Matching opptar meg - mye

Jeg - en matchet adoptert?

En altfor tidlig død da jeg var blitt 42 år gammel førte til at jeg oppdaget at min adopsjon var helt OK for meg, men neppe for den som døde i en alder av 39 år. Jeg var matchet og det grundig, mens den avdøde ikke var det. Det var helt uforståelig for mine adoptivforeldre å forstå hvorfor det skulle ende med en så tidlig død for den yngre piken de adopterte i 1955, mens det ikke var noen problemer knyttet til meg.

Min adoptivmor og jeg fikk i 1994 et nytt sjokk. På banen kom min biologiske lillesøster som angivelig skulle ha dødd i 1953, men som var matchet bort i all hemmelighet fra ekteparet Johanssen fordi noen mente at Johanssens aktive liv og livstil ikke passet for et lite pikebarn som var rammet av polio. Det var derfor bedre med et pikebarn som ikke var bevegelseshemmet, så derfor ble min poliorammede biologiske lillesøster i alle hemmelighet for ekteparet Johanssen byttet med et fysisk frisk jentebarn som befant seg i Norge. Ingen hadde spurt ekteparet Johanssen om de ville avvise den lillesøster de ventet på skulle lande på Fornebu en septemberdag i 1953.  Et vanlig ektepar i Oslo ble adoptantene for det poliorammede barnet. Det ekteparet var en vanlig arbeiderfamilie og hadde ikke råd til et slikt aktiv liv som overklasse-ekteparet Johanssen
.
Jeg kjente min atopterte søster svært godt. Vi hadde utviklet et tett forhold som de skjebnevenner vi var blitt. Utfordringene med våre adoptivforeldre var forskjellige fordi hun og jeg - unntatt det fysiske og helsemessige - var så forskjellige. At hun adopsjonen ble hennes død, var det ikke tvil om. En død som skulle vært unngått og klart forhindret av den norske stat. Tapet av enda en søster var for meg enormt. Så ville skjebnen at min opprinnelige søster skulle dukke opp fra sin grav bare 3 år etter. Hun var i live og i full vigør. Hun var matchet bort fra meg og ekteparet Johanssen.

.

Matching av et utenlandsk barn.

Norge hadde ingen erfaring med matchingsutfordringene og lovkravene til matching når et barn fra utlandet skulle ha norske adoptivforeldre. Ikke det at den norske stat hadde brydd seg om adopsjonslovens matchingskrav ved helnorske adopsjoner tidligere, men likevel man burde vel visst at mathcing av et norskt ektepar og for alle et ukjent utenlandsk barn, måtte by på spesielle problemer og utfordringer. Som vanlig ga den norske stats adopsjonsregime blaffen.  Det viste seg jo sterkt for de koreanske mødrenes barn som siden staten lot strømme inn til Norge.

Opprinnelsesstatene ville ved utarbeidelsen av Haagkonvensjonen om interstatlige adopsjoner at mottakerstaten skulle ha mathingsansvaret, men den norske stat og dens norske barnehandlere var i mot dette. Konvensjonen ga ikke den norske stat og dens barnehandlere medhold, så de valgte derfor å neglisjere konensjonens ufravikelige forpliktelse om dette. De opplyste til og med til Stortinget intet om dette viktige prinsippet for å få Stortinget til å ratifisere konvensjonen.

Vel, i 1953 var det bare nazi-Tyskland som hadde drevet med internasjonale adopsjon med okkuperte øst-europeiske land som "giverland".  Det okkuperte Norge var et av svært få frivillige giverland under nazi-tiden.
Denne enorme tragedien dette skapte resulterte i den europeiske adopsjonskonvensjonenfor å forhindre at barn og deres foreldre og familier skulle bli offer for noe slik igjen i Europa.

Allerede i 1969 fastlo Norges fremste adopsjonsekspert da og til dags dato, at det ikke fantes noen fullverdig offentlig måte å foreta noen skjematisk form for matching. En del giverland har åpenbart siden forstått dette bedre enn den norske stats barneimportregime. De vil ha prøvetid før en adopsjon blir offentlig endelig og irreversibel. At Norge har korrumpert og sabotert også denne løsningen, må statens barneimportører ta ansvaret for, men var selvsagt forutsigbart.

Alt dette har jeg etter 1994 fått rede på og avdekket. Fordi min adopterte lillesøster døde altfor tidlig, og fordi den angivelig døde og begravde opprinnelige lillesøster dukket opp lys levende og helt oppegående.
Jeg ville ikke at min adopterte lillesøster skulle dø forgjeves og jeg ville ikke at den norske stats ulovlig skulle skille søsken og/eller foreldrene for noe barn i en adopsjon den norske stat fikk til rettslig prøving og vurdering. Hittil har jeg brukt over 10 år med fakta og informsjonsinnhenting inkludert rapporter fra et utall voksne adopterte som har overlevd oppveksten.

.

Den første fullverdige matchede utenlandsfødte adopterte i Norge!

Jeg, født Kurt Hartmut Ernst Reise, ble på en forunderlig måte den første fullverdige matchede utenlandsfødte den norske stat ga et norsk ektepar bevilling til å adoptere!  Jeg var ikke klar over dette før omtrent 1996, da jeg en tid hadde fungert som leder av hjelpe- og støtteforeningene Adoptertes Landsforening.

Selv om lovligheten av min adopsjon er mer enn tvilsom, er det ingen mangel med matchingen! Takket være den så har jeg kunnet godta å leve med en illegal adopsjon og illegale foreldre. Min adopterte lillesøster fikk ikke nyte noe godt av en matching hun burde vært sikret. Selv om hun var født i Norge og snakket norsk. Jeg kom til Norge som tyskpråklig, et språk min norske adoptivfar behersket som en ekte berliner. Jeg kom til ekteparet som en ukjent gutt på 4 år, mens min adopterte lillesøster kom til samme ektepar for adopsjon som en norsktalende 3-åring.

Joda, jeg kom til Norge på prøve, slik en del opprinnelsesstater vil sikre sine barn en adopsjon av beste merke og slik de faktisk etter norsk lov av den norske stat skal være garantert. Ekteparet Johanssen hadde sikret meg et 3 måneders opphold i Norge med fastsatt dato for siste oppholdsdag i Norge. Min lillesøster fikk de bare beskjed om var blitt for syk til å komme, og aldri siden mer informasjon enn det. To dager før vi begge skulle lande på Fornebu.

Å sette et tysktalende barn inn i et land hvor tyskerunger, tyskere og alt tysk var værre en satan og fanden sjøl, var kanskje ikke så barnevennlig og noe barns beste, men på grunn av ekteparet Johanssens sosiale status i nabolaget i Fredrikstad, var det ingen som våget å ytre seg negativt. Ingen. Ekteparet Johanssen konstaterte at det tyske momentet ikke var noe problem for meg, dem og en tenkt adopsjon. Derfor lot de være å sende meg tilbake da min oppholdstillatelse opphørte. Det fantes ikke "muskler" og makt i Tyskland til å få hentet meg tilbake, så jeg ble boende hos ekteparet Johanssen. Mine utenlandske verger måtte bare godta at så skjedde. Min utenlandske mor fikk intet vite.

Vel, jeg lærte fort norsk, var sunn og frisk på alle måter, og en slik gutt ekteparet Johanssen selv mente de kunne ha skapt om ekteskapet ikke etter inngåelsen hadde vist seg å være dømt til å være barnløst. Frafallet av det tyske språket, mitt utseende og min tydelige tilknytning til ekteparet Johanssen; hvilket skyltes at jeg ikke ville tilbake til de sorte damene i Tyskland, og en del andre forhold, førte til at alle kunne konstatere at dette var den optimale match for meg og også for ekteparet Johanssen og deres respektive familier.

Bevilling til adopsjon fra den norske stat ble gitt ekteparet Johanssen 2 år etter at jeg landet på Fornebu. Norske barnekjøpere omtaler ofte en slik landing som at den adopterte "er født på Fornebu". Noe slikt dumt har jeg aldri hørt av ekteparet Johanssen.

Etter bevillingsbegjæringen ble kommunen tilkalt for å vurdere om det forelå forhold som skulle tilsi at en adopsjon ikke skulle bli til gagn for meg. De kunne med egne øyne konstatere at den to årlange prøvetiden hadde avdekket det de før noen landing på Fornebu aldri kunne ha avdekket. Fykesmannen i Østfold utstedte et bevillingsdokument og gjorde vedtak om navne-endring av denne lille tyske statsborgeren i samme slengen. Morten Johanssen ble dermed en ny beboer i Norge.

Ville ekteparet Johanssen sendt meg tilbake til hjemlandet om de så at matchingen ikke var som den burde? Dette har jeg selvsagt snakket med dem om, og svaret er som jeg håpet. Spørsmålet kom opp på nytt da min tyske lillesøster på 10 måneder med polio ville blitt sendt tilbake da det i 1994 ble avslørt at hun ikke var død og begravd i 1953.  Svaret er: Absolutt nei!

Jeg spurte også hvorfor de tok en slik sjanse med min yngre norskfødte adopterte lillesøster, og fikk til svar at de hadde stolt på at norske myndigheter hadde så mye erfaring med helnorske adopsjoner at de ikke ville latt dem blitt hennes adoptivforeldre om grunnlaget for et godt resultat var solid til  stede. På den annen side så slet det offentlige med å sikre jenta en forsvarlig omsorgssituasjon fordi det rett og slett var mangel på ektepar som ville ta seg av henne. De som ville adoptere i Norge på den tiden, kunne alle plukke og velge nyfødte og sunne barn.

Jeg snakket ofte med min adopterte lillesøster om det meste av den hun slet med. Jeg hadde konstant vondt av henne, led med henne og dårlig samvittighet fordi jeg hadde fått en "silkeadopsjon" og hun en adopsjon hun kjempet konstant for å mestre og overleve. Til slutt ga hun opp etter utallige opphold på sykeshus for livsbergende behandlinger. Anereksia og bulemi var begreper jeg fort måtte lære meg. En livsglad sjel. en sjel med et uendelig stort giverhjerte og en plaget sjel av forhold hun og andre ikke kunne kontrollere, møtte sin for tidlige død en lørdag morgen da hun skulle sto opp, spise sin dyre forkost som hun siden ville kaste opp og gjennomleve dagen i en stol eller sofa med nye inntak av mat og påfølgende oppkast. Omgitt av en ruinert samboer som ikke viste hva godt han kunne gjøre for å få henne ut av elendigheten.

Hun våknet, kom seg ut av sengen, falt om på vei til badet og døde straks. Jeg var igjen skilt fra en lillesøster og igjen alene blant "fremmede".  Mismatch og manglende matchingsprossess, slik jeg var forundt, var nok en del av årsaken til det hele. Gjertrud het du fra du ble født, og Gjertrud står det på gravstenen på Haslum kirkegård. Kanskje har du møtt noen av dine egne der oppe i den himmelen du fortjener?
.

Omvendt matching?

Min opprinnelige poliorammede lillesøster ble i Norge matchet bort fra meg og ekteparet Johanssen. Med den begrunnelsen som ble servert oss 14 år senere: Hun var rammet av polio så sterkt at hun døde. Dette bel fortalt oss direkte opp i ansiktet av de personene som i all hemmelighet hadde sendt denne 10 måneder gamle babyen til et vanlig arbeider-ektepar i Oslo. En hemmelighet som mot deres vilje på en forunderlig måte ble avslørt for oss først i 1994. Til og med på min fødselsdag!

Så fikk jeg altså dramatisk føling med omvendt matching: Hensynet til barnets innvirkning på adoptanters livsstil, livsutfolding og sosiale status skal telle mer enn barnets og til og med barnets søsken beste.

Nå må jeg understreke at de som skjedde min lillesøster, meg og ekteparet Johanssen i dette tilfellet skjedde mot vår vilje og ikke minst: Min utenlandske mors klare vilje og samtykke. Det skjedde fordi en enslig norsk adopsjonsformildler i Norge ville det slik, og en norsk stat som valgte å lukke øynene.

På den annen side ble min lillesøster matchet til et norsk annet barnløst ektepar som heldigvis viste seg å være en utmerket match for min lillesøster og for hennes norske adoptivforeldre. Slik sett gjorde den norske adopsjonsformidleren en god jobb.  Denne tidligere prestefruen og kvinnlige juristen, var nok en tpe som likte å leke Gud på basis av en sterk tro på sine evner, klokskap og livsinnsyn. Hun kunne jo ikke vite at min adopterte søster ikke ble matchet slik staten skulle sørget for. Hadde også den matchen vært et lykketreff, ville dette ikke vært skrevet. På den annen side ville utvilsom ekteparet Johanssen om mulig vært en bedre match.

Ja, i prinsippet er det OK at man ved en matching MÅ vurdere hvilke følger et bestemt barn får for adoptantene - på alle områder. Det skal ikke så mye til før et adoptert barn kan få så stor betydning for adoptantens liv, livstil og psykosisoale forhold, at det til syvende og sist vil gå utover det adopterte barnet selv. Et ufravikelig krav for et slikt prosjekt er at de aktuelle adoptantene selv er med på vurderingen og blir kjent med hva som må vurderes. Om de derpå finner at "prisen" vil bli for høy, så har de også en plikt til å avvise en slik kobling som aktuell. Barnet vil da bli vurdert opp mot noen andre. Det kan til og med de som har valgt bort tilbudet også bidra med!

.

Matching alle veier!

Jeg har presentert forskjellige former for "matching" som jeg direkte har fått føling og erfaring med. I tillegg kommer hundretalls andre matchinger jeg siden 1994 er blitt direkte kjent med. Senest i går ble jeg presentert en matchingsutfordring knyttet et et søskenpar av utenlandsk opprinnelse som var i Norge.

"Prøvetid" høre så markedsmessig ut. Det er bedre å bruke "matchingstid". All ansvarlig og seriøs matching tar til, koster penger og krever gode løsninger i tilfelle konstatert mismatch.

Jeg var heldig som kom til overklasse-ekteparet Johanssen som hadde penger nok til å ha et ukjent barn hos seg og bruke masse tid og penger på å finne ut hvordan barnet trivdes og utviklet seg i en mulig ny familie og det livet en slik tilhørighet ville medføre for alle berørte. I to år, etter å ha betalt en meget kostbar flytransport og klar over at returkostnadene kunne være like store, fikk jeg prøve og leve ut et liv som kanskje for meg kunne være av det bedre. Ekteparet Johanssen skaffet seg tid til å bli kjent med denne tysktalende guttungen, så da de da betstemte seg for å kreve bevilling til adopsjon, var det så og si selvsagt at adopsjonen ville bli meg til gagn.

Min opprinnelige lillesøster fikk en lottoadopsjon. Flytransporten ble ikke betalt av hennes adoptivforeldre og de hadde ingen reelle muligheter til å sende jenta tilbake til hjemlandet.

Min adopterte lillesøster ble bare plassert utifra en overfladisk vurdering som gikk rent på det fysiske, utseendemessige og det at hun var jente. Ekteparet ville adoptere en gutt og en jente hvor gutten var den eldste. Sånn sett var det greit å tilhøre den priviligerte overklasse i Norge.

.

Klassereise?

For mange av de importadopterte 17.000 som er tatt til Norge for et liv som noens adopterte her, har nok adopsjonen vært en "klassereise". I alle fall en "kultur-reise".  Matchingen har ene og alene vært bygget på det. Ikke noe annet.

Dette gamle tankegodset hos statens adopsjonsregime lever ennå meget sterkt: Så lenge staten mener at adoptantene sosialt står foreldrene betydelig over, vil adopsjonen etter statens mening måtte bli til gagn for barnet. Mange av adoptantene til barn de har skaffet seg via statens barnehandlere, viser også at de ha adoptert en slik holdning:  "Vi er godkjente foreldre". Fødeforeldrene skal bare hatt et liv på gatam, institusjon og/eller prostitusjon å tilby; hvilket vi har reddet dem fra, er en holdning ikke ukjent i de kretser.

Jeg har forsøkt i årevis å fremskaffe opplysninger om min opprinnelige mors og fars familie. Førstnevnte var tysk, mens far og farsfamilien var amerikansk.  Ingen syntes å ha hatt noen lavere sosial status enn ekteparet Johanssen. Om de var av høyere sosial status, er noe jeg forsøker å finne ut av. Begge familier var sterkt rammet av krigen. Hadde det ikke vært for Hitler og krigen, ville jeg aldri blitt født! Krig og kommunisme tok livet at de fleste mannlige medlemmene i min mors familie, og siden min amerikanske far ble offer for koreakrigen han deltok i, kan man si at hans amerikanske familie også ble offer for krig og kommunisme. Det samme ble forsåvidt jeg og min lillesøster. Merkelig nok var også min adopterte lillesøster også et slikt offer fordi hennes foreldre var flykntinger som hadde klart å komme seg til Norge.
.
At adopterte i Norge har noen høysosial status, kan man neppe si. På en eller annen måte merker man at man er annerledes og ikke like godtatt, anerkjent og respektert som ikke-adopterte. Langt på vei kan man si det samme om adoptivforeldre, selv om de organiserte barnekjøperne forsøker å skape seg en høyere anerkjennelse enn det mange jakter på.

Matching i forhold til sosial opprinnelse, etnisk opprinnelse, innfødt kultur og årsaken til at barnet er kommet i en adopsjonssituasjon, er nok matchingsmomenter som det med fordel kan tas høye for i vurderingene.

Ekteparet Johanssen var meget bevisste på dette. De forkastet flere barnetilbud før de falt ned på å gå videre med min lillesøster og meg, men som altså ikke ble noen realitet for andre enn meg. Av en eller annen grunn hadde jeg alle evner og egenskaper som passet inn i et overklassemiljø. Med andre ord egenskaper som et ektepar i overklassen kunne være stolt av. Jeg viste meg god i all slags sport, god på skolen, god til dans, dannelse (takket være de damene i sort?), god pianospiller, god i guttemisikken, god speiser, god soldat og en særdeles evnerik student. Det meste av deg jeg viste meg god på, var min adopterte lillesøster ikke god på, med unntak at sport og musikk. Min fraskilte poliorammede lillesøster hadde ikke de samme muligheter som meg til å vise hva hun var god på, men der hun fikk vise seg, var hun ypperlig.

Hvorfor tar jeg frem dette? Jo, fordi jeg får rett og slett vondt av alle de ofrene og alt det vonde statens forsømmelser på matchingsområdet den har begått overfor alle de tusener av utenlandske barn staten har fått bragt til Norge for et liv som adoptert hos helt tilfeldig koblede norske betalingsvillige adoptanter. Det er rett og slett skandaløst gjort fra den norske statens side. At til og med titalls mennesker i Norge skal berike seg øjkonomisk og sosialt på dette, er og blir moralsk og etisk forkastelig - uansett hvor straffbart slik trafikk måtte være for de skyldige i Norge og utlandet.

Det er full ut mulig å sikre ethvert barn - norsk eller utenlandsk - en fullverdig matching slik adopsjonsloven krever. Det finnes ingen unnskyldning for å unnlate en slik lovpålagt matching. Det finnes ingen grunn til å spare de ansvarlig og skyldige for manglende matching og mangelfull matching det personlig ansvaret for den slags adopsjonsforsømmelser og barneovergrep. Ingen. Enten disse måtte hete Øystein Gudim, Adopsjonsforum  eller Morten Stephansen, Bufdir. De burde nok matches til langt mer anerkjennbare og moralsk og etisk forsvarlige inntektgivende arbeid enn det de i dag ynder å tjene penger på, under dekke av "barnets beste".

Jeg fikk meg mine "aha-opplevelser" i 1991 og i 1994 og fra mange bekreftende hold siden. Det skal ikke mye til å skaffe seg innsyn i dette og se at adopsjonsparadiset i Norge bare er en reklameskapt fiksjon av statlig adopsjonsregime som aldri skulle eksistert og noe barn i denne verden hatt noen kontakt med.

Vel, det vil jeg mene og påstå til jeg dør!

.
Lottomatching

Direkte privat adopsjon er et resulat uten barne-formidler og dermed umulig være et resultat av organisert barnehandel. Barnets foreldre bestemmer selv hvem de ønsker skal være barnets adoptanter, på grunnlag av kunnskap og informasjon en statsbyråkrat aldri kan ha. Vet de ikke om noen de vil overlate sitt barn til, så lar foreldrene være å bruke adopsjonsretten sin fordi det da vil være barnets beste.

En slik matchng skal selvsagt etterkontrolleres av statens adopsjonsregime, for de kan ha tilganger til personopplysninger om adoptantene som vanlige borgere ikke har. Staten har ved adopsjon rett til å sjekke strafferegistre, helseregistre og andre registre kun staten har tilgang til.

Når det gjelder matching av utenlandske barn til norske borgere i Norge, har adopsjonsloven alltid hatt en matchingsbestemmelse. En interstatlig konvensjon om matching ble Norge først omfattet av i 1997, men det var en forpliktelse statens barneimportører ikke ville underkaste seg, med den følge at barna ble offer for "lottomatching". Eksempelvis har Bulgaria lagt opp til en matching i tråd med Haagkonvensjonen, men som InorAdopt har valgt å holde tett om.

Det er ikke for ingenting av opprinnlesesstatene ville at mottakerstatene skulle ha ansvaret og stå for matchingen. Norge og dens statsgodkjente barnehandlere var mot dette. Heldigvis ble Haakonvensjonen om interstatlige adopsjoner vedtatt med en forpliktende artikkel 17 C som eksempelvis USA straks tok på alvor.
Norge har forpliktet seg til å omfattende konkrete kontroller når et barn kobles til en statsgodkjent norsk barnekjøper i artikkel 17 c i kraft av et Stortingsvedtak. Staten og dens barneimportører har valgt å gi blaffen i snart 14 år nå. Også enhver kontroll opp mot adopsjonslovens § 12 om adoptertes barns rett til opplysninger om sine opprinnelige foreldre.

Samtidig skryter spesielt Adopsjonsforum at matching foregår og at Adopsjonsforum har sørget for at de utenlandske foreldrene og deres barn kun får adopsjoner som oppfyller Haagkonvensjonens regler og norsk lov. Det siste har Adopsjonsforum vær forpliktet til siden 1976, men gitt blaffen i.

.
Er glad jeg ikke ble adoptert gjennom et Adopsjonsforum

Etter at jeg i 1994 ble klar over hva Adopsjonsforum og Ketil Lehland drev med, var jeg sjeleglad jeg som tysk barn i 1953 ikke fikk mit liv rammet av virksomheten til de nevnte. På den annen side var jeg virkelig overrasket over at utviklingen siden 1953 om norsk adopsjon av utenlandske foreldres barn, var gått den totalt gale veien i stedet for fremover, slik man burde forvente av et vestlig land som Norge.  Senere oppdaget mye mer om denne statlige barneimporten som har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Å leve i et land hvor dens statsmakt bruker utenlandske mødres barn til å dekke sitt innelandske barnebehov som et statlig velferdgode for statsgodkjente nordmenn i Norge ved et statlig barneimportsystem, får meg til å minnes det nazistiske opplegget for adopsjoner som rammet foreldre og barn i det okkuperte Øst-Europa. Tankene går også til Kina, Franco-regimet, Argentina og andre land med regimer sombryter menneskerettigheter og barns rettigheter uten å blunke. Oftest i politisk og økonomisk vinnings hensikt.

Det merkelige er at en sentral SV-politikker på 1990-tallet uttalte til Vårt Land om denne trafikken: "Utenlandske kvinner skal ikke være fødemaskiner for nordmenn."  Det har nok SV's Øystein Gudim vært helt uenig i og handlet deretter. Det er nok alle andre norske maktmennesker i Norge som siden 1976 har benyttet seg av statens barneimportørere; hvilket det etterhvert er blitt mange av.

Gad vite hva slags moralske og etiske standarder de har disse som staten godkjenner som barnekjøpere og barnehandlere?
Eller......Hva slags moralsk og etisk standard har en statsmakt som gjør noe slikt?
.