Importadopterte i "tåkeheimen"?

Et bedagelig liv i "tåkeheimen"?

Hver gang jeg kommer over stoff voksne og yngre adopterte serverer i media som "politisk korekte" adopterte i Norge, må jeg lure på hvor lenge i "tåkeheimen" de har levd og bodd. Hva vil skje med dem den dagen "tåka" forsvinner og de blir nødt til å ta virkeligheten inn over seg? Mer eller mindre uforbredt og få rundt seg til å gi hjelp og støtte?

En del importadopterte søker seg selv ut av "tåkeheimen". Andre opplever at en forsndring i livssitasdjonen plutselg blåser "tåka" bort. En god del ønsker ingen forandring og har lært seg å trives i "tåkeheimen!

Hva trives i fuktige, klamme og tryggemiljøer? Går man inn i et gartneri så finner man vekstplanter som ikke klarer seg i verden utenfor. En adoptert er ikke fastgrodd fordi vedkommende er opptatt av sine røtter, sin tilblivelse og fødsel og medfødte arvelige egenskaper, for å bli kjent mer med sitt egentlige naturgitte "jeg".

De "politisk korrekte" adopterte fornekter dette. "Tåkeheimen" er å foretrekke;hvilket er psykologisk forståelig for en del som har valgt seg realiteter mer eller mindre av fri vilje.

Jeg synes synd på adopterte som lever i "tåkeheimen" etter puperteten. En "tåkeheim" laget av fremmede voksne nordmenn som dyrker frem små mennesker for å få oppfylt sine egne voksnebehov ved å produsere "Stochomsyndromer" på løpende bånd for så å kunne vise frem sin "politiske korrekte" adopterte som bevis for egen oppdragelses-suksess.

Jeg trives blant frie og ekte adopterte som har et forhold både til a-foreldre og opphavet og seg selv som er sundt og naturlig.