Jeg har adoptert Twitter!

Kvitre på Twitter!

Jeg er flau over å være borger i et vestlig land med en statsmakt som så aktivt støtter og bruker det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet til å dekke et norskt nasjonal etterspørsel etter barn de av staten skal få lov til "å ta til seg som sitt".   Uten noen form for legalitetskontroll og uten tanke på barnets og dets utenlandske fargede mødres menneskerettigheter.

Joda, jeg er en antibarnehandler. Norsk sådann og stolt av det. Har vært det i over 15 år, og merker at fokuset på dette er stigende i den bevisste og ansvarlige delen av det norske folk.  "Barn som handelsvare", slik Aftenposten hadde en stor artikkel om i "Innsikt", og Kari Ann Voldens direkte private adopsjon av to tvillinger i India, har ført til mer fokus på hva den norske stat egentlig bedriver på adopsjonsfeltet.

Å være aktivist mot norsk deltagelse på det famøse internasjonale barnemarkedet som utgir seg for å å drive med annet enn organisert barnebortføring og påføring av ikkevestlige foreldres barn en falsk familiestand, er en ny aktivitet i Norge.   Denne formen for adopsjonssvindel har blitt stadig mer rafinert. Hver gang det internasjonale samfunnet forsøker å få bukt med dette, finner de utenlandske korrupte barneselgerne nye måter å omgå de nye reglene på.

Jeg synes synd på alle de nordmenn som har blitt offer for internasjonal adopsjonssvindel. Det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet kombinert med folks sterke behov og ønske om å bli kalt mamma eller pappa, er lett å utnytte for de som vil tjene raske og risikofrie penger på forsvarsløse barn og deres rettsløse foreldre. Få "adoptivforeldre" i Norge vil innrømme at de er offer for adopsjonssvindel, selv om norsk adopsjonslov har egne rettsregler for å gjøre en illegal adopsjon lovlig og gyldig. Regler også en voksen "importadoptert" kan ta i bruk.

Nå er jeg blitt Twitter uten å ha peiling på hvordan dette fungerer. Nå kan også jeg kvitre litt om adopsjon slik en del andre også gjør. Kvitre for å få Norge til å trekke seg ut av det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet og heller satse på adopsjon av utenlandske foreldres barn etter norsk lov.

At noe ulovlig og forkastelig har fått utvikle seg i Norge fritt og ukontrollert siden slutten av 1970-tallet, betyr ikke at det er blitt mer aktverdig og lovlig av den grunn. Den norske stat har sviktet grovt på adopsjonsfeltet helt siden 1945, blitt dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen og fått flere tvangsadopsjoner dømt ulovlige av Høyesterett.

Hvem i Norge står på det utenlandske barna og deres unge fargede og resurssvake mødres side?

Jeg har valgt å gjøre det.......og stadig flere velger det samme. Har ansvarlige borgere i et land som Norge egentlig noe annet etisk og moralsk valg?