Følgere

Populære innlegg

torsdag 23. juni 2011

Markedsføring av anskaffelse av eldre barn.

Det norske barne-og adopsjonsmarkedet fornekter seg ikke,,,,,,,

Statens barneimportsystem har problemer med å dekke etterspørselen etter utenlandske fargede mødres/foreldres nyfødte eller babier.  For at de norske statsgodkjente barnehandlerne skal kunne fortsette å kunne leve av denne trafikken, forsøker de nå å markedsføre anskaffelse av eldre barn.

Norsk erfaring med adopsjon av eldre barn er kun forbundet med tvangsadopsjoner etter barnevernsloven eller halv-adopsjoner/stebarnsadopsjoner. Norge har så og si ingen erfaring med hel-adopsjon av eldre barn direkte etter adopsjonsloven. Å bruke utenlandske fargede barn som prøvekaniner for noe slikt, vitner om at man ikke i Norge er opptatt av barnets beste ved adopsjon av barn med utenlandsk opprinnelse. Stort sett fargede barn.

De norske barnehandlerne har valgt å bruke synspunktene til den svenske Lotta Bjurel som ble adoptivmor til et fremmedspråkelig utenlandsk barn på 6 år.  Jeg var selv i samme alder da ekteparet Johanssen fikk staten bevilling til adopjson, og jeg har møtt og snakket med godt voksne utenlandsfødte adopterte i Norge som var opptil 8 år gamle da de havnet i Norge for adopsjon på 50-tallet. At jeg skulle være mindre kvalifisert til å ha gode og riktige synspunkter på dette enn denne Bjurel, er det intet som tyder på.

Lotta Bjurel utmerker seg ved å ha vært og fremdeles er en ukritisk adopsjonstilhenger og tilhenger av import av utenlandske foreldres barn for adopsjon i Norge.  Slikt må jo virke inn på hennes synspunkter og skriverier. Det er vel lite profesjonelt å bruke denne Brurel til markedsføring og propaganda for at nordmenn skal sikre norske barne- og adopsjonshandlere kunder?

Jeg har ikke fått studert, tolket og vurdert hva denne Bjurel serverer og står for, men jeg skal komme tilbake med en anmeldelse av hennes skrifter, slik de er publisert av de norske barne- og adopsjonshandlerne.

Det skal bli interessant og morsomt, vil jeg tro.

I farten minnes jeg noe jeg har fått kjennskap til:

Jeg minnes en norsk adoptivmor som hadde adoptert et eldre barn. Barnet ville ikke spise poteter, men spiste gladelig skallet til de skrelte potetene.

En annen norsk adoptivmor til et eldre adoptert barn, fortalte barnet måtte har mye støy i huset for å kunne sove om natten. Dette ble oppdaget ved at barnet nektet å ligge på rommet sitt for å sove, men la seg på gulvet i stuen hvor det sov godt - til det ble stille i huset utpå natten.

En annen adoptivmor fortalte at det eldre barnet var nesten døv og at det ble oppdaget først mange måneder etter at barnet hadde flyttet inn hos ekteparet.

En annen kunne rapportere at det eldre barnet reagerte med forskrekkelse når noen klappet i hendene! Det tok lang tid før barnet sluttet å reagere negativt på applaus.

De langt mer alvorlige forholdene tar for mye plass å skrive om........

torsdag 16. juni 2011

Finnes det adopsjonstilhengere i Norge?

Hva er en norsk "adopsjonstilhenger"?

En ekte norsk adopsjonstilhenger må være den mor og/eller far som vil bruke sin rett til å bortadoptere sitt barn.   Altså: Blant norske foreldre er det i dag veldig få "adopsjonstilhengere".

En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en som avstår fra abort og heller velge å bruke sin adopsjonsrett når barnet er født.  15.700 aborter i 2010 vitner om få adopsjonstilhengere blant gravideblitte.

En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en som respekterer en mor og/eller fars ønske om å gjøre vedkommende til adoptanter til sitt barn. - Det synes det å være ganske mange av selv om antallet adopsjoner på det grunnlaget er særdeles lite i dagens Norge.

En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en lovlig adoptert som finner adopsjonen riktig og godt forankret i seg selv, hos de opprinnelige foreldrene og adoptivforeldrene.  Det finnes heldigvis mange slike adopterte i Norge blant de som er blitt adoptert uten påvirkning av noe barne- og adopsjonsmarked.

En ekte norsk adopsjonstilhenger må være de som personlig er blitt berørt av en adopsjon på opprinnelsessiden eller adoptantsiden og føler at adopsjonen har vært riktig og verdifull for alle andre berørte.  Det finnes heldigvis mange slike adopsjonstilhengere i Norge blant de som er blitt berørt av en adopsjon uten påvirkning av noe barne- og adopsjonsmarkedet.
.

Falske og farlige  "adopsjonstilhengere"

Jeg tenkte å synliggjøre disse, men har kommet til at det egentlig ikke er så nødvendig. Det er nok å nevne de i staten og statens barneimportsystem som lever av "adopsjon" og et barne- og adopsjonsmarked; samt de som vil anskaffe seg et barn på dette barnemarkedet.

I realiteten er de fremståtte "adopsjonstilhengerne" i Norge ikke reelle adopsjonstilhengere, men rett og slett tilhengere av et barne- og adopsjonsmarked - uansett om det produserer lovlige adopsjoner eller ikke, og heller ikke om markedet er basert på adopsjonsrasime og/eller adopsjonskriminalitet.

Det fantastiske er jo at denne gruppen "adopjsonstilhengere" er organisert!

.
Jeg er en ekte adopsjonstilhenger og lider faktisk under eksistensen av de organiserte falske og farlige "adopsjonstilhengerne" i Norge. De forsøpler mitt liv, min adopsjon og det livsgrunnlaget som ble skapt for meg av ekte adopsjonstilhengere i Norge og utlandet!

All ære og respekt til de tusenvis av ekte adopsjonstilhengere i Norge! 
De tause, usynlige, uselviske, ansvarlige og med høy standard på et etiske og moralske plan!

tirsdag 14. juni 2011

Må adopsjon være en kvinnegreie?

Ville vi hatt et internasjonalt barne- og adopsjonsmarkedet om adopsjon i vesten var en kvinnegreie?

Leser man stoff om adopsjon, så blir en fort slått av fraværet av mannlig innslag. I Norge er det kvinner er skribenter, det er kvinner som "skal adoptere" som står frem, det er kvinner som er "adopsjonsforskere" og på nettet er det kvinnlige adopterte som dominerer.

Når det kommer til norske barne- og adopsjonshandlere i media, er de menn: Ketil Lehland i årtier og SV-mannen Øystein Gudim som ivrig etterfølger. Bare "lille" InorAdopt har kvinnlige frontfigur. De utenlandske aktørene i dette markedet er kvinner; kvinner som driver barnehjem og kvinner som vil redde barn fra sine mødre og/eller fedre på forskjellig vis.

Når en gift kvinne opplever at ekteskapet ikke blir det det var tenkt til: En familie med barn, så synes det klart at kvinnen har pushet på for adopsjon. Ektemannen vil gjøre sin hustru lykkelig, jatter med og skaffer pengene - ganske ofte skjer dette motvillig. 

Den vestlige verden etter krigen hvor alt kunne designes og kjøpes, var det ganske naturlig at barn i den tredje verden var noe som man forsøkte å skaffe seg med vestens pengemakt. Pengebasert lykke var drivkraften i den vestlige vekstøkononomi.  Nietzsche talte om vestens nihilisme og synes å ha fått bekreftet disse tankene gang på gang av historien de siste 100 år.

Jeg drømmer meg ikke tilbake til romertiden hvor overklassen familieoverhoder = menn, sørget for arvinger til sine skaperverk ved å ta til seg en passende ung mann eller to. Likevel synes noe av dette å henge igjen hos mange ektemenn som har gått med på å adoptere et barn. Poenget er at motivet for hustruens og ektemannens vilje til å adoptere ikke er så like man skulle tro - om "man" har tenkt så mye på dette.

Jeg vil bare si at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som i 1976 fikk utvide seg til å omfatte Norge, i Norge har vist seg å være en kvinnegreie langt mer enn en manne greie.  Homofile menn vil kanskje påstå noe annet, men dette markedet har ikke barn til salgs for homofile menn.

Personlig har jeg ikke mot at kvinner er ærlige om sine beveggrunner for å kjøpe seg et barn for adopsjon. I dagens Norge tjener enslige kvinner nok til å selv å kjøpe seg et utenlandsk barn, mens de tidligere var avhengig av en ektemann. Blant de enslige som vil kjøpe seg et barn, er kvinnene i et enormt flertall.

Jeg skal ikke si mer om mine erfaringer og tanker om dette adopsjonsfenomenet, men jeg - som mann - etterlyser ærlige menn når deres kvinnlige hustru begynner å pushe ektemannen inn i dette barne- og adopsjonsmarkedet.

Adopterte trenger ikke noen "dotter" av adoptivforeldre som etter adopsjonen forholder seg like slapt til det kjøpte adopterte barnet som om det skulle vært hustruens kjæledegge og personlige greie.

Så kan man spørre: Hva slags menn er det som jobber i statens adopsjonsregime? - Det er vel et enkelt spørsmål å svare på?

"Tildele et barn" i bytte mot penger.......

Hvordan føles det?

Mange ganger har jeg forsøkt å forestille meg å drive som en norsk barnehandler i Adopsjonsforum.

Jeg har forsøkt tanken om "å tildele" en av mine godt betalende kunder etter 4 år et utenlandsk barn jeg og kunden aldri har sett og så og si ikke vet noe om, må gi en spesiell følelse. Kanskje mest spesiell fordi reaksjonen på "en tildeling" er så hysterisk sterk.

Ville jeg følt meg som en slags "lykkegud" for noen voksne i Norge som så uendelig lenge har ventet på den lykken dette ukjente barnet skulle tilføre dem selv, ektefelle eller partner. Til en pris av godt over 100 000 kroner. Et sannsynlig utenlansk barn av utenlandske fargede foreldre som neppe har fått fritt og vitende fått avgjøre og bestemme noe om sitt barns skjebne.

Hva føler det tildelte barnets mor og/eller far i denne norske lykkestunden, mon tro? 
Gråter moren av overstrømmende lykkefølelser?
Har moren ventet med lengsel i flere år på denne store dagen da hennes datter eller sønn ikke lenger skal være en lovlig del av hennes liv? 
Vet hun hvem som tildeler barnet sitt til noen i Norge?
Eller at barnet i det hele tatt tildeles noen i Norge i bytte mot 100.000 til en norsk barnetildeler?

Hva rører seg i hodet og hjerte til en norsk godt betalt statsgodkjent barnetildeler?
.

Barnets foreldre som tildelere.

Jeg har møtt noen adopsjonsformildere i Norge som drev med dette gratis. Ja, på oppdrag av barnets foreldres ønske og vilje, men klare foreldrekrav til adoptantene og full informasjon om  hva slags mennesker adoptantene var, sivilstatus, oppvekstmiljø, utdannelse, inntekt, bosted og mye mer - anonymisert eller ikke.

Tildelingsdagen har skjedd i henhold til en avtale mellom barnets foreldre og adoptantene. Stedet er nøye avtalt og tidspunktet. Barnet er kledd i klær foreldrene selv har bestemt  Noen ganger har tildelingene skjedd ved overleverelse av barnet direkte fra barnets mor til de bestemte adoptantene. Noen ganger har andre gjort det med barnets foreldre som tilskuere til det hele. Andre ganger er barnet overlatt til noen som har fått i oppdrag å overlevere barnet for foreldrene til adoptantene i et annet land. Noen som kun har stått for overleveringen i tråd med den bestemte tildelingen foreldrene selv sto for.

Mot dette forsøker jeg å sette meg inn i eksempevis Adopsjonsforums barnetildelere og den form for tildeling de lever av.  - Jeg klarer ikke å forestille den slik virksomhet annet enn sykt med tanke på de store gleder disse statsgodkjent barnetildelerne viser og gir uttrykk for.

Norske, nordiske og barn i vestlige land blir ikke tildelt slik de godt betalte norske barne- og adopsjonshandlerne holder på med og gleder seg så stort over. - Det er i alle fall en trøst.

Direkte privat adopsjon, fører ikke med seg slike tildelinger som statens godkjente barne- og adopsjonshandlere lever av.  - Det er både en trøst og gir håp for en mer menneskelig form for adopsjon; bygget på respekt, ansvar og omsorg for andre enn de som gjerne blar opp over 100.000 for å kjøpe seg en slags "barnelykke".

Hvordan kunne den norske stat etter 60 år med barnehandelfrie adopsjoner i Norge gi sin tillatelse til slik handels- og tildelingsvirksomhet? - Riktignok i all hemmelighet i 1976.

Jeg har forsøkt på noe jeg har oppdaget byr meg veldig imot. - Det blir med den ene gangen!

lørdag 11. juni 2011

"Adopsjonssøkere" tullinger?

Flertallet av adoptivforeldre har aldri vært "adopsjonssøker".

Det store flertallet adoptivforeldre i Norge er blitt lovlige adoptivforeldre til noen opprinnelige foreldre uten å ha vært noen "adopsjonssøker". Det samme store flertallet adoptivforeldre i Norge fikk et barn til sitt hjem uten noen som helst innblanding av noen kommunal eller statlig myndighet!

En stor del av disse har ikke avgitt mange personlig opplysninger om seg selv til de norske stat for å bli anerkjent som et barn lovlige og gyldige adoptivforeldre i Norge.

En god del har blitt lovlige adoptivforeldre uten engang å ha hatt noen offentlig ansatt inne i hjemmet der det adopterte barnet hadde tatt bolig og skulle leve som offentlig anerkjent adoptert.

Interessant nok har det store flertallet adoptivforeldre i Norge ikke betalt en krone i forbindelse til andre enn staten når de har krevd adopsjonen offentlig anerkjent.

Det store flertallet adoptivforeldre i Norge har fått adopsjonen offentlig anerkjent i Norge uten å være "adopsjonssøker", men i kraft av en allerede etablert rett til å bli et bestemt barns offentlig anerkjente adoptivforeldre.

-  Dette liker ikke den norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandleren Øystein Gudim skal være kjent i det norske samfunn, og langt mindre at det i dagens samfunn skal bli kjent at det finnes mange andre måter å bli lovlige og offentlige anerkjente adoptivforeldre på enn den måten som Øystein Gudim personlig tjener penger på.

.
"Adopsjonssøkere" er en organisert gruppe i Norge

Fra 1917 til staten opprettet en ny type adopsjon ved å la nordmenn få bruke det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet i 1976, fantes det ingen "adopsjonssøkere" i Norge.  Det fantes før 1976 kun adopsjonsvillige og ingen var registrert hos det offentlige om de var adopsjonsvillige og i gang med å adoptere et bestemt barn!

Adopsjon var - og skal være - en privatsak mellom et barns foreldre og de som er aktuelle som barnets adoptanter.  Adopsjonen skal komme til ved privatrettslige handlinger. Det har den norske stats "adopsjonsmyndighet" aldri likt etter 1945, og spesielt ikke Arbeiderpartiet som må ha eneæren for å latt det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet få innpass i Norge.

De som ønsker å bli adoptivforeldre til et barn, har siden 1917 kunnet bli det ved bare å dokumentere at de har rett til en offentlig anerkjennelse av adopsjonen for så å motta bekreftelse på det i form av et tilsendt bevillingsdokument. De oppegående adoptivforeldre i Norge eller de som har villet bli adoptivforeldre på rett grunnlag og bygget på rette verdier, har alltid visst at kun to ting teller:  Foreldrenes samtykke og en senere offentlig anerkjennelse av adopsjonen i form av et tilsendt bevillingsdokument. Å registrere seg hos staten som "adopsjonssøker" flere år før en adopsjon kan være på tale, er noe den norske stats barneimportregime av 1976 har funnet på.  - En meget lønnsomm oppfinnelse for de norske barne- og adopsjonshandlerne, vel å merke.

"Adopsjonssøkere" er alltid medlem av en statsgodkjent såkalt "adopsjonsforening" som har fått statens tillatelse til å drive en barne- og adopsjonshandlelsvirksomhet i det omfang de selv vil. Adopsjonsfourm ble nesten rik over natten på slutten av 70-tallet, og fikk etterhvert så mye penger i sine kasser, at de måtte bruke masse av pengene til tull og tøys for at "overskuddet" ikke skulle se så stort ut.

Statsregistrerte "adopsjonssøkere" har aldri hatt rett til noen offentlig anerkjennelse av adopsjonen eller noe bevillingsdokument, slik de ordinære og fletallet av adoptivforeldrene i Norge har hatt rett til.

Det er nesten utrolig at medlemmene i disse særnorske "adopsjonsforeningene" ikke bryr seg om sitt eget personvern og oppgir alle rettigheter som normale adopsjonsvillige etter adopsjonsloven og norsk lov alltid har hatt. At disse organiserte "adopsjonssøkerne" lar sitt ønskede barns fremtid være totalt overlatt til fremmede som på alle områder har fraskrevet seg noen rettslig ansvar, er nesten utrolig med tanke på at adopsjonsvillige i Norge skal være mennesker med både vilje og evne til å sikre barnets rettighter.

Når disse organiserte "adopsjonssøkerne" også gladelig skriver under på at de innvilger sine godt betalte barne- og adopsjonshandlere total ansvarsfrihet, mens de hyler opp om ansvar for når de bruker en eiendomsmegler eller andre de kjøper tjenester fra!

  • Hvorfor er det slik at organiserte "adopsjonsssøkere" opptrer som en flokk organiserte tullinger, mens kjennetegnet på adoptivforeldrene som aldri har vært medlem av en slik "adopsjonsforening" er det stikk motsatte?
Det finnes mange svar på dette gruppefenomenet.  Svar som er grunnlaget for tilblivelsen aog eksistensen av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.  Et barnemarked man absolutt ikke behøver å være aktiv på eller utnytte for å bli adoptivforeldre til noe barn - uansett om det er født i Norge eller i et annet land.

Det har den norske stats adopsjonsregime og flertallet av adoptivforeldrene i Norge alltid visst. Det har ført til at flertallet av de adopterte i Norge har fått adoptivforeldre av den rette sort og adopsjoner av den lovlige og gagnlige sorten.........uten å ha betalt en norsk barne- og adopsjonshandler en eneste krone.

Jeg vil påstå at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er skapt for å utnytte tullinger i den vestlige verden.  I motsetning til de aller fleste tullingene som lar seg utnytte av dette markedet, er slike i Norge organisert i egne foreninger. Resultatet blir organisert tull og tøys på adopsjonsfeltet.

mandag 6. juni 2011

En sann historie?

Mange født i Colombia er "adoptert" Norge.

Jeg har dessverre ikke fått verifisert følgende historie om adopterte i vesten som finner sin colombianske fødemor........

En del "internasjonalt adopterte" bruker masse personlige og økonomiske resurser på å finne sin opprinnelige fødemor. Dette skal noen smartinger i Colombia funnet en måte å utnytte.

En som er hentet i Colombia for et liv i Norge, må normalt forsøke å finne spor og opplysninger om sin opprinnelige mor i Colombia, siden den norske stat ikke har de lovpålagte opplysningene den etter adopsjonsloven skal kunne utlevere.

En del privat barnehjem eller andre organiserte nettverk sto for "frigjøringen" av barna for en lukrativ utenlandsk adopsjon. Disse menneskene blir derfor de naturlige å oppsøke for å få de ønskede opplysningene. Dette er blitt en god inntektskilde for lokale miljøer og personkretser.

Historien er at den tilbakevendte adopterte får kontakt med personer som var operative på adopsjonsfeltet da de ble kjøpt for adopsjon i et vestlig land. Noen av disse personene tar imot penger for å lete og fremskaffe opplysninger om fødemoren, slik at den adopterte kan få et møte - som på TV¨'s "Sporløs".

Normalt er det at det er nesten en umulighet å gå til, så noen ha da kommet på den ideen å få en kvinne eller to til å spille rollen som fødemor. "Fødemoren" får ofte da pengegaver i tillegg til den betalingen hun får av disse nye adopsjonssvindlerne. Det kan dreie seg om store summer penger. Det sies at enkelte av disse faslke fødemødrene spiller rollen for opptil 20 adopterte voksne i et vestlig land, og pleier forbindelsene og kontaktene med de som er mest gavmilde og økonomisk lønnsomme.

De falske fødemødrene er nøye på at ikke to "gjenforente" samtidig dukker opp i Colombia, eller når det ikke er til å unngå er for syk eller bortreist for en av dem. Ryktene sider at enkelte falske fødemødre etter lokal målestokk er blitt veldig rike ved å organisere flokken av barn som forsvant på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.  De gjenforente adopterte har små muligheter til å avsløre denne svindelen annet enn ved en DNA-test de må foreta i sitt adoptivland. Falske DNA-tester i Colombia er det også blitt et marked for.

Sjansen for at noen av de gjenforente adopterte skal oppdage at deres stakkars "fødemor" operer med et titals barn som skal være født i løpet av et par-tre år, er altså svært liten. De engasjerer oversettere skriver og svarer på brev, og har igangsatt en liten lokal bedrift som suger til seg vestlige penger og gaver. 

Oppfinnsomheten skal være stor: Når den adopterte ønsker å treffe sin opprinnelige far, kan disse falske fødemødrene også klare det. Skulle en adoptert avsløre at fødemoren og faren ikke er det den adopterte har trodd, har det skjedd en feil som har rammet alle sammen. Den adopterte vil nesten ikke ha mulighet at den falske fødemoren operer med flere adopterte, og fødemoren vil holde sine store inntekter skjult.
.
En ting er sikkert: Denne type svindel vil bli en realitet og en forlenget konsekvens av det famøse internajonale barne- og adopsjonsmarkedet, om det ikke allerede er blitt det. Å oppdage denne svindelen, er så og si umulig.

Metoden er forsåvidt ikke ny i adopsjonshistorien. Det finnes mange tilfeller hvor en kvinne har opptrådt som falsk mor til et barn noen vil adoptere. Det samme kan sies om menn som her opptrådt som falsk far.

Oslo tingrett avsa en dom i 2006 hvor dommer Finn Haugen hevdet at adopsjonen måtte ansees som lovlig når faren var falsk, så lenge den falske faren påsto han trodde han var faren da han ga samtykke til adopsjonen - uten morens viten og vilje. Selv i et tilfelle da barnemoren var gift og da selvsagt ikke med den falske norske faren, slik den falske faren til og med i sin tid hadde påstått og erklært å være overfor den norske stat!

Gang på gang oppdager norskfødte adopterte at den som står oppført i statens "sentrale adopsjonsregister" som opprinnelig og samtykkende far, - ikke er faren, men en "far" som er fremprodusert for å få adopsjonen gjennom den norske stats adopsjonsregime, som ikke bryr seg om det utgitte foreldrene er det de utgir seg for å være.

.
Adopsjonssvindel er og kan være så mangt, og kan være særdeles økonomisk lønnsom for andre enn barnet selv og dets egentlige foreldre.

Tragisk vil jeg si og hevde.....i likhet med mange andre som har vansker med å tro det som foregår i forbindelse med adopsjon, den norske stat ønsker aldri skal bli kjent.

søndag 5. juni 2011

Hundrevis av pakistanske barn offer for den norske stats adopsjonspolitikk!

Hundrevis av nye landsmenn fra Pakistan hindres ulovlig å bli adoptivforeldre av den norske stat.

Ekteparet Sikander som inntil nylig kunne bo sammen i Halden som ektefeller flest ønsker og har rett til, er det siste offeret for den norske stat ulovlige adopsjonspraksis overfor denne gruppen nye landsmenn av ikkevestlig opprinnelse. Kanskje det mest alvorlige offeret i norsk statlig adopsjonshistorie......

Kari Ann Voldens offertilværelse tok omsider slutt etter 15 måneder, men ekteparet Sikander holder den norske stat på offerbenken i nærmere 50 - femti - måneder! Et snart ruinert ekteskap på det menneskelige, sosiale, øknomiske og rettslige plan, kan bli det endelige resultatet om noen norske adopsjonsbyråkrater ikke snart begynner å bestrebe seg på å opptre slik norks lov har pålagt dem å handle i adopsjoner de får til behandling.

Nordmenn bosatt i Norge har den norske stat til alle tider hjulpet med å få til en norsk adopsjon så de skal slippe å få sin adopsjon rettslig behandlet i en fremmed stat.  Alt den norske staten har krevd får å yte slik hjelp, er et dokumentert og gyldig samtykke fra det utenlandske barnets foreldre som presenteres norske myndigheter som la adoptanten få ta barnet til Norge hvor adopsjonen behandles som en ordinær innenlandsadopsjon.  - Slik staten omsider lot Kari Ann Volden få anledning til.

Hvorfor er det da så viktig for den norske stat å hindre våre ikkevestlige nye landsmenn den samme retten og muligheten som entisk norskfødte statsborgere har hatt i over 60 år?
Hva er så spesielt og annerledes med nye norske statsborgere med pakistansk opprinnelse?
Hva er annerledes for pakistanske mødre og foreldre enn alle andre utenlandske mødre og foreldre den norske stat godtar samtykker til adopsjon fra?
Hva er så annerledes for pakistanskfødte barn i forhold til andre barn av utenlandsk opprinnelse eller norske barn for den saks skyld?

Hvorfor har den norske stat valgt å skape så store hindringer og vansker for våre nye landsmenn til å bli adoptivforeldre i Norge like enkelt og greit som vanlige etniske nordmenn?

Hvorfor skal ikke nye landsmenn fra Pakistan også skulle være til verdi for noen som vil bortadoptere sitt barn slik norsk lov har tillatt for alle foreldre siden 1917?

.
Ulovlig norsk statlig adopsjonspraksis i mer enn 20 år!

Jeg har nylig fått dokumentasjon for at den norske stats adopsjonsmyndigheter i mer enn 20 år har forsøkt å legge hindringer for nye landsmenn fra Pakistan til å bli adoptivforeldre i Norge til et pakistanfødt barn!  Rystende dokumentasjon som forklarer hvorfor pakistanfødte ektefeller i Norge i så utrolig liten grad er adoptivforeldre til et utenlandsfødt barn, sammenliknet med etnisk norske adoptivforeldre.

Med tanke på den store gruppen innfyttere fra Pakistan, skulle denne gruppen være adoptivforeldre til pakistanskfødte barn i en grad og et antall som lå langt over nivået til de etnisk norske adoptivforeldrene til utenlandske barn. Ja, kanskje flere ganger så høyt! 

Ser man på statestikken over utenlandsfødte adopterte i Norge fra Pakistan, er det sjokkerende lite, mens det ville burde være svært høyt. Intet tyder på at nye landsmenn er mindre villige til å ta på seg et adopsjonsansvar enn nordmenn flest, men heller det motsatte bør man anta.

Dette skandaløse forholdet kan ikke forklares på annen måte enn at den norske stat ikke vil eller ønsker at nye landsmenn fra Pakistan skal bli adoptivforeldre til pakistanfødte barn!

Samtidig er både viljen og ønsket i Pakistan for at pakistanske barn skal få adoptivforeldre i Norge med adoptivforeldre av pakistansk etnisk opprinnelse, meget sterk! Alt tyder på at inten ikkevestlig land ønsker seg barn adoptert i Norge enn Pakistan!

Tenk på alle de hundrevis av pakistanske barn som er blitt snytt og forhindret fra et liv som noens adoptivbarn i Norge de siste 20 årene! Kanskje taler vi om "tusenvis"!

Er det slik at norske statlige adopsjonsbyråkrater mener nye landsmann fra Pakistan er mer uskikket, uegnet og ukvalifisert til å være adoptivforeldre til et pakistansk barn enn hvite etniske nordmenn til eksempelvis indiske barn?
.

Den norske stat fortier!

Den norske stat har siden 1994 vært kjent med at pakistanske myndigheter ikke har noen innvendinger mot å la bebobere i Norge av pakistansk opprinnelse bli anerkjent som adoptivforeldre etter norsk lov! Ja, den norske stat har siden 1994 vært kjent med at pakistanske myndigheter er villige til å hjelpe til med å få til en slik løsning for et pakistansk barn når barnets foreldre ønsker og vil det.

Det finnes vel ingen adopsjoner av et utenlandsk barn som er enklere lagt til rette for at et utland enn det som er gjort fra Pakistans side.  Så hvorfor har da den norske stat motarbeidet og forhindret dette så konsevent i så mange år?

Hvorfor har den norske stat så massiv feilinformert nye landsmenn fra Pakistans muligheter og rett til å bli adoptivforeldre til et barn født i Pakistan?

Med tanke på alle de barna i Pakistan som våre nye landsmenn har villet sikre en bedre oppvekst og bedre liv ved å forplikte seg personlig direkte overfor barnets pakistanske foreldre. En forpliktelse som det er en kulturell og religiøs forbrytelse ikke å oppfylle. En forpliktelse som garanterer at barnet ikke dumpes på noen barnehjem eller på gata i Oslo når det blir eldre. En forpliktelse som barnets opprinnelige foreldre alltid har mulighet til å kontrollere eller får vite blir oppfyllt.

Er dette dette den norske stats adopsjonsbyråkrater ikke liker og vil forhindre?

.

En skandaløs norsk statspraksis må ta slutt!

Det er høyst på tide at våre nye landsmenn fra Pakistan likestilles med etniske nordmenn når det kommer til adopsjon og norsk adopsjonsrett.  Den massive diskrimineringen og omfattende adopsjonskrenkelsene den norske stat har utvist overfor denne store gruppen nye landsmenn, alle de ønskede adopterte barna og deres foreldre i Pakistan og den velvilligheten Pakistanske myndigheter i alle år ha vist, bør det være slutt på  - i morgen.

Beviset på opphøret av denne skandalen kan den norske stat og regjerning vise allerede i løpet av neste uke, ved å la ekteparet Sikander få sin nå blitte snart 4 år gamle sønn til sitt hjem i Halden, hvor de i fred og ro kan få sin bevillingssak behandlet slik titusener av etniske nordmenn har gjort før dem siden 1917.

Det organiserte pakistanske innvandrermiljøet, anmodes til å engasjere seg i dette uten frykt for gjengjeldelser fra norske statsbyråkrater eller norske politikkere.

Nye innvandrere og landsmenn fra Pakistan, er ikke egoister, men flotte mennesker som også på sin måte vil være til verdi og help for barn og foreldre i Pakistan som trenger og ønsker adopsjon som virkemiddel.

Hvorfor i all verden skal det være noen - ja noen i Norge - som har fått det for seg at slik direkte hjelp skal være uønsket og noe som skal forhindres?

.

torsdag 2. juni 2011

Pressens blindhet

Norsk presse og statens barneimport

Jeg har i snart 15 år forsøkt å få norsk presse mer villig til å sette søkelyset på den norske stats barnimport av utenlandske fargede foreldres barn for at staten skal bidra til å dekke voksnes ønsker og behov om å være "foreldre" til et barn ....eller to.  Flere journalister har jeg møtt og snakket med om dette.  Lenge før en del Haagstater etter press fra FN og UNICEF begynte å ta dette på alvor.

Møte med norsk presse har vært som å møte en nylig norsk statsgodkjent barnekjøper. Noen av journalistene uttalte også at de "skulle adoptere". Andre løp til Adopsjonsforum for  kommentarer, med den følge at intet kom på trykk.

Den som i det offentlige rom gir uttrykk for kritikk om den norske stats famøse barneimport eller barnehandelvirksomheten som statens "godkjente adopsjonsforeninger" driver eller medvirker til det, er garantert ikke å få statens barnekjøpstillatelse som staten av politiske grunner kaller "forhåndssamtykke".

En journalist som skulle gi rom for kritikk i pressen, vil raskt bli uglesett av andre journalister og redaktører som enten har fått sin statlige barnekjøpstillatelse eller gjerne vil ha en slik statsgodkjenning.

En journalist som er med på avdekke at noen statsgodkjente barnekjøpere ikke er blitt lovlige adoptivforeldre etter norsk lov, vil måtte regne med en kort journalistisk karriære eller få forbud mot å skrive om det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.

.
Et korrumperende barnemarked.

Dette spesielle barnemarkedet har en sterkt korrumperende virkning fordi markedet er basert på å skaffe de betalingsvillige en uberettiget vinning. Enten i form av penger eller i form av noen foreldres barn som ulovlig er tatt fra foreldre, evig bortført og hvitvasket som en "adopsjon".

Helt siden staten lot nordmenn få fri adgang til dette spesielle barnemarkedet i 1976,  har norsk presse valgt å stikke hode i sanden. NRK ikke minst. "Suget etter barn" er neppe svakere blant norske journalister og redaktører enn andre med høystatus-yrker som ofte er oppnådd ved å velge bort barn og vanlig familieliv. Når de så sener finner å prioritere seg selv ved en "adopsjon", løper de til staten og krever oppfyllelse av sitt neste selvrealiseringsprosjekt: Importadopsjon.

2011 markerte denne norske pressekulturen seg ved å stå sammen om sutringer over at statens barneimportsystem ikke behandlet de voksne kjøpevillige likt; og at den norske stat ikke lot seg styre av barnemarkedet totalt! Et enkelte barneselgere (eksportland) gjerne solgte barn for adopsjon til 60-åringer, ¨skulle bety at den norske stat ga kjøptillatelse til 60-åringer!

Paradoksalt nok så synes ikke den norske presseverden å ville vite og gjøre kjent at nordmenn i Norge har full anledning og rett til å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn UTEN å ha noen statlig kjøpstillatelse, uten bruk av noen norsk statsgodkjent norsk barnehandler og uten å gjøre seg til bruker og kunde av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet. Forklaringen er at norsk presses komptanse, kunnskap og viten om adopsjon, er på et lavmål. Ja, den synes å være høyere i svært mange land hvor norske barnehandlere opererer!

Kanskje er grunnen at det ikke er noen penger knyttet til Direkte privat adopsjon. Ingen rett til 40.000 i statlig kjøpssubsidie pr. avsluttet barnehandel, ingen "adopsjonssøkere" å skrive om og ingen norsk barnehandler å få informasjon om. Direkte privat adopsjon er en strengt fortrolig og meget privat sak, som pressen ikke engang skal tilgang til å vite noe om. Enkeltmennesker har ikke får vane å løpe til pressen når de som foreldre bruker sin adopsjonsrett, og de foreldrevalgte adoptantene løper heller ikke til pressen. Unntaket er slike som får sine adopsjonsrettighter krenket; Kari Ann Volden og ekteparet Sikander i Halden. (Staten har tvungtet ektefellene til  bo i hvert sitt land.)

Kanskje er grunnen til pressen bortvalg av den barnehandlerfrie adopsjonsmåten, at journalister ikke kan skrive om kjendisers "adopsjonsplaner" og sterke behov for å skaffe seg et sterkt sosialt statussymbol?

Hadde det ikke vært for det internasjonale barnemarkedet, så ville de organierte homsene og lesbene i Norge ikke fått noen spalteplass for sin adopsjonskamp, fordi at ikke en eneste homofil eller lesbe kan dokumentere at de er blitt diskriminert i forhold til adopsjon siden 1917 og frem til i dag.Hundrevis av homofile er blitt offentlig anerkjent som adoptivforeldre til et norskfødt barn siden 1917 og frem til i dag.
.
Et farlig og forskudd syn på "adopsjon".

Den norske presse og pressemiljøet har adoptert et åpenbart forskrudd og farlig syn på adopsjon. Gang på gang viser dette seg når pressen skriver noe om adopsjon. Typisk nok har pressen valgt å la seg styre av dette barnemarkedets reklame og propaganda; samt de norske aktørene på dette markedet. Nrå så en stor del av det norske pressemiljøet har vært en del av dette barnemarkedet og flere søker å bli en del av dette barnemarkedet, er det ikke så merkelig.

Så....Er norsk presse og pressemiljø til barns beste når det kommer til adopsjon?

Jeg vil tro svaret vil fremstå som gitt for de fleste. Ja, de fleste journalister og redaktører medregnet.
.

Hvem var det som sa: "Når pengene i kisten klinger, utenlandske fattige foreldres barn til Norge springer!"