Hvorfor er barn på norske barnehjem i Norge?

Den norske stat taler med to tunger?

Bufdir er den norske stats utøvende myndighet om barn på barnehjem i Norge. Bufdir har også det øverste ansvaret for den barneimport staten tillater, støtter og beskytter.  Morten Stephansen er en "stor" mann i Norge og noen andre land nordmenn henter barn fra i bytte mot penger fra Norge og norske skattebetalere.

I Norge bor mange barn på offentlige institusjoner. Mange får ikke engang plass av staten. Om barn på institusjoner uttalte Morten Stephansen på internett 6.1.2010:

"I en rekke land i verden er det slik at mange barn får sin oppvekst på store institusjoner. Da er adopsjon er langt bedre alternativ for det enkelte barn, enten det blir adoptert i sitt eget hjemland eller til en familie i et annet land."

Hvorfor er det i det hele tatt barn på norske institusjoner i Norge?

Hvorfor sender ikke Bufdir ungene til USA, Australia, Italia eller Spania når "adopsjon er et langt bedre alternativ for det enkelte barn," hvis staten ikke kan skaffe disse barna adoptivhjem i Norge? 

Kan ikke Morten Stephansen bruke sine norske barnehandlere/"adopsjonsforeninger" til å skaffe disse institusjonsbarna adoptivforeldre i land som USA, Canada, Austraila, Italia, Spania eller Frankrike? 

Gjelder ikke Mortens Stephansens normer for "barnets beste" når det kommer til norske barn på norske institusjoner? 

Gjelder ikke hans adopsjonsprinsipper når det kommer til norske barn i Norge?

Noen som tror Morten Stephansen eller Bufdir svarer på slike spørsmål?

.

Statens barnevern i krise

Tusener av små barn i Norge lider av svikten i det norske barnevernet.  Mangelen på fosterforeldre er så stor at staten lar tusener av små barn lide under omsorgsvikt.

I følge statens Bufdir og Morten Stephansen skal også barn i Norge har rett til et nytt godt hjem i utlandet om det ikke kan skaffes noe slikt i Norge. I følge ham selv skal altså tusener av norske barn har rett til utenlandske adoptivforeldre i land som USA, Canada, Australia, Italia, Sveits, Spania og andre vestlige land som han mener deler hans oppfatning av FN's barnekonvensjon.

Så hvorfor sørger ikke staten, Bufdir og Morten Stephansen for å sikre alle disse barna adoptivforeldre i et annet vestlig land hvor norske barn sikkert er ettertraktet på grunn av sin norske etnisitet? 

Er det slik at norske barn i motsetning til barn Bufdir og Morten Stephansen tar til Norge fra utlandet, ikke tåler en slik herlig og lykkelig "utenlandsadopsjon"? 

I følge statens egen adopsjonslogikk, burde Norge vært "giverland" først og fremst av hensyn til de norske "barnas beste".

Eller er det slik - en skremmende tanke -  at svært mange norske barn lider i mangel på adopsjonsløsninger fordi statens barneimport har lagt beslag på den norske adopsjonskapasiteten i Norge?
.

Må avslutte med ett av Morten Stephansen selvskrevne utsagn 6.1.2010:
"Jeg deler derfor ikke din oppfatning om at barn alltid har det best i sitt eget land."
.
Statens pengemangel til adopsjon av norske barn?
Staten har ubegrenset med penger når det gjelder statens barneimport av utenlandske fargede foreldres barn. Riktignok ingen penger til lovpålagte legalitetskontroller, men i alle fall til å dekke de norske barnebehovet på en slik måte. Som et slags norsk statlig velferdgode for godt voksne som har alt, bortsett fra egenfødte barn.

Samtidig har staten ikke penger til å sikre barn i Norge en god og trygg oppvekst. Ikke nok fosterforeldre og mangel på gode barneinstitusjoner, selv om barnehager og skolene er omgjort mer eller mindre til slike.

Staten, Bufdir og Morten Stephansen praktiserer visse prinsipper når det gjelder internasjonale adopsjoner.
Det betyr at staten kan ta imot store summer fra de land som vil adoptere norske barn staten ikke klarer å sikre en god omsorg for i Norge. Noe staten påstår alle barn i verden skal ha rett på, når situasjonen for barn i et land er slik den er i dagens Norge.

Norge har til og med et offentlig barnevern som lukker øyne for grove overgrep fra foreldrenes side. Den siste sexovergipelsessaken og andre slike saker avslører med gru hvor lite av "barnets beste" staten har valgt å praktisere.

Staten kan altså ved å følge sin egen definerte adopsjonsprinsipper tilby norske barn på det internasjonale adopsjonsmarkedet, ta imot store summer for hvert barn staten i følge den selv er forpliktet til å sikre en "internasjonal adopsjon", og samtidig spare enorme summer til institusjonsplass og til ydelser til fosterforeldre. I tillegg kommer utgifter til skolegang, helseutgifter og kanskje sosialstødnad/uføretrygd for mange av de barn som har vokst opp med den norske stats form for "barnevern".

Man skal heller ikke se bortifra at den lave tilliten til det offentlige barnevernet, gjør at mange vanskeligstilte mødre og fedre heller vil ha staten hjelp til å en utenlands-adopsjon enn å bli offer for statens famøse omsorgsovertagelser og plasseringer.

At norske barn får eksempelvis et nytt godt hjem i USA, med rike amerikanske adoptivforeldre og en oppvekst i USA, vil for mange voksne som har levd seg gjennom den norske stats offentlige oppvekst-"tilbud", fremstå som en ønsket drøm, den norske stat lett kan gjøre mulig for barn i en slik trengende livssituasjon. Den norske stat kan jo tilby sitt forhåndsgodkjenningssystem til USA, Canada, Australia osv, og la "adopsjonsformidlere" fra disse landene operere i Norge.

De norske "internasjonalt adopterte" vil med sikkerhet besøke fødelandet og opprinnelige foreldre og slekt, hvilket også vil bringe penger inn i statskassen.

Nei, det tar seg nok ikke ut at Norge skal være et "giverland", selv om barnas beste klart skulle tilsi det, slik Bufdir og Morten Stephansen så sterkt understreker.

Hundrevis av norske barn ble sendt utenlands til adoptivforeldre i eksempelvis USA i 1950- og 1960-årene. Rett og slett fordi norske foreldre ønsket det slik.  Har staten virkelig tatt bort denne muligheten for norske barn og deres norske foreldre? Hvorfor har den norske stat kun konsentrert seg om import av utenlandske barn?

Hvorfor vil ikke den norske stat gi informasjon om at også norske barn i Norge kan gis rett til et liv som adoptert i et annet vestlig land?  Er det ikke så at staten alltid har ment at en adopsjon  alltid er et "barns beste"?  Hvorfor skal dette "beste" hindres eller nektes norske barn av den norske stat?
.

En sak er i alle fall sikkert: Internasjonale adopsjoner vil være langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt for Norge og norske skattebetalere anvendt på norske barn, enn statens barneimport og barnehandel. Når vi vet at de utenlandske barna som ikke skulle bli kjøpt av Norge og nordmenn, ville blitt adoptert i et annet vestlig land, så taler vi internasjonalt bare om en "vinn-vinn-situasjon".

La også norske barn få gleden og rett til en "internasjonal adopsjon".  I alle fall alle de barn som virkelig trenger det!
.