Ofre for statens adopsjonsregime og hjelp til disse

Digitale henvendelse fra forskjellige interesserte

Min tid på internett med nettboken "Adopsjonsinstituttet" og denne "adopsjonsbloggen" er ikke lang i forhold til de norske statsgodkjente barnehandlere og deres statsgodkjente kunder. I den senere tid har henvendelsene fra seriøse, bevisste og ansvarlige berørte av en adopsjon økt betraktelig. Den digitale kontaktmåten e-post, mobiltelefon og SMS skaper muligheter for mange sorts kontakter til alle "24 -7". Ikke bare fra personer i Norge, men så langt borte som i Thailand.

Det mest positive er bredden og variasjonene i henvendelsene. Adopterte, fosterforeldre, adoptivforledre, barn av adopterte, adoptanter med saker hos Bufdir, fedre som staten vil gjøre barnløse med en voksenadopsjon, ektepar som staten nekter å få tatt sitt adopterte barn til Norge, advokater som har fått krevende oppgaver på vegne av opprinnelige foreldre eller deres barn., enslige som vil adoptere og andre som har et problem eller en utfordring de trenger hjelp tll å få løst.  Henvendelsene er personer av norsk og ikkenorsk opprinnelse.

Alle seriøse henvendelser kan besvares med en mail, telefon eller en sms. Svar-mails leveres så raskt som mulig og i en del viktige og prikære tilfeller på basis av en bunke vedlegg med scannede offentlige dokumenter påført "unntatt offentlighet" av statens saksbehandler. Jeg blir presentert  mange forskjellige forhold og utfordringer det søkes opplysninger om for å oppnå en mest mulig riktig og god løsning. Heldigvis har jeg arbeidet med omtrent alt som tenkes kan på adopsjonsfeltet og det som er relevant for berørte flest. I en årrekke. Derfor kan jeg raskt levere tilbakemeldinger, opplysninger, forslag og anbefalinger ganske raskt.

Det siste året har fokus vært mye på statens ivrighet til å tillate voksenadopsjon i samband med ønsker om stebarnsadopsjon, statens nektelse av våre nye landsmann å få adoptere et barn i sitt tidligere hjemland direkte, statens nektelse av adoptertes rett til opplysninger om bevillingssakens grunnlag eller statens anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon,  statens nektelse av å la opprinnelig mor og far få innsyn i sin egen adopsjonssak og mye annet man ikke leser om i pressen eller finner noe om på nettsidene til statens godkjente norske barnehandlere. Ikke engang på statens egne nettsider om adopsjon!

Flere og flere opplever i praksis et statlig adopsjonsregime som usakelige, uvitende, inkomptente og uten vilje til å følge noen prinsipper for rett forvaltningspraksis. De fleste opplever en arrogant statlig adopsjonsbyråkrat de aldri tidligere har opplevd fra "den norske rettsstats side", og heller aldri trodde de skulle de skulle oppleve i et land som Norge. Det er som en sa: "Klikker det helt for disse folka bare fordi de jobber med adopsjonssaker?"

En sentral adopsjonsbyråkrat har valgt å lage store problemer med følgende begrunnelse: "Det er ikke noe forbud i adopsjonsloven mot ................." Adopsjonsloven bygger på rettsprinsippet om angivelse av ufravikelige vilkår som må oppfylles i adopsjonsloven og loven forøvrig. Man skulle tro at et statlig adopsjonsregime etter 94 år med adopsjonsinstituttet hadde forstått det, men det er atlså ikke slik......

Adopsjonsloven er ikke laget som noen forbudslov med unntak om forbud knyttet til noe helt annet: Forbudet mot privat formidling av barn med sikte på adopsjon, som ble tatt inn i adopsjonsloven i 1998.
Det står ikke i adopsjonsloven at der er forbudt for staten å anerkjenne adopsjoner bygget på dokumentfalsk, falsk identitet, falsk familiestand, ugyldige samtykker, ugyldige utenlandske rettsavgjørelser,kjøp av barn, barnehandler osv.

 Derfor har statens adopsjonsregimet etter at den åpnet for norsk inntreden på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, deretter valgt å forvalte sitt adopsjonsansvar på basis av det som ikke er angitt som forbudt i adopsjonsloven!

.

Stadig flere ofre for statens adopsjonsregime trer fram!

Jeg er selvsagt glad for at mine nettbok "Adopsjonsinstituttet" får stadig flere ofre for statens adopsjonsregime og den klart lovstridige praksisen basert på staten valg av rettsprinsipper på adopsjonfeltet, til å stå frem og synliggjøre hva dette har ført til og kan føre til. Å være offer for slikt, er under alle omstendingheter en alvorlig rettskrenkelse som normalt medfører et erstatningsansvar for staten om man ikke klarer å forhindre å bli offer for slikt. Siden 1945 og til i dag, er det nok noen titusener i Norge og utlandet som er blitt offer for den norske stats adopsjonsregime.

Det tar alltid tiår å få slutt på statlig borgerettskrenkende statsregimer.  Statlige regimer som har måtte gi tapt i Norge er flere, men de mest kjente er:  Statens sameregime. statens sigøynerregime og statens barnehjemsregime. Alltid er det barna og mødrene som har vært hardets rammet.

Statens adopsjonsregime er forhåpentlig det siste av den slags famøse norske statsregimer.

Jeg har ingen ambisjoner eller planer om å få avskaffet et slikt statsregime. Likevel kan jeg gjøre mitt til at noen enkeltmennesker skal slippe å bli et slikt regime-offer. Det er ikke enkelt når eksempelvis Dagbladet har vist seg å være en støtter og bevarer av statens adopsjonsregime; samt at NRK til nå ikke har vist interesse for å rette sitt kraftige søkelys på et statsregime som dette.

Ofrene .- barna - kan aldri forsvare seg mot et slikt statsregime. De trenger noen ansvarlige og innsatsvillige voksne til å gi dem beskyttelse mot et slikt statlig adopsjonsregime. Det har staten sørget for at barna ikke skal ha, ved å utøve en form for makt- og myndighetsmisbruk få enkeltemennesker kan beskytte seg mot.

På den annen side er det viktig at statdig flere velger å yte motstand mot regimet, ta opp kampen mot regimet og sette seg som mål å vinne over dette famøse statlige adopsjonsregime.  Slikt må jeg bare støtte og hjelpe til med, så langt jeg kan.

.

Fakkeltog mot statens adopsjonsregime?

Det sier seg selv at de utelandske fargede mødrene som er offer for statens adopsjonsregime ikke kan komme til Norge for å stå med fakler foran Stortinget. Det sier seg selv av de de utenlandske småbarna ikke kan løpe til pressen i en alder på 3 år og få gode nordmenn til å tale deres sak, slik denne Maria Amelie så enkelt kunne. Et etiopiske barn på 6 år, blir ikke engang spurt av den norske stats om sin vei til Norge, selv om staten har nok av tilgang til tolker som kan oversette det som blir fortalt.

Jeg kan ikke unngå å tenke på to afrikanske ungdommer som ble foreldreløse etter å ha bodd i Norge noen tid. Disse vil staten ha tilbakesendt til det afrikanske staten for noen år siden lot komme til sin foreldre som hadde lovlig opphold i Norge. Siden den foreldren med lovlig opphold er død, finner den norske stat det riktig at barna må utvises fra Norge til et liv som foreldreløse barn i et afrikansk land. Jeg er dypt beæret ved å bli kontaktet for å gjøre mitt til at barn i en slik situasjon skal få bli, vokse opp og ha en trygg og god fremtid i Norge.

Marie Amelie-tilfellet er bare en bagatell å regne sammenliknet med sjebnene som ofrene for statens adopsjonsregimet har måttet lide og slite med et helt liv. Forskjellene er at ofre for statens adopsjonsregime ikke selger aviser, slik heller ikke ofrene for statens sameregime, sigøyner-regime og barnehjemsregime fikk herje fritt.

Jeg er glad jeg alltid har kunne presentere meg som "amerikansk", "tyske" eller "tysk-amerikansk" selv om statens fødselsattest ugir meg for å være født av et norske ektepar og statens pass er påstemplet "Norge".

Jeg er glad jeg slipper å måtte være en flau nordmann som skal forsvare en norsk statsmakt som bare er en stor "sosialdemokratisk" pinlighet!

.