Det store flertallet adoptivforeldre i Norge er blitt lovlige adoptivforeldre til noen opprinnelige foreldre uten å ha vært noen "adopsjonssøker". Det samme store flertallet adoptivforeldre i Norge fikk et barn til sitt hjem uten noen som helst innblanding av noen kommunal eller statlig myndighet!
En stor del av disse har ikke avgitt mange personlig opplysninger om seg selv til de norske stat for å bli anerkjent som et barn lovlige og gyldige adoptivforeldre i Norge.
En god del har blitt lovlige adoptivforeldre uten engang å ha hatt noen offentlig ansatt inne i hjemmet der det adopterte barnet hadde tatt bolig og skulle leve som offentlig anerkjent adoptert.
Interessant nok har det store flertallet adoptivforeldre i Norge ikke betalt en krone i forbindelse til andre enn staten når de har krevd adopsjonen offentlig anerkjent.
Det store flertallet adoptivforeldre i Norge har fått adopsjonen offentlig anerkjent i Norge uten å være "adopsjonssøker", men i kraft av en allerede etablert rett til å bli et bestemt barns offentlig anerkjente adoptivforeldre.
- Dette liker ikke den norske statsgodkjente barne- og adopsjonshandleren Øystein Gudim skal være kjent i det norske samfunn, og langt mindre at det i dagens samfunn skal bli kjent at det finnes mange andre måter å bli lovlige og offentlige anerkjente adoptivforeldre på enn den måten som Øystein Gudim personlig tjener penger på.
.
"Adopsjonssøkere" er en organisert gruppe i Norge
Fra 1917 til staten opprettet en ny type adopsjon ved å la nordmenn få bruke det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet i 1976, fantes det ingen "adopsjonssøkere" i Norge. Det fantes før 1976 kun adopsjonsvillige og ingen var registrert hos det offentlige om de var adopsjonsvillige og i gang med å adoptere et bestemt barn!
Adopsjon var - og skal være - en privatsak mellom et barns foreldre og de som er aktuelle som barnets adoptanter. Adopsjonen skal komme til ved privatrettslige handlinger. Det har den norske stats "adopsjonsmyndighet" aldri likt etter 1945, og spesielt ikke Arbeiderpartiet som må ha eneæren for å latt det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet få innpass i Norge.
De som ønsker å bli adoptivforeldre til et barn, har siden 1917 kunnet bli det ved bare å dokumentere at de har rett til en offentlig anerkjennelse av adopsjonen for så å motta bekreftelse på det i form av et tilsendt bevillingsdokument. De oppegående adoptivforeldre i Norge eller de som har villet bli adoptivforeldre på rett grunnlag og bygget på rette verdier, har alltid visst at kun to ting teller: Foreldrenes samtykke og en senere offentlig anerkjennelse av adopsjonen i form av et tilsendt bevillingsdokument. Å registrere seg hos staten som "adopsjonssøker" flere år før en adopsjon kan være på tale, er noe den norske stats barneimportregime av 1976 har funnet på. - En meget lønnsomm oppfinnelse for de norske barne- og adopsjonshandlerne, vel å merke.
"Adopsjonssøkere" er alltid medlem av en statsgodkjent såkalt "adopsjonsforening" som har fått statens tillatelse til å drive en barne- og adopsjonshandlelsvirksomhet i det omfang de selv vil. Adopsjonsfourm ble nesten rik over natten på slutten av 70-tallet, og fikk etterhvert så mye penger i sine kasser, at de måtte bruke masse av pengene til tull og tøys for at "overskuddet" ikke skulle se så stort ut.
Statsregistrerte "adopsjonssøkere" har aldri hatt rett til noen offentlig anerkjennelse av adopsjonen eller noe bevillingsdokument, slik de ordinære og fletallet av adoptivforeldrene i Norge har hatt rett til.
Det er nesten utrolig at medlemmene i disse særnorske "adopsjonsforeningene" ikke bryr seg om sitt eget personvern og oppgir alle rettigheter som normale adopsjonsvillige etter adopsjonsloven og norsk lov alltid har hatt. At disse organiserte "adopsjonssøkerne" lar sitt ønskede barns fremtid være totalt overlatt til fremmede som på alle områder har fraskrevet seg noen rettslig ansvar, er nesten utrolig med tanke på at adopsjonsvillige i Norge skal være mennesker med både vilje og evne til å sikre barnets rettighter.
Når disse organiserte "adopsjonssøkerne" også gladelig skriver under på at de innvilger sine godt betalte barne- og adopsjonshandlere total ansvarsfrihet, mens de hyler opp om ansvar for når de bruker en eiendomsmegler eller andre de kjøper tjenester fra!
- Hvorfor er det slik at organiserte "adopsjonsssøkere" opptrer som en flokk organiserte tullinger, mens kjennetegnet på adoptivforeldrene som aldri har vært medlem av en slik "adopsjonsforening" er det stikk motsatte?
Det har den norske stats adopsjonsregime og flertallet av adoptivforeldrene i Norge alltid visst. Det har ført til at flertallet av de adopterte i Norge har fått adoptivforeldre av den rette sort og adopsjoner av den lovlige og gagnlige sorten.........uten å ha betalt en norsk barne- og adopsjonshandler en eneste krone.
Jeg vil påstå at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er skapt for å utnytte tullinger i den vestlige verden. I motsetning til de aller fleste tullingene som lar seg utnytte av dette markedet, er slike i Norge organisert i egne foreninger. Resultatet blir organisert tull og tøys på adopsjonsfeltet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar