Homofiles latterlige eller farlige adopsjonsrett

Jeg lo da jeg så at de organiserte homsene og lesbene begynte å kreve "rett til å adoptere". Jeg fant det latterlig å lage en slik likestillingkamp med adopsjon som flaggsak, fordi de ikke ville komme nærmere noe adoptivforeldreskap. Å sette i gang en slik markeringkamp og prinsippkamp uten å vite at den med "seier" ville gi noen resultater, virket på meg helt latterlig.

Derfor lot jeg være å engasjere med i denne latterlige kampen som nesten hele Norge var så brennende opptatt av.

Helt siden 1917 har foreldrene med adopsjonsrett valgt bort blinde, stumme, enbenede, varig funksjonshemmede, fattige, dumme, fordrukne, overvektige og homofile som adoptanter til sitt barn. At homofile her i landet tror at heterofile foreldre vil la seg erstatte av to mannlige eller to kvinnlige adoptanter, må de være tjukke i hue. Eller vil de beskylde foreldre til barn for å diskriminere homofile eller lide av homofobi? Eller mener virkelig de organiserte homsene i Norge at foreldre skal ha plikt til å bortadoptere barn til et homse- eller lesbepar - uansett om paret er gift eller ikke?

Til sammenlikning har foreningene for funksjonshemmede og liknende aldri påstått seg diskriminert fordi de ikke har blitt eller kan bli adoptivforeldre. I de kretser er det vist en forstand og klokskap det står respekt av.

Ikke en eneste gang har noen homofil blitt nektet bevilling til adopsjon på grunn av sin seksuelle legning av den norske stat siden 1917. Så hva var de de klaget over når de ikke engang kunne dokumentere å ha vært diskriminert? Enslige homofile har aldri blitt nektet adopsjonsbevilling. Det tok år før de organiserte oppdaget det. Hundrevis av homofile enslige kvinner har fått bevilling til adopsjon siden 1917 fordi grunnen til deres enslighet har vært deres seksuelle legning.

For få år siden lot staten enslige homofile få kjøpe seg et utenlandsk barn for adopsjon fordi staten gikk god for at de var enslige og skulle leve like enslig som de enslige som hadde fått adoptere et norsk barn.

Så må man bare lure: Hvor mange av disse "enslige" homofile adoptantene til utenlandske barn lever alene i hjemmet med adoptivbarnet? Hvor mange "enslige" har flyttet sammen og blitt samboer med sitt utenlandske adoptivbarn og dermed brutt vilkåret for adopsjon? Er i såfall ikke det en diskriminerende handling målt i forhold til norskfødte adopterte som har fått enslig adoptivforeldre?

LHH inngikk for et par år siden en avtale med Barneombudet om at homofile par som fikk bli fosterforeldre skulle "ha rett til å adoptere fosterbarnet". Det er bekymringsfullt og skremmende med tanke på at Norge er dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen for sin tvangsadopsjonspraksis. Når tvangsadopsjon av norske barn i realiteten er blitt den eneste mulighet for gifte homofile å få seg et adoptivbarn og det er den norske stat ved Adopsjons- og homofilidepartementet som tar ungene fra sine heterofile foreldre for å gi disse til fosterforeldrene, vil det måtte bety:

1. Flere tvangsadopsjoner
2. Flere gifte homofile som blir fosterforeldre for å få adoptert barnet.
3. Mer statlig overgrep mot barna og disses foreldre.

Jeg har merket meg at Aftenposten og andre krefter vil ha mer tvangsadopsjon. Aftenposten har gått lengst i så måte.

At den norske stat fikk Stortinget med på dette, er nesten ikke til å tro. En ting er at politikerne i Norge etter krigen har gjort staten til alle barns foreldre, men at politikerne i Norge i tillegg har gjort "alle barns foreldre" til et homofilt foreldreskap, er rett og slett tragisk og borger for en katastrofe for mange barn i årene som kommer.

Enkjønnede ektepar kan selvsagt bli adoptivforeldre som tokjønnede ektepar ved å få samtykke fra noen foreldre til å bli deres adoptivbarn. På den annen side er det tvilsomt om noen med adopsjonsrett vil bruke sin adopsjonsrett slik at de organiserte homofile i Norge blir tilfreds.

De som har støttet denne homokampen bør vel avstå fra abort og bortadoptere barnet til noen gode enkjønnede ektepar de vil skal bli adoptivforeldre. Nei, den slags støtte for nok de organiserte ikke fra sine såkalte "støttespillere" i kampen for "rett til å adoptere".

Om nå det skulle bli til at noen enkjønnede gifte får et lovlig og gyldig samtykke i sin hånd, oppstår en ny utfordring ingen har snakket om: Matching - Barn/adoptanter.

Ville det ikke være naturlig at det ble praktisert følgende matching: Enkjønnet kvinnlig ektepar får kun bevilling til å adoptere guttebarn, og enkjønnet mannlig ektepar får kun bevilling til å adoptere jentebarn. Hvorfor? Fordi adopsjonsbevilling bare kan gis når det kan antas å bli til gagn for barnet, slik det står i adopsjonsloven.

Hva slags vurderinger har Adopsjons- og homofilidepartementet gjort om dette? Eller har de ikke tenkt så langt? Nei, det var et dumt spørsmål. Der i gården har man i årtier ikke vist evne og vilje til å tenke og minst av alt tenke riktig når det kommer til adopsjon. Der i gården har man bare vært opptatt av å gjøre andres unger til et statlig sosialt velferdsgode for alle som har alt - bortsett fra egenfødte barn. Statlige velferdgoder skal selvsagt ikke utdeles på en diskriminerende måte, men så lenge staten har gjort adoptivbarn til et sosialt velferdgode siden 1978, åpner det for en slik homokamp vi har vært vitne til.

Uff, nå ler jeg ikke lenger. Historien har vist at statmakt og adopsjon er en farlig kobling som alltid rammer de svakestes og mest forsvarsløse foreldrene og deres barn. Nå skal det her i landet altså bli ennå mer av det. Hvorfor? Fordi noen få organiserte egosentriske og egosistiske homofile blinket ut adopsjon som sin fane- og markeringssak uten at kommende ofre har hatt en mulighet til å forsvare seg.