"Gudene" på adopsjonsfeltet i Norge

Å "hjelpe" noe ektepar med å skaffe dem et barn for adopsjon, er et fenomen og noe som har foregått i stigende grad etter slutten av 1950-tallet. Disse ble selvsagt dyrket med takknemlighet av de som fikk nyte godt av deres "gudegave" - et lite, sundt og friskt barn ekteparet kunne kalle deres barn. Å være en slik "gud", ga ofte fordeler av økonomisk, sosial og opphøyd egenfølelse. Man kunne også ofte sikre seg en plass som "gud" overfor det adopterte barnet. Til og mange ugifte gravide kvinner i Norge, kunne se på en slik "hjelper" som sendt fra himmelen fors  ca 50  år siden.  En reddende engel med gud-status.

Å velge seg å bli en gud på adopsjonsfeltet i Norge og nyte en slik ansees som så lett dette medfører, kan selvsagt være fristende for en del mennesker. Å bli behandlet og sett på som en slags gud ved å gjøre ting som egentlig er så lett, spennende og morsomt, er den enkleste veien å kaste seg på barn som det alltid vil vøre noen som uendelig sterkt vil skal bli deres. Fenomenet med at mange kvinner og en del menn lider under av ikke å få ha blitt foreldre, og ofte er villig til å gjøre hva som helst, kan lett føre til gudestatus blant disse når man fremskaffer barn på forskjellig vis. Hvordan barna blir fremskaffet, har aldri vært noe behov for barnesøkerne å vite. Selv klarer de det ikke, men vil naturlig nok se opp og dyrke den som måtte klare det.
.

Adopsjonsgudenes inntreden

De første adopsjonsgudene kom med de kvinner som drev fødestuer slik at de fødte barna kunne bestilles og hentes av den norske overklassen.  En kynisk virksomhet som likevel ga disse yrkeskvinnene eller "jordmødre" som de ofte kalte seg, en heltestatus hos de som fikk et nyfødt barn lagt i sine hender for å bli fraktet bort i en fin bil.

En del advokater fikk også gudestatus fordi de en klientmasse som også var på jakt et barn, rettslig kompetanse på adopsjonsfeltet og en nettverk som sikret leveranser og et godt utvalg.  Advokatene var også garantien for at sikre barnesøkernes krav om adopsjonsbevilling - uansett om barnet var lovlig adoptert etter loven eller adopsjonen neppe kunne ansees til gagn for barnet. God betaling fikk advokatene også, og siden en gudestilling blant disse spesiell klientene.

Enkelte fylkesmenn fikk også gudestilling. Spesielt de fylkesmenn som delte ut norsk adopsjonsbevilling til utenlandske barn som barnesøkerne ville ta til seg som sitt. Spesielt fylkesmannen i Oslo og Akershus fikk siden 1950-tallet en gudestilling for å sine bidrag til å dekke barnebehovet med koreanske mødres barn.

Norsk koreaforenings personell ble også gitt sin gudestilling som var så flinke og greie med å frakte barna fra Syd-Korea til Norge. Gratis til og med!  Lederen av denne foreningen fikk fort en gudestatus blant barnesøkerne i Norge.

To kvinner gitt ut i pressen og ville gjøre seg til adopsjonsguder omkring 1970. Dagbladet ville også være med på det og etterhvert andre i norsk presse som ble tiltrukket av å være en slags medgud på adopsjonsfeltet. Resultatet ble Adopsjonsforum.

I det stille arbeidet en adopsjonsgud i Oslo. Liven Arner het hun som talte barneminister Karita Bekkemellom midt i mot for barneministerens grove barnesvikt. Liven Arner var kanskje det adopsjonsgud i Norge som med størst rett kunne inneha en slik status. Hun var både respektert av de adoptete selv og ikke minst blant fødeforeldrene. Å handle korrupt var for henne utenkelig.
.

De kommersielle adopsjonsgudene

Statens vedtak om å innføre et statlig barneimport-system i 1976, skapte en ny type adopsjonsguder: De kommersielle.  De omskapte tidligere guders anseelse til klingende mynt til seg og sine medhjelpere i utlandet.

Den første kommersielle adopsjonsguden var Ketil Lehland.  Han gjorde fort Adopsjonsforum til sin kirke og sin menighet med en adopsjonsforkynnelse av den mest kyniske sorten. Han ble ikke bare adopsjonsgud for så mange barnesøkere, men hans menighet sørget for at han ble gjort til Ridder av St. Olav i 2010.

Ketil Lehland skapte flere adopsjonsguder i Verdens Barn og InorAdopt, men også etterhver adopsjonsguder i den norske statsmakt. Barneminister Karita Bekkemelloms forsøk på å bli adopsjonsgud, ble en politisk og adopsjonsmessig skandale.

Statens Adopsjonskontor (SAK) ble starten på den norske stats adopsjonsguder. De sørget for å frata Fylkesmennene den gudommelige virksomheten og overtok den selv ved BUFA/Bufdir og sitt såkalte "sentrale adopsjonsregister" hvor alle de frelste barna skal være registrert.

Psykologen Morten Stephansen ble den første store statsguden på adopsjonsfeltet. Han har skaffet seg en makt som er en ekte gud verdig: All makt over hvem som skal få den norske stats hjelp, bistand og pengestøtte til å kunne kjøpe seg noen utenlandske fargede foreldres barn for adopsjon.  Han har etablert et tett og nært samarbeid med en kommersielle adopsjonsguden Øystein Gudim som sliter med å følge Ketil Lehlands spor og fylle hans sko.
.
Dagens adopsjonsguder

I dagens Norge har adopsjonsgudene sørget for å å berike seg økonomisk på å være en slik gud. Gudene stiller riktignok ikke opp i begravelsene til utenlandsfødte som ser seg tvunget til å ta sitt eget liv. Gudene bryr seg heller ikke om hvilken anseelse de har blant de utenlandsfødte "adoptertes" foreldre, som gudene har erklært for å være døde eller ukjente. Guden gjemmer sin virksomhet bak taushetplikten, men elske å messe om verdier  og "barnets beste" som om de personlig var disse barnas gudommelige frelsere. Gudene treffes i "kontaktmøter" hvor referantene er hemmeligholdte. Gudene har reklame- og propagandemuligheter ingen prest eller biskop i Norge kan drømme om.

Gudene bestemmer selv og fritt hva som er lov, sannhet og løgn.  Gudene vil ikke ha noen diskusjon eller debatt om dette. Meningsmotstandere skal personforfølges og legges ut for hat og ringakt. Den som ikke toalt underkaster seg disse gudenes makt og vilje, kan ikke regne med til å bli adoptivforeldre til noe barn.

.
Jeg har vokst opp med en norsk adopsjonsgud. Dagny het hun. Dyrket og erklært som et stor menneske av mine adoptivforeldre fordi det var denne damen som sørget for at de ble adoptivforeldre til to barn. Ett født i utlandet, det andre født i Norge.  Dagny var utdannet jurist og hadde vært gift med en prest. Tidlig ble hun skilt fra denne presten etter et ekteskap som var barnløst.

I godt voksen alder. 45 år gammel oppdaget jeg at denne avguden, barnefrelseren og barnefremskafferen på ingen måte hadde gjort seg fortjent til noen gudestilling, men straff, bot og evig fortapelse. Dessverre var hun gått bort før jeg fikk avslørt dette og avkrevd en forklaring, en unnskyldning og anledning til kanskje å gi  min tilgivelse.

Det får meg til å tenke: Det er naturlig at de norske adopsjonsgudene har en slik status hos mange adoptivforeldre i Norge, men har de det blant de adopterte og ikke minst: Blant adoptertes opphavsforeldre?

• Er "adopsjonsgudene" i Norge egentlig farlige avguder som med Guds makt kan og bør bekjempes?

Jeg undres på om jeg er alene om slike tanker............

Så lett lar staten foreldres unger bli stjålet.

Jeg var godt opp i alder før jeg fikk innsyn i den norske stats adopsjonspraksis. I likhet med mine adoptivforeldre, trodd jeg staten sørget for at intet barn ble ulovlig skilt og bortadoptert fra sine norske eller utenlandske foreldre. Helt i tråd med det statens fylkesmenn i årtier ville ha oss, almenheten og Stortinget til  å tro.

Det hele begynte med Adoptertes Landsforening som måtte hjelpe adopterte med retten til få innsyn til saksmappen sin, fordi fylkesmenn nektet slik innsyn. Dermed kunne ingen adoptert så om de var lovlig skilt og lovlig bortadoptert fra sine fødeforeldre. 1996 bøyde departementet seg og sendte ut et rundskriv til alle fylkesmenn om at adopterte over 18 også hadde rett etter loven til å se papirene i adopsjonssaken. En del adoptivforeldre likte ikke dette. Mye av slike papirer tilfløt foreningen. Det man kunne finne der, var oftest rett og slett ikke til å tro.

Gang på gang hadde den norske stat gitt et barn adoptivforeldre og utgitt disse som lovlig, uten at det var dekning for dette i dokumentene i bevillingssaken eller den norske anerkjennelsen av en utenlandsk adopsjon. Staten var åpenbart mer opptatt av å oppfylle barne- og bevillingskrevernes ønsker og vilje fremfor å gjør det staten skulle gjøre:

Sikre barn og dets foreldre mot ulovlig adopsjon og dermed bli ulovlig skilt og ført bort fra hverandre.

Et typisk trekk var at staten lot barnekreverne fritt få begå dokumentfalsk eller bruke "samtykker" som ikke engang var i nærheten av å kunne være lovlige og gyldig.  Dermed lot staten grov dokumentfalsk bli et grunnlag for dens bevillings- og anerkjennelsespraksis. 

Et annet trekk var at de ugifte mødrene ofte var presset til et samtykke som ikke engang holdt rettslig mål, av forskjellige offentlige ansatte som hjelp til med fremskaffe adoptanter til barnet. Ofte handlet disse på vegne av folk som var på jakt etter barn som kunne adopteres. Mistanker om at det ble betalt på forskjellig vis for slik informasjon, synes å ha god dekning.

Et tredje trekk var at staten unnlot å bringe farskapet på det rene, med den følge at barn som kunne vokst opp med sin far, i stedet ble ulovlig tatt fra faren for å vokse opp for fremmede. At vedkommende var blitt far, ble ofte systematisk hold hemmelig for faren.

Et fjerde trekk var/er den manlende eller mangelfulle matchingen .

Så har vi femte, sjette ..........trekk ....osv.

I en alvorlig sak som å skille og føre et barn bort fra sin mor og  sin far for at barnet skal påføres andre og oftest ukjente mennesker som adoptivforeldre, skulle man tro at de mest innlysende, selvfølgelig og påtrengende rettssikkerhetsprinsipper ble tatt hensyn til og forsøkt fulgt.  Neida, så var/er ikke tilfellet. 

En mor og/eller en far som av en eller annen grunn noen for tak i med sikte på adopsjon til fordel for seg selv eller andre, har i årtier lett kunne miste barnet for alltid om den norske stat har kommet borti dette som en "adopsjonssak". Man kan trygt si at den norske stat i et enormt omfang har gitt en statlig godkjenning til barnerov, barnebortføring, barnetyveri og påføring av en falsk familiestand. Statens rolle har vært medvirker etter straffelovens normer, men i  tillegg også aktiv medvirker til å skjule alle de ulovligheter og forbrytelser den selv har vært med på når det kommer til det staten har valgt å kalle "adopsjon".

Hva har barnas fedre kunnet gjøre for å forsvare seg mot dette?  Hva har de fleste mødre kunne gjøre når de er blitt forledet og/eller presset til å gi et ugyldig samtykke? Hvordan har de utenlandske foreldrene i det hele tatt kunne forsvare seg mot den norske stats barneimport eller internasjonale barnetyveriet staten bruker skattebetalernes penger til?

Frem til 1996 har adopterte vanligvis, om de ikke het Morten Johanssen; anledning til  engang å få se statens brukte hjemmelsgrunnlag = dokumentene i adopsjonssaken. Nå har i alle fall alle adopterte over 18 år anledning til å få utlevert disse, men så oppdager mange at staten holder tilbake dokumenter når disse blir for brysomme for staten.

Staten har sørget for siden 1969 og ingen utenlandskfødte "adopterte" i Norge skal få tilgang til dokumenter i Norge som kan dokumentere at adopsjonen er lovlig.  - Ingen, bortsett fra utenlandsdfødte adopterte som ble adoptert uten bruk av noen av statens "adopsjonsforeninger". Det er tvilsomt om mer enn 1000 av de 17000 importadopterte, som også jeg er en del av, kan få fremlagt av den norske stat det de etter loven siden 1917 skal ha vært sikret: Dokumentasjon på at de er lovlig skilt og ført bort fra sine utenlandske mor og far.

Dette er det landet og det såkalte rettssamfunnet med sin såkalte "demokartiske rettsstat" kan vise til i 2010.
Dette driver den norske stat i dag som det ble drevet i nazistaten, den kinesiske stat, Franco-staten og andre diktaturstater hvor menneskerettigher, kvinnerettigheter og barns rettigheter i bunn og grunn ikke eksisterer.

Jeg bryr meg lite om barnehandelen den internasjonale adopsjonen er bygget på, men den norske stats barnehandel som i all hovedsak bygger på adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet, korrupsjon og norsk statshandlinger som rett og slett er en skam. En skam for Norge, en skam for det norske folk og en forbrytelse de ansvarlige statsansatte burde blitt tatt og straffet for .......for mange år siden.

Mitt bilde av den norske stat er preget av dette: En godt bevart kjeltringestat som bryter menneskerettigheter i et omfang og på en måte omtrent ingen i dette land kan tro er mulig. Staten har siden 1969 gjort enorm meget for å holde dette skjult og særdeles vanskelig for andre med spesialinnsikt å se, oppdage og videreformidle.

 Er det rart at staten ved departementet i 2010 gjorde et fremstøt for å få stoppet undertegnede for å spre informasjon om statens adopsjonsvirksomhet og praksis på internett?

Hva skal en "adoptert" 20-åring gjøre når vedkommende oppdager og med egne øyne ser at ens foreldre er noen helt andre enn de vedkommende alltid har kalt "mamma" og "pappa"?

Det jo sannt at et stålet barn kan få det bedre hos tyvene enn av de barnet ble stjålet og bortført fra, og dermed er jo det - i følge staten - "barnets beste".

Jeg er ikke alene om å gremmes!

Retten til å bli adoptivforeldre

"Ingen har rett til å bli foreldre", er noe man ofte hører i diskusjoner om adopsjon.  Et slags argument for at man ikke har rett til å bli adoptivforeldre for de som er medlem og brukere av statens "adopsjonsforeninger".

Paradoksalt nok har gifte over 25 år hatt rett til å bli adoptivforeldre til et barn om de har et lovlig og gyldig samtykke til dette fra barnets foreldre.  Retten er omtrent like sterk som til å få gifte seg om man har fått lovlig og gyldig samtykke til dette fra den villige. Den samme rett gjelder for de som vil overta noen som eies av andre enten det er snakk om gave eller kjøp.

Kun de som går for en direkte og privat adopsjon, kan altså skaffe seg en slik rett. De som velger å satse på noen av statens "adopsjonsformildere", vil ikke kunne få noen slik rett - uansett hvor mye de betaler. At disse av den norske stat gis rett til å få offentlig anerkjent en ulovlig adopsjon, er en helt annen sak. For kort tid siden markedsførte statesn barnehandlere med at "adopsjon var den tryggeste måten å bli foreldre på". Bar tøv selvsagt, men fra det holdet er tøvet åpenbart både lønnsomt og laget i vinnings hensikt.

Alle med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra barnets foreldres side, har altså rett til å kreve bevilling til adopsjon eller kreve en utenlandsk adopsjon anerkjent som lovlig i Norge. Det betyr at staten er pliktig til å gi bevilling/norsk anerkjennelse om staten ikke ved sin kontroll finner noe som etter loven gir rett til å nekte.

Foreldresamtykket er altså rettsstiftende og bindende for partene når det er avgitt eller gyldig når barnet er blitt 8 uker gammelt. Man kan trygt si at de fleste over 25 kan skaffe seg rett til å bli adoptivforeldre til et barn. Eller at i Norge kan de fleste voksne få rett til å bli adoptivforeldre.

Enkelt og greit sånn rettslig.

Kari Ann Voldens "adopsjonssak".

Kari Ann Volden sitter i India med omsorgsansvaret for et indisk ektepars tvillinger etter norsk lov. Hun har intet formelt og rettslig foreldremyndighet eller foreldreansvar for barna etter norsk lov. Foreldre har lov etter norsk lov til å la sine barn vokse opp hos andre, uten at det medfører noen rett til adopsjon eller foreldreskap. I mer organiserte former skjer dette ved fosterforeldre-løsninger, betalt av staten. Kari Ann Volden er ikke tvillingenes fosterforeldre, men det man tidligere kalte pleieforeldre.

Det er ikke nok for Volden å være tvillingene pleieforeldre fordi hun dermed er tvunget til å oppfylle denne oppgaven og ansvaret i India. Volden kunne brukt det som tusener av andre i Norge har gjort for å bli et utenlandsk barns lovlig og ganlig adoptivforelder etter norsk lov: Skaffet seg et lovlig og gyldig samtykke.

Mine egne adoptivforeldre var kanskje noen av de første i Norge som gitt systematisk til verks for å bli lovlige adoptivforeldre til et utenlandsk søskenpar, da de bestemte seg for dette i 1952. Takket være tilhørigheten til den norske overklassen og slike nettverk slike ofte har, ble det fort klart for dem at dette var en helt legal mulighet som kun var begrenset av økonomiske rersuser og tilgang til rett informasjon om barn i utlandet som kunne adopteres i kraft av foreldrenes samtykke. Ikke uventet lot de seg bistå av en kvinnlig jurist som arbeidet ved Eidsivating lagmannsrett og i tillegg var aktiv i norsk flyktningehjelp. Råd til flytransport med eskorte, hadde selvagt ekteparet Johanssen i 1952.

Ekteparet Johanssen var også i stand til å lese adopsjonsloven. En lov som skulle være enkel å forstå både for barns foreldre og de som kunne bli barnas adoptivforeldre. Alt berodde på foreldrenes lovlige og gyldige samtykke etter norsk lov og rettsstandard. Pluss at ekteparet Johanssen ble ansett skikket til adoptivforeldre; hvilket et ektepar fra overklassen alltid ble.

Jakten på et barn man kunne bli adoptivforeldre til, betø søken eller jakten på noen utenlandske foreldres samtykke til adopsjon som etter norsk lov ville gi jegerne rett til norsk adosjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon. Norsk adopsjonsbevilling var det enkleste siden adopantene hadde bosted i Norge og barna befant seg i et land hvor adopsjonsinsituttet var innført og gjort til en rettslig realitet. Det norske adopsjonsinstituttet var adoptert fra Tyskland via Danmark da det ble vedtatt innført i Norge 1917.

Hundrevis av ektepar i Norge har siden 1952 tatt etter ekteparet Johanssen ved å sikre seg en direkte privat adopsjon uten innblanding fra statens side. Det kunne også Kari Ann Volden gjort 58 år senere, om hun på forhånd hadde gjort de nødvendige ansvarlig undersøkelsene og dermed visst at hun måtte søke seg samtykke fra barnets foreldre for å kunne bli barnets lovlige adoptivmor. - Kari Ann Volden gjorde ikke det, og rotet seg inn i et uføre hun selv må betale prisen for. Tvillingene har det sikkert bra i India og helt siden de ble født. 

Høyesterett har i Norge klart slått fast at intet er noen "adopsjonssak" om det i saken ikke finnes noe samtykke til adopsjon gitt av barnets myndige foreldre. Det har stått i adopsjonsloven siden 1917. En lov også Kari Ann Volden burde være i stand til å lese og forstå.

Det er intet forbud i norsk lov mot at noen betaler for at en kvinne blir gravid og føder et barn moren/foreldrene så lar vokse opp hos noen andre. Dette er ikke adopsjon, men kan bli en lovlig adopjon om foreldrene, etter at barnet er blitt 8 uker gammelt, gir sitt lovlige og gyldige samtykke til adopsjon. Det har Kari Ann Volden ikke skaffet seg eller sikret seg.

Jeg prøver å sette meg inn i tvillingenes situasjon. Tvillingene ønsker å få lovlige og gyldige foreldre som vil sikre dem en god og trygg oppvekst og dermed sjansen til et godt og trygt voksenliv. Kari Ann Volden har, siden hun rotet seg inn i denne situasjonen, hatt full anledning til det. Etter indisk rett har hun full rett til å gi sitt samtykke til adopsjon, slik at barna sikres - ikke bare en adoptivforeldre, men to adoptivforeldre!  Barnas beste - som tvillinger - er vel uten tvil to foreldre fremfor bare en.

Kari Ann Volden vil ikke være med på noe slikt. Hun bruker alle midler i et forsøk på å bli tvillingene eneadoptivmor fordi hun selv har så sterkt ønske om å være foreldre til noe barn - vel og merke i Norge. Før eller siden vil disse tvillingen bli såpass store at de vil se og forstå hva Volden har gjort og hvorfor, men de vil også se og forstå hva Volden har hindret dem å bli: Noen gifte indiske eller utenlandske gode voksnes adoptivsønner. Tvillingene vil godt forstå hvorfor de ikke vokste opp med sine indiske foreldre etter norsk lov eller hvorfor de endte som adoptivbarn.

Før eller siden vil Kari Ann Voldens stress og frustrasjoner kunne gå ut over tvillingene. Historiene om de som har tatt seg av noen andres barn, med den følge at livet går på tverke, finnes det mange av. Ofte ser man at barna på en eller annen måte for unngjelde for dette. I noen tilfeller blir barna rett og slett lagt for hat for å ha ødelagt den voksnes "omsorgspersonens" liv. Barn blir lett en psykisk, sosial og økonomisk byrde, som kan unngås ved adopsjon eller ved barnevernstiltak.

Det er grunn til å være bekymret for tvillingene. Spesielt fordi Kai Ann Volden har valgt å blokkere for "barnas beste" ved å sikre barna en lovlig og gagnlig adopsjon. Det er intet som tyder på at Kari Ann Volden skal være den beste match for disse barna. Kanskje et indisk ektepar i india eller et amerikansk ektepar med innslag av indisk etnisk opprinnelse, er det optimale.

Det betyr ikke at Kai Ann Volden skal være uskikket til å kunne bli adoptivmor, men da må hun sørge for at noen barns foreldre vil at hun skal være det for foreldrenes barn.


Offer for statens myndigheter?

Kari Ann Volden er likevel et offer for norske myndigheter - adopsjonsmessig. Da staten fikk presentert dette som en mulig bevillingssak, skulle staten oppfyllt sin informasjonsplikt og informert Kari Ann Volden at hun måtte har foreldrenes lovlige og gyldige samtykke til adopsjon for at den norske stat skulle ha noen forpliktelser overhodet.  Det gjorde ikke statens adopsjonsgud: Morten Stephansen og hans medarbeidere. De valgte å å forsvare sin illegale adopsjonspraksis ved å rette fokus på noe helt annet og gjorde spørsmålet om adopsjon avhengig av noe helt annet enn lovens klare og ufravikelige vilkår: Foreldrens samtykke til adopsjon.

Åraken til denne myndighetsmisbruket, er at de norske adopsjonsbyråkratene ikke vil ha noe fokus på foreldresamtykker til barn som hentes ulovlig til Norge ved statens "adopsjonsforeninger" hvor slike nødvendige foreldresamtykker er noe den samme stat lukker øynene for.  Den norske stat liker ikke tanken på at nordmenn i Norge skal kunne bli adoptivforeldre slike mine adoptivforeldre ble uten bruk av noen "adopsjonsforening" og bruk av statsgodkjente barnehandlere. Adopsjonsbyråkratene i Norge vil ha samtykkeretten hos seg  selv - ikke hos barnas utenlandske og delvis norske foreldre!

Det er dette Kari Ann Volden og tvillingene egentlig er offer for: Norsk statlig makt- og myndighetsmisbruk. Forskjellsbehandling og et statlig korrupt adopsjonsregime. Hvis statens adopsjonsmyndighet hadde vært av den rette sort, så ville de med hjemmel i norsk lov ansett surrogatavtalen som et gyldig samtykke til adopsjon fra den dag tvillingene var blitt 8 uker gammelt.


Surrogat-avtale likestilt med samtykke til adopsjon?

Surrogat-avtale som et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon? Ja, Høyestrett har fastslått at et samtykke til adopsjon må tolkes etter samtykkeavgiverens mening og intensjon med sitt samtykke som foreligger i skriftlig form.  Kan altså en surrogat-avtale likestilles med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra foreldrenes side, så skal den norske stat legge det til grunn.

Hvis Kari Ann Volden hadde skaffet seg en dytig advokat på feltet, skulle det egentlig ikke være noe problem å få domstolen med på at det indiske ekteparets surrogat-avtale ville bli et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon om avtalen også var å anse som rettslig gyldig etter at barna var blitt 8 uker gammel. Problemet for Kai Ann Volden er det er de indiske foreldrene som blir part i en slik sak, og siden Kari Ann Volden ikke kan dokumentere hvem disse er, kan hun heller ikke få prøvd saken for noen norsk domstol. Andre som vil bli adoptivforeldre i kraft av en surrogatavtale, bør i det minste sikre seg at avtalen klart identifiserer hvem avtalepartene er og at den ene er den som etter norsk lov ved fødselen blir barnets rettslige mor.

På den annen side, vil en surrogatavtale lett omgjøres til et lovlig og gyldig foreldresamtykke når barna er blitt 8 uker gamle eller eldre. Hvorfor det? Jo, fordi fødemoren vil jo ikke være mor til det barn hun har båret frem. En usikkerhet er at fødemoren kan ombestemme seg og vil at det fødte barnet skal få andre adoptivforeldre og gi disse sitt samtykke. Vel, det er jo ikke noe å bekymre seg for, fordi man i Norge ikke tillater at noen blir foreldre i kraft av surrogati alene.

I Norge roter mange rundt i denne familiesuppa. Rotet og uklarhetene omkring lovlig og gyldig adopsjon, som i utgangspunktet er en enkel og klar affære, er noe den norske stat må ta det meste av ansvaret for sammen med dets "adopsjonsforeninger".  Tanken om å å kjøpe seg barn utlandet, kom ved statens innføring av statsgodkjente barnehandlere i 1969. I så måte har Kari Ann Volden ikke gjort seg skyldig i noe kjøp av barn i større grad enn noen av de som har kjøpt seg barn for adopsjon via staten egne "adopsjonsforeninger".

Strengt tatt har ikke Volden kjøpt noe barn for adopsjon. Hun ha sålangt kun kjøpt og betalt en tvillingfødsel hun etter norsk lov ikke er mor til. Dumt av henne, tragisk for barna, men likevel reell mulighet for tvillingene til å vokse opp med lovlige og gyldige foreldre om Kari Ann Volden ikke stiller sine egosentriske ønsker og behov i veien.

Jeg er glad jeg fra norsk side ikke ble satt i en slik situasjon som disse tvillingene. På den annen side sørget den norske stat å skille meg fra min lillesøster - mot min mors vilje og samtykke til adopsjon. Det er i alle fall noe dette søskenparet synes å kunne bli spart for.

Hva kan man lære av denne Volden-saken?  For den som vil og ikke minst de som tenker på å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn født i utlandet av utenlandske foreldre, er det svært mye. Det samme kan sies for de som fabler om å bli foreldre ved et betalt surrogati bygget på en slik avtale med noen utenlandsk mor i en fremmed stat:

Adopsjonsinstituttet er det Norge har åpnet for som gjør surrogatforeldreskap totalt unødvendig,  og har gjort det i Norge siden 1917.
.

Lei av å være adoptert?

Kan man bli lei av noe som skal vare evig? Lei av "lissomforeldre", "lissom-familie", "lissomliv" og lissom tilpasse seg og godta ens skjebne?

Tja, jeg har hatt mine år - mange år - som bare meg selv. Total pause fra å være adoptert og bare meg selv, slik jeg etterhvert via andre lærte meg selv å kjenne. Mange andre som ikke ante jeg var adoptert. Testet meg selv i de mest ekstreme og utrolige situasjonene for å finne hva som bodde i meg og måtte ha fra en mor og far jeg ikke kjente. Et slags liv som totalt foreldreløs og familieløs - koblet bort fra alt som hadde med adopsjon å gjøre.

Ikke noe unaturlig å være foreldre- og familieløs, men når man begynner med dette i voksen alder og med et utgangspunkt og adopsjonen utvilsomt hadde skapt, ble selv det ikke ekte. Nei, jeg kunne like godt svare på spørsmål: "Hva er du?" Med: "Jeg er adoptert."  Det var en effektiv måte å slippe å svare på nærgående spørsmål og samtidig skape en slags mystisk aura omkring en selv. Jeg presenterte meg som annerledes. Det gjøre andre "normale" usikre. Spesielt å våre dager her i landet når de fleste forbinder en adoptert med en fra Asia eller Afrika eller farget.  "Egentlig er jeg en white bastard", for å sette en spiss på det hele.

Likevel, når man er annerledes på så mange måter, så blir man etterhvert lei av det og ønsker seg å kunne nyte det "normale". En normalitet som er tatt fra en og aldri lar seg gjennopprette. Det er normalt å være syk og lide av forskjellige plager et helt liv. Sånn er skjebnen, men et liv som adoptert er tross alt voksenbestemt av motiver som har lite til felles på opprinnelsessiden med adoptantsiden. Dette er noe man får føling med og kan føle på gjennom et helt liv. Enten man vil det eller ikke.

Gang på gang har jeg hørt hvordan foreldre forteller sine barn hvor og hvordan de traff hverandre og hva som ledet til at barna kom til. Ingen har fortalt meg en slik nusselig historie. Den finnes et sted er ute i verden, men den norske stat har gjort det så og si umulig for meg å få meg den fortalt. Følelsen av at noe er revet av, bli alltid tydelig når man opplever  "limet" mellom naturlige foreldre og deres naturlige barn. En slags påminnelse om å være ensom om så mye, og.......kanskje mer alene enn det man vil innse.

Nå er jeg en gammel mann og tenker ofte på alle de mennnesker jeg på min måte adopterte, kanskje brukte og så forkastet, samtidig på alle de som gikk tapt på veier som førte andre steder enn mine. Ofte ser jeg andre adopterte som søker noen som vil adoptere dem eller en slags bekreftelse på at man er OK og tross alt likeverdig. Nei, egentlig har jeg vært meget nøye på hvem jeg har latt meg adoptere av. De fleste har liksom ikke strukket til på ett eller annet felt.

Hvorfor er det dobbelt så mange mannlige adopterte uner 40 år som ikke bor med sine barn enn ikkeadopterte fedre?

Hvorfor er det så krevende å leve med en adoptert som kjæreste, samboer eller ektefelle?

Jeg har ofte tenkt på et kommende barn av meg selv: Hvordan ville barnet oppleve sin slekt? Ville den adopterte bli ansett som starten på en ny slekt siden båndene til den egentlige slekten er totalt slettet ut av den norske stat? Er jeg gjort en slags "Adam" som straffes for en eller annen synd jeg lever i? Svarene er søkt i mange religioner. Når alt kom til alt så er kanskje ikke livet opphøyd til å ha noen annen mening enn å eksistere. Som en vis mann en gang sa meg da jeg spurte om hva som gjør mennesket lykkelig: "Så lenge man får nok mat, sex og noen å snakke med, oppnår man den høyeste lykke gitt mennesket." Jeg fostå det slik at den man skulle ha sex med, også burde være en person man også måtte kunne spise med og snakke med.  Å ha sex med personer man ikke kan spise med eller snakke med, er ikke for meg noen seksuell lykke. Likevel er det en kamp for å oppnå dette nivået.

Vel, en annen vis man har sagt: "Hvis du vil ha en bestemt ting, så må du bli en bestemt person. Når du så har oppnådd den ønskede tingen, så vil du oppdaget at den ikke betyr noe særlig for deg." Ting gjør ikke meg lykkelig om de ikke har en verdi i forhold til å bringe meg mat, sex og noen å snakke med. Tror jeg etter å ha testet dette gjennom et langt og tilsynelatende privilgert liv.

Nå her jeg kjøpt meg motorsykkel. Ikke kjørt slikt farlig redskap på 25 år, og var totalt uerfaren og utrent da jeg satte i gang. Egentlig for å spare tid til og fra jobben, komme frem og hjem i veldig våken tilstand, spare meg for NSB's forbandelser og minske stressnivået. Følte meg faktsik straks yngre av en eller annen grunn. Kanskje fordi det er ungdommelig overmot å kjøre mellom radende på biler i saktegående køer til en eller annen bil skifter felt uten forvarsel. 

Det skjer så mye rundt meg på det nære planet for tiden. Egentlig er jeg for gammel til å være "adoptert", ha foreldre i live og være far til en 14 år gammel jente. Kanskje til å kjøre motorsykkel også. Likevel så er min interesse for mat, sex og noen å snakke med like levende som før. Som det er for alle andre - adopterte eller ikkeadopterte, vil jeg mene.

Hvorfor er jeg da likevel like forbannet så lei av å være adoptert? Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt denne leiskapen som egentlig ikke er noe problem i det daglige eller for andre? Når man har vært lei av dette i over 50 år, så må man jo si at man er blitt skikkelig lei. Hva jeg egentlig er lei av, er ikke godt å si, men jeg tror det den forbannede annerledesheten andre kanskje ikke ser eller kan vite eksistere. Jeg har den bare alltid med meg og vet aldri når det leie ved dette dukker opp.

Når alt kommer til alt så skulle jeg ønske jeg hadde sluppet et liv som adoptert. I alle fall sånn familierettslig. Geit nok å vokse opp hos andre voksne enn sine foreldre, men foreldreskapet kunne likevel bestått i det minste til man blitt godt kjent med sitt opphav. Jeg har ennå ikke møtt noen adoptert som har fått meg til å tro at det er noe de helst har villet være. Ingen har heller forsøkt på noe slikt heller. Det gir meg i alle fall en følelse av et indre fellesskap man nesten må være adoptert for å kunne se og forstå, men kanskje ikke forklare. Å forsøke å forklare dette for noen ikke-adopterte, er i alle fall en umulighet, så det gidder jeg faktisk ikke å prøve på.

Min barnetro om å komme til Himmelen og møte igjende man har mistet og de som tidligere er gått bort, har i alle fall gitt meg en tanke fra jeg var ganske liten: Hvordan skal jeg i Himmelen vite hvem disse er? Er det ikke slik at de fortapte kommer til Helvete?

Er det rart jeg fortrekker buddhismen? Den kan man vel neppe bli lei av?
.

Omtale av Øystein Gudim av 31.5.2010

Hei!

18. aug. 2010 fremprovoserer Øystein Gudim med et innlegg på sol.no å få lagt ut en omtale av Gudims adopsjonshandlinger i mai 2010 han krevde slettet og beklaget. Det skjedde etter at undertegnede valgte å passordbeskytte omtalen for på den måten følge opp Gudims ønske om å legge hans personforfølgelse av undertegnede mest mulig død, men selv det vil altså Gudim ikke skal være resultatet. Hvorfor ikke la Gudim få det slik han selv legger opp til? I alle fall delvis.

Denne omtalen av Øystein Gudims forhold til og handlinger på adopsjonsfeltet ble lagt ut på http://www.adopsjonsinstituttet.no/  31.mai 2010

Før det var gått en uke kom det brev fra en advokat med krav om sletting og beklagelse innen kl. 1200 fredag 11.juni. Under trussel av straffeforfølging og krav erstatning.  - Intet ble oppfyllt. Få dager deretter kommer et nytt brev fra advokaten hvor det varsles at de fremsatte truslene er trukket tilbake.

Det står fritt for alle å kommentere dette, og fritt for Gudim selv å gi kommentarer.
.
Her er det som førte til det mest alvorlige personangrepet på undertegnede: (NB: Navnet på Gudims ektefelle i 1995 er anonymisert selv om navnet står å lese i Adopsjonsforums eget medlemsblad.)


"Øystein Gudims adopsjonsvalg i fokus:

31.5.2010

Et spørsmål om personlig inhabilitet, partiskhet og sterke egeninteresser i forhold til "internasjonal adopsjon" eller den internasjonale adopsjonsindustrien.

Øystein Gudim tok jobben som leder av Adopsjonsforums aktiviteter og virksomhet i 2005. Han har vært mye fremme i media i samband med adoptertes forhold til sine utenlandske opprinnelige foreldre og som forsvarer av Adopsjonsforums virksomhet siden 1970-tallet. Spesielt på NRK og i samband med Tore på sporets avsløringer. Han har også friskt uttalt seg om norsk "innenlandsadopsjon" og bastant om avgjørende rettslige forhold som en slag juridisk ekspert på adopsjonsfeltet.

Hans forgjenger Ketil Lehland hadde egenfødte barn og var aldri selv bruker av Adopsjonsforums tjenester".

Øystein Gudim har mer enn gjerne utgitt seg for å være en saklig og seriøs "adopsjonsekspert" og holdt skjult alt som skal kunne skape et annet enn det ønskede inntrykket. En "adopsjonsekspert" skal selvsagt være habil, nøytral og upartisk; hvilket Ketil Lehland lett kunne oppfattes som fordi han personlig ikke var involvert i noen adopsjon for å bli foreldre på denne måten.

Nå kan foretaket Adopsjonsinstituttet avsløre mye av det Øystein Gudim har vært nøye på ikke skal komme almenheten for øret og på andre måter bli kjent.

Det viser seg at Øystein Gudim har en meget sterk personlig egeninteresse av alt som gjelder norsk barneimport, norsk barnehandel, norsk adopsjonssvindel, norsk adopsjonskriminalitet og illegale adopsjoner.

I følge Adopsjonsforum selv, skal Øystein Gudim og ektefellen har brukt Adopsjonsforum og statens barneimportregime i 1994 til å skaffe seg et år gammelt etiopisk guttebarn til seg. Gutten er i dag ca 17 år gammel.

Hvorfor der det så viktig for "adoptivfar" Gudim at dette ikke skal være kjent for almenheten?

.
Øystein Gudim har selv fremprovosert disse avsløringene ved sine aktiveteter på sol.no og ellers mot innehaveren. Spesielt ved å sende en mail til Bærum Frp for å få utlevert opplysninger om innehaverens politiske aktiviteter. Bærum Frp's formann fortalte dette nylig til innehaveren, og at Gudims henvendelse naturlig nok ble totalt avvist.

Gudims åpenbare paranoide forhold til innehaveren og denne hjemmesiden, er så ekstrem og uforståelig at det måtte finnes en forklaring på slik oppførsel og virksomhet som bare kan oppleves og beskrives, som en personlig personforfølging og mobbing fra Gudims side.

.
Innehaveren fikk nylig i hende medlemsbladet til Adopsjonsforum, Nr. 4/1995 hvor en side er viet til: "NN og Øystein Gudim: "Vår adopsjon - en adopsjonsreise til Etiopia""

På et medlemsmøte 26. april 1995 med temaet "Generelt om adopsjon" stilte Gudim med den snart to år gamle Mikael for fordrag med lysbilder og sitt reklamestunt.

Det går dermed frem at Gudim i 1994 betalte Adopsjonsforum ca. 35.000 NOK for at foreningen skulle fremskaffe ham et etiopisk barn for adopsjon. 30.000 NOK fikk Gudim tilbake fra staten og skattebetalerne.

Det er av almen interesse hva enkeltborgere får av skattebetalernes penger til personlige formål og spesielt form av noen utenlandske foreldres barn som angivelig skal være "foreldreløst".

Alle som ble adoptivforeldre fra 1917 til 1990 ble det uten økonomisk bistand fra skattebetalerne, Staten ga aldri noen kjøpssubsidier til kjøp av utenlandske "foreldreløse" barn til staten ga etter for de norske barnekjøpernes og barnehandlernes krav.

Deres adopsjoner før 1990 er dermed en rent privat anliggende. De som etter 1990 er blitt adoptanter til norske barn, har ikke fått bistand fra skattebetalerne, men så har de heller ikke opptrådt som barnekjøpere og brukt norske barnehandlere for å bli adoptivforeldre.

.
Dette leder til spørsmål knyttet til Gudim personlig som ikke er og kan være av den hyggelige og enkle sorten:

Var Gudim en norsk barnekjøper av et angivelig "foreldreløst" et år gammel etiopisk guttebarn?
Hadde Gudim sikret seg at barnet skulle få opplysninger om sine etiopiske opprinnelige foreldre av den norske stat når det hadde fylt 18 år?
Var guttebarnet sikret en oppvekst hos gifte norske adoptanter, eller ble gutten raskt et skillsmissebarn og kanskje kun vokste opp hos den norske adoptivmoren?
Var adopsjonen lovlig etter norsk rett?
Var det riktig at guttebarnet fikk en norsk fødselsattest som viste at fødefaren var Øystein Gudim?
Ble adopsjonen ordnet uten noen former for korrupsjon?
m.m.

Spørsmålene er mange og av sterk personlig og partisk egeninteresse for Øystein Gudim.


10 år senere og når gutten er 11 år gammel, tiltrer Gudim jobben som leder av Adopsjonsforum uten at noen er kjent med hans adopsjons-CV utenfor den indre og lukkede krets. Gudim selv velger å holde tett, og at det skal legges lokk på denne realiteten som er helt avgjørende for hans omdømme som "adopsjonsformilder" og "adopsjonsekspert".

Man kan vel si at Gudim har "avansert" fra å være en barnekjøper til å bli barnehandler og holdt tett om forhold som uten tvil gjør ham helt inhabil, særdeles partisk og med sterke egeninteresser av å forsvare sine valg og handlinger som "adopsjonssøker", som leder av Adopsjonsforum uten å fremstå som noe annet.

Det fremgår også at Gudim var meget aktiv i etablering av "Etiopiaklubben".

Gudims "tolkning" av rettsreglene rundt adopsjon og norsk praksis, er utvilsomt preget av hans inhabilitet og sterke egeninteresser, men slikt vil han ikke skal være kjent.

.
Det er åpenbart at Øystein Gudim må føle seg personlig truffet av en del stoff på denne hjemmesiden og utvilsomt ikke like at slikt stoff skulle komme til. Ei heller ut til en bredere krets.

Spørsmål om dette årsgamle etiopiske guttebarnet ble lovlig skilt og ført bort fra sine etiopiske foreldre av Gudim og hans pengemakt, er nok også politisk vanskelig for en aktiv SV-politikker.

Spørsmål om Gudims hjem har vært og er den adopterte etiopisk fødte guttens hjem, kan også lett være et brennbart spørsmål.

Det er enkelt for foretaket Adopsjonsinstituttet å få oversikt over dette adopsjonsforholdet fra 1994 og frem til i dag. Andre også for dens saks skyld.

Gutten selv, skal når han blir 18 år ha rett til få opplyst fra den norske stat hvem som er hans etiopiske opprinnelige mor og far. En rett Øystein Gudim nå arbeider aktivt for skal avskaffes.

Er det Gudims egeninteresser som er avgjørende for en slikt villet rettsovergrep?

Vil Gudims Mikael det samme eller er han av Gudim blitt fortalt at han ikke har en slik rett?

.
Avsløringen av Gudims meget partiske og personlige interesser av "internasjonale" adopsjoner og alt det innebærer for adopterte, de utenlandske fargede foreldrene og andre berørte, stiller kritikken mot Adopsjonsforum og dens virksomhet i et helt annet lys siden det er Gudim selv som står som forsvarer og hånteringen av alle kritikkverdige forhold.

Det personlige ansvaret for å adoptere et utenlandsk barn og få en slik adopsjon anerkjent av norske myndigheter og den norske stat, ligger helt og holdent på de som vil ha noens barn til seg som sitt. Det rettslige ansvaret er betydelig.

At mannen føler seg personlig truffet av all kritikk, avsløringer og annet negativt, er fullt ut forstålig. Kanskje bunner frykten i at den i sin tid et år gamle etiopiske gutten skal bli stor nok og voksen nok til selv å få rede på sannheter og realiteter Øysten Gudim selv har valgt å lukke øynene for?


I likhet med andre særdeles aktive og synlige aktører av såkalte "adoptivmødre" til utenlandsfødte og fargede barn som Monica Dalen, Fanny Duckert, Signe Howell og nå også Øystein Gudim. De er de alle meget nøye på å unnlate å nevne at de selv på forskjellig vis har skaffet seg noen utenlandske mødres barn til seg for adopsjon. I kraft av norsk pengemakt og norsk statlig myndighetsmisbruk når de fremstiller seg som "adopsjonseksperter" og uttaler seg friskt om adoptertes forhold og forhold som gjelder de adoptertes fødeforeldre.

Likevel ynder de å fremstille seg som nøytrale og saklige "eksperter" og allvitende om "barnets beste" når deg kommer til adopsjon.

Alle har de en egeninteresse av at sannheten og realiteten om hvordan adopsjonen kom til skal være skjult og holdt hemmelig. Alle har de utmerket seg ved å lukke øynene for alt kritikkverdig og ulovlig fra de bestemte seg for å bli "adopsjonssøker" og all tid siden.

.
Så......nå kan man lett forstå hvorfor Øystein Gudim har gjort det til sin personlige oppgave og Adopsjonsforums oppgave å drive ren mobbing og personforfølging av innehaveren av foretaket Adopsjonsinstituttet: Morten Johanssen.

Nå kan man forstå hvorfor Gudim ikke vil gjøre alvor av sine fabuleringer om straffeforfølging mot Morten Johanssen og ei få Adopsjonsforum med på slikt. Gudim har siden 1994 befunnet seg i "et glasshus" og har åpenbart ingen saklige forsvarsrgumenter for sine adopsjonsvalg og adopsjonshandlinger siden 1994 og frem til i dag. I stedet for å gå til saklig motmæle, velger Gudim sjikane, mobbing og personforfølgelse.Ganske typisk for folk som ikke har holbare eller fremførbare morargumenter.


Først lenge etter at den norske stat hadde gitt norsk anerkjennelse til de etiopiske adopsjonene etter norsk lov, og lenge etter at Gudim hadde fått seg et guttebarn, fant statens adopsjonsmyndighet å ta en tur til Etiopia sammen med Adopsjonsforum i september 1995. I følge Adopsjonsforum for å avlegge landet "et besøk".

- Det var sikkert en koselig tur.


Hva sier Gudim om denne etiopia-adopsjonen i 1995?

I følge medlemsbladet forteller Gudim og NN:

"De ble godkjent for et barn 0 - 5 år. Mange spørsmål meldte seg nå i ventetiden; skal barnet ha norsk eller etiopisk navn, bli barnet lyst eller mørkt o.s.v.."

"Mikael kommer fra hovedstaden, Addis Abeba, og møtet med barnehjemmet var svært positivt. Det var ryddig og velorganisert. Barna fikk nok mat og legetilsyn. NN og Øystein påpekte at personalet var flinke og velutdannet, så vi adoptivforeldre må passe oss for å innta en nedlatende holdninger overfor dem.

Ellers var Addis Abeba en trivelig og trygg by å ferdes i, og etiopierne var svært positive til dem som adoptivforeldre"

"Foredraget ble avsluttet med flotte lysbilder fra turen, og ikke minst av den ettårige hjerteknuseren. NN og Øystein formidler gjerne mer informasjon til interesserte."


Hva så videre?

Det er foretaket Adopsjonsinstituttets mål å få et intervu med denne etiopiskfødte adopterte når han er blitt voksen og selv kan bestemme om dette og fortelle om denne adopsjonen og sitt forhold til Etiopia, sine opprinnelige foreldre og annet av interesse for han selv og andre.

En ting er sikkert: Hans norske adoptivfar har i alle fall uttalt seg om det meste som skulle være av stor og viktig interesse for Mikael.

Den som lever får se, som det heter."

-----

Hvem er mine "nærmeste"?

Joda, jeg er "adoptert". Kanskje lovlig eller ikke.......men likefullt "adoptert".  Sånn har det vært i langt over 50 år.  Selv i dag tar jeg meg i å være usikker på hvem som er "mine nærmeste".  "Nærmeste" blir jo ikke borte bare fordi de er ute av syne. Som adoptert ble aldri mine første nærmeste ute av sinn. Tross for påstandene fra visse "adopsjonsforeninger" om at bruddet med opphavet skal være totalt. og de har funnet frem til noen utenlandsfødte "adopterte" som bygger opp om en slik usakelig og farlig myte.

Min absolutte næmeste er min datter. Dernest den kvinnen som bar meg fem til livet og tok ansvaret og omsorgen for meg de første år. Dernest den lillesøster jeg klart ulovlig ble skilt fra av norske myndigheter. Dernest de nye "nærmeste" som adopsjonen førte med seg. Også det en annen adopsjonsførte med seg.

Nå sliter jeg med å finne mitt rette gravsted. Er det i Norge eller i landet jeg kom til? Den norske stat har gjort det umulig for meg å få rede på hvem som er min opprinnelige mor med sine famøse statshandlinger. Ikke har jeg noe bevis på hvem som født meg, om hun lever og hvor hun er begravd. Staten vil ikke jeg skal få det heller. Jeg skulle ønske jeg en gang kunne få lagt noen blomster på min opprinnelige mors grav.

Så enkelt er det neppe med min angivelige døde amerikanske opprinnelige far, som skal ha forsvunnet på et tok over Korea under Koreakrigen i 1952. Hvem han var kan jeg neppe få vite om min fødemor ikke lenger lever. Så......bokstavelig talt: Hvem er mine nærmeste?

Jeg har alltid misunt ikke-adopterte fordi de vet det. Ofte med viten om hvordan og hvor de ble unnfanget! På en måte har jeg alltid følt meg foreldreløs og familieløs, selv om loven eller er det staten som påstår noe annet. Likevel så har jeg lært meg å trives med det livet som ble så radikalt forandret da en norsk kvinne "fant" meg passende for et norsk ektepar i Norge. Livet ble ikke slik det var bestemt, takket være den norske stats inngripen og maktutøvelse, men det ble heldigvis et liv av det og en ekte, følbar, hørbar og absolutt tilstedeværende nærmeste! 

Håper hun får et rikt liv blant mange flere ekte og gode næmeste enn det jeg fikk i mitt liv. Nærmeste man har rundt seg og vite at man når som helst kan samle dem rundt seg. Noen man kan si å være riktig glad i, føle for som sin nærmeste og ikke minst føle med. Nyte sammen de nære ting.

Hvorfor skal en adopsjon forhindre noe slikt?