Adopsjon av bortførte eller stjålne utenlandske barn

Norske barnehandlere i front

Nevn en kjent norsk "adopsjonsformidler" som drev med slikt etter 1945 og frem til i dag?

Jeg elsker å stille dette spørsmålet til såkalte "adopsjonseksperter". Av en eller annen grunn kommer kun to navn opp: Ketil Lehland og Øystein Gudim. Førstnevnte startet som statsgodkjent barnehandler i 1980 og sistnevnte i 2005.  Ingen nevner de statsansatte barnehandlerne: Knut R. Stenberg og Morten Stephansen. Ingen kjenner til noen "adopsjonsformidler" før Ketil Lehland.

Det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet representerte og gjør det fortsatt, enorme fortjenestemuligheter, fynsegoder og mulighet til å fremstille seg som "barneredder". Den første som så dette, var Ketil Lehland. Han "kuppet" Adopsjonsforum og gjorde foreningen om til en ren barnekjøperforening med noen få norske statlige adopsjonsbyråkraters hemmelige medvirkning og støtte.

Adopsjonsforum ble den mest agressive norske barnejaktorganisasjon i Norge. De mer ansvarlige og seriøse "konkurrentene", Verdens Barn og InorAdopt ble "satt helt i skyggen" fordi Ketil Lehland visste å gjøre seg til barnemarkedets "Gudfar" i Norge. Selv da hans kriminelle opplegg og grove adopsjonsvindel med barn i Ecuador ble avslørt i 1989, fikk han og Adopsjonsforum fortsette som om intet hadde skjedd.  - Så korrupt hadde den norske stats adopsjonsregime og dens adopsjonsbryåkrater gjort seg.
.

Norsk barnehandeloppfinnelse

Selv om den norske stat siden 1917 klart hadde en oppgave: Kontrollere og forhindre at ingen adopsjoner ble gitt norsk anerkjennelse om de ikke var forenlige med norsk lov, ble dette i all hovedsak etterlevd av statens myndigheter frem til Adopsjonsforum kom på banen.

Legalitetskontroller av adopsjoner som kreves offentlig anerkjent, er spesielt for utenlandske barn som nordmenn til ta til seg som sitt, en omfattende, krevende og kostbar affære. Ofte svært langdryg prosess fra kravet om bevilling til adopsjon eller kravet om norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon er fremmet for den norske stats adopsjonsdepartement.

Etter at noen statlige adopsjonsbyråkrater i Sosialdepartementet ville at også Norge og nordmenn skulle bli akøterer på det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet i 1976, ville denne statsgodkjente barneimporten naturlig nok sprenge den norske stat kapasitet til å utføre lovpålagte legalitetskontroller disse utenlandske barna og deres utenlandske foreldre skulle være sikret av den norske stat. 

Statens barneimportører og det nye statlige barneimportregimet ble fort enige med seg selv om at legalitetkontroller skulle droppes. - Helt og holdent.  Adopsjonsdepartement valgte bevisst å overlate alle former for legalitetghensyn og rettssikkerhetshensyn til det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet selv og dets aktører i Norge og i utlandet. Likevel måtte de finne på noe som skulle gi inntrykk av at den norske stat oppfylte Stortingets lovpålagte oppgaver om fullstendige og pålitelige legalitetskontroller.

Oppfinnelsen var: "Fohåndssamtykke" - et politisk valgt ord fremfor statens kjøpstillatelse!

Et nytt "kontrollsystem" ble laget for statens støttede og godkjente norske barneimport. Et unikt system i den vestlige verden. Systemets mål var å gi staten et påskudd for å utgi de utenlandske barne for lovlig adopterte og ikke ulovlig bortført eller stjålet fra sine utenlandske fargede mødre.

Kontrollsystemet var enkelt: 

Adopsjonsdepartementet avtale med sine norske barnehandlere at staten ville anse og utgi enhver illegal adopsjon, ulovlig barnebortføring og enhver adopsjonssvindel som lovlig etter norsk lov på følgende betingelse:

Konstaterte staten at en norsk adopsjonsvillig hadde fått statens kjøpstillatelse og skaffet seg et utenlandsk barn ved bruk av en statlig godkjent norsk barnehandler, ville staten utgi adopsjonen for lovlig etter norsk lov og gi "adoptivforeldrene" samme rettigheter som lovlige adoptivforeldre i Norge.

Kort sagt. 
En statlig barnekjøpstillatelse + bruk av en statlig godkjent barnehandler  = " lovlig adopsjon".

Typisk nok ville ingen andre Haag-stater adoptere dette norske molbo-prinsippet da en del Haag-stater på begynnelsen av 1990-tallet ville forsøke å finne noe som kunne få slutt på det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barnemarkedet som utga seg for å skape lovlige adopsjoner.  Norge var til og med imot sentrale bestemmelser som ble vedtatt; samt gode tanker og forslag fra seriøse opprinnelsesstater.
 
.

Et barnemarked med ofre og store tragedier i Norge og i utlandet

De første kjøpte utenlandske "adopterte" i Norge er nå kommet i 30-årene. Det har blant annet resultert i norske TV-programmer som klart viser at disse importadopterte ikke var så foreldreløse eller forlatte som den norske stat og dens barnehandlere i sin til utga barna for å være.

Senvirkningene av staten illegale og forbudte deltagelse på et internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, vil ramme utrolig mange "adopterte" i Norge og opprinnelige foreldre i en rekke ikke-vestlige land de neste 50 årene. - Norske statskapte og statsvillede menneskelige tragiske og ofte dramatiske skjebner.

At kvinnlige importadopterte har et skremmende sterkt forhold til tanker om og vilje til selvmord, bryr ikke den norske stat seg om.

At disse importadopterte må slite med et helt voksenliv med sterke rasistiske opplevelser, bryr heller ikke de kyniske norske statlige barnehandlerne seg om.

At tusener av utenlandske mødre sliter voldsomt med å få rede på skjebnen til deres bortkomne barn, bryr heller ikke de kyniske norske statlig barnehandlerne seg om.

.

Et par tusen norske barn sendt til utlandet for adopsjon

Siden 1945 har et par tusen norske barn blitt sendt til utlandet for adopsjon. Mange til Sverige, Danmark, Tyskland og USA.

Hvordan ble disse adoptert? 
Utga den norske stat disse norske barna for å være foreldreløse eller "forlatt på en trapp"?
Var noen av disse ofre for noen norske barnehandler?
Resulterte adopsjonene i noen form for rasisme eller hemmelighet om hvem som var opprinnelige norske mor?
Hvor gagnlige var disse adopsjonene for barna sammenliknet med statens importadopterte etter 1976?
Hvorfor har ikke staten sørget for noen sammenliknende "adopsjonsforskning"?

.

Det er mye å tenke over og om når det gjelder statens inntreden på det internasjonale ukontrollerte rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet i 1976.

Før eller siden vil noen få den norske stat og dens adopsjonsdepartement til å begynne å tenke, vise vilje til å ta sine lovpålagte oppgaver på alvor og ta følgene av det. 

Det vil jeg i alle fall gjøre mitt beste for - sammen med andre med samme mål.

For barnas og deres foreldres skyld. Uansett disses hudfarge, rase, nasjonalitet, etniske tilhørighet og religiøse tilknytning.

Alle adopsjonsvillige kan begynne enkelt med:
Holde seg for god til å hoppe på barnetilbud som det internasjonale ukontrollerte og rasistiske barne- og adopsjonsmarkedet i all hemmelighet kan fremskaffe med dine og de norske skattebetalernes penger.

.

Jeg en tøffing!

Å tale dette barnemarkedet og dets mektige aktører midt i mot, har sin personlige og økonomisk pris.

Jeg elsker Norge og nordmenn!  Som en helnorsk kar jeg diskuterte med om personlig frihet og dens muligheter i Norge, er jeg enig med karens utsagn: "Det er bare dau fisk som svømmer med strømmen!"

Alle korrupte regimer er basert på folk har en tendens til "å svømme med strømmen".  Nietzsche påpekte det samme med sin sterke kritikk av den vestlige nihilismen og at "de sterke må beskyttes mot de svake".

Mine fiender eller motstandere i Norge på adopsjonsfeltet har siden jeg begynte å være aktiv der i 1994, alltid vært de riktige  og nødvendige.  Også i et moralsk og etisk perspektiv.  Det gir meg indre fred, frihet og trygghet; samt motivasjon og inspirasjon til å fortsette mitt valg av aktiveter som borger i dette land - resten av livet.

-  Det er nok en del her i landet som håper jeg går heden så raskt som mulig!

Takk for din oppmerksomhet!