Når skal norske adopsjonsmyndigheter gjøre jobben sin?

35 år med hodet i sanden, er vel nok?

1976. AP-regjeringen slipper adopsjonsindustrien inn i det norske samfunnet med en rasistisk forutsetning:

Barna og dets foreldre skal ikke være norske, hvite, europeiske, men barn av fattige, rettsløse og forsvarsløse mødre i lan hvor det ikke eksisterer noen beskyttelse mot ulovlige barnebortføringer, dokumentfals og illegale adopsjoner. Et mer diskriminerende og rasistisk regjeringsvedtak er nok umulig å finne av noen norsk regjering etter 1945. Selv ikke AP-regjeringsvedtak om "tyskerungenes" adopsjoner når opp til dette.

Noen hastige få vilkår ble satt. og vips var det fritt frem for etablering av norsk barnehandel for adopsjon i Norge. Ingen rettslige og offentlige kontroll-ordninger og -systemer var laget. Metodene for illegal innvandring basert på falske papirer, faniliestand og "historier" var nå godkjent av regjeringen for denne rasistiske barneimporten og barneinnvandringen av stjålne eller ulovlig bortførte barn. Den norske stat brydde seg ikke om å gfjøre noen lovpålagre kontroller atter at Lehland fikk gjennomslag for at enhver adopsjon skal ansees som lovlig om den barnekjøpende adoptanten er medlem av en "godkjent adopsjonsforening".

Den norske adopsjonsindustrien var gjort til en virksomhet basert på korrupsjon og organisert kynisk kriminalitet på gruun av et nosk statlig adopsjonsregime som hadde valgt å stkke hodet i sanden oh ikke gjøre jobben sin. Lehland og hans kunder "bukket og takket". Ulovlige bar for illegale adopsjoner var lwett å finne i alle ikke-vestlige land. For en neve dollar til de rette lommene. Utenlandske nødres barn var blitt til eb handelsvare for kyniske norske rasistiske operatører.

Ethvert barn Verdens Barn og Adopsjonsforum på ukjent vis fikk tak i i et land langt fra Norge ble av den norske stat ansett å være lovlig skilt og ført bort fra sine foreldre og lovlig adoptert etter norsk lov. Regjeringen stilte UD til disposisjon for denne nye norske barnehandelen. Fylkesmennene delte ut bevillinger i hytt og pine, bare fordi UD hadde gitt barna innreisetillatelse.

En i dette nye barneimport-regimet: Ketil Lehland, så profittmulighetene og hoppet på det forholdvis nye Adopsjonsforum; hvor ha lett ble "konge" ved å skaffe seg total kontroll på foreningen, medlemmene og den lukrative virksomheten. Han sørget for raskt profitt og makt ved å fremskaffe bar i land siom lå betydelig under i pris i forhold til konkurrenten Verdens Barn måtte betale for sin Holt-adopsjoner. I tillegg sørget han for å kunne levere barn raskt som var langt mer "ferske" enn det konkurrenten kunne makte. Snart kunne Lehland skryte av å være Norges største "godkjente adopsjonsforening" og bruke ubegrenset på rasistisk markedsføring og propaganda på sin rasistisk baserte handelsvirksomhet. At hundrevis av utenlandske nødre nistet sitt bar til Adopsjonsform og dets kunder, brø Lehland seg ikke om. Han hadde gjort seg til Norges "adopsjonsgud" og hadde en uvitende oh lettlurt kundemasse som svelget rått alt de likte å høre og var villig til å betale hva som helst uten å stille spørsmål.

Norsk rasistrisk barneimport ble rask en realitet. Så raskt at Stortinget fant å reagere med en "lex Adopsjonsforum".

1981 ble "lex adopsjonsform" vedtatt av Stortinget som et tillegg til adopsjonsloven:

§ 20. En utenlandsk adopsjon gjelder ikke her i riket dersom dette åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre public).

Ingen fokus på hvordan denne bestennelsen skull virke i praksis......

Samme år vedtok regjeringen en hemmelig forskrift for adopterte som skulle gjøre det umulig å avsløre gjennomførte ulovlige barnebortføringer og illegale adopsjoner so den norske adopsjonsindustrien hadde fått kloa i:

Regjeringen bestemte at alle opplysninger i folkeregisteret skulle slettes om en adopterts foreldre og erstattes med fødselsattester hvor adoptantene sto oppført som fødeforeldre. Lehland jublet! Viljen i korrupe "samarbeidfsland" til å forfalske fødselattester og gjør barna spørløse til sine foreldre var stor. En liten slant korrupsjonspenger her og der var alt som skulle til. Ud fikk ordre om anse alle utenlandske dokumenter og papirer som ekte og inneholdende riktige opplysninger, slik at de kjøpte barna for adopsjon enkelt og greit kunne fraktes til Norge.

Fylkesmenne valgte å anse ethvert barn, tatt til Norge for adopsjon som lovlige barn og adopsjoner, og delte ut bevillingsdokumenter eller ga norsk anerkjennelse av enhver utenlandsk adopsjon om tildeling av ungene hadde skjedd gjennom en "adopsjonsforening". Fylkesmennene brydde seg ikke om barna var kjøpt eller drevet handel med. De gjorde som staten ville, og dermed slik de norske barnehandlerne ønsket.

Statens adopsjonskontor ble først til i 1987 med det for øye å kontrollere den nå 10 år gamle norske adopsjonsindustrien- Leder Knut R. Steenberg. Det ble avholdt hennelige møter mellom induastriens ledere og SAK, siden SUAK, BUFA og til sist Bufdir. Fra handlingslammet og naivt kontor til et eget direktorat på vel 20 år med ansvar for kontroll med de norske barnehandlerne uten å foreta noen kontroller utover å høre om det gikk bra med butikkene, og bistå dem med statlig hjelp og vente på instrukser fra departementet.

Antall statsansatte som i praksis levde av den norske adopsjonsindustrien vokste sterkt og dermed fikk SAK til Bufdir en sterk egenteresse av at den nå famøse norske barneimporten fortsatte og økte.

Bortføringfrie og lovlige adopsjoner ble en trussel mot den norske adopsjonsindistriem. Ja, i størtre grad om man også la inn moralske og etiske krav of tok tilmørlig hensyun til de rasistiske problemene og utfordringene.

Det norske statsbaserte adopsjonregime, hadde helt opphørt å virke for adopsjoner statens "godkjente adopsjonforeninger" tok seg betalt for å fikse.

Siden den uteblitte lovpålagte legalitetskontrollen ikke siden 1976 naturlig nok hadde avdekket en eneste ulovlig adopsjon, ble det brukt som bevis for at Norges barneimport kun resulterte i barnebortføringfrie og lovlige adopsjoner.