59 julaftener i Norge

Julen 1953 var min første jul i Norge som importadoptert, tysk statsborger og illegal innvandrer.

Ingen brydde seg om jeg var døpt eller ikke. Ingen brydde seg om jeg var katolikk eller protestant her i landet da jeg var snart 5 år gammel og snakket tysk.

Julen 1953 ble feiret i Sarpsborg. Jeg var den eldste i den yngste generasjonen som da talte 3 barn. Stort hus i enden av Jernbanegaten inntil parken og nær kirken. Huset var fullt av onkler og tanter. Masse mat , julenisse og presenter. Ski og utstyr var mine gaver den julen siden jeg ikke "var født med ski på beina". Kirkebesøk hørte med, og julegrøt etterpå med mandel og gevinst til finneren.

Senere oppdaget jeg at dette var en overklassejul; hvilket viste seg i bilparken rundt huset og en direktør av en bestefar. Et kvart hundre år senere var nærmere 30 personer samlet i et nytt digert hus overfor Greåker. De var før familiemedlemmer bwegynte å falle fra.

I år er det jul på Blommenholm i et hus med tre toaletter. Tankene går. Staten har tatt fra meg min tyske fødselsattest, og min dåpsattest er umulig å spore opp.

ER jeg døpt?
Har jeg feiret alle disse julene i Norge som hedning eller katolikk?
I år skal jeg ikke i kirken julaften da det er blitt for vanskelig å få til pga kreft i hjernen og en 93 år gammel a-mor som ikke kan bevege seg så mye lenge. Det blir en tur på kirkegården og sette ned lys og legge kranser på et par graver på Haslum. Synet av kirkegården i all sin lysprakt varmer uansett hvor kaldt det er og hva man måtte ha som sin religøse tilknytning.

Er heldig med julaften i år. Vi blir 8 stykker og 6 til overnatting. Første gang med en profesjonell kokk og hjelp til å holde fyr i to peiser. Selv gleder jeg meg til denne julen spesielt fordi det kan bli den siste i tråd med adoptivfamiliens lange tradisjoner. Eldste er 93 og yngste er 6 år gammel. Borg juleøl er anskaffet selvsagt. Lille julaften blir det middag med lutefisk og pinnekjøtt med tilhørende forsmak på julens drikkevarer med gode gjester og nære.

Joda, jeg har nok adoptert norsk juletradisjon og julebudskap. Ikke den kommersielle julen, men basert på fasmilieverdier som betyr så meget. Mang en gang da jeg var yngre tenkte jeg på min tyske nor og mormor om hva slags jul de fikk, men nevnte aldri dette til noen. Det var mine tanker- og bare mitt og en del av meg selv.

Staten her i sin absurde visdom sørget for at jeg aldri fikk sende dem en julehilsen og mulighet til å fortelle dem et det gikk bra med meg.

Når jeg står i lyparken på Haslum, tenker jeg uvergelig på hvordan det ser ut der disse to kvinnene er begravd, og at den norske stat har sørget for at jeg neppe noen gang får besøkt disses grav et sted i Tyskland. Det sier litt om hva slags statskirke Norge har, og hvorfor jeg aldri klarer å bli "norsk".

Jeg er glad jeg ikke føler meg "norsk" i stunder som dette.

Mine tanker går til et utall andre importadopterte og ønsker dem den best mulige julen.