Kommentar til Ane Ramms bok ADOPTERT

Fint vær til tross i helgen fikk jeg lest boka til Ane Ramm. Mye takket være at Viasat'en ikke virket før dagen etter på hytta. Boka var ingen god erstatning til et par TV-programmer jeg gikk glipp av.

Av alt det jeg har lest om adopsjon i diverse typer bøker, er vel Ane Ramms bok den som har gitt meg minst. Vel, bortsett fra sannheten i ordtaket. "Unntaket bekrefter regelen." Ane Ramm har satt seg fore "å normalisere synet på utenlandsadopterte" ved å vise til ingenting "nødvendigvis behøver" å være slik det normale for adopterte er. Hun angir seg selv om unntaket og eksempelet på at det "ikke nødvendigvis er" slik det for de aller fleste adopterte er ganske så normalt og vanlig.

På en måte prøver Ane Ramm å selge det uvanlige, unormale og det ekstreme som en sannhet, men oppnår bare å presentere et reklame- og propagandabilde skapt av de som lever av å handle med barn til adopsjon til kjøpere som gjerne vil tro det reklamen, propagandaen og det Ane Ramm forfekter. Boken er sikker langt mer populær hos barne- og adopsjonssøkere enn hos adopterte og opprinnelige foreldre til adoptere.

Boken må tolkes i lys av Ane Ramms eget forhold til sin adopsjon, sine adoptivforeldre og sine opprinnelige foreldre. Hennes ekstreme trang til å være sin adoptivmors egenfødte barn og datter, kan forståes med et slikt tolkningsgrunnlag. Når hun sier at hennes adoptivforeldre var svært hårsåre til adopsjonen av dette koreanske barnet, forklarer det godt hvorfor adopsjon var noe som det ikke ble snakket om i det adopsjonsforholdet.

Ane Ramm sier at hun kom til Norge som et foreldreløst barn i en alder av 3 måneder. Hun sier feilaktig at adopterte siden 1955 hadde lov og rett til å få innsyn i sin adopsjonsmappe, hvilket først skjedde i 1997. Samtidig sier hun at det ikke finnes noen mappe på henne! Er Ane Ramm en papirløs adoptert?

Nå må man lure på om Ane Ramm er en lovlig adoptert, eller et bortført barn fra sin koreanske mor og far. Det vil ikke eller kan ikke Ane Ramm forholde seg til. For henne kom hun til verden som et egenfødt barn av et norsk ektepar i Norge som hadde en eldre egenfødt datter fra før. Hun skriver i boken at en annen adoptert så på henne som en som hadde valgt fortregningen som mestringsstrategi. Om det er hun ikke alene, men å utgi dette for å være normen, blir for galt.

I media og i boken gjør hun et stort nummer av Bufdir årlig får "40 gjenforeningssaker i året" = "0,6 av alle myndige utenlandsadopterte" i et patetisk forsøk på å bevise at henne totalt manglende interesse for sitt koreanske opphav skal være det vanlige. Hennes eget store behov for å utgi seg for å være en vanlig importadoptert, ser ut til å være altovergripende.

Hvert år blir ca 500 importadopterte 18 år gamle. Hvis 40 hvert år henvender seg til Bufdir for å få satt i gang en "gjenforeningssak", utgjør dette ca. 8% - ikke 0,6,% slik Ane Ramms regneferdigheter skal vise. Få henvender seg til Bufdir når de allerede vet at Bufdir har krenket deres rett til opplysninger om opprinnelige foreldre. Det er derfor utrolig at så mange som 40 hver år gjør en slik henvendelse når de vet at det ikke fører til noe.

Jeg undersøkte dette for noen år tilbake ved å spørre noen fylkesmenn hvor mange adopterte som henvendte seg for å få oppfyllt sin opplysningsrett. Antallet årlige henvendelser tydet på at nærmere 50% av årskullene hadde gjort slike henvendelser. Spørsmål jeg i årevis hadde stilt adopterte om dette, tydet på at formålet med henvendelser ikke primært var å sette i gang noen "gjenforeningssak", men vite mer om seg selv, grunnlaget for adopsjonen og kanskje få vite nok til om et møte med opphavet var av det riktige, gode eller nødvendige for dem selv og/eller opphavet.

Ane Ramm i sin allvitenhet sier at "det relle antallet gjenforeninger trolig er vesentlig lavere enn 40". Hvordan skal man få til noen gjenforening når alle opplysninger nødvendige for en gjenforening ulovlig er unndratt den adopterte? Hvordan kan det ha seg at Ane Ramm mener at å motta opplysninger om opprinnelige foreldre, er det samme som "en gjenforening". Ane Ramms bok viser hvor lite gjennomtenkt og hvor lite hun vet om adoptertes forhold til sitt opphav eller opprinnelige foreldre. Ane Ramm ekstreme ønske og vilje til å være et norsk ektepars egenfødte datter, ser ut til å ha tatt fullstendig overhånd, og synes å være en forklaring på dette og boka hennes generelt.

Jeg trodde jeg skulle få meg en latter eller to, men ble bare trist av å lese denne tragiske boka som forfatteren har satt seg så store og viktige mål med. Ane Ramm fremstår for meg som medlem av en lite gruppe importadopterte som har fått påført seg en personlighetsutvikling mer basert på ønsketenkning, fortregning og fantasi. Kan hende det måtte til for å klare seg som importadoptert i Norge, men få importadopterte og andre adopterte vil kjenne seg igjen i denne Ane Ramm-figuren og boken.

Det kan ikke utelukkes at mange som har skaffet seg og vil skaffe seg et utenlandsk barn for adopsjon, ønsker seg en adoptert som Ane Ramm, og at Ane Ramm for disse fremstår som en slags "drømme-adoptert". De vil jeg anbefale heller å adoptere en hundevalp. Gjerne importert fra utlandet!

Etter å ha lest denne boka, så jeg virkelig frem til å lese boka til den importadopterte koreanskfødte Geir Follevåg på nytt. Det skal ikke mye til for å lese noe mer vettugt om å være adoptert når man først hadde lest boka til Ane Ramm. Jeg ser frem til å få boka hennes ut av huset og tilbake til biblioteket på Bekkestua i Bærum.