Homoadopsjon - kan være den beste match!

Enslige homofile adoptivforeldre i Norge

Allerede på 1930-tallet begynte norske barn i Norge å få enslige adoptivforeldre som var homofile. Adoptantene var enslige og dermed barnløse nettopp fordi de var homofile, men de bodde alene, hadde intet aktivt sexliv og sto ikke frem som homofile. Den enslige adoptanten var som regel en kvinne.

Kanskje mer enn halvparten av adopterte i Norge og i Norden adoptert av en enslig, har fått en enslig adoptant som er homofil eller usikker på sin seksuelle legning.

Jeg lo godt av de organisertes homofiles  "kamp" for at enslige lesber og homser skulle få adoptere. Kampen viste bare hvor lite man i det norske samfunn og på politisk hold visste og kunne om adopsjon - 80 år etter at adopsjonsinstituttet hadde eksistert og før til titusener av adopsjoner siden 1917. Eller kanskje hvor tabu-belagt adopsjon var i Norge ved årtusenskiftet.

Under kampens gang så kom det etterhvert at det ikke var noen saklig grunn for hindre ensliges rett til å bli adoptanter uavhengig seksuell legning. Man kunne bare spurt Morten Johanssen eller noen av alle de enslige adopsjonsforhold som eksisterte.

Det internasjonale adopsjonsmarkedet har intet eller særdeles begrenset barnetilbud til enslige barne- og adopsjonssøkere, men det var jo ikke noe nytt for de innvidde. Det var heller ikke noe nytt at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet ikke har noe barnetilbud til enkjønnede par - uansett disses seksuelle legning.  At organiserte norske lesber og homser skal tro at de skal kunne vinne over det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet når ikke engang FN og internasjonale Haagkrefter klarer det, blir vel naivt.

Jeg måtte derfor bare le og smile at de norske organiserte homofiles "kamp" for sin rett til å adoptere. Den norske stat hadde aldri nektet noen i partnerskap bevilling til adopsjon, rett og slett fordi ingen i et homofilt registrert partnerskap hadde begjært noen bevilling til adopsjon. Rett og slett fordi ingen hadde rett til bevilling til adopsjon fordi ingen foreldre hadde gitt sitt samtykke til en slik adopsjon!  Enslige homofile hatt fått slik bevilling siden 1930-tallet.

.

Jeg og den norske stat skal ikke være noen hindring

Siden alle foreldre etter norsk lov har selvbestemt adopsjonrett/samtykkerett, er det opp til barnets foreldre å bestemme om de vil ha en enslig homofil adoptant eller et homofilt ektepar som adoptant. Foreldre vil kun bruke sin adopsjonsrett når de mener det er deres barns beste.

I den ikkevestlige fattige verden er det sikkert nok av foreldre/mødre som vil gi sitt samtykke til adopsjon direkte til nordmenn de ønsker skal bli barnet deres adoptivforeldre med en oppvekst i Norge. På denne bakgrunn er det merkelig at ingen resurssterke enkjønnede gifte har blitt adoptivforeldre på basis av et lovlig og gyldig samtykke fra noen utenlandske foreldre, som etter norsk lov gir rett til statens bevilling til adopsjon!

På meg virker det som de organiserte homofile i Norge mener at et utenlandsk barn skal være et statlig velferdsgode, slik det i årtier har vært for norske ektepar for 2009. Sett i det perspektivet, må man gi de organiserte homofile i Norge rett: De er blitt diskriminert av staten til dette spesielle norske statlige velferdsgode for voksne i Norge. Når de så får slutt på denne formen for diskriminering, så klager de over at det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet er sterkere enn den norske stat.

Egentlig er det opp til de enkelte enkjønnede gifte selv om de vil bli adoptivforeldre til  et utenlandsk barn. Det kan de gjøre ved å holde seg borte fra det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet og satse på norske adopsjonsrett direkte og at det kryr av utenlandske foreldre og mødre som av gode grunner vil gi sitt samtykke både til enkjønnede gifte eller en enslig adoptant. Å skaffe seg en adopsjonsrett om man vil adoptere, er noe man i Norge har rett til uten bruk av "adopsjonsformidler", men det vet nok ikke de organiserte homofile i Norge.

Noen krefter i Norge er glad for at de ikke vet det, men jeg er ikke blant disse.

Skal man nekte en enslig ung fattig mor å bruke sin adopsjonsrett fordi det eneste adoptantalternativet for henne  er et norskt enkjønnet ektepar?  Eller fordi et enkjønnet norsk ektepar er den beste matchingen?

Skal det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet den norske stat er så ivrige på norske adopsjonsvillige kun skal benytte, være grunn nok til at enkjønnede ektepar i Norge ikke skal kunne bli adoptivforeldre til noen utenlandske foreldres barn?

.