Volden og Sikanders direkte adopsjoner ofre for statens myndighetsmisbruk

To norske ofre for statens adopsjonsdiskriminering og myndighetsmisbruk. En offer for statens adopsjonsrasisme!


Den norske stat gjør klar forskjell ved offentlig anerkjennelse av direkte private adopsjon utifra normenns etniske opprinnelse ved sin famøse og hemmelige bevillingspraksis. Ingen adopsjonssak i norsk adopsjonhistorie kan vise til noe liknede siden den norske stat eksporterte "tyskerunger" til utlandet for adopsjon i tiden etter 1945.


Den enslige Kari Ann Volden boende på Røst overtok i India i januar2010 to nyfødte tvillinger i henhold til barnas foreldrens ønske, vilje og klare samtykke. 15 måneder senere er Volden med de to direkte adopterte tvillingene hjemme i sitt hus på Røst. Den norske stat nekter å realitetsbehandle adopsjonen etter adopsjonsloven. Tvillingene ble utstyrt av den norske stat med midlertidige norske pass, og Volden fremmer krav om bevilling til adopsjonen, slik hun og tvillingene etter adopsjonsloven synes å ha en klar rett til.

Ekteparet av pakistansk opprinnelse Ejaz Sikander og hustru bor i Halden. Han er norsk statsborger og hun har fått oppholdstillatelse til å bo med sin oppofrende ektemann i Norge. Han driver en vellykket næringsvirksomhet og har virkelig gjort suksess i Norge og som en av våre nye landsmenn. På et besøk i Pakistan høsten 2007 blir det barnløse ekteparet oppfordret til å overta foreldreansvaret til en liten nyfødt gutt etter guttens foreldres ønske, vilje og klare samtykke. Den norske stat nekter å få ektemannens hustru og adopterte sønn til Norge, med den følge at den norske ektemannen, nyblitte adoptivfaren og næringsdrivende i Norge, må finne seg i å leve med hustru og adoptivsønn i Pakistan uten å ville realitetsbehandle adopsjonen etter adopsjonsloven.

Mens den norske stat har sørget for å få Volden og de adopterte tvillingene til sitt hjem på Røst etter 15 måneders myndighetsmisbruk, sitter Sikander på tredje året alene i Halden uten hustru og barn som følge av et tilsvarende myndighetsmisbruk.  Utslagsgivende for denne forskjellen synes rett og slett at Volden er etnisk norsk og født i Norge, mens Sikander er av våre ikkevestlige nye landsmenn.

.

Felles forhold

Felles for begge er at de er blitt lovlige adoptanter direkte med rettslig grunnlag av barnets rett til å bortadoptere sitt barn, slik Norge har lovfestet for alle foreldre siden 1917. 

Felles for begge er at de aldri hadde noe behov for hjelp til å få fremskaffet noe barn for adopsjon til noen "adopsjonsformilder" eller en statsgodkjente norsk barne- og adopsjonshandler.

Felles for begge er at de har gjort private rettshandlinger i tråd med barnas samtykke til foreldreovertagelse ved adopsjon - uten å betale noe for adopsjonen.

Felles for begge er at de har utfordret det norske statsdrevne adopsjons- og barnemarkedet den norske stat i all hemmelighet opprettet i 1976.

Felles for begge at  de har en klar rett til norsk anerkjennelse av adopsjonene, slik tusener av nordmenn tidligere har blitt til utenlandske barn de har fått adoptere i utlandet siden 1920-tallet.

.
Ulike forhold

• Forskjellen er: Volden er enslig og etnisk norsk.  Sikander er gift og ikke etnisk norsk.
• Forskjellen er:  Volden er enslig adoptant til to barn.  Sikander og hustru er to adoptanter til kun ett barn.
• Forskjellen er: Volden hadde rettslig kontakt med tvillingene foreldre før unnfangelsen fant sted.  Sikander hadde ingen rettslig kontakt med guttens foreldre før gutten var født.
• Forskjellen er: Volden oppnådde adopsjon i et land hvor norske barne- og adopsjonshandlere skaffer indiske barn til norske statsgodkjente barnekjøpere. Sikander oppnådde adopsjon i et land hvor norske statsgodkente barnehandlere ikke opererer.
• Forskjellen er: Den norskfødte Volden fikk lett massiv støtte i den etnisk norske befolkning. Sikander hadde ingen slik mulighet til støtte i den etnisk norske befolkningen.
• Forskjellen er: Voldens adopsjon har parter med forskjellig etniske opprinnelser. Sikanders adopsjon består av parter med samme etniske opprinnelse!

.

Jeg møtte en fortvilet landsmann høsten 2010

Jeg er selv funnet direkte for adopsjon i et utland i 1953. Et par tusen andre utenlandsfødte adopterte i Norge er også det.

Jeg kom til Norge med utenlandsk pass og kun på avgitte opplysinger til norske myndigheter at mine utenlandske foreldre hadde ønsket og villet det. Det ga meg straks rett til et 3 måneders opphold i Norge, som det norske ekteparet Johanssen kunne bruke til å fremme begjæring om bevilling til adopsjon, eller sende meg tilbake for et annet adopsjonsalternativ.

Jeg har aldri møtt eller snakket med Volden, men jeg møtte en fortvilet ektemann og adoptivfar utenfor Halden en noe kjølig høstdag i 2010.  Et møte jeg aldri har kunne glemme. Å oppleve en mann, ektemann og adoptivfar av beste sort med værre overtramp fra statens adopsjonsregime, kommer jeg forhåpentlig aldri til å gjøre igjen. At han hadde klart denne formen for statlig tortur og diskriminering så lenge var nesten ikke til å forstå. Selv i Pakistan synes dette å være en umulighet.

En adoptert gutt av pakistansk opprinnelse er av den norske stat nektet et helt legalt liv i en adoptivfamilie i Norge. Totalt uten noen som helst saklig grunn eller aktverdige motiver!  En norsk statsmakt med rasisme som verdigrunnlag for sine lovpålagte adopsjonoppgaver anno 2011. 

Mot en slik umenneskelig, diskriminerende og maktmisbrukende statsmakt, har den enkelte borger og enkelte barn lite å stille opp mot uten å gå fullstendig til grunne eller betaler menneskelige, sosiale og økonomiske priser man må være en Røkke for å kunne bære på sine skuldre.

Jeg skammer meg over være norsk og ha norsk statsborgerskap!  Jeg er glad jeg aldri - aldri - har vært en del av eller latt meg lønne av den norske statsmakt!  - Det er jeg på mine gamle dager stolt av som importadoptert i Norge etter en direkte og privat adopsjon!

Merk dere navnet: Ejaz Sikander og legg hans tragiske skjebne på minnet!

Voldens videre vei til bevilling til adopsjon

Ingen ny adopsjonsmåte

Noen tusen nordmenn i Norge har funnet et barn i et utland de er blitt lovlige adoptivforeldre til ved direkte privat adopsjon; uten noen barnehandler/adopsjonsformidler hetl siden 1920-tallet. Det siste 10-året er det vel ca. 50 nordmenn i Norge som har blitt adoptivforeldre til et utenlandsk barn og fått den norske stats bevilling til adopsjon. - Lenge etter at staten har latt barna komme til Norge på et utenlandsk pass eller et midlertidig norsk pass.

 Det liker ikke statens barneimportører som fikk sine importillatelser i 1976. Slikt ødelegger deres ønske om total monopol og ønske om maksimale profitter.

Det "nye" ved Volden direkte privat adopsjon av tvillingene er at hun er enslig adoptant til to barn og at hun var uforberedt på å hevde sine adopsjonsrettigheter som etter norsk lov også omfatter de indiske foreldrene og tvillingene.  - Det er i grunnen alt.

.

Volden er "pleiemor"

Nordmenn som har hentet et barn til Norge for adopsjon etter adopsjonslovens adgang til dette uten behov for noen "forhåndssamtykke" og bruk av "formidler", fremmer vanligvis begjæring om bevilling til adopsjon straks eller venter opptil et par år med det. Statusen er da "pleieforeldre" som omfatter alle de som barnets foreldre har overlatt det daglige omsorgansvaret for; hvilket alle foreldre har lov og rett til i Norge uten innblanding av noe barnevern eller offentlig myndigheter.

Er målet at pleieforeldrene skal få rett til bevilling til adopsjon av et utenlandsfødt barn som er tatt til Norge, må barnet få en egen verge. Vergen kan entes oppnevnes av de utenlandske bortadopterende, eller pleieforeldrene kan be det offentlige om å skaffe barnet en verge. I bevllingssaken må alltid det utenlandske barnet ha en verge som IKKE er de som begjærer bevilling.

.

Bevillingssaken

Pleieforeldrene har barnet boende i sitt hjem som alle andre foreldre, men uten å ha det formelle foreldreansvaret. Siden samtykket til adopsjon er gitt av noen utenlandske foreldre i et annet land, så er pleieforeldrene pliktige til å sørge for at de selv eller andre får bevilling til adopsjon. Ikke straks, men innenfor rimelig tid. Ellers vil de utenlandske foreldrene forbli barnas rettslige foreldre.

Voldens direkteadopterte tvillinger er selvsagt ikke foreldreløse etter norsk lov. Voldens direkteadopsjon gir henne med all sannsylighet rett til bevilling til adopsjon, om hun fremmer et formelt krav om det. Noen sak for adopsjonsmyndigheten er ikke denne adopsjonen før den har mottatt Voldens formelle krav om bevilling.

Det er vergens oppgave å passe på at barna får adoptivforeldre med bevilling til adopsjon så fort det er hensiktsmessig og til gagn for barna.  Vergen må vurdere om barna passer godt sammen med pleieforeldrene og at en bevilling kan antas å bli til gagn for barna. Vergens uttalelse i bevillingssaken skal innhentes når den er tatt under behandling.

Bevillingsmyndigheten må så avgjøre om det er behov for noen lokal offentlig vurdering av barnas omsorg-situasjon og andr forhold som har betydning for å få fastlsått om adopsjonen kan antas å bli til gagn for barna. Loven krever ikke at matchingen skal være den beste, men kun "til gagn" for barnet. Vergene har normalt aldri uttalt seg mot noen bevilling til adopsjon.

I Voldens tilfelle hvor så mye rettslig og omsorgsmessig er avklart allerede lenge før tvillingene fikk komme til Norge, skulle en bevillingssak mer eller mindre være en formalitet. Spesielt fordi det allerede er avklart at Voldens formelle morsstatus allerede er anerkjent  i tvillingenes opprinnelsesstat.

.
Finner statens barneimportregime på mer tull?

Staten har i dette adopsjonstilfellet uten tvil valgt å spekulere i at almenheten vet lite annet om "adopsjon" enn det det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet har opplyst det norske folk som siden 1976 og frem til i dag. Volden ble av staten desinformert og direkte lurt til å søke om et statlig "forhåndssamtykke" det åpenbart ikke var noe rettslig og reelt grunnlag for.

Nå er det slik at den norske stat/regjerning siden 1917 har hatt PLÌKT til å behandle enhver formell begjæring om adopsjon som noen mener å ha rett til.  Få kjenner til denne saksbehandlings- og prøvelsesplikten i dag. Spørsmålet om rett til bevilling er også noe som kan enkelt behandles av domstolen hvis staten skulle nekte å behandle bevillingskravet eller ikke gi bevilling.

Til i dag har staten aldri våget å utfordre noens påstand om rett til bevilling til adopsjon så lenge det er klart at de foreldrene vil at adoptanter som Volden skal ha bevilling.

• En bevillingssak for Volden og tvillingene, skulle derfor i realteten være en ren formalitet.

.
Nederlag for den  norske barnehandel-lobbyen?

Den norske barne- og adopsjonshandel-lobbyen av 1976 som InorAdopt noen år også ble en del av, har sterke "allierte" innen Bufdir, tidl,  BUFA og "Statens adopsjonskontor" av 1987.  Det tragiske var at statens plikter og oppgaver etter adopsjonsloven var underlagt Justisdepartementet siden 1917 og frem til det plutselig ble overført til Sosialdepartementet på 1970-tallet og derfra til Barne- og familiedepartementet i 1987.  Utenriksdepartementet har ved norske adopsjoner av utenlandske barn i utlandet, alltid tatt imot ordre fra det adopsjonsansvarlige departement, og Fylkesmennene ga alltid bevilling til adopsjon av utenlandske barn som var ankommet til Norge i den tro at barna var lovlig bragt til Norge.

Dagens adopsjonsbyråkrater i Bufdir har ingen erfaring med bevillingssaker før 2005, da den kompetansen lå hos fylkesmennene. Dagens adopsjonsbyråkrater kan stort seg ikke mer enn det som må til for å gi nordmenn sin kjøpstillatelse av et utenlandsk barn for adopsjon, som de av politiske grunne kaller "forhåndssamtykke". Bufdirs inkompetanse om adopsjontyper og - måter som faller utenfor statens barneimportsystem som Bufdirs adopsjonsbyråkrater faktisk er avhengig av fortsetter og omsetter et visst antall barn for å beholde jobbene og makten de er så glad i, gjør at Bufdir lett begår alvorlig myndighetsmisbruk når noen adopterer et utenlandsk barn direkte med rett direkte fra de utenlandske foreldrenes adopsjonsrett.

I 1976 var det kostbart å komplisert å få direkte kontakt med utenlandske foreldre som ville bruke sin adopsjonsrett til fordel for sitt barn, slik at barnet var sikret en oppvekst i Norge.  Det var et slags grunnlag for "formidling" av den grunn.

I dag det så mange nye landsmenn i Norge med sterke sosiale nettverk i landet de flyttet fra, at de ikke har noe behov for noen "formidlingstjenester" med ditto "forhåndssamtykke". I tillegg er internasjonale transporter og nordmenns bevegmuligheter og kontantmuligheter blitt så mye bedre, raskere og billigere at de fleste som ønsker å adoptere et utenlandsk barn direkte fra barnets utenlanske foreldre, klarer dette fint uten bruk av noen norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler.  Vel, om man holder seg borte fra barneselgerstater som Kina etc.

Kvinner som blir mødre etter norsk lov som følge av en avtale om surrogati, har også adopsjonsrett som alle andre mødre i Norge har hatt siden 1917. Det vil si at surrogatmødre kan gi lovlig og gyldig samtykke til adopsjon når barnet er blitt 8 uker gammelt - til hvem de vil, eller velge å beholde barnet selv. Siden surrogatmødre etter norsk lov ikke er forpliktet eller kan forpliktes til å gi samtykke til adopsjon til de som har betalt for surrogatiet, skulle det ikke bety noen utnyttelse av noen surrogatmødre enten disse er norske eller utenlandske.  - De som vil adoptere et barn født av en surrogatmor, er på ingen måte pliktig til å opplyse om surrogatiet; hvilket det i Norge i alle år har vært holdt tett om.

Det var mye Volden ikke visste før den norske stat valgte å slå ned på det at noen nordmenn i Norge i utlandet klarte å skaffe seg foreldrestatus direkte i en surrogatavtale.  Hvorfor den norske stat i årevis var så slappe på det, vitner bare om en holdning i den norske stat om at staten vil hjelpe nordmenn i Norge med å blir foreldre til noen ukjente forldres barn, som et slags norsk statlig velferdsgode. 

Nå er det klart at den norske stat og regjerning vil at det skal skje på den måten den norske barneimport-lobbyen ønsker seg og lenge har jobbet for skal være den eneste måten. Basert på den norske stats kjøpstillatelser til å anskaffe seg utenlandske foreldres barn i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.  - Et marked som er langt mer moralsk og rettslig forkastelig en noe "surrogatmarked".

.

Har Volden fått øynene opp for den norske stats politisk bestemte dobbeltmoral?

Til en viss grad må svaret bli "Ja".

Når det kommer til barn - norske som utenlandske - er jeg enig med Nietzshce: "Staten er et udyr!"

Sier denne importadopterte anno 1953.

"Adopsjonsforsker" Monica Dalen i gang igjen med tullet sitt.......

Mer statlig sløsing om "adopsjonsforskning"

Statens barneimportører vil vite hvordan barneproduktene holder og klarer seg i Norge for å skaffe seg et slags bevis for at handelsvirksomheten er til importerte utenlandske fargede foreldres beste. Adopsjonsmessig sett skal et nytt verdiløst forskningsprosjekt gjennomføre, og man skal atter få vite at "det går bra med de fleste adopterte".

Forskernes politisk valgte  forhold til realitetene viser seg allerede ved presentasjonen: "Adopsjoner fra utlandet startet på 1970-tallet, og det er i dag cirka 19.000 adopterte barn og unge i Norge. Ved Institutt for spesialpedagogikk har forskningen om internasjonale adopsjoner pågått siden 1980-tallet,...."
http://www.uv.uio.no/isp/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/adopsjon.html

Monica Dalen fornekter seg igjen ikke: "Adopsjon gir mange barn nye utviklingsmuligheter, og forskning har vist at dette er et av de beste tilbudene for barn som ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre."

.

Kommentarer

Monica Dalen er selv importør av et utenlandsk pikebarn for adopsjon av ikkehvit opprinnelse. Monica Dalen har blitt enige med den norske stats barneimportregime av den norske stat skal være "fargeblind" og bruke skattebetalernes penger til å produsere "forskningsbevis" på at det er forsvarlig og riktig.

*  Utenlandske barn ble fraktet til Norge for et liv som adoptert har allerede på 1920-tallet. Allerede på 1950-tallet begynte organisert norsk barneimport til Norsk koreaforening fikk statens importtillatelse i 1969. Staten ga Verdens Barn og Adopsjonsforum fri importrett av barn for adopsjon i 1976.

*    Det eksisterte ikke Institutt for spesialpedagogikk før langt utpå 1990-tallet.

*  Det finnes forskning som viser at "adopsjon" kun er et bra alternativ om alle parter er av samme etniske opprinnelse, kultur og nasjonalitet.

*  Adopsjonsmessig er Dalen "adopsjonsforskning" forkastelig om referansegruppen IKKE er helnorske/-nordiske etniske adopsjon, formidlerefrie adopsjoner og helt lovlige adopsjoner.

Monica Dalen var en sentral aktør i regjerningens famøse "adopsjonsutvalg" i 2009 hvor hun betonet sterkt at man i Norge være selektive til internasjonalt anerkjent adopsjonsforskning for å skape et mest mulig positivt bilde av den norske stats famøse barneimport.

• Man må bare konstatere at "here so goes again....."

.

Man må lure....

Hvorfor forskes det ikke på basis av den adopsjonsstandarden norsk lov fastsetter for adopsjon?

Hvorfor skal norske spesialpedagogers egeninteresse for flere ikke etniske mer eller mindre ulovlige innvandrerbarn være et økonomisk fundament for denne yrkesgruppen?

Hvor integrert i det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet har norske pesialpedagoger blitt og hvor sterkt vil de være?

Hvorfor har en liten gruppe norske spesialpedagoger gjort seg til et partisk og villig redskap for den norske barneimportindustrien?

Hvor langt skal den norske stats adopsjonsrasisme får utvikle seg?

Når får Sikander sin kone og adopterte barn til Norge?

Den norske stats rasistiske adopsjonspraksis.


Vår nye landsmann i Halden, Ejaz Sikander og hans ektefelle adopterte en pakistansk gutt for tre år siden i kraft av samtykke fra de pakistanske foreldrene. Helt i tråd med norsk adopsjonslov. Den norske stat nektet og hindret ekteparet å få ta gutten til Norge, med den følge at adoptivmoren så seg nødt til å bo i Pakistan med gutten for å sikre den lille omsorg og oppfylle sine forpliktelser de har påtatt seg overfor fødeforeldrene og overfor det pakistanske samfunn. Ektemannen har staten tvunget til å leve og arbeide i Norge uten sin kone og uten deres adopterte barn.

Staten har nå latt Kari Ann Volden få komme til Norge uten at hun hadde noen ektemann og medadoptant i Norge.

Nye landsmenn og deres etterkommere i Norge har overhodet intet behov for å bruke noen hvit norsk statsgodkjent barnehandler og heller ikke noen grunn til å være medlem av noen norsk hvit "adopsjonsforening". Våre nye landsmenn kan lett lovlig adoptere utenlandske barn uten å betale for noe som helst.

Alt tyder på at ekteparet Sikander og det utenlandsfødte adopterte barnet er offer for grov og alvorlig norsk statlig adopsjonsrasisme, slik hundretalls av våre fargede nye landsmenn har opplevd fra den norske stat tidligere.

Det hvite Norge tier når det kommer til denne ikkehvite adopsjonen. Foretaket Adopsjonsinstituttet kan ikke adoptere en slik form for norks hvit statsrasisme.

http://www.ha-halden.no/nyheter/article5352830.ece

.

Ekteparet Sikander trenger hjelp og støtte!

Kari Ann Volden med sin adopsjon av et tvillingpar, fikk komme til Norge med tvillingene etter 15 måneder i India. Helt i tråd med tvillingenes utenlandske foreldres ønske og vilje. Ekteparet Sikander har staten skilt far fra mor og sønn i over 3 år! Far i Norge og mor og adoptert sønn i Pakistan.

Det pakistanfødte ekteparet Sikander bosatt i Halden med ektemannen som norsk statsborger og driver av god næringsvirksomhet i Halden, har staten sørget for ha sin kone og tre år gamle adopterte sønn i Pakistan fordi staten ikke vil åpne noen adopsjonsak om bevilling til adopsjon. Det til tross for at de utenlandske foreldrene har gitt alle mulige former for samtykke til adopsjon som er offisielt stadfestet ikke kan trekkes tilbake og er endelige.

Ekteparet har slitt med norske adopsjonsbyråkrater i tre år, aldri løyet om noe og fremskaffet et vell av dokumenter som viser at det ikke er tale om noen barnebortføring, ikke noen form for kjøp av barn og at en norsk anerkjennelse av adopsjonen også vil bli anerkjent i Pakistan, slik Volden også oppnådde.

Ekteparet Sikander har for tredje gang sin sak til behandling i departementet med statens "adopsjonsdronning" Tove G Smith som saksansvarlig.


Litt om departementets Tove G. Smith og adopsjon.

Tone G. Smith har undertegnede mye erfaring med når det gjelder sentrale adopsjonsspørsmål. Eksempelvis har Tove G. Smith skriftlig i en sak hevdet at adopsjonsloven er til for at staten skal oppfylle barnelovens bestemmelser om å få fastslått rettslige foreldre til barn!  Tove G. Smith ville ikke høre på en klage fra Knut R. Steenberg over at han og hans etat ikke fikk anledning til å "ta stikkprøver" av de utenlandske adoptertes adopsjoner for å sjekke om disse var lovlige etter norsk lov.  Tove G. Smith bestemte også i 2009 hva regjeringens "adopsjonsustvalg" skulle fokusere på og hva utvalget ikke skulle ta opp. Tove G. Smiths departementet har overfor Stortinget opplyst av utenlandske barn som kommer til Norge for adopsjon via departementets godkjente norske barnehandlere og statsgodkjente barnekjøpere, er "foreldreløse og forlatte" eller det som nå er politisk gjeldende; "ukjente".

.
Det norske adopsjonsdepartement har ødelagt ekteparet Sikanders familieliv og ekteskap

Den norske pakistanfødte ektemannen som forlengst er blitt norsk statsborger og en av våre "nye landsmenn", fikk omsider den norske stats tillatelse til å få sin utenlanske kone til Norge for å leve et normalt liv som ektefolk i Norge.  Som alle som gifter seg, er dette et gjensidig ønske om å danne familie med barn.

I et opphold i Pakistan for over tre år siden, ble ekteparet oppfordret til å adoptere en nyfødt gutt som guttens foreldre ikke hadde sjanser til å oppfostre, da foreldrene av tragiske grunner hadde mer enn nok med en kamp for å holde seg selv i live. Ekteparet betalte intet for å ta på seg sine private familierettslige forpliktelser overfor guttens bortadopterende foreldre!

Den muslimske formen for adopsjon er en del annerledes enn dagens norske adopsjonsinsitutt, men likner mye på "svak adopsjon" det finnes en del tusen av i Norge, men som alle bygger på foreldrenes adopsjonsrett. Ekteparet fikk altså etter norsk lov et lovlig og gyldig foreldresamtykke til adopsjon, og siden ektemannen var norsk statsborger bosatt i Halden, skulle adopsjonen gis norsk anerkjennelse i kraft av bevillingsinstituttet direkte.  Helt på linje med noen tusen norske hvite adoptanter hadde nytt godt av ved direkte privat adopsjon av et utenlandsk barn som de hadde fått direkte kontakt med i et utland.  - Dette har statens adopsjonsregime valgt å nekte og hindre vår nye landsmann - uten saklig og rettsli grunnlag.

Den norske stat har sørget for at ekteparet har måttet bo hver for seg: Ektemannen i Norge for å tjene til livets opphold for sin nye adoptivfamilie, hustruen har staten tvunget til å bo i Pakistan i over tre år for å oppfylle sine framilierettslige forpliktelser overfor den adopterte gutten fordi den norske stat har nektet den lille adopterte gutten å få komme til Norge! 

Hvorfor den norske stat og dens adopsjonsregime har gjort dette, har staten ennå ikke bestemt seg for hva begrunnelsen og motivet skal være!

Det tragiske ved statens handlemåte er at den norske ektemannens hustrus oppholdstillatelse har gått ut som følge av statens trenering og totalt uforståelige og uakseptable "saksbehandling" av adopsjonen. Hans hustru har vært så lenge ute og borte fra Norge, at staten forlanger at hun igjen må gjennom en ny runde med familieforeningsopphold!

En norsk ektemann med meget høy moral og ansvarsfølese for kone og barn opplever sitt livs mareritt i Norge på grunn av et norsk statlig adopsjonsregime som på ingen måte er opptatt av barns beste ved adopsjoner.  Et klart tilfelle av norsk statlig myndighetsmisbruk motivert med "politiske" skjulte agendaer som kun statens godkjente norske barne- og adopsjonshandlere kan være tjent med.

.
Norsk statlige adopsjonsrasisme?

I det siste året har vi sett statens handlinger overfor den russiske og hvite "Ameli" med hvit norsk kjæreste. Vi har også sett den norske stats handlinger overfor den hvite norske Kari Ann Volden og hennes adopsjon av tvillingene.  Vi kjenner alle til statens opplegg for hvite nordmenns adgang til å skaffe seg utenlandske fargedes "ukjente" barn via statsgodkjente norsk barne- og adopsjonshandlere.

Ekteparet Sikander har gjort nøyaktig det samme som tusener av hvite nordmenn har gjort uten bruk av noen "adopsjonsformidler" eller statsgodkjent barnehandler siden 1920-tallet: Adoptert et utenlandsk barn i tråd med den norske adopsjonslovs bestemmelser som gir rett til norsk anekjennelse og bevilling til adopsjon etter at barna er kommet til Norge.

Hundrevis av nye ikkehvite nye landsmenn kan lett, lovlig og trygt adoptere et barn i det landet de flyttet fra uten å bruke statens barneimportsystem basert på statsgodkjente barnekjøpere og statsgodkjente norske barnehandlere.  Dette statlige barneimportsystemet er denne Tove G. Smith "dronningen" over. Et system totalt uten noen form for demokratisk kontroll, totalt unntatt pressens innsyn og så og si stengt av staten for vanlig domstolskontroll.

.
Oppfordring!

Hjelp og støtt ekteparet Sikander til å få et normalt og vanlig norsk familieliv i Norge!

Hjelp ektemannen Ejaz Sikander til å oppfylle sine forpliktelser som mann og ektemann til å ta vare på sin kone og sitt adopterte barn!

Hjelp ektemannen Ejaz Sikander å oppfylle sine forpliktelser overfor de bortadopterende utenlandske foreldrene med den ære og respekt han så gjerne vil!

Hjelp et lite barn i Pakistan til en fremtid barnet har solid rett til i Norge!

Hjelp ekteparet og adoptivfamilien selv om de ikke er etnisk norske og alle er av pakistansk opprinnelse!

La ikke den norske stats adopsjonsrasisme få vinne!

Morten Johanssen
Importadoptert anno 1953 fra Tyskland

Foreldres adopsjonsrett

Foreldre fikk adopsjonsrett i Norge i 1917

Ja, faktisk samtidig med Sverige etter at Danmark mange år før hadde innført dette rettslige familierettsinsituttet. 

Dermed fikk alle som ble foreldre rett til å avgjøre om de skulle overføre sitt foreldreskap til noen andre i form av adopsjon. Lovens vilkår var klinkende klar: Foreldres rett til å overføre sitt foreldreskap til andre, skjedde på basis av en privatrettslig handling. Adopsjon av et barn var og skulle være en privatsak, på linje med avtaler om å gifte seg.

Den privatrettslige avtalen måtte kontrolleres rettslig for at adopsjonen skulle kunne gi offentlig anerkjennelse i form av en statlig bevilling.  Sverige valgte å la domstolen stå for denne rettslige legalitetskontrollen; hvilket også de aller fleste vestlige land også har funnet naturlig.  Danmark valgt å beholde legalitetskontrollen hos staten, fordi det var kongen som var gitt myndighet til å godkjenne skifte av et foreldreskap. Tyskland lot domstolen stå for legalitetskontrollene.

En lovlig privat adopsjon kunne og skulle  nektes offentlig anerkjennelse om det ikke "kunne antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet".  Loven gir ikke staten en slik enerett til skjønnsutøvelse, men den må bygge på nøytrale, saklige og objektive vurderingskriterier. Høyesterett har ved statlige tvangsadopsjoner underkjent statens vurderinger gang på gang. Den norske stat er til og med dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket Adele Johansens rett til å være et barns rettslige mor.

Mange i Norge tror i dag at foreldrene må spørre staten før de bruker som adosjonsrett, men så er ikke tilfellet. Foreldre har rett til overlate det fødte barnet til de foreldrene vil skal være dets adoptivforeldre straks etter fødselen, men foreldrenes samtykke til adopsjon blir ikke rettslig forpliktende før samtykket er gjort gjeldende av foreldrene etter at barnet er blitt 8 uker gammelt.  De som det lovlige og gyldige samtykke gjelder for, har dermed en rett til offentlig anerkjennelse av adopsjonen; hvis det da ikke skulle vise seg at adopsjonen med rette ikke kan antas å bli til gagn for barnet.  Det har omtrent aldri skjedd. Heller det motsatte: Staten har gitt offentlig anerkjennelse i svært mange tilfeller der adopsjonen åpenbart IKKE kunne antas å bli til gagn for barnet. 

I løpet av de siste 30 årene, har staten proklamert at enhver adopsjon er barnets beste når staten har gitt noen nordmenn sin kjøpstillatelse av noen ukjente utenlandske fargede foreldres barn! Dette skylles ene og alene at den norske stat i 1976 åpnet for at nordmenn i Norge skulle få skaffe seg barn i det nye ukontrollerte og ukontrollerbare barne- og adopsjonsmarkedet, som tilbø adopsjonstyper som nesten aldri var lovlige etter norsk lov; adopsjonslov, straffelov m.m.

.
Hvorfor er adopsjonsretten brukt i Norge?

På 1950-tallet fant man i Norge å anerkjenne utenlandske foreldres adopsjonsrett på linje med norske foreldres adopsjonsrett. Den norske stat kom også til at staten kunne anerkjennne en adopsjon av noen utenlandske foreldres barn, om barnet var tatt til Norge for adopsjon i henhold til de utenlandske foreldrenes ønske og vilje; samt at de som tok barnet til Norge ville fremme begjæring om bevilling til adopsjon i Norge. UD hjalp da til med både innreisepapirer og sogar norsk pass.

Prinsippet om foreldrenes adopsjonsrett er siden blitt nedfelt i Den europeiske adopsjonskovnesjonen Norge ratifiserte i 1968 og en internasjonal Haagkonvensjon for å sikre barn mot illegale adopsjoner ved det internasjonale barne-og adopsjonsmarkedet FN omtalte som "Trade of shame".

Få vestlige stater har eller praktiserer TVANGSADOPSJONER, slik Norge har gjort siden 1953. Danmark gjør det ikke, Sverige er meget forsiktige og andre vestlige land avstår helt tanken. De ivrigste på dette har vært den tyske nazistaten,  den spanske Franco-staten, den argentiske stat. den guatemalske stat og ikke minst det kinesiske stat siden slutten av 1980-tallet. Det kan virke som den sosialistiske norske statsmakt liker at staten slike statsmakter som "gjennomfører adopsjoner" uten foreldrens viten og rettslige samtykke.

Den norske stat og venstresidens holdning til at den norske statsmakt skal være alle borgeres overforeldre, synes å ha festet seg i ryggraden til mange norske statsbyråkrater og sosialistske norske politikkere. Av en eller annen grunn liker de ikke foreldrenes privatrettslige adopsjonsrett og heller ikke at noen skal kunne få adoptere direkte på basis av en slik bruk.

De fleste norske opprinnelige mødrene i Norge som etter 1917 har brukt sin adopsjonrett, har ikke gjort det fordi de er dårlige eller uskikkede mødre, men fordi de ved barnets fødsel oftest ikke var i stand til å forsørge seg selv og sitt barn. Adopsjonsretten ble brukt som en slags "etterfødselabort", og det viste seg straks Norge ga kvinner rett til selvbestemt abort - etter samme prinsipp som for selvbestemt adopsjon!

En del opprinnelige mødre var nok "presset" til å kvitte seg med unge, men en del faktisk ikke ville være mor til det fødte barnet og mor i det hele tatt.  Staten har aldri hatt rett til å spørre hvorfor en mor har valgt å bruke sin adopsjonsrett og begrunnelsen for noe gitt samtykke.  Det er og skal være en privatsak.

.

Den norske stats holdning i dag.

Den norske stat har i lang tid vist å være motstander av det privatrettslige adopsjonsinstituttet i måten staten forholder seg til dette ved sin utøvelse av de lovpålagte administrative oppgavene staten skal være underlagt og respektere.

Behovet for et adopsjonsinstitutt i Norge har falt betydelig siden mødre/foreldre fikk adopsjonsrett i 1917. Spesielt etter at Norge ga kvinner rett til selvbestemt abort og alle gravide ble sikret en reell mulighet til å forsørge seg sellv og sitt barn på et tilfedstillende måte.

Alt i alt kan man trygt si at behovet for adopsjonsinstituttet og grunnlaget for dette, ikke lenger eksisterer i Norge.  Er det da ikke på tide å avskaffe det?

Stortinget vedtok eksempelvis å inndra retten til å få en adopsjon opphevet i 1986 fordi angivelig så få brukte denne rette. I dag er det omtrent like få foreldre i Norge som bruker sin adopsjonsrett, og da skulle det tilsi at Stortinget med samme begrunnelse også inndro denne.

Det må være en solskinnshistorie at et samfunn har utviklet slik at behovet for foreldres adopsjonsrett ikke lenger er til stede og kan avvikles!

Gjør man det i Norge, er det faktisk noe Norge som nasjon og folk kan være stolte av, vil jeg mene!

.

Ærlighet om adopsjon

Jeg mener både norske politikere og den norske stat ville opptrådt mye ærligere og rederligere på adopsjonsfeltet om de opphevet foreldres selvbestemte adopsjonsrett av 1917, og beholdt den offentlige tvangsadopsjonen etter barnevernsloven § 4 - 20.

Alle norske foreldre kan i dag fraskrive seg både det daglige omsorgsansvaret for barnet og foreldreansvaret ved å overdra dette til barnevernsmyndighetene.  Det betyr at de få foreldre/mødre som ikke vil være mor til et født barn, kan helt og holden overlate til det offentlige å skaffe barnet adoptivforeldre via en form for offentlig  uhildet adopsjonsformidling.

Norge er så rikt at Norge også burde kunne tilby visse andre land en offentlig adopsjonsformidling av de utenlandske barna i Norge, ved at Norge betaler for transporten til Norge og sørger for at barna blir godt tatt vare på her i landet til de beste adopsjonsvillige til hvert enkelt barn er funnet. Dermed kunne Norge lett og helt trukket seg ut av det famøse internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, og de adopsjonsvillige til utenlandske barn kunne bli adoptivforeldre uten å betale en krone! Et slikt system ville gitt både enslige adopsjonsvillige og enkjønnede ektepar en reel mulighet til å bli adoptivforeldre.

Det skulle ikke ta lang tid å få dette på plass, men da må det for en gangs skyld foretas en skikkelig debatt om adopsjon i Norge; hvilket det ikke har vært noen gang!

Å være modrene og kreativ på adopsjonsfeltet i Norge, krever at man har grunnleggende kunnskap, viten og erfaring med adopsjon som omfatter alle typer adopsjoner og alle berørte av en adopsjon. Jeg er så heldig å ha skaffet meg dette - og det er noe jeg ønsker å kunne bruke til barns beste. - Uansett barnet rase, hudfarge og nasjonalitet.

NRK tøver om Voldens adopsjon!

Er NRK plutselig blitt en talerør for statsmakten?

NRK melder og skriver:  "En spesiallaget instruks gjør det mulig for Kari Ann Volden å vende hjem med de to tvillingguttene. Men foreldreansvaret får hun ikke."   -  Hva er spesielt eller viktig med det?

NRK har siden 1950-tallet dekket "adopsjonene" til koreanskfødte barn som er bragt til Norge. 4.000 er det vel blitt av denne gruppen. NRK vet at de koreanske barna kom til Norge uten at noen i Norge hadde foreldreansvaret for barna. NRK vet at så er tilfellet den dag i dag. NRK vet at de korenanske foreldrene er barna rettslige foreldre i Norge til den norske stat har gitt noen i Norge statens bevilling til adopsjon, etter at barna har bodd noen uker hos de som ønsker seg en slik bevilling.

Også de koreanskfødte barna har blitt tatt til Norge etter en spesiallaget statsinstruks, men den og dette har den den norske stat holdt hemmelig helt siden 1950-tallet. Det samme har staten gjort for mange andre utenlanske barn som i Norge ikke har noen med foreldreansvaret, men som har skaffet seg barn via en norsk statsgodkjent barnehandler.

Den norske stat har til og med gått med på at utenlandske foreldres barn skal få komme til Norge på prøve om det er noen i Norge som kunne tenke seg å adoptere et utenlandsk barn! Prøvetid på et halvt år i Norge er ikke uvanlig. Heller ikke slikt vil den norske stat at almenheten og Stortinget skal få rede på.

Hvilke hemmelige påskudd den norske stat har brukt for å være de norske barnehandlernes virksomhet og deres norske statsgodkjente kunder til hjelp, er langt flere enn man kan ha fantasi til å tenke seg. At staten også har valgt å bruke et kanskje mer legalt grunnlag for Kari Ann Voldens adopterte tvillinger, kan nok være tilfelle, men det skylles ene og alene at staten ikke kunne holde dette hemmelig for almenheten.

På den annen side har den norske stat anledning til å gi hvem som helst innreise- og oppholdstillatelse i Norge, mens Stortinget i lovs form har bestemt hvem som har rett til slikt. Det kryr av statlige hemmelig gitt innreise- og oppholdstillatelser som den begusntige og staten har en felles interesse av skal være strengt fortrolig og ikke kjent for almenheten.

Det er trist at NRK lar sin journalistiske standard bli bestemt at den norske stats barneimportregime.

.

Noen som sto den norske statsmakt nær, skaffet meg innreise- og oppholdtillatelse i Norge fra juni til september 1953. Det ble også skaffet visum for tilbakereise med tok via Sverige og Danmark innen den norske stats oppholdstillatelse gitt ut.

Ble jeg fra norsk side sendt tilbake til hjemlandet og til de med foreldransvaret da oppholdstillatelsen løp ut? Neida.  Norske myndigheter lot meg være i Norge fordi noen norske statsborgere i Norge ville ha meg som sitt adoptivbarn godkjent av den norske stat.

Jeg fikk først dokumentasjon for dette da jeg var blitt nærmere 60 år gammel. Min utenlandske mor trodde jeg var reist til USA, slik hun hadde gitt samtykke til. Riktignok var jeg informert av justisdepartementet da jeg var 16 år at jeg ikke hadde rett til norsk pass og i tillegg oppholdt meg ulovlig i Norge, men noen forklaring eller dokumentasjon på det, fikk jeg aldri. Staten sa at hvis jeg motsatte meg norsk verneplikt, så måtte jeg regne med å bli utvist fra Norge.

Praksisen med 3 måneders innreise- og oppholdstillatelser for barn nordmenn i Norge ville adoptere, ble endret etter at staten valgte å gå inn på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. Dette markedet ønsket ikke å få noen solgte barn i retur om Norge fant at barnet var illegalt adoptert.  Den norske stat garanterte derfor at det utenlandske barna skulle forbli i Norge og bli norske statsborgere. Staten signaliserte også at den ikke tok så alvorlig på om barna var lovlig adoptert eller ikke......

En colombiansk importadoptert reagerer rettslig mot adopsjonen

En ung "adoptert" mann av colombiansk opprinnelse krever sin rett.

Et ektepar på Løten i Hedmark fikk for vel 20 år siden ved hjelp av Adopsjonsforum de hadde meldt seg inn i, statens tillatelse til å kjøpe seg en colombiansk gutt for adopsjon. Adopsjonsforum tildelte ekteparet en 6 år gammel gutt som trodde han var sikret en bedre oppvekst hos noen gode nordmenn i det ukjente landet Norge.

Det ble ikke slik......

http://tb.no/nyheter/adopsjonen-skulle-aldri-funnet-sted-1.6057325


Den lille ensomme gutten som ble bragt alene til Norge uten å kunne og forstå et ord norsk, fikk en oppvekst som dessverre ikke er uvanlig for statsgodkjente barne- og adopsjonsskjøpte utenlandske barn i Norge. Han er nå 26 år gammel og sterk nok til å hevde sine rettigheter han som barn naturlig nok ikke var i stand til. Rettigheter som ble grovt krenket og utnyttet i personlig vinnings hensikt, med den norske stats velsignelse og støtte.

Den unge mannen har klart å skaffe seg en advokat som har sett og forstått de rettslige sidene ved denne statsbestemte barneimporten. Tilfellet "Carlos" vil nå bli en sak for norske domstoler i lang tid fremover.

Dessverre er det sterke profittinteresser i Norge som vil gjøre sitt for at "Carlos" og advokaten ikke skal nå frem i domstolen. Staten vil bruke alle lovlig og ulovlig triks for å hindre en dom mot seg. Norske dommere har selv eller nærstående som enten har fått statens barnekjøpstillatelse eller har planer om å anskaffe seg en slik. Å få en uhildet saklig dommer eller dommere til denne type saker, er ikke enkelt i dagens Norge.

Likevel....."Carlos" fortjener respekt og all den støtte han kan få i sin kamp for respekt for sine lovfestede rettigheter og de krav den norske stat har dannet grunnlag for. "Carlos" gjør et banebrytende arbeid sammen med en advokat som våger å stå opp mot et norsk adopsjonsregime som i alle år etter krigen har ansett seg for å være hevet over norsk lov.

Jeg vil følge "Carlos" videre, slik jeg også har fulgt adopsjonen til Kari Ann Volden. Jeg håper flere velger å gjøre det samme.



På slutten av 1990-tallet.

Både Adoptertes Landsforening og Adoptivforeldreforeningen noe senere, forsøkte iherdig å få staten ved adopsjonsansvarlig departement til å ta ansvar for sin barneimportvirksomhet, men talte for totalt døve ører.
Staten og departementet hadde vedtatt at utenlanske barn som ble tatt til Norge, hadde det like bra som barn flest i Norge, og at barna hadde den samme tryggheten som norske barn i Norge. Departementet ville ikke vite om importadopterte som gikk til gunne i stor antall som følge av statens svikt ved denne type "adopsjoner". Departementets barneimport var perfekt og helt slik den skulle være for hvert enkelt importert barn - uansett rase og nasjonalitet.

Begge foreningene fant å måtte innstille sin virksomhet etter massiv motarbeidelse fra staten selv og dens godkjente norske barnehandlere.

Den norske stats barneimportører engsjerte så "adopsjonsforsker" Monica Dalen til å "hvitvaske" den norsk barneimporten og barnehandelen ved bruk av skattebetalerne penger.

.