Julen 1953 var min første jul i Norge som importadoptert, tysk statsborger og illegal innvandrer.
Ingen brydde seg om jeg var døpt eller ikke. Ingen brydde seg om jeg var katolikk eller protestant her i landet da jeg var snart 5 år gammel og snakket tysk.
Julen 1953 ble feiret i Sarpsborg. Jeg var den eldste i den yngste generasjonen som da talte 3 barn. Stort hus i enden av Jernbanegaten inntil parken og nær kirken. Huset var fullt av onkler og tanter. Masse mat , julenisse og presenter. Ski og utstyr var mine gaver den julen siden jeg ikke "var født med ski på beina". Kirkebesøk hørte med, og julegrøt etterpå med mandel og gevinst til finneren.
Senere oppdaget jeg at dette var en overklassejul; hvilket viste seg i bilparken rundt huset og en direktør av en bestefar. Et kvart hundre år senere var nærmere 30 personer samlet i et nytt digert hus overfor Greåker. De var før familiemedlemmer bwegynte å falle fra.
I år er det jul på Blommenholm i et hus med tre toaletter. Tankene går. Staten har tatt fra meg min tyske fødselsattest, og min dåpsattest er umulig å spore opp.
ER jeg døpt?
Har jeg feiret alle disse julene i Norge som hedning eller katolikk?
I år skal jeg ikke i kirken julaften da det er blitt for vanskelig å få til pga kreft i hjernen og en 93 år gammel a-mor som ikke kan bevege seg så mye lenge. Det blir en tur på kirkegården og sette ned lys og legge kranser på et par graver på Haslum. Synet av kirkegården i all sin lysprakt varmer uansett hvor kaldt det er og hva man måtte ha som sin religøse tilknytning.
Er heldig med julaften i år. Vi blir 8 stykker og 6 til overnatting. Første gang med en profesjonell kokk og hjelp til å holde fyr i to peiser. Selv gleder jeg meg til denne julen spesielt fordi det kan bli den siste i tråd med adoptivfamiliens lange tradisjoner. Eldste er 93 og yngste er 6 år gammel. Borg juleøl er anskaffet selvsagt. Lille julaften blir det middag med lutefisk og pinnekjøtt med tilhørende forsmak på julens drikkevarer med gode gjester og nære.
Joda, jeg har nok adoptert norsk juletradisjon og julebudskap. Ikke den kommersielle julen, men basert på fasmilieverdier som betyr så meget. Mang en gang da jeg var yngre tenkte jeg på min tyske nor og mormor om hva slags jul de fikk, men nevnte aldri dette til noen. Det var mine tanker- og bare mitt og en del av meg selv.
Staten her i sin absurde visdom sørget for at jeg aldri fikk sende dem en julehilsen og mulighet til å fortelle dem et det gikk bra med meg.
Når jeg står i lyparken på Haslum, tenker jeg uvergelig på hvordan det ser ut der disse to kvinnene er begravd, og at den norske stat har sørget for at jeg neppe noen gang får besøkt disses grav et sted i Tyskland. Det sier litt om hva slags statskirke Norge har, og hvorfor jeg aldri klarer å bli "norsk".
Jeg er glad jeg ikke føler meg "norsk" i stunder som dette.
Mine tanker går til et utall andre importadopterte og ønsker dem den best mulige julen.
onsdag 21. desember 2011
mandag 19. desember 2011
Importadopterte i "tåkeheimen"?
Et bedagelig liv i "tåkeheimen"?
Hver gang jeg kommer over stoff voksne og yngre adopterte serverer i media som "politisk korekte" adopterte i Norge, må jeg lure på hvor lenge i "tåkeheimen" de har levd og bodd. Hva vil skje med dem den dagen "tåka" forsvinner og de blir nødt til å ta virkeligheten inn over seg? Mer eller mindre uforbredt og få rundt seg til å gi hjelp og støtte?
En del importadopterte søker seg selv ut av "tåkeheimen". Andre opplever at en forsndring i livssitasdjonen plutselg blåser "tåka" bort. En god del ønsker ingen forandring og har lært seg å trives i "tåkeheimen!
Hva trives i fuktige, klamme og tryggemiljøer? Går man inn i et gartneri så finner man vekstplanter som ikke klarer seg i verden utenfor. En adoptert er ikke fastgrodd fordi vedkommende er opptatt av sine røtter, sin tilblivelse og fødsel og medfødte arvelige egenskaper, for å bli kjent mer med sitt egentlige naturgitte "jeg".
De "politisk korrekte" adopterte fornekter dette. "Tåkeheimen" er å foretrekke;hvilket er psykologisk forståelig for en del som har valgt seg realiteter mer eller mindre av fri vilje.
Jeg synes synd på adopterte som lever i "tåkeheimen" etter puperteten. En "tåkeheim" laget av fremmede voksne nordmenn som dyrker frem små mennesker for å få oppfylt sine egne voksnebehov ved å produsere "Stochomsyndromer" på løpende bånd for så å kunne vise frem sin "politiske korrekte" adopterte som bevis for egen oppdragelses-suksess.
Jeg trives blant frie og ekte adopterte som har et forhold både til a-foreldre og opphavet og seg selv som er sundt og naturlig.
tirsdag 6. desember 2011
ALF igjen på banen!
10 år etter at Adoptertes Landsforening på grunn av resursmangel måtte innstille virksomheten er det en glede å kunne dra det hele i gang igjen med muligheter som ikke fantes for 10 år siden.Informasjonsverdenene er i dag en helt annen og bedre, Hvilket betyr enorm fopr resursbruken, kvaliteten og slagkraften til ALF.
Målet og formålet er det samme og varige slik det sømmer seg for en hjelpe- og støtte forening. med medlemmer som vil være til nytte og verdi for andre med felles skjebne, men som ikke har vært like heldige med sine adopsjoner og sitt liv som adopterte i Norge av grunner som faktisk ikke skulle eksistert i Norge og som det er noe ALF kan og bør være alene om å få rettet til.
Å få adopsjonwen i Norge inn i rett spor, er ingen enkel oppgave - generelt eller for den enkelte som sliter med en adopsjon av den gale sorten.
Alf bør være Norges beste organisasjonsfeltet fordi ALF har den beste og riktige erfaringsbasen å bygge på - de adopterte i Norge og deres enorne og viktige erfaringer.
Enhver adoptert i Norge skal kunne stole på ALF - selv om de ikke er medlemmer.
Politiske krefter skal stole på ALF.
Alle berørte av en adopsjon skal stole på ALF- uansett hvor i verden de er.
Oppgavee og utfordringene er store og tar lang tid å få løst. Motkreftene er sterke og har sterke egeninteresser av å hindre at ALF BLIR EN SUKSESS.
Adopterte er sterkere enn mange vil tro fordi et liv som adoptert i Norge ikke er noen "dans på roser", slik altfor mange velger å tro; spesielt de som vil tjene penger på enhver adopsjons tragiske og vavskelige grunnlag.
Å bry seg om sin neste og skjebnevenn på den rette måte, skaper glede og verdier for så mange.
Det er godt å ha den samme følelsen, inspirasjonen i dag som på Grand 4.4.1994.
Eldre- javel, men garantert mye klokere, mer erfaren og slagkraftig.
Å slå et slag for adopterte i kriser som bare adopterte ser og forstår betydningen av,er et privilegium og en ærefullt oppgave.
Å ioppleve gleden ved å være til hjelp og støtte for en annen adoptert som ofte trenger en god samtale, må nesten oppleves for å kunne forstås.
Jweg er tilbake og da er også
ALF TILBAKE MED NYE KREFTER OG MEDLEMMER SOM VIL VINNE NOEN SLAG FOR DE ADOPTERTE I NORGE
http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/
https://www.facebook.com/#!/adoptertes.landsforening
Målet og formålet er det samme og varige slik det sømmer seg for en hjelpe- og støtte forening. med medlemmer som vil være til nytte og verdi for andre med felles skjebne, men som ikke har vært like heldige med sine adopsjoner og sitt liv som adopterte i Norge av grunner som faktisk ikke skulle eksistert i Norge og som det er noe ALF kan og bør være alene om å få rettet til.
Å få adopsjonwen i Norge inn i rett spor, er ingen enkel oppgave - generelt eller for den enkelte som sliter med en adopsjon av den gale sorten.
Alf bør være Norges beste organisasjonsfeltet fordi ALF har den beste og riktige erfaringsbasen å bygge på - de adopterte i Norge og deres enorne og viktige erfaringer.
Enhver adoptert i Norge skal kunne stole på ALF - selv om de ikke er medlemmer.
Politiske krefter skal stole på ALF.
Alle berørte av en adopsjon skal stole på ALF- uansett hvor i verden de er.
Oppgavee og utfordringene er store og tar lang tid å få løst. Motkreftene er sterke og har sterke egeninteresser av å hindre at ALF BLIR EN SUKSESS.
Adopterte er sterkere enn mange vil tro fordi et liv som adoptert i Norge ikke er noen "dans på roser", slik altfor mange velger å tro; spesielt de som vil tjene penger på enhver adopsjons tragiske og vavskelige grunnlag.
Å bry seg om sin neste og skjebnevenn på den rette måte, skaper glede og verdier for så mange.
Det er godt å ha den samme følelsen, inspirasjonen i dag som på Grand 4.4.1994.
Eldre- javel, men garantert mye klokere, mer erfaren og slagkraftig.
Å slå et slag for adopterte i kriser som bare adopterte ser og forstår betydningen av,er et privilegium og en ærefullt oppgave.
Å ioppleve gleden ved å være til hjelp og støtte for en annen adoptert som ofte trenger en god samtale, må nesten oppleves for å kunne forstås.
Jweg er tilbake og da er også
ALF TILBAKE MED NYE KREFTER OG MEDLEMMER SOM VIL VINNE NOEN SLAG FOR DE ADOPTERTE I NORGE
http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/
https://www.facebook.com/#!/adoptertes.landsforening
mandag 28. november 2011
"Politisk korrekte" adopterte
Statens adopsjonsregime og dets norske barnehandlere fant i 2006 ut at de hadde behov for noen politisk korrekte adopterte i Norge som kunne tjene denne adopsjonsmaktas interesser.
Den første var koreanskfødte Ane Ramm som villig stilte opp for adopsjonsmaktas interesser som en verdifull og nyttige idiot. Jfr. hernnes bok "Adoptert"
Den andre var den norskfødte Anna Hafstad
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/807251/
A 60.000 adopterte i Norge vil den famøse norske adopsjonsmakta alle finne sine nyttige idioter for å tjene sin sak og sørge for at de blir godt brukt til sitt formål.
At en direktør for Helsedirektoratet og tidligere Aftenpost-journalist velger å stille opp på slikt, er overraskende og skuffende.
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/807251/
Den første var koreanskfødte Ane Ramm som villig stilte opp for adopsjonsmaktas interesser som en verdifull og nyttige idiot. Jfr. hernnes bok "Adoptert"
Den andre var den norskfødte Anna Hafstad
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/807251/
A 60.000 adopterte i Norge vil den famøse norske adopsjonsmakta alle finne sine nyttige idioter for å tjene sin sak og sørge for at de blir godt brukt til sitt formål.
At en direktør for Helsedirektoratet og tidligere Aftenpost-journalist velger å stille opp på slikt, er overraskende og skuffende.
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/807251/
onsdag 23. november 2011
Direkte privat adopsjon i Botswana!
Vårt Land avdekker at staten godtar direkte privat asdopsjon i Botswana!
http://www.vl.no/folk/sommerfeldt-adopterte-etter-to-timers-betenkningstid/
Adopsjonen til ekteparet Sikander i Halden blir ennå mer grovt og krenkende etter denne adopsjonen.
http://www.vl.no/folk/sommerfeldt-adopterte-etter-to-timers-betenkningstid/
Adopsjonen til ekteparet Sikander i Halden blir ennå mer grovt og krenkende etter denne adopsjonen.
onsdag 9. november 2011
Adopsjonsforum og Gudim nekter å oppfylle statens krav!
Adopsjonsforum er pålagt å informere om adopsjon i tråd med norsk lov, som et vilkår for statens tillatelse til å drive sin virksomhet. Det har Adopsjonsforum/Gudim aldri gjort.
De foretrekker løgnpropaganda og usannhet om norsk adopsjonsrett for å tjene mest mulig penger og lure til seg uvitende lukrative kunder.
Adopsjonskjeltringen Gudim slår til igjen
Adopsjonsforum og Gudim har skaffet seg redaktørfunksjonen på Sol's debatt side om adopsjon + moderatorfunksjonen. Dette ble avslørt av ALF nylig. Makta brukes bevisst til å styrke inntektene til AF, slik at alt ufordelaktig for AF og Gudim slettes. "Brysomme" deltagere på debattsiden utestenges.
Sol synes dette er OK.
I det siste har AF slettet alle innlegg fra Gudim hvor han på det groveste injuriert debattanter som opererer under fullt navn for å gjøre et varslet søksmål med krav om mortifikasjon vanskelig. (Bevisforspillelse)
En adopsjonskjeltring er nok troende til det meste.
Gudim er bedt om å svare på to enkle spørsmål som han og Adopsjonsforum må asvare på om de i det hele tatt skal ha noen troverdighet:
"To enkle spørsmål Gudim
Av Brenda Jaskola den 09/11/2011 - 07:22
12
Påstår du at sivile dommer i giverlandene er rettskraftige i Norge?
Kan du gi de etiopisk-fødte adopterte i Norge hver sin garanti for at de IKKE er ulovlig tatt bort fra sine etiopiske foreldre?"
Gudim har for vane IKKE å svare på spørsmål han ikke liker, og vil åpenbart ikke svare på disse to enkle spørsmålene.
Minner om Adoptertes Landsforening som er tilbake på banen Gudim og Adopsjonsforum mener å ha enerett til å være på: Det norske adopsjonsinstuttet.
En bane hvor adopterte og deres opphavsforeldre ikke skal ha noe å si, og holde kjeft.
http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/
De foretrekker løgnpropaganda og usannhet om norsk adopsjonsrett for å tjene mest mulig penger og lure til seg uvitende lukrative kunder.
Adopsjonskjeltringen Gudim slår til igjen
Adopsjonsforum og Gudim har skaffet seg redaktørfunksjonen på Sol's debatt side om adopsjon + moderatorfunksjonen. Dette ble avslørt av ALF nylig. Makta brukes bevisst til å styrke inntektene til AF, slik at alt ufordelaktig for AF og Gudim slettes. "Brysomme" deltagere på debattsiden utestenges.
Sol synes dette er OK.
I det siste har AF slettet alle innlegg fra Gudim hvor han på det groveste injuriert debattanter som opererer under fullt navn for å gjøre et varslet søksmål med krav om mortifikasjon vanskelig. (Bevisforspillelse)
En adopsjonskjeltring er nok troende til det meste.
Gudim er bedt om å svare på to enkle spørsmål som han og Adopsjonsforum må asvare på om de i det hele tatt skal ha noen troverdighet:
"To enkle spørsmål Gudim
Av Brenda Jaskola den 09/11/2011 - 07:22
12
Påstår du at sivile dommer i giverlandene er rettskraftige i Norge?
Kan du gi de etiopisk-fødte adopterte i Norge hver sin garanti for at de IKKE er ulovlig tatt bort fra sine etiopiske foreldre?"
Gudim har for vane IKKE å svare på spørsmål han ikke liker, og vil åpenbart ikke svare på disse to enkle spørsmålene.
Minner om Adoptertes Landsforening som er tilbake på banen Gudim og Adopsjonsforum mener å ha enerett til å være på: Det norske adopsjonsinstuttet.
En bane hvor adopterte og deres opphavsforeldre ikke skal ha noe å si, og holde kjeft.
http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/
torsdag 3. november 2011
Sol.no's adopsjons- og internettskandale.
Adoptertes Landsforening avslørte i går kveld en alvorlig adopsjons- og internettskandale som so.no lot få utfolde seg på sin debattside om adopsjon.
Takket være undertegnedes bruk av twitter kom til syne en tilhenger an norsk import av utenlandske barn for adopsjon av betalende adoptanter frem under navnet Stig Flesland. Onsdag 2.11 fremsto denne lesland som debattinnlegger på sol for å pomotere Adopsjonsforum/Gudim som figurerte i VG tidligere på dagen.
Merkelig nok ble alle innlegg Flesland ikke likte, kontant slettet av moderator. Like etterpå fremsto Stig Flesland som moderator etter ha gjennomfør massiv sletting kun AF/Gudim kunne være tjent med. Undertegnede mente å lest noe en Flesland hadde skrevetr i media om adopsjon, gjorde noen nettsøk, og fant til sin overraskelse at han var en sentral person i Adopsjonsforum og underlagt Gudim. På adopsjonsforum egen nettside finner man: Stig Flesland, informasjonsansvarlig i Oslo/Akershus/Buskerud lokallag.
Saken er kun i sin begynnelse.
http://www.adopsjonsforum.org/index.aspx?article=3812159
Adopsjonsforum egne moderator og debattstyrer om adopsjon på sol.no.
Jeg har tatt saken opp med Håkon Liland, ansvarlig for sol.no, og avventer hans tilbakemedling.
Adopterteas Landsforening erblitt sterkt berørt og skadelidende og laget denne kunngjøringen: http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/p/alf-gjr-alment-kjent.html
"04-11 Adopsjonsskandale avslørt på sol.no.
Etter at Adopsjonsform v/Gudim hardnakket har nektet for at foreningen og han selv hadde noen innflydelse og kontroll over sol's debattside om adopsjon, avslørte i dag ALF at moderatoren, Stig Flesland, var informasjonsansvarlig i Oslo/Akershus/Buskerud lokallag. http://www.adopsjonsforum.org/index.aspx?article=3812159
Stig Flesland brukte posisjonen bevisst til Adopsjonsforum og Gudims fordel, og til å drive personhets og personangrep på meningsmotstandere eller mot de som bragte frem ufordelaktige opplysninger, stoff og kilder om Adopsjonsforums lukrative virksomhet. Sletting av innlegg og kommentarer var en hyppig brukt metode. Det er også mistanker om at det har skjedd grove brudd på personvernreglene.
ALF vil måtte vurdere et rettslig etterspill overfor de ansvarlige for sol.no. ALF kvil ikke utelukke at sol.no's tillit til moderator for debattsiden kan være et tillitsbrudd, med betydning for ansvarsfordelingen.
ALF fremholder at Verdens Barn og InorAdopt ikke mistenkes for å drive med slikt!"
Dagen etter sender AF /Gudim ut følgende meddelelse op sol.no:
"Adopsjonsforum og sol.no
Av Øystein Gudim, Adopsjonsforum den 03/11/2011 - 11:30
2Adopsjonsforum har aldri vært verken eier eller redaktør av denne debattsiden.
Først for et par dager siden ble en privatperson godkjent av sol.no som moderator for siden.
Som daglig leder i Adopsjonsforum var det helt ukjent for meg til i går kveld at den nye moderatoren var en tillitsvalgt i vår forening.
Det er sol.no som er ansvarlig for å godkjenne hvem som skal være moderator - ikke Morten Johanssen eller Adopsjonsforum.
Morten Johanssen må gjerne lage en konspirasjonsteori om at Adopsjonsforum eier og styrer media, men det faller på sin egen urimelighet.
Hadde han og hans allierte holdt en sakligere tone i debattene her på forumet ville det ikke vært behov for noen moderator, men debattstilen deres er såpass spesiell at det var et sterkt behov for at sol.no tok sitt redaktøransvar på alvor."
Takket være undertegnedes bruk av twitter kom til syne en tilhenger an norsk import av utenlandske barn for adopsjon av betalende adoptanter frem under navnet Stig Flesland. Onsdag 2.11 fremsto denne lesland som debattinnlegger på sol for å pomotere Adopsjonsforum/Gudim som figurerte i VG tidligere på dagen.
Merkelig nok ble alle innlegg Flesland ikke likte, kontant slettet av moderator. Like etterpå fremsto Stig Flesland som moderator etter ha gjennomfør massiv sletting kun AF/Gudim kunne være tjent med. Undertegnede mente å lest noe en Flesland hadde skrevetr i media om adopsjon, gjorde noen nettsøk, og fant til sin overraskelse at han var en sentral person i Adopsjonsforum og underlagt Gudim. På adopsjonsforum egen nettside finner man: Stig Flesland, informasjonsansvarlig i Oslo/Akershus/Buskerud lokallag.
Saken er kun i sin begynnelse.
http://www.adopsjonsforum.org/index.aspx?article=3812159
Adopsjonsforum egne moderator og debattstyrer om adopsjon på sol.no.
Jeg har tatt saken opp med Håkon Liland, ansvarlig for sol.no, og avventer hans tilbakemedling.
Adopterteas Landsforening erblitt sterkt berørt og skadelidende og laget denne kunngjøringen: http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/p/alf-gjr-alment-kjent.html
"04-11 Adopsjonsskandale avslørt på sol.no.
Etter at Adopsjonsform v/Gudim hardnakket har nektet for at foreningen og han selv hadde noen innflydelse og kontroll over sol's debattside om adopsjon, avslørte i dag ALF at moderatoren, Stig Flesland, var informasjonsansvarlig i Oslo/Akershus/Buskerud lokallag. http://www.adopsjonsforum.org/index.aspx?article=3812159
Stig Flesland brukte posisjonen bevisst til Adopsjonsforum og Gudims fordel, og til å drive personhets og personangrep på meningsmotstandere eller mot de som bragte frem ufordelaktige opplysninger, stoff og kilder om Adopsjonsforums lukrative virksomhet. Sletting av innlegg og kommentarer var en hyppig brukt metode. Det er også mistanker om at det har skjedd grove brudd på personvernreglene.
ALF vil måtte vurdere et rettslig etterspill overfor de ansvarlige for sol.no. ALF kvil ikke utelukke at sol.no's tillit til moderator for debattsiden kan være et tillitsbrudd, med betydning for ansvarsfordelingen.
ALF fremholder at Verdens Barn og InorAdopt ikke mistenkes for å drive med slikt!"
Dagen etter sender AF /Gudim ut følgende meddelelse op sol.no:
"Adopsjonsforum og sol.no
Av Øystein Gudim, Adopsjonsforum den 03/11/2011 - 11:30
2Adopsjonsforum har aldri vært verken eier eller redaktør av denne debattsiden.
Først for et par dager siden ble en privatperson godkjent av sol.no som moderator for siden.
Som daglig leder i Adopsjonsforum var det helt ukjent for meg til i går kveld at den nye moderatoren var en tillitsvalgt i vår forening.
Det er sol.no som er ansvarlig for å godkjenne hvem som skal være moderator - ikke Morten Johanssen eller Adopsjonsforum.
Morten Johanssen må gjerne lage en konspirasjonsteori om at Adopsjonsforum eier og styrer media, men det faller på sin egen urimelighet.
Hadde han og hans allierte holdt en sakligere tone i debattene her på forumet ville det ikke vært behov for noen moderator, men debattstilen deres er såpass spesiell at det var et sterkt behov for at sol.no tok sitt redaktøransvar på alvor."
tirsdag 1. november 2011
Verdenskjent adoptert til Norge!
Utrolig"! John Raible gjør kjent at han kommer til Norge og vil treffe adopterte!
http://johnraible.wordpress.com/#!/page/1
Et must for enhver adopsjon som vil bli mer opplyst, mer sterk og få et bedre liv som adoptert!
Nå som Adoptertes Landsforening kommer på banen igjen, kan adpterte i Norge bidra til mye internasjonalt. Finner så mange flotte adopterte med Twitter, at man bare nå bli glad.
Love to all!
http://johnraible.wordpress.com/#!/page/1
Et must for enhver adopsjon som vil bli mer opplyst, mer sterk og få et bedre liv som adoptert!
Nå som Adoptertes Landsforening kommer på banen igjen, kan adpterte i Norge bidra til mye internasjonalt. Finner så mange flotte adopterte med Twitter, at man bare nå bli glad.
Love to all!
søndag 30. oktober 2011
fredag 28. oktober 2011
Adoptertes Landsforening (ALF) starter opp igjen!
God nyhet i dag!
https://sites.google.com/site/adopterteslandsforening/home
Det gode arbeidet som ble lagt inn i ALF av så mange på 90-tallet, tas nå frem for ny og ennå bedre innsats.
Mulighetene for gode resultater for enkelte, grupper og målet, er i dag mye bedre og større enn i 1994 da internett ikke var noe brukbart verktøy.
ALF vil bli den mest moderne hjelpe- og støtteforening for noen definert gruppe i Norge. Selvblir jeg bare eldre og skrøpeligere, men skal nomk klare å se dette relisert.
Takk til Brenda Jaskole som i løpet av en kort helg sammem ned meg fik laget den imponerende informasjonssiden:
http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/
https://sites.google.com/site/adopterteslandsforening/home
Det gode arbeidet som ble lagt inn i ALF av så mange på 90-tallet, tas nå frem for ny og ennå bedre innsats.
Mulighetene for gode resultater for enkelte, grupper og målet, er i dag mye bedre og større enn i 1994 da internett ikke var noe brukbart verktøy.
ALF vil bli den mest moderne hjelpe- og støtteforening for noen definert gruppe i Norge. Selvblir jeg bare eldre og skrøpeligere, men skal nomk klare å se dette relisert.
Takk til Brenda Jaskole som i løpet av en kort helg sammem ned meg fik laget den imponerende informasjonssiden:
http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/
lørdag 22. oktober 2011
Når skal norske adopsjonsmyndigheter gjøre jobben sin?
35 år med hodet i sanden, er vel nok?
1976. AP-regjeringen slipper adopsjonsindustrien inn i det norske samfunnet med en rasistisk forutsetning:
Barna og dets foreldre skal ikke være norske, hvite, europeiske, men barn av fattige, rettsløse og forsvarsløse mødre i lan hvor det ikke eksisterer noen beskyttelse mot ulovlige barnebortføringer, dokumentfals og illegale adopsjoner. Et mer diskriminerende og rasistisk regjeringsvedtak er nok umulig å finne av noen norsk regjering etter 1945. Selv ikke AP-regjeringsvedtak om "tyskerungenes" adopsjoner når opp til dette.
Noen hastige få vilkår ble satt. og vips var det fritt frem for etablering av norsk barnehandel for adopsjon i Norge. Ingen rettslige og offentlige kontroll-ordninger og -systemer var laget. Metodene for illegal innvandring basert på falske papirer, faniliestand og "historier" var nå godkjent av regjeringen for denne rasistiske barneimporten og barneinnvandringen av stjålne eller ulovlig bortførte barn. Den norske stat brydde seg ikke om å gfjøre noen lovpålagre kontroller atter at Lehland fikk gjennomslag for at enhver adopsjon skal ansees som lovlig om den barnekjøpende adoptanten er medlem av en "godkjent adopsjonsforening".
Den norske adopsjonsindustrien var gjort til en virksomhet basert på korrupsjon og organisert kynisk kriminalitet på gruun av et nosk statlig adopsjonsregime som hadde valgt å stkke hodet i sanden oh ikke gjøre jobben sin. Lehland og hans kunder "bukket og takket". Ulovlige bar for illegale adopsjoner var lwett å finne i alle ikke-vestlige land. For en neve dollar til de rette lommene. Utenlandske nødres barn var blitt til eb handelsvare for kyniske norske rasistiske operatører.
Ethvert barn Verdens Barn og Adopsjonsforum på ukjent vis fikk tak i i et land langt fra Norge ble av den norske stat ansett å være lovlig skilt og ført bort fra sine foreldre og lovlig adoptert etter norsk lov. Regjeringen stilte UD til disposisjon for denne nye norske barnehandelen. Fylkesmennene delte ut bevillinger i hytt og pine, bare fordi UD hadde gitt barna innreisetillatelse.
En i dette nye barneimport-regimet: Ketil Lehland, så profittmulighetene og hoppet på det forholdvis nye Adopsjonsforum; hvor ha lett ble "konge" ved å skaffe seg total kontroll på foreningen, medlemmene og den lukrative virksomheten. Han sørget for raskt profitt og makt ved å fremskaffe bar i land siom lå betydelig under i pris i forhold til konkurrenten Verdens Barn måtte betale for sin Holt-adopsjoner. I tillegg sørget han for å kunne levere barn raskt som var langt mer "ferske" enn det konkurrenten kunne makte. Snart kunne Lehland skryte av å være Norges største "godkjente adopsjonsforening" og bruke ubegrenset på rasistisk markedsføring og propaganda på sin rasistisk baserte handelsvirksomhet. At hundrevis av utenlandske nødre nistet sitt bar til Adopsjonsform og dets kunder, brø Lehland seg ikke om. Han hadde gjort seg til Norges "adopsjonsgud" og hadde en uvitende oh lettlurt kundemasse som svelget rått alt de likte å høre og var villig til å betale hva som helst uten å stille spørsmål.
Norsk rasistrisk barneimport ble rask en realitet. Så raskt at Stortinget fant å reagere med en "lex Adopsjonsforum".
1981 ble "lex adopsjonsform" vedtatt av Stortinget som et tillegg til adopsjonsloven:
§ 20. En utenlandsk adopsjon gjelder ikke her i riket dersom dette åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre public).
Ingen fokus på hvordan denne bestennelsen skull virke i praksis......
Samme år vedtok regjeringen en hemmelig forskrift for adopterte som skulle gjøre det umulig å avsløre gjennomførte ulovlige barnebortføringer og illegale adopsjoner so den norske adopsjonsindustrien hadde fått kloa i:
Regjeringen bestemte at alle opplysninger i folkeregisteret skulle slettes om en adopterts foreldre og erstattes med fødselsattester hvor adoptantene sto oppført som fødeforeldre. Lehland jublet! Viljen i korrupe "samarbeidfsland" til å forfalske fødselattester og gjør barna spørløse til sine foreldre var stor. En liten slant korrupsjonspenger her og der var alt som skulle til. Ud fikk ordre om anse alle utenlandske dokumenter og papirer som ekte og inneholdende riktige opplysninger, slik at de kjøpte barna for adopsjon enkelt og greit kunne fraktes til Norge.
Fylkesmenne valgte å anse ethvert barn, tatt til Norge for adopsjon som lovlige barn og adopsjoner, og delte ut bevillingsdokumenter eller ga norsk anerkjennelse av enhver utenlandsk adopsjon om tildeling av ungene hadde skjedd gjennom en "adopsjonsforening". Fylkesmennene brydde seg ikke om barna var kjøpt eller drevet handel med. De gjorde som staten ville, og dermed slik de norske barnehandlerne ønsket.
Statens adopsjonskontor ble først til i 1987 med det for øye å kontrollere den nå 10 år gamle norske adopsjonsindustrien- Leder Knut R. Steenberg. Det ble avholdt hennelige møter mellom induastriens ledere og SAK, siden SUAK, BUFA og til sist Bufdir. Fra handlingslammet og naivt kontor til et eget direktorat på vel 20 år med ansvar for kontroll med de norske barnehandlerne uten å foreta noen kontroller utover å høre om det gikk bra med butikkene, og bistå dem med statlig hjelp og vente på instrukser fra departementet.
Antall statsansatte som i praksis levde av den norske adopsjonsindustrien vokste sterkt og dermed fikk SAK til Bufdir en sterk egenteresse av at den nå famøse norske barneimporten fortsatte og økte.
Bortføringfrie og lovlige adopsjoner ble en trussel mot den norske adopsjonsindistriem. Ja, i størtre grad om man også la inn moralske og etiske krav of tok tilmørlig hensyun til de rasistiske problemene og utfordringene.
Det norske statsbaserte adopsjonregime, hadde helt opphørt å virke for adopsjoner statens "godkjente adopsjonforeninger" tok seg betalt for å fikse.
Siden den uteblitte lovpålagte legalitetskontrollen ikke siden 1976 naturlig nok hadde avdekket en eneste ulovlig adopsjon, ble det brukt som bevis for at Norges barneimport kun resulterte i barnebortføringfrie og lovlige adopsjoner.
1976. AP-regjeringen slipper adopsjonsindustrien inn i det norske samfunnet med en rasistisk forutsetning:
Barna og dets foreldre skal ikke være norske, hvite, europeiske, men barn av fattige, rettsløse og forsvarsløse mødre i lan hvor det ikke eksisterer noen beskyttelse mot ulovlige barnebortføringer, dokumentfals og illegale adopsjoner. Et mer diskriminerende og rasistisk regjeringsvedtak er nok umulig å finne av noen norsk regjering etter 1945. Selv ikke AP-regjeringsvedtak om "tyskerungenes" adopsjoner når opp til dette.
Noen hastige få vilkår ble satt. og vips var det fritt frem for etablering av norsk barnehandel for adopsjon i Norge. Ingen rettslige og offentlige kontroll-ordninger og -systemer var laget. Metodene for illegal innvandring basert på falske papirer, faniliestand og "historier" var nå godkjent av regjeringen for denne rasistiske barneimporten og barneinnvandringen av stjålne eller ulovlig bortførte barn. Den norske stat brydde seg ikke om å gfjøre noen lovpålagre kontroller atter at Lehland fikk gjennomslag for at enhver adopsjon skal ansees som lovlig om den barnekjøpende adoptanten er medlem av en "godkjent adopsjonsforening".
Den norske adopsjonsindustrien var gjort til en virksomhet basert på korrupsjon og organisert kynisk kriminalitet på gruun av et nosk statlig adopsjonsregime som hadde valgt å stkke hodet i sanden oh ikke gjøre jobben sin. Lehland og hans kunder "bukket og takket". Ulovlige bar for illegale adopsjoner var lwett å finne i alle ikke-vestlige land. For en neve dollar til de rette lommene. Utenlandske nødres barn var blitt til eb handelsvare for kyniske norske rasistiske operatører.
Ethvert barn Verdens Barn og Adopsjonsforum på ukjent vis fikk tak i i et land langt fra Norge ble av den norske stat ansett å være lovlig skilt og ført bort fra sine foreldre og lovlig adoptert etter norsk lov. Regjeringen stilte UD til disposisjon for denne nye norske barnehandelen. Fylkesmennene delte ut bevillinger i hytt og pine, bare fordi UD hadde gitt barna innreisetillatelse.
En i dette nye barneimport-regimet: Ketil Lehland, så profittmulighetene og hoppet på det forholdvis nye Adopsjonsforum; hvor ha lett ble "konge" ved å skaffe seg total kontroll på foreningen, medlemmene og den lukrative virksomheten. Han sørget for raskt profitt og makt ved å fremskaffe bar i land siom lå betydelig under i pris i forhold til konkurrenten Verdens Barn måtte betale for sin Holt-adopsjoner. I tillegg sørget han for å kunne levere barn raskt som var langt mer "ferske" enn det konkurrenten kunne makte. Snart kunne Lehland skryte av å være Norges største "godkjente adopsjonsforening" og bruke ubegrenset på rasistisk markedsføring og propaganda på sin rasistisk baserte handelsvirksomhet. At hundrevis av utenlandske nødre nistet sitt bar til Adopsjonsform og dets kunder, brø Lehland seg ikke om. Han hadde gjort seg til Norges "adopsjonsgud" og hadde en uvitende oh lettlurt kundemasse som svelget rått alt de likte å høre og var villig til å betale hva som helst uten å stille spørsmål.
Norsk rasistrisk barneimport ble rask en realitet. Så raskt at Stortinget fant å reagere med en "lex Adopsjonsforum".
1981 ble "lex adopsjonsform" vedtatt av Stortinget som et tillegg til adopsjonsloven:
§ 20. En utenlandsk adopsjon gjelder ikke her i riket dersom dette åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre public).
Ingen fokus på hvordan denne bestennelsen skull virke i praksis......
Samme år vedtok regjeringen en hemmelig forskrift for adopterte som skulle gjøre det umulig å avsløre gjennomførte ulovlige barnebortføringer og illegale adopsjoner so den norske adopsjonsindustrien hadde fått kloa i:
Regjeringen bestemte at alle opplysninger i folkeregisteret skulle slettes om en adopterts foreldre og erstattes med fødselsattester hvor adoptantene sto oppført som fødeforeldre. Lehland jublet! Viljen i korrupe "samarbeidfsland" til å forfalske fødselattester og gjør barna spørløse til sine foreldre var stor. En liten slant korrupsjonspenger her og der var alt som skulle til. Ud fikk ordre om anse alle utenlandske dokumenter og papirer som ekte og inneholdende riktige opplysninger, slik at de kjøpte barna for adopsjon enkelt og greit kunne fraktes til Norge.
Fylkesmenne valgte å anse ethvert barn, tatt til Norge for adopsjon som lovlige barn og adopsjoner, og delte ut bevillingsdokumenter eller ga norsk anerkjennelse av enhver utenlandsk adopsjon om tildeling av ungene hadde skjedd gjennom en "adopsjonsforening". Fylkesmennene brydde seg ikke om barna var kjøpt eller drevet handel med. De gjorde som staten ville, og dermed slik de norske barnehandlerne ønsket.
Statens adopsjonskontor ble først til i 1987 med det for øye å kontrollere den nå 10 år gamle norske adopsjonsindustrien- Leder Knut R. Steenberg. Det ble avholdt hennelige møter mellom induastriens ledere og SAK, siden SUAK, BUFA og til sist Bufdir. Fra handlingslammet og naivt kontor til et eget direktorat på vel 20 år med ansvar for kontroll med de norske barnehandlerne uten å foreta noen kontroller utover å høre om det gikk bra med butikkene, og bistå dem med statlig hjelp og vente på instrukser fra departementet.
Antall statsansatte som i praksis levde av den norske adopsjonsindustrien vokste sterkt og dermed fikk SAK til Bufdir en sterk egenteresse av at den nå famøse norske barneimporten fortsatte og økte.
Bortføringfrie og lovlige adopsjoner ble en trussel mot den norske adopsjonsindistriem. Ja, i størtre grad om man også la inn moralske og etiske krav of tok tilmørlig hensyun til de rasistiske problemene og utfordringene.
Det norske statsbaserte adopsjonregime, hadde helt opphørt å virke for adopsjoner statens "godkjente adopsjonforeninger" tok seg betalt for å fikse.
Siden den uteblitte lovpålagte legalitetskontrollen ikke siden 1976 naturlig nok hadde avdekket en eneste ulovlig adopsjon, ble det brukt som bevis for at Norges barneimport kun resulterte i barnebortføringfrie og lovlige adopsjoner.
tirsdag 4. oktober 2011
Adopsjonsforums Øystein Gudim går amok!
Denne frontfiguren for norske barne- og adopsjonshandlere som ynder å presentere pressen og media løgner og usannheter om norsk barneimport for adopsjon, avslører sitt egentlige jeg og sin virksomhet på sol.no.
La det være sagt og klart:
Enhver som tjener penger, på å utgi norske eller utenlandske foreldres barn for å være foreldreløse, uten at alle barn er det,er og blir evig en kjeltring!
Enhver som medvirker til slikt, er også en kjeltring.
Om så kjøres med overlegg, kan man trygt si man har med en kjeltring av værste sort.
Ergo: Øystein Gudim har gjort seg fortjent til å bli beskrevet og omtalt som en kjeltring. En kjeltring som livnærer seg ved å berike seg ved å skaffe seg uberettiget økomisk vinning.
Adopsjonskjeltringen Øystein Gudim vil sikkert heller bli omtalt som "adopsjonformidler", men en slik en kan også drive og utføre slike funksjoner på en måte som gjør en til en kjeltring eller ikke.
Gudim har gjort sine valg, i likhet med sin forgjenger. Han sto fritt til å velge annerledes, og i hvert tilfelle av "tildeling" av er barn til sine norske kunder, har Gudim mulighet til å velge.
Velge ikke å være en adopsjonskjeltring.
En norsk adopsjonskjeltrings mål er å føre folk og myndigheter bak lyset, for oppnå det kjeltringen ønsker og vil. At norske regjeringer siden 1976 har valgt å la Norge bli et eldorado for adopsjonskjeltringer, behøver ingen slå inn på en slik vei av den grunn.
Alle de årene jeg har samarbeidet med adopterte, opprinnelige foreldre, adoptivforeldre og adopsjonsvillige, har jeg alltid holdt meg borte fra enhver som forsøker å opptre respektløst, uansvarlig og uakseptabelt for å oppnå mer enn de har rett til.
Å i det hele tatt å ha noe med adopsjonskjeltringen Gudim, hans medvirkere og oppdragsgivere å gjøre, har for meg og mange andre utenkelig, selv det økonomisk sett har vært ulønnsomt. -Til nå.
At den norske pressen har valgt å la adopsjonskjeltringen Gudim gå fri og til og med bygge ham opp, sier det meste om norsk presses forhold til den barnetrafikk Gudim lever av; samt standarden på den moralske og etiske siden ved norsk pressekultur og -pressemakt.
.
.
Adopsjonsforum kontrollerer alt som slipper inn på Sol' debattside om adopsjon!
Adopsjonsforum informasjonsansvarlige og markedfører Stig Flesland er moderator på debattsiden til Sol om adopsjon. Dette ble avslørt av undertegnede 1.11.11. etter å ha blitt forsøkt skjult av Adopsjonsforum. Gudim som nektet for art AF hadde noeb innflydelse og kontroll på debattsiden.
AF operer som moderatør og redaktør.
Stig Flesland sletter alt som ikke er til gunst for AF og AF inntekter.
Stig Flesland sletter alle kommentarer som ikke er til gunst for AF' omdømme.
Stig Flesland sletter alt som svekker troen på AF' "fagkompetanse"
Stig Flesland og Gudim spesielt, utsetter adopterte som skriver noe upassende for AF eller Gudim virksomhet for personangep, sjikane og injurier. De oppfordrer andre av tilhengere å gjør det samme anonymt.
Stig flesland sperrer tilgang til debattforumet til de som ikke bidrar positivt til AF's famøse inntekter og barnehandel.
Stg Flesland og AF bruker Sol til å spre usannheter om adopsjon, adopsjonsinstituttet og viktige realieter for bevisst å få folk til å tro at AF driver legalt, og at produktet er lovlige adopsjoner. Kort sagt til å føre folk bak lyset.
Adopsjonskjeltringer fornekter seg ikke.
La det være sagt og klart:
Enhver som tjener penger, på å utgi norske eller utenlandske foreldres barn for å være foreldreløse, uten at alle barn er det,er og blir evig en kjeltring!
Enhver som medvirker til slikt, er også en kjeltring.
Om så kjøres med overlegg, kan man trygt si man har med en kjeltring av værste sort.
Ergo: Øystein Gudim har gjort seg fortjent til å bli beskrevet og omtalt som en kjeltring. En kjeltring som livnærer seg ved å berike seg ved å skaffe seg uberettiget økomisk vinning.
Adopsjonskjeltringen Øystein Gudim vil sikkert heller bli omtalt som "adopsjonformidler", men en slik en kan også drive og utføre slike funksjoner på en måte som gjør en til en kjeltring eller ikke.
Gudim har gjort sine valg, i likhet med sin forgjenger. Han sto fritt til å velge annerledes, og i hvert tilfelle av "tildeling" av er barn til sine norske kunder, har Gudim mulighet til å velge.
Velge ikke å være en adopsjonskjeltring.
En norsk adopsjonskjeltrings mål er å føre folk og myndigheter bak lyset, for oppnå det kjeltringen ønsker og vil. At norske regjeringer siden 1976 har valgt å la Norge bli et eldorado for adopsjonskjeltringer, behøver ingen slå inn på en slik vei av den grunn.
Alle de årene jeg har samarbeidet med adopterte, opprinnelige foreldre, adoptivforeldre og adopsjonsvillige, har jeg alltid holdt meg borte fra enhver som forsøker å opptre respektløst, uansvarlig og uakseptabelt for å oppnå mer enn de har rett til.
Å i det hele tatt å ha noe med adopsjonskjeltringen Gudim, hans medvirkere og oppdragsgivere å gjøre, har for meg og mange andre utenkelig, selv det økonomisk sett har vært ulønnsomt. -Til nå.
At den norske pressen har valgt å la adopsjonskjeltringen Gudim gå fri og til og med bygge ham opp, sier det meste om norsk presses forhold til den barnetrafikk Gudim lever av; samt standarden på den moralske og etiske siden ved norsk pressekultur og -pressemakt.
.
.
Adopsjonsforum kontrollerer alt som slipper inn på Sol' debattside om adopsjon!
Adopsjonsforum informasjonsansvarlige og markedfører Stig Flesland er moderator på debattsiden til Sol om adopsjon. Dette ble avslørt av undertegnede 1.11.11. etter å ha blitt forsøkt skjult av Adopsjonsforum. Gudim som nektet for art AF hadde noeb innflydelse og kontroll på debattsiden.
AF operer som moderatør og redaktør.
Stig Flesland sletter alt som ikke er til gunst for AF og AF inntekter.
Stig Flesland sletter alle kommentarer som ikke er til gunst for AF' omdømme.
Stig Flesland sletter alt som svekker troen på AF' "fagkompetanse"
Stig Flesland og Gudim spesielt, utsetter adopterte som skriver noe upassende for AF eller Gudim virksomhet for personangep, sjikane og injurier. De oppfordrer andre av tilhengere å gjør det samme anonymt.
Stig flesland sperrer tilgang til debattforumet til de som ikke bidrar positivt til AF's famøse inntekter og barnehandel.
Stg Flesland og AF bruker Sol til å spre usannheter om adopsjon, adopsjonsinstituttet og viktige realieter for bevisst å få folk til å tro at AF driver legalt, og at produktet er lovlige adopsjoner. Kort sagt til å føre folk bak lyset.
Adopsjonskjeltringer fornekter seg ikke.
onsdag 28. september 2011
Hvordan kjøpe seg et utenlandsk barn for adopsjon?
Hvert år kaprer norske barne- og adopsjonshandlere ca. 700 -800 nye kunder som i bytte mot ca. 120.000 NOK blir tildelt et ukjent barn i et fremmed land som kjøperen kan hente til Norge "å ta til seg som sitt" om 3-5 år.
Mer enn 50% % av de adopsjonvillige i Norge er så personlig ansvarlige og innsiktsfulle at de IKKE vil bli kunde av noen norsk barnehandler. Noen velger å være fosterforeldre, og andre tar på seg oppgaver for et spesielt barn i familien. Noen velger å satse på tvangsadopsjon. De mest resurssterke velger direkte privat adopsjon uten bruk av noen "formidler." Direkte privat adopsjon er den mest lovlige adopsjonen og barns aboslutt beste og gagnlige adopsjonstype.
Alt om dette finnes man i nettboken "Adopsjonsinstuttet". http://www.adopsjonsinstuttet.no/
.
Hva for barnetilbud har de norske barnehandlerne?
De ukjente barna av barnehandlerne utgis for å være:
* foreldreløse
* forlatt av sine foreldre
* ha rett etter barnekonvensjonen på adoptivforeldre i utlandet.
I over 90% av tilfellene så stemmer ikke det som de norske barnehandlerne utgir barna for å være, men påstandene er veldig bra for butikken og for å lure til seg nye kunder. Kundene selv bryr seg ikke om salgspåstandene er sanne eller usanne, ser det ut til.
Barnehandlernes ulovlige/korrupte krav til nye uvitende og lettlurte kunder:
* Krav om medlemsskap i barnehanlerens "forening" (ikke lovhjemlet)
* Krav om betaling for å søke staten om "forhåndssamtykke" AF/10.000 kr.(svindel) som gis til over 90% av søkerne. Får man ikke statens kjøpstillatelse, vil ikke AF gi betalte 10.000 tilbake. Et vedtak om "forhåndssamtykke", gjøres gratis av BUFETAT.
Staten gir kjøpstillatelse til alkoholmisbrukere, pillemisbrukere, kone- eller barneplagere, psykopater, sosiopater, aggressive, sexavvikere, nevrotikere, løgnere, uoppdagede kriminelle osv. Grunnen er at staten ikke har laget noe system som siler slike ut og vekk, samt at de som vil kjøpe seg en utenlandsk unge for adposjon, naturlig nok ikke vil diskvalifisere seg selv. Adopsjonsforum er kjent for å gi råd om hva kunden bør si og hva man ikke bør si for at kunden skal få den verdifulle kjøpstillatelsen.
.
Etter mottatt statens kjøpstillatelse ("forhåndssamtykke")
Når staten gratis har delt ut sin kjøpstillatelse (KT) sitter man med et viktig dokument for den videre kjøpsprosessen.
* Enhver med et KT har rett til å være kunde hos en av de 3 barnehandlerne, som er pliktig til å selge sine tjenester til enhver med KT.
* Staten bruker KT og bruk an en registrert barnehandler som bevis/dokumemtason for at en fremtidig adopjson er lovlig og gyldig etter norsk lov. Ja, utrolig nok kun det.
* KT gir rett til 42.000 NOK i kjøpssubsidie fra staten når barnehandelen er avsluttet.
.
Kundeforholdet med en norsk barnehandler med sikte på adopsjon.
Barnehandleren driver en privat virksomhet basert på private avtale med sine norske kunder. I utlandet er mye bygget på på avtaler basert på korrupsjon, for å få "frgjort" barn til norske kunder, slik at norske barnehandlere kan dekke etterspørselen etter barn for adopsjon og tjene stor penger. AF's egenkapital er på over 15 millioner kroner, og 's nettofornue er på godt over 20 mill. Hvor mye AF er eier av i diverse utland, holdes hemmelig. Fattigst er InorAdopt.
Kjøpskontrakt/leveringskontrakt
Kunden avkreves en en kjøps- og leveringskontrakt med barnehandleren. At noe slikt ikke er nødvendig, siden norske barnehandlere har "formidlingsplikt" og ansvar for at det går rett for seg, skulle det holde med en betalingsavtale.
.
Om kjøps- og leveringskontrakten.
Barnehandlerens krav og betingelser er hel enerådende. "Take it or no child"
Kunden kreves å skrive under på følgende:
A. Kunden inngår avtale på eget ansvar
B Kunden skriver under på at barnehandleren skal holdes totalt ansvarfri for alt som gjøres fra barnehandlerens side.
C Kunden skriver under på å akseptere betalingsplanen og dens vilkår.Forskudd før levering, betales ikke tilbake.
D. Kunden må godta alle prisendringer.
E. Underkaste seg og godta det opplysningene gitt av barnehandleren.
F. Godta at barnehandleren kan få ugyldiggjort statens kjøpstillatelse, eller på annen måte forhindre en barnelevering på et grunnlag barnehandleren finner for godt.
G. Frasi enhver klagerett om barnets alder, identitet, helsetilstand, lovlighet for adopsjon, bortføring og dokumentfalsk.
H. Kunden har ikke rett til å vite om det kjøpte barnet foradopsjon vil få oppfyllt sin rett til opplysninger fra den norske stat om opprinnelige foreldre identitet når barnet bli 18 år.
Fratatte kunderettigheter
Kunden har ikke rett til å få kjennskap hva innbetalte beløp brukes til i forhold til levering av barnet.
Kunden har ikke rett til å gjøre egne undersøkelser og kontroller omkring barnet om påstandene om foreldreløshet, forlatthet eller ukjenthet.
Kunden har ikke rett til å få vite barnets og dets foreldres identitet.
Kunden har ikke rett til å få presentert dokumentasjon og bevis for at barnet lovlig kan adopteres!
.
Etter kjøps- og leveringskontrakten.
Kunden er da pålagt å vente og holde kjeft til kunden får beskjed om at en barnelevering er fikset.
.
Barneleveringen.
Barnehandleren informerer kunden når de på hemmelig vis har fremskaffet et barn for overlevering. Vanligvis på telefon. Info omdet kjøpte barnet gis først munylig og så i form av et brev. Noen ganger medfølger et bilde av barnet som barnehandleren vil kunden skal ta og betale resten for.
Barnehandleren gir en vanlig varedeklarasjon om barnet, men har intet ansvar for at noe er riktig.
Barnehandleren kan i praksis lage hva som helst, vel vitende om at kunden ikke har noen muligheter for kontroll før etter at barnet er levert/overtatt og etter at barnet selv er blitt voksent.
Har barnet en betydelig dårligere helsetilstand enn oppgitt av barnehandleren og kanskje så skadet og funksjonshemmet at kunden ikke kan leve noe vanlig familieliv, er barnehandleren ikke erstatningspliktig fordi kunden har fritatt barnehandleren for slikt ansvar ved kontraktsinngåelsen.
Når manglende matching avdekkes, og det konstateres en total tildeling, har barnet rett til andre adoptanter, men det unnlater barnehandleren å opplyse om!
Barnehandleren vil heller ikke fremlegge dokumenter som Haagkonvensjon 33 artikkel 17 C krever for "tildelte" av barn.
Barnehandleren pusher på at leveringstilbudet skal aksepeteres av kunden som forpliktende, og velger å å gi opplysninger om hva en avvisning av tildelingen av barnet i barnet hjemland vil innebære utifra barnehandlerens egeninteresser.
En avvist "tildeling" i barnets hjemland, medfører normalt at kunden må betale som om "formidlingen" er fullført.
.
Barneoverleveringen.
Den skal normalt skje slik når og slik barnets foreldre har bestemt.
De fleste barn som tilbys norske kunder skjer enten mot foreldres ønsker, vilje og samtykke til adopsjon,
eller uten foreldrenes viten og vilje.
Norske kunder får barna overlevert av noen og uten det med barnet følger noe form for bevis på at barnet kan overleveres for adopsjon. Barnet kan sogar være et helt annet enn det barnet som noen myndighet har tillatt eksportert for adopsjon.
Noen kunder får vite at de har et døgn til å tenke over om det barnet de har fått holde er et barn de vil beholde eller avvise. Andre får lengre tid fordi papirarbeidet om barnet tar lang tid til man har forpliktet seg.
Å få mulighet til noen matching ved å bli presentert noe barne-alternatver, skjer omtrent aldri. Prinsippet er: Take it - or leave it!"
Norske kunder er penset inn på den tanken om at hvis de ikke tar det presenterte barnet, så vil barnet for evig og alltid bli værende på barnehjemmet. At barnet er sikret noen andre betalende overtagere, holdes det tyst om.
Barnets presenterte oppkonstruerte forhistorie, får man ikke mulighet til å dra i tvil eller på noen måte sjekke. Enkle helsetester godtas ofte, men de mer grundige gis det ikke tid til. kunden blir anbefalt legekontor av barneleverandørene. Noen av disse legene er har allerede vært bruk og betalt av barneleverandørene til å gi en helsbeskrivelse. Slike leger tar gjerne betaling for allerede gjort jobb og gir samme resultat.
Kundene overvåkes fra første stund; styres inn i aktiviter for at de ikke skal gå rundt å stille "brysomme" spørsmål og få vite uønskede ting.
Kunden manipulerers og lar seg gladelig manipulere ved ankomst barnets fødeland. Dette fenomenet ble oppdaget for over 100 år siden, og "profesjonelle" barnehandlere er spesielt dyktige på manipulasjon av de adopsjonsvillige; spesielt de som det er mye penger i. Å holde utenlandske kunder i barnets fødeland lenge, er oftest motivert med at kundene skal legge igjen mest mulig penger. Ofte i nettverket til barnehandlerne i land hvor man får provisjoner for kunder man skaffer. I noen lands kan litt "smøring" til de rette få fortgang i papirarbeidet. I en del land er slik "smøring" forhåndsbetalt av kunden.
Regelen er klar: Jo mer man er villig til å betale, jo bedre høyere barnekvalitet får man, raskere "prosesser", og mindre tvilsomme og bedre dokumenterte adopsjoner.
Etter overtagelsen heter det at "nå er barnet deres." I realiteten sies at "nå er vi endelig kvitt ungen", av de utlandet som har tjent store penger på barnet. Barneoverlevererne mottar gjerne gaver til seg selv og de stakkars barna som som ikke er solgt ennå for adopsjon.
.
Med barne-ervervelsen tilbake i Norge.
Tilbake i Norge har kunden fått føling og erfaring med "adopsjonsindustrien" En industri som produserer barn for adopsjon, fordi etterspørselen og betalingsviljen er ekstrem høy. Enkle og "greie" kunder.
Et barn er ankommet sitt bestemmelsessted og betalte penger likeså.
Mange er beriket med penger - i Norge og i utlandet.
Handelen er er gjennomført og begge kontraktsparter parter er fornøyde og lettet, må man tro.
Det eneste viktige som gjenstår er å få staten til:
enten gi en utenlands adopsjon norsk anerkjennelse
eller, gi kunden bevilling til adopsjon.
Staten velger seg to vilkår for norsk anerkjennelse/bevilling:
1. Sjekker at kjøperen har statens kjøpstiilatelse ("forhåndssantykke.
2. Sjekker at kjøperen har brukt en registrert norsk barnehandler.
1. + 2. er i følge staten bevis og dokumentasjon nok for statens annerkjennelse/bevilling!
Merk: Om staten kan oppfylle statens plikt til å gi opplysninger om opprinnelige foreldre; gir staten totalt blaffen i.
Merk: Om det kjøpte barnet er bortført, sjålet eller blitt anskaffet ved identitetfalsk eller annen dokumentfalsk, gidder ikke staten å bry seg med.
Så sørget staten for å innføre det kjøpte barnet inn i statens folkeregister som kjøpernes egenfødte barn, og utsteder fødselsattest som viser det. Derned har staten "likestilt" det kjøpte utenlandske barnet som om det var egenfødt, uten at det i saken finnes noe bevis og dokumentasjon på at barnet er lovlig adoptert.
Så sender staten de nye "foreldrene" 42.000 NOK for at barnekjøpet ikke skal være så kostbart.
Barnehandlerne er happy, kunden er happy og det er det som teller og har vært slik i Norge siden 1976.
Om "adopsjonen" blir til gang for barnet har slik vilkåret for adopsjon er i adopsjonsloven, har staten, barnehandlerne og deres kunder gitt totalt blaffen i.
Norsk barneimport anno 2011
"Bestemor skal ikke ut på anbud", men utenlandske mødres barn må gjerne legges ut på anbud i Norge." (Slik må det vel lyde i SV og den rødgrønne regjeringa?)
Mer enn 50% % av de adopsjonvillige i Norge er så personlig ansvarlige og innsiktsfulle at de IKKE vil bli kunde av noen norsk barnehandler. Noen velger å være fosterforeldre, og andre tar på seg oppgaver for et spesielt barn i familien. Noen velger å satse på tvangsadopsjon. De mest resurssterke velger direkte privat adopsjon uten bruk av noen "formidler." Direkte privat adopsjon er den mest lovlige adopsjonen og barns aboslutt beste og gagnlige adopsjonstype.
Alt om dette finnes man i nettboken "Adopsjonsinstuttet". http://www.adopsjonsinstuttet.no/
.
Hva for barnetilbud har de norske barnehandlerne?
De ukjente barna av barnehandlerne utgis for å være:
* foreldreløse
* forlatt av sine foreldre
* ha rett etter barnekonvensjonen på adoptivforeldre i utlandet.
I over 90% av tilfellene så stemmer ikke det som de norske barnehandlerne utgir barna for å være, men påstandene er veldig bra for butikken og for å lure til seg nye kunder. Kundene selv bryr seg ikke om salgspåstandene er sanne eller usanne, ser det ut til.
Barnehandlernes ulovlige/korrupte krav til nye uvitende og lettlurte kunder:
* Krav om medlemsskap i barnehanlerens "forening" (ikke lovhjemlet)
* Krav om betaling for å søke staten om "forhåndssamtykke" AF/10.000 kr.(svindel) som gis til over 90% av søkerne. Får man ikke statens kjøpstillatelse, vil ikke AF gi betalte 10.000 tilbake. Et vedtak om "forhåndssamtykke", gjøres gratis av BUFETAT.
Staten gir kjøpstillatelse til alkoholmisbrukere, pillemisbrukere, kone- eller barneplagere, psykopater, sosiopater, aggressive, sexavvikere, nevrotikere, løgnere, uoppdagede kriminelle osv. Grunnen er at staten ikke har laget noe system som siler slike ut og vekk, samt at de som vil kjøpe seg en utenlandsk unge for adposjon, naturlig nok ikke vil diskvalifisere seg selv. Adopsjonsforum er kjent for å gi råd om hva kunden bør si og hva man ikke bør si for at kunden skal få den verdifulle kjøpstillatelsen.
.
Etter mottatt statens kjøpstillatelse ("forhåndssamtykke")
Når staten gratis har delt ut sin kjøpstillatelse (KT) sitter man med et viktig dokument for den videre kjøpsprosessen.
* Enhver med et KT har rett til å være kunde hos en av de 3 barnehandlerne, som er pliktig til å selge sine tjenester til enhver med KT.
* Staten bruker KT og bruk an en registrert barnehandler som bevis/dokumemtason for at en fremtidig adopjson er lovlig og gyldig etter norsk lov. Ja, utrolig nok kun det.
* KT gir rett til 42.000 NOK i kjøpssubsidie fra staten når barnehandelen er avsluttet.
.
Kundeforholdet med en norsk barnehandler med sikte på adopsjon.
Barnehandleren driver en privat virksomhet basert på private avtale med sine norske kunder. I utlandet er mye bygget på på avtaler basert på korrupsjon, for å få "frgjort" barn til norske kunder, slik at norske barnehandlere kan dekke etterspørselen etter barn for adopsjon og tjene stor penger. AF's egenkapital er på over 15 millioner kroner, og 's nettofornue er på godt over 20 mill. Hvor mye AF er eier av i diverse utland, holdes hemmelig. Fattigst er InorAdopt.
Kjøpskontrakt/leveringskontrakt
Kunden avkreves en en kjøps- og leveringskontrakt med barnehandleren. At noe slikt ikke er nødvendig, siden norske barnehandlere har "formidlingsplikt" og ansvar for at det går rett for seg, skulle det holde med en betalingsavtale.
.
Om kjøps- og leveringskontrakten.
Barnehandlerens krav og betingelser er hel enerådende. "Take it or no child"
Kunden kreves å skrive under på følgende:
A. Kunden inngår avtale på eget ansvar
B Kunden skriver under på at barnehandleren skal holdes totalt ansvarfri for alt som gjøres fra barnehandlerens side.
C Kunden skriver under på å akseptere betalingsplanen og dens vilkår.Forskudd før levering, betales ikke tilbake.
D. Kunden må godta alle prisendringer.
E. Underkaste seg og godta det opplysningene gitt av barnehandleren.
F. Godta at barnehandleren kan få ugyldiggjort statens kjøpstillatelse, eller på annen måte forhindre en barnelevering på et grunnlag barnehandleren finner for godt.
G. Frasi enhver klagerett om barnets alder, identitet, helsetilstand, lovlighet for adopsjon, bortføring og dokumentfalsk.
H. Kunden har ikke rett til å vite om det kjøpte barnet foradopsjon vil få oppfyllt sin rett til opplysninger fra den norske stat om opprinnelige foreldre identitet når barnet bli 18 år.
Fratatte kunderettigheter
Kunden har ikke rett til å få kjennskap hva innbetalte beløp brukes til i forhold til levering av barnet.
Kunden har ikke rett til å gjøre egne undersøkelser og kontroller omkring barnet om påstandene om foreldreløshet, forlatthet eller ukjenthet.
Kunden har ikke rett til å få vite barnets og dets foreldres identitet.
Kunden har ikke rett til å få presentert dokumentasjon og bevis for at barnet lovlig kan adopteres!
.
Etter kjøps- og leveringskontrakten.
Kunden er da pålagt å vente og holde kjeft til kunden får beskjed om at en barnelevering er fikset.
.
Barneleveringen.
Barnehandleren informerer kunden når de på hemmelig vis har fremskaffet et barn for overlevering. Vanligvis på telefon. Info omdet kjøpte barnet gis først munylig og så i form av et brev. Noen ganger medfølger et bilde av barnet som barnehandleren vil kunden skal ta og betale resten for.
Barnehandleren gir en vanlig varedeklarasjon om barnet, men har intet ansvar for at noe er riktig.
Barnehandleren kan i praksis lage hva som helst, vel vitende om at kunden ikke har noen muligheter for kontroll før etter at barnet er levert/overtatt og etter at barnet selv er blitt voksent.
Har barnet en betydelig dårligere helsetilstand enn oppgitt av barnehandleren og kanskje så skadet og funksjonshemmet at kunden ikke kan leve noe vanlig familieliv, er barnehandleren ikke erstatningspliktig fordi kunden har fritatt barnehandleren for slikt ansvar ved kontraktsinngåelsen.
Når manglende matching avdekkes, og det konstateres en total tildeling, har barnet rett til andre adoptanter, men det unnlater barnehandleren å opplyse om!
Barnehandleren vil heller ikke fremlegge dokumenter som Haagkonvensjon 33 artikkel 17 C krever for "tildelte" av barn.
Barnehandleren pusher på at leveringstilbudet skal aksepeteres av kunden som forpliktende, og velger å å gi opplysninger om hva en avvisning av tildelingen av barnet i barnet hjemland vil innebære utifra barnehandlerens egeninteresser.
En avvist "tildeling" i barnets hjemland, medfører normalt at kunden må betale som om "formidlingen" er fullført.
.
Barneoverleveringen.
Den skal normalt skje slik når og slik barnets foreldre har bestemt.
De fleste barn som tilbys norske kunder skjer enten mot foreldres ønsker, vilje og samtykke til adopsjon,
eller uten foreldrenes viten og vilje.
Norske kunder får barna overlevert av noen og uten det med barnet følger noe form for bevis på at barnet kan overleveres for adopsjon. Barnet kan sogar være et helt annet enn det barnet som noen myndighet har tillatt eksportert for adopsjon.
Noen kunder får vite at de har et døgn til å tenke over om det barnet de har fått holde er et barn de vil beholde eller avvise. Andre får lengre tid fordi papirarbeidet om barnet tar lang tid til man har forpliktet seg.
Å få mulighet til noen matching ved å bli presentert noe barne-alternatver, skjer omtrent aldri. Prinsippet er: Take it - or leave it!"
Norske kunder er penset inn på den tanken om at hvis de ikke tar det presenterte barnet, så vil barnet for evig og alltid bli værende på barnehjemmet. At barnet er sikret noen andre betalende overtagere, holdes det tyst om.
Barnets presenterte oppkonstruerte forhistorie, får man ikke mulighet til å dra i tvil eller på noen måte sjekke. Enkle helsetester godtas ofte, men de mer grundige gis det ikke tid til. kunden blir anbefalt legekontor av barneleverandørene. Noen av disse legene er har allerede vært bruk og betalt av barneleverandørene til å gi en helsbeskrivelse. Slike leger tar gjerne betaling for allerede gjort jobb og gir samme resultat.
Kundene overvåkes fra første stund; styres inn i aktiviter for at de ikke skal gå rundt å stille "brysomme" spørsmål og få vite uønskede ting.
Kunden manipulerers og lar seg gladelig manipulere ved ankomst barnets fødeland. Dette fenomenet ble oppdaget for over 100 år siden, og "profesjonelle" barnehandlere er spesielt dyktige på manipulasjon av de adopsjonsvillige; spesielt de som det er mye penger i. Å holde utenlandske kunder i barnets fødeland lenge, er oftest motivert med at kundene skal legge igjen mest mulig penger. Ofte i nettverket til barnehandlerne i land hvor man får provisjoner for kunder man skaffer. I noen lands kan litt "smøring" til de rette få fortgang i papirarbeidet. I en del land er slik "smøring" forhåndsbetalt av kunden.
Regelen er klar: Jo mer man er villig til å betale, jo bedre høyere barnekvalitet får man, raskere "prosesser", og mindre tvilsomme og bedre dokumenterte adopsjoner.
Etter overtagelsen heter det at "nå er barnet deres." I realiteten sies at "nå er vi endelig kvitt ungen", av de utlandet som har tjent store penger på barnet. Barneoverlevererne mottar gjerne gaver til seg selv og de stakkars barna som som ikke er solgt ennå for adopsjon.
.
Med barne-ervervelsen tilbake i Norge.
Tilbake i Norge har kunden fått føling og erfaring med "adopsjonsindustrien" En industri som produserer barn for adopsjon, fordi etterspørselen og betalingsviljen er ekstrem høy. Enkle og "greie" kunder.
Et barn er ankommet sitt bestemmelsessted og betalte penger likeså.
Mange er beriket med penger - i Norge og i utlandet.
Handelen er er gjennomført og begge kontraktsparter parter er fornøyde og lettet, må man tro.
Det eneste viktige som gjenstår er å få staten til:
enten gi en utenlands adopsjon norsk anerkjennelse
eller, gi kunden bevilling til adopsjon.
Staten velger seg to vilkår for norsk anerkjennelse/bevilling:
1. Sjekker at kjøperen har statens kjøpstiilatelse ("forhåndssantykke.
2. Sjekker at kjøperen har brukt en registrert norsk barnehandler.
1. + 2. er i følge staten bevis og dokumentasjon nok for statens annerkjennelse/bevilling!
Merk: Om staten kan oppfylle statens plikt til å gi opplysninger om opprinnelige foreldre; gir staten totalt blaffen i.
Merk: Om det kjøpte barnet er bortført, sjålet eller blitt anskaffet ved identitetfalsk eller annen dokumentfalsk, gidder ikke staten å bry seg med.
Så sørget staten for å innføre det kjøpte barnet inn i statens folkeregister som kjøpernes egenfødte barn, og utsteder fødselsattest som viser det. Derned har staten "likestilt" det kjøpte utenlandske barnet som om det var egenfødt, uten at det i saken finnes noe bevis og dokumentasjon på at barnet er lovlig adoptert.
Så sender staten de nye "foreldrene" 42.000 NOK for at barnekjøpet ikke skal være så kostbart.
Barnehandlerne er happy, kunden er happy og det er det som teller og har vært slik i Norge siden 1976.
Om "adopsjonen" blir til gang for barnet har slik vilkåret for adopsjon er i adopsjonsloven, har staten, barnehandlerne og deres kunder gitt totalt blaffen i.
Norsk barneimport anno 2011
"Bestemor skal ikke ut på anbud", men utenlandske mødres barn må gjerne legges ut på anbud i Norge." (Slik må det vel lyde i SV og den rødgrønne regjeringa?)
mandag 26. september 2011
Arvelige sykdommer hos adopterte
Adopterte har avelige sykdommer som alle andre.
Staten vil at utenlandsfødter adopterte i Norge ikke skal få vite hva disse er!
Legene skal ikke få vite det og heller ikke de norske statsgodkjente barnekjøperne.
Staten vil ikke at utenlandskfødte skal kunne fortelle sin kommende livsledsager om de bringer med seg arvelige sykdommer som kan videreføres i neste generasjon.
Adopterte selv, som vil vite det, må vente til de blir voksne og får råd til å spore opp sitt utenlandske opphav. En aktivitet staten motarbeider ned alle midler, etter først ha gjort så og si umulig.
Mer er det vel ikke å si om dette?
Staten vil at utenlandsfødter adopterte i Norge ikke skal få vite hva disse er!
Legene skal ikke få vite det og heller ikke de norske statsgodkjente barnekjøperne.
Staten vil ikke at utenlandskfødte skal kunne fortelle sin kommende livsledsager om de bringer med seg arvelige sykdommer som kan videreføres i neste generasjon.
Adopterte selv, som vil vite det, må vente til de blir voksne og får råd til å spore opp sitt utenlandske opphav. En aktivitet staten motarbeider ned alle midler, etter først ha gjort så og si umulig.
Mer er det vel ikke å si om dette?
søndag 28. august 2011
Eli Roska-adopsjonens famøse avsløringer
Staten gir bevilling til adopsjon av en 27 år gammel kvinne!
En ny norsk statlig adopsjons-skandale anno 2011.
http://mobil.bt.no/nyheter/lokalt/Endelig-fr-de-kalle-henne-datter-2522079.html
http://www.bt.no/nyheter/lokalt/--Unik-sak-2558659.html
Alle lovlige grenser for en lovlig adopsjon er overskredet ved at den norske stat har gitt bevilling til adopsjon i et tilfelle som dette. Igjen viser statens adopsjonsregime en vilje til ikke å ville gjøre sine lovfestede plikter og oppgaver på adopsjonsfeltet.
Den 27 år gamle kvinnen fra Romania har nå fått en norsk statlig fødselsattest som viser at hennes fødeforeldre er norske og hennes fødemor var den 18 år gamle Eli Roska.
.
Ikke lov å anerkjenne adopsjoner av personer som har fylt 18 år.
Helt siden adopsjonsloven kom til i 1917 og ble en del av norsk familierett og sden 1953 sentral i barnevernsloven, har bevilling til adopsjon for personer som ikke rettslig sett er barn, vært ulovlig for staten å gi sin anerkjennelse/bevilling. At en tingrettsdommer ikke vet dette, er kanskje ikke uvanlig, men ikke akseptabelt.
Når statens adopsjonsregime begynte å la være å bry seg om lovens18-årsgrense for bevilling, er uklart, men grensen ble respektert til til utpå 1990-tallet. Den ulovlige praksisen begynte i alle fall ved stebarnsadopsjoner - og vitnet da om at statens adopsjonsregime anså seg hevet over Norsk Lov. Noe dette regime hadde gjort i all hemmelighet på flere felter siden 1945; spesielt når det kommer til lovens krav til foreldrenes samtykker.
I dette tilfellet ble den utenlanske kvinnens romeske mors samtykke tillagt betydning, til tross for at det angivelig skal være avgitt da den 27 år gamle kvinnen var 5 - fem måneder gammel! Loven er klar på at kun foreldre med foreldreansvar har adopsjons- og samtykkerett.
.
Adopsjonsmisbruk et klart resultat av statlig myndighetsmisbruk!
Flertallet av norske adopsjonabyråkraters jobber og inntekter er helt avhengig av et kollektivt myndighetsmisbuk på adopsjonsfeltet.
En ny norsk statlig adopsjons-skandale anno 2011.
http://mobil.bt.no/nyheter/lokalt/Endelig-fr-de-kalle-henne-datter-2522079.html
http://www.bt.no/nyheter/lokalt/--Unik-sak-2558659.html
Alle lovlige grenser for en lovlig adopsjon er overskredet ved at den norske stat har gitt bevilling til adopsjon i et tilfelle som dette. Igjen viser statens adopsjonsregime en vilje til ikke å ville gjøre sine lovfestede plikter og oppgaver på adopsjonsfeltet.
Den 27 år gamle kvinnen fra Romania har nå fått en norsk statlig fødselsattest som viser at hennes fødeforeldre er norske og hennes fødemor var den 18 år gamle Eli Roska.
.
Ikke lov å anerkjenne adopsjoner av personer som har fylt 18 år.
Helt siden adopsjonsloven kom til i 1917 og ble en del av norsk familierett og sden 1953 sentral i barnevernsloven, har bevilling til adopsjon for personer som ikke rettslig sett er barn, vært ulovlig for staten å gi sin anerkjennelse/bevilling. At en tingrettsdommer ikke vet dette, er kanskje ikke uvanlig, men ikke akseptabelt.
Når statens adopsjonsregime begynte å la være å bry seg om lovens18-årsgrense for bevilling, er uklart, men grensen ble respektert til til utpå 1990-tallet. Den ulovlige praksisen begynte i alle fall ved stebarnsadopsjoner - og vitnet da om at statens adopsjonsregime anså seg hevet over Norsk Lov. Noe dette regime hadde gjort i all hemmelighet på flere felter siden 1945; spesielt når det kommer til lovens krav til foreldrenes samtykker.
I dette tilfellet ble den utenlanske kvinnens romeske mors samtykke tillagt betydning, til tross for at det angivelig skal være avgitt da den 27 år gamle kvinnen var 5 - fem måneder gammel! Loven er klar på at kun foreldre med foreldreansvar har adopsjons- og samtykkerett.
.
Adopsjonsmisbruk et klart resultat av statlig myndighetsmisbruk!
Flertallet av norske adopsjonabyråkraters jobber og inntekter er helt avhengig av et kollektivt myndighetsmisbuk på adopsjonsfeltet.
- Uten dette, ville det i Norge omtrent ikke vært noen som levde og tjete penger på adopsjon. Den norske stats adopsjonsregime har fritt og uhindret kunne utvikle et korrumpert statlig adosjonsregime hvor lovløsheten forlengst har tatt fullstendig overhånd.
- Enkelte advokater forsøker å unytte dette.
lørdag 13. august 2011
Heldig "adoptert" - det er meg det!
Når så først skjer.........
Barn kan rammes av ulykker og en trist og krevende skjebne i tidlig alder. Det kan også barnet foreldre bli før både unnfangelsen og fødselen - og - tiden deretter. Spesielt foreldre som mister sitt barn i en adopsjon, har mye å fortelle om dette.
Ikke slike fortellinger de løper til pressen og media med, men til nærstående som bryr seg om den av de rette grunner og på den rette måten.
Jeg forsto tidlig hvorfor min utenlandske mor takket ja til et amerikansk adopsjonopplegg for meg selv og min lillesøster på under ett år. Hun så ingen annen utvei for å sikre sine to barn det livet hun mente de burde ha og kunne skaffes ved å overlate barna til noen vilt fremmede i USA. Barn som ble lovet skulle vokse opp som de søsken de visserlig var. Barn som skulle få leve i det landet vår mor og hennes mor så gjerne selv ville flytte til, men som de ikke fikk anledning til.
Selv hadde jeg det OK der jeg bodde langt ute på landet utenfor Landsberg i en flyktningeleir mine første 4 leveår sammen med min bestemor. Barn og leke med og trygge omgivelser rundt en liten brakke som kunne være kald og rå. Da jeg begynte å huske, så minnes jeg min mor komme på besøk med en baby. Babyen fikk mat direkte fra mammas bryst, husker jeg. De var store, kan jeg minnes.
Mamma var alltid i godt humør. En vårdag minnes jeg en tur med henne inn til byen. Hun gikk på min venstre side. Holdt meg i hånden og bar på den lille i den andre armen. Vi snakket om alt det nye jeg fikk se. Kan ennå huske de flagrende skjørtene og de bare bena hennes ved min side.
På en stor plass gikk folk frem og tilbake. En stor fontene var midt på plassen. Noe slikt hadde jeg aldri sett før. Ikke så mange store hus heller. Så så jeg en mann med bare ett ben hompe over plassen. Under armene hadde han to stokker. En enbenet mann hadde jeg aldri sett eller hørt om før. Mamma ble spurt og hun fortalte: Mange menn hadde vært med i en stor krig. Noen ble drept og andre mistet en arm eller et ben. Mannen jeg så hadde mistet et ben i krigen. Etter det så jeg etter menn uten et ben eller en arm. I løpet av de neste månedene så jeg mange..........Da jeg kom til Norge, så jeg ingen........
Til Norge og uten lillesøster?
Det var feil. Helt feil.
Først da jeg var blitt konformert, klarte jeg å få rede på hvorfor dette var blitt så feil. I alle fall det at lillesøster ikke vokste opp med meg: Hun hadde fått polio og døde, ble det sagt fra de som hadde direkte hånd over hennes skjebne. Den norske kvinnlige skilte juristen og den tyske Dr. Florack. - De løy meg og mine adoptivforeldre rett opp i ansiktet, ble klart 28 år senere..... Lillesøster var plassert av disse hos noen andre i Oslo omtrent samtidig med meg.
Vel, jeg fikk en erstatningssøster som også var adoptert, men hun gikk bort så altfor tidlig. 3 år senere dukket den døde lillesøsteren opp. På telefon.
.
Å få vite at alt var feil.
Min adoptivfar var av den ærlige og hederlige sorten. Da jeg som tysk statborger ble avkrevd å gjøre norsk tjeneste i det norske forsvaret, var tiden inne for en alvorsprat med mannen. Jeg glemmer aldri den samtalen, og heller ikke at det var den eneste gangen jeg så denne mannen gråte. Vi inngikk en pakt med hverandre den kvelden som jeg er bundet av så lenge min adopivmor lever.
Likevel var det befriende å få bekreftet at jeg ikke var lovlig adoptert. Det førte til et mer ærlig forhold mellom ham og meg siden. Mest av alt: Jeg var fritatt for alle familiære forpliktelser, slektsoppgaver og ansvar. Jeg sto helt fritt i forhold til alle og alt i Norge, men han og familien ville alltid stå ved sine forpliktelser overfor meg som ekteparets sønn - selv om jeg på ingen måte var det.
Jeg kjøpte meg raskt en bil høsten 1971. Tok forberedend ved UiO og dro til Bergen for "finne meg selv" og leve studentlivet som jus-student. Jeg fant mye mer enn jeg hadde drømt om da jeg havnet i Bergen med Bobla lastet full av nyinnkjøpt TV, rådyr Tandberg spolebåndopptaker og topp stereo-anlegg med høytalere som var nok til å sikre musikk for en hel boligblokk.
I fred og ro kunne jeg jobbe for å forsøke å spore opp min amerikanske far. Hva det slulle lede til de neste for meg og mitt liv de neste 15 årene, kunne jeg aldri forstilt meg skulle kunne skje. Jeg ble virkelig kjent med hvem jeg var uten å treffe min amerikanske far på en måte mange andre siden gjerne sikkert skulle ønske de aldri fikk føling med.
.
Heldig som "adoptert"?
Da jeg lå på intensivavdelingen på Rikshospitalet i mai 1995, skilt og barnløs og med prognose om å bli "grønnsak", konkluderte jeg med at jeg hadde vært heldig med mitt liv som adoptert. I en alder av 46 år hadde jeg fått gjort og opplevd alt det jeg jeg drømte om og langt mer enn det. Vissheten om at det ikke fants barn som ville miste noen pappa, gjorde meg lettet selv om jeg gjerne skulle fått være pappa i livet.
Min "lillesøster" hadde dukket opp i livet året før, og hun opplevde en slag "closing". Det var jeg glad for å ha fått oppleve.
At jeg ikke var lovlig adoptert, så var jeg ikke ulovlig skilt fra mine utenlandske foreldre i det minste.....
At jeg ikke vokste opp i USA, så kompenserte verdien og kvalitetene ved ekteparet Johanssen mer enn noe annet for det.
Det var godt å ligge der nesten urørlig på intensivavdelingen med en følelse av indre ro og fred. Med en følelse av takknemlighet for en skjebne som jeg var blitt forunt, og at jeg var blitt satt pris på av så mange for det mennesket jeg tross alt var.
Nå ville skjebnen gi meg en ny sjanse........Jeg kom meg over kisen og fikk et nytt og ukjent liv. Et nytt utgangspunkt og nye utfordringer jeg var lite forberedt på. Nå sitter jeg her med en masse utfordringer og drømmer av den mer normale sorten. En drøm om et liv i fred med de personer rundt meg som betyr mest for meg. Alle på sett og vis adoptert av meg, med unntak av min nå snart 15 år gamle datter.
Christiane Julie - det ekte sanne elementet i mitt liv for første gang siden mai 1953............Tankene og følelsene kan ikke engang beskrives...... Beviset på at adopjsonen ble meg til gagn står foran meg hver dag i hele sin prakt og med sin personlighet, følelser, tanker, drømmer og vilje. En vakker og skjønn variant av meg jeg vet aldri vil bli noen kopi av sin pappa......En herlig tanke.....
Barn kan rammes av ulykker og en trist og krevende skjebne i tidlig alder. Det kan også barnet foreldre bli før både unnfangelsen og fødselen - og - tiden deretter. Spesielt foreldre som mister sitt barn i en adopsjon, har mye å fortelle om dette.
Ikke slike fortellinger de løper til pressen og media med, men til nærstående som bryr seg om den av de rette grunner og på den rette måten.
Jeg forsto tidlig hvorfor min utenlandske mor takket ja til et amerikansk adopsjonopplegg for meg selv og min lillesøster på under ett år. Hun så ingen annen utvei for å sikre sine to barn det livet hun mente de burde ha og kunne skaffes ved å overlate barna til noen vilt fremmede i USA. Barn som ble lovet skulle vokse opp som de søsken de visserlig var. Barn som skulle få leve i det landet vår mor og hennes mor så gjerne selv ville flytte til, men som de ikke fikk anledning til.
Selv hadde jeg det OK der jeg bodde langt ute på landet utenfor Landsberg i en flyktningeleir mine første 4 leveår sammen med min bestemor. Barn og leke med og trygge omgivelser rundt en liten brakke som kunne være kald og rå. Da jeg begynte å huske, så minnes jeg min mor komme på besøk med en baby. Babyen fikk mat direkte fra mammas bryst, husker jeg. De var store, kan jeg minnes.
Mamma var alltid i godt humør. En vårdag minnes jeg en tur med henne inn til byen. Hun gikk på min venstre side. Holdt meg i hånden og bar på den lille i den andre armen. Vi snakket om alt det nye jeg fikk se. Kan ennå huske de flagrende skjørtene og de bare bena hennes ved min side.
På en stor plass gikk folk frem og tilbake. En stor fontene var midt på plassen. Noe slikt hadde jeg aldri sett før. Ikke så mange store hus heller. Så så jeg en mann med bare ett ben hompe over plassen. Under armene hadde han to stokker. En enbenet mann hadde jeg aldri sett eller hørt om før. Mamma ble spurt og hun fortalte: Mange menn hadde vært med i en stor krig. Noen ble drept og andre mistet en arm eller et ben. Mannen jeg så hadde mistet et ben i krigen. Etter det så jeg etter menn uten et ben eller en arm. I løpet av de neste månedene så jeg mange..........Da jeg kom til Norge, så jeg ingen........
Til Norge og uten lillesøster?
Det var feil. Helt feil.
Først da jeg var blitt konformert, klarte jeg å få rede på hvorfor dette var blitt så feil. I alle fall det at lillesøster ikke vokste opp med meg: Hun hadde fått polio og døde, ble det sagt fra de som hadde direkte hånd over hennes skjebne. Den norske kvinnlige skilte juristen og den tyske Dr. Florack. - De løy meg og mine adoptivforeldre rett opp i ansiktet, ble klart 28 år senere..... Lillesøster var plassert av disse hos noen andre i Oslo omtrent samtidig med meg.
Vel, jeg fikk en erstatningssøster som også var adoptert, men hun gikk bort så altfor tidlig. 3 år senere dukket den døde lillesøsteren opp. På telefon.
.
Å få vite at alt var feil.
Min adoptivfar var av den ærlige og hederlige sorten. Da jeg som tysk statborger ble avkrevd å gjøre norsk tjeneste i det norske forsvaret, var tiden inne for en alvorsprat med mannen. Jeg glemmer aldri den samtalen, og heller ikke at det var den eneste gangen jeg så denne mannen gråte. Vi inngikk en pakt med hverandre den kvelden som jeg er bundet av så lenge min adopivmor lever.
Likevel var det befriende å få bekreftet at jeg ikke var lovlig adoptert. Det førte til et mer ærlig forhold mellom ham og meg siden. Mest av alt: Jeg var fritatt for alle familiære forpliktelser, slektsoppgaver og ansvar. Jeg sto helt fritt i forhold til alle og alt i Norge, men han og familien ville alltid stå ved sine forpliktelser overfor meg som ekteparets sønn - selv om jeg på ingen måte var det.
Jeg kjøpte meg raskt en bil høsten 1971. Tok forberedend ved UiO og dro til Bergen for "finne meg selv" og leve studentlivet som jus-student. Jeg fant mye mer enn jeg hadde drømt om da jeg havnet i Bergen med Bobla lastet full av nyinnkjøpt TV, rådyr Tandberg spolebåndopptaker og topp stereo-anlegg med høytalere som var nok til å sikre musikk for en hel boligblokk.
I fred og ro kunne jeg jobbe for å forsøke å spore opp min amerikanske far. Hva det slulle lede til de neste for meg og mitt liv de neste 15 årene, kunne jeg aldri forstilt meg skulle kunne skje. Jeg ble virkelig kjent med hvem jeg var uten å treffe min amerikanske far på en måte mange andre siden gjerne sikkert skulle ønske de aldri fikk føling med.
.
Heldig som "adoptert"?
Da jeg lå på intensivavdelingen på Rikshospitalet i mai 1995, skilt og barnløs og med prognose om å bli "grønnsak", konkluderte jeg med at jeg hadde vært heldig med mitt liv som adoptert. I en alder av 46 år hadde jeg fått gjort og opplevd alt det jeg jeg drømte om og langt mer enn det. Vissheten om at det ikke fants barn som ville miste noen pappa, gjorde meg lettet selv om jeg gjerne skulle fått være pappa i livet.
Min "lillesøster" hadde dukket opp i livet året før, og hun opplevde en slag "closing". Det var jeg glad for å ha fått oppleve.
At jeg ikke var lovlig adoptert, så var jeg ikke ulovlig skilt fra mine utenlandske foreldre i det minste.....
At jeg ikke vokste opp i USA, så kompenserte verdien og kvalitetene ved ekteparet Johanssen mer enn noe annet for det.
Det var godt å ligge der nesten urørlig på intensivavdelingen med en følelse av indre ro og fred. Med en følelse av takknemlighet for en skjebne som jeg var blitt forunt, og at jeg var blitt satt pris på av så mange for det mennesket jeg tross alt var.
Nå ville skjebnen gi meg en ny sjanse........Jeg kom meg over kisen og fikk et nytt og ukjent liv. Et nytt utgangspunkt og nye utfordringer jeg var lite forberedt på. Nå sitter jeg her med en masse utfordringer og drømmer av den mer normale sorten. En drøm om et liv i fred med de personer rundt meg som betyr mest for meg. Alle på sett og vis adoptert av meg, med unntak av min nå snart 15 år gamle datter.
Christiane Julie - det ekte sanne elementet i mitt liv for første gang siden mai 1953............Tankene og følelsene kan ikke engang beskrives...... Beviset på at adopjsonen ble meg til gagn står foran meg hver dag i hele sin prakt og med sin personlighet, følelser, tanker, drømmer og vilje. En vakker og skjønn variant av meg jeg vet aldri vil bli noen kopi av sin pappa......En herlig tanke.....
søndag 7. august 2011
Statens skammelige syn på barnets foreldre
Et menneske- og foreldresyn av den skammelige sorten.
Departementets, Bufdirs og Bufetats syn på fødeforeldrene til adopterte er kanskje mer skammelig enn det var på 1950-tallet i Norge.
Dette norske statslige adopsjonsregime er sterkt preget av et syn på fødeforeldrene som uansvarlige, uegnede og ukvalifiserte foreldres som bare er opptatt å bli kvitt ungen sin så fort som mulig.
I tillegg råder det synet i dette statlige regimet om at de gjør fødeforeldrene en stor gratistjeneste med å bli kvitt ungen på en måte som krenker fødeforeldrenes klare rettigheter.
Hele den norske stats barneimportsystem er preget av et slikt famøst grunnsyn.
Regimet opptrer i tråd med dette; hvilket viser seg i de systematiske rettsskrenkelsene og den upraksis den norske stats barneimportsystem er bygget på.
.
Den norske stat er falske barnehjelpere og barnereddere
Siden 1976 har den norske stat overlatt til sine norske barnimportører å fronte og forsvare statens barneimport for å dekke nordmenns behov og ønsker for et barn for adopsjon. Det har fått katastrofale følger for minst 30.000 utenlandske mødre og deres barn som mer eller mindre har havnet ulovlig i Norge for å dekke ønskene og behovene til norske borgere bosatt i Norge.
Det norske barne- og adopsjonsmarkedet kan med fordel beskrives som: Trade of shame!
Hvor lenge skal Norge ha en slik statsmakt?
Departementets, Bufdirs og Bufetats syn på fødeforeldrene til adopterte er kanskje mer skammelig enn det var på 1950-tallet i Norge.
Dette norske statslige adopsjonsregime er sterkt preget av et syn på fødeforeldrene som uansvarlige, uegnede og ukvalifiserte foreldres som bare er opptatt å bli kvitt ungen sin så fort som mulig.
I tillegg råder det synet i dette statlige regimet om at de gjør fødeforeldrene en stor gratistjeneste med å bli kvitt ungen på en måte som krenker fødeforeldrenes klare rettigheter.
Hele den norske stats barneimportsystem er preget av et slikt famøst grunnsyn.
Regimet opptrer i tråd med dette; hvilket viser seg i de systematiske rettsskrenkelsene og den upraksis den norske stats barneimportsystem er bygget på.
.
Den norske stat er falske barnehjelpere og barnereddere
Siden 1976 har den norske stat overlatt til sine norske barnimportører å fronte og forsvare statens barneimport for å dekke nordmenns behov og ønsker for et barn for adopsjon. Det har fått katastrofale følger for minst 30.000 utenlandske mødre og deres barn som mer eller mindre har havnet ulovlig i Norge for å dekke ønskene og behovene til norske borgere bosatt i Norge.
Det norske barne- og adopsjonsmarkedet kan med fordel beskrives som: Trade of shame!
Hvor lenge skal Norge ha en slik statsmakt?
lørdag 6. august 2011
Barne- og adopsjonshandlere i Norge mot sin slutt?
Et lite ærefylt yrke bør gå mot sin slutt
Fokuset mot det famøse barne- og adopsjonsmarkedet AP-regjeringen slapp løs i Norge 1976 med Adopsjonsforum i spissen, ser ut til å gå mot en ønsket slutt. Hvor mange stjålne eller bortførte "adopterte" det er i Norge, har ingen norsk regjering ville skulle avsløres. Ikke den "fjerde statsmakt" heller.
Seirøse krefter og ansvarlige vestlige stater og regjeringer har tatt sine forpliktelser i stigende grad på alvor. Norges regjerning har valgt å holde hodet dypt stukket i sanden. Ikke uventet med hva norske myndigheter siden 1976 har gjort seg skyldig og medskyldig til.......
Guatemala, Nepal, Etiopia, Kina har i årtier vært værstingene, men også de norske barnehandlernes yndlinger. Spesielt slike i Adopsjonsforum som har brukt mye penger og innsats på å "renvaske" seg selv sammen med statens korrupte barneimportregime.
Jeg drømmer om en dag da man i Norge får vite at Adopsjonsforum legger ned sin lukrative barne- og adopsjonshandelsvirksomhet. En drøm jeg vil gjøre mitt til skal bli oppfyllt så fort som mulig.
Fortsatt god sommer!
.
En god opplevelse!
Jeg fikk en god og unik opplevelse i Halden for en uke siden. Møtet med en norsk pakistanskfødt nylig norsk anerkjent adoptivfar med Direkte adopsjon av en gutt født, ble en fin trygg opplevelse. Takk til Ejaz Sikander for å latt meg få del av denne unike og viktige adopsjonen.
Tankene gikk til da jeg selv og på samme alder landet i Norge for et liv som adoptert her........
Fokuset mot det famøse barne- og adopsjonsmarkedet AP-regjeringen slapp løs i Norge 1976 med Adopsjonsforum i spissen, ser ut til å gå mot en ønsket slutt. Hvor mange stjålne eller bortførte "adopterte" det er i Norge, har ingen norsk regjering ville skulle avsløres. Ikke den "fjerde statsmakt" heller.
Seirøse krefter og ansvarlige vestlige stater og regjeringer har tatt sine forpliktelser i stigende grad på alvor. Norges regjerning har valgt å holde hodet dypt stukket i sanden. Ikke uventet med hva norske myndigheter siden 1976 har gjort seg skyldig og medskyldig til.......
Guatemala, Nepal, Etiopia, Kina har i årtier vært værstingene, men også de norske barnehandlernes yndlinger. Spesielt slike i Adopsjonsforum som har brukt mye penger og innsats på å "renvaske" seg selv sammen med statens korrupte barneimportregime.
Jeg drømmer om en dag da man i Norge får vite at Adopsjonsforum legger ned sin lukrative barne- og adopsjonshandelsvirksomhet. En drøm jeg vil gjøre mitt til skal bli oppfyllt så fort som mulig.
Fortsatt god sommer!
.
En god opplevelse!
Jeg fikk en god og unik opplevelse i Halden for en uke siden. Møtet med en norsk pakistanskfødt nylig norsk anerkjent adoptivfar med Direkte adopsjon av en gutt født, ble en fin trygg opplevelse. Takk til Ejaz Sikander for å latt meg få del av denne unike og viktige adopsjonen.
Tankene gikk til da jeg selv og på samme alder landet i Norge for et liv som adoptert her........
søndag 31. juli 2011
onsdag 27. juli 2011
Adopsjon er et stort og mektig ord....
"Adopsjon" står for meg:
Adoption of children, ideas, choises, goals and feelings is a right for everyone. Adopt just and for the right reasons - and be safe and happy.
NOEN TANKER
I forhold til adopsjon knyttet til barn, er det et spørsmål for barnet hva det kan og skal adoptere.
Jeg synes ikke dette spørsmålet skal besvares av et barne- og adopsjonsmarked, ei heller av "de som vil adoptere", ei heller av noen statlig myndighet eller andre enn barnet selv.
Man kan hjelpe adopterte barn til å adoptere det riktige fremfor det gale.
Hvordan skal adoptanter og adopsjonsvillige i Norge klare noe slikt uten å ville lytte til de adoptertes dyrekjøpte erfaringer?
Hvorfor velger så mange voksne i Norge å lytte til barne- og adopsjonsmarkedets norske og utenlandske operatører og andre i Norge som søker profitt i dette markedet?
Hvorfor angripes voksne adopterte i Norge om de taler dette markedets aktører midt imot?
Hvorfor skal ikke de opprinnelige foreldrenes kjennes, sees og lyttes til?
Adopsjonsinstituttet bygger på ideer, verdier og rettigheter son burde vært adoptert som ukrenkelige i Norge for mange tiår siden. - Også av den norske stat.
Adoption of children, ideas, choises, goals and feelings is a right for everyone. Adopt just and for the right reasons - and be safe and happy.
NOEN TANKER
I forhold til adopsjon knyttet til barn, er det et spørsmål for barnet hva det kan og skal adoptere.
Jeg synes ikke dette spørsmålet skal besvares av et barne- og adopsjonsmarked, ei heller av "de som vil adoptere", ei heller av noen statlig myndighet eller andre enn barnet selv.
Man kan hjelpe adopterte barn til å adoptere det riktige fremfor det gale.
Hvordan skal adoptanter og adopsjonsvillige i Norge klare noe slikt uten å ville lytte til de adoptertes dyrekjøpte erfaringer?
Hvorfor velger så mange voksne i Norge å lytte til barne- og adopsjonsmarkedets norske og utenlandske operatører og andre i Norge som søker profitt i dette markedet?
Hvorfor angripes voksne adopterte i Norge om de taler dette markedets aktører midt imot?
Hvorfor skal ikke de opprinnelige foreldrenes kjennes, sees og lyttes til?
Adopsjonsinstituttet bygger på ideer, verdier og rettigheter son burde vært adoptert som ukrenkelige i Norge for mange tiår siden. - Også av den norske stat.
mandag 25. juli 2011
Adopsjon kan være en så fin ting.........
Noe mer fint og skjørt kan vanskelig tenkes........
Hver gang jeg opplever voksne adopterte med adopsjoner, adoptivforeldre og et liv som adoptert hvor alt er så naturlig på plass, godt og riktig, blir jeg så glad.........
Det er som å treffe eldre ektepar hvor alt synes å ha vært naturlig på plass, godt og riktig. Ikke bare for ekteparet selv, men også for deres barn og barnebarn.
Adopterte med adopsjoner som har blitt dem til gagn, slik det skulle være sikret en rett til, kan man få bekreftet i deres ikke-adopterte barn, barn, barnebarn, adoptivforeldre og opprinnelige foreldre med disses familier. Alle lever i en harmonisk, trygg og tett ytre og indre verden hvor alle har adoptert hverandre og behandler hverandre som sin mest kjære, nære og viktigste venner. På tross av og på tvers av alt som skulle kunne skille.
Hva er hemmeligheten? Flaks? Bestemt av statens myndigheter og bygget på et "vedtak"?
Noen byggestener må være på plass fra barnet er født, men det meste avgjøres ved valg på foreldresiden og adoptantsiden i persioden fødselen og til barnet har flyttet inn i sitt nye hjem. Valg som går på å ville se, forstå og kommunisere med hverandre om et barn som ikke har så mye "språk".
Det er noe felles og grunnleggende ved alle adopsjonsforhold. For meg har dette innsynet gjort meg til adopsjonstilhenger av den ekte og gagnlige adopsjonstypen. Den som så altfor få adopterte i Norge har opplevd - til tross for at hver og en skulle være sikret en slik opplevelse om statens myndigheter - først og fremst - hadde gjort sine lovpålagte plikter og oppgaver.
Hver gang jeg opplever voksne adopterte med adopsjoner, adoptivforeldre og et liv som adoptert hvor alt er så naturlig på plass, godt og riktig, blir jeg så glad.........
Det er som å treffe eldre ektepar hvor alt synes å ha vært naturlig på plass, godt og riktig. Ikke bare for ekteparet selv, men også for deres barn og barnebarn.
Adopterte med adopsjoner som har blitt dem til gagn, slik det skulle være sikret en rett til, kan man få bekreftet i deres ikke-adopterte barn, barn, barnebarn, adoptivforeldre og opprinnelige foreldre med disses familier. Alle lever i en harmonisk, trygg og tett ytre og indre verden hvor alle har adoptert hverandre og behandler hverandre som sin mest kjære, nære og viktigste venner. På tross av og på tvers av alt som skulle kunne skille.
Hva er hemmeligheten? Flaks? Bestemt av statens myndigheter og bygget på et "vedtak"?
Noen byggestener må være på plass fra barnet er født, men det meste avgjøres ved valg på foreldresiden og adoptantsiden i persioden fødselen og til barnet har flyttet inn i sitt nye hjem. Valg som går på å ville se, forstå og kommunisere med hverandre om et barn som ikke har så mye "språk".
Det er noe felles og grunnleggende ved alle adopsjonsforhold. For meg har dette innsynet gjort meg til adopsjonstilhenger av den ekte og gagnlige adopsjonstypen. Den som så altfor få adopterte i Norge har opplevd - til tross for at hver og en skulle være sikret en slik opplevelse om statens myndigheter - først og fremst - hadde gjort sine lovpålagte plikter og oppgaver.
fredag 22. juli 2011
A-magasinets propaganda for barne-import for adopsjon.
Aftensposten løper norske barnehandleres ærende
Å være medlem i en "godkjent adopsjonsforening" betyr at man er en motpart og ofte en trussel mot noen utenlanske mødres barn. En slik forening/organisasjon har somformål å få tak i utenlandske mødres barn, slik at det enkelte medlem skal få dekket sine barneønsker og -behov. - I bytte mot penger, ved å være aktive på barne- og adopsjonsmarkedet. En "godkjent adopsjonsforenings" eksistens er helt avhengig av den profitten som kan skapes ved å utnytte noen utenlandske mødres/foreldres barn for medlemmenes vinning. Målet oppnås ved bruk av ett virkemiddel: Norsk pengemakt.
Hvor mange av Aftenpostens journalister og redaktører som har vært medlem/kunde i en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976 vites ikke. Ei heller hvor mange som i dag har en slik status eller som søker seg en slik status. Det man vet, er at svært mange av de ansatte i Aftenposten har eller har hatt en meget sterk egeninteresse av å presentere stoff i avisen som er til fordel for dem selv.
Til denne gruppen må man utvide habilitetsinnholdet til å omfatte nærstående til Aftenpostens journalister og redaktører: Bror, søster og barn. Tilsammen en stor, mektig gruppe som har en sterk egeninteresse av alt stoff om adopsjon og barneimport spesielt, blir presentert i Aftenpostens spalter til egen fordel.
Jeg har miset oversikt over alle de journalister - kvinnlige spesielt - som har kontaktet meg siden 1994 for å få svar på noen spørsmål som har plumpet ut med at "jeg skal selv søke om adopsjon" eller "jeg i en adopsjonsprosess". - Da er vedkommende plassert, og jeg svarer deretter. Omtrent ingen, bortsett fra en kvinnlig NRK-journalist - ville høre om noen kritiske sider ved det de var invovert i eller ønsket å medvirke til. Honnør til den kvinnlige journalisten om erklærte at hun forkastet tanken på å bli medlem/kunde av en "godkjent adopsjonsforening", men samtidig informerte meg om at hun ikke kunne arbeide med adopsjonsspørsmål av frykt for ubehageligheter med kollegaene på jobben.
.
Juli 2011 og A-magasinet.
22.7. 2011 presenterer A-magasinet et glanset propagandaprodukt for kjøp av utenlandske mødres barn for adopsjon ved å kaste alle etiske og moralske normer som en dekning av slikt stoff utløser. En gratisannonse for de norske barne- og adopsjonshandlerne, man neppe har sett maken til i norsk presse når det kommer til adopsjon. Adopsjonsmessig sett bidrar produktet i A-magasinet ikke til at folks kunnskap og viten om adopsjon blir bedre, men derimot langt dårligere om produktet oppfylte normale standarder for god journalistikk og godt redaktørskjønn. Man skulle nesten tro at både journalisten og redaktøren var medlem av Adopsjonsforum.
Jeg er selv hentet til Norge for adopsjon, og har lest Aftenposten omtrent daglig siden 1958. Jeg tjente til reiser, fest og mye annet som avisbud for morgennummeret under hele gymnastiden. 1995 tipset jeg Aftenposten om en ukjent departemental rapport som førte til store oppslag om "prisen på adoptivbarn". Rapporten var laget for å finne begreper som skulle skjule at Adopsjonsforum drev med barne- og adopsjonshandelsvirksomhet, og var utarbeide av et medlem av Adopsjonsforening som også hadde skaffe seg et utenlandsk barn i kraft av sitt medlemskap. Aftenposten fikk etter oppslaget en telefon fra Norges største og mektigste barne- og adopsjonshandler: Ketil Lehland som naturlig nok klaget, og ville ha Aftenposten til å beklage at de haddet skrevet "prisen for adoptivbarnet" i stedet for "prisen for adopsjonen".
Etter det ble det internt i Aftenposten bestemt at man skulle følge Lehlands vilje. Alt som kunne føre tankene hen til kjøp av eller handel med barn med sikte på adopsjon, skulle Aftenposten i fremtiden fraholde seg fra å sette på trykk.
Linjen ble siden fulgt og det er nok å vise til Aftenpostens oppslag 18.7.2011 om at det er blitt "Dobbelt så dyrt å adoptere" fulgt opp av propaganda-produktet i A-magasinet 22.7.2011.
.
Aftenposten har valgt å gå mot et surrogati-marked.
Aftenposten og dens medlemmer i "godkjent adopsjonsforening" vil ikke at deres organiserte barne- og adopsjonshandelsvirksomhet skal komme i dårlig lys, slik den har blitt i debatten om Norge også skal la nordmenn få tilgang til surrogati-markedet. Tilhengerne i Norge har sammenliknet betalt surrogati med en barnehanden som skjer under dekke av "adopsjon"; hvilket Aftenposten av naturlige grunner ikke liker.
At den forherligede barneimporten Aftenposten mer eller mindre direkte har vært bidrager til siden 1976, skal miste sitt omdømme ved å bli avslørt, vil skape store problemer for alle de i Aftenposten som har vært aktive gjennom en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976. Mange i Aftenposten sitter med adopterte barn de har skaffet seg på en måte de frykter skal bli avslørt for å være en kynisk barnehandel; hvilket naturlig nok vil ødelegge mange betalte "adopsjonsidyller" om slike tanker skulle bli adoptert av de dyrebare adoptivbarna. At de skal begynne å se på sine adoptivforeldre som barnekjøpere og det som kanskje værre er, slik Aftenposten i årtier har villet dekke over, kan være mer enn en katastrofe for mange voksne om har hoppet blindt på tilbudene barne- og adopsjonsmarkedet har hatt de siste 30 årene.
Siden Afteposten har tatt politisk stilling mot surrogati på nåværende tidspunkt, er det om å gjøre å gi almenheten inntrykk av at surrogati ikke er nødvendig når man kan adoptere.
Klarer Aftenposten virkelig å få folk til å tro at den norske barne-importen for adopsjon er mer moralsk og etisk høyverdig enn betalt surrogati? Blir det ikke i realiteten en slags "verdikamp" hvor kjøp av heroin (et utenlandsk barn) fremstilles som bedre enn kjøp av harsj (kjøp av surrogat-tjenester)?
Realiteten er at både den norske barneimporten er mer ulovlig og befengt med mer kriminalitet enn barneimporten via surrogati som også er ulovlig.
.
Hva er minst ulovlig og skadelig?
Jeg kan ikke etter beste evne se at det kan være noen tvil.
Det er bedre å etablere en kontrollert surrogati-marked for nordmenn enn å opprettholde barne- og adopsjonsmarkedet som aldri skulle fått eksistere i Norge.
De norske barne- og adopsjonshandlerne (medlemmene av en "adopsjonsforening") skjønner at butikkene deres kan være truet. Omdømmet er allerde skadet, og frykten for misligheter knyttet til disses foreningenes virksomhet siden 1976 har begynt å spre seg i egne rekker.
A-magasinet spilles ut som et nesten desperat kort i denne famøse "verdikampen" knyttet til norsk barnehandel. "Hvitvasking" av norsk barnehandel og uekte adopsjon på sitt mest ekstreme, fra Aftenpostens side.
Man må undres: Vil Aftenposten noen gang gi Kari Ann Volden en slik presentasjon i A-magasinet?
Moralsk og etisk står nok Kari Ann Volden langt sterkere enn og satt langt viktigere spor enn Solveig Vija Wendt.
.
Å være medlem i en "godkjent adopsjonsforening" betyr at man er en motpart og ofte en trussel mot noen utenlanske mødres barn. En slik forening/organisasjon har somformål å få tak i utenlandske mødres barn, slik at det enkelte medlem skal få dekket sine barneønsker og -behov. - I bytte mot penger, ved å være aktive på barne- og adopsjonsmarkedet. En "godkjent adopsjonsforenings" eksistens er helt avhengig av den profitten som kan skapes ved å utnytte noen utenlandske mødres/foreldres barn for medlemmenes vinning. Målet oppnås ved bruk av ett virkemiddel: Norsk pengemakt.
Hvor mange av Aftenpostens journalister og redaktører som har vært medlem/kunde i en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976 vites ikke. Ei heller hvor mange som i dag har en slik status eller som søker seg en slik status. Det man vet, er at svært mange av de ansatte i Aftenposten har eller har hatt en meget sterk egeninteresse av å presentere stoff i avisen som er til fordel for dem selv.
Til denne gruppen må man utvide habilitetsinnholdet til å omfatte nærstående til Aftenpostens journalister og redaktører: Bror, søster og barn. Tilsammen en stor, mektig gruppe som har en sterk egeninteresse av alt stoff om adopsjon og barneimport spesielt, blir presentert i Aftenpostens spalter til egen fordel.
Jeg har miset oversikt over alle de journalister - kvinnlige spesielt - som har kontaktet meg siden 1994 for å få svar på noen spørsmål som har plumpet ut med at "jeg skal selv søke om adopsjon" eller "jeg i en adopsjonsprosess". - Da er vedkommende plassert, og jeg svarer deretter. Omtrent ingen, bortsett fra en kvinnlig NRK-journalist - ville høre om noen kritiske sider ved det de var invovert i eller ønsket å medvirke til. Honnør til den kvinnlige journalisten om erklærte at hun forkastet tanken på å bli medlem/kunde av en "godkjent adopsjonsforening", men samtidig informerte meg om at hun ikke kunne arbeide med adopsjonsspørsmål av frykt for ubehageligheter med kollegaene på jobben.
.
Juli 2011 og A-magasinet.
22.7. 2011 presenterer A-magasinet et glanset propagandaprodukt for kjøp av utenlandske mødres barn for adopsjon ved å kaste alle etiske og moralske normer som en dekning av slikt stoff utløser. En gratisannonse for de norske barne- og adopsjonshandlerne, man neppe har sett maken til i norsk presse når det kommer til adopsjon. Adopsjonsmessig sett bidrar produktet i A-magasinet ikke til at folks kunnskap og viten om adopsjon blir bedre, men derimot langt dårligere om produktet oppfylte normale standarder for god journalistikk og godt redaktørskjønn. Man skulle nesten tro at både journalisten og redaktøren var medlem av Adopsjonsforum.
Jeg er selv hentet til Norge for adopsjon, og har lest Aftenposten omtrent daglig siden 1958. Jeg tjente til reiser, fest og mye annet som avisbud for morgennummeret under hele gymnastiden. 1995 tipset jeg Aftenposten om en ukjent departemental rapport som førte til store oppslag om "prisen på adoptivbarn". Rapporten var laget for å finne begreper som skulle skjule at Adopsjonsforum drev med barne- og adopsjonshandelsvirksomhet, og var utarbeide av et medlem av Adopsjonsforening som også hadde skaffe seg et utenlandsk barn i kraft av sitt medlemskap. Aftenposten fikk etter oppslaget en telefon fra Norges største og mektigste barne- og adopsjonshandler: Ketil Lehland som naturlig nok klaget, og ville ha Aftenposten til å beklage at de haddet skrevet "prisen for adoptivbarnet" i stedet for "prisen for adopsjonen".
Etter det ble det internt i Aftenposten bestemt at man skulle følge Lehlands vilje. Alt som kunne føre tankene hen til kjøp av eller handel med barn med sikte på adopsjon, skulle Aftenposten i fremtiden fraholde seg fra å sette på trykk.
Linjen ble siden fulgt og det er nok å vise til Aftenpostens oppslag 18.7.2011 om at det er blitt "Dobbelt så dyrt å adoptere" fulgt opp av propaganda-produktet i A-magasinet 22.7.2011.
.
Aftenposten har valgt å gå mot et surrogati-marked.
Aftenposten og dens medlemmer i "godkjent adopsjonsforening" vil ikke at deres organiserte barne- og adopsjonshandelsvirksomhet skal komme i dårlig lys, slik den har blitt i debatten om Norge også skal la nordmenn få tilgang til surrogati-markedet. Tilhengerne i Norge har sammenliknet betalt surrogati med en barnehanden som skjer under dekke av "adopsjon"; hvilket Aftenposten av naturlige grunner ikke liker.
At den forherligede barneimporten Aftenposten mer eller mindre direkte har vært bidrager til siden 1976, skal miste sitt omdømme ved å bli avslørt, vil skape store problemer for alle de i Aftenposten som har vært aktive gjennom en "godkjent adopsjonsforening" siden 1976. Mange i Aftenposten sitter med adopterte barn de har skaffet seg på en måte de frykter skal bli avslørt for å være en kynisk barnehandel; hvilket naturlig nok vil ødelegge mange betalte "adopsjonsidyller" om slike tanker skulle bli adoptert av de dyrebare adoptivbarna. At de skal begynne å se på sine adoptivforeldre som barnekjøpere og det som kanskje værre er, slik Aftenposten i årtier har villet dekke over, kan være mer enn en katastrofe for mange voksne om har hoppet blindt på tilbudene barne- og adopsjonsmarkedet har hatt de siste 30 årene.
Siden Afteposten har tatt politisk stilling mot surrogati på nåværende tidspunkt, er det om å gjøre å gi almenheten inntrykk av at surrogati ikke er nødvendig når man kan adoptere.
Klarer Aftenposten virkelig å få folk til å tro at den norske barne-importen for adopsjon er mer moralsk og etisk høyverdig enn betalt surrogati? Blir det ikke i realiteten en slags "verdikamp" hvor kjøp av heroin (et utenlandsk barn) fremstilles som bedre enn kjøp av harsj (kjøp av surrogat-tjenester)?
Realiteten er at både den norske barneimporten er mer ulovlig og befengt med mer kriminalitet enn barneimporten via surrogati som også er ulovlig.
.
Hva er minst ulovlig og skadelig?
Jeg kan ikke etter beste evne se at det kan være noen tvil.
Det er bedre å etablere en kontrollert surrogati-marked for nordmenn enn å opprettholde barne- og adopsjonsmarkedet som aldri skulle fått eksistere i Norge.
De norske barne- og adopsjonshandlerne (medlemmene av en "adopsjonsforening") skjønner at butikkene deres kan være truet. Omdømmet er allerde skadet, og frykten for misligheter knyttet til disses foreningenes virksomhet siden 1976 har begynt å spre seg i egne rekker.
A-magasinet spilles ut som et nesten desperat kort i denne famøse "verdikampen" knyttet til norsk barnehandel. "Hvitvasking" av norsk barnehandel og uekte adopsjon på sitt mest ekstreme, fra Aftenpostens side.
Man må undres: Vil Aftenposten noen gang gi Kari Ann Volden en slik presentasjon i A-magasinet?
Moralsk og etisk står nok Kari Ann Volden langt sterkere enn og satt langt viktigere spor enn Solveig Vija Wendt.
.
søndag 17. juli 2011
De utenlandske "fødemaskinene" for statens barneimport
1976 vedtok den norske stat bruk av utenlandske "fødemaskiner".
I all hemmelighet vedtok AP-regjerningen ved sosialdepartementet at utenlandske unge ugifte mødre skulle være "fødemaskiner" for norske adopsjonskåte som et salgs statlig velferdsgode for norske ektepar i Norge som var "plaget" av et "barneunderskudd". Staten skulle hjelpe til ved å utgi barna for Stortinget som "foreldreløse eller forlatte" og lage nye fødselsattester som viste at barnas fødeforeldre var de norske statsgodkjente barnekjøperne.
Det norske barne- og adopsjonsmarkedet eksploderte i årene fremover, og staten svarte med å gi 30.000 kroner i støtte til hvert gjennomført barnekjøp i 1990.
Staten bestemte at barna ikke bl født av en mor, men av "et land". Adoptertes rett til opplysninger fra departementet om hvem de utenlandske opprinnelige foreldrene var/er, ble begrenset av staten til å å få opplyst hvilket land man ble tatt fra.
.
Surrogati på sitt værste
Helt siden den kinesiske stat begynte å eksporere kinesiske barn til det vestlige barnemarkedet i 1988, har den norske stat og regjeringer godtatt at kinesiske mødre og fedre, skal ha funksjonen som surrogatforeldre til norske statsgodkjente barnekjøpere. Den norske stat har alltid dekket over dette surrogatiet ved å utgi dette som lovlig adopsjon og kalt dette bevisst feilaktig for "adopsjon". De kinesiske mødres barn i Norge utstyres med en norsk fødselsattest hvor det står at deres fødeforeldre er herr og fru Nordmann, selv om enhver idiot kan SE at det er en umulighet.
At de kinesiske mødrene og fedrene ikke har gitt sitt samtykke til verken å fungere som surrogatforeldre for nordmenn i Norge eller til noen adopsjon, har den norske stat, regjerning og statsrådet ikke villet bry seg om i det hele tatt: For disse har det viktige vært å ha et fungerende statlig velferdstilbud basert på utenlandske mødre og fedres rettslige barn. Norsk statlig barnebortføring i organiserte former.
Barna har den norske stat bevisst valgt å gjøre totalt rettsløse, dere egentlig utenlandske foreldre har den norske stat rett og slett SLETTET ut av saken og gjort til ikke-personer, og staten har gjort seg til ikke bare medvirker til grove kriminelle handlinger, men oppfordret til det, forsvart det og brukt alle former for myndighetsmisbruk i så måte. Også dokumentfalsk.
.
Surrogati-debatten i 2011 - et vannskille.
35 år etter at den norske stat og regjerning i all hemmelig innførte sitt statlige barnimportregime basert på barnebortføring, "fødemaskiner", illegale adopsjoner og organisert kriminalitet, klarer en enslig kvinne fra Røst å bryte den norske stats adopsjonsbedrageri ved å få adoptere et tvillingpar i India.
Kari Ann Volden klarer - riktignok ubevisst og mot sin vilje - å avdekke den norske stats surrogatibedrageri ved at sterke krefter i Norge reagerer sterkt og rett på staten behandling av Volden og tvillingene hun har adoptert etter ønske, vilje og samtykke fra de indiske foreldrene. Tvillingene er ikke født av/kommet fra India, men ut av kroppen til en gift indiske kvinne med navn, identitet og et ansikt på norsk TV. - Slik alle utenlandsfødte adopterte i Norge også skal ha gjort.
Ordet "barnhandel" blir i Norge for føste gang brukt i en norsk debatt ved anskaffelse av barn man selv ikke har født som mor. Et ord den norske stat og regjerning siden 1976 aldri har ville ha noen diskusjon og debatt om. Minst av alt departementet Tove G Smith, Bufdirs Morten Stephansen og regjerningens såkalte "adopsjonsutvalg". De statsgodkjente norske barnehandlerne med Øystein Gudim fortviler og gjør den ene avslørende dumheten etter den andre i debatter på sol.no og ved bruk av en advokat.
Debatten i 2011 skjer ved en riktig og nødvendig kobling mellom utenlandsk surrigati og utenlandsk bruk av mødre som fødemaskiner for norske statsgodkjente barnekjøpere som må vente mer enn 4 år på at en betalt barnehandel skal gå i orden.
.
Internett-debatter.
Statens informsjonsverden var helt annerledes da AP-regjeringen i 1976 vedtok å etablere en norskt barne- og adopsjonsmarkedet. Styrt og kontrollert av den norske stat selv.
Den norske stats barne- og familiepolitikk har siden 1945 vært en nasjonal skandale og skam, men ført ved at det norske folk fikk mulighet til fri informasjonsflyt via internett, har det vært mulig for Norge og ansvarlige nordmenn å demokratisere den norske stats barne-, familie- og adopsjonsregime fra et totalitært eneveldig til et regime under normal demokratisk kontroll.
Barne-, familie- og adopsjonsrett bør tas bort fra den norske stats hånd og overføres til et domstolsregime. Selvsagt vil ikke staten selv og dens godt betalte barnebyråkrater frivillig gi slipp på sine maktrevirer, sitt inntektsgrunnlag og sitt patetiske handlingsgrunnlag, men tiden bør i et vestlig demokratisk land være slutt på at en stat skal ha noen gudommelig makt over barn, gravide, fødende og de som blir foreldre på den naturlige måten.
I god norsk sosialistisk ånd har den norske stat med AP i spissen siden 1945 valg å sosialisere fødte barn i Norge og gjort staten til alle barns overforeldre. Ideen for dette er lett å se hvor kom fra. Det er ikke for ingen ting at venstresiden hyller begreper som "landsfader" og "landsmoder".
Jeg synes ikke om slike statsregimer og den slags politiske ledere som fritt og uten domstolskontroll skal fungere som overfar eller overmor - ikke til alle barn i Norge, men også i andre land.
Min mor het: Katharine Reise - uansett hva den norske stat måtte ha gjort i forhold til det. Jeg har aldri adoptert noen "far" ved navn Gerhardsen og heller ikke noen "mor" ved navn Brundtland, og kom ikke å fortell meg at slike personer skal fritt bestemme hva som er noe barns i Norges "beste".
.
Avskaff statens adopsjonsregime først!
En liten lovendring i adopsjonsloven er alt som skal til for at alle adopsjonssaker behandles av domstolen fremfor av norske statsansatte byråkrater som ynder å operere i hemmelighet og mest opptatt av sitt eget beste og løpe ærender for en overklasse som sikler etter underklassens barn.
Norske kvinner sluttet å fungere som "fødemskiner" for overklassen i Norge på 1970-tallet, til den norske stat i 1976 bestemte at utenlandske rettsløse mødre skulle overta den rollen og funksjonen.
Hva slags statsmakt er det egentlig venstresiden og de norske sosialistene har skapt og kan skryte av?
I all hemmelighet vedtok AP-regjerningen ved sosialdepartementet at utenlandske unge ugifte mødre skulle være "fødemaskiner" for norske adopsjonskåte som et salgs statlig velferdsgode for norske ektepar i Norge som var "plaget" av et "barneunderskudd". Staten skulle hjelpe til ved å utgi barna for Stortinget som "foreldreløse eller forlatte" og lage nye fødselsattester som viste at barnas fødeforeldre var de norske statsgodkjente barnekjøperne.
Det norske barne- og adopsjonsmarkedet eksploderte i årene fremover, og staten svarte med å gi 30.000 kroner i støtte til hvert gjennomført barnekjøp i 1990.
Staten bestemte at barna ikke bl født av en mor, men av "et land". Adoptertes rett til opplysninger fra departementet om hvem de utenlandske opprinnelige foreldrene var/er, ble begrenset av staten til å å få opplyst hvilket land man ble tatt fra.
.
Surrogati på sitt værste
Helt siden den kinesiske stat begynte å eksporere kinesiske barn til det vestlige barnemarkedet i 1988, har den norske stat og regjeringer godtatt at kinesiske mødre og fedre, skal ha funksjonen som surrogatforeldre til norske statsgodkjente barnekjøpere. Den norske stat har alltid dekket over dette surrogatiet ved å utgi dette som lovlig adopsjon og kalt dette bevisst feilaktig for "adopsjon". De kinesiske mødres barn i Norge utstyres med en norsk fødselsattest hvor det står at deres fødeforeldre er herr og fru Nordmann, selv om enhver idiot kan SE at det er en umulighet.
At de kinesiske mødrene og fedrene ikke har gitt sitt samtykke til verken å fungere som surrogatforeldre for nordmenn i Norge eller til noen adopsjon, har den norske stat, regjerning og statsrådet ikke villet bry seg om i det hele tatt: For disse har det viktige vært å ha et fungerende statlig velferdstilbud basert på utenlandske mødre og fedres rettslige barn. Norsk statlig barnebortføring i organiserte former.
Barna har den norske stat bevisst valgt å gjøre totalt rettsløse, dere egentlig utenlandske foreldre har den norske stat rett og slett SLETTET ut av saken og gjort til ikke-personer, og staten har gjort seg til ikke bare medvirker til grove kriminelle handlinger, men oppfordret til det, forsvart det og brukt alle former for myndighetsmisbruk i så måte. Også dokumentfalsk.
.
Surrogati-debatten i 2011 - et vannskille.
35 år etter at den norske stat og regjerning i all hemmelig innførte sitt statlige barnimportregime basert på barnebortføring, "fødemaskiner", illegale adopsjoner og organisert kriminalitet, klarer en enslig kvinne fra Røst å bryte den norske stats adopsjonsbedrageri ved å få adoptere et tvillingpar i India.
Kari Ann Volden klarer - riktignok ubevisst og mot sin vilje - å avdekke den norske stats surrogatibedrageri ved at sterke krefter i Norge reagerer sterkt og rett på staten behandling av Volden og tvillingene hun har adoptert etter ønske, vilje og samtykke fra de indiske foreldrene. Tvillingene er ikke født av/kommet fra India, men ut av kroppen til en gift indiske kvinne med navn, identitet og et ansikt på norsk TV. - Slik alle utenlandsfødte adopterte i Norge også skal ha gjort.
Ordet "barnhandel" blir i Norge for føste gang brukt i en norsk debatt ved anskaffelse av barn man selv ikke har født som mor. Et ord den norske stat og regjerning siden 1976 aldri har ville ha noen diskusjon og debatt om. Minst av alt departementet Tove G Smith, Bufdirs Morten Stephansen og regjerningens såkalte "adopsjonsutvalg". De statsgodkjente norske barnehandlerne med Øystein Gudim fortviler og gjør den ene avslørende dumheten etter den andre i debatter på sol.no og ved bruk av en advokat.
Debatten i 2011 skjer ved en riktig og nødvendig kobling mellom utenlandsk surrigati og utenlandsk bruk av mødre som fødemaskiner for norske statsgodkjente barnekjøpere som må vente mer enn 4 år på at en betalt barnehandel skal gå i orden.
.
Internett-debatter.
Statens informsjonsverden var helt annerledes da AP-regjeringen i 1976 vedtok å etablere en norskt barne- og adopsjonsmarkedet. Styrt og kontrollert av den norske stat selv.
Den norske stats barne- og familiepolitikk har siden 1945 vært en nasjonal skandale og skam, men ført ved at det norske folk fikk mulighet til fri informasjonsflyt via internett, har det vært mulig for Norge og ansvarlige nordmenn å demokratisere den norske stats barne-, familie- og adopsjonsregime fra et totalitært eneveldig til et regime under normal demokratisk kontroll.
Barne-, familie- og adopsjonsrett bør tas bort fra den norske stats hånd og overføres til et domstolsregime. Selvsagt vil ikke staten selv og dens godt betalte barnebyråkrater frivillig gi slipp på sine maktrevirer, sitt inntektsgrunnlag og sitt patetiske handlingsgrunnlag, men tiden bør i et vestlig demokratisk land være slutt på at en stat skal ha noen gudommelig makt over barn, gravide, fødende og de som blir foreldre på den naturlige måten.
I god norsk sosialistisk ånd har den norske stat med AP i spissen siden 1945 valg å sosialisere fødte barn i Norge og gjort staten til alle barns overforeldre. Ideen for dette er lett å se hvor kom fra. Det er ikke for ingen ting at venstresiden hyller begreper som "landsfader" og "landsmoder".
Jeg synes ikke om slike statsregimer og den slags politiske ledere som fritt og uten domstolskontroll skal fungere som overfar eller overmor - ikke til alle barn i Norge, men også i andre land.
Min mor het: Katharine Reise - uansett hva den norske stat måtte ha gjort i forhold til det. Jeg har aldri adoptert noen "far" ved navn Gerhardsen og heller ikke noen "mor" ved navn Brundtland, og kom ikke å fortell meg at slike personer skal fritt bestemme hva som er noe barns i Norges "beste".
.
Avskaff statens adopsjonsregime først!
En liten lovendring i adopsjonsloven er alt som skal til for at alle adopsjonssaker behandles av domstolen fremfor av norske statsansatte byråkrater som ynder å operere i hemmelighet og mest opptatt av sitt eget beste og løpe ærender for en overklasse som sikler etter underklassens barn.
Norske kvinner sluttet å fungere som "fødemskiner" for overklassen i Norge på 1970-tallet, til den norske stat i 1976 bestemte at utenlandske rettsløse mødre skulle overta den rollen og funksjonen.
Hva slags statsmakt er det egentlig venstresiden og de norske sosialistene har skapt og kan skryte av?
lørdag 9. juli 2011
Norsk lov tillater surrogatmødre!
Kanskje så er tilfellet?
Jeg skulle heller sett at min utenlandske mor hadde en surrogati-avtale med mine norske adoptanter!
Mitt engasjement for en adopsjonsløsning for Kari Ann Volden og tvillingene, har gitt meg en del nye synspunkter og perspektiver på surrogati og adopsjon. Jeg har tenkt gjennom det hele - og det er ikke lite - helt på nytt med en ny innfallsvinkel.
Har vært innom det meste om i en tankeboks inneholdende. Abort, adopsjon, surrogati og infertilitet.
Hva om min utenlandske mor var en surrogatmor?
Hva er egentlig en surrogatmor?
Hvem avgjør dette?
Hva bygger en slik avgjørelse på?
Å ta det enkle først:
Hvis min utenlandske mor var surrogatmor for ekteparet Johanssen i Norge, ville jeg syntes det var langt bedre og lettere å leve med enn som et rent adopsjonstilfelle. Ennå bedre om min norsk adoptivfars sæd var brukt for et slikt surrogati.
For ekteparet Johanssen ville nok en surrogatløsning vært å foretrekke, slik det selvsagt er for de fleste som ønsker seg noen ukjente foreldres barn. Enten foreldene er norske eller utenlandske.
Sålangt kan man si at foreldreskap direkte ved en surrogatavtale, er å foretrekke for barnet og adoptantene målt i forhold til ordinær adopsjon.
.
Så til det vanskelige: Hva er en surrogatmor?
Norsk lov tillater surrogatmødre!
En kvinne som bestemmer seg for å føde et barn for at andre skal bli barnets mor, er en surrogatmor.
En kvinne som avstår fra abort for at andre skal bli barnets mor, er en surrogatmor.
Morens valg som surrogatmor gir seg uttrykk i morens skriftlige og gyldige samtykke til adopsjon. - Skal man tillate å hoppe over adopsjonsmomentet?
Jeg skulle heller sett at min utenlandske mor hadde en surrogati-avtale med mine norske adoptanter!
Mitt engasjement for en adopsjonsløsning for Kari Ann Volden og tvillingene, har gitt meg en del nye synspunkter og perspektiver på surrogati og adopsjon. Jeg har tenkt gjennom det hele - og det er ikke lite - helt på nytt med en ny innfallsvinkel.
Har vært innom det meste om i en tankeboks inneholdende. Abort, adopsjon, surrogati og infertilitet.
Hva om min utenlandske mor var en surrogatmor?
Hva er egentlig en surrogatmor?
Hvem avgjør dette?
Hva bygger en slik avgjørelse på?
Å ta det enkle først:
Hvis min utenlandske mor var surrogatmor for ekteparet Johanssen i Norge, ville jeg syntes det var langt bedre og lettere å leve med enn som et rent adopsjonstilfelle. Ennå bedre om min norsk adoptivfars sæd var brukt for et slikt surrogati.
For ekteparet Johanssen ville nok en surrogatløsning vært å foretrekke, slik det selvsagt er for de fleste som ønsker seg noen ukjente foreldres barn. Enten foreldene er norske eller utenlandske.
Sålangt kan man si at foreldreskap direkte ved en surrogatavtale, er å foretrekke for barnet og adoptantene målt i forhold til ordinær adopsjon.
.
Så til det vanskelige: Hva er en surrogatmor?
Norsk lov tillater surrogatmødre!
En kvinne som bestemmer seg for å føde et barn for at andre skal bli barnets mor, er en surrogatmor.
En kvinne som avstår fra abort for at andre skal bli barnets mor, er en surrogatmor.
Morens valg som surrogatmor gir seg uttrykk i morens skriftlige og gyldige samtykke til adopsjon. - Skal man tillate å hoppe over adopsjonsmomentet?
fredag 8. juli 2011
SV's. Lysbakkens og Regjerningens adopsjon av nazistaten "Lebensborn"
Nazistatens adopsjonspraksis og -politikk ser ut til å ha overlevd i Norge i 70 år!
Hitlers famøse statlige Lebensborn-opplegg trodde man gikk i graven med både Hitler og nazistaten. En tysk sosialsistisk statsmakt om så på barn og foreldre som statens eiendom og derfor kunne gjør hva som helst med. Nazistaten var raskt ute med å misbruke det tyske adopsjonsinstituttet ved å skaffe seg kontroll over både lovverket og de tyske familiedomstolene.
Quisling og hans regjerning slapp villig inn nazistaten barne-, familie- og adopsjonspolitikk i Norge som resulterte i den norske varianten av Lebensborn: Norske kvinner skulle være surrogatmødre for tyske ekterpar i Riket. Norske kvinner ble av staten gjort til frivillige fødemaskiner og lokket med god "betaling" fra staten på forskjellig vis, statsbetalte surrogatmødre......
Man ønsket å ta kontroll over mor og barn for senere å bruke barna som erstatning for nedgang i antall tyske fødsler som følge av krigen. Etter Hitlers uttrykkelige ønske ble denne politikken i første omgang iverksatt kun i Norge og Nederland.
Det mest kjent surrogathjemmet i Norge lå like vest for Oslo. I Bærum og het Godt Haap. AP-regjerningen etter krigen brukte denne infrastrukturen etter krigen til å bli kvitt norske kvinners "tyskerunger". Mange av disse havnet som adoptere i Sverige uten at de svenske adoptivforeldrene fikk vite sannheten om barna og deres fødeforeldre. Det sørget den norske staten for.
Dette ble forløperen til den norske stats tvangsadopsjoner som Stortinget sluttet seg til i barnvernsloven av 1953. Dette resulterte i at Norge ble dømt for rettsstridig tvangsadopsjon av Den europeiske menneskerettsdomstolen som det eneste av de nordiske land på slutten av 1990-tallet.
.
Den norske regjerings "lebensborn-opplegg" anno 2011.
Den norske sosialistiske regjernings mål om å sikre homofile og gifte enkjønnede barn for adopsjon, ble en fiasko fordi det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ville ikke selge barn for adopjon til slike, selv om kjøperne var godkjent av den norske stat.
Hvordan skulle da de norske sosialistene kunne bruke adopjonsloven til denne velgergruppens beste og slik de hadde gitt politisk løfte om?
En statlig utnevnelse av en politidirektør og statens feilregistreringer i folkeregisteret av enkjønnede ektepars registrering av barn ga en mulighet ved å revitalisere Lebensbornkonseptet: La utenlandske surrogatmødre fungere som fødemaskiner for enkjønnede homofile gifte i Norge, ved å bruke statsmakten til å lage "adopsjoner" som passet for denne norske velgergruppen som jo urettferdig manglet barn å være foreldre til.
Nå hadde den samme norske sosialistiske statsmakten allerede i 1976 i all hemmelighet bestemt at utenlandske fargede mødres barn, skulle få være fødemaskiner for hetrofile gifte, forutsatt at de norske ekteparene fikk statens kjøpstillatelse. Det ble en lukrativ forretning for den norske barne- og adopsjonshandlerne, og gjorde Norge til et vestlig land med en statlig barneimportordning man ikke i Europa hadde sett siden den tyske nazistaten importerte barn fra okkuperte land for adopsjon i Riket.
Følges SV's, Lysbakkens og den rødgrønne regjeringens nåværende tanker og spor opp i handling, slik Lysbakken i juli 2011 har signalisert er regjeringens mål, vil den norske at snart ha etablert en ny barneimport- og adopsjonspraksis: Basert på utenlandske surrogatmødre.
Så lenge dette Lebensborns-prosjektet i den første fasen ikke foregår i Norge og norske kvinner er fødemaskiner, har Lysbakken på vegne av den norske stat og regjerning klart gitt uttrykk for at et slik opplegg er helt politisk greit og skal være noe det norske samfunn skal slutte opp om. Selv Hitlerstaten var klar over det tyske folk ikke ville akseptere slik adopsjonspraksis, og sørget derfor for at det tyske folk ikke fikk vite annet enn at "barna dere er tildelt, kan lovlig adopteres". - Hva annet skulle de tro?
Da barna som ble adoptert på denne måten, ble voksne og etterhvert oppdaget sannheten, ble de påført et voksenliv som for de fleste var et evigvarende helvete. - Slikt bryr ikke SV, Lysbakken og Stoltenberg seg om å ville vite noe om engang. For dem er det viktig å bruke/misbruke statens makt for å holde sine homofile velgere happy ved å gjøre disse til foreldre i strid med dagens norske lov, men basert på gammelt nazi-grums som tydelig har overlevd i visse norske kretser. Kretser som er historieløse og har det samme dårlige forhold til adopsjon som nazistaten, Fanco-staten, den kinesiske stat og en rekke korrupte udemokratiske statmakter i forskjellige "giverland" Norge finner sine utenlandske fødemaskiner for adopsjon.
Historiens ondskap vil alltid gjentas som følge av at "staten er et udyr". (Fritt etter Nietzsche)
Det er noe merkelig at Norge har en statsråd som er en slags "ubervater" for alle barn i Norge som mener han kan skalte og valte med unge mødres og fedres barn som han vil, og opptre som barn i Norge er statens eiendom og barn skal oppfostres til å bli gode tjenere av den norske sosialistiske statsmakten. Kanskje ikke unormalt for enhver form sosialistisk statsmakt?
.
Paradokset - sett i et barneperspektiv
Vurderer man den norske stats barneimport basert på utenlandske "fødemaskiner" som staten støtter med kr. 41.000 pr. kjøpt barn, og regjeringens ønsker om å sikre enkjønnede gifte barn for adopsjon ved bruk av utenlandske surrogatmødre/"fødemaskiner, må det bli kompliserte tokninger og vurderinger siden det internasjonle barnemarkedet ikke selger barn til enkjønnede ektepar.
Man må altså gjøre noen gruppeinndelinger:
(A). En vurdering hvor adoptantene er av samme kjønn som de som ble foreldre ved fødselen.
(B). En helt annen vurdering om adopantene IKKE er av samme kjønn som foreldrene til det fødte barnet.
Mye tyder på at alternativ (A) for barnets del er mer til gagn for barnet enn alternativ (B).
Begge alternativ er bedre enn det den norske stat skaper for utenlandske barn med sin barneimport for "adopsjon".
Jeg går ikke nærmere inn på det her, men det er vanskelig å se at et barn ulovlig kan skilles, stjeles og bortføres fra en kvinne som frivillig har stilt opp for noen eller en statsmakt eller et marked som surrogatmor. Barna slipper i alle fall mange slike vanskelige og vonde ubesvarte spørsmål, som er heftet ved det store flertallet av den norske stats "adopsjoner".
Paradoksalt kan man si at nazistatens Lebensborn i Norge var mer barne- og foreldrevennlig enn den norske stats organiserte barneimport for adopsjon av 1976. Også i forhold tilde brutale og krenkende adopsjonene den norske stat og samfunn påtvang unge norske kvinner etter krigen og frem til den dag i dag!
Det synes i dagens Norge å være noen som drømmer om innføring av surrogati i regi av den norske stat som ydes "gratis" til de den norske stat synes skal få ta nyte godt av en slik ordning. Kanskje noen i disse kretser ser for seg unge norske kvinner som statsgodkjene surrogatmødre, som kan sendes til utlandet for "å klekke" i all hemmelighet og komme tilbake til det norske samfunn med et statlig "studiebevis"?
SV, Lysbakken og Stoltenberg vil vel ikke la surrogati være en persolig og privat sak i Norge og for nordmenn?
- Det ville heller ikke nasjonalsosialisten Adolf Hitler, den kinesiske stat, Franco som lot politiske motstandere fungere som sine lakeirs surrogatmødre før han drepte de fleste av mødrene, og heller ikke korrupte diktatur-regimer som den norske stat ynder som "giverland" for norske statsgodkjente barnekjøpere og barnehandlere.
.
Hitlers famøse statlige Lebensborn-opplegg trodde man gikk i graven med både Hitler og nazistaten. En tysk sosialsistisk statsmakt om så på barn og foreldre som statens eiendom og derfor kunne gjør hva som helst med. Nazistaten var raskt ute med å misbruke det tyske adopsjonsinstituttet ved å skaffe seg kontroll over både lovverket og de tyske familiedomstolene.
Quisling og hans regjerning slapp villig inn nazistaten barne-, familie- og adopsjonspolitikk i Norge som resulterte i den norske varianten av Lebensborn: Norske kvinner skulle være surrogatmødre for tyske ekterpar i Riket. Norske kvinner ble av staten gjort til frivillige fødemaskiner og lokket med god "betaling" fra staten på forskjellig vis, statsbetalte surrogatmødre......
Man ønsket å ta kontroll over mor og barn for senere å bruke barna som erstatning for nedgang i antall tyske fødsler som følge av krigen. Etter Hitlers uttrykkelige ønske ble denne politikken i første omgang iverksatt kun i Norge og Nederland.
Det mest kjent surrogathjemmet i Norge lå like vest for Oslo. I Bærum og het Godt Haap. AP-regjerningen etter krigen brukte denne infrastrukturen etter krigen til å bli kvitt norske kvinners "tyskerunger". Mange av disse havnet som adoptere i Sverige uten at de svenske adoptivforeldrene fikk vite sannheten om barna og deres fødeforeldre. Det sørget den norske staten for.
Dette ble forløperen til den norske stats tvangsadopsjoner som Stortinget sluttet seg til i barnvernsloven av 1953. Dette resulterte i at Norge ble dømt for rettsstridig tvangsadopsjon av Den europeiske menneskerettsdomstolen som det eneste av de nordiske land på slutten av 1990-tallet.
.
Den norske regjerings "lebensborn-opplegg" anno 2011.
Den norske sosialistiske regjernings mål om å sikre homofile og gifte enkjønnede barn for adopsjon, ble en fiasko fordi det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ville ikke selge barn for adopjon til slike, selv om kjøperne var godkjent av den norske stat.
Hvordan skulle da de norske sosialistene kunne bruke adopjonsloven til denne velgergruppens beste og slik de hadde gitt politisk løfte om?
En statlig utnevnelse av en politidirektør og statens feilregistreringer i folkeregisteret av enkjønnede ektepars registrering av barn ga en mulighet ved å revitalisere Lebensbornkonseptet: La utenlandske surrogatmødre fungere som fødemaskiner for enkjønnede homofile gifte i Norge, ved å bruke statsmakten til å lage "adopsjoner" som passet for denne norske velgergruppen som jo urettferdig manglet barn å være foreldre til.
Nå hadde den samme norske sosialistiske statsmakten allerede i 1976 i all hemmelighet bestemt at utenlandske fargede mødres barn, skulle få være fødemaskiner for hetrofile gifte, forutsatt at de norske ekteparene fikk statens kjøpstillatelse. Det ble en lukrativ forretning for den norske barne- og adopsjonshandlerne, og gjorde Norge til et vestlig land med en statlig barneimportordning man ikke i Europa hadde sett siden den tyske nazistaten importerte barn fra okkuperte land for adopsjon i Riket.
Følges SV's, Lysbakkens og den rødgrønne regjeringens nåværende tanker og spor opp i handling, slik Lysbakken i juli 2011 har signalisert er regjeringens mål, vil den norske at snart ha etablert en ny barneimport- og adopsjonspraksis: Basert på utenlandske surrogatmødre.
Så lenge dette Lebensborns-prosjektet i den første fasen ikke foregår i Norge og norske kvinner er fødemaskiner, har Lysbakken på vegne av den norske stat og regjerning klart gitt uttrykk for at et slik opplegg er helt politisk greit og skal være noe det norske samfunn skal slutte opp om. Selv Hitlerstaten var klar over det tyske folk ikke ville akseptere slik adopsjonspraksis, og sørget derfor for at det tyske folk ikke fikk vite annet enn at "barna dere er tildelt, kan lovlig adopteres". - Hva annet skulle de tro?
Da barna som ble adoptert på denne måten, ble voksne og etterhvert oppdaget sannheten, ble de påført et voksenliv som for de fleste var et evigvarende helvete. - Slikt bryr ikke SV, Lysbakken og Stoltenberg seg om å ville vite noe om engang. For dem er det viktig å bruke/misbruke statens makt for å holde sine homofile velgere happy ved å gjøre disse til foreldre i strid med dagens norske lov, men basert på gammelt nazi-grums som tydelig har overlevd i visse norske kretser. Kretser som er historieløse og har det samme dårlige forhold til adopsjon som nazistaten, Fanco-staten, den kinesiske stat og en rekke korrupte udemokratiske statmakter i forskjellige "giverland" Norge finner sine utenlandske fødemaskiner for adopsjon.
Historiens ondskap vil alltid gjentas som følge av at "staten er et udyr". (Fritt etter Nietzsche)
Det er noe merkelig at Norge har en statsråd som er en slags "ubervater" for alle barn i Norge som mener han kan skalte og valte med unge mødres og fedres barn som han vil, og opptre som barn i Norge er statens eiendom og barn skal oppfostres til å bli gode tjenere av den norske sosialistiske statsmakten. Kanskje ikke unormalt for enhver form sosialistisk statsmakt?
.
Paradokset - sett i et barneperspektiv
Vurderer man den norske stats barneimport basert på utenlandske "fødemaskiner" som staten støtter med kr. 41.000 pr. kjøpt barn, og regjeringens ønsker om å sikre enkjønnede gifte barn for adopsjon ved bruk av utenlandske surrogatmødre/"fødemaskiner, må det bli kompliserte tokninger og vurderinger siden det internasjonle barnemarkedet ikke selger barn til enkjønnede ektepar.
Man må altså gjøre noen gruppeinndelinger:
(A). En vurdering hvor adoptantene er av samme kjønn som de som ble foreldre ved fødselen.
(B). En helt annen vurdering om adopantene IKKE er av samme kjønn som foreldrene til det fødte barnet.
Mye tyder på at alternativ (A) for barnets del er mer til gagn for barnet enn alternativ (B).
Begge alternativ er bedre enn det den norske stat skaper for utenlandske barn med sin barneimport for "adopsjon".
Jeg går ikke nærmere inn på det her, men det er vanskelig å se at et barn ulovlig kan skilles, stjeles og bortføres fra en kvinne som frivillig har stilt opp for noen eller en statsmakt eller et marked som surrogatmor. Barna slipper i alle fall mange slike vanskelige og vonde ubesvarte spørsmål, som er heftet ved det store flertallet av den norske stats "adopsjoner".
Paradoksalt kan man si at nazistatens Lebensborn i Norge var mer barne- og foreldrevennlig enn den norske stats organiserte barneimport for adopsjon av 1976. Også i forhold tilde brutale og krenkende adopsjonene den norske stat og samfunn påtvang unge norske kvinner etter krigen og frem til den dag i dag!
Det synes i dagens Norge å være noen som drømmer om innføring av surrogati i regi av den norske stat som ydes "gratis" til de den norske stat synes skal få ta nyte godt av en slik ordning. Kanskje noen i disse kretser ser for seg unge norske kvinner som statsgodkjene surrogatmødre, som kan sendes til utlandet for "å klekke" i all hemmelighet og komme tilbake til det norske samfunn med et statlig "studiebevis"?
SV, Lysbakken og Stoltenberg vil vel ikke la surrogati være en persolig og privat sak i Norge og for nordmenn?
- Det ville heller ikke nasjonalsosialisten Adolf Hitler, den kinesiske stat, Franco som lot politiske motstandere fungere som sine lakeirs surrogatmødre før han drepte de fleste av mødrene, og heller ikke korrupte diktatur-regimer som den norske stat ynder som "giverland" for norske statsgodkjente barnekjøpere og barnehandlere.
.
onsdag 6. juli 2011
Adopsjon og surrogati - en side av samme sak.
Når skal en kvinne avtale å skille seg fra sitt barn?
Adopsjonsloven er klar på at en mor kan ikke gyldig avtale å skille seg fra sitt barn for adopsjon før barnet er blitt 8 uker gamle. Den europeiske adopsjonskonvensjonen sier 6 uker. Først da kan moren forplikte seg til å overdra sitt barn til andre i form av adopsjon.
Tilhengerne av surrogati, vil at en kvinne skal forplikte seg til å skille seg fra et kommende barn FØR det engang er unnfanget! Er det nødvendig i Norge`nå alle foreldre har adopsjonsrett?
I forhold til de statsgodkjente kjøpsadopsjonene staten lar nordmenn kjøpe seg i det internasjonale barne- og adopsjonmarkedet, er nok surrogati en langt bedre og human løsning. Så lenge den norske stat tillater og støtter nordmenns kjøp av utenlandske foreldres barn for adopsjon, bør vel den samme stat og regjering gå inn for at nordmenn skal kunne bli foreldre til barn på basis av en surrogat-avtale.
Debatten om surrogati settes heldigvis i sammeheng med de statsgodkjente barnekjøpene, staten betaler over 40.000 pr barn for med skattebetalernes penger. Kanskje ender det hele med at det blir slutt på norsk statlig barnehandel med barn for adopsjon, og staten heller støtter og betaler for en løsning basert på surrogati?
Det må vel være et fremskritt?
.
Kjøpsadopsjonene - bygget på en norsk surrogati-holdning?
Helt siden de familierettslige adopsjonsinsituttet ble innført i Norge i 1917, har mange som har villet adoptere et barn sett på adopsjon om en slags surrogati-løsning. Gifte kvinner og ektepar har i mange tilfeller valgt bort eller vært tvunget til å finne seg i at ekteskapet ble barnløst. En del gifte kvinner tålte ikke en graviditet og barnefødsel, mens andre slet med infertilitet. - Adopsjon ga grobunn for tanken om la en annen og helst ukjent kvinne føde barnet for dem, og synet på bortadopterende nyblitte mødre ble omtrent som synet på en surrogatmor for svært mange norske adoptanter.
Når så adopsjon i Norge lenge fungerte som en slags "etterfødselabort" for de uønskede gravide kvinnene, fikk adopsjonen i Norge i stor utstrekning preg av en norsk surrogati-ordning; basert på adopsjonsloven.
Da norske kvinner i Norge i løpet av 70-tallet ikke lengre fylte rollen og funksjonen som surrogatmødre, fant noen på at utenlandske mødre kunne ha en slik rolle ved å gjøres til anonyme "fødemaskiner" for nordmenn som hadde alt - bortsett fra ekteskap med barn.
Man kunne bestille et barn, få seg levert barnet på Fornebu og behøvde ikke ofre de utenlandske fødemaskinene en tanke. En kynisk virksomhet utviklet seg i Norge med statens hjelp fra 1976. "Internasjonale adopsjoner" ble i realiteten bygget på en særnorsk form for surrogati, men fremstilt som ordinære adopsjoner; hvilket disse kjøpsadopsjonene absolutt ikke var.
Adopsjonsloven er klar på at en mor kan ikke gyldig avtale å skille seg fra sitt barn for adopsjon før barnet er blitt 8 uker gamle. Den europeiske adopsjonskonvensjonen sier 6 uker. Først da kan moren forplikte seg til å overdra sitt barn til andre i form av adopsjon.
Tilhengerne av surrogati, vil at en kvinne skal forplikte seg til å skille seg fra et kommende barn FØR det engang er unnfanget! Er det nødvendig i Norge`nå alle foreldre har adopsjonsrett?
I forhold til de statsgodkjente kjøpsadopsjonene staten lar nordmenn kjøpe seg i det internasjonale barne- og adopsjonmarkedet, er nok surrogati en langt bedre og human løsning. Så lenge den norske stat tillater og støtter nordmenns kjøp av utenlandske foreldres barn for adopsjon, bør vel den samme stat og regjering gå inn for at nordmenn skal kunne bli foreldre til barn på basis av en surrogat-avtale.
Debatten om surrogati settes heldigvis i sammeheng med de statsgodkjente barnekjøpene, staten betaler over 40.000 pr barn for med skattebetalernes penger. Kanskje ender det hele med at det blir slutt på norsk statlig barnehandel med barn for adopsjon, og staten heller støtter og betaler for en løsning basert på surrogati?
Det må vel være et fremskritt?
.
Kjøpsadopsjonene - bygget på en norsk surrogati-holdning?
Helt siden de familierettslige adopsjonsinsituttet ble innført i Norge i 1917, har mange som har villet adoptere et barn sett på adopsjon om en slags surrogati-løsning. Gifte kvinner og ektepar har i mange tilfeller valgt bort eller vært tvunget til å finne seg i at ekteskapet ble barnløst. En del gifte kvinner tålte ikke en graviditet og barnefødsel, mens andre slet med infertilitet. - Adopsjon ga grobunn for tanken om la en annen og helst ukjent kvinne føde barnet for dem, og synet på bortadopterende nyblitte mødre ble omtrent som synet på en surrogatmor for svært mange norske adoptanter.
Når så adopsjon i Norge lenge fungerte som en slags "etterfødselabort" for de uønskede gravide kvinnene, fikk adopsjonen i Norge i stor utstrekning preg av en norsk surrogati-ordning; basert på adopsjonsloven.
Da norske kvinner i Norge i løpet av 70-tallet ikke lengre fylte rollen og funksjonen som surrogatmødre, fant noen på at utenlandske mødre kunne ha en slik rolle ved å gjøres til anonyme "fødemaskiner" for nordmenn som hadde alt - bortsett fra ekteskap med barn.
Man kunne bestille et barn, få seg levert barnet på Fornebu og behøvde ikke ofre de utenlandske fødemaskinene en tanke. En kynisk virksomhet utviklet seg i Norge med statens hjelp fra 1976. "Internasjonale adopsjoner" ble i realiteten bygget på en særnorsk form for surrogati, men fremstilt som ordinære adopsjoner; hvilket disse kjøpsadopsjonene absolutt ikke var.
søndag 3. juli 2011
Twitter for kunnskap om adopsjon
Jeg er blitt Twitter-bruker!
Å få tilgang til stoff om adopsjon på det internasjonale plan, var ikke enkelt før internett kom til. Internett har de senere å avdekket sider ved et internasjonale barne- og adopsjonmarkedet som dette markedet så enkelt klarte å holde skjult på grunn av manglende innsynsmuligher og åpenhet. Aktørene hadde pengemakt til å drive både propaganda og markedsføring som i all hovedsak har vist seg å være av den falske og kynisk profittmotiverte sorten.
Tilkomsten av Twitter har åpnet for tilgang til kritiske krefter blant bevisste og kunnskapsrike voksne adopterte rundt om i verden, dyp innsikt i hva som faktisk rører seg hos foreldre som påstå å ha "bortadoptert sitt barn", voksne adopterte som har oppdaget sannheten og ikke minst hva som rører seg i hodene til presse- og mediafolk som i alle år har vært solide norske kunder av dette barnemarkedet.
Twitter har gitt meg ny, bedre og raskere rapporter om hva som skjer på det internasjonale barnemarkedet, og langt større mulighet til bedre og kraftigere innsats mot den norske barnehandelsvirksomheten.
.
Det internasjonale barnemarkedet for "adopsjon" er under solid angrep.
Flere og sterkere krefter mot dette famøse barnemarkedet vokser frem. Så sterke er kreftene at markedet angripes i stigende grad av både presse og media verden rundt. Et eksempel er Syd-Koreas politiske oppgjør med sin korruptbaserte barne-eksport av 220.000 koreanske mødres barn til kjøpevillige i vesten.
Til og med krefter i Kina har kommet frem med avløringer som bekrefter det som er hevdet fra opplyste som meg selv. Myndighetene i det korrupte Etiopia må bøye seg.
Det blir stadig mer vanskelig for politikere i den vestlige verden å holde sin hoder "stukket i sanden" for sin skammelige holdning til dette barnemarkedet, selv om norsk politikker nok vil være de aller siste som vil dra hodet opp av sanden og innse en virkelighet de selv har vært med å skape.
.
Bedre hjelp og støtte for de som lider under den norske stats adopsjonsregime
Twitter gi mer muligheten til å gi mer bedre muligheter til å bistå alle som på en eller annen måte er blitt eller står i fare for å bli offer for den norske stats adopsjonsregime. Jeg får også en bedre mulighet til å hjelpe de som har rett til en norske offentlig anerkjennelse til en adopsjon enn tidligere.
Morsomt er det at Twitter hjelper til med å få avslørt pressefolks tøv om adopsjon, surrogatmødre og barnehandel.
Nye muligheter kommer til og snart vil også de nye mulighetene bli åpne og tilgjengelige for alle de utenlandske mødre og foreldre som har mistet et barn eller to til kyniske norske- og utenlandske barnehandlere. Hva det kan og må føre til, kan bare fantasien sette en grense for.
Rettferdighet og adopsjon
Ofre for den norske stats adopsjonsregime har rett til rettferdighet, men det kan ta mange år for et illegalt adoptert og bortført barn og dets utenlandske foreldre å få en slik rettferdighet. - Slik skal det ikke være.
Den norske stats adopsjons- og barnehandelregime var ikke klar over da de begynte med den norske famøse barneimporten at den teknologiske utviklingen skulle bli dem til noen trussel og fare. Det var heller ikke diktatorene i en del araberstater da de etablerte sine regimer.
Internett siker informasjon som bidrar til overgep mot mødre og barn!
Det skal vi vel være glade for?
Å få tilgang til stoff om adopsjon på det internasjonale plan, var ikke enkelt før internett kom til. Internett har de senere å avdekket sider ved et internasjonale barne- og adopsjonmarkedet som dette markedet så enkelt klarte å holde skjult på grunn av manglende innsynsmuligher og åpenhet. Aktørene hadde pengemakt til å drive både propaganda og markedsføring som i all hovedsak har vist seg å være av den falske og kynisk profittmotiverte sorten.
Tilkomsten av Twitter har åpnet for tilgang til kritiske krefter blant bevisste og kunnskapsrike voksne adopterte rundt om i verden, dyp innsikt i hva som faktisk rører seg hos foreldre som påstå å ha "bortadoptert sitt barn", voksne adopterte som har oppdaget sannheten og ikke minst hva som rører seg i hodene til presse- og mediafolk som i alle år har vært solide norske kunder av dette barnemarkedet.
Twitter har gitt meg ny, bedre og raskere rapporter om hva som skjer på det internasjonale barnemarkedet, og langt større mulighet til bedre og kraftigere innsats mot den norske barnehandelsvirksomheten.
.
Det internasjonale barnemarkedet for "adopsjon" er under solid angrep.
Flere og sterkere krefter mot dette famøse barnemarkedet vokser frem. Så sterke er kreftene at markedet angripes i stigende grad av både presse og media verden rundt. Et eksempel er Syd-Koreas politiske oppgjør med sin korruptbaserte barne-eksport av 220.000 koreanske mødres barn til kjøpevillige i vesten.
Til og med krefter i Kina har kommet frem med avløringer som bekrefter det som er hevdet fra opplyste som meg selv. Myndighetene i det korrupte Etiopia må bøye seg.
Det blir stadig mer vanskelig for politikere i den vestlige verden å holde sin hoder "stukket i sanden" for sin skammelige holdning til dette barnemarkedet, selv om norsk politikker nok vil være de aller siste som vil dra hodet opp av sanden og innse en virkelighet de selv har vært med å skape.
.
Bedre hjelp og støtte for de som lider under den norske stats adopsjonsregime
Twitter gi mer muligheten til å gi mer bedre muligheter til å bistå alle som på en eller annen måte er blitt eller står i fare for å bli offer for den norske stats adopsjonsregime. Jeg får også en bedre mulighet til å hjelpe de som har rett til en norske offentlig anerkjennelse til en adopsjon enn tidligere.
Morsomt er det at Twitter hjelper til med å få avslørt pressefolks tøv om adopsjon, surrogatmødre og barnehandel.
Nye muligheter kommer til og snart vil også de nye mulighetene bli åpne og tilgjengelige for alle de utenlandske mødre og foreldre som har mistet et barn eller to til kyniske norske- og utenlandske barnehandlere. Hva det kan og må føre til, kan bare fantasien sette en grense for.
Rettferdighet og adopsjon
Ofre for den norske stats adopsjonsregime har rett til rettferdighet, men det kan ta mange år for et illegalt adoptert og bortført barn og dets utenlandske foreldre å få en slik rettferdighet. - Slik skal det ikke være.
Den norske stats adopsjons- og barnehandelregime var ikke klar over da de begynte med den norske famøse barneimporten at den teknologiske utviklingen skulle bli dem til noen trussel og fare. Det var heller ikke diktatorene i en del araberstater da de etablerte sine regimer.
Internett siker informasjon som bidrar til overgep mot mødre og barn!
Det skal vi vel være glade for?
fredag 1. juli 2011
Telefon om adopsjonsseier!
Staten vil anerkjenne ekteparet Sikanders adopsjon!
Snart 4 år etter at ekteparet Sikander i Halden adopterte en gutt direkte fra et pakistansk ektepar for snart 4 år siden, får jeg en telefon fra en opprømt, glad og stolt adoptivfar: Ejaz Sikander. Han forteller at advokaten har fått melding om at departementet vil gi adopsjonen norsk anerkjennelse etter en famøs "saksbehandling" på tre og et halvt år (3,5 år).
Gutten har så og si hele sitt liv ikke kjent andre foreldre enn ekteparet Sikander. En gutt som i Norge kunne lært å snakke norsk direkte, må nå i en alder av snart 4 år lære seg det som skulle vært hans morsmål. En gutt som har levde med sin adoptivfar i Norge, mens han selv har levd med sin adoptivmor i Pakistan, fordi den norske stat gjorde det slik. Av hensyn til "barnets beste", eller.......hvorfor?
Et mareritt og en tragedie går mot sn slutt.
Adoptivfaren, den norske statsborgeren av pakistansk opprinnelse, har nå fått vite at den snart 4 år gamle adoptivfamilien kan leve og bo i Norge og Halden som alle andre nordmenn som har blitt adoptivforeldre til et utenlandsk barn. Tiden med kone og adoptivsønn i Pakistan og ektemann alene i Halden, går mot sin forhåpentlige slutt. Tiden med et splitret ektepar og adoptivfamilie ser ut til å gå mot sin slutt. - Snart 4 år etter at den norske stat sørget for det.....
En grusom og tragisk familietragedie ser ut til å gå mot sin ende. Raskt må man forvente.
Denne store gledens dag ka aldri gjøre godt igjen det den norske stat hr påført dette ekteparet og deres adopterte sønn av plager og lidelser i over 3 år. At Ejaz Sikander i det hele tatt har klart å holde seg oppreist og oppfylt sitt forsørgeransvar for kone og adoptivsønn, er en prestasjon den norske stat aldri - aldri - har krevde av noe norske adoptanter i Norge siden 1917.
Snart få vi se en lykkelig og samlet familie blant oss i Norge og i Halden. En adoptivfamilie slik et pakistansk uheldig ektepart ønsket, ville og samtykket til for sin nyfødte sønn. Et ønske, en vilje og et samtykke den norske stat valgte å neglisjere, ikke respektere og krenke av grunner og motiver som neppe gjør seg på trykk eller uttalt i det hele tatt.
Jeg ønsker den nyeste norske anerkjente adopsjonen all mulig lykke til på den videre veien og et berikende liv i Norge. En mer riktig og bedre adopsjon enn den som ble skapt høsten 2007 i Pakistan, skal man lete lenge etter..........
Kan et pakistanskfødt barn få noen bedre adopsjon,adoptivforeldre og matching enn dette?
Kan nordmenn i Norge bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn på en bedre måte og mer til gang for et utenlandsk barn enn dette?
Hvorfor norske myndigheter valgte å gjøre som de gjorde i nesten 4 år overfor denne adoptivfamilien, vil nok statens myndigheter aldri gi noen riktig forklaring på fra statens side. Kanskje det faktisk er best slik........for den norske stats skyld.
Snart 4 år etter at ekteparet Sikander i Halden adopterte en gutt direkte fra et pakistansk ektepar for snart 4 år siden, får jeg en telefon fra en opprømt, glad og stolt adoptivfar: Ejaz Sikander. Han forteller at advokaten har fått melding om at departementet vil gi adopsjonen norsk anerkjennelse etter en famøs "saksbehandling" på tre og et halvt år (3,5 år).
Gutten har så og si hele sitt liv ikke kjent andre foreldre enn ekteparet Sikander. En gutt som i Norge kunne lært å snakke norsk direkte, må nå i en alder av snart 4 år lære seg det som skulle vært hans morsmål. En gutt som har levde med sin adoptivfar i Norge, mens han selv har levd med sin adoptivmor i Pakistan, fordi den norske stat gjorde det slik. Av hensyn til "barnets beste", eller.......hvorfor?
Et mareritt og en tragedie går mot sn slutt.
Adoptivfaren, den norske statsborgeren av pakistansk opprinnelse, har nå fått vite at den snart 4 år gamle adoptivfamilien kan leve og bo i Norge og Halden som alle andre nordmenn som har blitt adoptivforeldre til et utenlandsk barn. Tiden med kone og adoptivsønn i Pakistan og ektemann alene i Halden, går mot sin forhåpentlige slutt. Tiden med et splitret ektepar og adoptivfamilie ser ut til å gå mot sin slutt. - Snart 4 år etter at den norske stat sørget for det.....
En grusom og tragisk familietragedie ser ut til å gå mot sin ende. Raskt må man forvente.
Denne store gledens dag ka aldri gjøre godt igjen det den norske stat hr påført dette ekteparet og deres adopterte sønn av plager og lidelser i over 3 år. At Ejaz Sikander i det hele tatt har klart å holde seg oppreist og oppfylt sitt forsørgeransvar for kone og adoptivsønn, er en prestasjon den norske stat aldri - aldri - har krevde av noe norske adoptanter i Norge siden 1917.
Snart få vi se en lykkelig og samlet familie blant oss i Norge og i Halden. En adoptivfamilie slik et pakistansk uheldig ektepart ønsket, ville og samtykket til for sin nyfødte sønn. Et ønske, en vilje og et samtykke den norske stat valgte å neglisjere, ikke respektere og krenke av grunner og motiver som neppe gjør seg på trykk eller uttalt i det hele tatt.
Jeg ønsker den nyeste norske anerkjente adopsjonen all mulig lykke til på den videre veien og et berikende liv i Norge. En mer riktig og bedre adopsjon enn den som ble skapt høsten 2007 i Pakistan, skal man lete lenge etter..........
Kan et pakistanskfødt barn få noen bedre adopsjon,adoptivforeldre og matching enn dette?
Kan nordmenn i Norge bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn på en bedre måte og mer til gang for et utenlandsk barn enn dette?
Hvorfor norske myndigheter valgte å gjøre som de gjorde i nesten 4 år overfor denne adoptivfamilien, vil nok statens myndigheter aldri gi noen riktig forklaring på fra statens side. Kanskje det faktisk er best slik........for den norske stats skyld.
torsdag 23. juni 2011
Markedsføring av anskaffelse av eldre barn.
Det norske barne-og adopsjonsmarkedet fornekter seg ikke,,,,,,,
Statens barneimportsystem har problemer med å dekke etterspørselen etter utenlandske fargede mødres/foreldres nyfødte eller babier. For at de norske statsgodkjente barnehandlerne skal kunne fortsette å kunne leve av denne trafikken, forsøker de nå å markedsføre anskaffelse av eldre barn.
Norsk erfaring med adopsjon av eldre barn er kun forbundet med tvangsadopsjoner etter barnevernsloven eller halv-adopsjoner/stebarnsadopsjoner. Norge har så og si ingen erfaring med hel-adopsjon av eldre barn direkte etter adopsjonsloven. Å bruke utenlandske fargede barn som prøvekaniner for noe slikt, vitner om at man ikke i Norge er opptatt av barnets beste ved adopsjon av barn med utenlandsk opprinnelse. Stort sett fargede barn.
De norske barnehandlerne har valgt å bruke synspunktene til den svenske Lotta Bjurel som ble adoptivmor til et fremmedspråkelig utenlandsk barn på 6 år. Jeg var selv i samme alder da ekteparet Johanssen fikk staten bevilling til adopjson, og jeg har møtt og snakket med godt voksne utenlandsfødte adopterte i Norge som var opptil 8 år gamle da de havnet i Norge for adopsjon på 50-tallet. At jeg skulle være mindre kvalifisert til å ha gode og riktige synspunkter på dette enn denne Bjurel, er det intet som tyder på.
Lotta Bjurel utmerker seg ved å ha vært og fremdeles er en ukritisk adopsjonstilhenger og tilhenger av import av utenlandske foreldres barn for adopsjon i Norge. Slikt må jo virke inn på hennes synspunkter og skriverier. Det er vel lite profesjonelt å bruke denne Brurel til markedsføring og propaganda for at nordmenn skal sikre norske barne- og adopsjonshandlere kunder?
Jeg har ikke fått studert, tolket og vurdert hva denne Bjurel serverer og står for, men jeg skal komme tilbake med en anmeldelse av hennes skrifter, slik de er publisert av de norske barne- og adopsjonshandlerne.
Det skal bli interessant og morsomt, vil jeg tro.
I farten minnes jeg noe jeg har fått kjennskap til:
Jeg minnes en norsk adoptivmor som hadde adoptert et eldre barn. Barnet ville ikke spise poteter, men spiste gladelig skallet til de skrelte potetene.
En annen norsk adoptivmor til et eldre adoptert barn, fortalte barnet måtte har mye støy i huset for å kunne sove om natten. Dette ble oppdaget ved at barnet nektet å ligge på rommet sitt for å sove, men la seg på gulvet i stuen hvor det sov godt - til det ble stille i huset utpå natten.
En annen adoptivmor fortalte at det eldre barnet var nesten døv og at det ble oppdaget først mange måneder etter at barnet hadde flyttet inn hos ekteparet.
En annen kunne rapportere at det eldre barnet reagerte med forskrekkelse når noen klappet i hendene! Det tok lang tid før barnet sluttet å reagere negativt på applaus.
De langt mer alvorlige forholdene tar for mye plass å skrive om........
Statens barneimportsystem har problemer med å dekke etterspørselen etter utenlandske fargede mødres/foreldres nyfødte eller babier. For at de norske statsgodkjente barnehandlerne skal kunne fortsette å kunne leve av denne trafikken, forsøker de nå å markedsføre anskaffelse av eldre barn.
Norsk erfaring med adopsjon av eldre barn er kun forbundet med tvangsadopsjoner etter barnevernsloven eller halv-adopsjoner/stebarnsadopsjoner. Norge har så og si ingen erfaring med hel-adopsjon av eldre barn direkte etter adopsjonsloven. Å bruke utenlandske fargede barn som prøvekaniner for noe slikt, vitner om at man ikke i Norge er opptatt av barnets beste ved adopsjon av barn med utenlandsk opprinnelse. Stort sett fargede barn.
De norske barnehandlerne har valgt å bruke synspunktene til den svenske Lotta Bjurel som ble adoptivmor til et fremmedspråkelig utenlandsk barn på 6 år. Jeg var selv i samme alder da ekteparet Johanssen fikk staten bevilling til adopjson, og jeg har møtt og snakket med godt voksne utenlandsfødte adopterte i Norge som var opptil 8 år gamle da de havnet i Norge for adopsjon på 50-tallet. At jeg skulle være mindre kvalifisert til å ha gode og riktige synspunkter på dette enn denne Bjurel, er det intet som tyder på.
Lotta Bjurel utmerker seg ved å ha vært og fremdeles er en ukritisk adopsjonstilhenger og tilhenger av import av utenlandske foreldres barn for adopsjon i Norge. Slikt må jo virke inn på hennes synspunkter og skriverier. Det er vel lite profesjonelt å bruke denne Brurel til markedsføring og propaganda for at nordmenn skal sikre norske barne- og adopsjonshandlere kunder?
Jeg har ikke fått studert, tolket og vurdert hva denne Bjurel serverer og står for, men jeg skal komme tilbake med en anmeldelse av hennes skrifter, slik de er publisert av de norske barne- og adopsjonshandlerne.
Det skal bli interessant og morsomt, vil jeg tro.
I farten minnes jeg noe jeg har fått kjennskap til:
Jeg minnes en norsk adoptivmor som hadde adoptert et eldre barn. Barnet ville ikke spise poteter, men spiste gladelig skallet til de skrelte potetene.
En annen norsk adoptivmor til et eldre adoptert barn, fortalte barnet måtte har mye støy i huset for å kunne sove om natten. Dette ble oppdaget ved at barnet nektet å ligge på rommet sitt for å sove, men la seg på gulvet i stuen hvor det sov godt - til det ble stille i huset utpå natten.
En annen adoptivmor fortalte at det eldre barnet var nesten døv og at det ble oppdaget først mange måneder etter at barnet hadde flyttet inn hos ekteparet.
En annen kunne rapportere at det eldre barnet reagerte med forskrekkelse når noen klappet i hendene! Det tok lang tid før barnet sluttet å reagere negativt på applaus.
De langt mer alvorlige forholdene tar for mye plass å skrive om........
torsdag 16. juni 2011
Finnes det adopsjonstilhengere i Norge?
Hva er en norsk "adopsjonstilhenger"?
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være den mor og/eller far som vil bruke sin rett til å bortadoptere sitt barn. Altså: Blant norske foreldre er det i dag veldig få "adopsjonstilhengere".
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en som avstår fra abort og heller velge å bruke sin adopsjonsrett når barnet er født. 15.700 aborter i 2010 vitner om få adopsjonstilhengere blant gravideblitte.
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en som respekterer en mor og/eller fars ønske om å gjøre vedkommende til adoptanter til sitt barn. - Det synes det å være ganske mange av selv om antallet adopsjoner på det grunnlaget er særdeles lite i dagens Norge.
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en lovlig adoptert som finner adopsjonen riktig og godt forankret i seg selv, hos de opprinnelige foreldrene og adoptivforeldrene. Det finnes heldigvis mange slike adopterte i Norge blant de som er blitt adoptert uten påvirkning av noe barne- og adopsjonsmarked.
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være de som personlig er blitt berørt av en adopsjon på opprinnelsessiden eller adoptantsiden og føler at adopsjonen har vært riktig og verdifull for alle andre berørte. Det finnes heldigvis mange slike adopsjonstilhengere i Norge blant de som er blitt berørt av en adopsjon uten påvirkning av noe barne- og adopsjonsmarkedet.
.
Falske og farlige "adopsjonstilhengere"
Jeg tenkte å synliggjøre disse, men har kommet til at det egentlig ikke er så nødvendig. Det er nok å nevne de i staten og statens barneimportsystem som lever av "adopsjon" og et barne- og adopsjonsmarked; samt de som vil anskaffe seg et barn på dette barnemarkedet.
I realiteten er de fremståtte "adopsjonstilhengerne" i Norge ikke reelle adopsjonstilhengere, men rett og slett tilhengere av et barne- og adopsjonsmarked - uansett om det produserer lovlige adopsjoner eller ikke, og heller ikke om markedet er basert på adopsjonsrasime og/eller adopsjonskriminalitet.
Det fantastiske er jo at denne gruppen "adopjsonstilhengere" er organisert!
.
Jeg er en ekte adopsjonstilhenger og lider faktisk under eksistensen av de organiserte falske og farlige "adopsjonstilhengerne" i Norge. De forsøpler mitt liv, min adopsjon og det livsgrunnlaget som ble skapt for meg av ekte adopsjonstilhengere i Norge og utlandet!
All ære og respekt til de tusenvis av ekte adopsjonstilhengere i Norge!
De tause, usynlige, uselviske, ansvarlige og med høy standard på et etiske og moralske plan!
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være den mor og/eller far som vil bruke sin rett til å bortadoptere sitt barn. Altså: Blant norske foreldre er det i dag veldig få "adopsjonstilhengere".
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en som avstår fra abort og heller velge å bruke sin adopsjonsrett når barnet er født. 15.700 aborter i 2010 vitner om få adopsjonstilhengere blant gravideblitte.
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en som respekterer en mor og/eller fars ønske om å gjøre vedkommende til adoptanter til sitt barn. - Det synes det å være ganske mange av selv om antallet adopsjoner på det grunnlaget er særdeles lite i dagens Norge.
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være en lovlig adoptert som finner adopsjonen riktig og godt forankret i seg selv, hos de opprinnelige foreldrene og adoptivforeldrene. Det finnes heldigvis mange slike adopterte i Norge blant de som er blitt adoptert uten påvirkning av noe barne- og adopsjonsmarked.
En ekte norsk adopsjonstilhenger må være de som personlig er blitt berørt av en adopsjon på opprinnelsessiden eller adoptantsiden og føler at adopsjonen har vært riktig og verdifull for alle andre berørte. Det finnes heldigvis mange slike adopsjonstilhengere i Norge blant de som er blitt berørt av en adopsjon uten påvirkning av noe barne- og adopsjonsmarkedet.
.
Falske og farlige "adopsjonstilhengere"
Jeg tenkte å synliggjøre disse, men har kommet til at det egentlig ikke er så nødvendig. Det er nok å nevne de i staten og statens barneimportsystem som lever av "adopsjon" og et barne- og adopsjonsmarked; samt de som vil anskaffe seg et barn på dette barnemarkedet.
I realiteten er de fremståtte "adopsjonstilhengerne" i Norge ikke reelle adopsjonstilhengere, men rett og slett tilhengere av et barne- og adopsjonsmarked - uansett om det produserer lovlige adopsjoner eller ikke, og heller ikke om markedet er basert på adopsjonsrasime og/eller adopsjonskriminalitet.
Det fantastiske er jo at denne gruppen "adopjsonstilhengere" er organisert!
.
Jeg er en ekte adopsjonstilhenger og lider faktisk under eksistensen av de organiserte falske og farlige "adopsjonstilhengerne" i Norge. De forsøpler mitt liv, min adopsjon og det livsgrunnlaget som ble skapt for meg av ekte adopsjonstilhengere i Norge og utlandet!
All ære og respekt til de tusenvis av ekte adopsjonstilhengere i Norge!
De tause, usynlige, uselviske, ansvarlige og med høy standard på et etiske og moralske plan!
tirsdag 14. juni 2011
Må adopsjon være en kvinnegreie?
Ville vi hatt et internasjonalt barne- og adopsjonsmarkedet om adopsjon i vesten var en kvinnegreie?
Leser man stoff om adopsjon, så blir en fort slått av fraværet av mannlig innslag. I Norge er det kvinner er skribenter, det er kvinner som "skal adoptere" som står frem, det er kvinner som er "adopsjonsforskere" og på nettet er det kvinnlige adopterte som dominerer.
Når det kommer til norske barne- og adopsjonshandlere i media, er de menn: Ketil Lehland i årtier og SV-mannen Øystein Gudim som ivrig etterfølger. Bare "lille" InorAdopt har kvinnlige frontfigur. De utenlandske aktørene i dette markedet er kvinner; kvinner som driver barnehjem og kvinner som vil redde barn fra sine mødre og/eller fedre på forskjellig vis.
Når en gift kvinne opplever at ekteskapet ikke blir det det var tenkt til: En familie med barn, så synes det klart at kvinnen har pushet på for adopsjon. Ektemannen vil gjøre sin hustru lykkelig, jatter med og skaffer pengene - ganske ofte skjer dette motvillig.
Den vestlige verden etter krigen hvor alt kunne designes og kjøpes, var det ganske naturlig at barn i den tredje verden var noe som man forsøkte å skaffe seg med vestens pengemakt. Pengebasert lykke var drivkraften i den vestlige vekstøkononomi. Nietzsche talte om vestens nihilisme og synes å ha fått bekreftet disse tankene gang på gang av historien de siste 100 år.
Jeg drømmer meg ikke tilbake til romertiden hvor overklassen familieoverhoder = menn, sørget for arvinger til sine skaperverk ved å ta til seg en passende ung mann eller to. Likevel synes noe av dette å henge igjen hos mange ektemenn som har gått med på å adoptere et barn. Poenget er at motivet for hustruens og ektemannens vilje til å adoptere ikke er så like man skulle tro - om "man" har tenkt så mye på dette.
Jeg vil bare si at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som i 1976 fikk utvide seg til å omfatte Norge, i Norge har vist seg å være en kvinnegreie langt mer enn en manne greie. Homofile menn vil kanskje påstå noe annet, men dette markedet har ikke barn til salgs for homofile menn.
Personlig har jeg ikke mot at kvinner er ærlige om sine beveggrunner for å kjøpe seg et barn for adopsjon. I dagens Norge tjener enslige kvinner nok til å selv å kjøpe seg et utenlandsk barn, mens de tidligere var avhengig av en ektemann. Blant de enslige som vil kjøpe seg et barn, er kvinnene i et enormt flertall.
Jeg skal ikke si mer om mine erfaringer og tanker om dette adopsjonsfenomenet, men jeg - som mann - etterlyser ærlige menn når deres kvinnlige hustru begynner å pushe ektemannen inn i dette barne- og adopsjonsmarkedet.
Adopterte trenger ikke noen "dotter" av adoptivforeldre som etter adopsjonen forholder seg like slapt til det kjøpte adopterte barnet som om det skulle vært hustruens kjæledegge og personlige greie.
Så kan man spørre: Hva slags menn er det som jobber i statens adopsjonsregime? - Det er vel et enkelt spørsmål å svare på?
Leser man stoff om adopsjon, så blir en fort slått av fraværet av mannlig innslag. I Norge er det kvinner er skribenter, det er kvinner som "skal adoptere" som står frem, det er kvinner som er "adopsjonsforskere" og på nettet er det kvinnlige adopterte som dominerer.
Når det kommer til norske barne- og adopsjonshandlere i media, er de menn: Ketil Lehland i årtier og SV-mannen Øystein Gudim som ivrig etterfølger. Bare "lille" InorAdopt har kvinnlige frontfigur. De utenlandske aktørene i dette markedet er kvinner; kvinner som driver barnehjem og kvinner som vil redde barn fra sine mødre og/eller fedre på forskjellig vis.
Når en gift kvinne opplever at ekteskapet ikke blir det det var tenkt til: En familie med barn, så synes det klart at kvinnen har pushet på for adopsjon. Ektemannen vil gjøre sin hustru lykkelig, jatter med og skaffer pengene - ganske ofte skjer dette motvillig.
Den vestlige verden etter krigen hvor alt kunne designes og kjøpes, var det ganske naturlig at barn i den tredje verden var noe som man forsøkte å skaffe seg med vestens pengemakt. Pengebasert lykke var drivkraften i den vestlige vekstøkononomi. Nietzsche talte om vestens nihilisme og synes å ha fått bekreftet disse tankene gang på gang av historien de siste 100 år.
Jeg drømmer meg ikke tilbake til romertiden hvor overklassen familieoverhoder = menn, sørget for arvinger til sine skaperverk ved å ta til seg en passende ung mann eller to. Likevel synes noe av dette å henge igjen hos mange ektemenn som har gått med på å adoptere et barn. Poenget er at motivet for hustruens og ektemannens vilje til å adoptere ikke er så like man skulle tro - om "man" har tenkt så mye på dette.
Jeg vil bare si at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som i 1976 fikk utvide seg til å omfatte Norge, i Norge har vist seg å være en kvinnegreie langt mer enn en manne greie. Homofile menn vil kanskje påstå noe annet, men dette markedet har ikke barn til salgs for homofile menn.
Personlig har jeg ikke mot at kvinner er ærlige om sine beveggrunner for å kjøpe seg et barn for adopsjon. I dagens Norge tjener enslige kvinner nok til å selv å kjøpe seg et utenlandsk barn, mens de tidligere var avhengig av en ektemann. Blant de enslige som vil kjøpe seg et barn, er kvinnene i et enormt flertall.
Jeg skal ikke si mer om mine erfaringer og tanker om dette adopsjonsfenomenet, men jeg - som mann - etterlyser ærlige menn når deres kvinnlige hustru begynner å pushe ektemannen inn i dette barne- og adopsjonsmarkedet.
Adopterte trenger ikke noen "dotter" av adoptivforeldre som etter adopsjonen forholder seg like slapt til det kjøpte adopterte barnet som om det skulle vært hustruens kjæledegge og personlige greie.
Så kan man spørre: Hva slags menn er det som jobber i statens adopsjonsregime? - Det er vel et enkelt spørsmål å svare på?
"Tildele et barn" i bytte mot penger.......
Hvordan føles det?
Mange ganger har jeg forsøkt å forestille meg å drive som en norsk barnehandler i Adopsjonsforum.
Jeg har forsøkt tanken om "å tildele" en av mine godt betalende kunder etter 4 år et utenlandsk barn jeg og kunden aldri har sett og så og si ikke vet noe om, må gi en spesiell følelse. Kanskje mest spesiell fordi reaksjonen på "en tildeling" er så hysterisk sterk.
Ville jeg følt meg som en slags "lykkegud" for noen voksne i Norge som så uendelig lenge har ventet på den lykken dette ukjente barnet skulle tilføre dem selv, ektefelle eller partner. Til en pris av godt over 100 000 kroner. Et sannsynlig utenlansk barn av utenlandske fargede foreldre som neppe har fått fritt og vitende fått avgjøre og bestemme noe om sitt barns skjebne.
Hva føler det tildelte barnets mor og/eller far i denne norske lykkestunden, mon tro?
Gråter moren av overstrømmende lykkefølelser?
Har moren ventet med lengsel i flere år på denne store dagen da hennes datter eller sønn ikke lenger skal være en lovlig del av hennes liv?
Vet hun hvem som tildeler barnet sitt til noen i Norge?
Eller at barnet i det hele tatt tildeles noen i Norge i bytte mot 100.000 til en norsk barnetildeler?
Hva rører seg i hodet og hjerte til en norsk godt betalt statsgodkjent barnetildeler?
.
Barnets foreldre som tildelere.
Jeg har møtt noen adopsjonsformildere i Norge som drev med dette gratis. Ja, på oppdrag av barnets foreldres ønske og vilje, men klare foreldrekrav til adoptantene og full informasjon om hva slags mennesker adoptantene var, sivilstatus, oppvekstmiljø, utdannelse, inntekt, bosted og mye mer - anonymisert eller ikke.
Tildelingsdagen har skjedd i henhold til en avtale mellom barnets foreldre og adoptantene. Stedet er nøye avtalt og tidspunktet. Barnet er kledd i klær foreldrene selv har bestemt Noen ganger har tildelingene skjedd ved overleverelse av barnet direkte fra barnets mor til de bestemte adoptantene. Noen ganger har andre gjort det med barnets foreldre som tilskuere til det hele. Andre ganger er barnet overlatt til noen som har fått i oppdrag å overlevere barnet for foreldrene til adoptantene i et annet land. Noen som kun har stått for overleveringen i tråd med den bestemte tildelingen foreldrene selv sto for.
Mot dette forsøker jeg å sette meg inn i eksempevis Adopsjonsforums barnetildelere og den form for tildeling de lever av. - Jeg klarer ikke å forestille den slik virksomhet annet enn sykt med tanke på de store gleder disse statsgodkjent barnetildelerne viser og gir uttrykk for.
Norske, nordiske og barn i vestlige land blir ikke tildelt slik de godt betalte norske barne- og adopsjonshandlerne holder på med og gleder seg så stort over. - Det er i alle fall en trøst.
Direkte privat adopsjon, fører ikke med seg slike tildelinger som statens godkjente barne- og adopsjonshandlere lever av. - Det er både en trøst og gir håp for en mer menneskelig form for adopsjon; bygget på respekt, ansvar og omsorg for andre enn de som gjerne blar opp over 100.000 for å kjøpe seg en slags "barnelykke".
Hvordan kunne den norske stat etter 60 år med barnehandelfrie adopsjoner i Norge gi sin tillatelse til slik handels- og tildelingsvirksomhet? - Riktignok i all hemmelighet i 1976.
Jeg har forsøkt på noe jeg har oppdaget byr meg veldig imot. - Det blir med den ene gangen!
Mange ganger har jeg forsøkt å forestille meg å drive som en norsk barnehandler i Adopsjonsforum.
Jeg har forsøkt tanken om "å tildele" en av mine godt betalende kunder etter 4 år et utenlandsk barn jeg og kunden aldri har sett og så og si ikke vet noe om, må gi en spesiell følelse. Kanskje mest spesiell fordi reaksjonen på "en tildeling" er så hysterisk sterk.
Ville jeg følt meg som en slags "lykkegud" for noen voksne i Norge som så uendelig lenge har ventet på den lykken dette ukjente barnet skulle tilføre dem selv, ektefelle eller partner. Til en pris av godt over 100 000 kroner. Et sannsynlig utenlansk barn av utenlandske fargede foreldre som neppe har fått fritt og vitende fått avgjøre og bestemme noe om sitt barns skjebne.
Hva føler det tildelte barnets mor og/eller far i denne norske lykkestunden, mon tro?
Gråter moren av overstrømmende lykkefølelser?
Har moren ventet med lengsel i flere år på denne store dagen da hennes datter eller sønn ikke lenger skal være en lovlig del av hennes liv?
Vet hun hvem som tildeler barnet sitt til noen i Norge?
Eller at barnet i det hele tatt tildeles noen i Norge i bytte mot 100.000 til en norsk barnetildeler?
Hva rører seg i hodet og hjerte til en norsk godt betalt statsgodkjent barnetildeler?
.
Barnets foreldre som tildelere.
Jeg har møtt noen adopsjonsformildere i Norge som drev med dette gratis. Ja, på oppdrag av barnets foreldres ønske og vilje, men klare foreldrekrav til adoptantene og full informasjon om hva slags mennesker adoptantene var, sivilstatus, oppvekstmiljø, utdannelse, inntekt, bosted og mye mer - anonymisert eller ikke.
Tildelingsdagen har skjedd i henhold til en avtale mellom barnets foreldre og adoptantene. Stedet er nøye avtalt og tidspunktet. Barnet er kledd i klær foreldrene selv har bestemt Noen ganger har tildelingene skjedd ved overleverelse av barnet direkte fra barnets mor til de bestemte adoptantene. Noen ganger har andre gjort det med barnets foreldre som tilskuere til det hele. Andre ganger er barnet overlatt til noen som har fått i oppdrag å overlevere barnet for foreldrene til adoptantene i et annet land. Noen som kun har stått for overleveringen i tråd med den bestemte tildelingen foreldrene selv sto for.
Mot dette forsøker jeg å sette meg inn i eksempevis Adopsjonsforums barnetildelere og den form for tildeling de lever av. - Jeg klarer ikke å forestille den slik virksomhet annet enn sykt med tanke på de store gleder disse statsgodkjent barnetildelerne viser og gir uttrykk for.
Norske, nordiske og barn i vestlige land blir ikke tildelt slik de godt betalte norske barne- og adopsjonshandlerne holder på med og gleder seg så stort over. - Det er i alle fall en trøst.
Direkte privat adopsjon, fører ikke med seg slike tildelinger som statens godkjente barne- og adopsjonshandlere lever av. - Det er både en trøst og gir håp for en mer menneskelig form for adopsjon; bygget på respekt, ansvar og omsorg for andre enn de som gjerne blar opp over 100.000 for å kjøpe seg en slags "barnelykke".
Hvordan kunne den norske stat etter 60 år med barnehandelfrie adopsjoner i Norge gi sin tillatelse til slik handels- og tildelingsvirksomhet? - Riktignok i all hemmelighet i 1976.
Jeg har forsøkt på noe jeg har oppdaget byr meg veldig imot. - Det blir med den ene gangen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
