Å leve et liv i Norge som importadoptert, har sine utfordringer og problemer. Av den fengende og følbare sorten. Før jeg er ble voksen og skulle bestemme meg "for hva jeg ville bli", hadde jeg fått så mange forskjellige identitet fra andre og staten at jeg ikke klarte å gjøre en utdannelse og et yrke til noen identitet.
Jeg ville ikke bli siviløkonomi, fordi jeg fant det rett og slett kjedelig og noe for de som strebet etter å klatre på statusstigen. Dessuten hadde jeg ikke så mye til overs for den norske statusstigen som jeg syntes var overfaldisk og fordummende. Noe behov for å utdanne meg til "å bli noe", følte jeg ikke, fordi jeg mente det viktigste var å være trygg på hvem man var og er.
Selvsagt var jeg priviligert som var adoptert inn i den lille norske overklassen på 1950-tallet. Et resultat v flere generasjoners samhold og innsats basert på menneskelige og sosiale verdier høyere kulturer preges av. Bøker, kunst, interesser, aktiviteter og mye annet ga rikelige muliheter for å presentere hvem man var. Disse overklassepregene var til for at familiers fremtidige slekter og gang skulle ha det beste fundamentet, slik at familieformuen ikke var truet av uansvarlig løsluppenhet. Alle privilegier kunne bli offer for nihilismen.
Mot dette sto eksistensialismen som jeg oppdaget var basert på noe helt annet enn overklassekulturen. Den var mer personlig krevende, man ga raske responser på hvem man var ved å leve livet vi mennesker var laget for. Å leve et liv i eksistensialismen ga mer informasjon om meg selv enn et tradisjonelt overklasseliv. Altså ble mitt første fremtidsvalg å velge bort et vanlig overklasseliv, og i størst mulig leve ut eksistensialismen uten å sette overklassefamiliens status i fare. Bare det ble en utfordring, men førte fort til et slags dobbeltliv.
Etter artium og tjeneste i den norske hær som tysk statsborger, var eksistensialismen knyttet til et liv som student. Jeg ble immatrikkiulert som student høsten 1968 med feiring av "studenterlua" på Dronningen restaurant. De fleste studenter levde et slags liv hvor de i studietiden kjempet for å eksistere. Ikke bare i Norge, men også i Italia og Frankrike hvor studentene markerte seg sterkt i vyer og visjoner om et nytt og bedre samfunn. Opprøret i Praha og Sovjets militære maktdemonstrasjon i nord mot Norge, viste at mange mente å sloss for en slags kollektiv eksistensialisme. De kollektive innslagene likte jeg lite, da jeg var mer opptatt av den indiviuelle eksistensialismen enn den kollektive som jo hadde ført til så mange katastrofer. Veien var kort til anarkismen. Emma Goldman og studier av den spanske borgerkrigen. Var virkelig overklassen den egentlige fienden? Hadde Marx rett om Das Kapital?
Hva var min rolle i dette spennende spillet, den krevende kampen og hvor skulle min kamparena være. Var det kampen som skulle avsløre og vise meg og andre hvem jeg var? Var egentlig ikke alle mennesker skapt for å kjempe for å overleve? Nei, sa Jesus, som ville folk skulle være saktmodige og bli belønnet med et liv etter døden. En skikkelig undertrykkelsesfilosofi, etter mitt hode. Så derfor gitt interessene mot en annen sorts anarkisme: Buddhismen. Pussig nok dukket det i 1973 en slags anarkistsk politisk skikkelse opp på den norske politiske arenaen: Anders Lange. Dessverre ble det hans motstykke Carl I. Hagen som rappet det Anders Lange hadde utløst av politisk makt. Den maktkåte og statskåte Hagen viste sitt sanne jeg på Bolkesjø 20 år senere, og Frp er dømt til å bli en tragdie for det norske folk.
Jeg var så heldig å kunne velge mine arenaer, min sosiale identitet og mine kamper i tråd med der jeg i mitt indre var. Stadige omskiftninger tvang meg til å lære meg nye overlevelsesmetoder og mye nytt for å fungere slik de forskjellige terrengene krevde og finne og gå de veier som måtte til for å oppnå det ønskede. På en måte måte jeg ha en personlig vilje til å beherske og dermed oppdaget jeg at det også betø å herske. Vilje til makt, slik Nietzsche skrev så mye om. Det tok en tid før jeg forstå hva han mente med: "De sterke må forsvares mot de svake."
Å være "adoptert" ble for meg et spørsmål om hva og hvem jeg ville la meg adoptere av. Selv oppdaget jeg at jeg fritt kunne adoptere hva og hvem som helst, om jeg var villig til å betale prisen for det. Samtidig var jeg meget nøye på ikke å bli adoptert av noe og noen som jeg ikke fant riktig i forhold til det jeg ville være, stå for og kjempe for.
Hva jeg har vært med på siden jeg hadde gjort min plikt: Studenterlue og soldattjeneste for Norge som tysk soldat, førte meg inn i et vell av opplevelser, erfaringer, kunnskaper og viten som jeg i 1995 betalte prisen for: Hjerneslag, rett til legevakten på Bærum Sykehus og derfra med ambulanse til Rikshospitalet intensivavdeling. På et rom der 8. mail 1995 kunne jeg se veteranfly over Oslo i 50-årsfeiringen av Norges seier over Nazi-Tyskland. Jeg mintes jeg 8. mai 1970 sto som tysk statsborger i norsk kavaleriuniform på Setermoen i stram "giv akt" og "presenter geværrr" foran det norske flagget og en norsk general.
Verden var absurd, men jeg hadde i alle fall fått med meg det meste livet frem til da kunne gi av muligheter til en som var hentet fra Tyskland for et liv som "adoptert". Det eneste jeg manglet var et barn som ønsket og kalle meg "pappa"........ Merkelige nok; kampen for å overleve hjerneslaget medførte at jeg året etter ble pappa til en liten jente som side alltid har kalt meg "pappa".... Hun har virkelig adoptert meg og jeg henne.
Når jeg på mine gamle dager skal presentere meg som den jeg er, er jeg faktisk glad over å kunne svare: Jeg er adoptert og pappa.
I dag er mine "kamparenaer" hjemme og sammen med mine nærmeste, det markedet eierne av det selskapet jeg jobber i, en kamp mot norsk adopsjonsvindel og barnehandel: samt sikre neste generasjonen like mange muligeter og valgmuligheter som det var meg forunt. Andre kamparenaer er forlengt overtatt og videreført av andre unge, slik det skal være.
Merkelig nok så vet jeg egentlig ikke mer om min identitet enn det jeg klarte å oppnå frem til jeg var 25 år gammel. Morten Johanssen? Er det meg?
mandag 27. desember 2010
tirsdag 21. desember 2010
Statens knusing av opprinnelige foreldre
Det var en gang........
Det var en gang foreldre som kom borti adopsjon, hadde rettssikkerhet i Norge. Høyesterettsdommen i 1939 markerte både høydepunktet og slutten på det her i landet. Alt ble forandret med nazistatens eksistens i Norge til mai 1945. Den "frigjorte" norske statsmakten valgte å adoptere og vidrerefør mye av det den hadde lært at nazistaten på adopsjonsfeltet. - Tragisk for svært mange som ble mødre i Norge etter 1945.
Adopsjonsforsker Liv Thoring er den første som har bragt denne tragedien frem for dagen i et imponerende arbeid som ble publisert i 2010.
Selv fikk jeg uten å vite det føling med dette som 4-åring i 1953 og deretter. Først 14 år senere fikk jeg vite av min adoptvfar den skremmende sannheten om min adopsjon. Mer sjokkerende fikk jeg vite i 1994. siden har jeg gjort alle forsøk på å få dokumentert hvem min utenlandske fødemor var, men adopsjonsdepartementet har i en rettsak informert Oslo tingrett om at det må tyske myndigheter svare på, selv de er totalt ukjent med noen: Morten Johanssen, født i Landsberg am Lech 8.2.1949 av det norske ekteparet Johanssen. I Tyskland kan jeg altså ikke engang dokumentere at jeg er adoptert!
.
Statens overgrep mot adoptertes fødemor
Alle adopterte er født av en kvinne som ved fødselen ble mor: Biologisk og rettslig. Kari Ann Volden klarte ikke å forstå dette, har har satt seg selv og et tvillingpar i en uønsket og ikke villet situasjon. Hun om det.
I dag fikk jeg en telefon. Sånn like før julaften var det hygglig å kunne være noen til hjelp på opprinnelses- eller opphavssiden til en adoptert i Norge. Spørsmålet var enkelt: Hvordan skulle fødemoren få vite om det bortadopterte barnet var i livet, hvor det evnt. var og helst få vite identiteten?
En mor som bruker sin adopsjonrett ved å gi sitt samtykke til adopsjon, skulle selvsagt få opplyst fra den norske stat om og fra hvilken dag hun rettslig sett var blitt barnløs! Siden staten ikke har gitt slik informasjon, er det ikke engang sikkert at barnet er almengyldig bortadoptert.
Oppringeren var av den oppegående og oppvakte typen: Hvis det ikke var "anonym adopsjon, hadde vel fødemoren rett til å vite hvem adoptantene var?
Et glimrende spørmål! Utgangspunktet for adopsjonen er at foreldrene kjenner identiteten til adoptantene om partene ikke har avtalt seg i mellom at de skal være anonyme for hverandre.
Å ha oppegående personer på mobilen jeg må ringe tilbake, er alltid en glede og inspirasjonskilde. Inngringen ga seg ikke: Hvordan skal vi få slike opplysninger?
Jeg fortalte at barnets foreldre selvagt var part i statens "adopsjonssak" og hadde rett til å få utlevert sakens papirer. Det var bare å kreve dette av Bufdir. Sannsynligvis ville Bufdir levere ut sakspapirerne og sladde alle identitetsopplysninger om de staten hadde gitt bevilling til.
Jeg fortalte at man så måtte lete etter et dokument hvor fødemoren/barnemoren hadde villet eller gitt sitt samtykke til "anonym adopsjon". Fantes ikke noe slikt dokument, måtte man kreve at Budir opphevet sladdingen. Dermed ville den tidligere barnemoren få vite hvem den bortadopterte hadde vokst opp med og hvor de/den adopterte så var å finne. Så kunne man ved vanlige oppsøkingsvirksomhet sikker finne ut om den bortadopterte var i live, hvordan vedkommende hadde og evt. forsøke å komme i kontakt.
Jeg informerte om at staten/Bufdir ikke likte at opprinnelige foreldre/mødre brukte sine borgerrettigheter, men det kunne alltids hjelpe med en advokat og true med rettssak.
Videre fortalte jeg at mange adopterte i Norge ikke ante at de var adoptert selv om "alle andre visste det". Det var et problem for staten, men i 1986 vedtok Stortinget at adoptivforeldre hadde PLIKT til å informere den adopterte at de var adoptert.
Vi snakket om mye annet viktig, jeg fikk en så stor takk at det nesten smakte av en god klem. Så avsluttet jeg telefonsamtalen og følte at jeg kanskje hadde vært til hjelp og støtte for en mor som mistet sitt barn som for henne kan sies å være "på mystisk vis" eller det staten kaller "adopsjon".
.
Hvorfor i all verden skal opprinnelige foreldre ikke få vite om den bortadopterte er i live så lenge de selv er i live? Hvorfor skal de ikke få i det minste, en anonymisert informasjon om at de lever og har det bra? Hvorfor skal de ikke engang få vite om og når morskapet opphørte?
Takk til innringeren som bidro til at min jul ble mer innholdsrik og mer meningsfyllt. Jeg kan bare ønske lykke til med den norske statsmakt og si meg villig til å bistå mer så langt jeg makter........
Takk og riktig god jul med ønsker om en ennå bedre jul i 2011
Slik er det.......og slik var den dagen.
Det var en gang foreldre som kom borti adopsjon, hadde rettssikkerhet i Norge. Høyesterettsdommen i 1939 markerte både høydepunktet og slutten på det her i landet. Alt ble forandret med nazistatens eksistens i Norge til mai 1945. Den "frigjorte" norske statsmakten valgte å adoptere og vidrerefør mye av det den hadde lært at nazistaten på adopsjonsfeltet. - Tragisk for svært mange som ble mødre i Norge etter 1945.
Adopsjonsforsker Liv Thoring er den første som har bragt denne tragedien frem for dagen i et imponerende arbeid som ble publisert i 2010.
Selv fikk jeg uten å vite det føling med dette som 4-åring i 1953 og deretter. Først 14 år senere fikk jeg vite av min adoptvfar den skremmende sannheten om min adopsjon. Mer sjokkerende fikk jeg vite i 1994. siden har jeg gjort alle forsøk på å få dokumentert hvem min utenlandske fødemor var, men adopsjonsdepartementet har i en rettsak informert Oslo tingrett om at det må tyske myndigheter svare på, selv de er totalt ukjent med noen: Morten Johanssen, født i Landsberg am Lech 8.2.1949 av det norske ekteparet Johanssen. I Tyskland kan jeg altså ikke engang dokumentere at jeg er adoptert!
.
Statens overgrep mot adoptertes fødemor
Alle adopterte er født av en kvinne som ved fødselen ble mor: Biologisk og rettslig. Kari Ann Volden klarte ikke å forstå dette, har har satt seg selv og et tvillingpar i en uønsket og ikke villet situasjon. Hun om det.
I dag fikk jeg en telefon. Sånn like før julaften var det hygglig å kunne være noen til hjelp på opprinnelses- eller opphavssiden til en adoptert i Norge. Spørsmålet var enkelt: Hvordan skulle fødemoren få vite om det bortadopterte barnet var i livet, hvor det evnt. var og helst få vite identiteten?
- Slike spørsmål "tar jeg på strak arm" - heldigvis. Fordi jeg er god om adopsjon!
En mor som bruker sin adopsjonrett ved å gi sitt samtykke til adopsjon, skulle selvsagt få opplyst fra den norske stat om og fra hvilken dag hun rettslig sett var blitt barnløs! Siden staten ikke har gitt slik informasjon, er det ikke engang sikkert at barnet er almengyldig bortadoptert.
- Det er en skandale at staten i alle år har valgt å forsømme seg om dette.
Oppringeren var av den oppegående og oppvakte typen: Hvis det ikke var "anonym adopsjon, hadde vel fødemoren rett til å vite hvem adoptantene var?
Et glimrende spørmål! Utgangspunktet for adopsjonen er at foreldrene kjenner identiteten til adoptantene om partene ikke har avtalt seg i mellom at de skal være anonyme for hverandre.
Å ha oppegående personer på mobilen jeg må ringe tilbake, er alltid en glede og inspirasjonskilde. Inngringen ga seg ikke: Hvordan skal vi få slike opplysninger?
Jeg fortalte at barnets foreldre selvagt var part i statens "adopsjonssak" og hadde rett til å få utlevert sakens papirer. Det var bare å kreve dette av Bufdir. Sannsynligvis ville Bufdir levere ut sakspapirerne og sladde alle identitetsopplysninger om de staten hadde gitt bevilling til.
Jeg fortalte at man så måtte lete etter et dokument hvor fødemoren/barnemoren hadde villet eller gitt sitt samtykke til "anonym adopsjon". Fantes ikke noe slikt dokument, måtte man kreve at Budir opphevet sladdingen. Dermed ville den tidligere barnemoren få vite hvem den bortadopterte hadde vokst opp med og hvor de/den adopterte så var å finne. Så kunne man ved vanlige oppsøkingsvirksomhet sikker finne ut om den bortadopterte var i live, hvordan vedkommende hadde og evt. forsøke å komme i kontakt.
- Det er bare de opprinnelige foreldrene som har rett til innsyn i sin egen adopsjonssak i tillegg til adoptantene og den adopterte når denne er blitt 18 år.
Jeg informerte om at staten/Bufdir ikke likte at opprinnelige foreldre/mødre brukte sine borgerrettigheter, men det kunne alltids hjelpe med en advokat og true med rettssak.
Videre fortalte jeg at mange adopterte i Norge ikke ante at de var adoptert selv om "alle andre visste det". Det var et problem for staten, men i 1986 vedtok Stortinget at adoptivforeldre hadde PLIKT til å informere den adopterte at de var adoptert.
Vi snakket om mye annet viktig, jeg fikk en så stor takk at det nesten smakte av en god klem. Så avsluttet jeg telefonsamtalen og følte at jeg kanskje hadde vært til hjelp og støtte for en mor som mistet sitt barn som for henne kan sies å være "på mystisk vis" eller det staten kaller "adopsjon".
.
Hvorfor i all verden skal opprinnelige foreldre ikke få vite om den bortadopterte er i live så lenge de selv er i live? Hvorfor skal de ikke få i det minste, en anonymisert informasjon om at de lever og har det bra? Hvorfor skal de ikke engang få vite om og når morskapet opphørte?
- Hvor lenge skal staten få trampe på adoptertes fødemødre, førstemødre og opphavsmor?
- Hvorfor har den norske stat behandlet alle opprinnelige norske og utenlandske mødre som har et bortadoptert som om de var "tyskertøser"?
- Hvorfor skal staten dømme norske fødemødre til et liv i usikkerhet, uvisshet og overgrep bare for de ville sitt barns beste ved å sikre barnet en adopsjon?
Takk til innringeren som bidro til at min jul ble mer innholdsrik og mer meningsfyllt. Jeg kan bare ønske lykke til med den norske statsmakt og si meg villig til å bistå mer så langt jeg makter........
Takk og riktig god jul med ønsker om en ennå bedre jul i 2011
Slik er det.......og slik var den dagen.
mandag 13. desember 2010
"Gudene" på adopsjonsfeltet i Norge
Å "hjelpe" noe ektepar med å skaffe dem et barn for adopsjon, er et fenomen og noe som har foregått i stigende grad etter slutten av 1950-tallet. Disse ble selvsagt dyrket med takknemlighet av de som fikk nyte godt av deres "gudegave" - et lite, sundt og friskt barn ekteparet kunne kalle deres barn. Å være en slik "gud", ga ofte fordeler av økonomisk, sosial og opphøyd egenfølelse. Man kunne også ofte sikre seg en plass som "gud" overfor det adopterte barnet. Til og mange ugifte gravide kvinner i Norge, kunne se på en slik "hjelper" som sendt fra himmelen fors ca 50 år siden. En reddende engel med gud-status.
Å velge seg å bli en gud på adopsjonsfeltet i Norge og nyte en slik ansees som så lett dette medfører, kan selvsagt være fristende for en del mennesker. Å bli behandlet og sett på som en slags gud ved å gjøre ting som egentlig er så lett, spennende og morsomt, er den enkleste veien å kaste seg på barn som det alltid vil vøre noen som uendelig sterkt vil skal bli deres. Fenomenet med at mange kvinner og en del menn lider under av ikke å få ha blitt foreldre, og ofte er villig til å gjøre hva som helst, kan lett føre til gudestatus blant disse når man fremskaffer barn på forskjellig vis. Hvordan barna blir fremskaffet, har aldri vært noe behov for barnesøkerne å vite. Selv klarer de det ikke, men vil naturlig nok se opp og dyrke den som måtte klare det.
.
Adopsjonsgudenes inntreden
De første adopsjonsgudene kom med de kvinner som drev fødestuer slik at de fødte barna kunne bestilles og hentes av den norske overklassen. En kynisk virksomhet som likevel ga disse yrkeskvinnene eller "jordmødre" som de ofte kalte seg, en heltestatus hos de som fikk et nyfødt barn lagt i sine hender for å bli fraktet bort i en fin bil.
En del advokater fikk også gudestatus fordi de en klientmasse som også var på jakt et barn, rettslig kompetanse på adopsjonsfeltet og en nettverk som sikret leveranser og et godt utvalg. Advokatene var også garantien for at sikre barnesøkernes krav om adopsjonsbevilling - uansett om barnet var lovlig adoptert etter loven eller adopsjonen neppe kunne ansees til gagn for barnet. God betaling fikk advokatene også, og siden en gudestilling blant disse spesiell klientene.
Enkelte fylkesmenn fikk også gudestilling. Spesielt de fylkesmenn som delte ut norsk adopsjonsbevilling til utenlandske barn som barnesøkerne ville ta til seg som sitt. Spesielt fylkesmannen i Oslo og Akershus fikk siden 1950-tallet en gudestilling for å sine bidrag til å dekke barnebehovet med koreanske mødres barn.
Norsk koreaforenings personell ble også gitt sin gudestilling som var så flinke og greie med å frakte barna fra Syd-Korea til Norge. Gratis til og med! Lederen av denne foreningen fikk fort en gudestatus blant barnesøkerne i Norge.
To kvinner gitt ut i pressen og ville gjøre seg til adopsjonsguder omkring 1970. Dagbladet ville også være med på det og etterhvert andre i norsk presse som ble tiltrukket av å være en slags medgud på adopsjonsfeltet. Resultatet ble Adopsjonsforum.
I det stille arbeidet en adopsjonsgud i Oslo. Liven Arner het hun som talte barneminister Karita Bekkemellom midt i mot for barneministerens grove barnesvikt. Liven Arner var kanskje det adopsjonsgud i Norge som med størst rett kunne inneha en slik status. Hun var både respektert av de adoptete selv og ikke minst blant fødeforeldrene. Å handle korrupt var for henne utenkelig.
.
De kommersielle adopsjonsgudene
Statens vedtak om å innføre et statlig barneimport-system i 1976, skapte en ny type adopsjonsguder: De kommersielle. De omskapte tidligere guders anseelse til klingende mynt til seg og sine medhjelpere i utlandet.
Den første kommersielle adopsjonsguden var Ketil Lehland. Han gjorde fort Adopsjonsforum til sin kirke og sin menighet med en adopsjonsforkynnelse av den mest kyniske sorten. Han ble ikke bare adopsjonsgud for så mange barnesøkere, men hans menighet sørget for at han ble gjort til Ridder av St. Olav i 2010.
Ketil Lehland skapte flere adopsjonsguder i Verdens Barn og InorAdopt, men også etterhver adopsjonsguder i den norske statsmakt. Barneminister Karita Bekkemelloms forsøk på å bli adopsjonsgud, ble en politisk og adopsjonsmessig skandale.
Statens Adopsjonskontor (SAK) ble starten på den norske stats adopsjonsguder. De sørget for å frata Fylkesmennene den gudommelige virksomheten og overtok den selv ved BUFA/Bufdir og sitt såkalte "sentrale adopsjonsregister" hvor alle de frelste barna skal være registrert.
Psykologen Morten Stephansen ble den første store statsguden på adopsjonsfeltet. Han har skaffet seg en makt som er en ekte gud verdig: All makt over hvem som skal få den norske stats hjelp, bistand og pengestøtte til å kunne kjøpe seg noen utenlandske fargede foreldres barn for adopsjon. Han har etablert et tett og nært samarbeid med en kommersielle adopsjonsguden Øystein Gudim som sliter med å følge Ketil Lehlands spor og fylle hans sko.
.
Dagens adopsjonsguder
I dagens Norge har adopsjonsgudene sørget for å å berike seg økonomisk på å være en slik gud. Gudene stiller riktignok ikke opp i begravelsene til utenlandsfødte som ser seg tvunget til å ta sitt eget liv. Gudene bryr seg heller ikke om hvilken anseelse de har blant de utenlandsfødte "adoptertes" foreldre, som gudene har erklært for å være døde eller ukjente. Guden gjemmer sin virksomhet bak taushetplikten, men elske å messe om verdier og "barnets beste" som om de personlig var disse barnas gudommelige frelsere. Gudene treffes i "kontaktmøter" hvor referantene er hemmeligholdte. Gudene har reklame- og propagandemuligheter ingen prest eller biskop i Norge kan drømme om.
Gudene bestemmer selv og fritt hva som er lov, sannhet og løgn. Gudene vil ikke ha noen diskusjon eller debatt om dette. Meningsmotstandere skal personforfølges og legges ut for hat og ringakt. Den som ikke toalt underkaster seg disse gudenes makt og vilje, kan ikke regne med til å bli adoptivforeldre til noe barn.
.
Jeg har vokst opp med en norsk adopsjonsgud. Dagny het hun. Dyrket og erklært som et stor menneske av mine adoptivforeldre fordi det var denne damen som sørget for at de ble adoptivforeldre til to barn. Ett født i utlandet, det andre født i Norge. Dagny var utdannet jurist og hadde vært gift med en prest. Tidlig ble hun skilt fra denne presten etter et ekteskap som var barnløst.
I godt voksen alder. 45 år gammel oppdaget jeg at denne avguden, barnefrelseren og barnefremskafferen på ingen måte hadde gjort seg fortjent til noen gudestilling, men straff, bot og evig fortapelse. Dessverre var hun gått bort før jeg fikk avslørt dette og avkrevd en forklaring, en unnskyldning og anledning til kanskje å gi min tilgivelse.
Det får meg til å tenke: Det er naturlig at de norske adopsjonsgudene har en slik status hos mange adoptivforeldre i Norge, men har de det blant de adopterte og ikke minst: Blant adoptertes opphavsforeldre?
Å velge seg å bli en gud på adopsjonsfeltet i Norge og nyte en slik ansees som så lett dette medfører, kan selvsagt være fristende for en del mennesker. Å bli behandlet og sett på som en slags gud ved å gjøre ting som egentlig er så lett, spennende og morsomt, er den enkleste veien å kaste seg på barn som det alltid vil vøre noen som uendelig sterkt vil skal bli deres. Fenomenet med at mange kvinner og en del menn lider under av ikke å få ha blitt foreldre, og ofte er villig til å gjøre hva som helst, kan lett føre til gudestatus blant disse når man fremskaffer barn på forskjellig vis. Hvordan barna blir fremskaffet, har aldri vært noe behov for barnesøkerne å vite. Selv klarer de det ikke, men vil naturlig nok se opp og dyrke den som måtte klare det.
.
Adopsjonsgudenes inntreden
De første adopsjonsgudene kom med de kvinner som drev fødestuer slik at de fødte barna kunne bestilles og hentes av den norske overklassen. En kynisk virksomhet som likevel ga disse yrkeskvinnene eller "jordmødre" som de ofte kalte seg, en heltestatus hos de som fikk et nyfødt barn lagt i sine hender for å bli fraktet bort i en fin bil.
En del advokater fikk også gudestatus fordi de en klientmasse som også var på jakt et barn, rettslig kompetanse på adopsjonsfeltet og en nettverk som sikret leveranser og et godt utvalg. Advokatene var også garantien for at sikre barnesøkernes krav om adopsjonsbevilling - uansett om barnet var lovlig adoptert etter loven eller adopsjonen neppe kunne ansees til gagn for barnet. God betaling fikk advokatene også, og siden en gudestilling blant disse spesiell klientene.
Enkelte fylkesmenn fikk også gudestilling. Spesielt de fylkesmenn som delte ut norsk adopsjonsbevilling til utenlandske barn som barnesøkerne ville ta til seg som sitt. Spesielt fylkesmannen i Oslo og Akershus fikk siden 1950-tallet en gudestilling for å sine bidrag til å dekke barnebehovet med koreanske mødres barn.
Norsk koreaforenings personell ble også gitt sin gudestilling som var så flinke og greie med å frakte barna fra Syd-Korea til Norge. Gratis til og med! Lederen av denne foreningen fikk fort en gudestatus blant barnesøkerne i Norge.
To kvinner gitt ut i pressen og ville gjøre seg til adopsjonsguder omkring 1970. Dagbladet ville også være med på det og etterhvert andre i norsk presse som ble tiltrukket av å være en slags medgud på adopsjonsfeltet. Resultatet ble Adopsjonsforum.
I det stille arbeidet en adopsjonsgud i Oslo. Liven Arner het hun som talte barneminister Karita Bekkemellom midt i mot for barneministerens grove barnesvikt. Liven Arner var kanskje det adopsjonsgud i Norge som med størst rett kunne inneha en slik status. Hun var både respektert av de adoptete selv og ikke minst blant fødeforeldrene. Å handle korrupt var for henne utenkelig.
.
De kommersielle adopsjonsgudene
Statens vedtak om å innføre et statlig barneimport-system i 1976, skapte en ny type adopsjonsguder: De kommersielle. De omskapte tidligere guders anseelse til klingende mynt til seg og sine medhjelpere i utlandet.
Den første kommersielle adopsjonsguden var Ketil Lehland. Han gjorde fort Adopsjonsforum til sin kirke og sin menighet med en adopsjonsforkynnelse av den mest kyniske sorten. Han ble ikke bare adopsjonsgud for så mange barnesøkere, men hans menighet sørget for at han ble gjort til Ridder av St. Olav i 2010.
Ketil Lehland skapte flere adopsjonsguder i Verdens Barn og InorAdopt, men også etterhver adopsjonsguder i den norske statsmakt. Barneminister Karita Bekkemelloms forsøk på å bli adopsjonsgud, ble en politisk og adopsjonsmessig skandale.
Statens Adopsjonskontor (SAK) ble starten på den norske stats adopsjonsguder. De sørget for å frata Fylkesmennene den gudommelige virksomheten og overtok den selv ved BUFA/Bufdir og sitt såkalte "sentrale adopsjonsregister" hvor alle de frelste barna skal være registrert.
Psykologen Morten Stephansen ble den første store statsguden på adopsjonsfeltet. Han har skaffet seg en makt som er en ekte gud verdig: All makt over hvem som skal få den norske stats hjelp, bistand og pengestøtte til å kunne kjøpe seg noen utenlandske fargede foreldres barn for adopsjon. Han har etablert et tett og nært samarbeid med en kommersielle adopsjonsguden Øystein Gudim som sliter med å følge Ketil Lehlands spor og fylle hans sko.
.
Dagens adopsjonsguder
I dagens Norge har adopsjonsgudene sørget for å å berike seg økonomisk på å være en slik gud. Gudene stiller riktignok ikke opp i begravelsene til utenlandsfødte som ser seg tvunget til å ta sitt eget liv. Gudene bryr seg heller ikke om hvilken anseelse de har blant de utenlandsfødte "adoptertes" foreldre, som gudene har erklært for å være døde eller ukjente. Guden gjemmer sin virksomhet bak taushetplikten, men elske å messe om verdier og "barnets beste" som om de personlig var disse barnas gudommelige frelsere. Gudene treffes i "kontaktmøter" hvor referantene er hemmeligholdte. Gudene har reklame- og propagandemuligheter ingen prest eller biskop i Norge kan drømme om.
Gudene bestemmer selv og fritt hva som er lov, sannhet og løgn. Gudene vil ikke ha noen diskusjon eller debatt om dette. Meningsmotstandere skal personforfølges og legges ut for hat og ringakt. Den som ikke toalt underkaster seg disse gudenes makt og vilje, kan ikke regne med til å bli adoptivforeldre til noe barn.
.
Jeg har vokst opp med en norsk adopsjonsgud. Dagny het hun. Dyrket og erklært som et stor menneske av mine adoptivforeldre fordi det var denne damen som sørget for at de ble adoptivforeldre til to barn. Ett født i utlandet, det andre født i Norge. Dagny var utdannet jurist og hadde vært gift med en prest. Tidlig ble hun skilt fra denne presten etter et ekteskap som var barnløst.
I godt voksen alder. 45 år gammel oppdaget jeg at denne avguden, barnefrelseren og barnefremskafferen på ingen måte hadde gjort seg fortjent til noen gudestilling, men straff, bot og evig fortapelse. Dessverre var hun gått bort før jeg fikk avslørt dette og avkrevd en forklaring, en unnskyldning og anledning til kanskje å gi min tilgivelse.
Det får meg til å tenke: Det er naturlig at de norske adopsjonsgudene har en slik status hos mange adoptivforeldre i Norge, men har de det blant de adopterte og ikke minst: Blant adoptertes opphavsforeldre?
- Er "adopsjonsgudene" i Norge egentlig farlige avguder som med Guds makt kan og bør bekjempes?
fredag 10. desember 2010
Så lett lar staten foreldres unger bli stjålet.
Jeg var godt opp i alder før jeg fikk innsyn i den norske stats adopsjonspraksis. I likhet med mine adoptivforeldre, trodd jeg staten sørget for at intet barn ble ulovlig skilt og bortadoptert fra sine norske eller utenlandske foreldre. Helt i tråd med det statens fylkesmenn i årtier ville ha oss, almenheten og Stortinget til å tro.
Det hele begynte med Adoptertes Landsforening som måtte hjelpe adopterte med retten til få innsyn til saksmappen sin, fordi fylkesmenn nektet slik innsyn. Dermed kunne ingen adoptert så om de var lovlig skilt og lovlig bortadoptert fra sine fødeforeldre. 1996 bøyde departementet seg og sendte ut et rundskriv til alle fylkesmenn om at adopterte over 18 også hadde rett etter loven til å se papirene i adopsjonssaken. En del adoptivforeldre likte ikke dette. Mye av slike papirer tilfløt foreningen. Det man kunne finne der, var oftest rett og slett ikke til å tro.
Gang på gang hadde den norske stat gitt et barn adoptivforeldre og utgitt disse som lovlig, uten at det var dekning for dette i dokumentene i bevillingssaken eller den norske anerkjennelsen av en utenlandsk adopsjon. Staten var åpenbart mer opptatt av å oppfylle barne- og bevillingskrevernes ønsker og vilje fremfor å gjør det staten skulle gjøre:
Sikre barn og dets foreldre mot ulovlig adopsjon og dermed bli ulovlig skilt og ført bort fra hverandre.
Et typisk trekk var at staten lot barnekreverne fritt få begå dokumentfalsk eller bruke "samtykker" som ikke engang var i nærheten av å kunne være lovlige og gyldig. Dermed lot staten grov dokumentfalsk bli et grunnlag for dens bevillings- og anerkjennelsespraksis.
Et annet trekk var at de ugifte mødrene ofte var presset til et samtykke som ikke engang holdt rettslig mål, av forskjellige offentlige ansatte som hjelp til med fremskaffe adoptanter til barnet. Ofte handlet disse på vegne av folk som var på jakt etter barn som kunne adopteres. Mistanker om at det ble betalt på forskjellig vis for slik informasjon, synes å ha god dekning.
Et tredje trekk var at staten unnlot å bringe farskapet på det rene, med den følge at barn som kunne vokst opp med sin far, i stedet ble ulovlig tatt fra faren for å vokse opp for fremmede. At vedkommende var blitt far, ble ofte systematisk hold hemmelig for faren.
Et fjerde trekk var/er den manlende eller mangelfulle matchingen .
Så har vi femte, sjette ..........trekk ....osv.
I en alvorlig sak som å skille og føre et barn bort fra sin mor og sin far for at barnet skal påføres andre og oftest ukjente mennesker som adoptivforeldre, skulle man tro at de mest innlysende, selvfølgelig og påtrengende rettssikkerhetsprinsipper ble tatt hensyn til og forsøkt fulgt. Neida, så var/er ikke tilfellet.
En mor og/eller en far som av en eller annen grunn noen for tak i med sikte på adopsjon til fordel for seg selv eller andre, har i årtier lett kunne miste barnet for alltid om den norske stat har kommet borti dette som en "adopsjonssak". Man kan trygt si at den norske stat i et enormt omfang har gitt en statlig godkjenning til barnerov, barnebortføring, barnetyveri og påføring av en falsk familiestand. Statens rolle har vært medvirker etter straffelovens normer, men i tillegg også aktiv medvirker til å skjule alle de ulovligheter og forbrytelser den selv har vært med på når det kommer til det staten har valgt å kalle "adopsjon".
Hva har barnas fedre kunnet gjøre for å forsvare seg mot dette? Hva har de fleste mødre kunne gjøre når de er blitt forledet og/eller presset til å gi et ugyldig samtykke? Hvordan har de utenlandske foreldrene i det hele tatt kunne forsvare seg mot den norske stats barneimport eller internasjonale barnetyveriet staten bruker skattebetalernes penger til?
Frem til 1996 har adopterte vanligvis, om de ikke het Morten Johanssen; anledning til engang å få se statens brukte hjemmelsgrunnlag = dokumentene i adopsjonssaken. Nå har i alle fall alle adopterte over 18 år anledning til å få utlevert disse, men så oppdager mange at staten holder tilbake dokumenter når disse blir for brysomme for staten.
Staten har sørget for siden 1969 og ingen utenlandskfødte "adopterte" i Norge skal få tilgang til dokumenter i Norge som kan dokumentere at adopsjonen er lovlig. - Ingen, bortsett fra utenlandsdfødte adopterte som ble adoptert uten bruk av noen av statens "adopsjonsforeninger". Det er tvilsomt om mer enn 1000 av de 17000 importadopterte, som også jeg er en del av, kan få fremlagt av den norske stat det de etter loven siden 1917 skal ha vært sikret: Dokumentasjon på at de er lovlig skilt og ført bort fra sine utenlandske mor og far.
Dette er det landet og det såkalte rettssamfunnet med sin såkalte "demokartiske rettsstat" kan vise til i 2010.
Dette driver den norske stat i dag som det ble drevet i nazistaten, den kinesiske stat, Franco-staten og andre diktaturstater hvor menneskerettigher, kvinnerettigheter og barns rettigheter i bunn og grunn ikke eksisterer.
Jeg bryr meg lite om barnehandelen den internasjonale adopsjonen er bygget på, men den norske stats barnehandel som i all hovedsak bygger på adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet, korrupsjon og norsk statshandlinger som rett og slett er en skam. En skam for Norge, en skam for det norske folk og en forbrytelse de ansvarlige statsansatte burde blitt tatt og straffet for .......for mange år siden.
Mitt bilde av den norske stat er preget av dette: En godt bevart kjeltringestat som bryter menneskerettigheter i et omfang og på en måte omtrent ingen i dette land kan tro er mulig. Staten har siden 1969 gjort enorm meget for å holde dette skjult og særdeles vanskelig for andre med spesialinnsikt å se, oppdage og videreformidle.
Er det rart at staten ved departementet i 2010 gjorde et fremstøt for å få stoppet undertegnede for å spre informasjon om statens adopsjonsvirksomhet og praksis på internett?
Hva skal en "adoptert" 20-åring gjøre når vedkommende oppdager og med egne øyne ser at ens foreldre er noen helt andre enn de vedkommende alltid har kalt "mamma" og "pappa"?
Det jo sannt at et stålet barn kan få det bedre hos tyvene enn av de barnet ble stjålet og bortført fra, og dermed er jo det - i følge staten - "barnets beste".
Jeg er ikke alene om å gremmes!
Det hele begynte med Adoptertes Landsforening som måtte hjelpe adopterte med retten til få innsyn til saksmappen sin, fordi fylkesmenn nektet slik innsyn. Dermed kunne ingen adoptert så om de var lovlig skilt og lovlig bortadoptert fra sine fødeforeldre. 1996 bøyde departementet seg og sendte ut et rundskriv til alle fylkesmenn om at adopterte over 18 også hadde rett etter loven til å se papirene i adopsjonssaken. En del adoptivforeldre likte ikke dette. Mye av slike papirer tilfløt foreningen. Det man kunne finne der, var oftest rett og slett ikke til å tro.
Gang på gang hadde den norske stat gitt et barn adoptivforeldre og utgitt disse som lovlig, uten at det var dekning for dette i dokumentene i bevillingssaken eller den norske anerkjennelsen av en utenlandsk adopsjon. Staten var åpenbart mer opptatt av å oppfylle barne- og bevillingskrevernes ønsker og vilje fremfor å gjør det staten skulle gjøre:
Sikre barn og dets foreldre mot ulovlig adopsjon og dermed bli ulovlig skilt og ført bort fra hverandre.
Et typisk trekk var at staten lot barnekreverne fritt få begå dokumentfalsk eller bruke "samtykker" som ikke engang var i nærheten av å kunne være lovlige og gyldig. Dermed lot staten grov dokumentfalsk bli et grunnlag for dens bevillings- og anerkjennelsespraksis.
Et annet trekk var at de ugifte mødrene ofte var presset til et samtykke som ikke engang holdt rettslig mål, av forskjellige offentlige ansatte som hjelp til med fremskaffe adoptanter til barnet. Ofte handlet disse på vegne av folk som var på jakt etter barn som kunne adopteres. Mistanker om at det ble betalt på forskjellig vis for slik informasjon, synes å ha god dekning.
Et tredje trekk var at staten unnlot å bringe farskapet på det rene, med den følge at barn som kunne vokst opp med sin far, i stedet ble ulovlig tatt fra faren for å vokse opp for fremmede. At vedkommende var blitt far, ble ofte systematisk hold hemmelig for faren.
Et fjerde trekk var/er den manlende eller mangelfulle matchingen .
Så har vi femte, sjette ..........trekk ....osv.
I en alvorlig sak som å skille og føre et barn bort fra sin mor og sin far for at barnet skal påføres andre og oftest ukjente mennesker som adoptivforeldre, skulle man tro at de mest innlysende, selvfølgelig og påtrengende rettssikkerhetsprinsipper ble tatt hensyn til og forsøkt fulgt. Neida, så var/er ikke tilfellet.
En mor og/eller en far som av en eller annen grunn noen for tak i med sikte på adopsjon til fordel for seg selv eller andre, har i årtier lett kunne miste barnet for alltid om den norske stat har kommet borti dette som en "adopsjonssak". Man kan trygt si at den norske stat i et enormt omfang har gitt en statlig godkjenning til barnerov, barnebortføring, barnetyveri og påføring av en falsk familiestand. Statens rolle har vært medvirker etter straffelovens normer, men i tillegg også aktiv medvirker til å skjule alle de ulovligheter og forbrytelser den selv har vært med på når det kommer til det staten har valgt å kalle "adopsjon".
Hva har barnas fedre kunnet gjøre for å forsvare seg mot dette? Hva har de fleste mødre kunne gjøre når de er blitt forledet og/eller presset til å gi et ugyldig samtykke? Hvordan har de utenlandske foreldrene i det hele tatt kunne forsvare seg mot den norske stats barneimport eller internasjonale barnetyveriet staten bruker skattebetalernes penger til?
Frem til 1996 har adopterte vanligvis, om de ikke het Morten Johanssen; anledning til engang å få se statens brukte hjemmelsgrunnlag = dokumentene i adopsjonssaken. Nå har i alle fall alle adopterte over 18 år anledning til å få utlevert disse, men så oppdager mange at staten holder tilbake dokumenter når disse blir for brysomme for staten.
Staten har sørget for siden 1969 og ingen utenlandskfødte "adopterte" i Norge skal få tilgang til dokumenter i Norge som kan dokumentere at adopsjonen er lovlig. - Ingen, bortsett fra utenlandsdfødte adopterte som ble adoptert uten bruk av noen av statens "adopsjonsforeninger". Det er tvilsomt om mer enn 1000 av de 17000 importadopterte, som også jeg er en del av, kan få fremlagt av den norske stat det de etter loven siden 1917 skal ha vært sikret: Dokumentasjon på at de er lovlig skilt og ført bort fra sine utenlandske mor og far.
Dette er det landet og det såkalte rettssamfunnet med sin såkalte "demokartiske rettsstat" kan vise til i 2010.
Dette driver den norske stat i dag som det ble drevet i nazistaten, den kinesiske stat, Franco-staten og andre diktaturstater hvor menneskerettigher, kvinnerettigheter og barns rettigheter i bunn og grunn ikke eksisterer.
Jeg bryr meg lite om barnehandelen den internasjonale adopsjonen er bygget på, men den norske stats barnehandel som i all hovedsak bygger på adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet, korrupsjon og norsk statshandlinger som rett og slett er en skam. En skam for Norge, en skam for det norske folk og en forbrytelse de ansvarlige statsansatte burde blitt tatt og straffet for .......for mange år siden.
Mitt bilde av den norske stat er preget av dette: En godt bevart kjeltringestat som bryter menneskerettigheter i et omfang og på en måte omtrent ingen i dette land kan tro er mulig. Staten har siden 1969 gjort enorm meget for å holde dette skjult og særdeles vanskelig for andre med spesialinnsikt å se, oppdage og videreformidle.
Er det rart at staten ved departementet i 2010 gjorde et fremstøt for å få stoppet undertegnede for å spre informasjon om statens adopsjonsvirksomhet og praksis på internett?
Hva skal en "adoptert" 20-åring gjøre når vedkommende oppdager og med egne øyne ser at ens foreldre er noen helt andre enn de vedkommende alltid har kalt "mamma" og "pappa"?
Det jo sannt at et stålet barn kan få det bedre hos tyvene enn av de barnet ble stjålet og bortført fra, og dermed er jo det - i følge staten - "barnets beste".
Jeg er ikke alene om å gremmes!
onsdag 8. desember 2010
Retten til å bli adoptivforeldre
"Ingen har rett til å bli foreldre", er noe man ofte hører i diskusjoner om adopsjon. Et slags argument for at man ikke har rett til å bli adoptivforeldre for de som er medlem og brukere av statens "adopsjonsforeninger".
Paradoksalt nok har gifte over 25 år hatt rett til å bli adoptivforeldre til et barn om de har et lovlig og gyldig samtykke til dette fra barnets foreldre. Retten er omtrent like sterk som til å få gifte seg om man har fått lovlig og gyldig samtykke til dette fra den villige. Den samme rett gjelder for de som vil overta noen som eies av andre enten det er snakk om gave eller kjøp.
Kun de som går for en direkte og privat adopsjon, kan altså skaffe seg en slik rett. De som velger å satse på noen av statens "adopsjonsformildere", vil ikke kunne få noen slik rett - uansett hvor mye de betaler. At disse av den norske stat gis rett til å få offentlig anerkjent en ulovlig adopsjon, er en helt annen sak. For kort tid siden markedsførte statesn barnehandlere med at "adopsjon var den tryggeste måten å bli foreldre på". Bar tøv selvsagt, men fra det holdet er tøvet åpenbart både lønnsomt og laget i vinnings hensikt.
Alle med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra barnets foreldres side, har altså rett til å kreve bevilling til adopsjon eller kreve en utenlandsk adopsjon anerkjent som lovlig i Norge. Det betyr at staten er pliktig til å gi bevilling/norsk anerkjennelse om staten ikke ved sin kontroll finner noe som etter loven gir rett til å nekte.
Foreldresamtykket er altså rettsstiftende og bindende for partene når det er avgitt eller gyldig når barnet er blitt 8 uker gammelt. Man kan trygt si at de fleste over 25 kan skaffe seg rett til å bli adoptivforeldre til et barn. Eller at i Norge kan de fleste voksne få rett til å bli adoptivforeldre.
Enkelt og greit sånn rettslig.
Paradoksalt nok har gifte over 25 år hatt rett til å bli adoptivforeldre til et barn om de har et lovlig og gyldig samtykke til dette fra barnets foreldre. Retten er omtrent like sterk som til å få gifte seg om man har fått lovlig og gyldig samtykke til dette fra den villige. Den samme rett gjelder for de som vil overta noen som eies av andre enten det er snakk om gave eller kjøp.
Kun de som går for en direkte og privat adopsjon, kan altså skaffe seg en slik rett. De som velger å satse på noen av statens "adopsjonsformildere", vil ikke kunne få noen slik rett - uansett hvor mye de betaler. At disse av den norske stat gis rett til å få offentlig anerkjent en ulovlig adopsjon, er en helt annen sak. For kort tid siden markedsførte statesn barnehandlere med at "adopsjon var den tryggeste måten å bli foreldre på". Bar tøv selvsagt, men fra det holdet er tøvet åpenbart både lønnsomt og laget i vinnings hensikt.
Alle med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra barnets foreldres side, har altså rett til å kreve bevilling til adopsjon eller kreve en utenlandsk adopsjon anerkjent som lovlig i Norge. Det betyr at staten er pliktig til å gi bevilling/norsk anerkjennelse om staten ikke ved sin kontroll finner noe som etter loven gir rett til å nekte.
Foreldresamtykket er altså rettsstiftende og bindende for partene når det er avgitt eller gyldig når barnet er blitt 8 uker gammelt. Man kan trygt si at de fleste over 25 kan skaffe seg rett til å bli adoptivforeldre til et barn. Eller at i Norge kan de fleste voksne få rett til å bli adoptivforeldre.
Enkelt og greit sånn rettslig.
søndag 5. desember 2010
Kari Ann Voldens "adopsjonssak".
Kari Ann Volden sitter i India med omsorgsansvaret for et indisk ektepars tvillinger etter norsk lov. Hun har intet formelt og rettslig foreldremyndighet eller foreldreansvar for barna etter norsk lov. Foreldre har lov etter norsk lov til å la sine barn vokse opp hos andre, uten at det medfører noen rett til adopsjon eller foreldreskap. I mer organiserte former skjer dette ved fosterforeldre-løsninger, betalt av staten. Kari Ann Volden er ikke tvillingenes fosterforeldre, men det man tidligere kalte pleieforeldre.
Det er ikke nok for Volden å være tvillingene pleieforeldre fordi hun dermed er tvunget til å oppfylle denne oppgaven og ansvaret i India. Volden kunne brukt det som tusener av andre i Norge har gjort for å bli et utenlandsk barns lovlig og ganlig adoptivforelder etter norsk lov: Skaffet seg et lovlig og gyldig samtykke.
Mine egne adoptivforeldre var kanskje noen av de første i Norge som gitt systematisk til verks for å bli lovlige adoptivforeldre til et utenlandsk søskenpar, da de bestemte seg for dette i 1952. Takket være tilhørigheten til den norske overklassen og slike nettverk slike ofte har, ble det fort klart for dem at dette var en helt legal mulighet som kun var begrenset av økonomiske rersuser og tilgang til rett informasjon om barn i utlandet som kunne adopteres i kraft av foreldrenes samtykke. Ikke uventet lot de seg bistå av en kvinnlig jurist som arbeidet ved Eidsivating lagmannsrett og i tillegg var aktiv i norsk flyktningehjelp. Råd til flytransport med eskorte, hadde selvagt ekteparet Johanssen i 1952.
Ekteparet Johanssen var også i stand til å lese adopsjonsloven. En lov som skulle være enkel å forstå både for barns foreldre og de som kunne bli barnas adoptivforeldre. Alt berodde på foreldrenes lovlige og gyldige samtykke etter norsk lov og rettsstandard. Pluss at ekteparet Johanssen ble ansett skikket til adoptivforeldre; hvilket et ektepar fra overklassen alltid ble.
Jakten på et barn man kunne bli adoptivforeldre til, betø søken eller jakten på noen utenlandske foreldres samtykke til adopsjon som etter norsk lov ville gi jegerne rett til norsk adosjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon. Norsk adopsjonsbevilling var det enkleste siden adopantene hadde bosted i Norge og barna befant seg i et land hvor adopsjonsinsituttet var innført og gjort til en rettslig realitet. Det norske adopsjonsinstituttet var adoptert fra Tyskland via Danmark da det ble vedtatt innført i Norge 1917.
Hundrevis av ektepar i Norge har siden 1952 tatt etter ekteparet Johanssen ved å sikre seg en direkte privat adopsjon uten innblanding fra statens side. Det kunne også Kari Ann Volden gjort 58 år senere, om hun på forhånd hadde gjort de nødvendige ansvarlig undersøkelsene og dermed visst at hun måtte søke seg samtykke fra barnets foreldre for å kunne bli barnets lovlige adoptivmor. - Kari Ann Volden gjorde ikke det, og rotet seg inn i et uføre hun selv må betale prisen for. Tvillingene har det sikkert bra i India og helt siden de ble født.
Høyesterett har i Norge klart slått fast at intet er noen "adopsjonssak" om det i saken ikke finnes noe samtykke til adopsjon gitt av barnets myndige foreldre. Det har stått i adopsjonsloven siden 1917. En lov også Kari Ann Volden burde være i stand til å lese og forstå.
Det er intet forbud i norsk lov mot at noen betaler for at en kvinne blir gravid og føder et barn moren/foreldrene så lar vokse opp hos noen andre. Dette er ikke adopsjon, men kan bli en lovlig adopjon om foreldrene, etter at barnet er blitt 8 uker gammelt, gir sitt lovlige og gyldige samtykke til adopsjon. Det har Kari Ann Volden ikke skaffet seg eller sikret seg.
Jeg prøver å sette meg inn i tvillingenes situasjon. Tvillingene ønsker å få lovlige og gyldige foreldre som vil sikre dem en god og trygg oppvekst og dermed sjansen til et godt og trygt voksenliv. Kari Ann Volden har, siden hun rotet seg inn i denne situasjonen, hatt full anledning til det. Etter indisk rett har hun full rett til å gi sitt samtykke til adopsjon, slik at barna sikres - ikke bare en adoptivforeldre, men to adoptivforeldre! Barnas beste - som tvillinger - er vel uten tvil to foreldre fremfor bare en.
Kari Ann Volden vil ikke være med på noe slikt. Hun bruker alle midler i et forsøk på å bli tvillingene eneadoptivmor fordi hun selv har så sterkt ønske om å være foreldre til noe barn - vel og merke i Norge. Før eller siden vil disse tvillingen bli såpass store at de vil se og forstå hva Volden har gjort og hvorfor, men de vil også se og forstå hva Volden har hindret dem å bli: Noen gifte indiske eller utenlandske gode voksnes adoptivsønner. Tvillingene vil godt forstå hvorfor de ikke vokste opp med sine indiske foreldre etter norsk lov eller hvorfor de endte som adoptivbarn.
Før eller siden vil Kari Ann Voldens stress og frustrasjoner kunne gå ut over tvillingene. Historiene om de som har tatt seg av noen andres barn, med den følge at livet går på tverke, finnes det mange av. Ofte ser man at barna på en eller annen måte for unngjelde for dette. I noen tilfeller blir barna rett og slett lagt for hat for å ha ødelagt den voksnes "omsorgspersonens" liv. Barn blir lett en psykisk, sosial og økonomisk byrde, som kan unngås ved adopsjon eller ved barnevernstiltak.
Det er grunn til å være bekymret for tvillingene. Spesielt fordi Kai Ann Volden har valgt å blokkere for "barnas beste" ved å sikre barna en lovlig og gagnlig adopsjon. Det er intet som tyder på at Kari Ann Volden skal være den beste match for disse barna. Kanskje et indisk ektepar i india eller et amerikansk ektepar med innslag av indisk etnisk opprinnelse, er det optimale.
Det betyr ikke at Kai Ann Volden skal være uskikket til å kunne bli adoptivmor, men da må hun sørge for at noen barns foreldre vil at hun skal være det for foreldrenes barn.
Offer for statens myndigheter?
Kari Ann Volden er likevel et offer for norske myndigheter - adopsjonsmessig. Da staten fikk presentert dette som en mulig bevillingssak, skulle staten oppfyllt sin informasjonsplikt og informert Kari Ann Volden at hun måtte har foreldrenes lovlige og gyldige samtykke til adopsjon for at den norske stat skulle ha noen forpliktelser overhodet. Det gjorde ikke statens adopsjonsgud: Morten Stephansen og hans medarbeidere. De valgte å å forsvare sin illegale adopsjonspraksis ved å rette fokus på noe helt annet og gjorde spørsmålet om adopsjon avhengig av noe helt annet enn lovens klare og ufravikelige vilkår: Foreldrens samtykke til adopsjon.
Åraken til denne myndighetsmisbruket, er at de norske adopsjonsbyråkratene ikke vil ha noe fokus på foreldresamtykker til barn som hentes ulovlig til Norge ved statens "adopsjonsforeninger" hvor slike nødvendige foreldresamtykker er noe den samme stat lukker øynene for. Den norske stat liker ikke tanken på at nordmenn i Norge skal kunne bli adoptivforeldre slike mine adoptivforeldre ble uten bruk av noen "adopsjonsforening" og bruk av statsgodkjente barnehandlere. Adopsjonsbyråkratene i Norge vil ha samtykkeretten hos seg selv - ikke hos barnas utenlandske og delvis norske foreldre!
Det er dette Kari Ann Volden og tvillingene egentlig er offer for: Norsk statlig makt- og myndighetsmisbruk. Forskjellsbehandling og et statlig korrupt adopsjonsregime. Hvis statens adopsjonsmyndighet hadde vært av den rette sort, så ville de med hjemmel i norsk lov ansett surrogatavtalen som et gyldig samtykke til adopsjon fra den dag tvillingene var blitt 8 uker gammelt.
Surrogat-avtale likestilt med samtykke til adopsjon?
Surrogat-avtale som et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon? Ja, Høyestrett har fastslått at et samtykke til adopsjon må tolkes etter samtykkeavgiverens mening og intensjon med sitt samtykke som foreligger i skriftlig form. Kan altså en surrogat-avtale likestilles med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra foreldrenes side, så skal den norske stat legge det til grunn.
Hvis Kari Ann Volden hadde skaffet seg en dytig advokat på feltet, skulle det egentlig ikke være noe problem å få domstolen med på at det indiske ekteparets surrogat-avtale ville bli et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon om avtalen også var å anse som rettslig gyldig etter at barna var blitt 8 uker gammel. Problemet for Kai Ann Volden er det er de indiske foreldrene som blir part i en slik sak, og siden Kari Ann Volden ikke kan dokumentere hvem disse er, kan hun heller ikke få prøvd saken for noen norsk domstol. Andre som vil bli adoptivforeldre i kraft av en surrogatavtale, bør i det minste sikre seg at avtalen klart identifiserer hvem avtalepartene er og at den ene er den som etter norsk lov ved fødselen blir barnets rettslige mor.
På den annen side, vil en surrogatavtale lett omgjøres til et lovlig og gyldig foreldresamtykke når barna er blitt 8 uker gamle eller eldre. Hvorfor det? Jo, fordi fødemoren vil jo ikke være mor til det barn hun har båret frem. En usikkerhet er at fødemoren kan ombestemme seg og vil at det fødte barnet skal få andre adoptivforeldre og gi disse sitt samtykke. Vel, det er jo ikke noe å bekymre seg for, fordi man i Norge ikke tillater at noen blir foreldre i kraft av surrogati alene.
I Norge roter mange rundt i denne familiesuppa. Rotet og uklarhetene omkring lovlig og gyldig adopsjon, som i utgangspunktet er en enkel og klar affære, er noe den norske stat må ta det meste av ansvaret for sammen med dets "adopsjonsforeninger". Tanken om å å kjøpe seg barn utlandet, kom ved statens innføring av statsgodkjente barnehandlere i 1969. I så måte har Kari Ann Volden ikke gjort seg skyldig i noe kjøp av barn i større grad enn noen av de som har kjøpt seg barn for adopsjon via staten egne "adopsjonsforeninger".
Strengt tatt har ikke Volden kjøpt noe barn for adopsjon. Hun ha sålangt kun kjøpt og betalt en tvillingfødsel hun etter norsk lov ikke er mor til. Dumt av henne, tragisk for barna, men likevel reell mulighet for tvillingene til å vokse opp med lovlige og gyldige foreldre om Kari Ann Volden ikke stiller sine egosentriske ønsker og behov i veien.
Jeg er glad jeg fra norsk side ikke ble satt i en slik situasjon som disse tvillingene. På den annen side sørget den norske stat å skille meg fra min lillesøster - mot min mors vilje og samtykke til adopsjon. Det er i alle fall noe dette søskenparet synes å kunne bli spart for.
Hva kan man lære av denne Volden-saken? For den som vil og ikke minst de som tenker på å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn født i utlandet av utenlandske foreldre, er det svært mye. Det samme kan sies for de som fabler om å bli foreldre ved et betalt surrogati bygget på en slik avtale med noen utenlandsk mor i en fremmed stat:
Adopsjonsinstituttet er det Norge har åpnet for som gjør surrogatforeldreskap totalt unødvendig, og har gjort det i Norge siden 1917.
.
Det er ikke nok for Volden å være tvillingene pleieforeldre fordi hun dermed er tvunget til å oppfylle denne oppgaven og ansvaret i India. Volden kunne brukt det som tusener av andre i Norge har gjort for å bli et utenlandsk barns lovlig og ganlig adoptivforelder etter norsk lov: Skaffet seg et lovlig og gyldig samtykke.
Mine egne adoptivforeldre var kanskje noen av de første i Norge som gitt systematisk til verks for å bli lovlige adoptivforeldre til et utenlandsk søskenpar, da de bestemte seg for dette i 1952. Takket være tilhørigheten til den norske overklassen og slike nettverk slike ofte har, ble det fort klart for dem at dette var en helt legal mulighet som kun var begrenset av økonomiske rersuser og tilgang til rett informasjon om barn i utlandet som kunne adopteres i kraft av foreldrenes samtykke. Ikke uventet lot de seg bistå av en kvinnlig jurist som arbeidet ved Eidsivating lagmannsrett og i tillegg var aktiv i norsk flyktningehjelp. Råd til flytransport med eskorte, hadde selvagt ekteparet Johanssen i 1952.
Ekteparet Johanssen var også i stand til å lese adopsjonsloven. En lov som skulle være enkel å forstå både for barns foreldre og de som kunne bli barnas adoptivforeldre. Alt berodde på foreldrenes lovlige og gyldige samtykke etter norsk lov og rettsstandard. Pluss at ekteparet Johanssen ble ansett skikket til adoptivforeldre; hvilket et ektepar fra overklassen alltid ble.
Jakten på et barn man kunne bli adoptivforeldre til, betø søken eller jakten på noen utenlandske foreldres samtykke til adopsjon som etter norsk lov ville gi jegerne rett til norsk adosjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon. Norsk adopsjonsbevilling var det enkleste siden adopantene hadde bosted i Norge og barna befant seg i et land hvor adopsjonsinsituttet var innført og gjort til en rettslig realitet. Det norske adopsjonsinstituttet var adoptert fra Tyskland via Danmark da det ble vedtatt innført i Norge 1917.
Hundrevis av ektepar i Norge har siden 1952 tatt etter ekteparet Johanssen ved å sikre seg en direkte privat adopsjon uten innblanding fra statens side. Det kunne også Kari Ann Volden gjort 58 år senere, om hun på forhånd hadde gjort de nødvendige ansvarlig undersøkelsene og dermed visst at hun måtte søke seg samtykke fra barnets foreldre for å kunne bli barnets lovlige adoptivmor. - Kari Ann Volden gjorde ikke det, og rotet seg inn i et uføre hun selv må betale prisen for. Tvillingene har det sikkert bra i India og helt siden de ble født.
Høyesterett har i Norge klart slått fast at intet er noen "adopsjonssak" om det i saken ikke finnes noe samtykke til adopsjon gitt av barnets myndige foreldre. Det har stått i adopsjonsloven siden 1917. En lov også Kari Ann Volden burde være i stand til å lese og forstå.
Det er intet forbud i norsk lov mot at noen betaler for at en kvinne blir gravid og føder et barn moren/foreldrene så lar vokse opp hos noen andre. Dette er ikke adopsjon, men kan bli en lovlig adopjon om foreldrene, etter at barnet er blitt 8 uker gammelt, gir sitt lovlige og gyldige samtykke til adopsjon. Det har Kari Ann Volden ikke skaffet seg eller sikret seg.
Jeg prøver å sette meg inn i tvillingenes situasjon. Tvillingene ønsker å få lovlige og gyldige foreldre som vil sikre dem en god og trygg oppvekst og dermed sjansen til et godt og trygt voksenliv. Kari Ann Volden har, siden hun rotet seg inn i denne situasjonen, hatt full anledning til det. Etter indisk rett har hun full rett til å gi sitt samtykke til adopsjon, slik at barna sikres - ikke bare en adoptivforeldre, men to adoptivforeldre! Barnas beste - som tvillinger - er vel uten tvil to foreldre fremfor bare en.
Kari Ann Volden vil ikke være med på noe slikt. Hun bruker alle midler i et forsøk på å bli tvillingene eneadoptivmor fordi hun selv har så sterkt ønske om å være foreldre til noe barn - vel og merke i Norge. Før eller siden vil disse tvillingen bli såpass store at de vil se og forstå hva Volden har gjort og hvorfor, men de vil også se og forstå hva Volden har hindret dem å bli: Noen gifte indiske eller utenlandske gode voksnes adoptivsønner. Tvillingene vil godt forstå hvorfor de ikke vokste opp med sine indiske foreldre etter norsk lov eller hvorfor de endte som adoptivbarn.
Før eller siden vil Kari Ann Voldens stress og frustrasjoner kunne gå ut over tvillingene. Historiene om de som har tatt seg av noen andres barn, med den følge at livet går på tverke, finnes det mange av. Ofte ser man at barna på en eller annen måte for unngjelde for dette. I noen tilfeller blir barna rett og slett lagt for hat for å ha ødelagt den voksnes "omsorgspersonens" liv. Barn blir lett en psykisk, sosial og økonomisk byrde, som kan unngås ved adopsjon eller ved barnevernstiltak.
Det er grunn til å være bekymret for tvillingene. Spesielt fordi Kai Ann Volden har valgt å blokkere for "barnas beste" ved å sikre barna en lovlig og gagnlig adopsjon. Det er intet som tyder på at Kari Ann Volden skal være den beste match for disse barna. Kanskje et indisk ektepar i india eller et amerikansk ektepar med innslag av indisk etnisk opprinnelse, er det optimale.
Det betyr ikke at Kai Ann Volden skal være uskikket til å kunne bli adoptivmor, men da må hun sørge for at noen barns foreldre vil at hun skal være det for foreldrenes barn.
Offer for statens myndigheter?
Kari Ann Volden er likevel et offer for norske myndigheter - adopsjonsmessig. Da staten fikk presentert dette som en mulig bevillingssak, skulle staten oppfyllt sin informasjonsplikt og informert Kari Ann Volden at hun måtte har foreldrenes lovlige og gyldige samtykke til adopsjon for at den norske stat skulle ha noen forpliktelser overhodet. Det gjorde ikke statens adopsjonsgud: Morten Stephansen og hans medarbeidere. De valgte å å forsvare sin illegale adopsjonspraksis ved å rette fokus på noe helt annet og gjorde spørsmålet om adopsjon avhengig av noe helt annet enn lovens klare og ufravikelige vilkår: Foreldrens samtykke til adopsjon.
Åraken til denne myndighetsmisbruket, er at de norske adopsjonsbyråkratene ikke vil ha noe fokus på foreldresamtykker til barn som hentes ulovlig til Norge ved statens "adopsjonsforeninger" hvor slike nødvendige foreldresamtykker er noe den samme stat lukker øynene for. Den norske stat liker ikke tanken på at nordmenn i Norge skal kunne bli adoptivforeldre slike mine adoptivforeldre ble uten bruk av noen "adopsjonsforening" og bruk av statsgodkjente barnehandlere. Adopsjonsbyråkratene i Norge vil ha samtykkeretten hos seg selv - ikke hos barnas utenlandske og delvis norske foreldre!
Det er dette Kari Ann Volden og tvillingene egentlig er offer for: Norsk statlig makt- og myndighetsmisbruk. Forskjellsbehandling og et statlig korrupt adopsjonsregime. Hvis statens adopsjonsmyndighet hadde vært av den rette sort, så ville de med hjemmel i norsk lov ansett surrogatavtalen som et gyldig samtykke til adopsjon fra den dag tvillingene var blitt 8 uker gammelt.
Surrogat-avtale likestilt med samtykke til adopsjon?
Surrogat-avtale som et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon? Ja, Høyestrett har fastslått at et samtykke til adopsjon må tolkes etter samtykkeavgiverens mening og intensjon med sitt samtykke som foreligger i skriftlig form. Kan altså en surrogat-avtale likestilles med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra foreldrenes side, så skal den norske stat legge det til grunn.
Hvis Kari Ann Volden hadde skaffet seg en dytig advokat på feltet, skulle det egentlig ikke være noe problem å få domstolen med på at det indiske ekteparets surrogat-avtale ville bli et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon om avtalen også var å anse som rettslig gyldig etter at barna var blitt 8 uker gammel. Problemet for Kai Ann Volden er det er de indiske foreldrene som blir part i en slik sak, og siden Kari Ann Volden ikke kan dokumentere hvem disse er, kan hun heller ikke få prøvd saken for noen norsk domstol. Andre som vil bli adoptivforeldre i kraft av en surrogatavtale, bør i det minste sikre seg at avtalen klart identifiserer hvem avtalepartene er og at den ene er den som etter norsk lov ved fødselen blir barnets rettslige mor.
På den annen side, vil en surrogatavtale lett omgjøres til et lovlig og gyldig foreldresamtykke når barna er blitt 8 uker gamle eller eldre. Hvorfor det? Jo, fordi fødemoren vil jo ikke være mor til det barn hun har båret frem. En usikkerhet er at fødemoren kan ombestemme seg og vil at det fødte barnet skal få andre adoptivforeldre og gi disse sitt samtykke. Vel, det er jo ikke noe å bekymre seg for, fordi man i Norge ikke tillater at noen blir foreldre i kraft av surrogati alene.
I Norge roter mange rundt i denne familiesuppa. Rotet og uklarhetene omkring lovlig og gyldig adopsjon, som i utgangspunktet er en enkel og klar affære, er noe den norske stat må ta det meste av ansvaret for sammen med dets "adopsjonsforeninger". Tanken om å å kjøpe seg barn utlandet, kom ved statens innføring av statsgodkjente barnehandlere i 1969. I så måte har Kari Ann Volden ikke gjort seg skyldig i noe kjøp av barn i større grad enn noen av de som har kjøpt seg barn for adopsjon via staten egne "adopsjonsforeninger".
Strengt tatt har ikke Volden kjøpt noe barn for adopsjon. Hun ha sålangt kun kjøpt og betalt en tvillingfødsel hun etter norsk lov ikke er mor til. Dumt av henne, tragisk for barna, men likevel reell mulighet for tvillingene til å vokse opp med lovlige og gyldige foreldre om Kari Ann Volden ikke stiller sine egosentriske ønsker og behov i veien.
Jeg er glad jeg fra norsk side ikke ble satt i en slik situasjon som disse tvillingene. På den annen side sørget den norske stat å skille meg fra min lillesøster - mot min mors vilje og samtykke til adopsjon. Det er i alle fall noe dette søskenparet synes å kunne bli spart for.
Hva kan man lære av denne Volden-saken? For den som vil og ikke minst de som tenker på å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn født i utlandet av utenlandske foreldre, er det svært mye. Det samme kan sies for de som fabler om å bli foreldre ved et betalt surrogati bygget på en slik avtale med noen utenlandsk mor i en fremmed stat:
Adopsjonsinstituttet er det Norge har åpnet for som gjør surrogatforeldreskap totalt unødvendig, og har gjort det i Norge siden 1917.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
