Følgere

Populære innlegg

fredag 10. desember 2010

Så lett lar staten foreldres unger bli stjålet.

Jeg var godt opp i alder før jeg fikk innsyn i den norske stats adopsjonspraksis. I likhet med mine adoptivforeldre, trodd jeg staten sørget for at intet barn ble ulovlig skilt og bortadoptert fra sine norske eller utenlandske foreldre. Helt i tråd med det statens fylkesmenn i årtier ville ha oss, almenheten og Stortinget til  å tro.

Det hele begynte med Adoptertes Landsforening som måtte hjelpe adopterte med retten til få innsyn til saksmappen sin, fordi fylkesmenn nektet slik innsyn. Dermed kunne ingen adoptert så om de var lovlig skilt og lovlig bortadoptert fra sine fødeforeldre. 1996 bøyde departementet seg og sendte ut et rundskriv til alle fylkesmenn om at adopterte over 18 også hadde rett etter loven til å se papirene i adopsjonssaken. En del adoptivforeldre likte ikke dette. Mye av slike papirer tilfløt foreningen. Det man kunne finne der, var oftest rett og slett ikke til å tro.

Gang på gang hadde den norske stat gitt et barn adoptivforeldre og utgitt disse som lovlig, uten at det var dekning for dette i dokumentene i bevillingssaken eller den norske anerkjennelsen av en utenlandsk adopsjon. Staten var åpenbart mer opptatt av å oppfylle barne- og bevillingskrevernes ønsker og vilje fremfor å gjør det staten skulle gjøre:

Sikre barn og dets foreldre mot ulovlig adopsjon og dermed bli ulovlig skilt og ført bort fra hverandre.

Et typisk trekk var at staten lot barnekreverne fritt få begå dokumentfalsk eller bruke "samtykker" som ikke engang var i nærheten av å kunne være lovlige og gyldig.  Dermed lot staten grov dokumentfalsk bli et grunnlag for dens bevillings- og anerkjennelsespraksis. 

Et annet trekk var at de ugifte mødrene ofte var presset til et samtykke som ikke engang holdt rettslig mål, av forskjellige offentlige ansatte som hjelp til med fremskaffe adoptanter til barnet. Ofte handlet disse på vegne av folk som var på jakt etter barn som kunne adopteres. Mistanker om at det ble betalt på forskjellig vis for slik informasjon, synes å ha god dekning.

Et tredje trekk var at staten unnlot å bringe farskapet på det rene, med den følge at barn som kunne vokst opp med sin far, i stedet ble ulovlig tatt fra faren for å vokse opp for fremmede. At vedkommende var blitt far, ble ofte systematisk hold hemmelig for faren.

Et fjerde trekk var/er den manlende eller mangelfulle matchingen .

Så har vi femte, sjette ..........trekk ....osv.

I en alvorlig sak som å skille og føre et barn bort fra sin mor og  sin far for at barnet skal påføres andre og oftest ukjente mennesker som adoptivforeldre, skulle man tro at de mest innlysende, selvfølgelig og påtrengende rettssikkerhetsprinsipper ble tatt hensyn til og forsøkt fulgt.  Neida, så var/er ikke tilfellet. 

En mor og/eller en far som av en eller annen grunn noen for tak i med sikte på adopsjon til fordel for seg selv eller andre, har i årtier lett kunne miste barnet for alltid om den norske stat har kommet borti dette som en "adopsjonssak". Man kan trygt si at den norske stat i et enormt omfang har gitt en statlig godkjenning til barnerov, barnebortføring, barnetyveri og påføring av en falsk familiestand. Statens rolle har vært medvirker etter straffelovens normer, men i  tillegg også aktiv medvirker til å skjule alle de ulovligheter og forbrytelser den selv har vært med på når det kommer til det staten har valgt å kalle "adopsjon".

Hva har barnas fedre kunnet gjøre for å forsvare seg mot dette?  Hva har de fleste mødre kunne gjøre når de er blitt forledet og/eller presset til å gi et ugyldig samtykke? Hvordan har de utenlandske foreldrene i det hele tatt kunne forsvare seg mot den norske stats barneimport eller internasjonale barnetyveriet staten bruker skattebetalernes penger til?

Frem til 1996 har adopterte vanligvis, om de ikke het Morten Johanssen; anledning til  engang å få se statens brukte hjemmelsgrunnlag = dokumentene i adopsjonssaken. Nå har i alle fall alle adopterte over 18 år anledning til å få utlevert disse, men så oppdager mange at staten holder tilbake dokumenter når disse blir for brysomme for staten.

Staten har sørget for siden 1969 og ingen utenlandskfødte "adopterte" i Norge skal få tilgang til dokumenter i Norge som kan dokumentere at adopsjonen er lovlig.  - Ingen, bortsett fra utenlandsdfødte adopterte som ble adoptert uten bruk av noen av statens "adopsjonsforeninger". Det er tvilsomt om mer enn 1000 av de 17000 importadopterte, som også jeg er en del av, kan få fremlagt av den norske stat det de etter loven siden 1917 skal ha vært sikret: Dokumentasjon på at de er lovlig skilt og ført bort fra sine utenlandske mor og far.

Dette er det landet og det såkalte rettssamfunnet med sin såkalte "demokartiske rettsstat" kan vise til i 2010.
Dette driver den norske stat i dag som det ble drevet i nazistaten, den kinesiske stat, Franco-staten og andre diktaturstater hvor menneskerettigher, kvinnerettigheter og barns rettigheter i bunn og grunn ikke eksisterer.

Jeg bryr meg lite om barnehandelen den internasjonale adopsjonen er bygget på, men den norske stats barnehandel som i all hovedsak bygger på adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet, korrupsjon og norsk statshandlinger som rett og slett er en skam. En skam for Norge, en skam for det norske folk og en forbrytelse de ansvarlige statsansatte burde blitt tatt og straffet for .......for mange år siden.

Mitt bilde av den norske stat er preget av dette: En godt bevart kjeltringestat som bryter menneskerettigheter i et omfang og på en måte omtrent ingen i dette land kan tro er mulig. Staten har siden 1969 gjort enorm meget for å holde dette skjult og særdeles vanskelig for andre med spesialinnsikt å se, oppdage og videreformidle.

 Er det rart at staten ved departementet i 2010 gjorde et fremstøt for å få stoppet undertegnede for å spre informasjon om statens adopsjonsvirksomhet og praksis på internett?

Hva skal en "adoptert" 20-åring gjøre når vedkommende oppdager og med egne øyne ser at ens foreldre er noen helt andre enn de vedkommende alltid har kalt "mamma" og "pappa"?

Det jo sannt at et stålet barn kan få det bedre hos tyvene enn av de barnet ble stjålet og bortført fra, og dermed er jo det - i følge staten - "barnets beste".

Jeg er ikke alene om å gremmes!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar