Statsgodkjente barnekjøperes holdning til "adopsjon".

En spesiell egosentrisk organisert kjøpegruppe i Norge

Fra 1917 til 1976 fantes ble det ikke laget noen statsgodkjente barnekjøpere i Norge. Man ble adoptivforeldre i Norge i tråd med barnet foreldres ønske, vilje og samtykke til adopsjon - mer eller mindre. Foreldrebasert og foreldrebestemt adopsjon i tråd med det norske adopsjonsinstituttet.

Foreningen "Adopsjonsopplysningen" ville ha en endring på det, ved at den mente at også nordmenn måtte få anledning til å ta til seg et utenlandsk barn ved det sterkt nye og voksende internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som  vokste frem i stadig flere land. Foreningen hadde ingen etiske og moralske betenkeligheter med å starte en ren norsk barnehandlervirksomhet. En særdeles lønnsom virksomhet for denne foreningen og dens ansatte eller engasjerte barnehandlere. Norsk pengemakt skulle oppfylle medlemmenes ønske om å få anskaffet seg et utenlandsk barn i noe de skulle kalle og utgi for en lovlig og etisk/moralsk forsvarbar "adopsjon".

Slike adopsjonsvillige hadde Norge fra 1917 og frem til da aldri hatt i landet. Adopsjonsvillige var klar over at en adopsjon var en meget personlig og privat sak mellom barnets foreldre og adoptantene. Hvert barn var et kjent lite menneskebarn foreldrene og adoptantene følte det samme for og gikk sammen om å sikre barnet en best mulig oppvekst og liv.

• Adopsjonene var bygget på et privatrettslig ansvarsfellesskap mellom barnets foreldre og adopantene.

Foreldrene kunne føle og oppleve direkte hva adopantene de hadde hadde valgt for barnet, følte og ville gi og være for barnet de så seg nødt til å bortadoptere. De kunne med full personlig kontroll sikre barnet en adopsjon de mente ville være deres barns beste. Adoptantene følte seg vel så meget forpliktet over for barnets foreldre som de gjorde overfor barn.

• Vi kan trygt snakke om at det norske adopsjonsinstituttet i realiteten var et rettslig, sosialt og menneskelig skapt fellesskap mellom barnets foreldre og adoptantene.

Det nye voksende ukontrollerte internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet hadde ikke noe tilsvarende eller slike kvaliteter å tilby. Adopsjonene dette barnemarkedet kunne tilby var rent handelstekniske med det for  øye å levere kjøpevillige nordmenn et levende barn til seg, slik at de kjøpevillige skulle få oppfyllt sine egosentriske og egoistiske interesser, slik dette kom til syne i foreningen "Adopsjonsopplysningen".  Foreningen skiftet navn da den søkte seg statens og regjeringens tillatelse til å tre inn som aktør på det internasjonale ukontrollerte og uoversiktelige barnemarkedet i vinnings hensikt. Navnet ble endret til "Adopsjonsforum" som raskt gjorde seg til barnehandelens store forkjemper og forsvarer i Norge. Medlemmenes motiv for medlemskap var å få anledning til å få skaffet seg et utenlandsk barn dette barnemarkedet kunne fremprodusere for kjøp og salg.

• Dette skjedde uten Stortingets viten og vilje, som 1953 hadde gjort det forbudt og straffbart å utsette norske barn i Norge for slik barnehandelvirksomhet.

En ny type "adopanter" var skapt av den norske stat i 1976: Statlig godkjente norske barnekjøpere! 

Organiserte sådanne som bare var opptatt av å få oppfyllt sine egne mål: Få tatt til seg et utenlandsk barn som den norske stat skulle utgi for å være lovlig adoptert.

Medlemmene ble gitt statlige muligheter til å skaffe foreningen Adopsjonsforum så mye pengemakt foreningen selv ønsket, drive med alle typer markedsføring og propaganda og samtidig være totalt fritatt av den norske stat for noen form for rettslig og adopsjonsrettslig ansvar.  Staten ga også Adopsjonsforum sin tillatelse til former for myndighetsutøvelser som staten ikke hadde lov til å la andre enn statlige myndigheter eller domstoler ta seg av.

Adopsjonenes lovlighet og gagnlighet lot den norske stat dette internasjonale barnemarkedet få bestemme og avgjøre. Lovpålagte legalitetskontroller unnlot statens adopsjonsregime å foreta, med den følge at det var fritt frem for å utsette ukjente utenlandske foreldre og deres barn for grov vinningskriminaliet av forskjellig sort.

Den norske stat gjorde det enklere og lettere å adoptere et utenlandsk barn enn en utenlandsk bil eller hest. Staten fant det helt OK å anerkjenne adopsjonene som lovlige etter  norsk lov, om de barnemarkedet utga barnet for eierløst eller forlatt, men slo hardt ned på slikt ved adopsjon av utenlandske biler eller hester.

.

Den norske statsgodkjente "adopsjonssøkeren"/barnekjøperen oppstår i 1976

10 år etter statlig styrt og villet norsk barneimport, begynte disse organiserte statsgodkjente barnekjøperne i Adopsjonsforum å klage og mase.  Mye vil har mer, heter det.  Den norske organiserte grådigheten etter et barn til en utenlandsk farget, fattig og ukjent barnemor, synes ikke å ha hatt noen etiske og moralske grenser.
I løpet av 10 år hadde den norske stats adopsjonsregime gjort utenlandske mødres/foreldres barn til et kjøpbart norsk velferdsgode for organiserte barnesøkere og -kjøpere. 

Adopsjonsforum gikk i spissen for å "kjempe for" at alle nordmenn skulle ha lik rett til å få kjøpt seg et utenlandsk barn for adopsjon - uavhengig personlige økonomiske resurser til å sikre det adopterte barnet en solid og trygg oppvekst. Det var ikke bare de mest kjøpesterke i Norge som skulle kunne være Adopsjonsforums kunder, men alle som det internasjonale barnemarkedet ville tjene og levere unger til.
Siden prisen på det utenlandske barna var så høy at bare den økonomiske overklasse i Norge kunne benytte seg av dette barnemarkedet, fikk Adopsjonsforum staten med på at skattebetalerne i 1990 skulle betale 30.000 kroner for hver gjennnomført barnehandel. Prisen pr. barn var i 1990 ca. 30.000 i gjennomsnitt.

At ingen adopsjonsvillige til adopsjon til et barn i Norge skulle ha rett til 30.000 fra skattebetalerne ved en sluttført adopsjon, var det ingen som brydde seg om. Adopsjon av et barn i Norge har normalt store kostnader til advokat både for barnets foreldre og adoptantene, men det ville den norske stats adopsjonsregime de skulle stå for selv.  Å bli adoptant til et barn i Norge ved direkte privat adopsjon, er blitt ennå mer en overklasse-sak for nordmenn i Norge enn noen gang før.

• 1990 var året da den norske regjerning gjorde utenlandske mødres barn til et statlig sosialt velferdsgode for en liten gruppe medlemmer i en "adopsjonsforening".

Siden staten hadde gjort det til en rett for alle staten fant "kvalifisert, skikket og egnet" til å få statens kjøpstillatelse til et "ukjent forldreløst eller forlatt barn", og dermed til et norsk statlig velferdsgode, var det ikke merkelig at også organiserte homofile og lesbiske i Norge krevde den samme rett og kunne påstå seg "diskriminert" av den norske stat.  - Slik sett hadde de selvsagt et poeng, men at et barns heterofile foreldre har rett til å velge bort et homofile som adoptanter til sitt barn på linje med gamle, syke, blinde, døve og fattige, var det ingen som brydde seg om engang å tenke på.

• Den norske stat gjorde seg på adopsjonsfeltet til en norsk statlig barneimportør som tilbø nordmenn i Norge adopsjoner det ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet kunne tilby og på dette barnemarkedets premisser.

Adopsjonsrettslig innførte den norske stat et nytt ulovfestet og rettsstridig adopsjonsvilkår:
Et barn er å anse lovlig adoptert om staten før adopsjonen har gitt sin kjøpstillatelse til de som har kjøpt et utenlandsk ikkevestlig barn for adopsjon og en norsk statlig godkjent barnehandler er brukt.

Den norske stats barneimportører ga seg selv anledning til å få denne famøse adgangen inn i adopsjonsloven i 1998 som åpnet for organisert stats myndighetsmisbruk. Prinsippet om av enhver eiendomsoverdragelse er å anse lovlig - ene og alene fordi en statlig myndighet har gitt noen en kjøpstillatelse - er et rettsprinsipp som har vært utenkelig i Norge frem til 1998 og dette ble "sneket" inn i adopsjonsloven.

.
Hva slags mennesker er denne nye gruppen "adopsjonssøker"/barnekjøper for de "adopterte"?

En ting er i alle fall sikkert: Denne nye gruppen er ikke adopanter av den sort det norske Stortingsbestemte og folkevalgte adopsjonsinstituttet har ønsket og villet for noe barn i Norge.

Heldigvis avstår de norske adopsjonsvillige av den rette sort og kvaliteter fra å nedlate seg til å gjøre seg til statsgodkjent "adopsjonssøker"/barnekjøper ved å heller slå fra seg tanken på å bli adopanter til et barn. Det tragiske er at alle de som med loven i hånden og i ryggen forsøker å bli adoptanter slik adopsjonsloven er bygget på, blir aktivt motarbeidet, sjikanert og utsatt for grov myndighetsmisbruk fra statens godt betalte adopsjonsbyråkrater som har gjort det internasjonale barnemarkedet som basis for sine jobber, stillinger, karriære og inntekter.

Det er faktisk anstendige og ansvarlige mennesker i Norge som tenker og føler et reelt ansvar for barnets foreldre - uansett om barnet foreldre er norske i Norge eller utenlandske. Anstendige og ansvarlige mennesker som setter andres interesser foran sine egne ønsker, drømmer og behov. Voksne anstendige mennesker med en moral og etikk som ethvert barn bør være sikret ved en adopsjon.

.

Jeg har tillatt meg å ha tatt tak i tanker som har vokst frem siden 1994 da jeg ble kjent med den famøse norske statsvillede og statsstyrte barneimporten. 

• Det viser seg at det er så uendelig mye å tenke på, føle på og måtte forholde seg til; hvilket jeg ikke i min villeste fantasi skulle tro var grunnlag for i et land som Norge før 1994.

Jeg kan ikke unngå å tenke på at kanskje hver tredje eller fjerde statsgodkjente "adopsjonssøker"/barnekjøper" har valgt bort foreldreskap tidligere i livet i form av en eller to selvbestemt abort.

Jeg kan ikke unngå å tenke på at en betydelig andel av statens godkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøpere sliter med et alkoholproblem eller er avhengig av forskjellige sorter "lykkepiller".

Jeg kan ikke unngå å tenke på at en betydelig andel av statens godkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøpere gir opp adoptivforeldreskapet lenge før barnet er blitt 16 år gammelt og lar det offentlige barnevernet ta seg av omsorgsansvaret deretter.

Jeg kan ikke unngå tenke på alle de kjøpte importadopterte som staten har sviktet ved å krenke deres rett til opplysninger om hvem de opprinnelige utenlandske foreldrene er.

Jeg kan ikke unngå å tenke på hvor vanskelig det er for så mange importadopterte etter 1976 å utvikle og leve ut et normalt forhold både til statens godkjente adoptivforeldre og sine såkalte "adopsjoner".

Jeg kan ikke unngå å tenke på hvordan det føles å være kjøpt som en slags adoptert barneslave for å oppfylle noen fremmede voksnes ønsker, behov og forventninger under konstant frykt for konsekvensene ved å ikke oppfylle den rolle, misjon og funksjon som var avgjørende ved barnekjøpet.

Hva sier disse tankene om den forholdsvis nye gruppen i adopsjonspuplasjonen i Norge som har løpt til den norske statsmakt for at den skal sørge for å få levert dem noen utenlandske fargede mødres barn til seg som statlig godkjent "sitt barn"?

Hvorfor er den norske stat så redd for at importadopterte skal kunne ha opplysninger om sine opphavsforeldre som i følge den norske stat skal ha ønsket, villet og gitt sitt samtykke til bortadopsjon av sitt barn til noen i Norge?

Hvordan kan det ha seg at norske journalister og politikkere har gjort seg så totalt "blinde" om denne norske barneimporten siden 1976 og frem til i dag?

Hvor representative er de statsgodkjente norske "adopsjonssøkerne"/barnekjøperne" for den norske standen av adoptivforeldre som har vokst frem siden 1917?

Jeg kan ikke unngå tanken om at de aller fleste norske statsgodkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøper som har blitt det etter norsk inntreden på dette barnemarkedet etter 1976, på sett og vis er blitt utnyttet, forledet og lurt av et barnemarked for "adopsjon" som kanskje er ett av verdens mest kyniske og kritikkverdige menneskemarkeder som har oppstått siden slavehandelen også beriket et lite antall nordmenn..........

Jeg kan ikke unngå å synes synd på at den menneskelig natur alltid har vært slik at noen alltid har forsøkt å berike seg økonomisk på dette på måter som den norske stat burde klare å beskytte norske borgere mot.

På den annen side......å ha mer enn to tanker i hodet på adopsjonsfeltet, er krevende og noe de fleste statsgodkjente "adopsjonssøkere"/barnekjøpere ønsker å slippe å tanke på. Eller rettere sagt er villige til å betale for, om jeg skal være mest mulig presis.

.
Det finnes langt bedre alternativer!

Heldigvis kan man som boende i Norge bli lovlige adoptivforelde til et barn i Norge eller et utland uten ty til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet.  Denne muligheten ble aldri stanset eller erstattet med norsk statlig barneimport i 1976, og vil aldri kunne bli stanset.

Direkte privat adopsjon uten bruk av noen såkalt "adopsjonsformidler" eller norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler, er kanskje en mer eller mindre fortrengt og glemt mulighet for dagens generasjoner.

Mulighetene for adoptanter av den rette sort og verdi for et bestemt barn og barnets foreldre er kanskje reelt sett bedre i dag enn noen gang tidligere - til tross for den norske stats famøse adopsjonsregime.

• For meg er det en realitet jeg håper og ønsker flere skal bli kjent med og velge å handle etter:  Fordi det finnes så mange barn i Norge og andre land som trenger å nyte godt av akkurat denne adopsjonsrealiteten fremfor den realitet det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet har å tilby.

Jeg er bare så glad - så glad og lykkelig over at det ikke var noe noe barnemarked som førte til mitt liv som adoptert i Norge.  Det er  nok en glede jeg deler med de alle som ble adoptert før 1976 og uten å ha vært del eller vare i noe slikt barnemarked. 

• Noen og ganske mange adopterte i Norge er nok mer heldigere og lykkeligere enn andre adopterte. Det skylles på ingen måte noen tilfeldighet!

Det samme kan sies om adoptivforeldre i Norge og andre berørte av en adopsjon. - Det store anstendige og ansvarlig flertallet, må sies.

Det finnes mange opprinnelige foreldre til adopterte som med rett rygg og stolthet i sin tid brukte sin adopsjonsrett til gagn for sitt barn. Et barn bevart og skjult i sine hjerter, tanker og følelse, vel vitende om at dette personlige innerste ikke skal være stoff for noen presse eller TV, men kun en sak mellom dem selv og det barnet de ga liv til, og sikret et godt liv i tråd med enhver forldres ønske om det beste for sitt barn!

Man skulle i dag lett tro at slike adopterte, adoptivforeldre, opprinnelige foreldre og andre berørte ikke eksterer i dagens Norge, men denne aktverdige adopsjonspupulasjonen vil være i stor flertall i mange, mange år fremover, og burde være en gruppe som ikke dør ut, men får anledning til å vokse og blomstre!

..........tenker og skriver jeg under navnet: Morten Johanssen







.