På 1970-tallet "tørket tilgangen" til norske mødres barn for adopsjon opp. Fra å være et overskuddstilbud for alle som ville skaffe seg et barn ved adopsjon, ble det "mangel" på mødre som ville bruke sin adopsjonsrett. Tilsvarende skjedde rundt om i flere vestlige land. Adopsjonsvillige begynte å se seg om i andre land hvor det fremdeles skulle være "overskudd" på barn for adopsjon. Tilgangen på stadig bedre og billigere flyreiser og flytranpsport åpnet for mulighetene til en skapelse av et internasjonalt barnemarked, basert på vestlig kjøpekraft, som skulle medføre at betalingsvillige barnekjøpere for adopsjon, enkelt kunne skaffe seg et utenlandsk barn til seg som sitt.
Om "adopsjonen" var lovlig eller ikke, var ikke så nøye så lenge markedet utga barna for å være "foreldreløse" eller "forlatte" Dette nye barnemarkedet ble også veldig tiltrekkende for de norske personene bak den norske foreningen "Adopsjonsopplysningen" som ble dannet i 1970. Foreningens mål var å fremskaffe informasjon om adopsjon av utenlandske barn - noe som hadde skjedd fra norsk side helt siden 1953. Ja, eksport av norske barn var sogar vanlig før det.
"Adopsjonsopplysningen" hjalp til med direkte adopsjoner av utenlandske barn som den norske stat fant å gi norsk anerkjennelse. Personer i denne opplysningsforeningen tjente ingen penger på slik opplysningsvirksomhet, men oppdaget omkring 1975 at de kunne tjene store penger ved å bli aktør i det nye internasjonale barnemarkedet som hadde begynt å utvikle seg i Latin-Amerika. Et markedet som var åpnet av amerikanske adopsjonvillige - oftest selv med latinamerikansk bakgrunn og direkte kontakter i landene.
Amerikanske dollars og mye korrupsjon gjorde det enkelt å skaffe seg et latinamerikansk barn til seg for "en neve dollar". Det var ikke tilfeldig at "Adopsjonsopplysningen" valgte å drive barnehandel med colombianske mødres barn. Den norske stat v/sosialdepartementet ga personene bak "Adopsjonsopplysningen" klarsignal til å drive norsk barnehandel med colombianske barn i 1976, og foreningen endret navn og dermed sitt formål til "Adopsjonsforum". Samtidig endret Norsk Koreaforening navn til Verdens Barn og fikk også sosialdepartementets barnehandelstillatelse for å drive barnehandel med koreanske mødres barn.
1976 var året da den norske stat og regjerning førte Norge og nordmenn inn i det nye ukontrollerte rasistiske barnemarkedet som angivelig fremskaffet lovlige barn til betalingsvillige nordmenn i Norge.
- Den norske stats adopsjonsskandale var blitt en realitet.
- Utenlandske unge ugifte fattige fargede kvinner var blitt "fødemaskiner" for nordmenn i Norge som ville ha seg et barn for adopsjon.
- Adopsjoner basert på norske statsgodkjente barnehandlere var for første gang blitt en realitet i Norge.
- Norge hadde intet lovverk som dekket barnehandelbasserte adopsjoner.
- Stortinget mente på 1970-tallet at det norske adopsjonsinstituttet måtte evalueres side det ikke var gjort av Stortinget siden 1917, men staten og dens barnehandlere fikk forhindret dette.
- Den norske stats inntreden på det internsjonale barnemarkedet i 1976 førte til Norges første og mektige barne- og adopsjonhandler: Ketil Lehland.
Selv om staten i 1976 etablerte et barnehandler system for kjøpevillige nordmenn i Norge, så forandret dette ikke muligheten for adopsjon av utenlandske barn uten bruk av noen barnehandler eller "adopsjonsformidler".
Direkte privat adopsjon av noen utenlandske foreldes barn har vært og er like lovlig i dag som det alltid tidligere har vært.
.
.
Kari Ann Voldens uplanlagte direkte private adopsjon
I 35 år har den norske stat latt utenlandske unge fargede fattige kvinner fått være "fødemaskiner" for nordmenn i Norge som har villet ha den norske stats hjelp til å få dekket sitt egoistiske barnebehov. Staten har krevd at dette er OK forutsatt at man har fått staten kjøptillatelse som av politiske grunner staten har valgt å kalle "forhåndssamtykke". En slikt statlig norsk gir altså noen i Norge en statlig konsesjon og rett til å kjøpe seg et utenlandsk barn i et bestemt land, forutsatt at barnehandelen skjer ved bruk av en norsk statlig godkjent barnehandler.
Prisen på de kjøpte utenlandske barna er 120.000 kroner, kjøpernes ventetid er ca 4 år og staten subsidierer hvert etablert barnekjøp med ca 42.000 kroner. Hva pengene brukes eller går til i de respektive salgsland, har staten bestemt skal være en statshemmelighet, men er noe den norske stat siden 1976 ikke har villet vite noe om.
Om de utenlandske fargede foreldrenes mødre får en slant penger for å gi slipp på barnet, vites ikke, fordi pengene betales til de som har makt og kontroll over barna som bruker disse pengene til å få barnet "frigjort" for adopsjon til Norge.
* I praksis betyr det å kontruere papirer, dokumenter og opplysninger som den norske stat velger å adoptere uten noen form for kontroll. Falske opplysninger om barnet, foreldre og lovligheten har siden 1976 blitt adoptert som sannheter og ekthet av norske myndigheter, vel vitende om reelle forhold. Selv ikke "stikk-kontroller" har den norske stats adopsjonsdepartement ha gjennomført.
.
Kari Ann Voldens adopsjon av tvillingene, bygger på hennes påstand om at hun har rett til å være tvillingene norske rettslige mor. En rett hun faktisk har dokumentert ved indiske myndigheter og også har etter den norske adopsjonsloven fordi hun har surrogatmoren og farens samtykke til adopsjonen av det fødte tvillingene.
Også surrogatmødre har adopsjonsrett i kraft av sin foreldrerett etter norsk lov.
Kari Ann Volden var uforberedt på at hun kunne og måtte hevde rett til å bli tvillingene rettslige mor etter adopsjonsloven. Det har staten barneimportører i Bufdir og i statens "adopsjonsforeninger" forsøkt å utnytte til egen vinning, fordi disse kreftene ikke liker at nordmenn skal vite at de kan bli lovlige adoptivforeldre til et utenlandsk barn uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler.
Spesielt nye landsmenn med gode kontakter i landet de flyttet fra, har ingen behov for å bruke noen hvit norsk barnehandler for å kunne adoptere et barn i sitt opprinnelsesland.
Nordmenn har adoptert utenlandske barn i et antall av ca 2.000 siden 1953 uten bruk av noen norsk statsgodkjent barnehandler ved direkte privat adopsjon. De fleste barna lot staten bli fraktet til Norge på det grunnlag alene at barnet var omfattet av et utenlandsk samtykke til adopsjon. Barnas norske adoptanter hadde status som "pleieforeldre" til staten ga dem statens bevillingsdokument og dermed norsk anerkjennelse av adopsjonen. Akkurat slik staten hadde gjort for alle andre adopsjoner etter 1917.
Når den norske stat siden 1976 har latt utenlandske fargede ugifte unge mødre få være "fødemaskiner" for norske statsgodkjente barnekjøpere i Norge, er det utrolig at den samme stat skal reagere på at en utenlandsk surrogatmor gir sitt samtykke til adopsjon til den som har betalt for unnfangelsen. En surrogat-avtale forplikter ikke surrogatmoren å bortadoptere det/de fødte barna til de som har betalt for unnfangelsen og fødselen, fordi norsk lov sikrer surrogatmoren å beholde barnet selv eller bortadoptere barnet til andre ved sitt samtykke som først kan bli lovlig og forpliktende når barnet er blitt 8 uker gammelt.
Man skal vite at Adopsjonsforums barnehandelopplegg i hundrevis at tilfeller har resultert i at Adopsjonsforums norske kunder med den norske stats hjelp har fått barnet med seg til Norge lenge før barnet var blitt 8 uker gammelt! Adopsjonsforum selv skryter av at de ikke anerkjenner samtykker til adopsjon som er gitt FØR barnet er født!
Kari Ann Volden sørget for en adopsjon hvor barnets utenlandske foreldres identitet var kjent og kontrollerbar, barnet identitet var kjent og de indiske foreldrenes samtykke til adopsjon kjent og kontrollerbart. Tvillingene vil av den norske stat få oppfyllt retten til å få opplysninger om de opprinnelige indiske foreldrene etter den norske adosjonsloven.
* Sammenlikn dette med "adopsjonen" de norske statsgodkjente barnehandlerne selger!
.
Hva er mest moralsk, etisk og rettslig forsvarlig?
Kari Ann Voldens adopsjon av tvillingene eller de norske statsgodkjente barnehandlerne "adopsjoner"?
Jeg har en klar formening om dette og mener det burde også mange andre kunne ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar