"Tildele et barn" i bytte mot penger.......

Hvordan føles det?

Mange ganger har jeg forsøkt å forestille meg å drive som en norsk barnehandler i Adopsjonsforum.

Jeg har forsøkt tanken om "å tildele" en av mine godt betalende kunder etter 4 år et utenlandsk barn jeg og kunden aldri har sett og så og si ikke vet noe om, må gi en spesiell følelse. Kanskje mest spesiell fordi reaksjonen på "en tildeling" er så hysterisk sterk.

Ville jeg følt meg som en slags "lykkegud" for noen voksne i Norge som så uendelig lenge har ventet på den lykken dette ukjente barnet skulle tilføre dem selv, ektefelle eller partner. Til en pris av godt over 100 000 kroner. Et sannsynlig utenlansk barn av utenlandske fargede foreldre som neppe har fått fritt og vitende fått avgjøre og bestemme noe om sitt barns skjebne.

Hva føler det tildelte barnets mor og/eller far i denne norske lykkestunden, mon tro? 
Gråter moren av overstrømmende lykkefølelser?
Har moren ventet med lengsel i flere år på denne store dagen da hennes datter eller sønn ikke lenger skal være en lovlig del av hennes liv? 
Vet hun hvem som tildeler barnet sitt til noen i Norge?
Eller at barnet i det hele tatt tildeles noen i Norge i bytte mot 100.000 til en norsk barnetildeler?

Hva rører seg i hodet og hjerte til en norsk godt betalt statsgodkjent barnetildeler?
.

Barnets foreldre som tildelere.

Jeg har møtt noen adopsjonsformildere i Norge som drev med dette gratis. Ja, på oppdrag av barnets foreldres ønske og vilje, men klare foreldrekrav til adoptantene og full informasjon om  hva slags mennesker adoptantene var, sivilstatus, oppvekstmiljø, utdannelse, inntekt, bosted og mye mer - anonymisert eller ikke.

Tildelingsdagen har skjedd i henhold til en avtale mellom barnets foreldre og adoptantene. Stedet er nøye avtalt og tidspunktet. Barnet er kledd i klær foreldrene selv har bestemt  Noen ganger har tildelingene skjedd ved overleverelse av barnet direkte fra barnets mor til de bestemte adoptantene. Noen ganger har andre gjort det med barnets foreldre som tilskuere til det hele. Andre ganger er barnet overlatt til noen som har fått i oppdrag å overlevere barnet for foreldrene til adoptantene i et annet land. Noen som kun har stått for overleveringen i tråd med den bestemte tildelingen foreldrene selv sto for.

Mot dette forsøker jeg å sette meg inn i eksempevis Adopsjonsforums barnetildelere og den form for tildeling de lever av.  - Jeg klarer ikke å forestille den slik virksomhet annet enn sykt med tanke på de store gleder disse statsgodkjent barnetildelerne viser og gir uttrykk for.

Norske, nordiske og barn i vestlige land blir ikke tildelt slik de godt betalte norske barne- og adopsjonshandlerne holder på med og gleder seg så stort over. - Det er i alle fall en trøst.

Direkte privat adopsjon, fører ikke med seg slike tildelinger som statens godkjente barne- og adopsjonshandlere lever av.  - Det er både en trøst og gir håp for en mer menneskelig form for adopsjon; bygget på respekt, ansvar og omsorg for andre enn de som gjerne blar opp over 100.000 for å kjøpe seg en slags "barnelykke".

Hvordan kunne den norske stat etter 60 år med barnehandelfrie adopsjoner i Norge gi sin tillatelse til slik handels- og tildelingsvirksomhet? - Riktignok i all hemmelighet i 1976.

Jeg har forsøkt på noe jeg har oppdaget byr meg veldig imot. - Det blir med den ene gangen!