HVEM ER JEG?

Bilder tatt 1953 for et hefte som ble laget samme år. 2007 var jeg så heldig å få et eksemplar av en nonne på over 90 år som fremdeles tjenestegjorde på stedet.

Sommeren 1953 befant jeg meg der for å klargjøres for sending til USA for adopsjon sammen med min lillesøster. Det var utrolig å se bilde av seg selv i dette unike heftet.

Barna skulle fetes opp, gjøres friske, få legebehandling og medisiner samtidig som de skulle amerikaniseres for å leve som amerikanske barn. Mest av alt skulle barna ved hard disiplin oppdras til å oppføre seg skikkelig, være lydige og ha pene manerer.







Hvem er egentlig denne gutten som i følge statens folkeregister er det norske ekteparet Johanssens egenfødte barn og født 8.2.49 i Landsberg av Leech, Bayern Tyskland?

Ble han født der da ekteparet var på en gjennomreise eller bodde der på den tiden?
De har aldri vært der.

Hvordan kan det ha seg at fru Johanssen aldri har vært gravid, men i følge statens folkeregister fødte en sønn to måneder før hun ble gift? Herr Johanssen har aldri gjort noen kvinne gravid.

I følge troverdige kilder, kom denne gutten med fly til Fornebu kvelden 3. sept. 1953. Hans navn skulle være Hartmut Ernst Kurt Reise, men det er jo ikke sikkert var hans rette navn. Han skulle angivelig være tysk statsborger.

Hvem var hans utenlandske mor og utenlandske far?
Hvem var hans lillesøster og hva het hun? Har hun en fødselsattest som viser at hun og gutten var søsken?

Hadde han en utenlandsk fødselsattest som viste hvem han og hans foreldre var da han ble født?
Ja det hadde han, men den vil ikke den norske stat skal eksistere som fødselsattest!

Kom han til Norge på en annen gutts pass?
Neppe, men kanskje med en annen gutts identitet?

Hvorfor kom han til Norge når han selv av sin mor og andre var blitt fortalt han skulle til USA?
Fordi den norske stat hadde gitt gutten oppholdtillatelse i Norge 2 måneder sommeren 1953.

Hvor var hans lillesøster som ennå ikke var fylt et år og som han skulle vokse opp sammen med? Kom hun etter? Eller var de skilt og hun sendt til USA? Eller var hun blitt syk og døde?

Var hans tyske mor informert om at gutten hennes var sendt eller tatt til Norge for adopsjon? Hadde hun godkjent noe slikt? Skulle han tilbake til Tyskland for så å sendes til USA senere?

Hvem er denne sunne og friske gutten?

Hva er rett identitet til denne gutten?

Hvorfor vil ikke den norske stat at hans tyske fødselsattest skal gjelde som dokumentasjon og fødselsattest i Norge?

Hvorfor vil ikke staten levere tilbake den tyske fødselsattesten til innehaveren?
Hvorfor skal en fødselsattest i Norge ikke angi de som ble barnets foreldre ved fødselsen? Eller være det som ellers i verden er en Fødselsattest?
Hvorfor løy staten til Oslo tingrett i 2007 om at staten faktisk satt med den tyske fødselsattesten, men ga uttrykk for at staten ikke gjorde det?

Ble gutten av den norske stat påført en falsk familiestand som staten siden har gjort alt for å forhindre skal kunne avsløres?
Er jeg offer for statlig identitetstyveri?
Ikke ble jeg født som noen Johanssen, men jeg vil vite å få dokumentert hva jeg ble født som i kraft av en ekte og lovlig fødselsattest!

Er den norske stat truet av at adoptertes identitet og familietilhørighet før statens adopsjon er anerkjent som en familierettslig realitet og dokumentert for all fremtid? Eller er det noen statlige embetsmenn som føler seg truet på grunn av sin befatning med adopsjon?

Har den norske stat adoptert en utenlandsk praksis ved å forfalske fødsels- og dødsattester for å få betalt for barn folk i det rike vesten vil kjøpe for adopsjon?

Hvorfor vil ikke staten svare på noe av dette? Eller forklare sin fødselsattestpraksis for "lovlig adopterte"?

Hvorfor skal min adoptivmor, meg selv og min datter og hennes etterkommere tvinges av staten til å stå registrert født av noen som aldri har født noe barn?

Var ikke min utenlandske mor "fin" nok til å stå på en fødselsattest? Var hun uverdig? Var hun uskikket fordi hun hadde gitt samtykke til adopsjon?

Er det et så sterkt krav fra norske barne- og adopsjonssøkere at de har forlangt å stå oppført i det norske folkeregisteret som adoptivbarnets fødeforeldre? Er det de norske "adopsjonsforeningene" som har krevd en slik fødselsattestpraksis av den norske stat? Hvem i staten har bestemt dette her?

Er det fordi den norske stat ikke vil oppfylle adoptertes rett til opplysninger m/dokumentasjon for hvem som er opprinnelige foreldre og om de faktisk har gitt samtykke til adopsjon eller ikke?

Hva kan jeg misbruke min eneste korrekte fødselsattest til? Hva mener staten en lovlig og gyldig fødselsattest kan misbrukes til av adopterte i Norge?

Eller er det slik her i Norge at staten har bestemt at adopterte fødes på nytt når staten har påført barnet en adopsjon?

Blir man et annet menneske bare fordi man blir adoptert? Er man ikke det man blir født som for alltid? - Sine foreldres barn med deres arveanlegg, gener og spesielle evner? Deres hudfarge, hårfarge, utseende, karaktertrekk, blodtyper, medfødte sårbarhet for sykdommer, kroppbygning, biologisk arvemasse.

Hvorfor skal ikke adopterte ha statens tekniske støtte til å unngå incest, ekteskap mellom biologiske søsken og få barn med personer man skal unngå å få barn med?

• Hvor mange adopterte i Norge har fått barn med sin biologiske hel- eller halvssøster barneminister!
• Det er et spørsmål staten faktisk skal kunne besvare med en feilmargin på null - 0!!!

Statens påstand om min adopsjon og min fødselsattest

Min datter begynte å vokse og ville vite mest mulig om sin nedstamming. Selv fant jeg det meningsfullt å få klarhet i mitt utenlandske opphav. Spesielt på morssiden som ble så hardt rammet av siste krig og etterkrigsårene. Jeg ville ha dokumentasjon på den mor, mormor og lillesøster jeg ble skilt fra 3. sept. 1953 - samme dag den Europeiske Menneskerettskonvensjon ble vedtatt. Å være like gammel som denne konvensjonen, er en merkelig følelse.

Nå er det slik at de som vil adoptere, må dokumentere identiteten til barnet og dets foreldre ved å sende den norske stat original fødselsattest og dåpsattest, samt et samtykkedokument som er korrekt og rettlig gyldig. Å få min tyske fødselsattest, skulle være en smal sak, men departementet nektet dette av uforståelige grunner. De kunne jo bare ta en kopi og beholde kopien i mappen.

Hvorfor ikke fødselsattesten og dåpsattesten ble returnert til eieren - barnet - er umulig å forstå.

1. Rettssak mot staten om min fødselsattest.

Våren 2007 saksøkte jeg staten med følgende krav om min tyske fødselsattest.
"Staten dømmes til å utstyre Morten Johanssen med ekte og gyldig fødselsattest".

Staten engasjerte regjeringsavokaten og adv. Ida Hjort Kraby kom på banen med sitt tilsvar. Denne damen ble et halvt år senere utnevnt til Barneombud og erklærte at hun ville være "barnas advokat". For en absurd påstand!

Det kommende barneombudet hevdet i tilsvaret at
"Staten kan ikke se at domstolene har adgang til å gi dom for et slikt krav."
"Dersom det skulle finnes dokumenter med det innhold saksøker antyder, antar staten at kravet må fremmes for tyske myndigheter der dokumentene eventuelt er arkivert."

Advokat Hjort Kraby benektet at den norske stat ikke var i besittelse av min tyske fødselsattest, og jeg måtte fremme kravet overfor tyske myndigheter.
Advokat Hjort Kraby påsto også at domstolene ikke hadde rett til å behandle krav om utlevering av adoptertes opprinnelige fødselsattester.

Advokat Hjort Kraby la ned påstand om at "Saken avvises".

Oslo Tingrett etterkom kravet fra staten/Hjort Kraby med den begrunnelsen at kravet var den norske stat uvedkommende.

Advokat Ida Hjort Kraby hadde vist seg spesielt godt egnet til å bli "barnas advokat" og det nye barneombudet sommeren 2007.

2. Avsløringen av løgnene til BLD og adv. Hjort Kraby.

Straks etter avvisningskjennelsen tok jeg med med min 10 år gamle datter til Tyskland. Vi fløy til Hamburg, lede en splitter nyFord Mondeo stasjonsvogn og satte kursen nedover i Tyskland mot Landsberg am Lech i Bayern. (Det var der Hitler satt i fengsel og skrev Main Kampf)

Vi hadde en herlig tur nedover i et vær som endret seg fra regn til strålende sol og 30 graders varme. Det ble en opplevelsestur utenom det vanlige frem til vi dro tilbake fra München 10 dager senere. Leide seilbåt en dag på Ammersee, var innom Østerrike og fødestedet til Mozart og opplevde at bilen var borte etterpå. En tur opp i Ørneredet, en dag på på en opplevelsespart som satte Tusenfryd helt i skyggen, et besøk på Europas største og mest utrolige badeland Galaxy og historisk Festival i Landsberg som gikk over 3 dager! Vi bodde på byens beste hotell som befant seg inne på festivalområdet.

Selvsagt møtte jeg kvinnen som meldte seg som min lillesøster da jeg var 45 år gammel i Landsberg. Vi hadde det virkelig fint sammen!

Så en formiddag oppsøkte jeg rådhuset for å få utlevert min tysk fødselsattest, opplysninger om min tyske mor og om hun levde eller evnt. hvor var begravet. Med meg hadde jeg de dokumenter den norske stat hadde utstyrt meg med:

* Norsk pass pålydende Morten Johanssen, fødested Landsberg og født 8.2.1949

* Norsk fødselsattest som viste at jeg var født av ekteparet Johanssen i Landsberg 8.2.1949.

Jeg ba om tysk fødselsattest for Hartmut Ernst Kurt Reise og opplysninger om min fødemor Katharina Reise. Jeg ble henvist til en tysk saksbehandler som straks tok saken opp til behandling på sitt kontor.

Den skolerte og oppegående tyske damen hentet frem en bok hvor alle fødsler i Landsberg i 1949 var registrert. Jeg ble først glad, men så............

"Ja det ble født en gutt med en slik mor her i 1949", sa damen og viste meg innføringen. Så la hun til:

"Kan du dokumentere at du er denne gutten?"

Jeg la frem pass og den norske stats fødselsattest. Damen så kort på dem og sa: "Dette beviser ikke at du er den gutten!" "Det står ikke her at du engang er adoptert", la hun til. Så fortsatte hun: "Vi har ikke registrert at du ble adoptert i Tyskland."

Jeg sa jeg ble adoptert i Norge etter en behandling av den norske stat. Damen så på meg, smilte og sa: "Da gikk du med deg din tyske fødselsattest til Norge som ble brukt i adopsjonssaken der."

"Vi kan ikke gi deg en ny tysk fødselsattest før du kan dokumentere at du er Katharina Reises sønn", sa hun og avsluttet saken der og da.

Jeg husket et øyeblikk jeg hadde lest Hellers Catch 22 da jeg var ung. Følte meg satt i en umulig situasjon og formålet med turen ødelagt. Tenkte på denne advokat Hjort Kraby og at hun måtte ha løyet for Oslo tingrett. Jeg forlot Rådhuset i Landsberg oppgitt og fortvilet. Nå kunne jeg heller ikke få konstatert om jeg var døpt eller ikke. Hvor jeg evnt var døpt og heller ikke om jeg var døpt katolsk eller protestantisk. Var jeg egentlig en hedning? Hva var skjedd med min for de første 6 årene av mitt liv?

Vel, jeg la alt dette til side og koste meg med Tysklandsferie og mer ferie i Norge.

3. Rettssak nr 2 om fødselsattest

Etter at advokat Ida Hjort Kraby var blitt utnevnt til nytt Barneombud av sin gode venninne, og så seg nødt til å trekke seg som "barnas advokat", fant jeg tiden inne for en ny rettssak mot staten.

Jeg sjekket påstanden til den tyske saksbehandleren i Landsberg, og oppdaget at den norske stat faktisk satt med med min tyske fødselsattest på sin hånd! Det gjorde meg virkelig forbannet!

Den norske stat hadde faktisk inndratt min tyske fødselsattest, satt den ut av kraft og erstattet den med en som var uriktig og falsk. Grunnlaget for en ny rettsak mot staten var lagt. Ville denne Ida Hjort Kraby stille opp som "barnas advokat" i den saken?

Oslo tingrett var utelukket for den nye rettssaken. Den hadde ved flere tilfeller gjort seg uskikket til å behandle adopsjonssaker, så valget falt på Asker og Bærum tingrett.

Uten at jeg ante det, ble dette starten på en rettsprosess som kunne ta år å bli ferdig med. Vel og merke om jeg holder ut og lever så lenge.

Jeg oppdaget til min forferdelse at den norske stat setter alle adoptertes fødselsattester ut av kraft og erstatter disse med en norsk statlig fødselsattest hvor adoptivforledrene står oppført som den adoptertes fødeforeldre !!!

Hva slags MOLBO-stat er det Norge har?

Fra 40 til 125000 for et utenlandsk barn for adopsjon?

Verden går fremover, sies det. Tja - for hvem?

Jeg ble bragt til Norge for adopsjon i 1953. Transporten gikk med rutefly. Lufthansa og SAS. Envis billett for meg. Tur-retur for den utenlandske eskorten som overnattet i Oslo på hotell. Bruk av norsk formidler, jurist ved Eidsivating Lagmannsrett. Saksbehandling av Fylkesmannen i Østfold og Utenriksdepartementet i Norge og ambassaden i utlandet, kommunen for vurderinger, dokumentoversettelse osv. IKKE en krone i støtte fra skattebetalerne!

Totalkostnad for de norske adoptantene = kr. 40,-. (Gebyr til Fylkesmannen)

Ganske mange koreanske barn ble fraktet til Norge for adopsjon på 50-tallet: Totalkostnad for adoptantene = kr. 40,-. Gebyret økte litt utover 60-tallet og har vel alltid vært lik ett rettsgebyr. I dag er vel det ca 800 kroner.

Nå koster altså det samme 125.000 NOK pluss transportkostnader og oppholdskostnader! Denne kostnaden var i 1994 ca. 33.000 kroner pluss transport og evnt. opphold. Hva har skjedd? Hvorfor har dette skjedd?

Svaret er enkelt:
Den norske stat har latt adopsjon av utenlandske barn få bli ren butikk. Barnebutikker hvor alle som har skaffet seg statens forhåndssamtykke kan gå til en av de tre godkjente norske barnebutikkene og kjøpe seg en utenlandsk unge. Ofte unger som er deres utenlandske foreldres barn. Dessverre.

Å drive butikk koster penger.
Å skaffe seg varer for salg, koster penger.
Markedet bestemmer prisen på anskaffelseskostnad og salgskostnad.
De som driver butikk, gjør det fordi de selv vil leve av det og tjene penger på det.

Noen har siden 1960-tallet latt noen for drive barnebutikk med utenlanske foreldres barn, fordi det finnes mange nok kjøpevillige nordmenn her i landet som ikke bryr seg annet enn: Hvor mye må jeg ut med for å få tatt et utenlandsk barn til meg som mitt eget!

Hva kalles dette?
Oppnå personlig vinning i kraft av sin pengemakt - og pengmakten alene?
Eller i kraft av norske statlige myndigheter som vil nordmenn skal ha tilgang til barnebutikker?

Ville dette skjedd om nordmenns adopsjonskrav ble behandlet og avgjort av domstolen?

At den norske pengemakten/statsmakten ikke tror at alle de kjøpte importadopterte ikke vil komme til å oppdage og forstå at de er kjøpt, vitner om en pengemakt uten moralsk og etisk fundament.

Det tragiske er at det norske adopsjonsregimet ikke ser ut til å reversere og sette en stopper for dette da ethvert tiltak i slik retning vil være en innrømmelse av at denne barnetrafikken basert på barnehandel har eksistert i så mange år. Sånn går det når et statlig styrt, støttet og kontrollert adopsjonsregime har latt seg korrumpere.

- Det må bare fortsette til krefter utenfor regimet setter en stopper for det. Slike krefter i Norge er spredt og svake av mange naturlige grunner. Inntil videre.

Noen adopterte er selvsagt mye mer verdifulle enn andre!

Når jeg ser noen adoptert, så tenker jeg alltid helt uvergelig: Lurer på hvor mye den ungen kostet? Eller hvor mye adoptivforeldrene betalte for ungen?

Når jeg snakker med en moden eller voksen importadoptert, har jeg aldri noen betenkeligheter med å spørre om hva som var prisen da vedkommende ble adoptert! Til i dag har jeg aldri blitt møtt med noen negative reaksjoner om det. Ja, ja sier jeg: Jeg var gratis!

Da kommer latteren fort frem. Hvorfor? Så var vel et verdiløst barn i forhold til den jeg snakker med. Som barn altså! Som menneske! Kanskje på grunn av min hvite hudfarge, kanskje på grunn av min opprinnelige nasjonalitet eller kanskje på grunn av opphavet. Eller fordi mitt hode var verdiløst eller sjukt, slik lederen av Adopsjonsforum vil ha det til?

Nå er det jo sånn at Adopsjonsforum har funnet "mottiltak" mot dette: Alle importadopterte et år skal være like mye verd. Det oppnår Adopsjonsforum ved at prisen på barna skal være den samme det året! Flott hva? Da vet man at barna som adopteres år for år blir stadig mer verdifulle som barn og mennesker. Et barn til 125.000 anno 2009, er da selvsagt mye mer verd enn ett til 33.000 anno 1994. For ikke å snakke om alle de verdiløse som kostet kr. 0 - null!


Øystein Gudim, leder av Adopsjonsforum har sagt noe om dette.

På http://www.adopterte.no/ operer også Gudim. Der skriver han:
"Øystein
Til Odd Arne: Du skriver: "Det var vanlig å betale 4-5000 kr for et barn". Hva er kilden for dette? Fram til 1960 tjente svært få mennesker over 10-12.000 i årslønn.Tviler sterkt på at noen brukte et slikt beløp den gang, siden det er mye høyere enn en utenlandsadopsjon i dag - sett i forhold til inflasjonen."

Gudim går konsekvent inn for "å avsanne" enhver adoptert som sier eller gjør noe han/Adopsjonsforum ikke liker.

Adoptantene etter krigen var personer med makt, status og penger i all hovedsak som var villig til å bruke denne makten til å utnytte unge mødre uten makt, status og penger!

Samme før, som i dag!

Adopsjonsforum har siden midten av 1990-tallet klaget over at de "blir utkonkurrert" fra USA og Italia som betaler langt mye mer for "adopsjonene enn Norge". De mest verdifulle barna = nyfødte og uberørt av moren, ble derfor ikke noe Adopsjonsforum kunne tilby norske adoptaner. Nordmenn måtte nøye seg med mindre verdifulle barn! Derfor måtte staten gå inn med skattebetalernes penger for at også nordmenn skulle være sikret mest mulig verdifulle barn!

Det valgte politiske argumentet som ble kjørt frem, var at ikke bare den norske overklassen skulle ha råd til å kjøpe seg utenlandske unger, og slikt solgte man dette til AP! Utenlandske barn som et norsk statlig sosialt velferdsgode for "den gode middelklassen"!

Import av barn for adopsjon var en ide Norsk Koreforening adopterte og innførte i Norge. Koreanske krigsofferbarn som ble adoptert av nordmenn - gratis!

Jeg har sett adopsjonspapirer for adopterte også fra andre land enn Syd-Korea på 60-tallet. Den høyeste pris jeg har kommet over var et tilfelle i 1967 hvor det ble gitt DM 3.000,- for et barn på 2,5 år. Nå var barnet utstyrt med en falsk norsk far, angivelig norsk og hvitt. Hvite nyfødte og friske barn = er på adopsjonsmarkedet uansett de mest verdifulle. Vel ikke om man hadde tysk statsborgerskap, slik jeg var utstyrt med i 1953. Slike var null - 0 - verd. Pluss slike koreabarn man i fikk tak i gratis der borte i Korea på 50-tallet.

Han derre Gudim og Adopsjonsforum driver nok en mer verdifull og høyverdig virksomhet enn det Verdens Barn kan slå i bordet med! Så verdifull at hvert formidleroppdrag etter Adopsjonsforums mening fortjenere NOK 70.000 av skattebetalernes penger.

Mine penger! Dine penger! Det norske folks penger! Jeg vil ikke medvirke på den måten til barnehandel og ulovlig barneimport til Norge!

Det vil heller ikke det store tause norske folkeflertallet!

Har de rett til å ta på meg?

En ung importadoptert fra Colombia av det kvinnlige kjønnet ringte meg for et par år siden. Ganske fortvilet, usikker og frustrert. Hun sa hun var 15 år gammel og hadde slitt tungt med sin a-foreldre så lenge hun kunne huske. Nå slet hun mer og mer med å være adoptert, sa hun. "Hva skulle hun gjøre", var spørsmålet hun søkte svar på. Ingen hadde til nå gitt henne noe godt svar på det.

En helt vanlig livssituasjon for mange importadopterte.

Vi snakket om a-foreldrene og hvordan de hadde oppfylt sin rolle som det. Snart kom det frem at det var personer som overhodet ikke skulle vært godkjent av den norske stat for noen adopsjon. Den unge damen var lettet over å bli forstått og hadde funnet noen som forsto uten at hun behøvde bruke så mange ord. Litt overraskende kom følgende spørsmål fra denne 15 år gamle jenta:

"Kan jeg få vite om de har hatt rett til å ta på meg?"

Dette er et meget brennbart spørsmål som stort sett voksne adopterte har fokusert på og funnet som et sentralt spørsmål. Å la en 15 år gammel importadoptert få innsyn i disse forhold, kan lett få meget dramatiske følger for a-foreldrene og den adopterte selv. Jeg trengte mer opplysninger for å gi henne svar omkring dette. Forholdet mellom henne og a-foreldrene var så dødt og håpløst som det var mulig å komme. Jenta ville bare vekk og stå på egne ben så fort som mulig. Å klare seg i forhold til a-foreldrene til det ble mulig, var utfordringen jeg fikk meg servert.

Jeg svarte senere i samtalen at "jeg skulle undersøke", og ba henne ringe meg tilbake om et par dager. Selvsagt hadde jeg svaret, men et svar alene løser ingenting. Hun måtte kreve svaret fra a-foreldrene og kreve at de beviste at de hadde hatt"rett til å ta på henne" fra de begynte med det og all tid siden. Det ville bli bråk, konflikt og en stygg maktkamp mellom et a-barn og dets norske a-foreldre. Jeg måtte sørge for at piken kom ut som vinner; menneskelig, sosialt og økonomisk.

Adopterte som har klart seg bra frem til de er 13 år med noen skikkelige drittsekker av adoptivforeldre, klarer seg som regel bra deretter. Denne 15 åringen fortalte greit hvilke problemer og utfordringer a-foreldrene hadde laget for henne, og viste ved sine reaksjoner at hun greit ville klare en røff maktkamp med disse.

Det endte greit for jenta fra hun fylte 16 år. A-foreldrene måtte skaffe henne egen leilighet og alt annet hun trengte for å leve og bo for seg selv til hun ble ferdig med utdannelsen uten å sitte med studielån. I tillegg måtte a-foreldrene betale et års livsopphold i Norge og/eller Colombia for at hun skulle få finne og evnt. møte sin opprinnelige colombianske mor og far. 600.000 NOK skulle stå på en egenkonto til dette formålet dagen hun fylte 18 år.

Endte opphavsundersøkelsene med at adopsjonen var av den ulovlige sorten, som alt tydet på, skulle a-foreldrene gi henne et arveforskudd tilsvarende 50% av det hun ville mottatt som arv om hun hadde vært lovlig adoptert. Resten skulle omfattes av et testament.

- Selvsagt har enhver adoptert alltid hatt rett til å vite om a-foreldrene har rett eller har hatt rett til å ta på dem.
- Adopterte har ikke bare rett til å vite, men også at den påståtte berøringsretten kan bevises og dokumenteres på en måte som uomtvistelig viser a-foreldrenes berøringsrett.

Hvordan adopterte bør og skal gå frem i slike tilfeller hvor dette er så umåtelig viktig, er det intet generelt svar på. Hvert tilfelle må behandles for seg med et klart blikk på hva som skal og bør være sluttresultatet. Adopterte er normalt ikke hevngjerrige overfor a-foreldre som ikke kan dokumentere at de noen gang har hatt rett til å ta på dem.

Hadde a-foreldrene rett til å ta på det barnet de i sin tid adopterte fra Colombia?

Om det har jeg taushetsplikt!

En historie om adopsjon

Jeg husker ikke om denne adopsjonshistorien var noe jeg har lest eller hørt fortalt. Spiller vel egentlig ingen rolle. Her der den!

Det var en gang en norsk mann som reiste rundt i land i Amerika. Han hadde et viktig og verdifullt budskap fra Norge han ville ha frem: La de små barn komme til meg, og masse penger skal komme til deg!

.

Også en adopsjonshistorie av en noe annen sort

En AP-politiker hadde fremstått i media med sin adopsjon av et afrikansk barn. En Frp-politiker hadde selvsagt merket seg dette.
En varm vårdag foran Stortinget sto AP-politikeren og ventet på en drosje. Ved siden av ham på bakken var en stor brun flekk som følge av en hundebæsj.
Frp-politikeren kom ut og så dette. Som den ekte Frp-politiker han var, måtte han bare komme med en kommentar:
"Jasså! Har adoptivsønnen din smelta?"

.

Adoptertes rett til nye adoptivforeldre og ny adopsjon

Det er nesten ingen grenser for alle de rettskrenkelser staten har påført barn og foreldre ved adopsjon etter 1945. Da adopterte fikk nye betydelige rettigheter av Stortinget i 1956. 1981 og 1986, er det ikke grenser for hva staten har sørget for ikke har blitt, blir og kommer til å bli oppfylt. Jeg mener at spørsmålet om et land har en rettsstat, lett og enkelt kan måles i hvordan statsmakten handler i forhold til barn og deres mødre.

Er det underlig at den norske stats adopsjonsmyndighet i over 30 år har yndet å samarbeide med de mest udemokratiske, korrupte og menneskerettskrenkende regimer på adopsjonfeltet? Det heter jo at "like barn leker best".

I Norge er ikke staten alene på adopsjonsfeltet. Staten handler i samarbeid og samforståelse med eksempelvis Adopsjonsforum: "adopsjonsforeningen" fremfor noen som ikke sparer på noe for å utgi seg for bare ha "barnets beste", barnets interesse og de fremskaffede barnas lovfestede rettigheter for øye. Hvor lenge skal dette adopsjonsbedrageriet få fortsette?

På http://www.adopsjonsinstituttet.no/ avsløres det at alle adopterte barn i 1986 fikk rett til nye adoptivforeldre betinget av at de som først var statsgodkjent, viste seg uskikket, skilte seg og giftet seg på nytt eller skulle dø. Det adoptertes barn rett til nye adoptivforeldre og ny adopsjon, har staten og adopsjonsforeningene motarbeidet på det groveste.

Tanker og ideer om BYTTERETTEN AV 1986

Bytteretten86 betinget at det nyadopterte barnet på spansk, koreansk, et afrikansk språk eller kinesisk skulle få hevdet sin rett ved kreve til rette norske offentlig instans bytte av adoptivforeldre og en ny adopsjon. Skriftlig og på norsk selvsagt. Og uten at adoptivforeldrene skal få vite det eller på annen måte forhindre denne viktige barnehandlingen.

Hvor gammelt og hvilke kvalifikasjoner skal et adoptert barn ha før barnet kan ta sin bytterett i bruk. Uhindret og uten frykt fra adoptivforeldre som åpenbart etter adopsjonen har vist seg uskikket?

Nei, bytteretten er nok heller ment å være en adoptivforeldreplikt!

Bytteretten er slik laget at enhver adoptant med rak rygg kunne overlate det adopterte barnet til nye og mer skikkede adoptanter. Nyblitte adoptivforleldre skal angivelig være bare opptatt av "barnets beste" og ville det ukjente, fremmede og ikkenorske barnet bare det beste. Også det beste adoptivforeldre.

Det kan nyblitte adoptivforeldre lett gjøre ved å erklære at man var uskikket, angret eller at matchingen viste seg å være gal og ikke bra for barnet. Skjer dette ett eller to år etter adopsjonen, vil det være hundrevis av godkjente adopsjonssøkere i Norge barnet direkte kan overlates til og som gjerne vil ha barnet som sitt adoptivbarn. Disse allerede statsgodkjente søkerne vil da få seg et adoptivbarn helt gratis. Et barn de til og med kjenner godt og omvendt. Et barn som kan bli matches slik det egentlig skulle vært matchet før adopsjonen.

Det er overhodet ingen grunn til at barnevernet skal innkobles da det ikke er snakk om noen tvangsadopsjon.

Resultatet er at de adoptivforeldre som sikrer sitt adoptivbarn oppfyllelse av bytteretten står uten noe adoptivbarn. Sjansen for en ny adopsjon er der, men alderen vil for mange gjøre sjansen liten. For mange nyblitte adoptivforeldre kan det sikkert være helt OK. Særlig de som har fått erfart at adopsjon faktisk ikke er noe for dem, og minst av alt det barnet de bare må innse de ikke var tilstrekkelig skikket til å være adoptivforeldre til.

En slik bytteprosess skal ta max 3 uker for staten å få ordnet det formelle på plass. Selve barneoverføringen er gjort lenge før bytteadopsjonen bringes inn for formell behandling av de som skal bli barnets nye adoptivforeldre. Alt som kreves er et samtykke til adopsjon fra a-foreldrenes side og barnets adoptanter er oppgitt.

Hvorfor skal barn som tenkes påført en adopsjon og barn som er adoptert ha rettigheter som holdes hemmelig? Hvorfor skal adopterte selv holdes uvitende om sine rettigheter? Hvorfor skal de adoptanter som faktisk søker seg en adopsjon av den rette sort være forhindret fra å opptre og handle som ansvarlige mennersker, borgere og adoptanter?

Jeg lurer på hvor mange av sine kunder og oppdragsgivere Adopsjonsforum har informert om kunne bli vraket som det kommende barnets adoptivforeldre? Har de noen gang nevnt bytteretten av 1986?

Hvorfor har det aldri stått noe om dette på statens websider om adopsjon?

Når jeg i dag snakker med unge adopterte om deres problemer og vansker i adopsjonsforhold, er det enkelte som nesten ikke tåler å få vite at de er offer for en krenkelse av bytteretten. De fleste kan nesten ikke tro at det virkelig har vært en nødutgang fra et adoptert liv de har opplevd mer eller mindre som et helvete.

Noen blir sinte vil ha kompensasjon, erstatning og funnet de ansvarlig de kan holde til ansvar. hvor ligger det rettslige ansvaret for at en adoptert har lidt og lider et helt liv som følge av at bytteretten ikke er blitt respektert og realisert? Staten eller hos "adopsjonsforeningene" eller er det her et solidarisk ansvar?

Tiden vil nok vise hvor domstolen plasserer ansvaret. Økonomisk erstatning bør være selvsagt for mange av de rammede.

Mine personlige erfaring med opphevelsesretten

Jeg var så heldig at jeg allerede som 14-åring var kjent med alt som måtte til for at min adopsjon kunne oppheves. Som 17-åring fikk jeg sammen med mine adoptivforeldre satt i gang en opphevelsesprosess med full utredning for å få avklart om konklusjonen skulle være opphevelse eller ikke. Da den kostbare og krevende utredningen var over, ga mine adoptivforeldre meg - og meg alene - eneretten til å bestemme om adopsjonen skulle oppheves eller ikke. De følte seg trygge på å overlate en slik avgjørelse som følge av alt de hadde gjort for få kartlagt alle forhold som for meg og adopsjonen hadde betydning.

Mitt valg var å la "tingene være som de er". Hva var galt med opphevelsesrettighetene frem til 1987? "Adopsjonsforeningene ville naturlig nok ha de vekk. Statens adopsjonsbyråkrater også.

Sett at............?

Jeg tenker i dag: Tenk om jeg var blitt adoptert etter 1986 eller ble 14 år i 1987? Tenk om jeg var blitt importadoptert som følge av betaling til Adopsjonsforum?

Sett at Adopsjonsforum/staten virkelig hadde påført meg adoptivforeldre som visste seg uskikket eller ikke tilstrekkelig skikket til å være mine adoptivforeldre som følge av gal matching?

Altså langt mindre skikket enn det som var blitt ansett som en rettslig forutsetning for adopsjonen? Loven krever adoptanter som skal sikre at adopsjonen blir "til gagn for barnet".

Hvordan skulle jeg få byttet ut adoptivforeldrene med noen som var skikket? Som 7-åring? Som 10-åring? Som 14-åring?

Sett at en skilsmisse utløser bytteretten?

Sett at en enslig adoptant dør etter adopsjonen?

Bytteretten og ny adopsjon skal da i mange tilfeller være løsningen. Hvor mye resurser har staten brukt for at bytteretten av 1986 skal være en realitet som er forankret i adopsjonsloven?
Hvor lenge varer denne bytteretten? Helt til adopterte er 18 år? Også etter at de er blitt 18 år?

Adopsjonlover og adopsjonpraksis etter innfallsmetoden?

I alle de år jeg har studert adopsjon ved forskjellige universitet, privat og mer eller mindre pliktmessig, slår det meg at det meste av som er lovbestemt mer eller mindre har skjedd etter innfallsmetoden og manglende utredning og konsekvensanalyser. Lite - svært lite er forankret i viten, kunnskap og klokskap. Dette har jeg siden 1994 fått bekreftet til overmål ved alle de viktige forhold jeg har fått behandlet i offentlige organer som har ansvaret for at sakene og forholdene er i tråd med lovens krav.

Toppen ble nådd da Barne- og familiedepartementet i juni 2005 innrømmet at departementet ikke har kompetanse til å avgjøre om en adopsjon er gyldig eller ugyldig. Med tanke på at det jo dette som er forutsetningen for at adopsjonskrav ikke behandles og avgjøres av domstolene, som vanlig er i demokratiske rettssamfunn, men av staten, er dette ikke bare skremmende, men en skandale som siden 1945 har fått løpe fritt.

Staten må i alle år etter 1945 ha bestemt seg for at adopsjon er til i Norge av hensyn til de som vil ta til seg noen foreldres barn. Norske eller utenlandske foreldre. Når staten har godkjent adopsjonssøkere eller gitt noen adopsjonbevilling, har staten valgt å kun ta hensyn til adoptivforeldrenes interesser - også når det etter loven er barnebortførere, barnekjøpere og totalt uskikket og direkte farlige og skadelige for det adopterte barnet.

I 45 har jeg forgjeves lett etter bevis for at barn som noen kaster sine øyne på for å ta til seg som sitt, har deretter fra statens side og andre medvirkeres side blitt behandlet slik loven foreskriver og adopsjonsloven krever. Utallige adopsjoner og adopsjonsforhold adopterte og andre etter 1994 har gitt meg innsynsrett i - og bare meg alene - av mange årsaker, viser som et mønster at noe alltid er alvorlig galt, er gjort galt og har fått et galt resultat.

Mest galt er det fordi det gale alltid gjør at et barn og det adopterte barnet blir mest krenket og skadelidende. Fra de er små til de forlater denne verden og kanskje får treffe sine riktige og egentlige foreldre, søsken og familier i himmelen. Vel, da må de jo ha fått opplyst av den norske stat hvem disse er? Ikke sant?

Nå er det gått 23 år siden opphevelsesreglene ble inndratt under forutsetning av at barna skulle sikres rett til nye adoptivforeldre i kraft av en ny adopsjon. Etter så mange år skulle denne regelen vært vel kjent, rutinene vel på plass og en klar og tydelig byttepraksis etablert.

Det tragiske er alle de adopterte som etter 1986 sliter og lider fordi noen ikke har gjort jobben sin. At Adopsjonsforum for eksempel har ønsket det skulle bli slik, kan vel ingen være i tvil om.

Jeg priser meg lykkelig fordi jeg fikk adoptivforeldre som adopterte på rett grunnlag og i rett ånd. De har gang på gang vist å bestå sin prøve, oppfylt sine forpliktelser og lojalt etterlevde de lovregler som gjelder for adoptivforeldre. de har lojalt respektert og kjempet for mine rettigheter på en mønstergyldig måte. Derfor er jeg privilegert - enten jeg er lovlig adoptert eller ikke.

Likevel har min adopsjon vært helt på grensen til det jeg som menneske har kunnet bære - selv med en optimal matching, glimrende oppfølging og utvikling og et resultat sikkert mange ikkeadoptere kan misunne meg. Intet - absolutt intet kan jeg takke staten for, bortsett fra overgrep og krenkelser en stat lett påfører borgere av norsk eller utenlandsk opprinnelse.

Jeg skulle ønske at langt flere barn kunne få en adopsjon, adoptivforeldre og et adopsjonsforhold som mitt eget. Helt frem til 1994 levde jeg faktisk i den tro at det faktisk var virkeligheten for alle adopterte i Norge. Adopterte var en privilegert gruppe i samfunnet, trodde jeg.

Er dette vanskelig å oppnå? Nei, det er det ikke. Det er ikke engang vanskelig for staten og sikre ethvert barn en lovlig og gagnlig adopsjon. Det eneste som kreves er en statlig vilje til det! Den rette vilje!

Det er alt! Når skal en slik vilje vise seg fra den norske stats side?

For barna og de adoptertes skyld!

Adopsjonen blitt til gagn for meg?

En forutsetning for at man som liten blir adoptert, er at adopsjonen med rette skal antas å bli til gagn for barnet. Hva fanden menes med det? Hvordan kan man vite noe slikt? Sitter staten med en slags adopsjonskatalog som gir svaret?

Adopsjonen skal bli til gagn for barnet - ikke være "barnets beste". Adopsjon har virkning langt utover barnestadiet. Kanskje er det slik at adopsjonens virkning først inntrer når den adopterte ikke lenger er barn?

Vi vet i dag at barn som vokser opp på Oslo vestkant lever lengre og har et sunnere liv enn de på Oslos østkant. Atlså er det "barns beste" å vokse opp på vestkanten. Det samme kan man si om barn i fattige familier og fattige samfunn i forhold til rike familier og rike samfunn. I følge den sosialistiske barnets beste-teori, er det altså ikke tvil om hva som er "barnets beste". Kanskje ikke rart når sosialismen er forankret i et materielt verdisyn og helst basert på en statsmaterialisme.

Staten har åpenbart en bok som sier hvilke foreldre som er til "barnets beste" og hvilke som ikke er det, men vet staten hvilke foreldre som kan bli mest til gagn for barnet? Det må vel være de foreldrene barnet ble født med og den slekten? Uansett om de er fattige eller rike?

Likevel....hva som avgjør om et liv til et barn blir til gagn for det, har jo ikke med dette "beste" å gjøre. Skal alt bedømmes utfra statens "barnets beste", så må jo staten sørge for at alle barn for det beste ved å adopteres til det beste. Altså skal de på vestkanten ha rett til å ta ungene til foreldrene til de på østkanten av hensyn til - ja nettopp - "barnets beste". Eller av samme hensyn skal staten sørge for at innvandrer og flyktingebarn adoperes av nordmenn av hensyn til "barnets beste". Da vil jo barn bli spart for tvangsekteskap, ekstremisme, kjønnslemlestelse, arbeidsløshet, grov rasisme, negativ påvirkning osv.

Nei, det staten mener er mitt "beste", har jeg lang erfaring med er totalt feil og ikke vært til gagn for meg. Eller noen andre for den saks skyld.

Så .....har da adopsjonen blitt til gagn for meg? Er jeg blitt en god utgave av meg selv? Har jeg gjort valg som har vært meg til gagn? Har jeg funnet "den rette hylle" i livet. Har jeg gjort utdannelsesvalg og yrkesvalg som har vært meg til gagn. Ville livet vært meg mer til gagn om jeg ikke var adoptert, eller fått andre adoptivforeldre eller blitt sendt til USA som bestemt av min utenlanske mor? Var adopsjonen til gagn for meg om jeg hadde opphevet den da jeg ble myndig? Eller om staten ikke hadde skilt min lillesøster fra meg og gitt til andre adoptanter?

Mitt liv i Norge har alltid sosialt, økonomisk, nettverksmessig, frihetsmessig og trygghetsmessig alltid vært som trygt kan sies å være ethvert "barns beste". Likevel har jeg etter lang tid tolkning og vurdering, undersøkelser og etterprøvinger kommet til at denne adopsjonen ikke kunne bli meg til gagn og heller ikke har vært meg til gagn. Denne konklusjonen trakk jeg da jeg var 25 år gammel.

Jeg hadde en sterk følelse av å leve et totalt meningsløst liv omgitt av personer som alle på hver som måte sikret meg "mitt beste", på ingen måte var til gagn for denne sjelen - bare kroppen. Jeg fant trøst i eksistensialismen og delvis i buddhismen. Var liksom del av en slags intethet som jeg fløt omkring i ganske alene og i ensomhet, men var aldri alene og heller ikke ensom. Savnet et sted hvor jeg kunne sette ned føttene og kjenne at her var min platform, startplatte og grunnsten for å bygge et liv på det andre før hadde startet på. Andre som var en av mine egne - en som meg.

Jeg opplevde stadig når jeg skulle presentere meg for en ung dame, at jeg ikke kunne presentere meg skikkelig. Når de spurte om "hvem er du?" ble svaret ofte "vet ikke - er adoptert" og så flirte jeg. Noe ganger la jeg til om damen var tiltrekkende: "Hvem vil du jeg skal være?" eller "Alt du vil jeg skal være for deg!" - Mange adopterte er tvunget til å lære seg kunsten å spille de rette rollene til rett tid og i de rette sammenhenger!

En stund mente jeg at jeg måtte la meg lese og forklares av kvinnlig bekjentskaper for på den måte bli kjent med meg selv. Det ble fort mange slike, men noen fellestrekk tegnet seg og etterhvert begynte jeg å få et bilde av meg selv, hva som bodde i meg og hva jeg kunne prestere.

Utdannelsesmessig hoppet jeg rundt til jeg traff noe jeg følte lå for meg. Det ble mye forskjellig etterhvert. Hoppet rundt i forskjellige jobber og fant ut at det var enkelt å lære seg det jobben krevde. Alt ble før eller siden rutine og gjentagelse, så da var det bare å gi seg kast med noe nytt. Følte en slags trang til forandring og trang til å søke det ukjente, pløye upløyd mark og ta sjanser ikkeadopterte vek tilbake for. Følte meg etterhvert like trygg på fremmede som på kjente. Garderte meg ved å ikke å stole på noen til de hadde vist seg å stole på.

Da jeg våren 1995 lå på intensivavdelingen på Rikshospitalet som følge av hjerneslag; skilt, barnløs og adoptert og legene måtte tilkalle min gamle adoptivmor fordi de trodde jeg skulle bli grønnsak, lå jeg der å summerte opp livet og håpet det ble døden fremfor "grønnsak". Døden opplevdes som en fortsettelse av et liv i intetheten og virket helt OK. Jeg hadde opplevd og fått meg det meste et liv kunne by på, og siden jeg var dømt til å være barnløs, så var det greit å avslutte uten at det føltes som noe tap eller noe savn etter et liv 25 år til.

Min konklusjon var da jeg lå der i sykesengen i en alder av 45 år, var adopsjonsmessig den samme som da jeg var 25 år gammel. Adopsjonen hadde ikke blitt meg til gagn. Den hadde gjort noe med meg som på en eller annen tok knekken på det som ville blitt meg til gagn. Uansett hvor mye "til beste" som ble stilt til min disposisjon, så ble adopsjonen ikke mer til gagn for meg. Etterhver godtok jeg at det var min skjebne, men det irriterte meg at det var den norske stat som hadde laget den slik.

Nå kom jeg over denne hjerneslagskrisen. Halvannet år senere var jeg blitt pappa! Da - og først da - opplevde jeg og så jeg at noe var blitt meg til gagn. Ikke adopsjonen, men hjerneslaget og den gjenfødelsen jeg mirakuløst fikk gjennomgå.

Min datter lever på langt nær et barneliv noen vil si er hennes "beste", men hun er garantert et liv som vil være til gagn for henne! Det virker som hun selv er blitt klar over det og det er det som gjør henne lykkelig, trygg, fri og harmonisk.

Adopsjonen ble raskt avtalt med min adoptivmor skulle anses død og maktesløs. Vi var to mennesker som ville hverandre vel i et solid vennskap bygget på respekt og ansvar for hverandre. Hun tok godt vare på meg som liten, og jeg kvitterer ut med å ta best mulig vare på henne som en gammel dame på 90 år. Også bilen hun kjører rundt omkring i.

Min 12 år gamle datter regnet raskt ut at hun var 25% amerikansk og sannsynlig 75% tysk og vil ha full oversikt over medlemmene i adoptivfamilien og dobbelt sett med opprinnelige foreldre. På morssiden er jobben gjort, og jeg bruker en kapital for å få frem slektstavlen på min opphavsside, og håper jeg klarer å få det på plass mens jeg ennå er i live. Den norske stat har sannerlig gjort sitt til at det så og si er en umulighet.

Så nå sitter jeg her som en gammel importadoptert med fasiten på spørsmålet om adopsjonen i 1953 kunne antas å bli meg til gagn. Ser jeg på det man skulle vurdert dette i relasjon til, er svaret at det ikke var grunnlag for å anta det. Det ble den heller ikke. Ennå gjenstår mye ugagnlig jeg må slite med resten av livet.

Andre vil si jeg har levd et priviligert overklasseliv og barnemessig fått det beste, men adopsjon er ikke et spørsmål om hva som er best for barnet mens det er barn, men hva som livet igjenom og i alle sammenheter vil være til gagn eller ugagn for den adopterte.

Jeg forstår unge importadopterte som forsøker å ta sitt eget liv uansett hvor bra de har hatt det i barndommen som adopterte. Adopsjonen kan ikke tilby det livsgrunnlaget ikkeadopterte alltid har fra fødselen av og alltid kan stå eller lande på. Egen slekt - på godt og ondt; Et kulturelt fellesgrunnlag, en historisk forankring og viderføring, en tilhørighet som tåler det meste, og en naturlig base for å gjøre valg i livet i trygghet i hvem og hva man er.

Dermed er det forklart hvorfor jeg aldri har hatt noe til overs for sosialistene i Norge. Deres tro på staten som alles overforeldre og absurde familiepolitikk, er rett og slett menneskefientlig og ødeleggende for barn som vokser opp i Norge - adopterte som ikkeadopterte. En stat som skal bestemme hva som er "barnets beste", burde vel skremme de fleste fordi det må lede til et statsdiktatur. Akkurat som staten skal bestemme hva som er "de eldres beste" her i landet, må det ende galt for mange.

Mener jeg da.

Når alt kommer til alt så vil en adopsjon - med riktig matching - og barnet virkelig er uten foreldre og slekt i live, med rette kunne antas å bli barnet til gagn. Bare da, er min ærbødige påstand.

Med denne forutsetningen, er det ikke mange adopsjoner som har vært og vil bli til gagn for adopterte her i landet. Det er noe man lett kan finne svaret på ved reell adopsjonsforskning. Merkelig at man ikke har gjort det for lenge siden, eller........?

Homofiles latterlige eller farlige adopsjonsrett

Jeg lo da jeg så at de organiserte homsene og lesbene begynte å kreve "rett til å adoptere". Jeg fant det latterlig å lage en slik likestillingkamp med adopsjon som flaggsak, fordi de ikke ville komme nærmere noe adoptivforeldreskap. Å sette i gang en slik markeringkamp og prinsippkamp uten å vite at den med "seier" ville gi noen resultater, virket på meg helt latterlig.

Derfor lot jeg være å engasjere med i denne latterlige kampen som nesten hele Norge var så brennende opptatt av.

Helt siden 1917 har foreldrene med adopsjonsrett valgt bort blinde, stumme, enbenede, varig funksjonshemmede, fattige, dumme, fordrukne, overvektige og homofile som adoptanter til sitt barn. At homofile her i landet tror at heterofile foreldre vil la seg erstatte av to mannlige eller to kvinnlige adoptanter, må de være tjukke i hue. Eller vil de beskylde foreldre til barn for å diskriminere homofile eller lide av homofobi? Eller mener virkelig de organiserte homsene i Norge at foreldre skal ha plikt til å bortadoptere barn til et homse- eller lesbepar - uansett om paret er gift eller ikke?

Til sammenlikning har foreningene for funksjonshemmede og liknende aldri påstått seg diskriminert fordi de ikke har blitt eller kan bli adoptivforeldre. I de kretser er det vist en forstand og klokskap det står respekt av.

Ikke en eneste gang har noen homofil blitt nektet bevilling til adopsjon på grunn av sin seksuelle legning av den norske stat siden 1917. Så hva var de de klaget over når de ikke engang kunne dokumentere å ha vært diskriminert? Enslige homofile har aldri blitt nektet adopsjonsbevilling. Det tok år før de organiserte oppdaget det. Hundrevis av homofile enslige kvinner har fått bevilling til adopsjon siden 1917 fordi grunnen til deres enslighet har vært deres seksuelle legning.

For få år siden lot staten enslige homofile få kjøpe seg et utenlandsk barn for adopsjon fordi staten gikk god for at de var enslige og skulle leve like enslig som de enslige som hadde fått adoptere et norsk barn.

Så må man bare lure: Hvor mange av disse "enslige" homofile adoptantene til utenlandske barn lever alene i hjemmet med adoptivbarnet? Hvor mange "enslige" har flyttet sammen og blitt samboer med sitt utenlandske adoptivbarn og dermed brutt vilkåret for adopsjon? Er i såfall ikke det en diskriminerende handling målt i forhold til norskfødte adopterte som har fått enslig adoptivforeldre?

LHH inngikk for et par år siden en avtale med Barneombudet om at homofile par som fikk bli fosterforeldre skulle "ha rett til å adoptere fosterbarnet". Det er bekymringsfullt og skremmende med tanke på at Norge er dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen for sin tvangsadopsjonspraksis. Når tvangsadopsjon av norske barn i realiteten er blitt den eneste mulighet for gifte homofile å få seg et adoptivbarn og det er den norske stat ved Adopsjons- og homofilidepartementet som tar ungene fra sine heterofile foreldre for å gi disse til fosterforeldrene, vil det måtte bety:

1. Flere tvangsadopsjoner
2. Flere gifte homofile som blir fosterforeldre for å få adoptert barnet.
3. Mer statlig overgrep mot barna og disses foreldre.

Jeg har merket meg at Aftenposten og andre krefter vil ha mer tvangsadopsjon. Aftenposten har gått lengst i så måte.

At den norske stat fikk Stortinget med på dette, er nesten ikke til å tro. En ting er at politikerne i Norge etter krigen har gjort staten til alle barns foreldre, men at politikerne i Norge i tillegg har gjort "alle barns foreldre" til et homofilt foreldreskap, er rett og slett tragisk og borger for en katastrofe for mange barn i årene som kommer.

Enkjønnede ektepar kan selvsagt bli adoptivforeldre som tokjønnede ektepar ved å få samtykke fra noen foreldre til å bli deres adoptivbarn. På den annen side er det tvilsomt om noen med adopsjonsrett vil bruke sin adopsjonsrett slik at de organiserte homofile i Norge blir tilfreds.

De som har støttet denne homokampen bør vel avstå fra abort og bortadoptere barnet til noen gode enkjønnede ektepar de vil skal bli adoptivforeldre. Nei, den slags støtte for nok de organiserte ikke fra sine såkalte "støttespillere" i kampen for "rett til å adoptere".

Om nå det skulle bli til at noen enkjønnede gifte får et lovlig og gyldig samtykke i sin hånd, oppstår en ny utfordring ingen har snakket om: Matching - Barn/adoptanter.

Ville det ikke være naturlig at det ble praktisert følgende matching: Enkjønnet kvinnlig ektepar får kun bevilling til å adoptere guttebarn, og enkjønnet mannlig ektepar får kun bevilling til å adoptere jentebarn. Hvorfor? Fordi adopsjonsbevilling bare kan gis når det kan antas å bli til gagn for barnet, slik det står i adopsjonsloven.

Hva slags vurderinger har Adopsjons- og homofilidepartementet gjort om dette? Eller har de ikke tenkt så langt? Nei, det var et dumt spørsmål. Der i gården har man i årtier ikke vist evne og vilje til å tenke og minst av alt tenke riktig når det kommer til adopsjon. Der i gården har man bare vært opptatt av å gjøre andres unger til et statlig sosialt velferdsgode for alle som har alt - bortsett fra egenfødte barn. Statlige velferdgoder skal selvsagt ikke utdeles på en diskriminerende måte, men så lenge staten har gjort adoptivbarn til et sosialt velferdgode siden 1978, åpner det for en slik homokamp vi har vært vitne til.

Uff, nå ler jeg ikke lenger. Historien har vist at statmakt og adopsjon er en farlig kobling som alltid rammer de svakestes og mest forsvarsløse foreldrene og deres barn. Nå skal det her i landet altså bli ennå mer av det. Hvorfor? Fordi noen få organiserte egosentriske og egosistiske homofile blinket ut adopsjon som sin fane- og markeringssak uten at kommende ofre har hatt en mulighet til å forsvare seg.