Følgere

Populære innlegg

søndag 10. mai 2009

Adopsjonstilhengeren Cathrine Sandnes

Merk: Cathrine Sandnes ble gjort oppmerksom på at dette ble publisert på denne bloggen slik at hun skulle få anledning til kommentarer. Hun valgte å la det bli publisert og bli stående uimotsagt, så det skrevne har nå fått status om akseptert av Cathrine Sandnes. (Tilført 28.8.2009)


Adopsjonstilhenger i norsk kledning.

I Dagbladet 2006 kommer den kjente samfunnsaktøren og importadopte koreanskfødte Cathtrine Sandnes med en viktig erklæring:" Jeg er veldig tilhenger av adopsjon, jeg synes det er en fantastisk ting."


I realiteten sier hun intet om hva slags adopsjon hun er veldig tilhenger av og heller ikke hva som er så fantastisk med den. Man må vel gå utifra at det er den adopsjonstypen hun ble påført av norske barneimportører og den norske stat, hun er så veldig tilhenger av. At det er en fantastisk ting, er det neppe noen tvil om, selv om hun ikke gir utsagnet noe som helst innhold.

I Dagsavisen 25.7.2004 skriver Sandnes: "Derimot er det lett å svare på spørsmålet om jeg ville råde mennesker til å adoptere fra utenlandet. Selvsagt ville jeg det."

I følge Likestillingsombudet i 2004, skal Cathrine Sandnes også mene at homoadopsjon "er bra".  Likestillingsdirektøren hevder Cathtrine Sandnes har uttalt at "adoptivbarn er norske barn." !???

Cathrine Sandnes koste seg stort over å få henge ut Tore Strømøy på beste sendetid i NRK TV ved sine tøvete argumenter og sitt forsvar for statens barneimport at utenlandske fargede foreldres barn.

Hva står denne damen egentlig for?

Cathrine Sandnes evner til å servere meningsløse og verdiløse floskler om adopsjon, er det vel få importadopterte som kan måle seg med.


Er du, Cathrine Sandnes, tilhenger av norsk barnehandel? Illegale adopsjoner? Norsk barnebortføring av forsvarsløse ikkevestlige mødres barn? Norsk adopsjonskriminalitet? Et norsk statlig korrupt adopsjonsregime? Adopsjoner som kun varer til ungen er 14 år gamle? At adopterte ikke skal ha mulighet til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre. At du står oppført i den norske stats folkeregister som det norske ekteparet Sandnes egenfødte barn? - For å nevne noe.

La gå at du som de aller fleste adopterte i ung alder fant din overlevelsesstrategi etter at du var bragt i et avhengighetsforhold i et fremmed land, blant fremmede og med all sannsynlighet i strid med en rekke norske lover.

- Er det noe en norsk sentral samfunnsaktør skal være tilhenger av?
- Hva med alle de som ikke har det i seg å finne en slik overlevelsesstrategi og har evner og vilje til å gjennomføre den?
- Skal en importadoptert være avhengig fra de er 14 år gamle å finne noen som vil adoptere en slik at man kan klare seg til man er blitt voksen?
- Er det slik at barn av ikkevestlig opprinnelse er skapt til å klare seg uten foreldre når de er blitt 14 år gamle?

Hvis du, Catrhine Sandnes, er ditt samfunnansvar bevisst når det kommer til adopsjon og barn som påføres en adopsjon og et liv som adoptert her i landet, burde man da ikke forvente at du gir ditt fantastiske utsagn et innhold, en mening og en verdi?

- Jeg vil mene det beste for de virkelige berørte av norsk adopsjonspraksis og -virksomhet, er at Cathrine Sandnes holder kjeft om adopsjon. - For barna, de adopterte og deres egentlige utenlandske foreldres skyld!

tirsdag 5. mai 2009

DET SISTE ADJØ TIL MIN MOR.

Tatt fra http://www.adopsjonsinstituttet.no/

DET SISTE ADJØ TIL MIN MOR.
8.12.2008
En morgen dukket min mamma i en svart bil opp foran det lille huset jeg bodde i. Noen annen bil på den hullete og øde landeveien kan jeg ikke huske. Kanskje fordi jeg bare var 4 år gammel og noen måneder. Ut av bilen kom en mann med hatt og frakk. En dame i hvit og lyseblå kjole med en rar lue på hodet var også med. Jeg håndhilste på begge. Mamma bar på min lillesøster og fortalte at jeg skulle ut på en lang reise.
Jeg tok farvel til bestemor som også bodde i det lille huset ved den øde landeveien. Stolt satt jeg bak i den rare bilen med motoren bak. Å kjøre bil og reise med mamma og lillesøster var stort. Vi kjørte en stund. Hvor lenge husker jeg ikke. Foran oss dukket et digert hus opp med en kjempediger trapp foran. Bilen stoppet foran trappen. Mamma, lillesøster og jeg gikk ut av bilen og de med hatt ble igjen. Vi gikk opp den digre trappen. Jeg så ned på bilen og de små menneskene der nede.
En kjempestor dør åpnet seg til en digert rom med en lang og stor trapp nesten helt opp til himmelen. Vår lille hus og mange flere kunne få plass i kjemperommet. Mamma leide meg gjennom noen store dører og inn til et mye mindre rom hvor en mann lå i en seng. En dame i hvit kjole var der og forsvant da vi kom. Mamma ba meg sette meg på en stol inntil veggen. Derfra så jeg henne sette seg ned i en stol ved sengen med lillesøster på fanget. Hun snakket med mannen og gråt. Jeg tenkte at hun gråt fordi han var syk og ikke kunne være med på reisen. Mamma gråt ikke så høyt.
Da mamma hadde sluttet å gråte, reiste hun seg og ba meg si adjø til den ukjente syke mannen. Han så gammel ut. Mamma tok meg i hånden og vi gikk ut samme vei vi kom inn. På toppen av trappen så jeg igjen den svarte bilen med de to ukjente rare menneskene. Bilen sto på en stor plass med masse småstener på. Ikke et hull. Jeg så veien bort fra huset som også var fin med trær på begge sider. Alt var flatt og grønt så langt jeg kunne se. Her var skummelt og ingen barn å leke med, tenkte jeg. Jeg gledet meg til å kjøre bil igjen.
Da vi kom ned til bilen, ga mamma lillesøster til damen i hvitt og lyseblått. Mamma bøyde seg ned og tok mine hender i sine hender. Jeg likte alltid det.
"Du og lillesøster skal ut på en lang reise", sa hun. Til en pappa langt borte forsto jeg det som. Jeg som aldri hadde sett min pappa. Ble glad og spent. "Jeg kan ikke være med", sa mamma og begynte å gråte ennå mer stille. "Du må love å passe på lillesøster", sa hun og dro meg litt i armene før hun løsnet grepet og ga meg en god klem. "Ja, mamma", sa jeg. Så klatret jeg ivrig inn i bilen hvor lillesøster lå i setet.
Mannen med hatten startet bilen med damen ved siden av seg. Begge smilte og var snille med oss. "Du kan vinke til mamma gjennom vinduet bak," sa damen. Der sto mamma foran det digre huset med de store trappene. Jeg vinket. Mamma vinket tilbake. Så løftet jeg opp lillesøster til vinduet så vi begge kunne vinke til mamma som ble mindre og mindre mens motoren bråkte rett bak oss. Til slutt var mamma med sin svarte kjole, en lite enslig sort prikk foran det store hvite huset.
Stakkars mamma som ikke kan få være med på reisen til pappa, tenkte jeg.
Dette skjedde en grå vårdag i traktene utenfor Landsberg am Leech, Bayern, Tyskland 1953. En dag med hendelser lille jeg aldri glemte og aldri kunne glemme. Kanskje fordi alt det som siden skjedde, men det er en helt annen historie.8.12.2008
En morgen dukket min mamma i en svart bil opp foran det lille huset jeg bodde i. Noen annen bil på den hullete og øde landeveien kan jeg ikke huske. Kanskje fordi jeg bare var 4 år gammel og noen måneder. Ut av bilen kom en mann med hatt og frakk. En dame i hvit og lyseblå kjole med en rar lue på hodet var også med. Jeg håndhilste på begge. Mamma bar på min lillesøster og fortalte at jeg skulle ut på en lang reise.
Jeg tok farvel til bestemor som også bodde i det lille huset ved den øde landeveien. Stolt satt jeg bak i den rare bilen med motoren bak. Å kjøre bil og reise med mamma og lillesøster var stort. Vi kjørte en stund. Hvor lenge husker jeg ikke. Foran oss dukket et digert hus opp med en kjempediger trapp foran. Bilen stoppet foran trappen. Mamma, lillesøster og jeg gikk ut av bilen og de med hatt ble igjen. Vi gikk opp den digre trappen. Jeg så ned på bilen og de små menneskene der nede.
En kjempestor dør åpnet seg til en digert rom med en lang og stor trapp nesten helt opp til himmelen. Vår lille hus og mange flere kunne få plass i kjemperommet. Mamma leide meg gjennom noen store dører og inn til et mye mindre rom hvor en mann lå i en seng. En dame i hvit kjole var der og forsvant da vi kom. Mamma ba meg sette meg på en stol inntil veggen. Derfra så jeg henne sette seg ned i en stol ved sengen med lillesøster på fanget. Hun snakket med mannen og gråt. Jeg tenkte at hun gråt fordi han var syk og ikke kunne være med på reisen. Mamma gråt ikke så høyt.
Da mamma hadde sluttet å gråte, reiste hun seg og ba meg si adjø til den ukjente syke mannen. Han så gammel ut. Mamma tok meg i hånden og vi gikk ut samme vei vi kom inn. På toppen av trappen så jeg igjen den svarte bilen med de to ukjente rare menneskene. Bilen sto på en stor plass med masse småstener på. Ikke et hull. Jeg så veien bort fra huset som også var fin med trær på begge sider. Alt var flatt og grønt så langt jeg kunne se. Her var skummelt og ingen barn å leke med, tenkte jeg. Jeg gledet meg til å kjøre bil igjen.
Da vi kom ned til bilen, ga mamma lillesøster til damen i hvitt og lyseblått. Mamma bøyde seg ned og tok mine hender i sine hender. Jeg likte alltid det.
"Du og lillesøster skal ut på en lang reise", sa hun. Til en pappa langt borte forsto jeg det som. Jeg som aldri hadde sett min pappa. Ble glad og spent. "Jeg kan ikke være med", sa mamma og begynte å gråte ennå mer stille. "Du må love å passe på lillesøster", sa hun og dro meg litt i armene før hun løsnet grepet og ga meg en god klem. "Ja, mamma", sa jeg. Så klatret jeg ivrig inn i bilen hvor lillesøster lå i setet.
Mannen med hatten startet bilen med damen ved siden av seg. Begge smilte og var snille med oss. "Du kan vinke til mamma gjennom vinduet bak," sa damen. Der sto mamma foran det digre huset med de store trappene. Jeg vinket. Mamma vinket tilbake. Så løftet jeg opp lillesøster til vinduet så vi begge kunne vinke til mamma som ble mindre og mindre mens motoren bråkte rett bak oss. Til slutt var mamma med sin svarte kjole, en lite enslig sort prikk foran det store hvite huset.
Stakkars mamma som ikke kan få være med på reisen til pappa, tenkte jeg.
Dette skjedde en grå vårdag i traktene utenfor Landsberg am Leech, Bayern, Tyskland 1953. En dag med hendelser lille jeg aldri glemte og aldri kunne glemme. Kanskje fordi alt det som siden skjedde, men det er en helt annen historie.

mandag 4. mai 2009

Geir Follevågs bok ADOPTERT IDENTITET

Etter lesningen av Ane Ramms bok ADOPTERT, var det en lettelse å lese den korenskfødte importadopterte Geir Follevågs bok ADOPTERT IDENTITET. Selv om jeg syntes boken var skuffende første gang jeg leste den, ble den mindre skuffende fordi jeg hadde lest skriveriene til Ane Ramm først denne gangen.

Follevåg har valgt en tittel egnet til forvirring. Har Follevåg adoptert noens identitet? Har han adoptert en identitet han tidligere ikke hadde og evnt når gjorde han det? Nei, det er nok ikke det han mener med boktittelen.

Hans bok fremstår for meg som en søken etter en identitet - et slags psykologisk "jeg" så mange adopterte og ikkeadopterte og andre til alle tider har vært og er opptatt av. Han mener at han av andre er gitt en identitet fordi han er adoptert som han ikke vil adoptere. Dette mener jeg er den store svakheten med boka. Sammenblandingen av to forskjellige identitetsformer ved at han blander det andre opplever som kjennetegn på adoptertes familiekonstruksjons betydning for deres liv, med dette personlige og uniket "jeg'et" som gjelder for alle.

Han støtter seg til Nietzsche og Sartre som for meg er vel kjente forfattere. Han setter disse opp mot "adopsjonsforsker" Monica Dalen og den kjente adopterte Betty Jean Lifton som Follevåg ikke har noe til overs for og blir veldig provosert og opprørt av. Han finner sjelefred i oppdiktede adopterte som er gitt en identitet av fantasiforfattere. Det hele blir noget sært, kunstig og uvirkelig for mitt vedkommende.

Jeg begynte å lese denne boka på hytta. Lesningen ble vanskelig fordi Follevåg ga en tolkning av Nietzsches bok Ecce Homo som jeg ikke kjente igjen. Vel hjemme fant jeg frem boka fra min bokhylle. Ved en nærmere undersøkelse viser det seg at Follevåg har lagt til grunn en annen versjon av Ecce Homo enn den jeg har i bokhylla. Follevåg har lest en "frisert" ugave av boka, mens jeg hadde skaffet meg den mest korrekte versjonen av boka. At Follevåg i tillegg tolker Nietzche annerledes enn meg selv og de fleste Nietzschekjennere, må jeg også ta i betraktning. Å lese Ecce Homo uten også å ha lest de andre verkene Nietzsche omtaler i boka, blir litt meningsløst og kan lett føre til feiltolkninger av både boka og Nietzches filosofi.

Når så Follevåg mener at adopterte knytter sin identitet til sitt bioloiske opphav, har han gjort seg skyldig i en så stor misforståelse at hele boka hans fremstår som en stor misforståelse.

Bedre er det ikke at Geir Follevåg faktisk har tatt utgangspunkt i en gammel adopsjonsform som var forbudt i Norge og den vestlige verden frem til den familierettslige adopsjonsformen kom til i mange vestlige land på 1900-tallet. I Norge ble det først tillatt for foreldre å skille seg fra sine barn ved adopsjon i 1917. Det ble sogar gjort til en del av foreldreretten både i Norge og i Sverige det året. (Kilden er hans egen avhandling av 2006)

Adopterte har normalt mer å utvikle og bygge sitt "jeg" på enn ikkeadopterte; hvilket jeg mener egentlig er et gode og noe verdifullt. Sikkert også mer krevende og til tider vanskelig. Problemet er at Geir Follevåg tar utgangspunkt i en forgangen og ikke aktuell adopsjonsform. Sannsynligvis fordi han ikke har satt seg godt nok inn i temaet adopsjon og den historiske, kulturelle og rettslige historie.

Det forutsetter at man anerkjenner å være adoptert, har et kjenneskap til sitt opphav som ikke-adopterte normalt har og er blitt sikret en oppvekst og en utvikling som ikke hemmer utvilklingen av ens "jeg". Jeg mener selv å være blant de priviligerte adopterte som har fått det slik, mens jeg opplever Follevåg for ikke å ha fått det og derfor sliter med sin identitet mye mer enn det jeg og andre privilgerte adopterte har gjort og gjør.

Positivt med boka til Follevåg er at den godt kan leses av ikke-adoptert ungdom og voksne. Nietzsches opphøyelse av "overmennesket" er en slags hyllest til det frie mennesket som lar seg lede av sin frie skapende evne og vilje og stadig gjenfødende sjel. Denne viljen til makt over sitt eget liv og skjebne førte til at Nietzshe mente at "de sterke må beskyttes mot de svake". Forutsatt av man vet hva Nietzshe mente med de sterke og de svake, hvilket Follevåg ennå ikke viser å ha fått tak i, er det likevel mye Follevåg har sett man kan ta med seg og tenke igjennom.

Forøvrig mener jeg alle har mer utbytte av å leste Nietzshes "Also spracht Zarathustra" (Slik talte Zarathustra) enn andre bøker forfatteren har skrevet. Om Geir Follevåg hadde vist styrke nok til å skaffe seg innsikt i sitt liv før adopsjonen og gjort seg kjent med sitt opphav, ville han neppe ha skrevet en slik bok. Om han likevel da hadde skrevet en slik bok, ville den isåfall hatt langt større verdig og betydning.

Follevåg har i alle fall søk å finne styrke og trygghet i seg selv og sitt "jeg". I så måte skiller han seg sterkt fra valgene til Ane Ramm og han har dermed gjort seg til større verdi for adopterte flest. Det skal Geir Follevåg ha honnør for - om ikke annet.


Avslutter med et Nietzsche sitat:

"Mine brødre, jeg råder eder ikke til nestekjærlighet: Jeg råder eder til kjærlighet til de fjerne og fremtidige.

- Slik talte Zarathustra."

.
Lagt til 29.8.09: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20020705/ARKIV/207050304

søndag 3. mai 2009

Kommentar til Ane Ramms bok ADOPTERT

Fint vær til tross i helgen fikk jeg lest boka til Ane Ramm. Mye takket være at Viasat'en ikke virket før dagen etter på hytta. Boka var ingen god erstatning til et par TV-programmer jeg gikk glipp av.

Av alt det jeg har lest om adopsjon i diverse typer bøker, er vel Ane Ramms bok den som har gitt meg minst. Vel, bortsett fra sannheten i ordtaket. "Unntaket bekrefter regelen." Ane Ramm har satt seg fore "å normalisere synet på utenlandsadopterte" ved å vise til ingenting "nødvendigvis behøver" å være slik det normale for adopterte er. Hun angir seg selv om unntaket og eksempelet på at det "ikke nødvendigvis er" slik det for de aller fleste adopterte er ganske så normalt og vanlig.

På en måte prøver Ane Ramm å selge det uvanlige, unormale og det ekstreme som en sannhet, men oppnår bare å presentere et reklame- og propagandabilde skapt av de som lever av å handle med barn til adopsjon til kjøpere som gjerne vil tro det reklamen, propagandaen og det Ane Ramm forfekter. Boken er sikker langt mer populær hos barne- og adopsjonssøkere enn hos adopterte og opprinnelige foreldre til adoptere.

Boken må tolkes i lys av Ane Ramms eget forhold til sin adopsjon, sine adoptivforeldre og sine opprinnelige foreldre. Hennes ekstreme trang til å være sin adoptivmors egenfødte barn og datter, kan forståes med et slikt tolkningsgrunnlag. Når hun sier at hennes adoptivforeldre var svært hårsåre til adopsjonen av dette koreanske barnet, forklarer det godt hvorfor adopsjon var noe som det ikke ble snakket om i det adopsjonsforholdet.

Ane Ramm sier at hun kom til Norge som et foreldreløst barn i en alder av 3 måneder. Hun sier feilaktig at adopterte siden 1955 hadde lov og rett til å få innsyn i sin adopsjonsmappe, hvilket først skjedde i 1997. Samtidig sier hun at det ikke finnes noen mappe på henne! Er Ane Ramm en papirløs adoptert?

Nå må man lure på om Ane Ramm er en lovlig adoptert, eller et bortført barn fra sin koreanske mor og far. Det vil ikke eller kan ikke Ane Ramm forholde seg til. For henne kom hun til verden som et egenfødt barn av et norsk ektepar i Norge som hadde en eldre egenfødt datter fra før. Hun skriver i boken at en annen adoptert så på henne som en som hadde valgt fortregningen som mestringsstrategi. Om det er hun ikke alene, men å utgi dette for å være normen, blir for galt.

I media og i boken gjør hun et stort nummer av Bufdir årlig får "40 gjenforeningssaker i året" = "0,6 av alle myndige utenlandsadopterte" i et patetisk forsøk på å bevise at henne totalt manglende interesse for sitt koreanske opphav skal være det vanlige. Hennes eget store behov for å utgi seg for å være en vanlig importadoptert, ser ut til å være altovergripende.

Hvert år blir ca 500 importadopterte 18 år gamle. Hvis 40 hvert år henvender seg til Bufdir for å få satt i gang en "gjenforeningssak", utgjør dette ca. 8% - ikke 0,6,% slik Ane Ramms regneferdigheter skal vise. Få henvender seg til Bufdir når de allerede vet at Bufdir har krenket deres rett til opplysninger om opprinnelige foreldre. Det er derfor utrolig at så mange som 40 hver år gjør en slik henvendelse når de vet at det ikke fører til noe.

Jeg undersøkte dette for noen år tilbake ved å spørre noen fylkesmenn hvor mange adopterte som henvendte seg for å få oppfyllt sin opplysningsrett. Antallet årlige henvendelser tydet på at nærmere 50% av årskullene hadde gjort slike henvendelser. Spørsmål jeg i årevis hadde stilt adopterte om dette, tydet på at formålet med henvendelser ikke primært var å sette i gang noen "gjenforeningssak", men vite mer om seg selv, grunnlaget for adopsjonen og kanskje få vite nok til om et møte med opphavet var av det riktige, gode eller nødvendige for dem selv og/eller opphavet.

Ane Ramm i sin allvitenhet sier at "det relle antallet gjenforeninger trolig er vesentlig lavere enn 40". Hvordan skal man få til noen gjenforening når alle opplysninger nødvendige for en gjenforening ulovlig er unndratt den adopterte? Hvordan kan det ha seg at Ane Ramm mener at å motta opplysninger om opprinnelige foreldre, er det samme som "en gjenforening". Ane Ramms bok viser hvor lite gjennomtenkt og hvor lite hun vet om adoptertes forhold til sitt opphav eller opprinnelige foreldre. Ane Ramm ekstreme ønske og vilje til å være et norsk ektepars egenfødte datter, ser ut til å ha tatt fullstendig overhånd, og synes å være en forklaring på dette og boka hennes generelt.

Jeg trodde jeg skulle få meg en latter eller to, men ble bare trist av å lese denne tragiske boka som forfatteren har satt seg så store og viktige mål med. Ane Ramm fremstår for meg som medlem av en lite gruppe importadopterte som har fått påført seg en personlighetsutvikling mer basert på ønsketenkning, fortregning og fantasi. Kan hende det måtte til for å klare seg som importadoptert i Norge, men få importadopterte og andre adopterte vil kjenne seg igjen i denne Ane Ramm-figuren og boken.

Det kan ikke utelukkes at mange som har skaffet seg og vil skaffe seg et utenlandsk barn for adopsjon, ønsker seg en adoptert som Ane Ramm, og at Ane Ramm for disse fremstår som en slags "drømme-adoptert". De vil jeg anbefale heller å adoptere en hundevalp. Gjerne importert fra utlandet!

Etter å ha lest denne boka, så jeg virkelig frem til å lese boka til den importadopterte koreanskfødte Geir Follevåg på nytt. Det skal ikke mye til for å lese noe mer vettugt om å være adoptert når man først hadde lest boka til Ane Ramm. Jeg ser frem til å få boka hennes ut av huset og tilbake til biblioteket på Bekkestua i Bærum.