"Adopsjonsbedraget" og advokatene Gundersen og Totland

Det internasjonale barnemarkedet har fått sine advokater i Norge

Den norske stats inntreden på det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet i 1976, har siden spredt se som en pestbyll i det norske samfunn. Stadig flere i Norge har sett at det er penger å tjene på dette norske statsgodkjente barnemarkedet: Statlige adopsjonsbyråkrater, psykologer, spesialpedagoger, "adopsjonsforskere" og nå også norske advokater.

Den norske stat har siden 1976 gjort det til en statlig velferdsrett å få statens kjøpstillatelse av et utenlandsk barn som utgis enten for foreldreløst, forlatt eller ukjent. En statlig rett til å få kjøpe et barn som tilbys i det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet; basert i all hovedsak på grov organisert kriminalitet. En kriminalitet utenlandske advokater og jurister i mange år har tjent store penger på. Hvorfor skal da ikke også norske avokater forsøke å få sin del av dette milliardmarkedet hvor fargede mødres barn er gjort til en ren handelsvare?

21.3.2011 finner de norske advokatene Fritjof Piene Gundersen og Thea Totland en anledning til å markedsføre sin tjenester til kjøpevillige eldre nordmenn som trenger statens kjøpstillatelse for å få tatt til seg et barn av en ung ukjent farget mor. De har selvsagt støtte fra de kyniske norske statsgodkjente barnehandlerne, som tjener store penger på enhver som melder seg inn i deres "adopsjonsforeninger" og vil stå i kjøperkø. Ja, selv om det ikke blir noe kjøp av et barn i det hele tatt.

Hvem er advokat for det/de utenlandske barnevarene? Har de noe mer rettsbekyttelse enn en hundvalp når nordmenn kaster sine "adopsjonsblikk" på disse barna?

.
Kynisk og krenkende advokat-tjenester

De to nevnte advokatene er så kyniske og barnekrenkende som dette famøse barnemarkedet er. Et barnemarked som er åpent for salg til stort sett enhver som er villig til å betale prisen på barnet og "adopsjonen". Norge har en statsmakt som gir over 40.000 i subsidie til hvert gjennomført barnekjøp fra skattebetalernes penger. Nok til å utstyre alle eldre med gratis alarm side når de ikke får plass på et sykehjem.

Den norske stat har altså gjort det til en norsk borgerrett å få kjøpe seg et utenlandsk barn for adopsjon. En rett staten selv har laget i 1976 uten å informere Stortinget om i forkant. En kjøpsrett foreningen Adopsjonsopplysningen/Adopsjonsforum skal ha det meste av æren for: Norge mest agressive og kyniske statsgodkjente barnehandler.

Den kinesiske stat gikk inn på dette barnemarkedet omkring 1991, som selvsagt den norske stats statsansatte adopsjonsbyråkrater åpnet opp for, slik at de sikret seg sine jobbers økonomiske fremtid. Den kinesiske stat fikk godt betalt for å kvitte seg med sine kostbare "problembarn" og la prisen på barna så lavt at de utkonkurrerte koreanske barn og filippinske barn. For Adopsjonsforum ble kinesiske barn en gullgruve.

Den kinesiske stat brydde seg ikke om barn ved adopsjon mer enn andre barn i Kina. Langt mindre om barnas fødeforeldre og mødre spesielt. At det i Norge var voksne langt over 50 år som ville kjøpe kinesiske småbarn og at det ville være i strid med matchingsreglene i den norske adopsjonsloven, brydde den eksportvillige kinesiske stat seg ikke om. Ei heller om de kinesiske barna ble selvmordskandidater i Norge, eller av andre grunner gikk til grunne i det norske samfunn som kjøpte adopterte.

Man skulle kanskje tro at norsk jurist-stand hadde en etisk og moralsk standard som kunne stå seg i forhold til barns rettigheter og deres beste - også når det kom til adopsjon. Advokatene Gundersen og Totland har i sannhet vist at det er lite grunnlag for en slik naiv oppfatning. De har valgt å legge dette barnemarkedets selvlagede regler til grunn for å tjene penger på nordmenn i Norge som vil ha statens tillatelse til å bli barnekjøper. Barnhehandlerne i Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt jubler selvsagt. Jo flere godkjente kjøpere, jo mer inntekter og profitt. Også de norske barnhandlerne bryr seg ikke om barn bør sikres den beste matchingen eller ikke.

.
Diskriminering og forskjellsbehandling av utenlandske barn.

Adopsjon betyr rettslig skifte av foreldreskapet ønsket, villet og samtykket av barnets foreldre, om vi holder statlige tvangsadopsjoner etter barnevernsloven utenfor. De norske barnehandlerne representerer ingen utenlandske foreldre og operer uten å bry seg om de utenlandske foreldrenes ønsker, vilje og lovpålagte samtykker til adopsjon.  Det samme må sies om de som søker seg en norsk statlig kjøpstillatelse, som staten av politiske grunner har valgt å kalle "forhåndssamtykke".

Helt siden 1917 har foreldre som har brukt sin adopsjonsrett, ønsket det beste for sitt barn. De har ønsket adoptanter til barnet som er i en passende alder, ønsker det kjønnet barnet har og gi barnet et oppvekstmiljø og et adopsjonsforhold barnet som passer barnet bra. Noen har også hatt ønsker om hva slags utdannelse barnet burde sikres.

Norske opprinnelige mødre har jevnt over også ønsket adoptanter til barnet som liker på dem selv, slik at barnet skal slippe å bli tatt for å være "adoptert".

Selv om mange av de bortadopterende mødrene i Norge har vært unge, er det få som har villet at adoptantene skal være blant besteforeldregenerasjonen. De har ønsket at barnets adoptanter være i en alder hvor det for dem var naturlig å bli foreldre.  (Noe annet gjelder ved stebarnsadopsjon der adoptanten kan være oppi 60-årene)

Så er det altså noen norske advokater som ikke vil skule eller ta hensyn til barnets rettigheter ved adopsjon. For disse er det om å gjøre å kun bry seg om sine eldre oppdragsgivere/kunders egoistiske behov, og derved tjene penger på en kundegruppe de ønsker skal lages så stor som mulig hvor de skal skaffe seg et slags monopol som "adopsjonsadvokater".

Hvorfor skal kinesiske imporadopterte går rundt å si "mamma og pappa" til det folk flest tror er barnets besteforeldre, mens andre importadopterte skal slippe en slik belastning?

Når det er 5 års ventetid på et barnekjøp, hvorfor kan den ikke reduseres til å sikre de utenlandske barna de yngste og mest verdifulle barnekjøperne?

Jeg har selv truffet statsgodkjente barnekjøpere som var godt under 25 år da de i bytte mot penger fikk et utenlandsk barn inn i sitt norske hjem. Jeg tviler på om disse barna ville satt like stor pris på adopsjonen om alderen hadde vært dobbelt så høy.

.
En trussel mot en adopterts sosiale og familiære fremtid!

Det virker som om de to nevnte advokatene har noen skjulte agendaer på vegne av sin gamle kunder. Jeg har mistanke om at de gamle kundene ikke liker tanken på å være "barnløse" når de blir gamle, og derfor ønsker seg barn som kan bidra til å ta seg av dem på disses gamle dager eller når de rammes av alderdomssykdommer. Dette motivet har flere importadopterte rapportert  å ha oppdaget når de ble eldre. Noe sier at de er presset til å være "hjemmehjelpere" for å vise sin takknemlighet mot et liv på gata eller i fattigdom. Mange importadopterte oppdagager at de har vært tiltenkt som familiens barneslave. Unge kvinner med gamle barnkjøpere som "adoptivforeldre" sliter med å selv bli mor fordi de ikke har kapasitet til jobb, omsorgsarbeid for sin "adoptivforeldre" og i tillegg omsorg for eget barn.

Gamle statsgodkjente barnekjøpere er en trussel og en krenkelse mot det kjøpte utenlandske barnets sosiale fremtid og familieliv!

Det bryr ikke slike "adopsjonsadvokater" som Piene Gundersen og Totland seg om. Det gjør heller ikke dessverre de statlig barnekjøpergodkjennerne i Bufdir og departementet.  Ikke politikere som Venstres Grande og andre politiske tullinger på adopsjonområdet. Ei heller redkatørene i Aftenposten og NRK og Dagbladet som så gjerne løper de norske barne- og adopsjonshandlernes ærender.
.

Når vil en norsk advokat arbeide gratis for et kjøpt utenlandsk barn for adopsjon?

Når vil en norsk advokat arbeide gratis for en voksenblitt importadoptert som har vært offer for adopsjonskriminalitet?

Når vil en norsk advokat ta parti for barnet i en adopsjonssak eller barnets utenlandske foreldre?

Nei, det kryr av statsgodkjente barnekjøpere blant norske advokater, jurister og dommere. Ennå er et norskt ikkekjøpt adoptivbarn fremdeles i flertallet i denne yrkesgruppen, men de har valgt å holde tett i alle saker om adopsjon som av og til er fremme til debatt. Hvorfor har de valgt det? Jo, en lovlig og gyldig adopsjon av den rette sort er en meget personlig sak; hvilket selvsagt ikke saker om statlige kjøptillatelser er og kan være.

Når Norge har fått en statsmakt som aktivt støtter og forsvarer utenlandske barn som handelsvare for norske kjøpevillige som et slags kjøpt sosialt velferdgode for eldre nordmenn som har alt bortsett fra egenfødte barn, sier det mye om hva slags statsmakt Norge har.

Nei, ikke "mye", men alt!

Det er et stort marked for ansvarlige og seriøse norske advokater som vil tjene de adopterte i Norge og ikke minst de mange utenlandske mødrene og fedrene, men dette er ingen kjøpesterk gruppe som profittsøkende advokater derfor vil bry seg om å tjene.

Det finnes også et solid marked for alle som vil adoptere et utenlandsk barn uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler, men det fordrer en adopsjonskompetanse omtrent ingen av dagens norske advokater er i besittelse av. - Dessverre.

.
Noe positivt har avokatene Gundersen og Totland avdekket.

Advokatene skal ha ros for å avslørt at den rødgrønne regjerningens "Adopsjonsutvalg" eller "hvitvaskelutvalget" i 2009 har laget en NOU basert på falske opplysninger fra regjerningens side. Med tanke på at hele grunnlaget for NOU er et adopsjonsmessig falsum laget av politiske hensyn, er det positivt at det er enkelt for adokater å avsløre dette ved litt grundigere søkelys på innholdet.

"Adopsjonsutvalget" ble laget kun med det formål å sette regjeringens adopsjonspraksis i best mulig lys, for å sikre regjeringen og statens adopsjonsbyråkrater og medhjelpere mot kritikk og ubehagelige avsløringer. Et forsvarsverk for statens kyniske barneimport laget av de norske barneimportørene selv.

Advokatene har avslørt at statens påstand om en kjøpsgrense på 45 år, er en statskapt løgn. Hvilket fortjener bruken av begrepet "Adopsjonsbedraget". Dette er kun en av en rekke og langt mer alvorlige løgner denne NOU'en nr. 21 -2009 "Adopsjon - til barnets beste"  består av.

Dessverre så bruker advokatene denne avsløringen ikke til barnas beste; hvilket har ført til denne kritikken mot disse to advokatene. En kritikk de selv har valgt å skape grunnlag for ved å stille seg på villige barnekjøperes side fremfor barnas side.