Norske barnehandlere i front
Nevn en kjent norsk "adopsjonsformidler" som drev med slikt etter 1945 og frem til i dag?
Jeg elsker å stille dette spørsmålet til såkalte "adopsjonseksperter". Av en eller annen grunn kommer kun to navn opp: Ketil Lehland og Øystein Gudim. Førstnevnte startet som statsgodkjent barnehandler i 1980 og sistnevnte i 2005. Ingen nevner de statsansatte barnehandlerne: Knut R. Stenberg og Morten Stephansen. Ingen kjenner til noen "adopsjonsformidler" før Ketil Lehland.
Det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet representerte og gjør det fortsatt, enorme fortjenestemuligheter, fynsegoder og mulighet til å fremstille seg som "barneredder". Den første som så dette, var Ketil Lehland. Han "kuppet" Adopsjonsforum og gjorde foreningen om til en ren barnekjøperforening med noen få norske statlige adopsjonsbyråkraters hemmelige medvirkning og støtte.
Adopsjonsforum ble den mest agressive norske barnejaktorganisasjon i Norge. De mer ansvarlige og seriøse "konkurrentene", Verdens Barn og InorAdopt ble "satt helt i skyggen" fordi Ketil Lehland visste å gjøre seg til barnemarkedets "Gudfar" i Norge. Selv da hans kriminelle opplegg og grove adopsjonsvindel med barn i Ecuador ble avslørt i 1989, fikk han og Adopsjonsforum fortsette som om intet hadde skjedd. - Så korrupt hadde den norske stats adopsjonsregime og dens adopsjonsbryåkrater gjort seg.
.
Norsk barnehandeloppfinnelse
Selv om den norske stat siden 1917 klart hadde en oppgave: Kontrollere og forhindre at ingen adopsjoner ble gitt norsk anerkjennelse om de ikke var forenlige med norsk lov, ble dette i all hovedsak etterlevd av statens myndigheter frem til Adopsjonsforum kom på banen.
Legalitetskontroller av adopsjoner som kreves offentlig anerkjent, er spesielt for utenlandske barn som nordmenn til ta til seg som sitt, en omfattende, krevende og kostbar affære. Ofte svært langdryg prosess fra kravet om bevilling til adopsjon eller kravet om norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon er fremmet for den norske stats adopsjonsdepartement.
Etter at noen statlige adopsjonsbyråkrater i Sosialdepartementet ville at også Norge og nordmenn skulle bli akøterer på det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet i 1976, ville denne statsgodkjente barneimporten naturlig nok sprenge den norske stat kapasitet til å utføre lovpålagte legalitetskontroller disse utenlandske barna og deres utenlandske foreldre skulle være sikret av den norske stat.
Statens barneimportører og det nye statlige barneimportregimet ble fort enige med seg selv om at legalitetkontroller skulle droppes. - Helt og holdent. Adopsjonsdepartement valgte bevisst å overlate alle former for legalitetghensyn og rettssikkerhetshensyn til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet selv og dets aktører i Norge og i utlandet. Likevel måtte de finne på noe som skulle gi inntrykk av at den norske stat oppfylte Stortingets lovpålagte oppgaver om fullstendige og pålitelige legalitetskontroller.
Oppfinnelsen var: "Fohåndssamtykke" - et politisk valgt ord fremfor statens kjøpstillatelse!
Et nytt "kontrollsystem" ble laget for statens støttede og godkjente norske barneimport. Et unikt system i den vestlige verden. Systemets mål var å gi staten et påskudd for å utgi de utenlandske barne for lovlig adopterte og ikke ulovlig bortført eller stjålet fra sine utenlandske fargede mødre.
Kontrollsystemet var enkelt:
Adopsjonsdepartementet avtale med sine norske barnehandlere at staten ville anse og utgi enhver illegal adopsjon, ulovlig barnebortføring og enhver adopsjonssvindel som lovlig etter norsk lov på følgende betingelse:
Konstaterte staten at en norsk adopsjonsvillig hadde fått statens kjøpstillatelse og skaffet seg et utenlandsk barn ved bruk av en statlig godkjent norsk barnehandler, ville staten utgi adopsjonen for lovlig etter norsk lov og gi "adoptivforeldrene" samme rettigheter som lovlige adoptivforeldre i Norge.
Kort sagt.
En statlig barnekjøpstillatelse + bruk av en statlig godkjent barnehandler = " lovlig adopsjon".
Typisk nok ville ingen andre Haag-stater adoptere dette norske molbo-prinsippet da en del Haag-stater på begynnelsen av 1990-tallet ville forsøke å finne noe som kunne få slutt på det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barnemarkedet som utga seg for å skape lovlige adopsjoner. Norge var til og med imot sentrale bestemmelser som ble vedtatt; samt gode tanker og forslag fra seriøse opprinnelsesstater.
.
Et barnemarked med ofre og store tragedier i Norge og i utlandet
De første kjøpte utenlandske "adopterte" i Norge er nå kommet i 30-årene. Det har blant annet resultert i norske TV-programmer som klart viser at disse importadopterte ikke var så foreldreløse eller forlatte som den norske stat og dens barnehandlere i sin til utga barna for å være.
Senvirkningene av staten illegale og forbudte deltagelse på et internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, vil ramme utrolig mange "adopterte" i Norge og opprinnelige foreldre i en rekke ikke-vestlige land de neste 50 årene. - Norske statskapte og statsvillede menneskelige tragiske og ofte dramatiske skjebner.
At kvinnlige importadopterte har et skremmende sterkt forhold til tanker om og vilje til selvmord, bryr ikke den norske stat seg om.
At disse importadopterte må slite med et helt voksenliv med sterke rasistiske opplevelser, bryr heller ikke de kyniske norske statlige barnehandlerne seg om.
At tusener av utenlandske mødre sliter voldsomt med å få rede på skjebnen til deres bortkomne barn, bryr heller ikke de kyniske norske statlig barnehandlerne seg om.
.
Et par tusen norske barn sendt til utlandet for adopsjon
Siden 1945 har et par tusen norske barn blitt sendt til utlandet for adopsjon. Mange til Sverige, Danmark, Tyskland og USA.
Hvordan ble disse adoptert?
Utga den norske stat disse norske barna for å være foreldreløse eller "forlatt på en trapp"?
Var noen av disse ofre for noen norske barnehandler?
Resulterte adopsjonene i noen form for rasisme eller hemmelighet om hvem som var opprinnelige norske mor?
Hvor gagnlige var disse adopsjonene for barna sammenliknet med statens importadopterte etter 1976?
Hvorfor har ikke staten sørget for noen sammenliknende "adopsjonsforskning"?
.
Det er mye å tenke over og om når det gjelder statens inntreden på det internasjonale ukontrollerte rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet i 1976.
Før eller siden vil noen få den norske stat og dens adopsjonsdepartement til å begynne å tenke, vise vilje til å ta sine lovpålagte oppgaver på alvor og ta følgene av det.
Det vil jeg i alle fall gjøre mitt beste for - sammen med andre med samme mål.
For barnas og deres foreldres skyld. Uansett disses hudfarge, rase, nasjonalitet, etniske tilhørighet og religiøse tilknytning.
Alle adopsjonsvillige kan begynne enkelt med:
Holde seg for god til å hoppe på barnetilbud som det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet i all hemmelighet kan fremskaffe med dine og de norske skattebetalernes penger.
.
Jeg en tøffing!
Å tale dette barnemarkedet og dets mektige aktører midt i mot, har sin personlige og økonomisk pris.
Jeg elsker Norge og nordmenn! Som en helnorsk kar jeg diskuterte med om personlig frihet og dens muligheter i Norge, er jeg enig med karens utsagn: "Det er bare dau fisk som svømmer med strømmen!"
Alle korrupte regimer er basert på folk har en tendens til "å svømme med strømmen". Nietzsche påpekte det samme med sin sterke kritikk av den vestlige nihilismen og at "de sterke må beskyttes mot de svake".
Mine fiender eller motstandere i Norge på adopsjonsfeltet har siden jeg begynte å være aktiv der i 1994, alltid vært de riktige og nødvendige. Også i et moralsk og etisk perspektiv. Det gir meg indre fred, frihet og trygghet; samt motivasjon og inspirasjon til å fortsette mitt valg av aktiveter som borger i dette land - resten av livet.
- Det er nok en del her i landet som håper jeg går heden så raskt som mulig!
Takk for din oppmerksomhet!
tirsdag 15. mars 2011
torsdag 10. mars 2011
Surrogat-adopsjon - det enkle og lovlige alternativet
Hva er ulovlig ved surrogati?
Norsk lov tillater ikke at man kan bli foreldre i kraft av en avtale om surrogati. En slik avtale forandrer ikke hvem som blir barnets foreldre etter den norske barneloven. Er det egentlig noe å lage noe styr om?
.
Statens informasjon om surroat-adopsjon er null
Om foreldres adopsjonsrett sier ikke statens adopsjonsdepartement ett ord på sine nettsteder. Derfor er staten også taus om surrogatmødres adopsjonsrett. Man må faktisk til UDfor å finne en uttalelse om surrogati og adopsjon fra statens side. Den ble laget 25.1.2011 og selsvagt sterkt mangelfull og misvisende for å kunne brukes mot Kari Ann Volden:
"I de tilfeller hvor juridisk foreldreskap ikke kan etableres eller anerkjennes etter norsk rett, kan den som ønsker å etablere et rettsforhold til et barn bare oppnå dette ved adopsjon. I et tilfelle der det er inngått avtale om surrogati vil en eventuell adopsjonsprosess være komplisert, tidkrevende og blant annet avhenge av regelverket i barnets fødeland. Hvorvidt det er mulig å behandle en søknad om adopsjon etter norske regler og hvorvidt søknaden kan innvilges, vil derfor være meget usikkert."
UD hevder at barnets foreldre må være ukjent for at et adopivforeldreskap skal være mulig, og sier med dette at den norske stat IKKE godtar at surrogatmødre eller - foreldre har adopsjonsrett. I samme sleng motsier UD seg selv ved å påpeke at en surrogatavtale ikke er rettslig bindende; hvilket betyr at den norske stat ikke skal ta noen slik i betraktning nå surrogatmoren eller - foreldrene gir sitt bindende og forpliktende samtykke til adopsjon.
Hvorfor adopsjoner på dette grunnlaget skal være "meget usikkert" når den norske stat har vært 100% sikre på 18.000 "adopsjoner" nordmenn har skaffet seg med statens kjøpstillatelse og ved bruk av statens barnehandlere, er og blir ubegripelig.
* Hvor mange av de opprinnelige utenlandske fargedes mødres barn er født med det for øye at barnet skulle "frigjøres" for det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet?
.
Bufdir uttaler til Farskapsutvalget i all hemmelighet:
"Dersom nordmenn som inngår avtaler om surrogatmorskap i utlandet, ønsker å gjennomføre
stebarnsadopsjon når de kommer hjem, forutsetter det at de gir opplysninger til adopsjonsmyndighetene om identiteten til kvinnen som har født barnet. Uten kjent identitet er det umulig for norske myndigheter å forsikre seg om at kvinnen faktisk har gitt et reelt samtykke.»
* Hvorfor sier ikke Bufdir at samtykket også gjelder for enslige og gifte adopsjonsvillige, og bare later som surrogatmors samtykke gjelder for stebarnsadopsjon?
* Det er merkelig at man må grave seg ned i statens Biologinemd og derfra til Farskapsutvalget for å finne noe viktig og riktig om surrogat-adopsjon. Det viser jo at den norske stats adopsjonsdepartement beviss under- og feilinformerer kjent viten og kunnskap om adopsjon.
.
Kan noen bli foreldre til et barn født av en surrogatmor?
Også en surrogatmor har adopsjonsrett i kraft av å være barnets mor. På linje med alle andre mødre i Norge siden 1917. Surrogatmødre har rett til å gi samtykke til adopsjon til hvem de vil skal være det fødte barnets adoptivforeldre, adoptivmor eller adoptivfar. Også til de som har betalt for både unnfangelsen, svangerskapet og fødselen.
Hvorfor alt dette styret rundt "bruk av surrogatmødre"? De har jo frivillig latt seg befrukte og vil frivillig gi fra seg barnet etter at det er født! Alt sammen har vært lovlig i Norge siden 1917, men fantes selvsagt ikke de medisinske mulighetene for å bli gravid på andre måter enn "naturmetoden".
I dag kan kvinner som vil føde et barn de ikke vil skal være deres, bli befruktet med sæd fra en mann i Afrika og egg fra en kvinne på Grønnland. Barnet som fødes vil ha den fødende kvinnen til mor, til moren har bortadoptert det til noen moren ønsker og vil skal være barnets adoptivforeldre etter norsk adopsjonslov.
Norske ektepar kan altså la en norsk kvinne i Norge bli unnfanget og resultatet kan bli heladopsjon eller stebarnsadopsjon om ektemannens sæd er brukt. Alt i kraft av surrogatmorens eget og selvbestemte samtykke til adopsjon. Like enkelt som titusener av norske kvinner siden 1917 har brukt sin adopsjonsrett.
.
Liten kunnskap om adopsjon i dagens Norge
Noen vil ha det til at surrogatmødre skal være forbudt i Norge. Ingen kan forby en kvinne å la seg gjøre gravid etter eget ønske. Hvem som helst kan hjelpe en kvinne med å bli gravid, hjelpe til under svangerskapet og hjelpe til med fødselen - økonomisk. Det i seg selv gir jo ingen rett til å bli barnets adoptivforeldre.
En kvinne som har bestemt seg for å være surrogatmor, har etter norsk lov rett til å være barnets rettslige mor de første 8 ukene av barnets liv. Deretter har surrogatmoren en selvbestemt adopsjonsrett til å å gi et forpliktende og ikke reversibelt samtykke til adopsjon, om noen har akseptert at samtykke skal gjelde for dem. - Enkelt og greit. Basert på en snart 100 år gammel viten, kunnskap og lov. Men....som dessverre dagens yngre halvdel av det norske folk synes å være total uvitende om!
Så hvorfor reise verden rundt nå det finnes noen som er villige til å være surogatmor i Norge. Jeg er sikker på at en rekke utenlandske kvinner på "asylmottak" kan være villige til å bruke ventetiden til å produsere et barn som vil være veldig ønsket av noen i Norge. Når de kvinner som har fått avslag til opphold i Norge, vil de i det minste komme tilbake til opprinnelsesstaten med penger som der tilsvarer en formue. Mange ulovlige innvandrere har jo gjort dette for å skaffe seg midler og muligheter til et bedre liv. Velger de surrogat-adopsjon, er det en privatsak.
Villige surrogatmødre finner man stort sett i alle folk og folkeslag. Å gjøre seg gravid med visshet om at det fødte barnet skal ha adoptivforeldre, har altså i Norge vært lovlig siden 1917. - Ingen har tidligere reagert på dette.
Skylles alt styret rundt dette kun fordi at unnfangelsene har skjedd ved "naturmetoden" og det alene?
Det fine med surrogat-adopsjon, er at ingen behøver å fortelle den norske stat at fødemoren en surrogatmor og hva denne skal ha fått penger fra! Ei heller hvor mye denne har fått. Vi snakker altså om skattefrie "inntekter".
Unnfangelse og fødsel og adopsjon er en privatsak helt frem til staten mottar et krav om bevilling til adopsjon.
.
Surrogati i et politisk perspektiv
Jeg kan ikke annet av å le av all det politiske våset som har vært presentert om surrogati og adopsjon, slik tilfellet Kari Ann Volden skapte. Uvitende journalister, redaktører, politikkere og regjerningsmedlemmer roter rundt i en familierettslig verden ingen synes å ha forstått selv det mest elementære ved.
På den annen side gjør den norske stat nesten hva som helst for å gi nordmenn statens kjøptilltatelse til utenlandske fargede foreldres barn om de bare bruker en norsk statsgodkjent barnehandler, mens den norske stat samtidig ikke vet hvordan de skal behandle en adopsjon som den Kari Ann Volden etter ønske og vilje fra barnas indiske foreldre har fått.
Om Kari Ann Volden hadde tenkt og forberedt barneovertagelsen til den indiske morens tvillinger - og ikke ensporet satset på at den norske stat ville godta foreldreskap direkte ved en surrogatavtale - ville hun og tvillingene vært spart for mye. På den annen side ville ikke all den uvitenhet og kunnskapsløsheten om adopsjon kommet for den dag. Ei heller at også surrogatmødre har selvbestemt adopsjonsrett.
Jeg har gjort mitt til å hjelpe Kari Ann Volden og tvillingene adopsjonsmessig. Samtidig har jeg laget informasjon om det norske adopsjonsinstituttet som ikke må forveksles med "adopsjonene" det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet har å tilby.
Som alltid må alle ta personlig ansvar for sine handlinger når det kommer til adopsjon. Loven er lik for alle, men resultatene står alltid i forhold til hva man har gjort riktig, galt, klokt eller uklokt. Oftest kommer de til kort som ikke har den nødvendige kunnskap og viten - på adopsjonsfeltet som på alle andre felter.
.
Norsk adopsjonslov sikrer barnets interesser og gir enhver nyblitt mor hele 8 uker på å bestemme seg før hun gjør en forpliktende handling (gi noen sitt samtykke) til å skille seg fra sitt nyfødte barn. Noe slik kan aldri en bindende surrogatavtale gi fordi den jo er inngått før unnfangelsen har funnet sted.
Jeg kommer aldri til å være for at en kvinne skal være forpliktet eller kunne frivillig forplikte seg til å skille seg fra et barn hun skal føde. Jeg kan ikke engang se at det kan være noen gode argumenter for noe slikt. Til nå har jeg i alle fall ikke sett noen!
-
Norsk lov tillater ikke at man kan bli foreldre i kraft av en avtale om surrogati. En slik avtale forandrer ikke hvem som blir barnets foreldre etter den norske barneloven. Er det egentlig noe å lage noe styr om?
.
Statens informasjon om surroat-adopsjon er null
Om foreldres adopsjonsrett sier ikke statens adopsjonsdepartement ett ord på sine nettsteder. Derfor er staten også taus om surrogatmødres adopsjonsrett. Man må faktisk til UDfor å finne en uttalelse om surrogati og adopsjon fra statens side. Den ble laget 25.1.2011 og selsvagt sterkt mangelfull og misvisende for å kunne brukes mot Kari Ann Volden:
"I de tilfeller hvor juridisk foreldreskap ikke kan etableres eller anerkjennes etter norsk rett, kan den som ønsker å etablere et rettsforhold til et barn bare oppnå dette ved adopsjon. I et tilfelle der det er inngått avtale om surrogati vil en eventuell adopsjonsprosess være komplisert, tidkrevende og blant annet avhenge av regelverket i barnets fødeland. Hvorvidt det er mulig å behandle en søknad om adopsjon etter norske regler og hvorvidt søknaden kan innvilges, vil derfor være meget usikkert."
UD hevder at barnets foreldre må være ukjent for at et adopivforeldreskap skal være mulig, og sier med dette at den norske stat IKKE godtar at surrogatmødre eller - foreldre har adopsjonsrett. I samme sleng motsier UD seg selv ved å påpeke at en surrogatavtale ikke er rettslig bindende; hvilket betyr at den norske stat ikke skal ta noen slik i betraktning nå surrogatmoren eller - foreldrene gir sitt bindende og forpliktende samtykke til adopsjon.
Hvorfor adopsjoner på dette grunnlaget skal være "meget usikkert" når den norske stat har vært 100% sikre på 18.000 "adopsjoner" nordmenn har skaffet seg med statens kjøpstillatelse og ved bruk av statens barnehandlere, er og blir ubegripelig.
* Hvor mange av de opprinnelige utenlandske fargedes mødres barn er født med det for øye at barnet skulle "frigjøres" for det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet?
.
Bufdir uttaler til Farskapsutvalget i all hemmelighet:
"Dersom nordmenn som inngår avtaler om surrogatmorskap i utlandet, ønsker å gjennomføre
stebarnsadopsjon når de kommer hjem, forutsetter det at de gir opplysninger til adopsjonsmyndighetene om identiteten til kvinnen som har født barnet. Uten kjent identitet er det umulig for norske myndigheter å forsikre seg om at kvinnen faktisk har gitt et reelt samtykke.»
* Hvorfor sier ikke Bufdir at samtykket også gjelder for enslige og gifte adopsjonsvillige, og bare later som surrogatmors samtykke gjelder for stebarnsadopsjon?
* Det er merkelig at man må grave seg ned i statens Biologinemd og derfra til Farskapsutvalget for å finne noe viktig og riktig om surrogat-adopsjon. Det viser jo at den norske stats adopsjonsdepartement beviss under- og feilinformerer kjent viten og kunnskap om adopsjon.
.
Kan noen bli foreldre til et barn født av en surrogatmor?
Også en surrogatmor har adopsjonsrett i kraft av å være barnets mor. På linje med alle andre mødre i Norge siden 1917. Surrogatmødre har rett til å gi samtykke til adopsjon til hvem de vil skal være det fødte barnets adoptivforeldre, adoptivmor eller adoptivfar. Også til de som har betalt for både unnfangelsen, svangerskapet og fødselen.
Hvorfor alt dette styret rundt "bruk av surrogatmødre"? De har jo frivillig latt seg befrukte og vil frivillig gi fra seg barnet etter at det er født! Alt sammen har vært lovlig i Norge siden 1917, men fantes selvsagt ikke de medisinske mulighetene for å bli gravid på andre måter enn "naturmetoden".
I dag kan kvinner som vil føde et barn de ikke vil skal være deres, bli befruktet med sæd fra en mann i Afrika og egg fra en kvinne på Grønnland. Barnet som fødes vil ha den fødende kvinnen til mor, til moren har bortadoptert det til noen moren ønsker og vil skal være barnets adoptivforeldre etter norsk adopsjonslov.
Norske ektepar kan altså la en norsk kvinne i Norge bli unnfanget og resultatet kan bli heladopsjon eller stebarnsadopsjon om ektemannens sæd er brukt. Alt i kraft av surrogatmorens eget og selvbestemte samtykke til adopsjon. Like enkelt som titusener av norske kvinner siden 1917 har brukt sin adopsjonsrett.
.
Liten kunnskap om adopsjon i dagens Norge
Noen vil ha det til at surrogatmødre skal være forbudt i Norge. Ingen kan forby en kvinne å la seg gjøre gravid etter eget ønske. Hvem som helst kan hjelpe en kvinne med å bli gravid, hjelpe til under svangerskapet og hjelpe til med fødselen - økonomisk. Det i seg selv gir jo ingen rett til å bli barnets adoptivforeldre.
En kvinne som har bestemt seg for å være surrogatmor, har etter norsk lov rett til å være barnets rettslige mor de første 8 ukene av barnets liv. Deretter har surrogatmoren en selvbestemt adopsjonsrett til å å gi et forpliktende og ikke reversibelt samtykke til adopsjon, om noen har akseptert at samtykke skal gjelde for dem. - Enkelt og greit. Basert på en snart 100 år gammel viten, kunnskap og lov. Men....som dessverre dagens yngre halvdel av det norske folk synes å være total uvitende om!
Så hvorfor reise verden rundt nå det finnes noen som er villige til å være surogatmor i Norge. Jeg er sikker på at en rekke utenlandske kvinner på "asylmottak" kan være villige til å bruke ventetiden til å produsere et barn som vil være veldig ønsket av noen i Norge. Når de kvinner som har fått avslag til opphold i Norge, vil de i det minste komme tilbake til opprinnelsesstaten med penger som der tilsvarer en formue. Mange ulovlige innvandrere har jo gjort dette for å skaffe seg midler og muligheter til et bedre liv. Velger de surrogat-adopsjon, er det en privatsak.
Villige surrogatmødre finner man stort sett i alle folk og folkeslag. Å gjøre seg gravid med visshet om at det fødte barnet skal ha adoptivforeldre, har altså i Norge vært lovlig siden 1917. - Ingen har tidligere reagert på dette.
Skylles alt styret rundt dette kun fordi at unnfangelsene har skjedd ved "naturmetoden" og det alene?
Det fine med surrogat-adopsjon, er at ingen behøver å fortelle den norske stat at fødemoren en surrogatmor og hva denne skal ha fått penger fra! Ei heller hvor mye denne har fått. Vi snakker altså om skattefrie "inntekter".
Unnfangelse og fødsel og adopsjon er en privatsak helt frem til staten mottar et krav om bevilling til adopsjon.
.
Surrogati i et politisk perspektiv
Jeg kan ikke annet av å le av all det politiske våset som har vært presentert om surrogati og adopsjon, slik tilfellet Kari Ann Volden skapte. Uvitende journalister, redaktører, politikkere og regjerningsmedlemmer roter rundt i en familierettslig verden ingen synes å ha forstått selv det mest elementære ved.
På den annen side gjør den norske stat nesten hva som helst for å gi nordmenn statens kjøptilltatelse til utenlandske fargede foreldres barn om de bare bruker en norsk statsgodkjent barnehandler, mens den norske stat samtidig ikke vet hvordan de skal behandle en adopsjon som den Kari Ann Volden etter ønske og vilje fra barnas indiske foreldre har fått.
Om Kari Ann Volden hadde tenkt og forberedt barneovertagelsen til den indiske morens tvillinger - og ikke ensporet satset på at den norske stat ville godta foreldreskap direkte ved en surrogatavtale - ville hun og tvillingene vært spart for mye. På den annen side ville ikke all den uvitenhet og kunnskapsløsheten om adopsjon kommet for den dag. Ei heller at også surrogatmødre har selvbestemt adopsjonsrett.
Jeg har gjort mitt til å hjelpe Kari Ann Volden og tvillingene adopsjonsmessig. Samtidig har jeg laget informasjon om det norske adopsjonsinstituttet som ikke må forveksles med "adopsjonene" det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet har å tilby.
Som alltid må alle ta personlig ansvar for sine handlinger når det kommer til adopsjon. Loven er lik for alle, men resultatene står alltid i forhold til hva man har gjort riktig, galt, klokt eller uklokt. Oftest kommer de til kort som ikke har den nødvendige kunnskap og viten - på adopsjonsfeltet som på alle andre felter.
.
Norsk adopsjonslov sikrer barnets interesser og gir enhver nyblitt mor hele 8 uker på å bestemme seg før hun gjør en forpliktende handling (gi noen sitt samtykke) til å skille seg fra sitt nyfødte barn. Noe slik kan aldri en bindende surrogatavtale gi fordi den jo er inngått før unnfangelsen har funnet sted.
Jeg kommer aldri til å være for at en kvinne skal være forpliktet eller kunne frivillig forplikte seg til å skille seg fra et barn hun skal føde. Jeg kan ikke engang se at det kan være noen gode argumenter for noe slikt. Til nå har jeg i alle fall ikke sett noen!
-
Hvorfor vil ikke "adopsjonsforeningene" støtte Kari Ann Volden?
Oppfyller Adopsjonsforum den stiftelsestanke?
Tankegrunnlaget til Adopsjonsforum er i følge Adopsjonsforum selv av 17.1.2008:
"Adopsjonsforum ble stiftet 1. juni 1970 under navnet Adopsjonsopplysning. Stiftelsesmøtet ble holdt hjemme hos Kerstin Døving, som var en av initiativtagerne.
"Min mann og jeg hadde lenge snakket om å adoptere et barn fra utlandet," forteller Kerstin Døving. "I Sverige var Adoptionscentrum stiftet i 1969, men det fantes ingen tilsvarende norsk forening som kunne bistå med adopsjon fra utlandet. En venninne spurte meg: "Hvorfor starter ikke du en forening?""
" "Vi skulle drive oppplysning om adopsjon.""
Altså driver rent opplysningsvirksomhet, slik Adopsjonsforums Øystein Gudim angriper Morten Johanssen for å gjøre. Ikke et ord om at målet var "adopsjonsformidling" eller å bli noen aktør på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet!
Målet var altså kort og godt å gi nordmenn i Norge informasjon om hvordan de skulle kunne bli lovlige adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn! Spre opplysning om dette. Bistå med å gi de adopsjonsvillige informasjon!
Stifterenes og medlemmenes vilje var altså å bistå nordmenn med informasjon om hvordan man skulle kunne bli adoptivforeldre til noe utenlandsk barn. Mao yte bistand til alle - enten man var medlem eller ikke.
* Det er noe helt annet enn det Adopsjonsforum faktisk driver med.
Ble Adopsjonsforum kuppet av noen som ville tjene penger på barnehandel?
Les: http://www.adopsjonsforum.no/index.aspx?article=1572829&mid=1572829
.
Når og hvorfor sluttet Adopsjonsforum med slik bistående informasjonsvirksomhet? Hvorfor vil ikke Adopsjonsforum gi noen forklaring på dette veldige store skrittet fra stiftelsesgrunnlaget og dets prinsipp- og verdigrunnlag?
Hvis det forholder seg slik at Adopsjonsforum og dens ville bistå nordmenn som ønsket å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn født i land langt fra Norge, hvorfor vil ikke Adopsjonsforum da bistå Kari Ann Volden og alle andre som vil adoptere uten bruk av "adopsjonformidler"/barne- og adopsjonshandler?
Er det virkelig medlemmenes interesse i dag å motarbeide alle som vil adoptere et utenlandsk barn slik stifterne så gjerne ville Adopsjonsforum skulle være til for?
Jeg tviler på at Øystein Gudim vil svare på denne foreningsmessige motsetningen og radikale forandring av Adopsjonsforums mål og verdigrunnlag. Det kan bli en moralsk og etisk øvelse som må bli vanskelig for enhver som prøver.
.
Verdens Barn har spilt med åpne kort hele tiden. Det samme har InorAdopt. Kan man virkelig si det samme om Adopsjonsforum?
.
Et paradoks?
Foretaket Adopsjonsinstituttet har gjenopptatt det stifterne av Adopsjonsforum ville, inviterte medlemmer til og drev med i mange år: Gi adopsjonsinteresserte opplysninger om adopsjon.
Adopsjonsforum har aldri forsøkt å gi så mye og god informasjon om adopsjon som det foretaket Adopsjonsinstituttet har prestert og levert. Ikke engang i nærheten har Adopsjonsforum vært.
Hvorfor Adopsjonsforums Øystein Gudim derfor angriper informasjonsvirksomheten Morten Johanssen har prestert og levert, og Adopsjonsforum en gang klart må ha sluttet med, er ubegripelig. Også sett i et ogisk, moralsk og etisk perspektiv.
Vel, forklaringen er enkel: Adopsjonsforum gjorde seg på et tidspunkt til en helt ordniær aktør på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, og dermed valgte å gå vekk fra det foreningen skulle være til for og det medlemmene var blitt medlemmer for. -Når og hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde dette? Hvem utnyttet og tjente på en slikt radikalt skifte? Ble stifterne av Adopsjonsforum lurt av noen i foreningen?
Svarene kommer nok for en dag...........
Tankegrunnlaget til Adopsjonsforum er i følge Adopsjonsforum selv av 17.1.2008:
"Adopsjonsforum ble stiftet 1. juni 1970 under navnet Adopsjonsopplysning. Stiftelsesmøtet ble holdt hjemme hos Kerstin Døving, som var en av initiativtagerne.
"Min mann og jeg hadde lenge snakket om å adoptere et barn fra utlandet," forteller Kerstin Døving. "I Sverige var Adoptionscentrum stiftet i 1969, men det fantes ingen tilsvarende norsk forening som kunne bistå med adopsjon fra utlandet. En venninne spurte meg: "Hvorfor starter ikke du en forening?""
" "Vi skulle drive oppplysning om adopsjon.""
Altså driver rent opplysningsvirksomhet, slik Adopsjonsforums Øystein Gudim angriper Morten Johanssen for å gjøre. Ikke et ord om at målet var "adopsjonsformidling" eller å bli noen aktør på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet!
Målet var altså kort og godt å gi nordmenn i Norge informasjon om hvordan de skulle kunne bli lovlige adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn! Spre opplysning om dette. Bistå med å gi de adopsjonsvillige informasjon!
Stifterenes og medlemmenes vilje var altså å bistå nordmenn med informasjon om hvordan man skulle kunne bli adoptivforeldre til noe utenlandsk barn. Mao yte bistand til alle - enten man var medlem eller ikke.
* Det er noe helt annet enn det Adopsjonsforum faktisk driver med.
Ble Adopsjonsforum kuppet av noen som ville tjene penger på barnehandel?
Les: http://www.adopsjonsforum.no/index.aspx?article=1572829&mid=1572829
.
Når og hvorfor sluttet Adopsjonsforum med slik bistående informasjonsvirksomhet? Hvorfor vil ikke Adopsjonsforum gi noen forklaring på dette veldige store skrittet fra stiftelsesgrunnlaget og dets prinsipp- og verdigrunnlag?
Hvis det forholder seg slik at Adopsjonsforum og dens ville bistå nordmenn som ønsket å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn født i land langt fra Norge, hvorfor vil ikke Adopsjonsforum da bistå Kari Ann Volden og alle andre som vil adoptere uten bruk av "adopsjonformidler"/barne- og adopsjonshandler?
Er det virkelig medlemmenes interesse i dag å motarbeide alle som vil adoptere et utenlandsk barn slik stifterne så gjerne ville Adopsjonsforum skulle være til for?
Jeg tviler på at Øystein Gudim vil svare på denne foreningsmessige motsetningen og radikale forandring av Adopsjonsforums mål og verdigrunnlag. Det kan bli en moralsk og etisk øvelse som må bli vanskelig for enhver som prøver.
.
Verdens Barn har spilt med åpne kort hele tiden. Det samme har InorAdopt. Kan man virkelig si det samme om Adopsjonsforum?
.
Et paradoks?
Foretaket Adopsjonsinstituttet har gjenopptatt det stifterne av Adopsjonsforum ville, inviterte medlemmer til og drev med i mange år: Gi adopsjonsinteresserte opplysninger om adopsjon.
Adopsjonsforum har aldri forsøkt å gi så mye og god informasjon om adopsjon som det foretaket Adopsjonsinstituttet har prestert og levert. Ikke engang i nærheten har Adopsjonsforum vært.
Hvorfor Adopsjonsforums Øystein Gudim derfor angriper informasjonsvirksomheten Morten Johanssen har prestert og levert, og Adopsjonsforum en gang klart må ha sluttet med, er ubegripelig. Også sett i et ogisk, moralsk og etisk perspektiv.
Vel, forklaringen er enkel: Adopsjonsforum gjorde seg på et tidspunkt til en helt ordniær aktør på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, og dermed valgte å gå vekk fra det foreningen skulle være til for og det medlemmene var blitt medlemmer for. -Når og hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde dette? Hvem utnyttet og tjente på en slikt radikalt skifte? Ble stifterne av Adopsjonsforum lurt av noen i foreningen?
Svarene kommer nok for en dag...........
tirsdag 8. mars 2011
Kari Ann Volden utfordrer statens barneimport!
En utilsiktet rolle
Den norske stats adopsjonsbyrkrater og deres "adopsjonsforeninger" liker ikke at nordmenn blir adoptivforeldre i Norge uten å bruke det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet. De frykter sågar at nordmenn i Norge skal være kjent med at norsk lov tillater Direkte privat adopsjon basert på foreldrenes samtykke. Nettopp en slik type adopsjon Kari Ann Volden og tvillingene har rett til. En adopsjon uten bruk av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet og uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler.
Kari Ann Volden og hennes støttespiller har neppe kjent til andre typer adopsjon enn de adopsjonene det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet har kunnet tilby. At man skal kunne bli lovlige adoptivforeldre på en annen måte, er de fleste så uvitende om at de ikke tror det skal kunne være sant. Til og med Kari Ann Volden selv har vært blant de uvitende - og - sannsynligvis den advokat hun har søkt bistand fra. Dyr bistand som til nå ikke har vist seg å gitt noe adopsjonsmessig "avkastning".
Kari Ann Volden er uten å vite det blitt et trussel mot den norske stats deltagelse i det internasjonale barnemarkedet, og hun er dermed blitt en trussel for alle de i staten og i statens "adopsjonsforeninger" som lever så godt av dette markedet.
Statens Bufdir med Morten Stephansen har en skjult agenda og flere skjulte motiver for å tvinge Kari Ann Volden og tvillingene til et liv de etter norsk lov skulle vært spart for. Slikt bryr ikke den norske stat seg om.
- Dessverre.
Kari Ann Volden er blitt en utfordring for det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet Norge, den norske stat og statens "adopsjonsforening" har vært og er en stor del av. Det er ikke enkelt for et enslig norsk kvinne med daglig omsorg for to små tvillinger å vinne over et slikt barnemarkedet FN og UNICEF ennå ikke har vært i nærheten av å få under kontroll.
Den norske stats adopsjonsbyrkrater og deres "adopsjonsforeninger" liker ikke at nordmenn blir adoptivforeldre i Norge uten å bruke det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet. De frykter sågar at nordmenn i Norge skal være kjent med at norsk lov tillater Direkte privat adopsjon basert på foreldrenes samtykke. Nettopp en slik type adopsjon Kari Ann Volden og tvillingene har rett til. En adopsjon uten bruk av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet og uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler.
Kari Ann Volden og hennes støttespiller har neppe kjent til andre typer adopsjon enn de adopsjonene det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet har kunnet tilby. At man skal kunne bli lovlige adoptivforeldre på en annen måte, er de fleste så uvitende om at de ikke tror det skal kunne være sant. Til og med Kari Ann Volden selv har vært blant de uvitende - og - sannsynligvis den advokat hun har søkt bistand fra. Dyr bistand som til nå ikke har vist seg å gitt noe adopsjonsmessig "avkastning".
Kari Ann Volden er uten å vite det blitt et trussel mot den norske stats deltagelse i det internasjonale barnemarkedet, og hun er dermed blitt en trussel for alle de i staten og i statens "adopsjonsforeninger" som lever så godt av dette markedet.
Statens Bufdir med Morten Stephansen har en skjult agenda og flere skjulte motiver for å tvinge Kari Ann Volden og tvillingene til et liv de etter norsk lov skulle vært spart for. Slikt bryr ikke den norske stat seg om.
- Dessverre.
Kari Ann Volden er blitt en utfordring for det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet Norge, den norske stat og statens "adopsjonsforening" har vært og er en stor del av. Det er ikke enkelt for et enslig norsk kvinne med daglig omsorg for to små tvillinger å vinne over et slikt barnemarkedet FN og UNICEF ennå ikke har vært i nærheten av å få under kontroll.
onsdag 2. mars 2011
Spesielle adopsjoner - uten bruk av "adopsjonsformidler"
En spesiell og unik adopsjon
Jeg har natrulig nok kommet borti mange forskjellige adopsjoner - og blitt kjent med mange slike. Her er en jeg ble kjent med for en tid tilbake:
En norskfødt kvinnlig adoptert med en betydelig eldre søster som var adoptivforeldrenes egenfødte, nærmet seg 18 år, var kjent med å være adoptert og ville vite hvem som var opprinnelig mor. Adoptivforeldrene visste selvsagt hvem disse var fordi det var en vanlig adopsjon etter adopsjonsloven. De fant ut at det var best de selv fortalte den unge adoptivdatteren om dette, fremfor at hun skulle gå veien om staten. adoptivforeldrene.
En kveld satte de tre seg ned for å snakke om dette naturlige ønsket til den adopterte unge damen. Hun ble informert om at "storesøster" var hennes opprinnelige mor fordi hun ble mor i en så altfor tidlig alder.
Ikke lenge etter denne samtalen fikk den unge adopterte kvinnen møte sin opprinnelige mor.
.
En sammenlikning
Jeg synes denne spesielle adopsjon godt tåler en sammenlikning med en "adopsjon" som statens norske barne- og adopsjonshandlere frembringer.
Spørsmålet er enkelt: Hvilken adopsjon er den beste av disse to adopsjonstilfellene?
* Kanskje noen mener at den spesielle adopsjonen var ulovlig?
.
En annen ikke så uvanlig adopsjon
En norskfødt adoptert vokste opp med vissheten om å være adoptert. I godt voksen alder ville den adopterte at staten skulle opplyse hvem som var de opprinnelige foreldrene. Brevet kom og til sin store forbauselse var det en gift kvinne som bodde et par hus bortenfor der den adopterte hadde vokset opp. Han husket kvinnen som en meget blid og hyggelig nabokone med barn som var yngre enn ham selv.
Det utrolige var at "alle" i nabolaget kjente til denne adopsjonen, og "alle" klarte å holde tett overfor den adopterte.
.
En ganske vanlig adopsjon
En adoptert ber staten oppfylle sin opplysningsplikt om opprinnelige foreldre. Den adopterte for oppgitt navn på en kvinne og en mann, at begge lever, fødselsdato og hvilken adresse de bor på. De var aldri gift med hverandre.
Han vil se og om mulig snakke med dem begge. Ansikt til ansikt.
Han bestemmer seg først for å tilnærme seg sin opprinnelige mor. De kommer godt ut av det med hverandre og samtalene gir ham sterke vilje til å møte sin opprinnelige far. Den staten har opplyst var faren.
Han forteller sin opprinnelige mor at han vil treffe sin opprinnelige far, som moren har sagt ikke har hatt kontakt med etter at hun fortalte ham at hun var blitt gravid. Den opprinnelige moren blir meget urolig og gir til kjenne at det ikke er den egentlige faren. Den egentlige faren har aldri fått vite at han ble far. Hun fikk en mannlig venn av seg til å fremstå som barnefar og gi samtykke til adopsjon. Den opprinnelige moren vil ikke opplyse hvem den opprinnelige faren var.
Den adopterte kontakter staten oppgitte opprinnelige far for å forsikre seg om det er slik opprinnelig mor har fortalt, og i et håp om han kan vite hvem den rette er. En DNA-test ble gjort som bekrefter det hele. Mannen forteller at han bare ville hjelpe sin gode venninne ut av en vanskelig situasjon og spare henne for en farskapssak.
Han leter fremdeles etter sin opprinnelige far.
Bemerkning:
Norsk lov har ikke siden 1956 tillatt at staten anerkjenner en adopsjon uten at farskapet er rettslig fastslått før staten tar en bevillingssak opp til realitetsbehandling. De senere år har man tatt i bruk DNA-tester for å få dette bragt på det rene. Hvorfor den norske stat lar fedrene til utenlandsfødte være ukjente selv i tilfeller hvor morens identitet er kjent, er helt uforståelig.
* Mer uforståelig er det at den norske stat sletter alle spor av fødeforeldrene i norske registre og lager en ny fødselsattest hvor den adoptertes adoptivforeldre står oppført som fødeforeldrene.
Det er vel bare i Norge at adoptivforeldre føder sitt adoptivbarn i følge den norske stat! Ikke lett å være adoptert i Norge med en slik stat.
TIPS!
Kom gjerne med tips om uvanlige adopsjoner! Fantasien strekker egentlig ikke til for hva som faktisk finnes av slike. På godt som på vondt.
Det er vel ikke en eneste adopsjonstype eller -variant ikke jeg har kommet borti siden 1994 og frem til i dag. En god del er så ekstreme og utrolige at man må bare lure på hva den norske stat holder på med på adopsjonsfeltet. Eller rettere sagt: Burde hatt noe med adopsjon å gjøre i det hele tatt.
.
.
Jeg har natrulig nok kommet borti mange forskjellige adopsjoner - og blitt kjent med mange slike. Her er en jeg ble kjent med for en tid tilbake:
En norskfødt kvinnlig adoptert med en betydelig eldre søster som var adoptivforeldrenes egenfødte, nærmet seg 18 år, var kjent med å være adoptert og ville vite hvem som var opprinnelig mor. Adoptivforeldrene visste selvsagt hvem disse var fordi det var en vanlig adopsjon etter adopsjonsloven. De fant ut at det var best de selv fortalte den unge adoptivdatteren om dette, fremfor at hun skulle gå veien om staten. adoptivforeldrene.
En kveld satte de tre seg ned for å snakke om dette naturlige ønsket til den adopterte unge damen. Hun ble informert om at "storesøster" var hennes opprinnelige mor fordi hun ble mor i en så altfor tidlig alder.
Ikke lenge etter denne samtalen fikk den unge adopterte kvinnen møte sin opprinnelige mor.
.
En sammenlikning
Jeg synes denne spesielle adopsjon godt tåler en sammenlikning med en "adopsjon" som statens norske barne- og adopsjonshandlere frembringer.
Spørsmålet er enkelt: Hvilken adopsjon er den beste av disse to adopsjonstilfellene?
* Kanskje noen mener at den spesielle adopsjonen var ulovlig?
.
En annen ikke så uvanlig adopsjon
En norskfødt adoptert vokste opp med vissheten om å være adoptert. I godt voksen alder ville den adopterte at staten skulle opplyse hvem som var de opprinnelige foreldrene. Brevet kom og til sin store forbauselse var det en gift kvinne som bodde et par hus bortenfor der den adopterte hadde vokset opp. Han husket kvinnen som en meget blid og hyggelig nabokone med barn som var yngre enn ham selv.
Det utrolige var at "alle" i nabolaget kjente til denne adopsjonen, og "alle" klarte å holde tett overfor den adopterte.
.
En ganske vanlig adopsjon
En adoptert ber staten oppfylle sin opplysningsplikt om opprinnelige foreldre. Den adopterte for oppgitt navn på en kvinne og en mann, at begge lever, fødselsdato og hvilken adresse de bor på. De var aldri gift med hverandre.
Han vil se og om mulig snakke med dem begge. Ansikt til ansikt.
Han bestemmer seg først for å tilnærme seg sin opprinnelige mor. De kommer godt ut av det med hverandre og samtalene gir ham sterke vilje til å møte sin opprinnelige far. Den staten har opplyst var faren.
Han forteller sin opprinnelige mor at han vil treffe sin opprinnelige far, som moren har sagt ikke har hatt kontakt med etter at hun fortalte ham at hun var blitt gravid. Den opprinnelige moren blir meget urolig og gir til kjenne at det ikke er den egentlige faren. Den egentlige faren har aldri fått vite at han ble far. Hun fikk en mannlig venn av seg til å fremstå som barnefar og gi samtykke til adopsjon. Den opprinnelige moren vil ikke opplyse hvem den opprinnelige faren var.
Den adopterte kontakter staten oppgitte opprinnelige far for å forsikre seg om det er slik opprinnelig mor har fortalt, og i et håp om han kan vite hvem den rette er. En DNA-test ble gjort som bekrefter det hele. Mannen forteller at han bare ville hjelpe sin gode venninne ut av en vanskelig situasjon og spare henne for en farskapssak.
Han leter fremdeles etter sin opprinnelige far.
Bemerkning:
Norsk lov har ikke siden 1956 tillatt at staten anerkjenner en adopsjon uten at farskapet er rettslig fastslått før staten tar en bevillingssak opp til realitetsbehandling. De senere år har man tatt i bruk DNA-tester for å få dette bragt på det rene. Hvorfor den norske stat lar fedrene til utenlandsfødte være ukjente selv i tilfeller hvor morens identitet er kjent, er helt uforståelig.
* Mer uforståelig er det at den norske stat sletter alle spor av fødeforeldrene i norske registre og lager en ny fødselsattest hvor den adoptertes adoptivforeldre står oppført som fødeforeldrene.
Det er vel bare i Norge at adoptivforeldre føder sitt adoptivbarn i følge den norske stat! Ikke lett å være adoptert i Norge med en slik stat.
TIPS!
Kom gjerne med tips om uvanlige adopsjoner! Fantasien strekker egentlig ikke til for hva som faktisk finnes av slike. På godt som på vondt.
Det er vel ikke en eneste adopsjonstype eller -variant ikke jeg har kommet borti siden 1994 og frem til i dag. En god del er så ekstreme og utrolige at man må bare lure på hva den norske stat holder på med på adopsjonsfeltet. Eller rettere sagt: Burde hatt noe med adopsjon å gjøre i det hele tatt.
.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
