Adoptant eller "adopsjonssøker"

To sorter adopsjonsvillige i Norge

A:  Den lovfestede adoptanten

1917 innførte Stortinget en nye familierettslig gruppe foreldre i Norge: Adoptanter. Det var de som direkte fra et barns foreldre hadde fått rett til å få adopsjonen offentlig anerkjent i form av en bevilling basert på en kontroll av om adopsjonslovens vilkår for offentlig anerkjennelse (bevilling) var oppfylt.

An adoptant er blitt det i kraft av et bestemt barns foreldres ønske, vilje og rettslige samtykke!

Enhver som mente å ha en adopsjon som skulle kunne offentlig anerkjennes, hadde rett til å begjære eller kreve bevilling, som departementet var pliktig til å behandle for prøving og avgjørelse. Adopsjonen var en privatrettslig realitet lenge før adopantene kunne kreve og få rett til bevilling, og det adopterte barnet hadde allerede tatt bolig i adoptantenes hjem.  Adoptantene hadde status som "pleieforeldre" siden barnet fødeforeldre offisielt hadde det rettslige foreldreansvaret til bevillingen var et rettslig faktum.

Bevillingssystemet og bevillingsgrunnlaget har vært uendret i Norge siden 1917. Det har aldri vært på tale om å endre på dette.
.

B:  "Adopsjonssøkeren"

1976 innførte staten i all hemmelighet og uten Stortinget viten og uttalte vilje, et statlig barneimportsystem basert på statsgodkjente barne- og adopsjonshandlere, slik foreningen Adopsjonsopplysningen (senere Adopsjonsforum) ville.

Barneimportsystemet skulle bygge på at adopsjonsvillige ektepar i Norge skulle søke staten om å få mulighet til å få levert seg et utenlandsk barn i kraft av de nye voksende internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet som hadde dannet seg på basis av koreanske mødres barn på 1960-tallet.

Statens lovpålagte kontrolloppgaver ved nordmenns adopsjoner av utenlandske barn, var en særdeles krevende, sammensatt, kostbart og vanskelig for Fylkesmennene i Norge å foreta. Om barnet var lovlig skilt og fjernet fra sine utenlandske foreldre for et liv som adoptert i Norge, var en lovpålagt kontrolloppgave staten og regjeringen ikke hadde kapasitet og kompetanse til om hver sak skulle behandles etter nosk lov og adopsjonsloven spesielt. Det hadde staten Fylkesmenn og Justisdepartement fått erfare siden i en rekke adopsjoner av utenlandske barn siden 1950-tallet.

Den norske stat hadde i over 20 år vært fullstendig klar over at det var enkelt å være norsk adoptant til noen utenlandske foreldre i land langt fra Norge, siden det i disse landene var lett å få foreldrene lovlige og gyldige samtykker til adopsjon, men det var særdeles krevende og kostbart å utføre denne lovpålagte legalitetskontrollen.

I 1976 gitt Sosialdepartementet med på et hemmelig opplegg hvor adopsjonsvilige til å adoptere et utenlansk barn, skulle få bruke det voksende internasjonale og ukontrollerte barnemarkedet som vestens pengemakt fikk stadig flere ikkevestlige land til å adoptere og benytte seg av for tjene penger på sine "overskuddsbarn".

Staten utviklet sammen med den nye norske barne- og adopsjonshandleren et system som gikk ut på at enhver som var villig til å adoptere et utenlandsk barn, skulle være medlem av Adopsjonsforum og være tvunget til å bli tildelt et utenlandsk barn av Adopsjonsforum som skulle ha rett til å ta seg betalt. En forutsetning var at Adopsjonsforums betalingsvillige kunder og oppdragsgivere, skulle være "godkjent" av den norske stat. En slik godkjennelse var noe man altså kunne søke om.  Ble man godkjent av en norske stat, så fikk man kun rett til å bruke en norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler. Ikke noe mer enn det. Den norske stat hadde gitt en rett til å bli barne- og adopsjonsskjøper i den delen av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet de norske statsgodkjente barnehandlerne operererte i.


En godkjent kunde var ingen adoptant etter adopsjonsloven.  Adopsjonsloven har ingen adopsjonrettslig status for "adopsjonssøker" som betyr at man søker den norske stat om å få staten tillatelse til å bli barne- og adopsjonskjøper.

.

Adopanter har rett til bevilling til adopsjonsbevilling

Adoptanter etter adopsjonsloven har rett til bevilling etter adopsjonloven om det ikke finnes forhold som gir den norske stat rettslig grunn til å nekte noen offentlig anerkjennelse.

To kjente adoptanter i dag er: Kari Ann Volden og ekteparet Sikander.

• Adoptanter har fått rett til å bli foreldre og sitt ny foreldreskap offentlig anerkjent!

"Adopsjonssøkere" har kun rett til å være barne- og adopsjonskjøper til et utenlandsk barn, og rett til å bruke en norsk statsgodkjent barne- og adopsjonshandler som kanskje - og kun det - kan lede til at "adopsjonssøkeren" blir adopant etter adopsjonsloven! En rett enhver adopsjonssøker må dokumentere å ha for å bli adoptant, men som den norske stat ikke bryr seg om etter at den har gitt noen sin statlige barnekjøpstillatelse.

Kjente "adopsjonssøkere" er Mia Gundersen, Invild Bryhn, NRK og mange som har stått frem i media og klaget over at de ikke har fått statens barne- og adopsjonskjøpstillatelse; samt klaget over at den norske stat ikke lar nordmenn slippe til på HELE det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet!

Kort sagt:
Statens godkjente "adopsjonssøkere" har ingen rettigheter etter adopsjonsloven, og heller ingen rettighter som adoptanter etter adopsjonsloven har.

For at staten barneimportører skal kunne operer i dette famøse barnemarkedet, har det vært absolutt påkrevd for staten å utgi de kjøpte barna for foreldreløse, forlatte eller ukjente for på den måte gi inntrykk av at barnetyveri og ulovlig barnebortføring ikke skal kunne være noen realitet.
Dermed har den norske stat beredt grunnen for omfattende og alvorlig adopsjonskriminalitet og adopsjonskorrupsjon som dette statlige barneimportregime er livredde for skal bli avslørt og oppdaget av Stortinget, påtalemyndihgeten, de importadopterte selv og norske skattebetalere.

Politisk sett synes det som om et flertall på Stortinget har godtatt at utenlandske fargede mødres barn i land langt fra Norge, skal være en norsk statlig velferdgode man kan søke den norske stat om å få seg levert av den norske stat. - En skremmende politisk norsk realitet norske politikkere ikke våger å snakke om og heller ikke gjøre noe med.

.

• Jeg synes synd på "adopsjonssøkere" av mange grunner som enhver gruppe mennesker som er blitt og blir kynisk utnyttet i noens vinnings hensikt. På den annen side må voksne vite å passe på seg selv. Å kjøpe seg adopsjonsproblemer både for seg selv, et ukjent barn og noen utenlandske mødre, synes jeg ikke er noen aktverdig handling - uansett.

Adoptanter har jeg full respekt for, slik Stortinget har vist siden 1917.

Jeg bidrar gjerne adoptanter til å få reist og behandlet en bevillingssak, og alle med bevilling til et godt resultat for det lovlig adopterte barnet og andre berørte av adopsjonen.  - Opprinnelige foreldre inkludert; samt andre berørte på opprinnelsessiden.


.