Foreldres adopsjonsrett

Foreldre fikk adopsjonsrett i Norge i 1917

Ja, faktisk samtidig med Sverige etter at Danmark mange år før hadde innført dette rettslige familierettsinsituttet. 

Dermed fikk alle som ble foreldre rett til å avgjøre om de skulle overføre sitt foreldreskap til noen andre i form av adopsjon. Lovens vilkår var klinkende klar: Foreldres rett til å overføre sitt foreldreskap til andre, skjedde på basis av en privatrettslig handling. Adopsjon av et barn var og skulle være en privatsak, på linje med avtaler om å gifte seg.

Den privatrettslige avtalen måtte kontrolleres rettslig for at adopsjonen skulle kunne gi offentlig anerkjennelse i form av en statlig bevilling.  Sverige valgte å la domstolen stå for denne rettslige legalitetskontrollen; hvilket også de aller fleste vestlige land også har funnet naturlig.  Danmark valgt å beholde legalitetskontrollen hos staten, fordi det var kongen som var gitt myndighet til å godkjenne skifte av et foreldreskap. Tyskland lot domstolen stå for legalitetskontrollene.

En lovlig privat adopsjon kunne og skulle  nektes offentlig anerkjennelse om det ikke "kunne antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet".  Loven gir ikke staten en slik enerett til skjønnsutøvelse, men den må bygge på nøytrale, saklige og objektive vurderingskriterier. Høyesterett har ved statlige tvangsadopsjoner underkjent statens vurderinger gang på gang. Den norske stat er til og med dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket Adele Johansens rett til å være et barns rettslige mor.

Mange i Norge tror i dag at foreldrene må spørre staten før de bruker som adosjonsrett, men så er ikke tilfellet. Foreldre har rett til overlate det fødte barnet til de foreldrene vil skal være dets adoptivforeldre straks etter fødselen, men foreldrenes samtykke til adopsjon blir ikke rettslig forpliktende før samtykket er gjort gjeldende av foreldrene etter at barnet er blitt 8 uker gammelt.  De som det lovlige og gyldige samtykke gjelder for, har dermed en rett til offentlig anerkjennelse av adopsjonen; hvis det da ikke skulle vise seg at adopsjonen med rette ikke kan antas å bli til gagn for barnet.  Det har omtrent aldri skjedd. Heller det motsatte: Staten har gitt offentlig anerkjennelse i svært mange tilfeller der adopsjonen åpenbart IKKE kunne antas å bli til gagn for barnet. 

I løpet av de siste 30 årene, har staten proklamert at enhver adopsjon er barnets beste når staten har gitt noen nordmenn sin kjøpstillatelse av noen ukjente utenlandske fargede foreldres barn! Dette skylles ene og alene at den norske stat i 1976 åpnet for at nordmenn i Norge skulle få skaffe seg barn i det nye ukontrollerte og ukontrollerbare barne- og adopsjonsmarkedet, som tilbø adopsjonstyper som nesten aldri var lovlige etter norsk lov; adopsjonslov, straffelov m.m.

.
Hvorfor er adopsjonsretten brukt i Norge?

På 1950-tallet fant man i Norge å anerkjenne utenlandske foreldres adopsjonsrett på linje med norske foreldres adopsjonsrett. Den norske stat kom også til at staten kunne anerkjennne en adopsjon av noen utenlandske foreldres barn, om barnet var tatt til Norge for adopsjon i henhold til de utenlandske foreldrenes ønske og vilje; samt at de som tok barnet til Norge ville fremme begjæring om bevilling til adopsjon i Norge. UD hjalp da til med både innreisepapirer og sogar norsk pass.

Prinsippet om foreldrenes adopsjonsrett er siden blitt nedfelt i Den europeiske adopsjonskovnesjonen Norge ratifiserte i 1968 og en internasjonal Haagkonvensjon for å sikre barn mot illegale adopsjoner ved det internasjonale barne-og adopsjonsmarkedet FN omtalte som "Trade of shame".

Få vestlige stater har eller praktiserer TVANGSADOPSJONER, slik Norge har gjort siden 1953. Danmark gjør det ikke, Sverige er meget forsiktige og andre vestlige land avstår helt tanken. De ivrigste på dette har vært den tyske nazistaten,  den spanske Franco-staten, den argentiske stat. den guatemalske stat og ikke minst det kinesiske stat siden slutten av 1980-tallet. Det kan virke som den sosialistiske norske statsmakt liker at staten slike statsmakter som "gjennomfører adopsjoner" uten foreldrens viten og rettslige samtykke.

Den norske stat og venstresidens holdning til at den norske statsmakt skal være alle borgeres overforeldre, synes å ha festet seg i ryggraden til mange norske statsbyråkrater og sosialistske norske politikkere. Av en eller annen grunn liker de ikke foreldrenes privatrettslige adopsjonsrett og heller ikke at noen skal kunne få adoptere direkte på basis av en slik bruk.

De fleste norske opprinnelige mødrene i Norge som etter 1917 har brukt sin adopsjonrett, har ikke gjort det fordi de er dårlige eller uskikkede mødre, men fordi de ved barnets fødsel oftest ikke var i stand til å forsørge seg selv og sitt barn. Adopsjonsretten ble brukt som en slags "etterfødselabort", og det viste seg straks Norge ga kvinner rett til selvbestemt abort - etter samme prinsipp som for selvbestemt adopsjon!

En del opprinnelige mødre var nok "presset" til å kvitte seg med unge, men en del faktisk ikke ville være mor til det fødte barnet og mor i det hele tatt.  Staten har aldri hatt rett til å spørre hvorfor en mor har valgt å bruke sin adopsjonsrett og begrunnelsen for noe gitt samtykke.  Det er og skal være en privatsak.

.

Den norske stats holdning i dag.

Den norske stat har i lang tid vist å være motstander av det privatrettslige adopsjonsinstituttet i måten staten forholder seg til dette ved sin utøvelse av de lovpålagte administrative oppgavene staten skal være underlagt og respektere.

Behovet for et adopsjonsinstitutt i Norge har falt betydelig siden mødre/foreldre fikk adopsjonsrett i 1917. Spesielt etter at Norge ga kvinner rett til selvbestemt abort og alle gravide ble sikret en reell mulighet til å forsørge seg sellv og sitt barn på et tilfedstillende måte.

Alt i alt kan man trygt si at behovet for adopsjonsinstituttet og grunnlaget for dette, ikke lenger eksisterer i Norge.  Er det da ikke på tide å avskaffe det?

Stortinget vedtok eksempelvis å inndra retten til å få en adopsjon opphevet i 1986 fordi angivelig så få brukte denne rette. I dag er det omtrent like få foreldre i Norge som bruker sin adopsjonsrett, og da skulle det tilsi at Stortinget med samme begrunnelse også inndro denne.

Det må være en solskinnshistorie at et samfunn har utviklet slik at behovet for foreldres adopsjonsrett ikke lenger er til stede og kan avvikles!

Gjør man det i Norge, er det faktisk noe Norge som nasjon og folk kan være stolte av, vil jeg mene!

.

Ærlighet om adopsjon

Jeg mener både norske politikere og den norske stat ville opptrådt mye ærligere og rederligere på adopsjonsfeltet om de opphevet foreldres selvbestemte adopsjonsrett av 1917, og beholdt den offentlige tvangsadopsjonen etter barnevernsloven § 4 - 20.

Alle norske foreldre kan i dag fraskrive seg både det daglige omsorgsansvaret for barnet og foreldreansvaret ved å overdra dette til barnevernsmyndighetene.  Det betyr at de få foreldre/mødre som ikke vil være mor til et født barn, kan helt og holden overlate til det offentlige å skaffe barnet adoptivforeldre via en form for offentlig  uhildet adopsjonsformidling.

Norge er så rikt at Norge også burde kunne tilby visse andre land en offentlig adopsjonsformidling av de utenlandske barna i Norge, ved at Norge betaler for transporten til Norge og sørger for at barna blir godt tatt vare på her i landet til de beste adopsjonsvillige til hvert enkelt barn er funnet. Dermed kunne Norge lett og helt trukket seg ut av det famøse internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, og de adopsjonsvillige til utenlandske barn kunne bli adoptivforeldre uten å betale en krone! Et slikt system ville gitt både enslige adopsjonsvillige og enkjønnede ektepar en reel mulighet til å bli adoptivforeldre.

Det skulle ikke ta lang tid å få dette på plass, men da må det for en gangs skyld foretas en skikkelig debatt om adopsjon i Norge; hvilket det ikke har vært noen gang!

Å være modrene og kreativ på adopsjonsfeltet i Norge, krever at man har grunnleggende kunnskap, viten og erfaring med adopsjon som omfatter alle typer adopsjoner og alle berørte av en adopsjon. Jeg er så heldig å ha skaffet meg dette - og det er noe jeg ønsker å kunne bruke til barns beste. - Uansett barnet rase, hudfarge og nasjonalitet.