Det var en gang foreldre som kom borti adopsjon, hadde rettssikkerhet i Norge. Høyesterettsdommen i 1939 markerte både høydepunktet og slutten på det her i landet. Alt ble forandret med nazistatens eksistens i Norge til mai 1945. Den "frigjorte" norske statsmakten valgte å adoptere og vidrerefør mye av det den hadde lært at nazistaten på adopsjonsfeltet. - Tragisk for svært mange som ble mødre i Norge etter 1945.
Adopsjonsforsker Liv Thoring er den første som har bragt denne tragedien frem for dagen i et imponerende arbeid som ble publisert i 2010.
Selv fikk jeg uten å vite det føling med dette som 4-åring i 1953 og deretter. Først 14 år senere fikk jeg vite av min adoptvfar den skremmende sannheten om min adopsjon. Mer sjokkerende fikk jeg vite i 1994. siden har jeg gjort alle forsøk på å få dokumentert hvem min utenlandske fødemor var, men adopsjonsdepartementet har i en rettsak informert Oslo tingrett om at det må tyske myndigheter svare på, selv de er totalt ukjent med noen: Morten Johanssen, født i Landsberg am Lech 8.2.1949 av det norske ekteparet Johanssen. I Tyskland kan jeg altså ikke engang dokumentere at jeg er adoptert!
.
Statens overgrep mot adoptertes fødemor
Alle adopterte er født av en kvinne som ved fødselen ble mor: Biologisk og rettslig. Kari Ann Volden klarte ikke å forstå dette, har har satt seg selv og et tvillingpar i en uønsket og ikke villet situasjon. Hun om det.
I dag fikk jeg en telefon. Sånn like før julaften var det hygglig å kunne være noen til hjelp på opprinnelses- eller opphavssiden til en adoptert i Norge. Spørsmålet var enkelt: Hvordan skulle fødemoren få vite om det bortadopterte barnet var i livet, hvor det evnt. var og helst få vite identiteten?
- Slike spørsmål "tar jeg på strak arm" - heldigvis. Fordi jeg er god om adopsjon!
En mor som bruker sin adopsjonrett ved å gi sitt samtykke til adopsjon, skulle selvsagt få opplyst fra den norske stat om og fra hvilken dag hun rettslig sett var blitt barnløs! Siden staten ikke har gitt slik informasjon, er det ikke engang sikkert at barnet er almengyldig bortadoptert.
- Det er en skandale at staten i alle år har valgt å forsømme seg om dette.
Oppringeren var av den oppegående og oppvakte typen: Hvis det ikke var "anonym adopsjon, hadde vel fødemoren rett til å vite hvem adoptantene var?
Et glimrende spørmål! Utgangspunktet for adopsjonen er at foreldrene kjenner identiteten til adoptantene om partene ikke har avtalt seg i mellom at de skal være anonyme for hverandre.
Å ha oppegående personer på mobilen jeg må ringe tilbake, er alltid en glede og inspirasjonskilde. Inngringen ga seg ikke: Hvordan skal vi få slike opplysninger?
Jeg fortalte at barnets foreldre selvagt var part i statens "adopsjonssak" og hadde rett til å få utlevert sakens papirer. Det var bare å kreve dette av Bufdir. Sannsynligvis ville Bufdir levere ut sakspapirerne og sladde alle identitetsopplysninger om de staten hadde gitt bevilling til.
Jeg fortalte at man så måtte lete etter et dokument hvor fødemoren/barnemoren hadde villet eller gitt sitt samtykke til "anonym adopsjon". Fantes ikke noe slikt dokument, måtte man kreve at Budir opphevet sladdingen. Dermed ville den tidligere barnemoren få vite hvem den bortadopterte hadde vokst opp med og hvor de/den adopterte så var å finne. Så kunne man ved vanlige oppsøkingsvirksomhet sikker finne ut om den bortadopterte var i live, hvordan vedkommende hadde og evt. forsøke å komme i kontakt.
- Det er bare de opprinnelige foreldrene som har rett til innsyn i sin egen adopsjonssak i tillegg til adoptantene og den adopterte når denne er blitt 18 år.
Jeg informerte om at staten/Bufdir ikke likte at opprinnelige foreldre/mødre brukte sine borgerrettigheter, men det kunne alltids hjelpe med en advokat og true med rettssak.
Videre fortalte jeg at mange adopterte i Norge ikke ante at de var adoptert selv om "alle andre visste det". Det var et problem for staten, men i 1986 vedtok Stortinget at adoptivforeldre hadde PLIKT til å informere den adopterte at de var adoptert.
Vi snakket om mye annet viktig, jeg fikk en så stor takk at det nesten smakte av en god klem. Så avsluttet jeg telefonsamtalen og følte at jeg kanskje hadde vært til hjelp og støtte for en mor som mistet sitt barn som for henne kan sies å være "på mystisk vis" eller det staten kaller "adopsjon".
.
Hvorfor i all verden skal opprinnelige foreldre ikke få vite om den bortadopterte er i live så lenge de selv er i live? Hvorfor skal de ikke få i det minste, en anonymisert informasjon om at de lever og har det bra? Hvorfor skal de ikke engang få vite om og når morskapet opphørte?
- Hvor lenge skal staten få trampe på adoptertes fødemødre, førstemødre og opphavsmor?
- Hvorfor har den norske stat behandlet alle opprinnelige norske og utenlandske mødre som har et bortadoptert som om de var "tyskertøser"?
- Hvorfor skal staten dømme norske fødemødre til et liv i usikkerhet, uvisshet og overgrep bare for de ville sitt barns beste ved å sikre barnet en adopsjon?
Takk til innringeren som bidro til at min jul ble mer innholdsrik og mer meningsfyllt. Jeg kan bare ønske lykke til med den norske statsmakt og si meg villig til å bistå mer så langt jeg makter........
Takk og riktig god jul med ønsker om en ennå bedre jul i 2011
Slik er det.......og slik var den dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar