Den 49 år gamle forfatteren Brit Bildøen bruker Aftenposten 6.4.2011 til å klage over at den norske stat ikke vil la henne få ta hente et kinesisk ukjent barn for adopsjon hun allerede har betalt så mye penger for?
- Når det internasjonale barnemarkedet har barn å selge til hvem som helst, hvorfor skal da ikke nordmenn har rett til å få kjøpe og hente til seg barna som fremskaffes via de norske statsgodkjente barnehandlerene?
.
Bildøens adopsjonssyn
Hennes emosjonelle innlegg i Aftenposten vitner om en lang fartstid som forfatter. Hun har ikke noen gang hatt noe konkret og levende barn å forholde seg til. Barnet er et slags fantasiprodukt. Et betalt produkt fremskaffet av et kynisk barnemarkedet som spiller grovt på de betalingsvillige følelsene og lengslene.
Forfatteren presenterer en slags observasjon: "Det kviler eit stort ansvar på menneska som er sett til å skilje mellom dei som skal få lov og dei som ikkje skal få lov til å adoptere." Når den norske stat lar det internasjonale og ofte illegale barnemarkedet avgjøre tilgangen på barn til betalingsvillige i vesten, sier det seg selv at de i staten som deler ut statens kjøpstillatelser synes å ha en slik rolle. Problemet er at dette er grunnleggende feil.
Barn som adopteres føres bort og skilles fra en mor og/eller en far. To unge mennesker som har unnfanget, båret frem og satt et barn til verden. Et totalt ukjent barn for norske statsgodkjente barnekjøpere og deres utenlandske mødre og fedre. Personer som Brit Bildøen ikke synes å ofre en tanke. Hennes tanker for seg, sine behov og sine ønsker er det ingen mangel på.
Kunne Bildøen ikke sagt: "Det hviler et stor ansvar på foreldrene som avgjør om noen skal bli adoptivforeldre til deres barn eller ikke." Det er grunnlaget for enhver legal adopsjon, og det er en enkel sak for statens adopsjonsbyråkrater å avgjøre hvem som har rett til å bli dette ene barnets lovlige adoptivforeldre. Det er faktisk kun det den norske stats adopsjonsregime er til for. Ikke dele ut statlige kjøpstillatelser og overlate til det internasjonale barnemarkedet hvem som får kjøpt seg et barn eller ikke. Uten noen form for legalitetskontroll utover at norske statsgodkjente barnekjøpere må bruke en statsgodkjent norsk barnehandler.
.
Hvordan tas barna fra sine utenlandske foreldre?
Hvor mange av de kinesiske mødrene til alle de kinesiske barna den norske stat har latt nordmenn kjøpe siden 1990 har villet skille seg fra sitt barn? Hvor mange mødre og fedre har gitt sitt samtykke til adopsjon? Hvor mange kinesiske foreldre har villet at barna deres skulle adopteres av hvite fremfor adoptanter av kinesisk eller asiatisk opprinnelse? Hvor mange har villet at barnet deres skulle ha gamle hvite norske egosentriske adoptanter? Hvor mange kinesiske unge foreldre vil ha Brit Bildøen som adoptant til sitt barn fremfor alle andre alternativer?
Dette blir nok for vanskelig for selv Brit Bildøen å tenke på og langt mindre skrive om. Hva slags "likebehandling" er Bildøen opptatt av skal sikres barn som adopteres? Primært lovlig kan adopteres, vel å merke. Hvorfor skal enkelte barn ha en god match med henblikk på adopanter, mens andre skal ha en åpenbar mismatch og derav bli offer for en betydelig urettferdighet?
Om det norske statlige barneimportregime skriver Bildøen: "Systemet lovar alle individuell behandling, medan vi har opplevd å bli møtt med argument som viser til generelle forhold." Adopsjonsloven skal sikre ethvert barn som ønskes å falle inn under en norsk offentlig anerkjennbar adopsjon en individuell behandling for at adopsjonen i det hele tatt kan gi slik status. Det vil ikke Brit Bildøen forholde seg til. Dermed setter hun egne interesser klart foran barnets interesser. Ja mer enn det: Hun er villig til å la barne bli offer for ulovligheter og adopsjonskrenkelser for at hun selv skal få det slik hun vil og ønsker og langt på vei har betalt for.
.
Ikke Brit Bildøen
Det er ikke Brit Bildøen som har laget statens organiserte og langt på vei illegale barneimport av utenlandske fargede mødres barn. Hun er bare villig til å utnytte systemets svakheter til eget beste med den begrunnelse at hun anser seg selv til å være skikket og egnet til å ta et ukjent kinesisk barn til seg som sitt for en kjent sum penger; penger hun ikke engang bryr seg om å vite hva går til og hvorfor.
I India sitter en norsk yngre kvinne med to tvillinger i tråd med de indiske foreldrenes ønske og vilje. Staten har ikke gitt Kari Ann Volden noen kjøpstillatelse og barna er heller ikke kjøpt på det indiske barne- og adopsjonsmarkedet. Barna og deres indiske foreldre er vel kjent for den norske stat; samt at både de indiske foreldrene og den indiske stat godtar at tvillingene adopteres etter norsk lov.
Sett i et slikt perspektiv må man håpe at staten gjør det eneste rette og det loven krever: Nekte Brit Bildøen å få anerkjent noen adopsjon av et ukjent kinesisk barn. Uansett hvor villige den kinesiske stat er villig til å la Brit Bildøen få kjøpe seg et slikt barn.
Kanskje denne adopsjonsopplevelsen kan gi inspirasjon for en bok som mange i Norge lovlig kan adoptere i bytte mot penger? Uten engang å ha noen kjøpstillatelse av den norske stat!
Jeg kan vanskelig se at noe kinesisk barn har behov for noen norsk statsgodkjent barnekjøper, siden alternativene for hvert enkelt kinesisk barn den kinesiske stat tillater solgt på det internasjonale barnemarkedet alltid for hvert enkelt barn åpenbart vil være en bedre løsning. Da taler jeg om "barnets beste" når det kommer til adopsjon. Det gjør ikke Brit Bildøen. - Dessverre.
.
Reaksjoner (Tillegg)
Ikke uventet har jeg mottatt noen reaksjoner på "tilfellet Bildøen". Bra er det!
Når noen i all offentlighet gir til kjenne i pressen at de vil, har eller har fått staten kjøpstillatelse (av politiske grunner kalt "forhåndsamtykke") til å kjøpe seg et ukjent utenlandsk barn til noen ukjente utenlandske foreldre via en norsk statsgodkjent barnehandler, har de selv gitt opp alle de personvernregler som gjelder for vanlige bevillingskrevere.
Adopsjon er en del av privatretten - familieretten - og norske adoptanter til norske barn har til alle tider vernet om det. Både for egen del, barnets del og barnets bortadopterende foreldres del. Barna har ikke blitt kjøpt på noe statstyrt norsk barne- og adopsjonsmarked og de norske adoptantene har heller aldri måtte søke den norske stat om noen statlig kjøptillatelse ("forhåndssamtykke"). Direkte privat adopsjon er alltid en meget personlig og privat affære. - Det er ikke noe statsgodkjent tillatelse til å få kjøpe seg noe utenlandsk barn. Mange som vil ta til seg et utenlandsk barn på en slik måte, har et bakenforliggende motiv om å kjøpe seg en slags sosial status som en slik barneanskaffelse har medført i Norge siden jappe-tiden.
Brit Bildøen er altså ikke som adoptivforeldre flest i Norge. Hun har mer til felles med statsgodkjente barnekjøpere flest i Norge. Den moralske og etiske forskjellen mellom disse to grupper adoptivforeldre i Norge er så stor at det er usaklig og useriøst å sette disse gruppen for adoptivforeldre etter loven.
Så er det dessverre slik at den norske stat siden 1976 har blitt stadig mindre ansvarfulle, plikoppfyllende i forhold til lovens krav og mindre komptente på adopsjonsfeltet i Norge. Taperne er de ukjente utenlandske barna og deres egentlige utenlandske og oftest fargede foreldre i et land langt fra den vestlige kjøpekåte verden.
Ja, det er grunn til å reagere på denne presentasjonen og det Brit Bildøen i Aftenposten presterer og presenterer. Jeg har valgt å reagere på min måte. Det finnes mange andre måter å reagere på. Også langt sterkere - til et ukjent kinesisk barns beste.
PS. Anonyme kommentarer til dette innlegget mottas gjerne, men vil ikke bli publisert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar