Geir Follevågs bok ADOPTERT IDENTITET

Etter lesningen av Ane Ramms bok ADOPTERT, var det en lettelse å lese den korenskfødte importadopterte Geir Follevågs bok ADOPTERT IDENTITET. Selv om jeg syntes boken var skuffende første gang jeg leste den, ble den mindre skuffende fordi jeg hadde lest skriveriene til Ane Ramm først denne gangen.

Follevåg har valgt en tittel egnet til forvirring. Har Follevåg adoptert noens identitet? Har han adoptert en identitet han tidligere ikke hadde og evnt når gjorde han det? Nei, det er nok ikke det han mener med boktittelen.

Hans bok fremstår for meg som en søken etter en identitet - et slags psykologisk "jeg" så mange adopterte og ikkeadopterte og andre til alle tider har vært og er opptatt av. Han mener at han av andre er gitt en identitet fordi han er adoptert som han ikke vil adoptere. Dette mener jeg er den store svakheten med boka. Sammenblandingen av to forskjellige identitetsformer ved at han blander det andre opplever som kjennetegn på adoptertes familiekonstruksjons betydning for deres liv, med dette personlige og uniket "jeg'et" som gjelder for alle.

Han støtter seg til Nietzsche og Sartre som for meg er vel kjente forfattere. Han setter disse opp mot "adopsjonsforsker" Monica Dalen og den kjente adopterte Betty Jean Lifton som Follevåg ikke har noe til overs for og blir veldig provosert og opprørt av. Han finner sjelefred i oppdiktede adopterte som er gitt en identitet av fantasiforfattere. Det hele blir noget sært, kunstig og uvirkelig for mitt vedkommende.

Jeg begynte å lese denne boka på hytta. Lesningen ble vanskelig fordi Follevåg ga en tolkning av Nietzsches bok Ecce Homo som jeg ikke kjente igjen. Vel hjemme fant jeg frem boka fra min bokhylle. Ved en nærmere undersøkelse viser det seg at Follevåg har lagt til grunn en annen versjon av Ecce Homo enn den jeg har i bokhylla. Follevåg har lest en "frisert" ugave av boka, mens jeg hadde skaffet meg den mest korrekte versjonen av boka. At Follevåg i tillegg tolker Nietzche annerledes enn meg selv og de fleste Nietzschekjennere, må jeg også ta i betraktning. Å lese Ecce Homo uten også å ha lest de andre verkene Nietzsche omtaler i boka, blir litt meningsløst og kan lett føre til feiltolkninger av både boka og Nietzches filosofi.

Når så Follevåg mener at adopterte knytter sin identitet til sitt bioloiske opphav, har han gjort seg skyldig i en så stor misforståelse at hele boka hans fremstår som en stor misforståelse.

Bedre er det ikke at Geir Follevåg faktisk har tatt utgangspunkt i en gammel adopsjonsform som var forbudt i Norge og den vestlige verden frem til den familierettslige adopsjonsformen kom til i mange vestlige land på 1900-tallet. I Norge ble det først tillatt for foreldre å skille seg fra sine barn ved adopsjon i 1917. Det ble sogar gjort til en del av foreldreretten både i Norge og i Sverige det året. (Kilden er hans egen avhandling av 2006)

Adopterte har normalt mer å utvikle og bygge sitt "jeg" på enn ikkeadopterte; hvilket jeg mener egentlig er et gode og noe verdifullt. Sikkert også mer krevende og til tider vanskelig. Problemet er at Geir Follevåg tar utgangspunkt i en forgangen og ikke aktuell adopsjonsform. Sannsynligvis fordi han ikke har satt seg godt nok inn i temaet adopsjon og den historiske, kulturelle og rettslige historie.

Det forutsetter at man anerkjenner å være adoptert, har et kjenneskap til sitt opphav som ikke-adopterte normalt har og er blitt sikret en oppvekst og en utvikling som ikke hemmer utvilklingen av ens "jeg". Jeg mener selv å være blant de priviligerte adopterte som har fått det slik, mens jeg opplever Follevåg for ikke å ha fått det og derfor sliter med sin identitet mye mer enn det jeg og andre privilgerte adopterte har gjort og gjør.

Positivt med boka til Follevåg er at den godt kan leses av ikke-adoptert ungdom og voksne. Nietzsches opphøyelse av "overmennesket" er en slags hyllest til det frie mennesket som lar seg lede av sin frie skapende evne og vilje og stadig gjenfødende sjel. Denne viljen til makt over sitt eget liv og skjebne førte til at Nietzshe mente at "de sterke må beskyttes mot de svake". Forutsatt av man vet hva Nietzshe mente med de sterke og de svake, hvilket Follevåg ennå ikke viser å ha fått tak i, er det likevel mye Follevåg har sett man kan ta med seg og tenke igjennom.

Forøvrig mener jeg alle har mer utbytte av å leste Nietzshes "Also spracht Zarathustra" (Slik talte Zarathustra) enn andre bøker forfatteren har skrevet. Om Geir Follevåg hadde vist styrke nok til å skaffe seg innsikt i sitt liv før adopsjonen og gjort seg kjent med sitt opphav, ville han neppe ha skrevet en slik bok. Om han likevel da hadde skrevet en slik bok, ville den isåfall hatt langt større verdig og betydning.

Follevåg har i alle fall søk å finne styrke og trygghet i seg selv og sitt "jeg". I så måte skiller han seg sterkt fra valgene til Ane Ramm og han har dermed gjort seg til større verdi for adopterte flest. Det skal Geir Follevåg ha honnør for - om ikke annet.


Avslutter med et Nietzsche sitat:

"Mine brødre, jeg råder eder ikke til nestekjærlighet: Jeg råder eder til kjærlighet til de fjerne og fremtidige.

- Slik talte Zarathustra."

.
Lagt til 29.8.09: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20020705/ARKIV/207050304