Følgere

Populære innlegg

onsdag 27. juni 2012

ømhet i adopsjoner

Why is adoptions so often without tenderness?

adopterte har ofte i voksen alder et uvanlig og vanskeligforhold til ømhet. Hvorfor?

lørdag 16. juni 2012

Er adopterte i Norge tilhengere av adopsjon?

Adopterte verden over er jevnt over kritiske eller mot adopsjon, men i Norge kan det synes som om det motsatte er tilfellet.Mitt inntrykk er at adopterte i Norge er som sine skjebnevenner når alt kommer til alt, men at de er ikke er like trygge i å utrykke sine meninger som for eks, adopterte i andre vestlige land - USA spesielt.
Utenlsndfødte fargede adopterte vser ofte en underkastelsesmentaltet og en frykt for å være ærlige når det kommer til adopsjon
Hva er de redde for? Aforeldrene?

torsdag 14. juni 2012

adopterte avslører adopsjonsindustriens løgner

Jeg har sluttet meg yil denne FB-gruppa https://www.facebook.com/TheBeeSting?notif_t=friend_confirmed#!/groups/AdoptionTruth/
Voksne adopterte avslører industriens løgner og propaganda med den største letthet.

tirsdag 10. april 2012

Adopterte verden over reagerer

I Norge lever man i den tro at adopterte er slik de fremstår i media: Happy, trygge på seg selv,vellykkede

Mange voksne adopterte er godt utdannet, kunnskapsrike og bevisste. Bedre enn sine aforeldre svært oft.e.Stadig flere voksne adopterte reagerer på alle løgner usannheter som råder om adopsjon og adopterte, spesielt fabrikkerte løgner som adopsjonindustrien er så ivrige på å fabrikkere for å kunne drive med denne famøse og lukrative virksomheten.

Internett er blitt en den viktige arenaen for voksne adopterte som vil ha en forandring oh slutt på eneveldet til profittørene adopsjonindustrien er blitt til i løpet av få tiår.En industri som ikke er bedre for andre enn dem selv.

Minst av alt barna og disses rette foreldre.Stadig oftere ikke heller for barnekjøperne, eller adoptivforeldrene som de kaller seg eller bare "foreldre" Stadig flere adopanter har innsett og forstått skandalen den kyniske industrien produserer mot god betaling, og står side om side med de reagerende adopterte.


I løpet av noen månederpå internett, har fått en bred kontaktflate med verdens mest ansvarlige, kunnskapsrike,bevissteog engasjerte adopterte og adoptivforeldre - og- opprinnelige mødre og fedre via facebook : Løgnene avsløres i et rasende tempo og den stygge brutale sannheten får et ansikt og navn.

I Norge er ansiktet og navnet Øystein Gudim,og Morten stephansen

mandag 2. april 2012

Ny fase

Jeg har gjort meg ferdig med oppdateringer om adopsjon, og innsatsen på internett. MIn nettbok om adopsjonsinstituttet, blir hver dag en større suksess og voksne adoptertes opprør mot adopdjonprofittørene, vokser også daglig verden over. Snart er alliansen med de egentlige foreldrene ogå en realitet.
I Norge er alt ved det gamle: Adopsjon skal være et ikketema om det ikke er et tema for reklame og propaganda for norsk barnehandel.
Bergens Tidende skriver om adopsjoner som har gått ut på dato og angår som fremstiller dagens norske barnehandlere i et særdeles gunstig og falsk lys. Barnehandlerne gnir seg i hendene over tanken på hvor mye penger dette betyr for dem.

Selv hwr jeg startet på min siste adopsjonjobb i livet. en slags selvbiografisk bok som tyskfødt adoptert i Norge. To arbeidstitler:

Hvor er du mor Katarina og lillesøster?

Mitt liv som tysk slave i Norge 1953 - 2013.

Eller begge bøkene....?
Det blir mye arbeid for min høyre arm og fingre fremover, siden min høyre hjernehalvdel er ødelagt av en stor hjernesvulst. Godt ikke den visket ut hukommelsen også.
Takk til alle bidragsytere - levende som døde.
Spesiell takk til Gjertrud og Karin og Elisabeth.

tirsdag 27. mars 2012

Seieren i boks

15. mars 2012 Mottar jeg denne SMS'en:

"Hei, god kveld. Gratulerer så mye med at kampen vår er vunnet og at vi som familie er samlet i Norge.

Kona og sønnen er hjemme er hjemme nå;de kom i går klokken 11.00.

Mvh


Sikander"

Det hjelper!Seierens time

Når Brgens Tidende adopterer tanken om at det norske forherligede bilde av adopsjon ikke er noe riktig og sannt bilde, går det fremover mot målet om bedre og mer menneskevennlige adopsjoner.

Når statens utpekte "adpsjonsguru" Knut R, Steenberg Kommer plutselig med alvorlige innrømmelser i BT som statens adopsjonsregime alddri før har villet. Morten Johanssens kritikk og skriverier i 15 år, bekreftes av Norges "fremste adopsjonsekspert"!
Takk til Steenberg som på sine gamle dager valgte å bli ærlig!

Total seier på adopsjonsfeltet etter 15 år omfattende ulønnet arbeid og innsats!Herlig!
Adopsjonstullingen Øystein Gudim er parkert!

Det er lite trolig at BT kunne lage sin uten nettboken, "Adopsjonsinstituttet" jeg har brukt 20 år av mitt liv til å få til.At avisen ikke har oppgitt boken som kilde, tar jeg lett.

Mars 2012 ble god måned i denne adoptertes liv, tross hjernesvulst og andre harde prøvelser.

tirsdag 21. februar 2012

Adopsjonen har ennå ikke blitt meg til gagn!

Men den kan ennå bli det før jeg går heden. Jeg vil den skal bli til gagn for meg og har mye å tak i for at så skal skje. Alene er det umulig, men det er jeg ikke. Gode hjelpere som min datter Julie og hennes familie på morssiden, er helt uvurdelig i så måte. TÆakk for dem. Min opprinnelige lillesøster Karin og hennes familie, likeså. Samt alle venner og likesinnede verden over.

Jeg vet det er en del som jeg må oppnå for at adopsjonen blir meg til gagn.

1. Bekjempe den norske adopsjonsindustrien som produserer perverterte adopsjoner til skade for utenlandske fargede barn og deres foreldre. Jeg er møkka lei av å snakke med folk om adopsjon som har tatt utgangspunkt i barnehandlernes reklame og propagande som om det skal være sannheten.Perverterte samtaler om adopsjon er jegtrøtt på; samt at folk er lurt til å ha etpervertert syn på adopsjon og adopterte av den norske famøse adopsjonindustrien og dets kunder.

2. grave dypt for å få rede på opprinnelig mors identitet, femilie- og livshistorie av hensyn til mine etterkommere.Hun er nok død.

3 Bruke arven til 1 og 2 og ellers ha et godt og hyggelig liv med folk som betyr noe for meg og omvendt.

4.Sørge for st hjernesvulsten ikke ødelegger det nevnte så lenge som mulig.

Det var i grunnen alt som må til for at jeg på livets siste dag som adoptert, kan si: "Adopsjonen ble meg til gagn. (selv om den var ulovlig)

ADOPTERTE ER DØMT TIL ¨LEVE ET HELT LØIV MED TANKER OG FØLELSER IKKE-ADOPTERTE ALDRI HAR OG ALDRI KAN FÅ GREP PÅ.

Jeg morer meg over at barnekjøper og barnehandlereren Øystein Gudim har gjort det til sin besettelse å forsøke å innbille folk at han vet mer om adopsjon og adopterte enn meg når han i forhol er totalt blank og uvitende.

Han kan sikkert mer om det å kjøpe barn til Norge for adopsjon ennmeg, og handle med korrupte miljøer for å skaffe seg og andre uberettigede personlige vinninger.

tirsdag 14. februar 2012

Hvem er jeg nå - 63 år gammel?

Ingen forteller meg lengre hvem jeg skal være og hvem jeg er. Staten vil ikke jeg skal finne det ut oG har brukt både Regjeringsadvokaten og misbrukt domstolen for at jeg IKKE skal få frem fakta om dette.

I følge statens fødselsattest fødte ekteparet Johanssen en sønn på et sykehus i Landsberg, Tyskland, mens de selv forberedte bryllup i Sarpsborg og ikke ante noe om denne fødselen. Leif Joanssen visste ikke at han var far etter barneloven mens han levde. Staten gadd ikke informere ham om at han ikke var ansett i Norge som adoptivfar. Elisabeth Johanssen ble informert av om hva staten hadde gjort i hemmelighet da hun var 51 år gammel, og ble dypt såret og skuffet over slik respektløs opptreden fra statens side da hun ble kjent med dette 86 år gammel.

At staten gir blaffen i adopterte og barn som den vil skal adopteres, er intet nytt etter 1945 for de som er litt innvidd eller vet litt om adopsjon. Jeg leste meg opp på dette før jeg konfirmerte meg. Kunnskap er makt, også når det kommer til adopsjon - med unntak av statsmakten som nøyer seg med makt og politisk bestemt maktbruk. En del politikkere opptrer dessverre også slik.

Nå må jeg bruke resten av livet, helsa og mine penger på få rede på hvem jeg er, var og fikk livet av. Kanskje også få vite hvorfor jeg ble født og hvilket liv mine foreldre egentlig ønsket og ville for meg. Tidligere forsøk i yngre alder, førte bare til løgner og bedrageri.

I lange tider må jeg tråle kilder i Tyskland og Polen. Eksisterte en Katarina Reise født 1932 i Schlesien et sted? Fødte hun en gutt og en jente som virkelig havnet i Norge mot hennes ønske, vilje og samtykke? Er jeg denne gutten?

Kan noen forklare meg hvordan jeg skal dokumentere et slikt morskap med den norske stats falske fødselsattest og derigjennom legitmasjoner som utelukker enhver tilknytning til noen Katarine Reise? Innsynretten og personvernet respekteres mer i Tyskland enn i Norge, fikk jeg erfare i Landsbaerg 2008, hvor jeg angivelig var født da jeg fulgte departementets krav om å be om en ny tysk fødselsattest der, siden den norske stat hadde beslaglagt den originsale i 1955 og ville ikke utlevere den til meg da jeg ikke fant den i adopsjonsmappa mi.

Jeg er så trøtt av drittsekkene og idiotene i statens adopsjonregime!Tar seg godt betalt for fucke opp livet til voksenblitte adopterte, eer det eneste de synes å kunne og ville.

Det er ikke bare hvem jeg er, som er målet, men også avdekke hvem disse statsbyråkratene er, men da må jeg først finne ut sannheten om meg sel, for å kunne presentere sannheten til de anonymiserte "drittsekkene og idiotene". Det gir motivasjon, styrke, livslyst og pågangsmot for denne gamle adopterte.

Mitt motto isiden jeg ble en ung voksen mann har alltid vært: "Den som kødder med meg eller mine, river jeg kødden av." Etter det jeg vet så er de anonymt omtalte statansatte i hovedsak ikke utstyrt med noe som kan rives i.
Den som kan litt tysk, vet hva "reise" betyr. Hartmut Ernst Kurt REISE har kanskje bevisekig eksistert - tross den norske stats utslettelse og vernichtung.

SCHEISSE.


N

mandag 13. februar 2012

Arv på basis av en ulovlig adopsjon.

Life goes on.

Nå er jeg virkelig foreldreløs alle mine 4 foreldre lever ikke lenger da jeg nådde en alder av 63 år.

Siden staten påførte meg og ekteparert en ulovlig og ugyldig adopsjon, kan jeg ikke dokumentere arverett i kraft av adopsjon.

Jeg var selvsagt glad for at ekteparet Johannsen var så fornøyd med sin illegale adoptivsønn, at de testamenterte alt de etterlot seg til meg. Å bli betrodd ansvaret for forvalte Johanssen formue videre til beste for senere generasjoner ved en slik positiv tillitserklæring, ble jeg glad for. Det er noe annet enn å arve automatisketter lovens regler for livsarvinger. Ekteparet visste jeg ikke hadde noen slik arverett; uansett hva staten valgte å utgi "adopsjonen" for. Jeg visste dette siden jeg var 17 år gammel, men ante ikke hva som sto testamentet før en uke etter min adoptivmors bortgang og en åpning av en bankboks.

Lesningen gjorde meg svært rørt og takknemlig. Spesielt fordi en hjernesvulst skyver meg ned i en rullestultilværelse og ut av arbeidslivet. Arven gjør meg likevel ikke arbeidsløs. Aktiv eiendomsforvaltning av flere eiendedommer krever sitt. Å selge en sørlandsperle fra en rullestol i Bærum, er ikke morsomt. Når stedet ikke lenger kan brukes på grunn av en hjernesvulst, etter fantastisk bruksverdi siden 1965, er det både vedmodig og tungt.

Staten skal ha sin arveavgift tilsvarende det min datter kunne fått en bra leilighet for. Klager ikke, men staten skal også ha eiendomsskatt og formueskatt, så salget var nok uansett ikke til å unngå. Nå hadde ikke staten noen utgifter til ekteparet
Johanssen i deres levetid. Nettobidragere. Welv var jeg det samme til an hjernesvulst
ble kostbar for et halvt år siden.

Når alt kommer til alt er det godt å vite at min innsat førte til at ekteparet Johanssen ble svært formuende, så egentlig arver jeg en formue jeg i stor grad selv har skapt. Det viktigste er ikke alltid å stå som eier, men å ha en eiers bruks og disposisjonsrett om man for egen regning er villig til å ta høy økonomisk risiko og beskytte familieverdiene samtidig,

Mitt poeng er at god matching ved adopsjon, kan være svært økonomisk lønnsomt for både barnet og adoptantene hele deres liv og for de som kommer etter.

Selv på basis av en ulovlig adopsjon.

torsdag 19. januar 2012

En adoptivmor går bort

Min adoptivmor siden 1953 gikk brått og uventet bort fredag 13. jan. 2012.

Av naturlige grunner har arbeidet med nettboken fått en pause.

Mathilde Elisabeth var en adoptant og adoptivmor av beste sort og merke. Hennes adopsjon ble til en gjensidig adopsjon noen år etter ar jeg var blitt myndig basert på gjensidig ansvar, respekt og omsorg for hverandre.

Nettboken "Adopsjonsinstituttet" du her leser , kom til takket være henne, og hennes preg på boken er meget sterk.

Samme gjelder temaene denne bloggen tar for seg, men med den forskjell at hennes innflydelse går tilbake helt til 1953. Åpenhet, tillit og respekt for våre respektive roller , funksjone og mvmisjner dom adoptivmor og adoptivsønn var på plassfør jeg fylte år og ble klaergjort ved flytting fra Fredrikksta. til Bærum. Jeg fortalte alle i Bærum at denne "fredrikstadgutten" var adoptert og født i Tyskland. Ryktet spredte seg og min adoptivmor ble formann i Husmorlaget på Gjønnes og fikk bygget en barnepark med en stor flott driftsbygning kommunen overtok i vel stand 20 år senere.

Vårt samarbeid resulterte og til byggingen av det unike huset på Blommenholm da jeg var blitt 27 år gammel. og var en sterk med virkong til at jeg ble gift med den fantastiske Phen året etter. En Kvinne som aldri før hadde satt sine ben utenfor Thailand før hun en sen og kald høstdag landet på Fornebu og ble en innvandrer av beste merke med jobb i Det norske Veritas, og ettehvert norsk førerkort og egen bil. Hun ringte fra Thailand og fikk vite at hennes tidl svigermor var gått bort, etter i årevis kom å besøkte den gamle damen hun lærte å bli så glad i, slik så utrolig mange andre også var.

Hennes eve og vilje tilå adoptere venner som ble henne evig nær, var et kjennetegn for denne lille kroppen med det store hjertet.
Realistiske og gode mål, skulle realiseres - uansett hvor krevende de måtte være. Svikt kom aldri på tale.: hadde hun sagt ja til noe, var det ikke tvil for noen om at det ble slik.

Hun begynte å kjøre bil i Sarpsborg 1937 i an diger Packard, med stigbrett en St. Bernadshund kunne være på under bilturene.Hun hadde på 60-tallet en kjørestil selv Solbergbrødrene ville reagert på, men den endret seg etter en ulykkelig forbikjørring på Mosseveien hun utroligf nok slapp levende og lie fysisk skadd fra. Den nye K70'n hun likte så godt, måtte ofte kjøres av meg for ikke å bli helt daukjørt. Siden hun ikke rørte alkohol, fikk hun sjåføroppgaver for familie, mann og venner i et onfang som slet bilene fort ut.

På slutten av liver koste hun seg alene på Hytta ved Lyngør, Hvor hun måtte bruke båt å bil for å kunne handle og hvor hun hver sommer hadde vært siden 1964. Solenergi og proprangass var en selvfølge selv om strømmasten sto 50 meter unna. Sommeren 2011 var leddgikten kommet for langt til noe opphold på hytta, men på landstedet på _Grøn bukta ville hun for å kjøpe og plante blomster og kose seg med gamle minner. Ned på knærne med store problemer med å få henne på beina pga store kroppssmerter og svake ben.

Selv om hun ikke kjørtebil de siste året og førerkortet var inntakt, var det hennes håp iatter å bli bra nok til å kunne kjøre Skodaen ved å bli "frisk" igjen. At hun i desember kjøpte en stor Opel Safira med automat, fordi hun brente opp em kløtsj i året og ville trenge noe bedre om hun ble frisk, vitnet om en livsvilje og optimisme som var typisk for denne adoptimoren som også valgte å bli fostermor til to da amor oppgaven var gjort.

I morgen kjøres hennes skoda til bilgravstedet på Isi



Alle temaene i nettboken har jeg diskutert og drøftet med henne siden jeg startet med dette uvanlige bokprosjektet for mange år siden. http://www.adopsjonsinstituttet.no

Hun opplevde å sitte i rettsalen og høre staten lyve om saken om min fødselsattest hvor staten uten hennes og min viten og vilje hadde gjort henne til min fødemor; hvilket hun opplevde svært sårende, krenkende og utenkelig.

Hun innrømmet på det siste et godt liv, og at hennes eneste savn i livet var at hun ikke fikk "egne barn".

Boken vil bli undergitt en evaluering og oppgradering i månedene fremover, som også andre fortsatt kan påvirke på så mange forskjellig vis.



Takk Mathilde Elisabeth Bugge Johanssen, f. Bugge Heiberg Magussøn 10.2 1919, Oslo

søndag 1. januar 2012

Å adoptere sin voksenskapte skjebne

Adopterte er menneskwer som i tidlig barndom har fått en skjebne som skal være ønssket og villet av ens mor og far.
Med en amerikansk far som i 1953fikk status som "savnet og sannsynligvis falt" på e oppdrag over luftrommet iver Nord.Korea vineteren 1953 i kampen mot kommunismen, sto min 23 år gamle ygifte mor alene om ansvaret for to barn hun fikk tilbud om å sikre et liv som adopterte i USA.

En skjebne hun ønsket og ville meg og min lillesøster etter at det var klart at hennes drøm om selv få en fremtid USA forsvant i Korea. Også de pengene min far sendte henne for å klare morsrollen.

Den voksenskapte skjebnen ville det annerledes, og jeg måtte tidlig lære at min skjebne var noe bestemt av fremmede, ukjente mennesker. Ønsket om selv få bestemme mitt livs skjwebne ble tidlig sterkt. Å vite at jeg som voksen også kunne få avgjørende betydning for kommende barns skjebner satt dypt i meg lenge før det ble aktelt med slik makt over noe barn. Hver gang jet barn kommer eller bringes inn i min sfære, tenker jeg automatisk på å gi et positivy bidrag til barnets skjebne. Det skal så lite til og koster sålite å ha en slik holdning. Å se fremmede barns smil etter et kort møte med meg, har gitt neg masse dagligdagse gleder. en liten oppmerksom kommentar er ofte nok, eller et smil eller et lite vennlig vink.

Sånn sett er vel mennesker "barn" hele livet?

Noen voksne er gode for barn, altfor mange er det ikke. Noen barn fødes til en god og enkel skjebne i livet - alfor mange gjør det ikke. Vonde og vanskelige skjebner kan overleves og skapes til en god skjebne for alle, vil jeg mene og tro.

Med hjelp og støtte fra noen voksne som bryr seg og vil være et bidrag. Norge har mange slike. Anonyme hverdagshelter. Sammen kan de spille en utrolig viktig rolle og funksjon for så mange barn og kommende barn

Ære være disse og deres gode skjebnekraft!