En adoptivmor går bort

Min adoptivmor siden 1953 gikk brått og uventet bort fredag 13. jan. 2012.

Av naturlige grunner har arbeidet med nettboken fått en pause.

Mathilde Elisabeth var en adoptant og adoptivmor av beste sort og merke. Hennes adopsjon ble til en gjensidig adopsjon noen år etter ar jeg var blitt myndig basert på gjensidig ansvar, respekt og omsorg for hverandre.

Nettboken "Adopsjonsinstituttet" du her leser , kom til takket være henne, og hennes preg på boken er meget sterk.

Samme gjelder temaene denne bloggen tar for seg, men med den forskjell at hennes innflydelse går tilbake helt til 1953. Åpenhet, tillit og respekt for våre respektive roller , funksjone og mvmisjner dom adoptivmor og adoptivsønn var på plassfør jeg fylte år og ble klaergjort ved flytting fra Fredrikksta. til Bærum. Jeg fortalte alle i Bærum at denne "fredrikstadgutten" var adoptert og født i Tyskland. Ryktet spredte seg og min adoptivmor ble formann i Husmorlaget på Gjønnes og fikk bygget en barnepark med en stor flott driftsbygning kommunen overtok i vel stand 20 år senere.

Vårt samarbeid resulterte og til byggingen av det unike huset på Blommenholm da jeg var blitt 27 år gammel. og var en sterk med virkong til at jeg ble gift med den fantastiske Phen året etter. En Kvinne som aldri før hadde satt sine ben utenfor Thailand før hun en sen og kald høstdag landet på Fornebu og ble en innvandrer av beste merke med jobb i Det norske Veritas, og ettehvert norsk førerkort og egen bil. Hun ringte fra Thailand og fikk vite at hennes tidl svigermor var gått bort, etter i årevis kom å besøkte den gamle damen hun lærte å bli så glad i, slik så utrolig mange andre også var.

Hennes eve og vilje tilå adoptere venner som ble henne evig nær, var et kjennetegn for denne lille kroppen med det store hjertet.
Realistiske og gode mål, skulle realiseres - uansett hvor krevende de måtte være. Svikt kom aldri på tale.: hadde hun sagt ja til noe, var det ikke tvil for noen om at det ble slik.

Hun begynte å kjøre bil i Sarpsborg 1937 i an diger Packard, med stigbrett en St. Bernadshund kunne være på under bilturene.Hun hadde på 60-tallet en kjørestil selv Solbergbrødrene ville reagert på, men den endret seg etter en ulykkelig forbikjørring på Mosseveien hun utroligf nok slapp levende og lie fysisk skadd fra. Den nye K70'n hun likte så godt, måtte ofte kjøres av meg for ikke å bli helt daukjørt. Siden hun ikke rørte alkohol, fikk hun sjåføroppgaver for familie, mann og venner i et onfang som slet bilene fort ut.

På slutten av liver koste hun seg alene på Hytta ved Lyngør, Hvor hun måtte bruke båt å bil for å kunne handle og hvor hun hver sommer hadde vært siden 1964. Solenergi og proprangass var en selvfølge selv om strømmasten sto 50 meter unna. Sommeren 2011 var leddgikten kommet for langt til noe opphold på hytta, men på landstedet på _Grøn bukta ville hun for å kjøpe og plante blomster og kose seg med gamle minner. Ned på knærne med store problemer med å få henne på beina pga store kroppssmerter og svake ben.

Selv om hun ikke kjørtebil de siste året og førerkortet var inntakt, var det hennes håp iatter å bli bra nok til å kunne kjøre Skodaen ved å bli "frisk" igjen. At hun i desember kjøpte en stor Opel Safira med automat, fordi hun brente opp em kløtsj i året og ville trenge noe bedre om hun ble frisk, vitnet om en livsvilje og optimisme som var typisk for denne adoptimoren som også valgte å bli fostermor til to da amor oppgaven var gjort.

I morgen kjøres hennes skoda til bilgravstedet på Isi



Alle temaene i nettboken har jeg diskutert og drøftet med henne siden jeg startet med dette uvanlige bokprosjektet for mange år siden. http://www.adopsjonsinstituttet.no

Hun opplevde å sitte i rettsalen og høre staten lyve om saken om min fødselsattest hvor staten uten hennes og min viten og vilje hadde gjort henne til min fødemor; hvilket hun opplevde svært sårende, krenkende og utenkelig.

Hun innrømmet på det siste et godt liv, og at hennes eneste savn i livet var at hun ikke fikk "egne barn".

Boken vil bli undergitt en evaluering og oppgradering i månedene fremover, som også andre fortsatt kan påvirke på så mange forskjellig vis.



Takk Mathilde Elisabeth Bugge Johanssen, f. Bugge Heiberg Magussøn 10.2 1919, Oslo

Å adoptere sin voksenskapte skjebne

Adopterte er menneskwer som i tidlig barndom har fått en skjebne som skal være ønssket og villet av ens mor og far.
Med en amerikansk far som i 1953fikk status som "savnet og sannsynligvis falt" på e oppdrag over luftrommet iver Nord.Korea vineteren 1953 i kampen mot kommunismen, sto min 23 år gamle ygifte mor alene om ansvaret for to barn hun fikk tilbud om å sikre et liv som adopterte i USA.

En skjebne hun ønsket og ville meg og min lillesøster etter at det var klart at hennes drøm om selv få en fremtid USA forsvant i Korea. Også de pengene min far sendte henne for å klare morsrollen.

Den voksenskapte skjebnen ville det annerledes, og jeg måtte tidlig lære at min skjebne var noe bestemt av fremmede, ukjente mennesker. Ønsket om selv få bestemme mitt livs skjwebne ble tidlig sterkt. Å vite at jeg som voksen også kunne få avgjørende betydning for kommende barns skjebner satt dypt i meg lenge før det ble aktelt med slik makt over noe barn. Hver gang jet barn kommer eller bringes inn i min sfære, tenker jeg automatisk på å gi et positivy bidrag til barnets skjebne. Det skal så lite til og koster sålite å ha en slik holdning. Å se fremmede barns smil etter et kort møte med meg, har gitt neg masse dagligdagse gleder. en liten oppmerksom kommentar er ofte nok, eller et smil eller et lite vennlig vink.

Sånn sett er vel mennesker "barn" hele livet?

Noen voksne er gode for barn, altfor mange er det ikke. Noen barn fødes til en god og enkel skjebne i livet - alfor mange gjør det ikke. Vonde og vanskelige skjebner kan overleves og skapes til en god skjebne for alle, vil jeg mene og tro.

Med hjelp og støtte fra noen voksne som bryr seg og vil være et bidrag. Norge har mange slike. Anonyme hverdagshelter. Sammen kan de spille en utrolig viktig rolle og funksjon for så mange barn og kommende barn

Ære være disse og deres gode skjebnekraft!