Retten til å bli adoptivforeldre

"Ingen har rett til å bli foreldre", er noe man ofte hører i diskusjoner om adopsjon.  Et slags argument for at man ikke har rett til å bli adoptivforeldre for de som er medlem og brukere av statens "adopsjonsforeninger".

Paradoksalt nok har gifte over 25 år hatt rett til å bli adoptivforeldre til et barn om de har et lovlig og gyldig samtykke til dette fra barnets foreldre.  Retten er omtrent like sterk som til å få gifte seg om man har fått lovlig og gyldig samtykke til dette fra den villige. Den samme rett gjelder for de som vil overta noen som eies av andre enten det er snakk om gave eller kjøp.

Kun de som går for en direkte og privat adopsjon, kan altså skaffe seg en slik rett. De som velger å satse på noen av statens "adopsjonsformildere", vil ikke kunne få noen slik rett - uansett hvor mye de betaler. At disse av den norske stat gis rett til å få offentlig anerkjent en ulovlig adopsjon, er en helt annen sak. For kort tid siden markedsførte statesn barnehandlere med at "adopsjon var den tryggeste måten å bli foreldre på". Bar tøv selvsagt, men fra det holdet er tøvet åpenbart både lønnsomt og laget i vinnings hensikt.

Alle med et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra barnets foreldres side, har altså rett til å kreve bevilling til adopsjon eller kreve en utenlandsk adopsjon anerkjent som lovlig i Norge. Det betyr at staten er pliktig til å gi bevilling/norsk anerkjennelse om staten ikke ved sin kontroll finner noe som etter loven gir rett til å nekte.

Foreldresamtykket er altså rettsstiftende og bindende for partene når det er avgitt eller gyldig når barnet er blitt 8 uker gammelt. Man kan trygt si at de fleste over 25 kan skaffe seg rett til å bli adoptivforeldre til et barn. Eller at i Norge kan de fleste voksne få rett til å bli adoptivforeldre.

Enkelt og greit sånn rettslig.