Å adoptere andre tanker om adopsjon........

Adopsjon av barn bygger på noens tankegods.

Adopsjon er et stort og mektig ord....

"Adopsjon" står for meg:

Adoption of children, ideas, choises, goals and feelings is a right for everyone. Adopt just and for the right reasons - and be safe and happy.

NOEN TANKER

I forhold til adopsjon knyttet til barn, er det et spørsmål for barnet hva det kan og skal adoptere.

Jeg synes ikke dette spørsmålet skal besvares av et barne- og adopsjonsmarked, ei heller av "de som vil adoptere", ei heller av noen statlig myndighet eller andre enn barnet selv.

Man kan hjelpe adopterte barn til å adoptere det riktige fremfor det gale.

Hvordan skal adoptanter og adopsjonsvillige i Norge klare noe slikt uten å ville lytte til de adoptertes dyrekjøpte erfaringer?

Hvorfor velger så mange voksne i Norge å lytte til barne- og adopsjonsmarkedets norske og utenlandske operatører og andre i Norge som søker profitt i dette markedet?

Hvorfor angripes voksne adopterte i Norge om de taler dette markedets aktører midt imot?

Hvorfor skal ikke de opprinnelige foreldrenes kjennes, sees og  lyttes til?

Adopsjonsinstituttet bygger på ideer, verdier og rettigheter son burde vært adoptert som ukrenkelige i Norge for mange tiår siden.  - Også av den norske stat.

Adopsjon kan være en så fin ting.........

Noe mer fint og skjørt kan vanskelig tenkes........

Hver gang jeg opplever voksne adopterte med adopsjoner, adoptivforeldre og et liv som adoptert hvor alt er så naturlig på plass, godt og riktig, blir jeg så glad.........

Det er som å treffe eldre ektepar hvor alt synes å ha vært naturlig på plass, godt og riktig.  Ikke bare for ekteparet selv, men også for deres barn og barnebarn.

Adopterte med adopsjoner som har blitt dem til gagn, slik det skulle være sikret en rett til, kan man få bekreftet i deres ikke-adopterte barn, barn, barnebarn, adoptivforeldre og opprinnelige foreldre med disses familier. Alle lever i en harmonisk, trygg og tett ytre og indre verden hvor alle har adoptert hverandre og behandler hverandre som sin mest kjære, nære og viktigste venner.  På tross av og på tvers av alt som skulle kunne skille.

Hva er hemmeligheten?  Flaks? Bestemt av statens myndigheter og bygget på et "vedtak"?

Noen byggestener må være på plass fra barnet er født, men det meste avgjøres ved valg på foreldresiden og adoptantsiden i persioden fødselen og til barnet har flyttet inn i sitt nye hjem. Valg som går på å ville se, forstå og kommunisere med hverandre om et barn som ikke har så mye "språk".

Det er noe felles og grunnleggende ved alle adopsjonsforhold. For meg har dette innsynet gjort meg til adopsjonstilhenger av den ekte og gagnlige adopsjonstypen.  Den som så altfor få adopterte i Norge har opplevd - til tross for at hver og en skulle være sikret en slik opplevelse om statens myndigheter - først og fremst - hadde gjort sine lovpålagte plikter og oppgaver.

A-magasinets propaganda for barne-import for adopsjon.

Aftensposten løper norske barnehandleres ærende

Å være medlem i en "godkjent adopsjonsforening" betyr at man er en motpart og ofte en trussel mot noen utenlanske mødres barn. En slik forening/organisasjon har somformål å få tak i utenlandske mødres barn, slik at det enkelte medlem skal få dekket sine barneønsker og -behov. - I bytte mot penger, ved å være aktive på barne- og adopsjonsmarkedet. En "godkjent adopsjonsforenings" eksistens er helt avhengig av den profitten som kan skapes ved å utnytte noen utenlandske mødres/foreldres barn for medlemmenes vinning. Målet oppnås ved bruk av ett virkemiddel: Norsk pengemakt.

Hvor mange av Aftenpostens journalister og redaktører som har vært medlem/kunde i en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976 vites ikke. Ei heller hvor mange som i dag har en slik status eller som søker seg en slik status. Det man vet, er at svært mange av de ansatte i Aftenposten har eller har hatt en meget sterk egeninteresse av å presentere stoff i avisen som er til fordel for dem selv.

Til denne gruppen må man utvide habilitetsinnholdet til å omfatte nærstående til Aftenpostens journalister og redaktører: Bror, søster og barn.  Tilsammen en stor, mektig gruppe som har en sterk egeninteresse av alt stoff om adopsjon og barneimport spesielt, blir presentert i Aftenpostens spalter til egen fordel.

Jeg har miset oversikt over alle de journalister - kvinnlige spesielt - som har kontaktet meg siden 1994 for å få svar på noen spørsmål som har plumpet ut med at "jeg skal selv søke om adopsjon" eller "jeg i en adopsjonsprosess". - Da er vedkommende plassert, og jeg svarer deretter. Omtrent ingen, bortsett fra en kvinnlig NRK-journalist - ville høre om noen kritiske sider ved det de var invovert i eller ønsket å medvirke til. Honnør til den kvinnlige journalisten om erklærte at hun forkastet tanken på å bli medlem/kunde av en "godkjent adopsjonsforening", men samtidig informerte meg om at hun ikke kunne arbeide med adopsjonsspørsmål av frykt for ubehageligheter med kollegaene på jobben.

.
Juli 2011 og A-magasinet.

22.7. 2011 presenterer A-magasinet et glanset propagandaprodukt for kjøp av utenlandske mødres barn for adopsjon ved å kaste alle etiske og moralske normer som en dekning av slikt stoff utløser. En gratisannonse for de norske barne- og  adopsjonshandlerne, man neppe har sett maken til i norsk presse når det kommer til adopsjon. Adopsjonsmessig sett bidrar produktet i A-magasinet ikke til at folks kunnskap og viten om adopsjon blir bedre, men derimot langt dårligere om produktet oppfylte normale standarder for god journalistikk og godt redaktørskjønn.  Man skulle nesten tro at både journalisten og redaktøren var medlem av Adopsjonsforum.

Jeg er selv hentet til Norge for adopsjon, og har lest Aftenposten omtrent daglig siden 1958. Jeg tjente til reiser, fest og mye annet som avisbud for morgennummeret under hele gymnastiden. 1995 tipset jeg Aftenposten om en ukjent  departemental rapport som førte til store oppslag om "prisen på adoptivbarn". Rapporten var laget for å finne begreper som skulle skjule at Adopsjonsforum drev med barne- og adopsjonshandelsvirksomhet, og var utarbeide av et medlem av Adopsjonsforening som også hadde skaffe seg et utenlandsk barn i kraft av sitt medlemskap.  Aftenposten fikk etter oppslaget en telefon fra Norges største og mektigste barne- og adopsjonshandler: Ketil Lehland som naturlig nok klaget, og ville ha Aftenposten til å beklage at de haddet skrevet "prisen for adoptivbarnet" i stedet for "prisen for adopsjonen".

Etter det ble det internt i Aftenposten bestemt at man skulle følge Lehlands vilje. Alt som kunne føre tankene hen til kjøp av eller handel med barn med sikte på adopsjon, skulle Aftenposten i fremtiden fraholde seg fra å sette på trykk. 

Linjen ble siden fulgt og det er nok å vise til Aftenpostens oppslag 18.7.2011 om at det er blitt "Dobbelt så dyrt å adoptere" fulgt opp av propaganda-produktet i A-magasinet 22.7.2011.

.
Aftenposten har valgt å gå mot et surrogati-marked.

Aftenposten og dens medlemmer i "godkjent adopsjonsforening" vil ikke at deres organiserte barne- og adopsjonshandelsvirksomhet skal komme i dårlig lys, slik den har blitt i debatten om Norge også skal la nordmenn få tilgang til surrogati-markedet. Tilhengerne i Norge har sammenliknet betalt surrogati med en barnehanden som skjer under dekke av "adopsjon"; hvilket Aftenposten av naturlige grunner ikke liker.

At den forherligede barneimporten Aftenposten mer eller mindre direkte har vært bidrager til siden 1976, skal miste sitt omdømme ved å bli avslørt, vil skape store problemer for alle de i Aftenposten som har vært aktive gjennom en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976.  Mange i Aftenposten sitter med adopterte barn de har skaffet seg på en måte de frykter skal bli avslørt for å være en kynisk barnehandel; hvilket naturlig nok vil ødelegge mange betalte "adopsjonsidyller" om slike tanker skulle bli adoptert av de dyrebare adoptivbarna.  At de skal begynne å se på sine adoptivforeldre som barnekjøpere og det som kanskje værre er, slik Aftenposten i årtier har villet dekke over, kan være mer enn en katastrofe for mange voksne om har hoppet blindt på tilbudene barne- og adopsjonsmarkedet har hatt de siste 30 årene.

Siden Afteposten har tatt politisk stilling mot surrogati på nåværende tidspunkt, er det om å gjøre å gi almenheten inntrykk av at surrogati ikke er nødvendig når man kan adoptere.

Klarer Aftenposten virkelig å  få folk til å tro at den norske barne-importen for adopsjon er mer moralsk og etisk høyverdig enn betalt surrogati?  Blir det ikke i realiteten en slags "verdikamp" hvor kjøp av heroin (et utenlandsk barn) fremstilles som bedre enn kjøp av harsj (kjøp av surrogat-tjenester)?

Realiteten er at både den norske barneimporten er mer ulovlig og befengt med mer kriminalitet enn barneimporten via surrogati som også er ulovlig.

.
Hva er minst ulovlig og skadelig?

Jeg kan ikke etter beste evne se at det kan være noen tvil.

Det er bedre å etablere en kontrollert surrogati-marked for nordmenn enn å opprettholde barne- og adopsjonsmarkedet som aldri skulle fått eksistere i Norge.

De norske barne- og adopsjonshandlerne (medlemmene av en "adopsjonsforening") skjønner at butikkene deres kan være truet. Omdømmet er allerde skadet, og frykten for misligheter knyttet til disses foreningenes virksomhet siden 1976 har begynt å spre seg i egne rekker.

A-magasinet spilles ut som et nesten desperat kort i denne famøse "verdikampen" knyttet til norsk barnehandel. "Hvitvasking" av norsk barnehandel og uekte adopsjon på sitt mest ekstreme, fra Aftenpostens side.

Man må undres: Vil Aftenposten noen gang gi Kari Ann Volden en slik presentasjon i A-magasinet?

Moralsk og etisk står nok Kari Ann Volden langt sterkere enn og satt langt viktigere spor enn Solveig Vija Wendt.








.

De utenlandske "fødemaskinene" for statens barneimport

1976 vedtok den norske stat bruk av utenlandske "fødemaskiner".

I all hemmelighet vedtok AP-regjerningen ved sosialdepartementet at utenlandske unge ugifte mødre skulle være "fødemaskiner" for norske adopsjonskåte som et salgs statlig velferdsgode for norske ektepar i Norge som var "plaget" av et "barneunderskudd". Staten skulle hjelpe til ved å utgi barna for Stortinget som  "foreldreløse eller forlatte" og lage nye fødselsattester som viste at barnas fødeforeldre var de norske statsgodkjente barnekjøperne.

Det norske barne- og adopsjonsmarkedet eksploderte i årene fremover, og staten svarte med å gi 30.000 kroner i støtte til hvert gjennomført barnekjøp i 1990.

Staten bestemte at barna ikke bl født av en mor, men av "et land".  Adoptertes rett til opplysninger fra departementet om hvem de utenlandske opprinnelige foreldrene var/er, ble begrenset  av staten til å å få opplyst hvilket land man ble tatt fra.

.
Surrogati på sitt værste

Helt siden den kinesiske stat begynte å eksporere kinesiske barn til det vestlige barnemarkedet i 1988, har den norske stat og regjeringer godtatt at kinesiske mødre og fedre, skal ha funksjonen som surrogatforeldre til norske statsgodkjente barnekjøpere.  Den norske stat har alltid dekket over dette surrogatiet ved å utgi dette som lovlig adopsjon og kalt dette bevisst feilaktig for "adopsjon". De kinesiske mødres barn i Norge utstyres med en norsk fødselsattest hvor det står at deres fødeforeldre er herr og fru Nordmann, selv om enhver idiot kan SE at det er en umulighet.

At de kinesiske mødrene og fedrene ikke har gitt sitt samtykke til verken å fungere som surrogatforeldre for nordmenn i Norge eller til noen adopsjon, har den norske stat, regjerning og statsrådet ikke villet bry seg om i det hele tatt: For disse har det viktige vært å ha et fungerende statlig velferdstilbud basert på utenlandske mødre og fedres rettslige barn.  Norsk statlig barnebortføring i organiserte former.

Barna har den norske stat bevisst valgt å gjøre totalt rettsløse, dere egentlig utenlandske foreldre har den norske stat rett og slett SLETTET ut av saken og gjort til ikke-personer, og staten har gjort seg til ikke bare medvirker til grove kriminelle handlinger, men oppfordret til det, forsvart det og brukt alle former for myndighetsmisbruk i så måte.  Også dokumentfalsk.

.
Surrogati-debatten i 2011 - et vannskille.

35 år etter at den norske stat og regjerning i all hemmelig innførte sitt statlige barnimportregime basert på barnebortføring, "fødemaskiner", illegale adopsjoner og organisert kriminalitet, klarer en enslig kvinne fra Røst å bryte den norske stats adopsjonsbedrageri ved å få adoptere et tvillingpar i India.

Kari Ann Volden klarer - riktignok ubevisst og mot sin vilje - å avdekke den norske stats surrogatibedrageri ved at sterke krefter i Norge reagerer sterkt og rett på staten behandling av Volden og tvillingene hun har adoptert etter ønske, vilje og samtykke fra de indiske foreldrene.  Tvillingene er ikke født av/kommet fra India, men ut av kroppen til en gift indiske kvinne med navn, identitet og et ansikt på norsk TV. - Slik alle utenlandsfødte adopterte i Norge også skal ha gjort.

Ordet "barnhandel" blir i Norge for føste gang brukt i en norsk debatt ved anskaffelse av barn man selv ikke har født som mor. Et ord den norske stat og regjerning siden 1976 aldri har ville ha noen diskusjon og debatt om. Minst av alt departementet Tove G Smith, Bufdirs Morten Stephansen og regjerningens såkalte "adopsjonsutvalg".  De statsgodkjente norske barnehandlerne med Øystein Gudim fortviler og gjør den ene avslørende dumheten etter den andre i debatter på sol.no og ved bruk av en advokat.

Debatten i 2011 skjer ved en riktig og nødvendig kobling mellom utenlandsk surrigati og utenlandsk bruk av mødre som fødemaskiner for norske statsgodkjente barnekjøpere som må vente mer enn 4 år på at en betalt barnehandel skal gå i orden.

.
Internett-debatter.

Statens informsjonsverden var helt annerledes da AP-regjeringen i 1976 vedtok å etablere en norskt barne- og adopsjonsmarkedet. Styrt og kontrollert av den norske stat selv.

Den norske stats barne- og familiepolitikk har siden 1945 vært en nasjonal skandale og skam, men ført ved at det norske folk fikk mulighet til fri informasjonsflyt via internett, har det vært mulig for Norge og ansvarlige nordmenn å demokratisere den norske stats barne-, familie- og adopsjonsregime fra et totalitært eneveldig til et regime under normal demokratisk kontroll.

Barne-, familie- og adopsjonsrett bør tas bort fra den norske stats hånd og overføres til et domstolsregime. Selvsagt vil ikke staten selv og dens godt betalte barnebyråkrater frivillig gi slipp på sine maktrevirer, sitt inntektsgrunnlag og sitt patetiske handlingsgrunnlag, men tiden bør i et vestlig demokratisk land være slutt på at en stat skal ha noen gudommelig makt over barn, gravide, fødende og de som blir foreldre på den naturlige måten.

I god norsk sosialistisk ånd har den norske stat med AP i spissen siden 1945 valg å sosialisere fødte barn i Norge og gjort staten til alle barns overforeldre. Ideen for dette er lett å se hvor kom fra. Det er ikke for ingen ting at venstresiden hyller begreper som "landsfader" og "landsmoder".

Jeg synes ikke om slike statsregimer og den slags politiske ledere som fritt og uten domstolskontroll skal fungere som overfar eller overmor - ikke til alle barn i Norge, men også i andre land. 

Min mor het: Katharine Reise - uansett hva den norske stat måtte ha gjort i forhold til det. Jeg har aldri adoptert noen "far" ved navn Gerhardsen og heller ikke noen "mor" ved navn Brundtland, og kom ikke å fortell meg at slike personer skal fritt bestemme hva som er noe barns i Norges "beste". 

.

Avskaff statens adopsjonsregime først!

En liten lovendring i adopsjonsloven er alt som skal til for at alle adopsjonssaker behandles av domstolen fremfor av norske statsansatte byråkrater som ynder å operere i hemmelighet og mest opptatt av sitt eget beste og løpe ærender for en overklasse som sikler etter underklassens barn.

Norske kvinner sluttet å fungere som "fødemskiner" for overklassen i Norge på 1970-tallet, til den norske stat i 1976 bestemte at utenlandske rettsløse mødre skulle overta den rollen og funksjonen.

Hva slags statsmakt er det egentlig venstresiden og de norske sosialistene har skapt og kan skryte av?

Norsk lov tillater surrogatmødre!

Kanskje så er tilfellet?

Jeg skulle heller sett at min utenlandske mor hadde en surrogati-avtale med mine norske adoptanter!

Mitt engasjement for en adopsjonsløsning for Kari Ann Volden og tvillingene, har gitt meg en del nye synspunkter og perspektiver på surrogati og adopsjon. Jeg har tenkt gjennom det hele - og det er ikke lite - helt på nytt med en ny innfallsvinkel.

Har vært innom det meste om i en tankeboks inneholdende. Abort, adopsjon, surrogati og infertilitet.

Hva om min utenlandske mor var en surrogatmor?
Hva er egentlig en surrogatmor?
Hvem avgjør dette?
Hva bygger en slik avgjørelse på?

Å ta det enkle først:
Hvis min utenlandske mor var surrogatmor for ekteparet Johanssen i Norge, ville jeg syntes det var langt bedre og lettere å leve med enn som et rent adopsjonstilfelle. Ennå bedre om min norsk adoptivfars sæd var brukt for et slikt surrogati.

For ekteparet Johanssen ville nok en surrogatløsning vært å foretrekke, slik det selvsagt er for de fleste som ønsker seg noen ukjente foreldres barn. Enten foreldene er norske eller utenlandske.

Sålangt kan man si at foreldreskap direkte ved en surrogatavtale, er å foretrekke for barnet og adoptantene målt i forhold til ordinær adopsjon.

.
Så til det vanskelige: Hva er en surrogatmor?

Norsk lov tillater surrogatmødre!

En kvinne som bestemmer seg for å føde et barn for at andre skal bli barnets mor, er en surrogatmor.
En kvinne som avstår fra abort for at andre skal bli barnets mor, er en surrogatmor.

Morens valg som surrogatmor gir seg uttrykk i morens skriftlige og gyldige samtykke til adopsjon. - Skal man tillate å hoppe over adopsjonsmomentet?

SV's. Lysbakkens og Regjerningens adopsjon av nazistaten "Lebensborn"

Nazistatens adopsjonspraksis og -politikk ser ut til å ha overlevd i Norge i 70 år!

Hitlers famøse statlige Lebensborn-opplegg trodde man gikk i graven med både Hitler og nazistaten. En tysk sosialsistisk statsmakt  om så på barn og foreldre som statens eiendom og derfor kunne gjør hva som helst med. Nazistaten var raskt ute med å misbruke det tyske adopsjonsinstituttet ved å skaffe seg kontroll over både lovverket og de tyske familiedomstolene.

Quisling og hans regjerning slapp villig inn nazistaten barne-, familie- og adopsjonspolitikk i Norge som resulterte i den norske varianten av Lebensborn: Norske kvinner skulle være surrogatmødre for tyske ekterpar i Riket.  Norske kvinner ble av staten gjort til frivillige fødemaskiner og lokket med god "betaling" fra staten på forskjellig vis, statsbetalte surrogatmødre......

Man ønsket å ta kontroll over mor og barn for senere å bruke barna som erstatning for nedgang i antall tyske fødsler som følge av krigen. Etter Hitlers uttrykkelige ønske ble denne politikken i første omgang iverksatt kun i Norge og Nederland.

Det mest kjent surrogathjemmet i Norge lå like vest for Oslo. I Bærum og het Godt Haap. AP-regjerningen etter krigen brukte denne infrastrukturen etter krigen til å bli kvitt norske kvinners "tyskerunger". Mange av disse havnet som adoptere i Sverige uten at de svenske adoptivforeldrene fikk vite sannheten om barna og deres fødeforeldre. Det sørget den norske staten for. 

Dette ble forløperen til den norske stats tvangsadopsjoner som Stortinget sluttet seg til i barnvernsloven av 1953. Dette resulterte i at Norge ble dømt for rettsstridig tvangsadopsjon av Den europeiske menneskerettsdomstolen som det eneste av de nordiske land på slutten av 1990-tallet.


.
Den norske regjerings "lebensborn-opplegg" anno 2011.

Den norske sosialistiske regjernings mål om å sikre homofile og gifte enkjønnede barn for adopsjon, ble en fiasko fordi det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ville ikke selge barn for adopjon til slike, selv om kjøperne var godkjent av den norske stat.

Hvordan skulle da de norske sosialistene kunne bruke adopjonsloven til denne velgergruppens beste og slik de hadde gitt politisk løfte om?

En statlig utnevnelse av en politidirektør og statens feilregistreringer i folkeregisteret av enkjønnede ektepars registrering av barn ga en mulighet ved å revitalisere Lebensbornkonseptet: La utenlandske surrogatmødre fungere som fødemaskiner for enkjønnede homofile gifte i Norge, ved å bruke statsmakten til å lage "adopsjoner" som passet for denne norske velgergruppen som jo urettferdig manglet barn å være foreldre til.

Nå hadde den samme norske sosialistiske statsmakten allerede i 1976 i all hemmelighet bestemt at utenlandske fargede mødres barn, skulle få være fødemaskiner for hetrofile gifte, forutsatt at de norske ekteparene fikk statens kjøpstillatelse. Det ble en lukrativ forretning for den norske barne- og adopsjonshandlerne, og gjorde Norge til et vestlig land med en statlig barneimportordning man ikke i Europa hadde sett siden den tyske nazistaten importerte barn fra okkuperte land for adopsjon i Riket.

Følges SV's, Lysbakkens og den rødgrønne regjeringens nåværende tanker og spor opp i handling, slik Lysbakken i juli 2011 har signalisert er regjeringens mål, vil den norske at snart ha etablert en ny barneimport- og adopsjonspraksis:  Basert på utenlandske surrogatmødre.

Så lenge dette Lebensborns-prosjektet i den første fasen ikke foregår i Norge og norske kvinner er fødemaskiner, har Lysbakken på vegne av den norske stat og regjerning klart gitt uttrykk for at et slik opplegg er helt politisk greit og skal være noe det norske samfunn skal slutte opp om. Selv Hitlerstaten var klar over det tyske folk ikke ville akseptere slik adopsjonspraksis, og sørget derfor for at det tyske folk ikke fikk vite annet enn at "barna dere er tildelt, kan lovlig adopteres".  - Hva annet skulle de tro?

Da barna som ble adoptert på denne måten, ble voksne og etterhvert oppdaget sannheten, ble de påført et voksenliv som for de fleste var et evigvarende helvete. - Slikt bryr ikke SV, Lysbakken og Stoltenberg seg om å ville vite noe om engang. For dem er det viktig å bruke/misbruke statens makt for å holde sine homofile velgere happy ved å gjøre disse til foreldre i strid med dagens norske lov, men basert på gammelt nazi-grums som tydelig har overlevd i visse norske kretser. Kretser som er historieløse og har det samme dårlige forhold til adopsjon som nazistaten, Fanco-staten, den kinesiske stat og en rekke korrupte udemokratiske statmakter i forskjellige "giverland" Norge finner sine utenlandske fødemaskiner for adopsjon.

Historiens ondskap vil alltid gjentas som følge av at "staten er et udyr".  (Fritt etter Nietzsche)

Det er noe merkelig at Norge har en statsråd som er en slags "ubervater" for alle barn i Norge som mener han kan skalte og valte med unge mødres og fedres barn som han vil, og opptre som barn i Norge er statens eiendom og barn skal oppfostres til å bli gode tjenere av den norske sosialistiske statsmakten. Kanskje ikke unormalt for enhver form sosialistisk statsmakt?
.

Paradokset - sett i et barneperspektiv

Vurderer man den norske stats barneimport basert på utenlandske "fødemaskiner" som staten støtter med kr. 41.000 pr. kjøpt barn, og regjeringens ønsker om å sikre enkjønnede gifte barn for adopsjon ved bruk av utenlandske surrogatmødre/"fødemaskiner, må det bli kompliserte tokninger og vurderinger siden det internasjonle barnemarkedet ikke selger barn til enkjønnede ektepar.

Man må altså gjøre noen gruppeinndelinger: 
(A).  En vurdering hvor adoptantene er av samme kjønn som de som ble foreldre ved fødselen.
(B).  En helt annen vurdering om adopantene IKKE er av samme kjønn som foreldrene til det fødte barnet.

Mye tyder på at alternativ (A) for barnets del er mer til gagn for barnet enn alternativ (B).
Begge alternativ er bedre enn det den norske stat skaper for utenlandske barn med sin barneimport for "adopsjon".

Jeg går ikke nærmere inn på det her, men det er vanskelig å se at et barn ulovlig kan skilles, stjeles og bortføres fra en kvinne som frivillig har stilt opp for noen eller en statsmakt eller et marked som surrogatmor. Barna slipper i alle fall mange slike vanskelige og vonde ubesvarte spørsmål, som er heftet ved det store flertallet av den norske stats "adopsjoner".

Paradoksalt kan man si at nazistatens Lebensborn i Norge var mer barne- og foreldrevennlig enn den norske stats organiserte barneimport for adopsjon av 1976. Også i forhold tilde brutale og krenkende adopsjonene den norske stat og samfunn påtvang unge norske kvinner etter krigen og frem til den dag i dag!

Det synes i dagens Norge å være noen som drømmer om  innføring av surrogati i regi av den norske stat som ydes "gratis" til de den norske stat synes skal få ta nyte godt av en slik ordning. Kanskje noen i disse kretser ser for seg unge norske kvinner som statsgodkjene surrogatmødre, som kan sendes til utlandet for "å klekke" i all hemmelighet og komme tilbake til det norske samfunn med et statlig "studiebevis"?

SV, Lysbakken og Stoltenberg vil vel ikke la surrogati være en persolig og privat sak i Norge og for nordmenn?

- Det ville heller ikke nasjonalsosialisten Adolf Hitler, den kinesiske stat, Franco som lot politiske motstandere fungere som sine lakeirs surrogatmødre før han drepte de fleste av mødrene, og heller ikke korrupte diktatur-regimer som den norske stat ynder som "giverland" for norske statsgodkjente barnekjøpere og barnehandlere.
.

Adopsjon og surrogati - en side av samme sak.

Når skal en kvinne avtale å skille seg fra sitt barn?

Adopsjonsloven er klar på at en mor kan ikke gyldig avtale å skille seg fra sitt barn for adopsjon før barnet er blitt 8 uker gamle. Den europeiske adopsjonskonvensjonen sier 6 uker. Først da kan moren forplikte seg til å overdra sitt barn til andre i form av adopsjon.

Tilhengerne av surrogati, vil at en kvinne skal forplikte seg til å skille seg fra et kommende barn FØR det engang er unnfanget! Er det nødvendig i Norge`nå alle foreldre har adopsjonsrett?

I forhold til de statsgodkjente kjøpsadopsjonene staten lar nordmenn kjøpe seg i det internasjonale barne- og adopsjonmarkedet, er nok surrogati en langt bedre og human løsning. Så lenge den norske stat tillater og støtter nordmenns kjøp av utenlandske foreldres barn for adopsjon, bør vel den samme stat og regjering gå inn for at nordmenn skal kunne bli foreldre til barn på basis av en surrogat-avtale.

Debatten om surrogati settes heldigvis i sammeheng med de statsgodkjente barnekjøpene, staten betaler over 40.000 pr barn for med skattebetalernes penger.  Kanskje ender det hele med at det blir slutt på norsk statlig barnehandel med barn for adopsjon, og staten heller støtter og betaler for en løsning basert på surrogati?

Det må vel være et fremskritt?

.

Kjøpsadopsjonene - bygget på en norsk surrogati-holdning?

Helt siden de familierettslige adopsjonsinsituttet ble innført i Norge i 1917, har mange som har villet adoptere et barn sett på adopsjon om en slags surrogati-løsning. Gifte kvinner og ektepar har i mange tilfeller valgt bort eller vært tvunget til å finne seg i at ekteskapet ble barnløst. En del gifte kvinner tålte ikke en graviditet og barnefødsel, mens andre slet med infertilitet.  - Adopsjon ga grobunn for tanken om la en annen og helst ukjent kvinne føde barnet for dem, og synet på bortadopterende nyblitte mødre ble omtrent som synet på en surrogatmor for svært mange norske adoptanter.

Når så adopsjon i Norge lenge fungerte som en slags "etterfødselabort" for de uønskede gravide kvinnene, fikk adopsjonen i Norge i stor utstrekning preg av en norsk surrogati-ordning; basert på adopsjonsloven.

Da norske kvinner i Norge i løpet av 70-tallet ikke lengre fylte rollen og funksjonen som surrogatmødre, fant noen på at utenlandske mødre kunne ha en slik rolle ved å gjøres til anonyme "fødemaskiner" for nordmenn som hadde alt - bortsett fra ekteskap med barn.

Man kunne bestille et barn, få seg levert barnet på Fornebu og behøvde ikke ofre de utenlandske fødemaskinene en tanke. En kynisk virksomhet utviklet seg i Norge med statens hjelp fra 1976. "Internasjonale adopsjoner" ble i realiteten bygget på en særnorsk form for surrogati, men fremstilt  som ordinære adopsjoner; hvilket disse kjøpsadopsjonene absolutt ikke var.

Twitter for kunnskap om adopsjon

Jeg er blitt Twitter-bruker!

Å få tilgang til stoff om adopsjon på det internasjonale plan, var ikke enkelt før internett kom til. Internett har de senere å avdekket sider ved et internasjonale barne- og adopsjonmarkedet som dette markedet så enkelt klarte å holde skjult på grunn av manglende innsynsmuligher og åpenhet. Aktørene hadde pengemakt til å drive både propaganda og markedsføring som i all hovedsak har vist seg å være av den falske og kynisk profittmotiverte sorten.

Tilkomsten av Twitter har åpnet for tilgang til kritiske krefter blant bevisste og kunnskapsrike voksne adopterte rundt om i verden, dyp innsikt i hva som faktisk rører seg hos foreldre som påstå å ha "bortadoptert sitt barn", voksne adopterte som har oppdaget sannheten og ikke minst hva som rører seg i hodene til presse- og mediafolk som i alle år har vært solide norske kunder av dette barnemarkedet.

Twitter har gitt meg ny, bedre og raskere rapporter om hva som skjer på det internasjonale barnemarkedet, og langt større mulighet til bedre og kraftigere innsats mot den norske barnehandelsvirksomheten.
.

Det internasjonale barnemarkedet for "adopsjon" er under solid angrep.

Flere og sterkere krefter mot dette famøse barnemarkedet vokser frem.  Så sterke er kreftene at markedet angripes i stigende grad av både presse og media verden rundt.  Et eksempel er Syd-Koreas politiske oppgjør med sin korruptbaserte barne-eksport av 220.000 koreanske mødres barn til kjøpevillige i vesten.

Til og med krefter i Kina har kommet frem med avløringer som bekrefter det som er hevdet fra opplyste som meg selv.  Myndighetene i det korrupte Etiopia må bøye seg.

Det blir stadig mer vanskelig for politikere i den vestlige verden å holde sin hoder "stukket i sanden" for sin skammelige holdning til dette barnemarkedet, selv om  norsk politikker nok vil være de aller siste som vil dra hodet opp av sanden og innse en virkelighet de selv har vært med å skape.

.

Bedre hjelp og støtte for de som lider under den norske stats adopsjonsregime

Twitter gi mer muligheten til å gi mer bedre muligheter til å bistå alle som på en eller annen måte er blitt eller står i fare for å bli offer for den norske stats adopsjonsregime. Jeg får også en bedre mulighet til å hjelpe de som har rett til en norske offentlig anerkjennelse til en adopsjon enn tidligere.

Morsomt er det at Twitter hjelper til med å få avslørt pressefolks tøv om adopsjon, surrogatmødre og barnehandel.

Nye muligheter kommer til og snart vil også de nye mulighetene bli åpne og tilgjengelige for alle de utenlandske mødre og foreldre som har mistet et barn eller to til kyniske norske- og utenlandske barnehandlere.  Hva det kan og må føre til, kan bare fantasien sette en grense for.

Rettferdighet og adopsjon
Ofre for den norske stats adopsjonsregime har rett til rettferdighet, men det kan ta mange år for et illegalt adoptert og bortført barn og dets utenlandske foreldre å få en slik rettferdighet. - Slik skal det ikke være.

Den norske stats adopsjons- og barnehandelregime var ikke klar over da de begynte med den norske famøse barneimporten at den teknologiske utviklingen skulle bli dem til noen trussel og fare. Det var heller ikke diktatorene i en del araberstater da de etablerte sine regimer.

Internett siker informasjon som bidrar til overgep mot mødre og barn!

Det skal vi vel være glade for?

Telefon om adopsjonsseier!

Staten vil anerkjenne ekteparet Sikanders adopsjon!

Snart 4 år etter at ekteparet Sikander i Halden adopterte en gutt direkte fra et pakistansk ektepar  for snart 4 år siden, får jeg en telefon fra en opprømt, glad og stolt adoptivfar: Ejaz Sikander. Han forteller at advokaten har fått melding om at departementet vil gi adopsjonen norsk anerkjennelse etter en famøs "saksbehandling" på tre og et halvt år (3,5 år).

Gutten har så og si hele sitt liv ikke kjent andre foreldre enn ekteparet Sikander. En gutt som i Norge kunne lært å snakke norsk direkte, må nå i en alder av snart 4 år lære seg det som skulle vært hans morsmål. En gutt som har levde med sin adoptivfar i Norge, mens han selv har levd med sin adoptivmor i Pakistan, fordi den norske stat gjorde det slik.  Av hensyn til  "barnets beste", eller.......hvorfor?

Et mareritt og en tragedie går mot sn slutt.

Adoptivfaren, den norske statsborgeren av pakistansk opprinnelse, har nå fått vite at den snart 4 år gamle adoptivfamilien kan leve og bo i Norge og Halden som alle andre nordmenn som har blitt adoptivforeldre til et utenlandsk barn. Tiden med kone og adoptivsønn i Pakistan og ektemann alene i Halden, går mot sin forhåpentlige slutt. Tiden med et splitret ektepar og adoptivfamilie ser ut til å gå mot sin slutt.  - Snart 4 år etter at den norske stat sørget for det.....

En grusom og tragisk familietragedie ser ut til å gå mot sin ende. Raskt må man forvente.

Denne store gledens dag ka aldri gjøre godt igjen det den norske stat hr påført dette ekteparet og deres adopterte sønn av plager og lidelser i over 3 år.  At Ejaz Sikander i det hele tatt har klart å holde seg oppreist og oppfylt sitt forsørgeransvar for kone og adoptivsønn, er en prestasjon den norske stat aldri - aldri - har krevde av noe norske adoptanter i Norge siden 1917.

Snart få vi se en lykkelig og samlet familie blant oss i Norge og i Halden. En adoptivfamilie slik et pakistansk uheldig ektepart ønsket, ville og samtykket til for sin nyfødte sønn.  Et ønske, en vilje og et samtykke den norske stat valgte å neglisjere, ikke respektere og krenke av grunner og motiver som neppe gjør seg på trykk eller uttalt i det hele tatt.

Jeg ønsker den nyeste norske anerkjente adopsjonen all mulig lykke til på den videre veien og et berikende liv i Norge.  En mer riktig og bedre adopsjon enn den som ble skapt høsten 2007 i Pakistan, skal man lete lenge etter..........

Kan et pakistanskfødt barn få noen bedre adopsjon,adoptivforeldre og matching enn dette?

Kan nordmenn i Norge bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn på en bedre måte og mer til gang for et utenlandsk barn enn dette?

Hvorfor norske myndigheter valgte å gjøre som de gjorde i nesten 4 år overfor denne adoptivfamilien, vil nok statens myndigheter aldri gi noen riktig forklaring på fra statens side. Kanskje det faktisk er best slik........for den norske stats skyld.