter et barn til en utenlandsk farget, fattig og ukjent barnemor, synes ikke å ha hatt noen etiske og moralske grenser.
I løpet av 10 år hadde den norske stats adopsjonsregime gjort utenlandske mødres/foreldres barn til et kjøpbart norsk velferdsgode for organiserte barnesøkere og -kjøpere. 

Adopsjonsforum gikk i spissen for å "kjempe for" at alle nordmenn skulle ha lik rett til å få kjøpt seg et utenlandsk barn for adopsjon - uavhengig personlige økonomiske resurser til å sikre det adopterte barnet en solid og trygg oppvekst. Det var ikke bare de mest kjøpesterke i Norge som skulle kunne være Adopsjonsforums kunder, men alle som det internasjonale barnemarkedet ville tjene og levere unger til.
Siden prisen på det utenlandske barna var så høy at bare den økonomiske overklasse i Norge kunne benytte seg av dette barnemarkedet, fikk Adopsjonsforum staten med på at skattebetalerne i 1990 skulle betale 30.000 kroner for hver gjennnomført barnehandel. Prisen pr. barn var i 1990 ca. 30.000 i gjennomsnitt.

At ingen adopsjonsvillige til adopsjon til et barn i Norge skulle ha rett til 30.000 fra skattebetalerne ved en sluttført adopsjon, var det ingen som brydde seg om. Adopsjon av et barn i Norge har normalt store kostnader til advokat både for barnets foreldre og adoptantene, men det ville den norske stats adopsjonsregime de skulle stå for selv.  Å bli adoptant til et barn i Norge ved direkte privat adopsjon, er blitt ennå mer en overklasse-sak for nordmenn i Norge enn noen gang før.

• 1990 var året da den norske regjerning gjorde utenlandske mødres barn til et statlig sosialt velferdsgode for en liten gruppe medlemmer i en "adopsjonsforening".

Siden staten hadde gjort det til en rett for alle staten fant "kvalifisert, skikket og egnet" til å få statens kjøpstillatelse til et "ukjent forldreløst eller forlatt barn", og dermed til et norsk statlig velferdsgode, var det ikke merkelig at også organiserte homofile og lesbiske i Norge krevde den samme rett og kunne påstå seg "diskriminert" av den norske stat.  - Slik sett hadde de selvsagt et poeng, men at et barns heterofile foreldre har rett til å velge bort et homofile som adoptanter til sitt barn på linje med gamle, syke, blinde, døve og fattige, var det ingen som brydde seg om engang å tenke på.

• Den norske stat gjorde seg på adopsjonsfeltet til en norsk statlig barneimportør som tilbø nordmenn i Norge adopsjoner det ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet kunne tilby og på dette barnemarkedets premisser.

Adopsjonsrettslig innførte den norske stat et nytt ulovfestet og rettsstridig adopsjonsvilkår:
Et barn er å anse lovlig adoptert om staten før adopsjonen har gitt sin kjøpstillatelse til de som har kjøpt et utenlandsk ikkevestlig barn for adopsjon og en norsk statlig godkjent barnehandler er brukt.

Den norske stats barneimportører ga seg selv anledning til å få denne famøse adgangen inn i adopsjonsloven i 1998 som åpnet for organisert stats myndighetsmisbruk. Prinsippet om av enhver eiendomsoverdragelse er å anse lovlig - ene og alene fordi en statlig myndighet har gitt noen en kjøpstillatelse - er et rettsprinsipp som har vært utenkelig i Norge frem til 1998 og dette ble "sneket" inn i adopsjonsloven.

.
Hva slags mennesker er denne nye gruppen "adopsjonssøker"/barnekjøper for de "adopterte"?

En ting er i alle fall sikkert: Denne nye gruppen er ikke adopanter av den sort det norske Stortingsbestemte og folkevalgte adopsjonsinstituttet har ønsket og villet for noe barn i Norge.

Heldigvis avstår de norske adopsjonsvillige av den rette sort og kvaliteter fra å nedlate seg til å gjøre seg til statsgodkjent "adopsjonssøker"/barnekjøper ved å heller slå fra seg tanken på å bli adopanter til et barn. Det tragiske er at alle de som med loven i hånden og i ryggen forsøker å bli adoptanter slik adopsjonsloven er bygget på, blir aktivt motarbeidet, sjikanert og utsatt for grov myndighetsmisbruk fra statens godt betalte adopsjonsbyråkrater som har gjort det internasjonale barnemarkedet som basis for sine jobber, stillinger, karriære og inntekter.

Det er faktisk anstendige og ansvarlige mennesker i Norge som tenker og føler et reelt ansvar for barnets foreldre - uansett om barnet foreldre er norske i Norge eller utenlandske. Anstendige og ansvarlige mennesker som setter andres interesser foran sine egne ønsker, drømmer og behov. Voksne anstendige mennesker med en moral og etikk som ethvert barn bør være sikret ved en adopsjon.

.

Jeg har tillatt meg å ha tatt tak i tanker som har vokst frem siden 1994 da jeg ble kjent med den famøse norske statsvillede og statsstyrte barneimporten. 

• Det viser seg at det er så uendelig mye å tenke på, føle på og måtte forholde seg til; hvilket jeg ikke i min villeste fantasi skulle tro var grunnlag for i et land som Norge før 1994.

Jeg kan ikke unngå å tenke på at kanskje hver tredje eller fjerde statsgodkjente "adopsjonssøker"/barnekjøper" har valgt bort foreldreskap tidligere i livet i form av en eller to selvbestemt abort.

Jeg kan ikke unngå å tenke på at en betydelig andel av statens godkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøpere sliter med et alkoholproblem eller er avhengig av forskjellige sorter "lykkepiller".

Jeg kan ikke unngå å tenke på at en betydelig andel av statens godkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøpere gir opp adoptivforeldreskapet lenge før barnet er blitt 16 år gammelt og lar det offentlige barnevernet ta seg av omsorgsansvaret deretter.

Jeg kan ikke unngå tenke på alle de kjøpte importadopterte som staten har sviktet ved å krenke deres rett til opplysninger om hvem de opprinnelige utenlandske foreldrene er.

Jeg kan ikke unngå å tenke på hvor vanskelig det er for så mange importadopterte etter 1976 å utvikle og leve ut et normalt forhold både til statens godkjente adoptivforeldre og sine såkalte "adopsjoner".

Jeg kan ikke unngå å tenke på hvordan det føles å være kjøpt som en slags adoptert barneslave for å oppfylle noen fremmede voksnes ønsker, behov og forventninger under konstant frykt for konsekvensene ved å ikke oppfylle den rolle, misjon og funksjon som var avgjørende ved barnekjøpet.

Hva sier disse tankene om den forholdsvis nye gruppen i adopsjonspuplasjonen i Norge som har løpt til den norske statsmakt for at den skal sørge for å få levert dem noen utenlandske fargede mødres barn til seg som statlig godkjent "sitt barn"?

Hvorfor er den norske stat så redd for at importadopterte skal kunne ha opplysninger om sine opphavsforeldre som i følge den norske stat skal ha ønsket, villet og gitt sitt samtykke til bortadopsjon av sitt barn til noen i Norge?

Hvordan kan det ha seg at norske journalister og politikkere har gjort seg så totalt "blinde" om denne norske barneimporten siden 1976 og frem til i dag?

Hvor representative er de statsgodkjente norske "adopsjonssøkerne"/barnekjøperne" for den norske standen av adoptivforeldre som har vokst frem siden 1917?

Jeg kan ikke unngå tanken om at de aller fleste norske statsgodkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøper som har blitt det etter norsk inntreden på dette barnemarkedet etter 1976, på sett og vis er blitt utnyttet, forledet og lurt av et barnemarked for "adopsjon" som kanskje er ett av verdens mest kyniske og kritikkverdige menneskemarkeder som har oppstått siden slavehandelen også beriket et lite antall nordmenn..........

Jeg kan ikke unngå å synes synd på at den menneskelig natur alltid har vært slik at noen alltid har forsøkt å berike seg økonomisk på dette på måter som den norske stat burde klare å beskytte norske borgere mot.

På den annen side......å ha mer enn to tanker i hodet på adopsjonsfeltet, er krevende og noe de fleste statsgodkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøpere ønsker å slippe å tanke på. Eller rettere sagt er villige til å betale for, om jeg skal være mest mulig presis.

.
Det finnes langt bedre alternativer!

Heldigvis kan man som boende i Norge bli lovlige adoptivforelde til et barn i Norge eller et utland uten ty til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.  Denne muligheten ble aldri stanset eller erstattet med norsk statlig barneimport i 1976, og vil aldri kunne bli stanset.

Direkte privat adopsjon uten bruk av noen såkalt "adopsjonsformidler" eller norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler, er kanskje en mer eller mindre fortrengt og glemt mulighet for dagens generasjoner.

Mulighetene for adoptanter av den rette sort og verdi for et bestemt barn og barnets foreldre er kanskje reelt sett bedre i dag enn noen gang tidligere - til tross for den norske stats famøse adopsjonsregime.

• For meg er det en realitet jeg håper og ønsker flere skal bli kjent med og velge å handle etter:  Fordi det finnes så mange barn i Norge og andre land som trenger å nyte godt av akkurat denne adopsjonsrealiteten fremfor den realitet det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet har å tilby.

Jeg er bare så glad - så glad og lykkelig over at det ikke var noe noe barnemarked som førte til mitt liv som adoptert i Norge.  Det er  nok en glede jeg deler med de alle som ble adoptert før 1976 og uten å ha vært del eller vare i noe slikt barnemarked. 

• Noen og ganske mange adopterte i Norge er nok mer heldigere og lykkeligere enn andre adopterte. Det skylles på ingen måte noen tilfeldighet!

Det samme kan sies om adoptivforeldre i Norge og andre berørte av en adopsjon. - Det store anstendige og ansvarlig flertallet, må sies.

Det finnes mange opprinnelige foreldre til adopterte som med rett rygg og stolthet i sin tid brukte sin adopsjonsrett til gagn for sitt barn. Et barn bevart og skjult i sine hjerter, tanker og følelse, vel vitende om at dette personlige innerste ikke skal være stoff for noen presse eller TV, men kun en sak mellom dem selv og det barnet de ga liv til, og sikret et godt liv i tråd med enhver forldres ønske om det beste for sitt barn!

Man skulle i dag lett tro at slike adopterte, adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre berørte ikke eksterer i dagens Norge, men denne aktverdige adopsjonspupulasjonen vil være i stor flertall i mange, mange år fremover, og burde være en gruppe som ikke dør ut, men får anledning til å vokse og blomstre!

..........tenker og skriver jeg under navnet: Morten Johanssen







.

"Adopsjonsbedraget" og advokatene Gundersen og Totland

Det internasjonale barnemarkedet har fått sine advokater i Norge

Den norske stats inntreden på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet i 1976, har siden spredt se som en pestbyll i det norske samfunn. Stadig flere i Norge har sett at det er penger å tjene på dette norske statsgodkjente barnemarkedet: Statlige adopsjonsbyråkrater, psykologer, spesialpedagoger, "adopsjonsforskere" og nå også norske advokater.

Den norske stat har siden 1976 gjort det til en statlig velferdsrett å få statens kjøpstillatelse av et utenlandsk barn som utgis enten for foreldreløst, forlatt eller ukjent. En statlig rett til å få kjøpe et barn som tilbys i det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet; basert i all hovedsak på grov organisert kriminalitet. En kriminalitet utenlandske advokater og jurister i mange år har tjent store penger på. Hvorfor skal da ikke også norske avokater forsøke å få sin del av dette milliardmarkedet hvor fargede mødres barn er gjort til en ren handelsvare?

21.3.2011 finner de norske advokatene Fritjof Piene Gundersen og Thea Totland en anledning til å markedsføre sin tjenester til kjøpevillige eldre nordmenn som trenger statens kjøpstillatelse for å få tatt til seg et barn av en ung ukjent farget mor. De har selvsagt støtte fra de kyniske norske statsgodkjente barnehandlerne, som tjener store penger på enhver som melder seg inn i deres "adopsjonsforeninger" og vil stå i kjøperkø. Ja, selv om det ikke blir noe kjøp av et barn i det hele tatt.

Hvem er advokat for det/de utenlandske barnevarene? Har de noe mer rettsbekyttelse enn en hundvalp når nordmenn kaster sine "adopsjonsblikk" på disse barna?

.
Kynisk og krenkende advokat-tjenester

De to nevnte advokatene er så kyniske og barnekrenkende som dette famøse barnemarkedet er. Et barnemarked som er åpent for salg til stort sett enhver som er villig til å betale prisen på barnet og "adopsjonen". Norge har en statsmakt som gir over 40.000 i subsidie til hvert gjennomført barnekjøp fra skattebetalernes penger. Nok til å utstyre alle eldre med gratis alarm side når de ikke får plass på et sykehjem.

Den norske stat har altså gjort det til en norsk borgerrett å få kjøpe seg et utenlandsk barn for adopsjon. En rett staten selv har laget i 1976 uten å informere Stortinget om i forkant. En kjøpsrett foreningen Adopsjonsopplysningen/Adopsjonsforum skal ha det meste av æren for: Norge mest agressive og kyniske statsgodkjente barnehandler.

Den kinesiske stat gikk inn på dette barnemarkedet omkring 1991, som selvsagt den norske stats statsansatte adopsjonsbyråkrater åpnet opp for, slik at de sikret seg sine jobbers økonomiske fremtid. Den kinesiske stat fikk godt betalt for å kvitte seg med sine kostbare "problembarn" og la prisen på barna så lavt at de utkonkurrerte koreanske barn og filippinske barn. For Adopsjonsforum ble kinesiske barn en gullgruve.

Den kinesiske stat brydde seg ikke om barn ved adopsjon mer enn andre barn i Kina. Langt mindre om barnas fødeforeldre og mødre spesielt. At det i Norge var voksne langt over 50 år som ville kjøpe kinesiske småbarn og at det ville være i strid med matchingsreglene i den norske adopsjonsloven, brydde den eksportvillige kinesiske stat seg ikke om. Ei heller om de kinesiske barna ble selvmordskandidater i Norge, eller av andre grunner gikk til grunne i det norske samfunn som kjøpte adopterte.

Man skulle kanskje tro at norsk jurist-stand hadde en etisk og moralsk standard som kunne stå seg i forhold til barns rettigheter og deres beste - også når det kom til adopsjon. Advokatene Gundersen og Totland har i sannhet vist at det er lite grunnlag for en slik naiv oppfatning. De har valgt å legge dette barnemarkedets selvlagede regler til grunn for å tjene penger på nordmenn i Norge som vil ha statens tillatelse til å bli barnekjøper. Barnhehandlerne i Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt jubler selvsagt. Jo flere godkjente kjøpere, jo mer inntekter og profitt. Også de norske barnhandlerne bryr seg ikke om barn bør sikres den beste matchingen eller ikke.

.
Diskriminering og forskjellsbehandling av utenlandske barn.

Adopsjon betyr rettslig skifte av foreldreskapet ønsket, villet og samtykket av barnets foreldre, om vi holder statlige tvangsadopsjoner etter barnevernsloven utenfor. De norske barnehandlerne representerer ingen utenlandske foreldre og operer uten å bry seg om de utenlandske foreldrenes ønsker, vilje og lovpålagte samtykker til adopsjon.  Det samme må sies om de som søker seg en norsk statlig kjøpstillatelse, som staten av politiske grunner har valgt å kalle "forhåndssamtykke".

Helt siden 1917 har foreldre som har brukt sin adopsjonsrett, ønsket det beste for sitt barn. De har ønsket adoptanter til barnet som er i en passende alder, ønsker det kjønnet barnet har og gi barnet et oppvekstmiljø og et adopsjonsforhold barnet som passer barnet bra. Noen har også hatt ønsker om hva slags utdannelse barnet burde sikres.

Norske opprinnelige mødre har jevnt over også ønsket adoptanter til barnet som liker på dem selv, slik at barnet skal slippe å bli tatt for å være "adoptert".

Selv om mange av de bortadopterende mødrene i Norge har vært unge, er det få som har villet at adoptantene skal være blant besteforeldregenerasjonen. De har ønsket at barnets adoptanter være i en alder hvor det for dem var naturlig å bli foreldre.  (Noe annet gjelder ved stebarnsadopsjon der adoptanten kan være oppi 60-årene)

Så er det altså noen norske advokater som ikke vil skule eller ta hensyn til barnets rettigheter ved adopsjon. For disse er det om å gjøre å kun bry seg om sine eldre oppdragsgivere/kunders egoistiske behov, og derved tjene penger på en kundegruppe de ønsker skal lages så stor som mulig hvor de skal skaffe seg et slags monopol som "adopsjonsadvokater".

Hvorfor skal kinesiske imporadopterte går rundt å si "mamma og pappa" til det folk flest tror er barnets besteforeldre, mens andre importadopterte skal slippe en slik belastning?

Når det er 5 års ventetid på et barnekjøp, hvorfor kan den ikke reduseres til å sikre de utenlandske barna de yngste og mest verdifulle barnekjøperne?

Jeg har selv truffet statsgodkjente barnekjøpere som var godt under 25 år da de i bytte mot penger fikk et utenlandsk barn inn i sitt norske hjem. Jeg tviler på om disse barna ville satt like stor pris på adopsjonen om alderen hadde vært dobbelt så høy.

.
En trussel mot en adopterts sosiale og familiære fremtid!

Det virker som om de to nevnte advokatene har noen skjulte agendaer på vegne av sin gamle kunder. Jeg har mistanke om at de gamle kundene ikke liker tanken på å være "barnløse" når de blir gamle, og derfor ønsker seg barn som kan bidra til å ta seg av dem på disses gamle dager eller når de rammes av alderdomssykdommer. Dette motivet har flere importadopterte rapportert  å ha oppdaget når de ble eldre. Noe sier at de er presset til å være "hjemmehjelpere" for å vise sin takknemlighet mot et liv på gata eller i fattigdom. Mange importadopterte oppdagager at de har vært tiltenkt som familiens barneslave. Unge kvinner med gamle barnkjøpere som "adoptivforeldre" sliter med å selv bli mor fordi de ikke har kapasitet til jobb, omsorgsarbeid for sin "adoptivforeldre" og i tillegg omsorg for eget barn.

Gamle statsgodkjente barnekjøpere er en trussel og en krenkelse mot det kjøpte utenlandske barnets sosiale fremtid og familieliv!

Det bryr ikke slike "adopsjonsadvokater" som Piene Gundersen og Totland seg om. Det gjør heller ikke dessverre de statlig barnekjøpergodkjennerne i Bufdir og departementet.  Ikke politikere som Venstres Grande og andre politiske tullinger på adopsjonområdet. Ei heller redkatørene i Aftenposten og NRK og Dagbladet som så gjerne løper de norske barne- og adopsjonshandlernes ærender.
.

Når vil en norsk advokat arbeide gratis for et kjøpt utenlandsk barn for adopsjon?

Når vil en norsk advokat arbeide gratis for en voksenblitt importadoptert som har vært offer for adopsjonskriminalitet?

Når vil en norsk advokat ta parti for barnet i en adopsjonssak eller barnets utenlandske foreldre?

Nei, det kryr av statsgodkjente barnekjøpere blant norske advokater, jurister og dommere. Ennå er et norskt ikkekjøpt adoptivbarn fremdeles i flertallet i denne yrkesgruppen, men de har valgt å holde tett i alle saker om adopsjon som av og til er fremme til debatt. Hvorfor har de valgt det? Jo, en lovlig og gyldig adopsjon av den rette sort er en meget personlig sak; hvilket selvsagt ikke saker om statlige kjøptillatelser er og kan være.

Når Norge har fått en statsmakt som aktivt støtter og forsvarer utenlandske barn som handelsvare for norske kjøpevillige som et slags kjøpt sosialt velferdgode for eldre nordmenn som har alt bortsett fra egenfødte barn, sier det mye om hva slags statsmakt Norge har.

Nei, ikke "mye", men alt!

Det er et stort marked for ansvarlige og seriøse norske advokater som vil tjene de adopterte i Norge og ikke minst de mange utenlandske mødrene og fedrene, men dette er ingen kjøpesterk gruppe som profittsøkende advokater derfor vil bry seg om å tjene.

Det finnes også et solid marked for alle som vil adoptere et utenlandsk barn uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler, men det fordrer en adopsjonskompetanse omtrent ingen av dagens norske advokater er i besittelse av. - Dessverre.

.
Noe positivt har avokatene Gundersen og Totland avdekket.

Advokatene skal ha ros for å avslørt at den rødgrønne regjerningens "Adopsjonsutvalg" eller "hvitvaskelutvalget" i 2009 har laget en NOU basert på falske opplysninger fra regjerningens side. Med tanke på at hele grunnlaget for NOU er et adopsjonsmessig falsum laget av politiske hensyn, er det positivt at det er enkelt for adokater å avsløre dette ved litt grundigere søkelys på innholdet.

"Adopsjonsutvalget" ble laget kun med det formål å sette regjeringens adopsjonspraksis i best mulig lys, for å sikre regjeringen og statens adopsjonsbyråkrater og medhjelpere mot kritikk og ubehagelige avsløringer. Et forsvarsverk for statens kyniske barneimport laget av de norske barneimportørene selv.

Advokatene har avslørt at statens påstand om en kjøpsgrense på 45 år, er en statskapt løgn. Hvilket fortjener bruken av begrepet "Adopsjonsbedraget". Dette er kun en av en rekke og langt mer alvorlige løgner denne NOU'en nr. 21 -2009 "Adopsjon - til barnets beste"  består av.

Dessverre så bruker advokatene denne avsløringen ikke til barnas beste; hvilket har ført til denne kritikken mot disse to advokatene. En kritikk de selv har valgt å skape grunnlag for ved å stille seg på villige barnekjøperes side fremfor barnas side.

Adoptant eller "adopsjonssøker"

To sorter adopsjonsvillige i Norge

A:  Den lovfestede adoptanten

1917 innførte Stortinget en nye familierettslig gruppe foreldre i Norge: Adoptanter. Det var de som direkte fra et barns foreldre hadde fått rett til å få adopsjonen offentlig anerkjent i form av en bevilling basert på en kontroll av om adopsjonslovens vilkår for offentlig anerkjennelse (bevilling) var oppfylt.

An adoptant er blitt det i kraft av et bestemt barns foreldres ønske, vilje og rettslige samtykke!

Enhver som mente å ha en adopsjon som skulle kunne offentlig anerkjennes, hadde rett til å begjære eller kreve bevilling, som departementet var pliktig til å behandle for prøving og avgjørelse. Adopsjonen var en privatrettslig realitet lenge før adopantene kunne kreve og få rett til bevilling, og det adopterte barnet hadde allerede tatt bolig i adoptantenes hjem.  Adoptantene hadde status som "pleieforeldre" siden barnet fødeforeldre offisielt hadde det rettslige foreldreansvaret til bevillingen var et rettslig faktum.

Bevillingssystemet og bevillingsgrunnlaget har vært uendret i Norge siden 1917. Det har aldri vært på tale om å endre på dette.
.

B:  "Adopsjonssøkeren"

1976 innførte staten i all hemmelighet og uten Stortinget viten og uttalte vilje, et statlig barneimportsystem basert på statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere, slik foreningen Adopsjonsopplysningen (senere Adopsjonsforum) ville.

Barneimportsystemet skulle bygge på at adopsjonsvillige ektepar i Norge skulle søke staten om å få mulighet til å få levert seg et utenlandsk barn i kraft av de nye voksende internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som hadde dannet seg på basis av koreanske mødres barn på 1960-tallet.

Statens lovpålagte kontrolloppgaver ved nordmenns adopsjoner av utenlandske barn, var en særdeles krevende, sammensatt, kostbart og vanskelig for Fylkesmennene i Norge å foreta. Om barnet var lovlig skilt og fjernet fra sine utenlandske foreldre for et liv som adoptert i Norge, var en lovpålagt kontrolloppgave staten og regjeringen ikke hadde kapasitet og kompetanse til om hver sak skulle behandles etter nosk lov og adopsjonsloven spesielt. Det hadde staten Fylkesmenn og Justisdepartement fått erfare siden i en rekke adopsjoner av utenlandske barn siden 1950-tallet.

Den norske stat hadde i over 20 år vært fullstendig klar over at det var enkelt å være norsk adoptant til noen utenlandske foreldre i land langt fra Norge, siden det i disse landene var lett å få foreldrene lovlige og gyldige samtykker til adopsjon, men det var særdeles krevende og kostbart å utføre denne lovpålagte legalitetskontrollen.

I 1976 gitt Sosialdepartementet med på et hemmelig opplegg hvor adopsjonsvilige til å adoptere et utenlansk barn, skulle få bruke det voksende internasjonale og ukontrollerte barnemarkedet som vestens pengemakt fikk stadig flere ikkevestlige land til å adoptere og benytte seg av for tjene penger på sine "overskuddsbarn".

Staten utviklet sammen med den nye norske barne- og adopsjonshandleren et system som gikk ut på at enhver som var villig til å adoptere et utenlandsk barn, skulle være medlem av Adopsjonsforum og være tvunget til å bli tildelt et utenlandsk barn av Adopsjonsforum som skulle ha rett til å ta seg betalt. En forutsetning var at Adopsjonsforums betalingsvillige kunder og oppdragsgivere, skulle være "godkjent" av den norske stat. En slik godkjennelse var noe man altså kunne søke om.  Ble man godkjent av en norske stat, så fikk man kun rett til å bruke en norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler. Ikke noe mer enn det. Den norske stat hadde gitt en rett til å bli barne- og adopsjonsskjøper i den delen av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet de norske statsgodkjente barnehandlerne operererte i.


En godkjent kunde var ingen adoptant etter adopsjonsloven.  Adopsjonsloven har ingen adopsjonrettslig status for "adopsjonssøker" som betyr at man søker den norske stat om å få staten tillatelse til å bli barne- og adopsjonskjøper.

.

Adopanter har rett til bevilling til adopsjonsbevilling

Adoptanter etter adopsjonsloven har rett til bevilling etter adopsjonloven om det ikke finnes forhold som gir den norske stat rettslig grunn til å nekte noen offentlig anerkjennelse.

To kjente adoptanter i dag er: Kari Ann Volden og ekteparet Sikander.

• Adoptanter har fått rett til å bli foreldre og sitt ny foreldreskap offentlig anerkjent!

"Adopsjonssøkere" har kun rett til å være barne- og adopsjonskjøper til et utenlandsk barn, og rett til å bruke en norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler som kanskje - og kun det - kan lede til at "adopsjonssøkeren" blir adopant etter adopsjonsloven! En rett enhver adopsjonssøker må dokumentere å ha for å bli adoptant, men som den norske stat ikke bryr seg om etter at den har gitt noen sin statlige barnekjøpstillatelse.

Kjente "adopsjonssøkere" er Mia Gundersen, Invild Bryhn, NRK og mange som har stått frem i media og klaget over at de ikke har fått statens barne- og adopsjonskjøpstillatelse; samt klaget over at den norske stat ikke lar nordmenn slippe til på HELE det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet!

Kort sagt:
Statens godkjente "adopsjonssøkere" har ingen rettigheter etter adopsjonsloven, og heller ingen rettighter som adoptanter etter adopsjonsloven har.

For at staten barneimportører skal kunne operer i dette famøse barnemarkedet, har det vært absolutt påkrevd for staten å utgi de kjøpte barna for foreldreløse, forlatte eller ukjente for på den måte gi inntrykk av at barnetyveri og ulovlig barnebortføring ikke skal kunne være noen realitet.
Dermed har den norske stat beredt grunnen for omfattende og alvorlig adopsjonskriminalitet og adopsjonskorrupsjon som dette statlige barneimportregime er livredde for skal bli avslørt og oppdaget av Stortinget, påtalemyndihgeten, de importadopterte selv og norske skattebetalere.

Politisk sett synes det som om et flertall på Stortinget har godtatt at utenlandske fargede mødres barn i land langt fra Norge, skal være en norsk statlig velferdgode man kan søke den norske stat om å få seg levert av den norske stat. - En skremmende politisk norsk realitet norske politikkere ikke våger å snakke om og heller ikke gjøre noe med.

.

• Jeg synes synd på "adopsjonssøkere" av mange grunner som enhver gruppe mennesker som er blitt og blir kynisk utnyttet i noens vinnings hensikt. På den annen side må voksne vite å passe på seg selv. Å kjøpe seg adopsjonsproblemer både for seg selv, et ukjent barn og noen utenlandske mødre, synes jeg ikke er noen aktverdig handling - uansett.

Adoptanter har jeg full respekt for, slik Stortinget har vist siden 1917.

Jeg bidrar gjerne adoptanter til å få reist og behandlet en bevillingssak, og alle med bevilling til et godt resultat for det lovlig adopterte barnet og andre berørte av adopsjonen.  - Opprinnelige foreldre inkludert; samt andre berørte på opprinnelsessiden.


.

Statens adopsjonsovergrep mot ekteparet Sikander

Statlige adopsjonskrenkelser av den groveste sorten

Ekteparet Sikander i Halden var ikke som vanlige barnløse ektepar i Norge. Begge var født og oppvokst i Pakistan. Ektemannen flyttet til Norge og ble norsk statsborger, og hustruen fikk oppholdtillatelse og arbeidtillatelse, som så mange andre innflyttere til Norge. Ektemannen etablerte og drev en økonomisk solid virksomhet. Han var blitt en av Norges mange "nye landsmenn" fra ikkevestlige land. Sammen kunne de etablere et liv og og familie i Norge, slik titusener av nordmenn i Norge hadde gjort før dem.

Ekteparet begynte å tenke og handle "norsk". De tenkte på adopsjon. På  noen utenlandske foreldre som ville sikre sitt barn et bedre liv enn det de selv så seg i stand til og gi sitt nyfødte barn. Naturlig nok tenkte de på noen utenlandske foreldre av pakistansk opprinnelse. Adopsjon med blant "sine egne". Akkurat slik titusener av norske adoptivforeldre hadde tenkt da de sa seg villig til å adoptere et norsk barn i Norge gjennom årene etter 1917. 

Den norske stats barneimporsystem av 1976 basert på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet og statsgodkjente norske barnekjøpere og norske statsgodkjente barnehandlere, opererte ikke med pakistanske barn, men kun med indiske barn i regionen. En skandalebefengt barnehandelvirksomhet var typisk for de som opererte i det indiske adopsjonsmarkedet.

I likhet med mange andre nye landsmenn, så opererer ikke den norske stats barnehandlere i de fleste land våre nye landsmenn har flyttet fra.  Dessuten er den norske stats barneimportorganisasjon helhvit og laget for at etnisk hvite nordmenn i Norge skal få tatt til seg noen ukjente fargede utenlandske foreldres barn til seg som sitt ved den hvite norske statsmakt hjelp og støtte.

Ekteparet Sikander var ikke etnisk norske ,og barnet de ville være gode adopanter til befant seg utenfor den norske stats barneimportsystem: Pakistan.  Den norske stat ville helst at ekteparet søkte om å få statens kjøpstillatelse for et kinesisk barn eller et etiopisk barn og brukte 200.000 kroner på noe slikt. Det ville også de norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne - selvsagt.

Skjebnen grep inn for det stolte og flotte ekteparet Sikander i Halden høsten 2007.......... Den gode skjebnen....til norske hvite statlige adopsjonsbyråkrater dukket opp med sitt "fandenskap".

.
Skjebnebesøket i "gamlelandet".

Siden 1930-tallet har mange norske utvandrere til USA avlagt gamlelandet Norge et besøk og reist tilbake til USA med et norsk barn som sitt nye adoptivbarn. Ja også amerikanske borgere som har arbeidet i Norge etter krigen har ofte gjort det samme. Alt basert på de norske foreldrenes samtykke til adopsjon.

Noen tusen nordmenn i Norge har uten bruk av "adopsjonsformidler" fått samtykke til å adoptere noen foreldres barn i et utland, fått statens hjelp til å få barnet til Norge og i Norge etter en tid fått adopsjonen offentlig anerkjent (bevilling).  Uten bruk av noen "adopsjonsformidler" eller statsgodkjent norsk barne- og adopsjonshandler.

Dette visste ekteparet Sikander selvsagt ikke noe om; hvilket også de hvite norske statlige adopsjonsbyråkratene var fullstendig klar over. Av en eller annen ukjent grunn har disse hvite norske adopsjonsbyråkratene vært mot at våre nye landsmenn skal få bli lovlige adoptivforeldre til et barn født i "gamlelandet"; hvilket målt i forhold til statens praksis overfor etniske norske, er en klar diskriminering og forskjellsbehandling.

At en adopsjon hvor foreldrene, barnet og adoptantene alle er av samme etniske tilhørighet utvilsomt er den mest lovmessige riktige og optimale matchingen, valgte den norske stat å lukke øynene for da den i 1976 lot nordmenn slippe inn på det internasjonale ukontrollerte og famøse barne- og adopsjonsmarkedet. Dette er forhold som statens adopsjonsmyndigheter vil skal være ukjent for almenheten.

Ekteparet Sikanders vilje til å ta ansvar både overfor et barn og dets fødeforeldre - direkte og personlig - sto helt i tråd med de verdier og prinsipper så mange adoptanter av norske barn har vist siden 1917. Selv kjente de ikke til sine rettigheter etter adopsjonloven mer enn det noen norske adopsjonsbyråkrater fant å ville informere om.  At de ble grundig feilinformert og underinformert, hadde de ingen forutsetninger til å bli klar over. Hvor skulle de få slik kunnskap og adopsjonskompetanse?

På et opphold i "gamlelandet" Pakistan var deres sosiale nettverk kjent med at ekteparet Sikander var villig til å forplikte seg til å ta oppfostrings- og foreldreansvaret for et barn. Gutt eller jente.  Skjebnen eller kanskje var det Allah's vilje at ekteparet ble kontaktet og forespurt om de ville ta ansvaret for en nyfødt gutt som guttens foreldre overhodet ikke var i stand til å sikre en god oppvekst.  Ekteparet Sikander var stolte over å ha blitt valgt ut for å bli betrodd en slik ærefull oppgave slik foreldrene selv ønsket og ville. Helt i tråd med pakistansk familiekultur og pakistansk form for adopsjon. 

Barneoverdragelsen, kontrollene og registreringene ble gjort korrekt og helt slik at norsk krav til foreldresamtykke til adopsjon og en norsk anerkjennelse av adopsjonen ble oppfyllt.  Skjebnen hadde ordnet det slik for ekteparet Sikander - bosatt i Halden. Halden skulle få en ny barnefamilie, sa skjebnen og den fødte guttens foreldre og pakistanske myndigheter. Et barns beste var etablert, måtte ekteparet Sikander og alle i Pakistan tro......En barneoppvekst i det fantasiske barnevennlige Norge hvor den sosialistiske statsmakten alltid handler til "barnets beste".
.

Norsk statlig pervertering av adopsjonen

De norske statlige adopsjonsbyråkratene vet så og si intet om adopsjon i den muslimske verden og Pakistan spesielt. De kan i dag stort sett ikke annet enn å dele ut statlige barnekjøpstillatelser til nordmenn de liker eller ikke liker skal for kjøpe seg et utenlandske barn av sine venner i en norsk "adopsjonsforening". Ekteparet Sikander hadde ikke behov for noe barnetilbud det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet hadde å tilby.  De satt med en direkte privat adopsjon som var oppnådd uten noen form for pengeoverføring til noen; ikke til det bortadopterende foreldrene til barnet, ikke til noen "adopsjonsformidler", ikke til noen "mellommenn" eller form for barnehandler og heller ikke til noen pakistanske myndigheter.

Ekteparet Sikander var blitt lovlige adoptivforeldre til et pakistanskfødt barn slik både barnet pakistanske foreldre, myndigheter og samfunn ville og anerkjente.  - Det ville ikke de norske hvite statlige adopsjonsbyråkratene vite noe av, så de trådte inn i adopsjonen på en måte ingen norsk adoptant noen gang siden 1917 har opplevd eller risikert! 

Ekteparet Sikander måtte regne med at deres lovlige handlinger til beste for en nyfødt pakistansk gutt og guttens fødeforeldre ville bli respektert og bifalt av den norske stat. Det måtte kunne regne med at den norske stat ville bistå vår nye landsmann på samme måte som den norske stat hadde gjort overfor tusener av andre nordmenn som hadde fått samtykke i et annet land til å bli et barns adoptanter; får reise med barnet til Norge som "pleieforeldre" med oppholdstillatelse for barnet, og få behandlet en begjæring om offentlig anerkjennelse av adopsjonen når den ble fremmet etter en tid med barnet i sitt nye hjem i Halden.

.
Den norske stats adopsjonskatastrofe rammer ekteparet Sikander.

Til ekteparet Sikanders fortvilelse nekter den norske stat å gi den lille gutten ekteparet har fått omsorgs-ansvaret for til det er voksent innreise til Norge! Staten sier det er greit at ekteparet Sikander reiser tilbake til Norge og sitt hjem, men uten å få med seg den adopterte gutten de har registrert omsorgsansvaret for i Pakistan!

Ekteparet Sikander og den familieansvarlige ektemannen og adoptivfaren tvinges til å etterlate hustru og sønn i Pakistan for å tjene til livet opphold for dem alle i Norge.  I Norge venter staten med et byråkratisk mareritt av den virkelige skandaløse og værste sorten. Et mareritt som til i dag har vart i snart 4 år, og er langt mer dramatisk og alvorlig enn det Kari Ann Volden opplevde. Ja, historien den såkatle "papirløse" historien til "Maria Amelie", blir en ren eventyrfortelling til sammenlikning. Ekteparet Sikander var ikke av vestlig opprinnelse og etnisk hvite, men ektemannen var en gift norsk statsborger med en hustru som ikke var norsk statsborger.

De norske adopsjonsbyråkratene vil ikke la den adopterte gutten slippe inn i Norge fordi ekteparet Sikander ikke hadde meldt seg inn i noen norsk "adopsjonsforenig", ikke søkt om statens barnekjøpstillatelse ("forhåndssamtykke") og ikke betalt noen penger til en norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler. Ekteparet hadde selv ordnet adopsjonen og lovlig adoptert en gutt uten at en norsk statsbyråkrat på forhånd hadde vært innblandet.  Slikt liker ikke dagens statlige adopsjonsbyråkrater. Slike lovlige privatrettslige handlinger kan medføre at de blir arbeidsløse og mister sin kjære "adopsjonsmakt".  Dette får ekteparet og deres adopterte sønn virkelig føle gjennom 4 år.

Den norske stats adopsjonsbyråkrater har valgt å hindre ekteparet å få fremmet en begjæring om bevilling til adopsjon slik titusener av nordmenn bosatt i Norge har gjort så enkelt og greit før dem siden 1930-tallet.
Den norske stats adopsjonsbyråkrater vil ikke at ekteparet Sikander skal vite at de har rett til bevilling og aldri har hatt noe behov for noe "forhåndssamtykke" og medvirkning fra noen "adopsjonsformidler" eller barne- og adopsjonshandler.
Den norske stats adopsjonsbyråkrater vil ikke at andre nye landsmenn av ikkevestlig opprinnelse skal bli kjent med at de skal kunne bli anerkjent som lovlige adoptivforeldre i Norge ved å adoptere slik ekteparet har gjort.
Den norske stats adopsjonsbyråkrater er villige til å ofre ekteparets rettigheter, samliv og fremtid; samt også en utenlandsk lovlig adoptert gutts fremtid.
Den norske stats adopsjonsbyråkrater er villig til å skade ekteparet sosiale omdømme i "gamlelandet" ved å gjøre det umulig å oppfylle de forpliktelser de på ære og samvittighet har påtatt seg overfor gutten og de bortadopterende foreldrene.
Den norske stats adopsjonsbyråkrater har aktivt valg grovt norsk myndighetsmisbruk basert på utenforliggende, usakelige og rettstridig grunnlag for å forsvare statens barneimportsystem og dets norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere og deres økonomiske virksomhet.

.
Ekteparet Sikanders heroiske kamp!

Fra den lille gutten. Noen uker gammel ble overtatt av ekteparet Sikander, har adoptivfar og adoptivmor kjempet som de små mot den mektige norske statsmakt en ensom, tung og enormt opprivende kamp. Alene har ektemannen kjempet for den adopterte guttens fremtid i Norge. Hver time på fritiden og hver time på arbeidet. Alene har hustruen og adoptivmoren kjempet for å oppfylle ekteparets forpliktelser i Paksistan.  En ektemann og adoptivfar i Norge og Halden, og en hustru og adoptivmor i Pakistan. Ektefellenes ekteskap har gjennomgått prøvelser få nordmenn i Norge kan tenke seg, men uten å ville svikte sine forpliktelser for medmennesker de har respekt for i "gamlelandet".

Ekteparet Sikander kjemper ennå. En kamp de aldri skulle ha behøvd å kjempe, men fått den norske stats støtte og bistand til for å lykkes med: En lovlig adopsjon til et barns beste. Et barn født av pakistanske foreldre som foreldrene har villet betro og overlatt ansvaret for til et ektepar av beste merke!

Når vil dagens norske adopsjonsbyråkrater vise tegn til fornøden respekt for det norske adopsjonsinstituttet som har vært en rettslig realitet i Norge og for nordmenn i Norge siden 1917. Når vil adopsjonsbyråkratene Morten Stephansen i Bufdir og Tove G Smith i departementet gjøre det de er pålagt i loven å gjøre? Når vil ekteparet Sikander og deres adopterte sønn få oppfylt de rettigheter de etter norsk lov har hatt i snar 4 år?

Når vil denne norske statsskandalen ta slutt og vi ser en samlet Sikander-familie i Halden med en adoptert sønn ingen kan se er adoptert?

.
Jeg lider med ekteparet Sikander og deres adopterte sønn

Ekteparet Johanssen "fant" meg via sitt sosiale nettverk i Norge i Tyskland for adopsjon i 1953. Min adopsjon var ikke i nærheten av å være av så høyverdig klasse som den adopsjonen ekteparet Sikander skapte for den lille gutten og guttens fødeforeldre. Jeg misunner ethvert barn som opplever å bli adoptert på en slik måte.

Skal virkelig noen adoptanter i Norge da bli "straffet" av noen statlige adopsjonsbyråkrater for å ha gjort alt riktig, alt lovlig og til et barns optimale beste?

Jeg vil gjøre mitt til at jeg en dag i nær fremtid når jeg av forskjellige grunner er i Halden kan få hilse på en samlet, trygg og stolt adoptivfamilie ved navn: Sikander!

Det oppfordrer jeg flest mulig gode nordmenn i Norge til å bidra til!

Morten Johanssen

.
Diverse

Les:
Ejaz Sikander så tydelige fortvilelse, kamp og opplevelser av noen norske adopsjonsbyråkrater bak sine skrivebord i Oslo.
http://ejazsikander.blogspot.com/2011/05/ekteparet-og-barnet-blir-utsatt-til.html

Analyse:
Mye tyder på at de norske adopsjonsbyråkratene har valgt å feilbehandle ekteparet Sikander adopsjon kun med det for øye å hindre at den pakistanskfødte gutten skulle få komme til Norge.

De har valgt å påføre ekteparet en grunnløs og usakelig "forhåndssamtykke-sak" som de aldri vll gjør seg ferdig med, slik at et vedtak skal kunne overprøves av domstolen. De har bevisst valgt å trette ut ekteparet og adoptivforeldrene i håp om at de skal gi opp adopsjonen og overlate gutten til seg selv i Pakistan. De har spekulert i at ekteparet er like egoistiske som de fleste norske "adopsjonssøkere" som vil ha seg et barn via det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. De har spekulert i at ekteparet Sikander ikke er "norsk" og det etnisk norske samfunnet og presse ikke vil bry seg.

De norske statsbyråkratene har siden 1976 alltid tatt hensyn til hva de norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandlerne ønsker og vil, og de vil ikke ha sine inntekter truet av slike adopsjoner som ikke behøver innsats fra slike norske barnehandlere. Ekteparet Sikander og den enslige Kari Ann Volden har ved sine adopsjoner vært en trusse mot den norske stats barneimport og barneimportører. Ja, til og med en trussel mot anseelsen og makten til den norske stats adopsjonsbyråkrater.

I snart 4 år har ekteparert og deres pakistanskfødte adopterte gutt vært offer for noe ingen andre legale adoptanter i Norge har opplevd. Noe langt mer alvorlig og langt mer rettkrenkende enn det Kari Ann Volden opplevde ved adopsjonen av de indiskfødte tvillingene.

Jeg har gitt et råd som går ut på de samme adopsjonsrådet som ble gitt til Kari Ann Volden et par uker før staten lot tvillingene få komme til Norge. Både Volden og Sikander har en ubetinget rett til å få behandlet en bevillingssak etter adopsjonsloven. Det har de norske adopsjonsbyråkrater hold hemmelig for disse adoptantene ganske bevisst av grunner som er rent ut sagt skammelige og reelt sett et statlig overgrep.

Når Sikander før eller siden får det rette grepet på adopsjonen; hvilket noen få norske adopsjonsbyråkrater til i dag har gjort så mye famøst for å forhindre, vil det ikke ta lang tid før Halden blir styrket med en ny adoptivfamilie av den rette sort og bygget på de rette verdier og den rette ånd; samt selvsagt også 100% på norsk lov.

Det må være vondt og vanskelig for Ejaz Sikander å få vite at han, hans hustru og adopterte sønn er blitt lurt og til i dag snytt for en bevilling til adopsjon, de skulle fått fra den norske stat for mer enn 2 år siden. -Ca 6 måneder etter at familien var samlet i sitt hjem i Halden.

Er det noen som tror at denne gode og riktige adopsjonen har vært til noen form for plage for noen norsk statlig adopsjonsbyråkrat? Er det noen som tror at noen av disse har fått noen samvittighetsfølelser og genuin interesse for den pakistanskfødte gutten og hans norske pakistanskfødte adoptant og norske statsborger Ejaz Sikander?

Hvorfor vil staten holde adopsjonens bevillingsinstitutt hemmelig?

Offenlig anerkjennelse av adopsjoner innført i Norge i 1917.

Et enstemmig storting vedtok i 1917 å innføre det familierettslige adopsjonsinstituttet. Barn som foreldrene satte bort til andre for å bli oppfostret, ville man ha inn i ordnede former slik at de uformelle og uregistrerte adoptantene fikk et rettslig foreldreansvar på linje med det barnet foreldre hadde. Barn skulle sikres mot overgrep, forskjellige former for misbruk og utnyttelse hos de som barnets foreldre fant det nødvendig å overlate oppfostringen og omsorgen for.

Man tilbø foreldrene tilbudet om å bruke sin nye adopsjonsrett: Skrive sitt barn over til noen de ville skulle være barnet formelle og offisielle adoptivforeldre. I prinsippet like enkelt som å overdra en ku eller hest, eller en eiendom. Adopsjonen måtte meldes, kontrolleres og anerkjennes for å ha noen almengyldig rettslig virkning utover partene selv.

I motsetning til andre vestlige land som hadde innført det privatrettslige adopsjonsinstituttet, valgte Stortinget å la staten stå for registreringen, kontrollen og anerkjennelsen i stedet for domstolen. Beviset på at adopsjonen var offentlig anerkjent var et bevillingsdokument departementet ga adoptantene, i tillegg til at adopsjonen ble registrert hos Justisdepartementet og siden også i Folkeregisteret på den adoptertes navm.

Siden man startet med en adopsjonstype som ikke hadde noen arverettslig betydning og i realiteten opphørte når den adopterte var blitt myndig, var kanskje denne bevillingsordningen en grei og brukbar løsning. Den adopsjonstypen bevillingsinstituttet var basert på i 1917 - "svak adopsjon" - ble opphevet av Stortinget i 1956.

Adopsjonstypene "sterk adopsjon", "fosterbarnadopsjon" og tvangsadopsjonen som kom til i 1953, viste klart at bevillingssystemet hadde brutt sammen og ikke ga barnet og dets fødeforeldre den nødvendige rettssikkerhet og tilfredstillende bevillingsbehandling fra staten side.

.

Fra eksport av norske barn for adopsjon til import av utenlandske barn.

Etter krigen gikk det en jevn strøm av norske barn til adoptaner bosatt i Sverige, Danmark og USA. På begynnelsen av 1950-tallet begynte adopsjonsvillige i Norge å hente inn utenlandske barn en del europeiske og senere også fra Korea for adopsjon.  - Uten bruk av noen "adopsjonsformidler", siden dette var en virksomhet Stortinget hadde gjort forbudt og straffbart i 1953. At Norsk koreaforening i realiteten drev slik formidlingsvirksomhet fra 1954 til 1969 med koreanske mødres barn, så staten mellom fingrene på, fordi de korenske barna og deres foreldre ikke var norske og hvite.

På 1960-tallet ble mange barn i utlandet tatt til Norge av nordmenn bosatt i Norge med statens bistand og hjelp. Særlig til å få barna til Norge med papirer som sikret barna innreise og opphold i Norge. Om papirene etter loven var gyldige og opplysningene gitt den norske stat var korrekte, brydde staten seg lite om.


.
Statens famøse bevillingspraksis.

Samtidig drev Helserådene i Oslo og Bergen en del "adopsjonsformidling" av en sort som var mer en organsiert og korrupt skandale. Siden barna selv og deres unge, ugifte og "ansvarsløse" mødre ikke var i stand til å ivareta sine rettigheter ved adopsjon, ble disses barna et lett bytte for de som ville ha barn man ved "gode kontakter i det offentlige" kunne skaffe seg.

Fylkesmennene ga omtrent alltid bevilling til ethvert ektepar som en tid hadde hatt boende et barn hos seg i sitt hjem, fordi Fylkesmennene antok at dette var rettslig greit siden adoptantene ikke var blitt beskylt for å ha bortført noe barn!

Så det ut til at barnet hadde det greit, fikk mat, rene klær og bodde bra, antok staten at adopsjonen kunne antas å bli til gagn for barnet.

Staten gadd ikke engang å kontrollere om et fremlagt å brukt samtykkepapir virkelig var undertegnet moren eller i hennes rette navn.  Det var nok at det i bevillingssaken lå et papir som ble kalt "samtykke".

Barnets mor og far etter barneloven av 1956, fikk som regel aldri vite at foreldreskapet var opphørt og langt mindre fra og med hvilken dag dette formelt skulle ha skjedd.

Dukket det opp en mor eller far som laget "problemer", ble det truet med rettsak og en sosial skandale om de ikke "ga opp ungen frivillig".

• En eneste ugift mor og hushjelp i hos ekteparet Seim i Bærum har valgt å forsvare seg mot statens adopsjonsregime siden 1917! Hun klarte å sloss for sitt barn helt opp i Høyesterett i 1939 hvor hun vant mot krefter ingen ugift ung mor siden har våget og orket å kjempe mot.

.
Statens bevillingspraksis satte adopsjonen i Norge i vanry

Ingen makt har gjort adopsjonen mer upopulær blant gravide og nyblitte mødre i Norge enn den norske stats adopsjonsregime fra 1945 og frem til i dag.

Så foraktet og dårlig ord hadde statens bevillingsvirksomhet og -praksis at viljen til selvbestemt abort var langt sterkere enn om det ikke hadde vært for statens måte å forholde seg til det privatrettslige adopsjonsinstituttet på. , Unge ugifte og økonomisk svakstilte kvinner som tenkte adopsjon, hadde lett tilgang til opplysninger fra de noen som hadde mistet et barn på denne måten.  Abort syntes for disse å være langt å foretrekke.

Værst var det at den norske stats bevillingspraksis og "adopsjonspraksis" etter 1945 ble bruk mot norske unge ugifte og uetablerte kvinner så brutalt og så ofte i strid med disse mødrenes rettighter, at så og si ingen opprinnelige mødre som hadde fått sitt barn bortadoptert, hadde noe godt å si om adopsjon og den  svært rettskrenkende og ellers famøse behandling de var utsatt for fra statens side.

Det er i dag ca. nesten 40.000 norske opprinnelige mødre til norsfødte adopterte i Norge. Det store flertallet har blitt behandlet så dårlig og respektløst fra den norske stats adopsjonsregimes side, at de har slitt veldig med dette hele sitt voksenliv. Enkelte så sterkt at de rett og slett har "blitt knekt" og aldri kommet over "adopsjonen" den norske stat påtvang dem.

Selv barna som har fått livet forandret ved statens adopsjonsregime, har i stor utstrekning blitt offer for overgrep, rettskrenkelser og myndighetsmisbruk som for mange adopterte i Norge har ført til en livslang katastrofe.

Til i dag har man i Norge ikke registrert at norske fødte opprinnelige foreldre og adopterte har stått frem som "adopsjonstilhengere"

• På den annen side har den norske stat i utrolig grad særbehandlet adoptanter, adoptivforeldre, "adopsjonssøkere" og statsgodkjente barnesøkere etter 1976, på en slik partisk og fordelaktig måte, at det moralsk og etisk bare kan beskrives som skandale. Typisk nok er det i Norge i dag kun de såkalte barnløse organiserte "adopsjonssøkerne" som er "adopsjonstilhengere". De er også ivrige etter å lete frem kjøpte utenlandske "adopterte" som de kan bruke til sine egoistiske personlige formål.

.

Få villige til å adoptere kjenner til bevillingsinstituttet
Mange....derimot ....tror at man må søke staten om å få adoptere et ukjent og utenlandsk barn for å kunne bli adoptivforeldre. Få i dagens Norge vet at man kan adoptere direkte etter samtykke fra et barns foreldre.
Foreldre man har fått kontakt med uten noen form for "formidling", men på mange forskjellige lovlige og direkte måter.

Ennå færre vet hvordan en Direkte Privat Adopsjon oppnår offentlig anekjennelser ved bevilling etter adopsjonslovens bevillingsordning.

Dessverre vet omtrent ingen i den oppvoksende generasjon om at de etter norsk lov og det norske adopsjonsinstituttet har selvsbestemt adopsjonsrett om de skulle bli foreldre til noe barn. Den norske stat sier intet om hva denne retten består i, og heller ikke hvordan den skal evt. brukes til beste for barnet og foreldrene selv.

• Den norske stat har gjort den norske almenheten og kommende gravide og medvirkere til det, så og si totalt uvitende om foreldrenes adopsjonsrett og -rettigheter.

Den norske stat har systematisk spilt norske adopsjonsinsteressert i hendene til aktørene til det kyniske, ukontrollerte internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, med de dramatiske personlige følger dette har fått og vil få for så mange rammede foreldre, familier og barn i land langt fra Norge.

.
To typiske tilfeller av statens underinformasjon eller desinformasjon
Kari Ann Volden kom meget uforberedt inn i en direkte privat adopsjon etter at hun hadde overatt den daglige omsorgen for et tvillingpar i India. At hun kunne og kanskje hadde rett til norsk anerkjennelse av denne adopsjonen ved å kreve/begjære bevilling til adopsjonen, ble hun ikke informert om av staten. Hun trodde hun var rett informert og gjorde som staten adopsjonsmyndighet krevde av henne, og havnet selvagt opp i enorme problemer.

Ekteparet Sikander adopterte en liten pakistansk gutt i da ekteparet var på besøk i "gamlelandet". Ekteparet bodde fast i Halden og ektemannen var blitt norsk statsborger.  Også de ble grovt feilinformert og grovt feilbehandlet fra den norske adopsjonsmyndighets side.  - Tre ganger så lang tid som staten gjorde overfor Volden, og ennå ingen løsning på den statsskapte elendigheten fra den norske stats side.Ektemannen bor alene i Halden med hustru og adoptert sønn i Pakistan. Ikke fordi pakistanske myndigheter vil det. Ikke fordi gutten bortadopterende gifte foreldre vil det, ikke fordi ekteparet selv vil det, men.....bare fordi noen såkalte norske "adopsjonsbyråkrater" vil det slik.  De vil krenke adopsjonens parters rettigheter bare fordi man bak disse lukkede dørene vil at nordmenn i Norge skal kjøpe seg "ukjente" utenlandske barn etter å ha fått disse statlige mørkemennenes og -kvinnenes kjøpstillatelse.

Bevillingsinstituttet trer inn når de privatrettslige forhold for norsk offentlig anerkjennelse er oppfyllt. Det skjer som en ren privat sak, men er altså privatrettslige handlinger som må almengjøres ved bevilling til adopsjon. En bevilling partene og barnet har rett til, og som staten må ha hjemmel i lov for å nekte. Den privatrettslige adopsjonen kan være en realitet i år, før den blir noen bevillingssak for den norske stat, men barnet ha da en rett til å bo hos adoptantene som følge av de bortadopterende foreldrenes ønske, vilje og samtykke.

Hvorfor vil ikke den norske stat og regjering av det norske folk anno 2011 skal vite noe om dette?



.