Et enstemmig storting vedtok i 1917 å innføre det familierettslige adopsjonsinstituttet. Barn som foreldrene satte bort til andre for å bli oppfostret, ville man ha inn i ordnede former slik at de uformelle og uregistrerte adoptantene fikk et rettslig foreldreansvar på linje med det barnet foreldre hadde. Barn skulle sikres mot overgrep, forskjellige former for misbruk og utnyttelse hos de som barnets foreldre fant det nødvendig å overlate oppfostringen og omsorgen for.
Man tilbø foreldrene tilbudet om å bruke sin nye adopsjonsrett: Skrive sitt barn over til noen de ville skulle være barnet formelle og offisielle adoptivforeldre. I prinsippet like enkelt som å overdra en ku eller hest, eller en eiendom. Adopsjonen måtte meldes, kontrolleres og anerkjennes for å ha noen almengyldig rettslig virkning utover partene selv.
I motsetning til andre vestlige land som hadde innført det privatrettslige adopsjonsinstituttet, valgte Stortinget å la staten stå for registreringen, kontrollen og anerkjennelsen i stedet for domstolen. Beviset på at adopsjonen var offentlig anerkjent var et bevillingsdokument departementet ga adoptantene, i tillegg til at adopsjonen ble registrert hos Justisdepartementet og siden også i Folkeregisteret på den adoptertes navm.
Siden man startet med en adopsjonstype som ikke hadde noen arverettslig betydning og i realiteten opphørte når den adopterte var blitt myndig, var kanskje denne bevillingsordningen en grei og brukbar løsning. Den adopsjonstypen bevillingsinstituttet var basert på i 1917 - "svak adopsjon" - ble opphevet av Stortinget i 1956.
Adopsjonstypene "sterk adopsjon", "fosterbarnadopsjon" og tvangsadopsjonen som kom til i 1953, viste klart at bevillingssystemet hadde brutt sammen og ikke ga barnet og dets fødeforeldre den nødvendige rettssikkerhet og tilfredstillende bevillingsbehandling fra staten side.
.
Fra eksport av norske barn for adopsjon til import av utenlandske barn.
Etter krigen gikk det en jevn strøm av norske barn til adoptaner bosatt i Sverige, Danmark og USA. På begynnelsen av 1950-tallet begynte adopsjonsvillige i Norge å hente inn utenlandske barn en del europeiske og senere også fra Korea for adopsjon. - Uten bruk av noen "adopsjonsformidler", siden dette var en virksomhet Stortinget hadde gjort forbudt og straffbart i 1953. At Norsk koreaforening i realiteten drev slik formidlingsvirksomhet fra 1954 til 1969 med koreanske mødres barn, så staten mellom fingrene på, fordi de korenske barna og deres foreldre ikke var norske og hvite.
På 1960-tallet ble mange barn i utlandet tatt til Norge av nordmenn bosatt i Norge med statens bistand og hjelp. Særlig til å få barna til Norge med papirer som sikret barna innreise og opphold i Norge. Om papirene etter loven var gyldige og opplysningene gitt den norske stat var korrekte, brydde staten seg lite om.
.
Statens famøse bevillingspraksis.
Samtidig drev Helserådene i Oslo og Bergen en del "adopsjonsformidling" av en sort som var mer en organsiert og korrupt skandale. Siden barna selv og deres unge, ugifte og "ansvarsløse" mødre ikke var i stand til å ivareta sine rettigheter ved adopsjon, ble disses barna et lett bytte for de som ville ha barn man ved "gode kontakter i det offentlige" kunne skaffe seg.
Fylkesmennene ga omtrent alltid bevilling til ethvert ektepar som en tid hadde hatt boende et barn hos seg i sitt hjem, fordi Fylkesmennene antok at dette var rettslig greit siden adoptantene ikke var blitt beskylt for å ha bortført noe barn!
Så det ut til at barnet hadde det greit, fikk mat, rene klær og bodde bra, antok staten at adopsjonen kunne antas å bli til gagn for barnet.
Staten gadd ikke engang å kontrollere om et fremlagt å brukt samtykkepapir virkelig var undertegnet moren eller i hennes rette navn. Det var nok at det i bevillingssaken lå et papir som ble kalt "samtykke".
Barnets mor og far etter barneloven av 1956, fikk som regel aldri vite at foreldreskapet var opphørt og langt mindre fra og med hvilken dag dette formelt skulle ha skjedd.
Dukket det opp en mor eller far som laget "problemer", ble det truet med rettsak og en sosial skandale om de ikke "ga opp ungen frivillig".
- En eneste ugift mor og hushjelp i hos ekteparet Seim i Bærum har valgt å forsvare seg mot statens adopsjonsregime siden 1917! Hun klarte å sloss for sitt barn helt opp i Høyesterett i 1939 hvor hun vant mot krefter ingen ugift ung mor siden har våget og orket å kjempe mot.
Statens bevillingspraksis satte adopsjonen i Norge i vanry
Ingen makt har gjort adopsjonen mer upopulær blant gravide og nyblitte mødre i Norge enn den norske stats adopsjonsregime fra 1945 og frem til i dag.
Så foraktet og dårlig ord hadde statens bevillingsvirksomhet og -praksis at viljen til selvbestemt abort var langt sterkere enn om det ikke hadde vært for statens måte å forholde seg til det privatrettslige adopsjonsinstituttet på. , Unge ugifte og økonomisk svakstilte kvinner som tenkte adopsjon, hadde lett tilgang til opplysninger fra de noen som hadde mistet et barn på denne måten. Abort syntes for disse å være langt å foretrekke.
Værst var det at den norske stats bevillingspraksis og "adopsjonspraksis" etter 1945 ble bruk mot norske unge ugifte og uetablerte kvinner så brutalt og så ofte i strid med disse mødrenes rettighter, at så og si ingen opprinnelige mødre som hadde fått sitt barn bortadoptert, hadde noe godt å si om adopsjon og den svært rettskrenkende og ellers famøse behandling de var utsatt for fra statens side.
Det er i dag ca. nesten 40.000 norske opprinnelige mødre til norsfødte adopterte i Norge. Det store flertallet har blitt behandlet så dårlig og respektløst fra den norske stats adopsjonsregimes side, at de har slitt veldig med dette hele sitt voksenliv. Enkelte så sterkt at de rett og slett har "blitt knekt" og aldri kommet over "adopsjonen" den norske stat påtvang dem.
Selv barna som har fått livet forandret ved statens adopsjonsregime, har i stor utstrekning blitt offer for overgrep, rettskrenkelser og myndighetsmisbruk som for mange adopterte i Norge har ført til en livslang katastrofe.
Til i dag har man i Norge ikke registrert at norske fødte opprinnelige foreldre og adopterte har stått frem som "adopsjonstilhengere"
- På den annen side har den norske stat i utrolig grad særbehandlet adoptanter, adoptivforeldre, "adopsjonssøkere" og statsgodkjente barnesøkere etter 1976, på en slik partisk og fordelaktig måte, at det moralsk og etisk bare kan beskrives som skandale. Typisk nok er det i Norge i dag kun de såkalte barnløse organiserte "adopsjonssøkerne" som er "adopsjonstilhengere". De er også ivrige etter å lete frem kjøpte utenlandske "adopterte" som de kan bruke til sine egoistiske personlige formål.
Få villige til å adoptere kjenner til bevillingsinstituttet
Mange....derimot ....tror at man må søke staten om å få adoptere et ukjent og utenlandsk barn for å kunne bli adoptivforeldre. Få i dagens Norge vet at man kan adoptere direkte etter samtykke fra et barns foreldre.
Foreldre man har fått kontakt med uten noen form for "formidling", men på mange forskjellige lovlige og direkte måter.
Ennå færre vet hvordan en Direkte Privat Adopsjon oppnår offentlig anekjennelser ved bevilling etter adopsjonslovens bevillingsordning.
Dessverre vet omtrent ingen i den oppvoksende generasjon om at de etter norsk lov og det norske adopsjonsinstituttet har selvsbestemt adopsjonsrett om de skulle bli foreldre til noe barn. Den norske stat sier intet om hva denne retten består i, og heller ikke hvordan den skal evt. brukes til beste for barnet og foreldrene selv.
- Den norske stat har gjort den norske almenheten og kommende gravide og medvirkere til det, så og si totalt uvitende om foreldrenes adopsjonsrett og -rettigheter.
.
To typiske tilfeller av statens underinformasjon eller desinformasjon
Kari Ann Volden kom meget uforberedt inn i en direkte privat adopsjon etter at hun hadde overatt den daglige omsorgen for et tvillingpar i India. At hun kunne og kanskje hadde rett til norsk anerkjennelse av denne adopsjonen ved å kreve/begjære bevilling til adopsjonen, ble hun ikke informert om av staten. Hun trodde hun var rett informert og gjorde som staten adopsjonsmyndighet krevde av henne, og havnet selvagt opp i enorme problemer.
Ekteparet Sikander adopterte en liten pakistansk gutt i da ekteparet var på besøk i "gamlelandet". Ekteparet bodde fast i Halden og ektemannen var blitt norsk statsborger. Også de ble grovt feilinformert og grovt feilbehandlet fra den norske adopsjonsmyndighets side. - Tre ganger så lang tid som staten gjorde overfor Volden, og ennå ingen løsning på den statsskapte elendigheten fra den norske stats side.Ektemannen bor alene i Halden med hustru og adoptert sønn i Pakistan. Ikke fordi pakistanske myndigheter vil det. Ikke fordi gutten bortadopterende gifte foreldre vil det, ikke fordi ekteparet selv vil det, men.....bare fordi noen såkalte norske "adopsjonsbyråkrater" vil det slik. De vil krenke adopsjonens parters rettigheter bare fordi man bak disse lukkede dørene vil at nordmenn i Norge skal kjøpe seg "ukjente" utenlandske barn etter å ha fått disse statlige mørkemennenes og -kvinnenes kjøpstillatelse.
Bevillingsinstituttet trer inn når de privatrettslige forhold for norsk offentlig anerkjennelse er oppfyllt. Det skjer som en ren privat sak, men er altså privatrettslige handlinger som må almengjøres ved bevilling til adopsjon. En bevilling partene og barnet har rett til, og som staten må ha hjemmel i lov for å nekte. Den privatrettslige adopsjonen kan være en realitet i år, før den blir noen bevillingssak for den norske stat, men barnet ha da en rett til å bo hos adoptantene som følge av de bortadopterende foreldrenes ønske, vilje og samtykke.
Hvorfor vil ikke den norske stat og regjering av det norske folk anno 2011 skal vite noe om dette?
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar