Følgere

Populære innlegg

tirsdag 5. mai 2009

DET SISTE ADJØ TIL MIN MOR.

Tatt fra http://www.adopsjonsinstituttet.no/

DET SISTE ADJØ TIL MIN MOR.
8.12.2008
En morgen dukket min mamma i en svart bil opp foran det lille huset jeg bodde i. Noen annen bil på den hullete og øde landeveien kan jeg ikke huske. Kanskje fordi jeg bare var 4 år gammel og noen måneder. Ut av bilen kom en mann med hatt og frakk. En dame i hvit og lyseblå kjole med en rar lue på hodet var også med. Jeg håndhilste på begge. Mamma bar på min lillesøster og fortalte at jeg skulle ut på en lang reise.
Jeg tok farvel til bestemor som også bodde i det lille huset ved den øde landeveien. Stolt satt jeg bak i den rare bilen med motoren bak. Å kjøre bil og reise med mamma og lillesøster var stort. Vi kjørte en stund. Hvor lenge husker jeg ikke. Foran oss dukket et digert hus opp med en kjempediger trapp foran. Bilen stoppet foran trappen. Mamma, lillesøster og jeg gikk ut av bilen og de med hatt ble igjen. Vi gikk opp den digre trappen. Jeg så ned på bilen og de små menneskene der nede.
En kjempestor dør åpnet seg til en digert rom med en lang og stor trapp nesten helt opp til himmelen. Vår lille hus og mange flere kunne få plass i kjemperommet. Mamma leide meg gjennom noen store dører og inn til et mye mindre rom hvor en mann lå i en seng. En dame i hvit kjole var der og forsvant da vi kom. Mamma ba meg sette meg på en stol inntil veggen. Derfra så jeg henne sette seg ned i en stol ved sengen med lillesøster på fanget. Hun snakket med mannen og gråt. Jeg tenkte at hun gråt fordi han var syk og ikke kunne være med på reisen. Mamma gråt ikke så høyt.
Da mamma hadde sluttet å gråte, reiste hun seg og ba meg si adjø til den ukjente syke mannen. Han så gammel ut. Mamma tok meg i hånden og vi gikk ut samme vei vi kom inn. På toppen av trappen så jeg igjen den svarte bilen med de to ukjente rare menneskene. Bilen sto på en stor plass med masse småstener på. Ikke et hull. Jeg så veien bort fra huset som også var fin med trær på begge sider. Alt var flatt og grønt så langt jeg kunne se. Her var skummelt og ingen barn å leke med, tenkte jeg. Jeg gledet meg til å kjøre bil igjen.
Da vi kom ned til bilen, ga mamma lillesøster til damen i hvitt og lyseblått. Mamma bøyde seg ned og tok mine hender i sine hender. Jeg likte alltid det.
"Du og lillesøster skal ut på en lang reise", sa hun. Til en pappa langt borte forsto jeg det som. Jeg som aldri hadde sett min pappa. Ble glad og spent. "Jeg kan ikke være med", sa mamma og begynte å gråte ennå mer stille. "Du må love å passe på lillesøster", sa hun og dro meg litt i armene før hun løsnet grepet og ga meg en god klem. "Ja, mamma", sa jeg. Så klatret jeg ivrig inn i bilen hvor lillesøster lå i setet.
Mannen med hatten startet bilen med damen ved siden av seg. Begge smilte og var snille med oss. "Du kan vinke til mamma gjennom vinduet bak," sa damen. Der sto mamma foran det digre huset med de store trappene. Jeg vinket. Mamma vinket tilbake. Så løftet jeg opp lillesøster til vinduet så vi begge kunne vinke til mamma som ble mindre og mindre mens motoren bråkte rett bak oss. Til slutt var mamma med sin svarte kjole, en lite enslig sort prikk foran det store hvite huset.
Stakkars mamma som ikke kan få være med på reisen til pappa, tenkte jeg.
Dette skjedde en grå vårdag i traktene utenfor Landsberg am Leech, Bayern, Tyskland 1953. En dag med hendelser lille jeg aldri glemte og aldri kunne glemme. Kanskje fordi alt det som siden skjedde, men det er en helt annen historie.8.12.2008
En morgen dukket min mamma i en svart bil opp foran det lille huset jeg bodde i. Noen annen bil på den hullete og øde landeveien kan jeg ikke huske. Kanskje fordi jeg bare var 4 år gammel og noen måneder. Ut av bilen kom en mann med hatt og frakk. En dame i hvit og lyseblå kjole med en rar lue på hodet var også med. Jeg håndhilste på begge. Mamma bar på min lillesøster og fortalte at jeg skulle ut på en lang reise.
Jeg tok farvel til bestemor som også bodde i det lille huset ved den øde landeveien. Stolt satt jeg bak i den rare bilen med motoren bak. Å kjøre bil og reise med mamma og lillesøster var stort. Vi kjørte en stund. Hvor lenge husker jeg ikke. Foran oss dukket et digert hus opp med en kjempediger trapp foran. Bilen stoppet foran trappen. Mamma, lillesøster og jeg gikk ut av bilen og de med hatt ble igjen. Vi gikk opp den digre trappen. Jeg så ned på bilen og de små menneskene der nede.
En kjempestor dør åpnet seg til en digert rom med en lang og stor trapp nesten helt opp til himmelen. Vår lille hus og mange flere kunne få plass i kjemperommet. Mamma leide meg gjennom noen store dører og inn til et mye mindre rom hvor en mann lå i en seng. En dame i hvit kjole var der og forsvant da vi kom. Mamma ba meg sette meg på en stol inntil veggen. Derfra så jeg henne sette seg ned i en stol ved sengen med lillesøster på fanget. Hun snakket med mannen og gråt. Jeg tenkte at hun gråt fordi han var syk og ikke kunne være med på reisen. Mamma gråt ikke så høyt.
Da mamma hadde sluttet å gråte, reiste hun seg og ba meg si adjø til den ukjente syke mannen. Han så gammel ut. Mamma tok meg i hånden og vi gikk ut samme vei vi kom inn. På toppen av trappen så jeg igjen den svarte bilen med de to ukjente rare menneskene. Bilen sto på en stor plass med masse småstener på. Ikke et hull. Jeg så veien bort fra huset som også var fin med trær på begge sider. Alt var flatt og grønt så langt jeg kunne se. Her var skummelt og ingen barn å leke med, tenkte jeg. Jeg gledet meg til å kjøre bil igjen.
Da vi kom ned til bilen, ga mamma lillesøster til damen i hvitt og lyseblått. Mamma bøyde seg ned og tok mine hender i sine hender. Jeg likte alltid det.
"Du og lillesøster skal ut på en lang reise", sa hun. Til en pappa langt borte forsto jeg det som. Jeg som aldri hadde sett min pappa. Ble glad og spent. "Jeg kan ikke være med", sa mamma og begynte å gråte ennå mer stille. "Du må love å passe på lillesøster", sa hun og dro meg litt i armene før hun løsnet grepet og ga meg en god klem. "Ja, mamma", sa jeg. Så klatret jeg ivrig inn i bilen hvor lillesøster lå i setet.
Mannen med hatten startet bilen med damen ved siden av seg. Begge smilte og var snille med oss. "Du kan vinke til mamma gjennom vinduet bak," sa damen. Der sto mamma foran det digre huset med de store trappene. Jeg vinket. Mamma vinket tilbake. Så løftet jeg opp lillesøster til vinduet så vi begge kunne vinke til mamma som ble mindre og mindre mens motoren bråkte rett bak oss. Til slutt var mamma med sin svarte kjole, en lite enslig sort prikk foran det store hvite huset.
Stakkars mamma som ikke kan få være med på reisen til pappa, tenkte jeg.
Dette skjedde en grå vårdag i traktene utenfor Landsberg am Leech, Bayern, Tyskland 1953. En dag med hendelser lille jeg aldri glemte og aldri kunne glemme. Kanskje fordi alt det som siden skjedde, men det er en helt annen historie.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar